hits

desember 2017

En julegave om nyliberalismen

Nyliberalismen er etterkrigstidens viktigste begrep. En ny doktorgradsavhandling fungerer denne gang som julegave til leserne.

Dette er den femte artikkelen om nyliberalismen. De fire frste artiklene kan leses her:

  1. To nyliberale lgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet

Artikkelserien har hatt til hensikt belyse nyliberalismen fra ulike vinkler. Vi har sett at lgnen str sentralt i nyliberalismen og at ideologiens resultater er svake fra den jevne borgers ststed i Vesten; spesielt i USA.

For over ti r siden kom boken Samfunnskonomi - en idhistorie. Boken er skrevet av Agnar Sandmo (f. 1938) , en av nestorene ved Norges Handelshyskole. Til tross for forfatterens velmente forsk p gi leseren innsikt i konomifagets idhistorie er ikke nyliberalismen nevnt med et eneste ord. Ikke ett. Er ikke det pussig, hvis det er riktig - som jeg hevder - at nyliberalismen er den moderne tids viktigste begrep? I mine yne er Sandmos bok en form for sanntidsvitne; vre beste konomer klarte ikke f ye p den ideologien som preget samtiden mest, og de klarte heller ikker reise de relevante sprsmlene.

Snn sett kommer Ola Innsets doktorgradsavhandling, Reinventing Liberalism, Early Neoliberalism in Context, 1920 - 1947 til unnsetning for dem som virkelig nsker forst fortiden og samtiden. Selv om dette er en doktorgradsavhandling, er teksten lett tilgjengelig. Sprket er godt og enkelt. Og forfatteren kaster et interessant lys over grsdagens ideologer; tenkere som preger det moderne tankesettet mer enn mange er klar over.

I mine yne er Innsets avhandling, publisert den 27. september i r, en gave til alle samfunns-, historie- og samtidsinteresserte. Og hele boken p 297 sider er gratis, en julegave, for dem som nsker bruke litt tid i hytiden p forst et uhyre viktig begrep. Her er lenke til Innsets avhandling: http://cadmus.eui.eu/handle/1814/48324

God lesning!

Og god jul!

Nyliberalister ut av skapet

Endelig str sentrale nyliberalister frem som nyliberalister. Det representerer et veiskille til ettertanke.

Nr ordet nyliberalisme dukker opp i diskusjonen, er det en del som har piggene ute; de hevder at begrepet er en myte, at det er et skjellsord som venstresiden bruker - og kunnskapsminister Torbjrn Re Isaksen latterliggjr begrepet ved omtale det som alt og ingenting.

Fr vi gr videre minner jeg om at dette er den fjerde artikkelen i en lengre serie om nyliberalismen. Her er lenker til de tre frste artiklene:

  1. To nyliberale lgner

  2. Nyliberalismen og dens historie

  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater

Artiklene leses med fordel i kronologisk rekkeflge slik at allerede definerte begreper og poenger ikke m gjentas i sin helhet i senere artikler.

Det er frustrerende g ls p et fenomen nr man anklages for lage strmenn og innbille seg saker og ting. Jeg er overbevist om at en del har lagt nyliberalismen som begrep og fenomen ligge i fred i frykt for tape troverdighet; med andre ord har nyliberalistene lykkes med den enkleste form for hersketeknikk.

Nylig, og etter at jeg startet p denne artikkelserien om nyliberalismen, kom jeg over en nyhet som det er vanskelig vurdere betydningen av p stende fot. For i det stille (jeg har ikke sett det fr n) gikk n av verdens ledende tenketanker, Adam Smith Institute, ut i oktober i fjor med en melding om at de heretter nsker bli kalt nyliberalister og ikke libertarianere. I notisen Coming out as neoliberals skriver de at [d]u kan si at nyliberalister er klassiske liberalister med smarttelefon, internettilgang og flybonuskort. Det er en beskrivelse som selvsagt er det reneste visvas, noe leserne av denne artikkelserien vil se; hovedpoenget mitt er dokumentere at sentrale nyliberalister allerede har kommet ut av skapet som nyliberalister og heretter akter bruke ordet om seg selv.

Adam Smith Institute har blitt nevnt som en av verdens viktigste tenketanker og hadde stor innflytelse over blant annet Thatcher-regjeringen, iflge Wikipedias side om det nyliberalistiske instituttet.

