hits

desember 2017

En julegave om nyliberalismen

Nyliberalismen er etterkrigstidens viktigste begrep. En ny doktorgradsavhandling fungerer denne gang som julegave til leserne.

Dette er den femte artikkelen om nyliberalismen. De fire første artiklene kan leses her:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet

Artikkelserien har hatt til hensikt å belyse nyliberalismen fra ulike vinkler. Vi har sett at løgnen står sentralt i nyliberalismen og at ideologiens resultater er svake fra den jevne borgers ståsted i Vesten; spesielt i USA.

For over ti år siden kom boken «Samfunnsøkonomi - en idéhistorie». Boken er skrevet av Agnar Sandmo (f. 1938) , en av nestorene ved Norges Handelshøyskole. Til tross for forfatterens velmente forsøk på å gi leseren innsikt i økonomifagets idéhistorie er ikke nyliberalismen nevnt med et eneste ord. Ikke ett. Er ikke det pussig, hvis det er riktig - som jeg hevder - at nyliberalismen er den moderne tids viktigste begrep? I mine øyne er Sandmos bok en form for sanntidsvitne; våre beste økonomer klarte ikke å få øye på den ideologien som preget samtiden mest, og de klarte heller ikker å reise de relevante spørsmålene.

Sånn sett kommer Ola Innsets doktorgradsavhandling, «Reinventing Liberalism, Early Neoliberalism in Context, 1920 - 1947» til unnsetning for dem som virkelig ønsker å forstå fortiden og samtiden. Selv om dette er en doktorgradsavhandling, er teksten lett tilgjengelig. Språket er godt og enkelt. Og forfatteren kaster et interessant lys over gårsdagens ideologer; tenkere som preger det moderne tankesettet mer enn mange er klar over.

I mine øyne er Innsets avhandling, publisert den 27. september i år, en gave til alle samfunns-, historie- og samtidsinteresserte. Og hele «boken» på 297 sider er gratis, en julegave, for dem som ønsker å bruke litt tid i høytiden på å forstå et uhyre viktig begrep. Her er lenke til Innsets avhandling: http://cadmus.eui.eu/handle/1814/48324

God lesning!

Og god jul!

Nyliberalister ut av skapet

Endelig står sentrale nyliberalister frem som nyliberalister. Det representerer et veiskille til ettertanke.

Når ordet nyliberalisme dukker opp i diskusjonen, er det en del som har piggene ute; de hevder at begrepet er en myte, at det er et skjellsord som venstresiden bruker - og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen latterliggjør begrepet ved å omtale det som «alt og ingenting».

Før vi går videre minner jeg om at dette er den fjerde artikkelen i en lengre serie om nyliberalismen. Her er lenker til de tre første artiklene:

  1. To nyliberale løgner

  2. Nyliberalismen og dens historie

  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater

Artiklene leses med fordel i kronologisk rekkefølge slik at allerede definerte begreper og poenger ikke må gjentas i sin helhet i senere artikler.

Det er frustrerende å gå løs på et fenomen når man anklages for å lage stråmenn og innbille seg saker og ting. Jeg er overbevist om at en del har lagt nyliberalismen som begrep og fenomen ligge i fred i frykt for å tape troverdighet; med andre ord har nyliberalistene lykkes med den enkleste form for hersketeknikk.

Nylig, og etter at jeg startet på denne artikkelserien om nyliberalismen, kom jeg over en nyhet som det er vanskelig å vurdere betydningen av på stående fot. For i det stille (jeg har ikke sett det før nå) gikk én av verdens ledende tenketanker, Adam Smith Institute, ut i oktober i fjor med en melding om at de heretter ønsker å bli kalt nyliberalister og ikke libertarianere. I notisen «Coming out as neoliberals» skriver de at «[d]u kan si at nyliberalister er klassiske liberalister med smarttelefon, internettilgang og flybonuskort». Det er en beskrivelse som selvsagt er det reneste visvas, noe leserne av denne artikkelserien vil se; hovedpoenget mitt er å dokumentere at sentrale nyliberalister allerede har kommet ut av skapet som nyliberalister og heretter akter å bruke ordet om seg selv.