Vi foreslr ting som folk synes er p kanten av galskap. Men fr du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk, har Adam Smith Institutes leder, Madsen Pirie, uttalt iflge The Guardian.

Til tross for at transparens er en hjrnesten i et velfungerende kapitalistisk system, er Adam Smith Institute regnet som sjeldent ugjennomsiktig. Likevel er det kjent at instituttet har koplinger til tobakkindustrien.

Det faktum at nyliberalister s smtt kommer ut av skapet, viser at forskene p avfeie begrepet alltid var en avledningsmanver; de sentralt plasserte nyliberalistene var naturligvis fullt klar over dette, mens de langt flere secondhand dealers in ideas spilte rollen som sauene og hundene fra Animal Farm.

At det er nettopp Adam Smith Institute som er frst ut av skapet, utdyper nok et forhold; nemlig innslaget av dobbelsannheter blant nyliberalistene. For hva er poenget med bruke Adam Smiths navn hvis instituttet i realiteten representerer en ny liberalisme, og ikke en mer klassisk utgave av begrepet? Bruken av Adam Smiths navn var penbart en form for smart tyveri, hvor instituttet rappet litt av Adam Smiths gode navn for gi instituttet faglig og moralsk tyngde. Det hele minner litt om Riksbankens tyveri av Alfred Nobels navn da de opprettet konomiprisen i Nobels minne. Gjennomsyret av lgn synes vre en god beskrivelse p nyliberalismen, noe som forklarer at pningsartikkelen min startet med to nyliberale lgner.

Nr lgnere kommer ut av skapet, betyr det sannsynligvis at selvtilliten er hy. Meget hy. Jeg tolker det som at nyliberalister ser at slaget er vunnet; det samfunnet de har kjempet for i snart 100 r - med spesielt trykk siden 1970-tallet - er allerede vel etablert. Har vi andre erfaringer med ideologiske bevegelser hvor tilhengerne etter hvert str frem i all sin prakt? Gir dette gode assosiasjoner? Betyr det at vi heretter br ta fokuset bort fra nyliberalisme som idhistorisk begrep (det er ikke lenger noen vits i overbevise folk om at det finnes noe som heter nyliberalisme nr de mest sentrale nyliberalistene str frem under denne fanen) til se etter bevis p nyliberalisters maktmisbruk?

Det nrmer seg jul og tid for refleksjon. Men kommentarfeltet er pent hele julen for interesserte lesere. Jeg forsker gi svar til lesere som har lagt litt ekstra innsats i kommentarene. I tillegg tenkte jeg komme med en liten julegave p selveste julaften. Med allerede fire artikler om nyliberalismen er for vrig grunnlaget lagt for en spennende fortsettelse inn i 2018 om etterkrigstidens viktigste begrep.

Nyliberalister har hele tiden avvist at begrepet gir mening. N kommer imidlertid n av verdens viktigste tenketanker ut av skapet som nyliberalister. komme ut av skapet regnes gjerne som et veiskille, men det gjenstr se om dette veiskillet er av det gode eller onde.

Nyliberalismens intensjoner og resultater

Det er et stort feiltrinn vurdere politikk og ideologiske programmer basert p intensjoner og ikke resultater. Vi skal se at nyliberalismen ikke tler ideologiens egen syretest.

Det var Milton Friedman som sa at one of the great mistakes is to judge policies and programs by their intentions rather than their results. Uttalelsen kom i et intervju i 1975. Det var 24 r etter at han skrev artikkelen om nyliberalismens utsikter; Neo-Lliberalism and its Prospects i norske Farmand (se forrige ukes artikkel om Nyliberalismen og dens historie).

La oss derfor sl fast flgende:

  1. Nyliberalismen er et program som allerede i 1951 var fylt med innhold (Friedman skrev i den forannevnte Farmand-artikkelen at [t]he detailed program designed to implement this vision cannot be described in full here), hvilket betyr at nyliberalismen allerede har en historie som strekker seg godt over et halvt rhundre.
  2. Nyliberalismen har en s lang historie at det er fullt mulig, og ganske enkelt, vurdere programmets resultater.

Mens (1) var poenget i forrige ukes artikkel, er det primrt (2) som fokuseres p i denne artikkelen.

Merk at dette er den tredje artikkelen om nyliberalisme. De to frste, To nyliberale lgner og Nyliberalismen og dens historie, kan med fordel leses for sette denne ukens artikkel i kontekst. Blant annet defineres nyliberalisme som begrep i de to tidligere artiklene.