Adam Smith Institute har blitt nevnt som en av verdens viktigste tenketanker og hadde stor innflytelse over blant annet Thatcher-regjeringen, ifølge Wikipedias side om det nyliberalistiske instituttet.

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk», har Adam Smith Institutes leder, Madsen Pirie, uttalt ifølge The Guardian.

Til tross for at transparens er en hjørnesten i et velfungerende kapitalistisk system, er Adam Smith Institute regnet som sjeldent ugjennomsiktig. Likevel er det kjent at instituttet har koplinger til tobakkindustrien.

Det faktum at nyliberalister så smått kommer ut av skapet, viser at forsøkene på å avfeie begrepet alltid var en avledningsmanøver; de sentralt plasserte nyliberalistene var naturligvis fullt klar over dette, mens de langt flere «secondhand dealers in ideas» spilte rollen som sauene og hundene fra Animal Farm.

At det er nettopp Adam Smith Institute som er først ut av skapet, utdyper nok et forhold; nemlig innslaget av dobbelsannheter blant nyliberalistene. For hva er poenget med å bruke Adam Smiths navn hvis instituttet i realiteten representerer en ny liberalisme, og ikke en mer klassisk utgave av begrepet? Bruken av Adam Smiths navn var åpenbart en form for smart tyveri, hvor instituttet rappet litt av Adam Smiths gode navn for å gi instituttet faglig og moralsk tyngde. Det hele minner litt om Riksbankens tyveri av Alfred Nobels navn da de opprettet økonomiprisen i Nobels minne. Gjennomsyret av løgn synes å være en god beskrivelse på nyliberalismen, noe som forklarer at åpningsartikkelen min startet med to nyliberale løgner.

Når løgnere kommer ut av skapet, betyr det sannsynligvis at selvtilliten er høy. Meget høy. Jeg tolker det som at nyliberalister ser at slaget er vunnet; det samfunnet de har kjempet for i snart 100 år - med spesielt trykk siden 1970-tallet - er allerede vel etablert. Har vi andre erfaringer med ideologiske bevegelser hvor tilhengerne etter hvert står frem i all sin prakt? Gir dette gode assosiasjoner? Betyr det at vi heretter bør ta fokuset bort fra nyliberalisme som idéhistorisk begrep (det er ikke lenger noen vits i å overbevise folk om at det finnes noe som heter nyliberalisme når de mest sentrale nyliberalistene står frem under denne fanen) til å se etter bevis på nyliberalisters maktmisbruk?

Det nærmer seg jul og tid for refleksjon. Men kommentarfeltet er åpent hele julen for interesserte lesere. Jeg forsøker å gi svar til lesere som har lagt litt ekstra innsats i kommentarene. I tillegg tenkte jeg å komme med en liten julegave på selveste julaften. Med allerede fire artikler om nyliberalismen er for øvrig grunnlaget lagt for en spennende fortsettelse inn i 2018 om etterkrigstidens viktigste begrep.

Nyliberalister har hele tiden avvist at begrepet gir mening. Nå kommer imidlertid én av verdens viktigste tenketanker ut av skapet som nyliberalister. Å komme ut av skapet regnes gjerne som et veiskille, men det gjenstår å se om dette veiskillet er av det gode eller onde.

Nyliberalismens intensjoner og resultater

Det er et stort feiltrinn å vurdere politikk og ideologiske programmer basert på intensjoner og ikke resultater. Vi skal se at nyliberalismen ikke tåler ideologiens egen syretest.