Det er i dag nyaktig ti r siden den norske fagboken Nyliberalisme - ideer og politisk virkelighet ble utgitt. I forordet skriver tre av forfatterne at [d]ette er et strategisk instituttprosjekt ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, med konomisk sttte fra Norges Forskningsrd (...) Hele 27 professorer frsteamanuenser, forskere og stipendiater tilknyttet Institutt for statsvitenskap har bidratt til denne boken.

Boken er i mine yne ett av mange historiske bevis p at nyliberalisme som begrep og fenomen ikke er en myte, som en del hevder. Forskere har forskt ta tak i begrepet s godt de kan i mange r allerede og det har vrt mange forsk p belyse nyliberalismen p vitenskapelig vis. Det viser at folk som forsker avfeie diskusjoner om nyliberalisme p grunn av begrepets karakter, er uredelige; de farer med det som p godt norsk kalles lgn og fanteri.

Bidraget fra Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo brer naturligvis preg av at det er skrevet av folk med statsvitenskapelig bakgrunn. Derfor mangler en del av de mest kreative innsiktene man kan hente fra konomifaget (inkl. finansfaget) eller fra historikerens perspektiv (utrolig nok er ikke Friedmans artikkel om nyliberalismens utsikter fra 1951 brukt som kildegrunnlag i boken). Det jeg liker ved boken, er at den stilte mange relevante sprsml for ti r siden, sprsml som det gr an besvare med noenlunde treffsikkerhet i dag. Sprsmlene som reises innledningsvis i boken, er bl.a. flgende:

  • Er innholdet i den offentlige politikken i ferd med endre karakter?
  • Skjer det [endring i innholdet i den offentlige politikken] som flge av at vilkrene for offentlig politikkutvelse endres, som eksterne forhold i samfunnet, i konomien, eller drives endringene innenfor det politiske systemet selv?
  • Hvilke konsekvenser har slike endringer for det demokratiske systemet og for forholdet mellom styrende og styrte generelt?
  • Innebrer disse trekkene en maktforskyvning fra folkevalgte organer til eksperter, fra arbeid til kapital, fra nasjonalstaten til overnasjonale organer?
  • Frer markedstilpasningen til at de kollektive omrdene innsnevres og fragmenteres i forhold til srinteresser? Frer det til at det offentlige domenet blir mindre, og at offentlig styring reduseres eller fr en annen karakter?

Fr jeg gr ls p disse sprsmlene, la oss ta et lite blikk bakover i tid. Begrepet nyliberalisme dukket opp i fagartikler s smtt p 1950-tallet. Utover p 1970-tallet kte antallet fagartikler som brukte begrepet nyliberalisme og fra 1980-tallet av skyter begrepsbruken fart. Det kan ogs vises at antallet bker med nyliberalisme i tittelen kte fra 1980-tallet av; den senere utviklingen p bokfronten er ikke s merkelig all den tid fagartikler gjerne diskuterer temaer fr det publiseres bker om emnet (hentet fra figur 1 og 2 i denne fagartikkelen).

Selv synes jeg perioden fra omtrent 1970 av er spesielt interessant; det er en lang rekke hendelser og utviklingstrekk fra omtrent denne tidsperioden som i ettertid stikker seg ut. La oss ta den skalte nobelprisen i konomi som s dagens lys i 1968. I realiteten er ikke dette en Nobel-pris fordi den ikke har noe som helst med Nobels testamente gjre. En konom i Federal Reserve (er det av sine egne man skal ha det?) har kalt opprettelsen av prisen for litt av et markedsfringsknep. Historikeren Philip Mirowski forklarte i et intervju i 2015 at det er umulig skille den svenske sentralbankens konomipris fra nyliberalismen og ideologiens kamp for legitimering og utbredelse. Eksempelvis ble prisen gitt til Friedrich von Hayek i 1974 og til Milton Friedman i 1976, men nyliberalismen m ses i en bredere kontekst enn ved lese biografier om Hayek-Friedman. Selv synes jeg det er interessant at Tjalling Koopmans fikk prisen mellom Hayek og Friedman i 1975. Koopmans var mannen som ga den empirisk-institusjonelle skolen ved Columbia University og i NBER et banesr flere tir tidligere; gjennom artikkelen Measurement Without Theory i 1947. Koopmans var ingen nyliberalist som Hayek og Friedman, men han ga en lissepasning til et ideologisk program hvor empiri og institusjoner str svakt, mens det banet veien for strre fokus p tro, ideologi og vitenskap som antar at modellene m forsts som om de representerte virkeligheten, selv om et barn ser hvor virkelighetsfjerne modellene er.