Det var Milton Friedman som sa at «one of the great mistakes is to judge policies and programs by their intentions rather than their results». Uttalelsen kom i et intervju i 1975. Det var 24 år etter at han skrev artikkelen om nyliberalismens utsikter; «Neo-Lliberalism and its Prospects» i norske Farmand (se forrige ukes artikkel om «Nyliberalismen og dens historie»).

La oss derfor slå fast følgende:

  1. Nyliberalismen er et program som allerede i 1951 var fylt med innhold (Friedman skrev i den forannevnte Farmand-artikkelen at «[t]he detailed program designed to implement this vision cannot be described in full here»), hvilket betyr at nyliberalismen allerede har en historie som strekker seg godt over et halvt århundre.
  2. Nyliberalismen har en så lang historie at det er fullt mulig, og ganske enkelt, å vurdere programmets resultater.

Mens (1) var poenget i forrige ukes artikkel, er det primært (2) som fokuseres på i denne artikkelen.

Merk at dette er den tredje artikkelen om nyliberalisme. De to første, «To nyliberale løgner» og «Nyliberalismen og dens historie», kan med fordel leses for å sette denne ukens artikkel i kontekst. Blant annet defineres nyliberalisme som begrep i de to tidligere artiklene.

Det er i dag nøyaktig ti år siden den norske fagboken «Nyliberalisme - ideer og politisk virkelighet» ble utgitt. I forordet skriver tre av forfatterne at «[d]ette er et strategisk instituttprosjekt ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, med økonomisk støtte fra Norges Forskningsråd (...) Hele 27 professorer førsteamanuenser, forskere og stipendiater tilknyttet Institutt for statsvitenskap har bidratt til denne boken».

Boken er i mine øyne ett av mange historiske bevis på at nyliberalisme som begrep og fenomen ikke er en myte, som en del hevder. Forskere har forsøkt å ta tak i begrepet så godt de kan i mange år allerede og det har vært mange forsøk på å belyse nyliberalismen på vitenskapelig vis. Det viser at folk som forsøker å avfeie diskusjoner om nyliberalisme på grunn av begrepets karakter, er uredelige; de farer med det som på godt norsk kalles løgn og fanteri.

Bidraget fra Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo bærer naturligvis preg av at det er skrevet av folk med statsvitenskapelig bakgrunn. Derfor mangler en del av de mest kreative innsiktene man kan hente fra økonomifaget (inkl. finansfaget) eller fra historikerens perspektiv (utrolig nok er ikke Friedmans artikkel om nyliberalismens utsikter fra 1951 brukt som kildegrunnlag i boken). Det jeg liker ved boken, er at den stilte mange relevante spørsmål for ti år siden, spørsmål som det går an å besvare med noenlunde treffsikkerhet i dag. Spørsmålene som reises innledningsvis i boken, er bl.a. følgende:

  • «Er innholdet i den offentlige politikken i ferd med å endre karakter?»
  • «Skjer det [endring i innholdet i den offentlige politikken] som følge av at vilkårene for offentlig politikkutøvelse endres, som eksterne forhold i samfunnet, i økonomien, eller drives endringene innenfor det politiske systemet selv?»
  • «Hvilke konsekvenser har slike endringer for det demokratiske systemet og for forholdet mellom styrende og styrte generelt?»
  • «Innebærer disse trekkene en maktforskyvning fra folkevalgte organer til eksperter, fra arbeid til kapital, fra nasjonalstaten til overnasjonale organer?»
  • «Fører markedstilpasningen til at de kollektive områdene innsnevres og fragmenteres i forhold til særinteresser? Fører det til at det offentlige domenet blir mindre, og at offentlig styring reduseres eller får en annen karakter?»

Før jeg går løs på disse spørsmålene, la oss ta et lite blikk bakover i tid. Begrepet nyliberalisme dukket opp i fagartikler så smått på 1950-tallet. Utover på 1970-tallet økte antallet fagartikler som brukte begrepet nyliberalisme og fra 1980-tallet av skyter begrepsbruken fart. Det kan også vises at antallet bøker med nyliberalisme i tittelen økte fra 1980-tallet av; den senere utviklingen på bokfronten er ikke så merkelig all den tid fagartikler gjerne diskuterer temaer før det publiseres bøker om emnet (hentet fra figur 1 og 2 i denne fagartikkelen).