Kort tid etter at konomene fikk etablert sin egen nobelpris i 1968, basert p lgnen om at den hadde noe med Alfred Nobel og de opprinnelige Nobel-prisene gjre, kom Nixon-sjokket i 1971. Fra da av ble det iverksatt tiltak som endelig gjorde dollaren og gull ukonvertible. Siden har finans aldri vrt helt det samme som fr og sentralbankenes makt i samfunnet vokste seg gradvis strre.

Men hva med resultatene? Kan vi si noe om resultatene av nyliberalismen de siste tirene? Her tenkte jeg sttte meg p denne utmerkede lysbildepakken som er nedlastbar fra nettsiden Inequalityforall.com. P side 14 av 33 i lysbildepakken finner vi flgende figur:

Her ser vi to utviklingstrekk:

  1. Verdiskapingen i samfunnet, bruttonasjonalproduktet, har steget jevnt og trutt i hele perioden, mens folks lnninger har stagnert og etterlatt seg et gap opp til den samlede verdiskapingen.
  2. Verdiskapingen i samfunnet kte jevnt og trutt fr nyliberalismen, og den har kt like jevnt og trutt etter nyliberalismen (merk at denne figuren ikke fr med seg diskusjonen om secular stagnation i nyere tid, dvs. at det er et gap mellom den samlende konomiske veksten man forventet og veksten som i de sener r er realisert).

Med andre ord:

  • Nyliberalistene lovet hyere vekst, men den hyere veksten har uteblitt i kjlvannet av innfring av nyliberalisme.
  • Nyliberalismens innfring fra omtrent 1970-tallet av har kommet p samme tid som folks lnninger stagnerte.

Snn sett bestr ikke nyliberalismen sin egen syretest; one of the great mistakes is to judge policies and programs by their intentions rather than their results.

Dessverre vil ikke nyliberalistene selv konkludere slik. Husk at nyliberalistene hevder at begrepet er en myte og at problemet er kende sosialisme, og ikke mer nyliberalisme (dette var et tema i min frste artikkel om nyliberalisme og i leserkommentarene som fulgte etter den artikkelen). Snn sett er det umulig diskutere resultatene av nyliberalisme med nyliberalister fordi de ikke vil anerkjenne begrepet. Minner ikke det hele om sosialister og kommunister som p slutten av 1980-tallet hevdet at skikkelig sosialisme aldri var blitt innfrt helt etter lreboken og at man derfor ikke burde forlate sosialismeprogrammet?

N vil jeg komme med en pstand som er ment nre tanken om at resultatene av nyliberalismen har vrt helt etter boken likevel. Nyliberalismen har tilsynelatende vrt en ideologi og filosofi som ble utviklet av folk som ville det beste for samfunnet. Men det f har brydd seg om, er hvor finansieringen til det nyliberalistiske programmet kom fra. Faktum er at nyliberalismen allerede i sin barndom ble finansiert av pengeinteresser. Hayek sa selv at han ble tvunget til gjre alt for penger (se side 165 i The Road from Mont Pelerin. Og Storbritannias ambassadr til USA rapporterte flgende i mars 1945:

Wall Street looks on Hayek as the richest goldmine yet discovered and are peddling his views everywhere (se fotnote 79 p side 174 i The Road from Mont Pelerin).

Med andre ord: Britene s allerede for mer enn 70 r siden at Hayeks filosofi kunne bli en gullgruve for Wall Street, noe som frte til at pengeinteressene markedsfrte ideologien overalt. Er det ikke pussig at det en ambassadr s i 1945, er s vanskelig se i dag?

Det er derfor fullt mulig argumentere for at nyliberalismens intensjon aldri var maksimere samlet verdiskaping eller velferd, men snarere srge for at programmets investorer maksimerte sin egen avkastning. All erfaring fra alskens bananrepublikker forteller oss at herskere uten demokratisk sinnelag er mer opptatt av ke sitt eget kakestykke enn ke strrelsen p kaken; hvorfor skulle det vre annerledes i Vesten hvis man gr til angrep p de eksisterende institusjonene (dvs. sosialt utbredte vanene i samfunnet)? Er dette konspiratorisk? Selv synes jeg ikke det er spesielt konspiratorisk hevde at investorer nsker hyest mulig avkastning p investert kapital; og om disse investeringene gr inn i ideologier, filosofiske retninger, politiske programmer eller utdanningsinstitusjoner, s er det fortsatt avkastning p investert kapital - og ikke godhet - som er mlet. Og kan man konkludere annerledes nr man har Friedmans klassiske artikkel om foretakets ansvar i tankene? Med andre ord er det muligens intet gap mellom intensjoner og resultater i det nyliberalistiske programmet; det er bare nyliberalismens intensjoner som var klarere for britenes ambassadr til USA i 1945 enn det er for folk i 2017.

La oss endelig komme tilbake til sprsmlene innledningsvis fra den ti r gamle boken fra statsvitenskapelig institutt ved Universitetet i Oslo. Vi har nylig ftt unik innsikt i en prosess i SSB, en prosess som jeg kalte Elitens kamp i en artikkel i november. Her viser jeg til en fagartikkel i den misantropiske tradisjonen hvor manipulasjon, ekskludering og utnyttelse av opparbeidet tillit str sentralt for n mlet om mindre politisk kontroll gjennom radikal endring. Fagartikkelen beskriver Victor D. Normans radikale endringsprogram p begynnelsen av 2000-tallet, men gir et uhyggelig dj vu nr man leser om brket i SSB i dag. Bde Norman og Meyer er professorer i konomi som ble satt inn i det politiske systemet. Det har utvilsomt vrt underkommunisert at Normans reformer hadde som ml redusere politisk kontroll, slik det psts i Meyers fagartikkel. Skyldes det underkommuniserte budskapet at politikerne selv ikke skjnte hvor Norman ville, eller har politikerne lyet ved ikke fortelle hele sannheten? Er Norman og Meyer i realiteten anse som trojanske hester for nyliberal politikk? Og har hele den politiske eliten blitt narret av det trojanske knepet? Disse sprsmlene er interessante nr de holdes opp mot de to verste kulepunktene med sprsml fra statsviterne ved UiO.

Ferske begivenheter fra Storbritannia aktualiserer sprsmlene fra statsviterne ved UiO ytterligere. Iflge Sky News har britiske byrkrater anbefalt Irlands regjering ignorere sin egen utenriksminister, Boris Johnson. Med andre ord: Byrkrater motarbeider aktivt de folkevalgte som de er satt til tjene; derav det britiske ordet public servant. Etter det jeg forstr (etter en samtale med aksjesjefen i et av verdens strste investeringsselskaper i forkant av Boris Johnson-nyheten fra Sky News) er ikke Skys nyhet overraskende p dem som flger britisk politikk tett; det har vrt en drlig skjult hemmelighet at britiske byrkrater motarbeider brexit p bredere basis enn ved bare stikke kjepper hjulene for Boris Johnsens mte med Irland.

Nyliberalismen har virket i mange tir allerede. Dens resultater er penbare. Om resultatene er i samsvar med intensjonene, avhenger av ens tolkning av nyliberalismens intensjoner.

Nyliberalismen og dens historie

Nyliberalisme er navnet p det begrepet som best beskriver den moderne tidsnden. Likevel er det mange som mener begrepet er uklart og en myte.

Til tross for nyliberalismens utbredelse er det ikke mange som er fortrolige med begrepet. Noen mener begrepet er en myte. Og s hevdes det at nyliberalisme bare brukes som et skjellsord av dem som sker stigmatisere en meningsmotstander. Vi skal se at den samfunnsinteresserte gjr klokt i bli mer fortrolig med begrepet, at det ikke er en myte og at begrepet slett ikke ble brukt av meningsmotstanderne i begrepets barndom.

I 1951 skrev Milton Friedman en artikkel i det norske tidsskriftet Farmand med tittelen Neo-Lliberalism and its Prospects. Artikkelen viser at begrepet ble brukt aktivt av nyliberalismens pionerer, at det allerede for 66 r siden hadde spass mening at en kommende nobelprisvinner i konomi var hyst fortrolig med begrepet, og at det ikke var et begrep som var ment stigmatisere noen. Jeg synes det er fint rette opp i de forannevnte misforstelsene en gang for alle; og det er ekstra interessant at man kan avfeie alle de vanlige pstandene om myte, stigmatisering og uklarhet gjennom n enkelt artikkel. I dag er det meningslst snakke om nyliberalismen og dens utsikter, slik Friedman gjorde rett etter verdenskrigen; i 2017 er det mer hensiktsmessig se p nyliberalismen og dens historie.