Selv synes jeg perioden fra omtrent 1970 av er spesielt interessant; det er en lang rekke hendelser og utviklingstrekk fra omtrent denne tidsperioden som i ettertid stikker seg ut. La oss ta den såkalte nobelprisen i økonomi som så dagens lys i 1968. I realiteten er ikke dette en Nobel-pris fordi den ikke har noe som helst med Nobels testamente å gjøre. En økonom i Federal Reserve (er det av sine egne man skal ha det?) har kalt opprettelsen av prisen for «litt av et markedsføringsknep». Historikeren Philip Mirowski forklarte i et intervju i 2015 at det er umulig å skille den svenske sentralbankens økonomipris fra nyliberalismen og ideologiens kamp for legitimering og utbredelse. Eksempelvis ble prisen gitt til Friedrich von Hayek i 1974 og til Milton Friedman i 1976, men nyliberalismen må ses i en bredere kontekst enn ved å lese biografier om Hayek-Friedman. Selv synes jeg det er interessant at Tjalling Koopmans fikk prisen mellom Hayek og Friedman i 1975. Koopmans var mannen som ga den empirisk-institusjonelle skolen ved Columbia University og i NBER et banesår flere tiår tidligere; gjennom artikkelen «Measurement Without Theory» i 1947. Koopmans var ingen nyliberalist som Hayek og Friedman, men han ga en lissepasning til et ideologisk program hvor empiri og institusjoner står svakt, mens det banet veien for større fokus på tro, ideologi og vitenskap som antar at modellene må forstås «som om» de representerte virkeligheten, selv om et barn ser hvor virkelighetsfjerne modellene er.

Kort tid etter at økonomene fikk etablert sin egen nobelpris i 1968, basert på løgnen om at den hadde noe med Alfred Nobel og de opprinnelige Nobel-prisene å gjøre, kom Nixon-sjokket i 1971. Fra da av ble det iverksatt tiltak som endelig gjorde dollaren og gull ukonvertible. Siden har finans aldri vært helt det samme som før og sentralbankenes makt i samfunnet vokste seg gradvis større.

Men hva med resultatene? Kan vi si noe om resultatene av nyliberalismen de siste tiårene? Her tenkte jeg å støtte meg på denne utmerkede lysbildepakken som er nedlastbar fra nettsiden Inequalityforall.com. På side 14 av 33 i lysbildepakken finner vi følgende figur:

Her ser vi to utviklingstrekk:

  1. Verdiskapingen i samfunnet, bruttonasjonalproduktet, har steget jevnt og trutt i hele perioden, mens folks lønninger har stagnert og etterlatt seg et gap opp til den samlede verdiskapingen.
  2. Verdiskapingen i samfunnet økte jevnt og trutt før nyliberalismen, og den har økt like jevnt og trutt etter nyliberalismen (merk at denne figuren ikke får med seg diskusjonen om «secular stagnation» i nyere tid, dvs. at det er et gap mellom den samlende økonomiske veksten man forventet og veksten som i de sener år er realisert).

Med andre ord:

  • Nyliberalistene lovet høyere vekst, men den høyere veksten har uteblitt i kjølvannet av innføring av nyliberalisme.
  • Nyliberalismens innføring fra omtrent 1970-tallet av har kommet på samme tid som folks lønninger stagnerte.

Sånn sett består ikke nyliberalismen sin egen syretest; «one of the great mistakes is to judge policies and programs by their intentions rather than their results».