Neo-Lliberalism and its Prospects beskriver Friedman de rdende meningsstrmninger som kollektivisme. Men han har en flelse om at noe er i emning og varsler et paradigmeskifte.

Mens trenden i lovgivningen fortsatt heller klart i retning av kollektivisme, har jeg flelsen av at dette ikke lenger er tilfellet i den underliggende opinionen (...) Hvis disse vurderingene er korrekte, er vi i n av disse periodene hvor [historikeren] Dicey snakker om at folkeopinionen str overfor et betydelig veiskille, en periode hvor den underliggende opinionen er forvirret, uklar og kaotisk, skriver Friedman.

Han fortsetter slik:

Ider har liten sjanse til lykkes hvis de kjemper mot strmmen; muligheten pner seg nr tidevannet ikke er s sterkt lenger, uten at det har begynt trekke seg tilbake. Dette er, hvis jeg har rett, en slik mulighet.

Og etter hvert kommer bruken av begrepet nyliberalisme:

En ny tro m unng begge feil. Den m legge stor vekt p begrense statens makt betydelig til blande seg inn i individets aktiviteter; samtidig m den eksplisitt erkjenne at det er viktige oppgaver som m utves av staten. Denne doktrinen kalles noen ganger ny-liberalisme og har vrt under utvikling mer eller mindre p samme tid over store deler av verden, og i Amerika er denne troen spesielt assosiert med Henry Simons.

Her er det med andre ord mye ta tak i for dem som hevder at nyliberalismen er en myte, at det er et uklart begrep og at det bare brukes som et stigmatiserende skjellsord. Merk for vrig at Farmand-artikkelen av Friedman ikke kom i et vakuum. For fire r tidligere, i 1947, var Friedman med p etablere Mont Pelerin Society; et tankefellesskap for skipe morgendagens tankesett i kjlvannet av verdenskrigen (merk at Farmand-redaktr Trygve Jacob Broch Hoff var blant grunnleggerne av Mont Pelerin Society). Dessuten; er det ikke interessant at en nobelprisvinner i konomi snakker s lett og naturlig om tro (eng. faith)? konomifaget omtales gjerne som en vitenskap, men her snakker n av verdens mest kjente konomer om ren og skjr tro i en setting hvor det gjelder vinne den kommende kampen om meningsdannelsen i etterkrigstiden. En del rynker p nesen nr jeg har omtalt konomifaget som religion, men ser vi ikke her - nok en gang - at en av konomifagets mest innflytelsesrike bakmenn snakker som om han var i ferd med lansere en ny religion?

Hovedpoenget mitt i denne andre artikkelen om nyliberalisme (den frste artikkelen, To nyliberale lgner, ble publisert i forrige uke) er argumentere for at begrepet nyliberalisme kanskje best br studeres fra en historikers tilbakeskuende perspektiv; nyliberalisme er noe som allerede har skjedd over flere tir, dens intensjoner har vrt diskutert, dens resultater er dokumentert og kan dermed studeres og analyseres.

Nr jeg bruker begrepet nyliberalisme, er det enkelte som misliker det, jf, eksempelvis leserkommentarene i forrige ukes artikkel To nyliberale lgner. Jeg bes blant annet om definere begrepet slik at man kan oppsummere det hele i en setning eller to. Til det er si at den enkle definisjonen dessverre uteblir hvis man nsker innsikt i det moderne tankesettet og dets historie. Poenget mitt er at meningsstrmninger, det som kjennetegner folkeopinionen, ikke er s enkle karakterisere gjennom en setning eller to. I nyliberalismens tilfelle er det meningslst knytte begrepet opp mot kun n person, som for eksempel Friedman. Uansett hvor mye Friedman og andre snakker om individualisme, er det et paradoksalt faktum at nyliberalistenes styrke skyldes deres kollektive innsats. Nyliberalismen kan med andre ikke forsts gjennom biografiformatet og fokus p individet; i stedet er det bedre underske hvordan en strre gruppe mennesker har virket kollektivt og samarbeidet, det vil si at prosopografiformatet er mer hensiktsmessig for forst nyliberalismen. Et slikt forsk gjres i boken The Road from Mont Pelerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective av bl.a. historikeren Philip Mirowski. Hele boken kan lastes ned gjennom denne lenken.