Dessverre vil ikke nyliberalistene selv konkludere slik. Husk at nyliberalistene hevder at begrepet er en myte og at problemet er økende sosialisme, og ikke mer nyliberalisme (dette var et tema i min første artikkel om nyliberalisme og i leserkommentarene som fulgte etter den artikkelen). Sånn sett er det umulig å diskutere resultatene av nyliberalisme med nyliberalister fordi de ikke vil anerkjenne begrepet. Minner ikke det hele om sosialister og kommunister som på slutten av 1980-tallet hevdet at skikkelig sosialisme aldri var blitt innført helt etter læreboken og at man derfor ikke burde forlate sosialismeprogrammet?

Nå vil jeg komme med en påstand som er ment å nære tanken om at resultatene av nyliberalismen har vært helt etter boken likevel. Nyliberalismen har tilsynelatende vært en ideologi og filosofi som ble utviklet av folk som ville det beste for samfunnet. Men det få har brydd seg om, er hvor finansieringen til det nyliberalistiske programmet kom fra. Faktum er at nyliberalismen allerede i sin barndom ble finansiert av pengeinteresser. Hayek sa selv at han ble tvunget til å gjøre alt for penger (se side 165 i «The Road from Mont Pelerin». Og Storbritannias ambassadør til USA rapporterte følgende i mars 1945:

«Wall Street looks on Hayek as the richest goldmine yet discovered and are peddling his views everywhere» (se fotnote 79 på side 174 i «The Road from Mont Pelerin»).

Med andre ord: Britene så allerede for mer enn 70 år siden at Hayeks filosofi kunne bli en gullgruve for Wall Street, noe som førte til at pengeinteressene markedsførte ideologien overalt. Er det ikke pussig at det en ambassadør så i 1945, er så vanskelig å se i dag?

Det er derfor fullt mulig å argumentere for at nyliberalismens intensjon aldri var å maksimere samlet verdiskaping eller velferd, men snarere å sørge for at programmets investorer maksimerte sin egen avkastning. All erfaring fra alskens bananrepublikker forteller oss at herskere uten demokratisk sinnelag er mer opptatt av å øke sitt eget kakestykke enn å øke størrelsen på kaken; hvorfor skulle det være annerledes i Vesten hvis man går til angrep på de eksisterende institusjonene (dvs. sosialt utbredte vanene i samfunnet)? Er dette konspiratorisk? Selv synes jeg ikke det er spesielt konspiratorisk å hevde at investorer ønsker høyest mulig avkastning på investert kapital; og om disse investeringene går inn i ideologier, filosofiske retninger, politiske programmer eller utdanningsinstitusjoner, så er det fortsatt avkastning på investert kapital - og ikke godhet - som er målet. Og kan man konkludere annerledes når man har Friedmans klassiske artikkel om foretakets ansvar i tankene? Med andre ord er det muligens intet gap mellom intensjoner og resultater i det nyliberalistiske programmet; det er bare nyliberalismens intensjoner som var klarere for britenes ambassadør til USA i 1945 enn det er for folk i 2017.

La oss endelig komme tilbake til spørsmålene innledningsvis fra den ti år gamle boken fra statsvitenskapelig institutt ved Universitetet i Oslo. Vi har nylig fått unik innsikt i en prosess i SSB, en prosess som jeg kalte «Elitens kamp» i en artikkel i november. Her viser jeg til en fagartikkel i den misantropiske tradisjonen hvor manipulasjon, ekskludering og utnyttelse av opparbeidet tillit står sentralt for å nå målet om «mindre politisk kontroll» gjennom «radikal endring». Fagartikkelen beskriver Victor D. Normans radikale endringsprogram på begynnelsen av 2000-tallet, men gir et uhyggelig déjà vu når man leser om bråket i SSB i dag. Både Norman og Meyer er professorer i økonomi som ble satt inn i det politiske systemet. Det har utvilsomt vært underkommunisert at Normans reformer hadde som mål å redusere politisk kontroll, slik det påstås i Meyers fagartikkel. Skyldes det underkommuniserte budskapet at politikerne selv ikke skjønte hvor Norman ville, eller har politikerne løyet ved å ikke fortelle hele sannheten? Er Norman og Meyer i realiteten å anse som trojanske hester for nyliberal politikk? Og har hele den politiske eliten blitt narret av det trojanske knepet? Disse spørsmålene er interessante når de holdes opp mot de to øverste kulepunktene med spørsmål fra statsviterne ved UiO.

Ferske begivenheter fra Storbritannia aktualiserer spørsmålene fra statsviterne ved UiO ytterligere. Ifølge Sky News har britiske byråkrater anbefalt Irlands regjering å ignorere sin egen utenriksminister, Boris Johnson. Med andre ord: Byråkrater motarbeider aktivt de folkevalgte som de er satt til å tjene; derav det britiske ordet «public servant». Etter det jeg forstår (etter en samtale med aksjesjefen i et av verdens største investeringsselskaper i forkant av Boris Johnson-nyheten fra Sky News) er ikke Skys nyhet overraskende på dem som følger britisk politikk tett; det har vært en dårlig skjult hemmelighet at britiske byråkrater motarbeider brexit på bredere basis enn ved å bare stikke kjepper hjulene for Boris Johnsens møte med Irland.

Nyliberalismen har virket i mange tiår allerede. Dens resultater er åpenbare. Om resultatene er i samsvar med intensjonene, avhenger av ens tolkning av nyliberalismens intensjoner.

Nyliberalismen og dens historie

Nyliberalisme er navnet på det begrepet som best beskriver den moderne tidsånden. Likevel er det mange som mener begrepet er uklart og en myte.

Til tross for nyliberalismens utbredelse er det ikke mange som er fortrolige med begrepet. Noen mener begrepet er en myte. Og så hevdes det at nyliberalisme bare brukes som et skjellsord av dem som søker å stigmatisere en meningsmotstander. Vi skal se at den samfunnsinteresserte gjør klokt i å bli mer fortrolig med begrepet, at det ikke er en myte og at begrepet slett ikke ble brukt av meningsmotstanderne i begrepets barndom.

I 1951 skrev Milton Friedman en artikkel i det norske tidsskriftet Farmand med tittelen «Neo-Lliberalism and its Prospects». Artikkelen viser at begrepet ble brukt aktivt av nyliberalismens pionerer, at det allerede for 66 år siden hadde såpass mening at en kommende nobelprisvinner i økonomi var høyst fortrolig med begrepet, og at det ikke var et begrep som var ment å stigmatisere noen. Jeg synes det er fint å rette opp i de forannevnte misforståelsene en gang for alle; og det er ekstra interessant at man kan avfeie alle de vanlige påstandene om myte, stigmatisering og uklarhet gjennom én enkelt artikkel. I dag er det meningsløst å snakke om nyliberalismen og dens utsikter, slik Friedman gjorde rett etter verdenskrigen; i 2017 er det mer hensiktsmessig å se på nyliberalismen og dens historie.

I «Neo-Lliberalism and its Prospects» beskriver Friedman de rådende meningsstrømninger som «kollektivisme». Men han har en følelse om at noe er i emning og varsler et paradigmeskifte.

«Mens trenden i lovgivningen fortsatt heller klart i retning av kollektivisme, har jeg følelsen av at dette ikke lenger er tilfellet i den underliggende opinionen (...) Hvis disse vurderingene er korrekte, er vi i én av disse periodene hvor [historikeren] Dicey snakker om at folkeopinionen står overfor et betydelig veiskille, en periode hvor den underliggende opinionen er forvirret, uklar og kaotisk», skriver Friedman.

Han fortsetter slik:

«Idéer har liten sjanse til å lykkes hvis de kjemper mot strømmen; muligheten åpner seg når tidevannet ikke er så sterkt lenger, uten at det har begynt å trekke seg tilbake. Dette er, hvis jeg har rett, en slik mulighet».