Hvis man likevel skal forske seg p en enkel definisjon av nyliberalisme, hvorfor ikke bruke Philip Mirowskis favorittdefinisjon (den er opprinnelig forfattet av William Davies): Nyliberalisme er avhengigheten av en sterk stat for diskreditere demokrati gjennom konomifaget (dette er en ganske fri oversettelse fra originalen som lyder slik: the dependence upon the strong state to pursue the disenchantment of politics by economics). Fler du deg ikke komfortabel med denne definisjonen, kan veien g f.eks. gjennom sidene 434 til 440 i The Road from Mont Pelerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective. Der lister Mirowski opp 11 punkter som kjennetegner nyliberalisme.

Selv fler jeg at nyliberalisme er spass vanskelig definere presist og universelt i den grad at man etter hvert heller vet hva det er nr man stter p det, som i begrepet jeg vet hva det er nr jeg ser det. Ta for eksempel dette eksemplet, fra en film jeg nettopp s, nemlig Justice League. Der er det en samtale mellom Batman og The Flash hvor The Flash sier han gjerne skulle ha brukt noen av triksene til Batman. I s fall m jeg sakske deg, svarer Batman, men legger til at han ikke vil gjre det fordi de to har blitt venner. Hva er nyliberalistisk med denne samtalen? Vel, her m filmgjengeren p forhnd vite hva immaterielle eiendeler er, samt vre i stand til skjnne at verdien av slike eiendeler er potensielt stor (spesielt nr motparten er en milliardr med implisitt rettslige privilegier); s store verdier at selv The Flash ikke kan lpe fra et sksml som har med immaterielle eiendeler gjre. Jeg synes verken filmen eller vitsen er minneverdig, men jeg bet meg merke i at denne samtalen ikke kunne funnet sted i en film for bare noen tir siden. I 1951, da Friedman skrev om utsiktene til nyliberalismen, ville ingen forsttt vitsen. Men i 2017 skjnner alle hva immaterielle eiendeler er.

Faktum er at vi alle ser p oss selv som et pgende prosjekt med tilhrende kontanstrmmer knyttet til vre immaterielle eiendeler. Vi bruker Facebook, Twitter, Linkedin og mye annet for pleie vrt eget prosjekt, hvis nverdi det gjelder beskytte og maksimere. I 2017 er vi ikke lenger mennesker i klassisk forstand; vi er i stedet individuelle prosjekter med en nverdi som settes i markedet. Vr egeninteresse tilsier at vi ikke vil ha noe av at andre delegger vr egen merkevare, og det burde The Flash selvsagt forst, og derfor ler vi enn s lenge av Batmans jeg vil sakske deg-replikk. I mine yne er slike yeblikk gode indikasjoner p at det nyliberalistiske programmet har kommet s langt at det sniker seg inn i populrkulturen uten at vi merker det. Nesten som om nyliberalismen var plantet inn i vre hoder av en usynlig hnd.

Den frste artikkelen i denne serien om nyliberalisme var om to lgner. Hvorfor startet jeg en artikkelserie om et utbredt tankesett med dokumentere et par lgner? Jeg synes lgner er et riktig utgangspunkt for  starte en samtale om nyliberalisme. rsaken er at lgnen str sentralt i begrepet og blant nyliberalistene. Husk at nyliberalister hevder begrepet er en myte, at det er uklart, at det bare brukes av dem som vil stigmatisere sine meningsmotstandere og s videre. Dette er, som jeg har vist i artikkel nummer to, nok en lgn. Philip Mirowski tar for seg problemstillingen i artikkelen The Political Movement that Dared not Speak its own Name (interesserte oppfordres til  ogs lese en politikkstudents omtale av denne Mirowski-artikkelen for litt ekstra farge). Lgnen str like sentralt i nyliberalismen som den trojanske hest i grekernes seier i Troja. Jeg kommer tilbake til dette viktige poenget i en senere artikkel.

Nyliberalismen som rdende meningsstrm og program ble varslet i 1951 av Milton Friedman. Selv om nyliberalistene selv hevder at nyliberalisme er en myte og et stigmatiserende skjellsord uten mening, gir historien et helt annet bilde. N er det endelig p tide vurdere nyliberalismen ut fra programmets resultater og ikke dens kommuniserte intensjoner.