Og etter hvert kommer bruken av begrepet nyliberalisme:

«En ny tro må unngå begge feil. Den må legge stor vekt på å begrense statens makt betydelig til å blande seg inn i individets aktiviteter; samtidig må den eksplisitt erkjenne at det er viktige oppgaver som må utøves av staten. Denne doktrinen kalles noen ganger ny-liberalisme og har vært under utvikling mer eller mindre på samme tid over store deler av verden, og i Amerika er denne troen spesielt assosiert med Henry Simons».

Her er det med andre ord mye å ta tak i for dem som hevder at nyliberalismen er en myte, at det er et uklart begrep og at det bare brukes som et stigmatiserende skjellsord. Merk for øvrig at Farmand-artikkelen av Friedman ikke kom i et vakuum. For fire år tidligere, i 1947, var Friedman med på å etablere Mont Pelerin Society; et tankefellesskap for å skipe morgendagens tankesett i kjølvannet av verdenskrigen (merk at Farmand-redaktør Trygve Jacob Broch Hoff var blant grunnleggerne av Mont Pelerin Society). Dessuten; er det ikke interessant at en nobelprisvinner i økonomi snakker så lett og naturlig om «tro» (eng. faith)? Økonomifaget omtales gjerne som en vitenskap, men her snakker én av verdens mest kjente økonomer om ren og skjær tro i en setting hvor det gjelder å vinne den kommende kampen om meningsdannelsen i etterkrigstiden. En del rynker på nesen når jeg har omtalt økonomifaget som religion, men ser vi ikke her - nok en gang - at en av økonomifagets mest innflytelsesrike bakmenn snakker som om han var i ferd med å lansere en ny religion?

Hovedpoenget mitt i denne andre artikkelen om nyliberalisme (den første artikkelen, «To nyliberale løgner», ble publisert i forrige uke) er å argumentere for at begrepet nyliberalisme kanskje best bør studeres fra en historikers tilbakeskuende perspektiv; nyliberalisme er noe som allerede har skjedd over flere tiår, dens intensjoner har vært diskutert, dens resultater er dokumentert og kan dermed studeres og analyseres.

Når jeg bruker begrepet nyliberalisme, er det enkelte som misliker det, jf, eksempelvis leserkommentarene i forrige ukes artikkel «To nyliberale løgner». Jeg bes blant annet om å definere begrepet slik at man kan oppsummere det hele i en setning eller to. Til det er å si at den enkle definisjonen dessverre uteblir hvis man ønsker innsikt i det moderne tankesettet og dets historie. Poenget mitt er at meningsstrømninger, det som kjennetegner folkeopinionen, ikke er så enkle å karakterisere gjennom en setning eller to. I nyliberalismens tilfelle er det meningsløst å knytte begrepet opp mot kun én person, som for eksempel Friedman. Uansett hvor mye Friedman og andre snakker om individualisme, er det et paradoksalt faktum at nyliberalistenes styrke skyldes deres kollektive innsats. Nyliberalismen kan med andre ikke forstås gjennom biografiformatet og fokus på individet; i stedet er det bedre å undersøke hvordan en større gruppe mennesker har virket kollektivt og samarbeidet, det vil si at prosopografiformatet er mer hensiktsmessig for å forstå nyliberalismen. Et slikt forsøk gjøres i boken «The Road from Mont Pelerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective» av bl.a. historikeren Philip Mirowski. Hele boken kan lastes ned gjennom denne lenken.

Hvis man likevel skal forsøke seg på en «enkel» definisjon av nyliberalisme, hvorfor ikke bruke Philip Mirowskis favorittdefinisjon (den er opprinnelig forfattet av William Davies): «Nyliberalisme er avhengigheten av en sterk stat for å diskreditere demokrati gjennom økonomifaget» (dette er en ganske fri oversettelse fra originalen som lyder slik: «the dependence upon the strong state to pursue the disenchantment of politics by economics»). Føler du deg ikke komfortabel med denne definisjonen, kan veien gå f.eks. gjennom sidene 434 til 440 i «The Road from Mont Pelerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective». Der lister Mirowski opp 11 punkter som kjennetegner nyliberalisme.

Selv føler jeg at nyliberalisme er såpass vanskelig å definere presist og universelt i den grad at man etter hvert heller vet hva det er når man støter på det, som i begrepet «jeg vet hva det er når jeg ser det». Ta for eksempel dette eksemplet, fra en film jeg nettopp så, nemlig «Justice League». Der er det en samtale mellom Batman og The Flash hvor The Flash sier han gjerne skulle ha brukt noen av triksene til Batman. «I så fall må jeg saksøke deg», svarer Batman, men legger til at han ikke vil gjøre det fordi de to har blitt venner. Hva er nyliberalistisk med denne samtalen? Vel, her må filmgjengeren på forhånd vite hva immaterielle eiendeler er, samt være i stand til å skjønne at verdien av slike eiendeler er potensielt stor (spesielt når motparten er en milliardær med implisitt rettslige privilegier); så store verdier at selv The Flash ikke kan løpe fra et søksmål som har med immaterielle eiendeler å gjøre. Jeg synes verken filmen eller vitsen er minneverdig, men jeg bet meg merke i at denne samtalen ikke kunne funnet sted i en film for bare noen tiår siden. I 1951, da Friedman skrev om utsiktene til nyliberalismen, ville ingen forstått vitsen. Men i 2017 skjønner alle hva immaterielle eiendeler er.

Faktum er at vi alle ser på oss selv som et pågående prosjekt med tilhørende kontanstrømmer knyttet til våre immaterielle eiendeler. Vi bruker Facebook, Twitter, Linkedin og mye annet for å pleie vårt eget prosjekt, hvis nåverdi det gjelder å beskytte og maksimere. I 2017 er vi ikke lenger mennesker i klassisk forstand; vi er i stedet individuelle prosjekter med en nåverdi som settes i markedet. Vår egeninteresse tilsier at vi ikke vil ha noe av at andre ødelegger vår egen merkevare, og det burde The Flash selvsagt forstå, og derfor ler vi enn så lenge av Batmans «jeg vil saksøke deg»-replikk. I mine øyne er slike øyeblikk gode indikasjoner på at det nyliberalistiske programmet har kommet så langt at det sniker seg inn i populærkulturen uten at vi merker det. Nesten som om nyliberalismen var plantet inn i våre hoder av en usynlig hånd.

Den første artikkelen i denne serien om nyliberalisme var om to løgner. Hvorfor startet jeg en artikkelserie om et utbredt tankesett med å dokumentere et par løgner? Jeg synes løgner er et riktig utgangspunkt for å starte en samtale om nyliberalisme. Årsaken er at løgnen står sentralt i begrepet og blant nyliberalistene. Husk at nyliberalister hevder begrepet er en myte, at det er uklart, at det bare brukes av dem som vil stigmatisere sine meningsmotstandere og så videre. Dette er, som jeg har vist i artikkel nummer to, nok en løgn. Philip Mirowski tar for seg problemstillingen i artikkelen «The Political Movement that Dared not Speak its own Name» (interesserte oppfordres til å også lese en politikkstudents omtale av denne Mirowski-artikkelen for litt ekstra farge). Løgnen står like sentralt i nyliberalismen som den trojanske hest i grekernes seier i Troja. Jeg kommer tilbake til dette viktige poenget i en senere artikkel.

Nyliberalismen som rådende meningsstrøm og program ble varslet i 1951 av Milton Friedman. Selv om nyliberalistene selv hevder at nyliberalisme er en myte og et stigmatiserende skjellsord uten mening, gir historien et helt annet bilde. Nå er det endelig på tide å vurdere nyliberalismen ut fra programmets resultater og ikke dens kommuniserte intensjoner.