hits

november 2017

To nyliberale løgner

Makt og løgn går hånd i hånd. Her skal vi se på to sentrale løgner i det moderne tankesettet.

I en serie artikler tenkte jeg å ta for meg tankesettet nyliberalisme. I gjennomgangen av SSB-sirkuset (se artikkel her og her) slo det meg at en del lesere blir overrasket over at det finnes et begrep som nyliberalisme; de kjenner ikke begrepet fra før av, men finner at beskrivelser av begrepet likevel gjør dem i stand til å se litt klarere det som før var uklart. Jeg starter denne serien med et blikk på et par populære løgner fordi løgnen alltid står sentralt hos dem som søker makt.

Trenden i det moderne tankesettet har de siste tiårene gått i retning av nyliberalisme; det vil si at de underliggende meningsstrømmer i dag domineres av nyliberalisme. Her er to eksempler på dogmer i nyliberalismen:

  1. Staten er for stor, men den bare vokser og vokser på grunn av sosialisme.
  2. Markeder er effisiente, markeder virker, ingenting slår markedet.

Normalt har ikke stridstemaer i den ideologiske debatten en matematisk løsning, men aritmetikken gir oss heldigvis entydige løsninger i de to påstandene ovenfor.

  • Ad 1: Løsningen på «problemet» med en stor og voksende stat ble identifisert for omtrent 160 år siden av Adolph Wagner; erkjennelsen kalles Wagners lov. Kalle Moene beskrev poenget blant annet slik i artikkelen «Produktivitetens paradoks» for seks år siden: «Det private har et mye større innslag av vareproduksjon enn det offentlige. Mens privat vareproduksjon er å sammenligne med en vedvarende teknologisk revolusjon av mekanisering og robotisering, er offentlig tjenesteproduksjon mer å sammenligne med et stort symfoniorkester med dyktige utøvere av profesjoner som vanskelig kan mekaniseres (...) Staten må derfor forventes å vokse mer enn inntektsveksten i samfunnet, slik den tyske økonomen Adolph Wagner spådde for mer enn 150 år siden. Samlet sett ønsker vi mer av det som blir stadig mer kostbart». Moene påpeker at sammenhengen ble forklart mer formelt for snart 100 år siden av William Baumol. Moenes artikkel er leseverdig og bør leses flere ganger av dem som har vanskelig for å gi slipp på dogmet om at statens vokser på grunn av sosialisme. Husk at «stor stat» brukes av nyliberalister som bevis for at det er for lite nyliberalisme i det moderne samfunnet og at sosialismen er i ferd med å vinne; de bruker derfor en aritmetisk lov som bevis for at de er i ferd med å tape mot sosialistene, mens det i realiteten er motsatt.
  • Ad 2: Det faktum at ingen slår markedet, jf. dokumentasjon som viser at aktive forvaltere taper for indeks, brukes både implisitt og eksplisitt av blinde markedstilhengere. I mange tiår allerede har det som i dag kalles hypotesen om effisiente markeder stått sentralt i økonomers forståelse av sammenhenger i samfunnet. En vanlig tolkning av hypotesen er at ingen vil slå markedet over tid; markedet er derfor å anse som en informasjonsprosesser uten like som finner bedre løsninger enn noe menneske eller komité. Det finnes en mengde empiriske data som viser at aktive forvaltere som gruppe ikke slår markedet, og disse dataene brukes for å underbygge påstanden om at effisiensteoretikere som Eugene Fama - vinner av Nobels minnepris i økonomi i 2013 - har rett. I realiteten skyldes gruppen av aktive forvalteres manglende evne til å slå markedet ren aritmetikk. I 1991 skrev William F. Sharpe en artikkel hvor han forklarte det som er en selvsagthet; nemlig en avart av at alle ikke kan slå snittet. Poenget er at aktive forvaltere (under visse forutsetninger) i snitt vil oppnå indeksavkastningen før kostnader, det vil i praksis si at de vil slås av markedsindeksen med det som utgjør kostnadene forbundet med den aktive forvaltningen. Sharpe-artikkelen bør leses av alle som tror på effisiente markeder og bruker svake resultater i aktiv forvaltning som bevis for at markedet er effisient, og at markedet beviselig fungerer av den grunn. Igjen ser vi at et aritmetisk resultat brukes som bevis for en viktig påstand blant nyliberalister, nemlig påstanden om at ingenting kan måle seg med markedet.

Til tross for at de to dogmene ovenfor er populære og brukes av nyliberalister som argumenter for en markedsvennlig politikk, kan begge påstandene altså avfeies ved hjelp av enkel aritmetikk og logikk. Likevel fortsetter løgnene å leve.

Enhver ideologi baserer seg på en rollefordeling. George Orwell beskrev denne rollefordelingen på underholdende vis i Animal Farm. Sauene og hønene står sentralt i fortellingen om rollefordeling, hvor disse to gruppene gjentar de viktigste løgnene og overdøver dem som har innsigelser. Vi husker også den forfengelige hesten Mollie, som bryr seg mer om sløyfer enn noe annet. På toppen står selvsagt grisene som fordreier sannheten og lager nye sannheter på løpende bånd. Rollefordelingen i Animal Farm er grei å ha i bakhodet når vi senere skal se nærmere på det moderne tankesettet og dagens meningsstrømmer, nyliberalismen.

Det er naturlig at en serie med artikler om nyliberalismen starter med to populære løgner. Noen løgner er som kjent noble, mens andre er regelrett bedrag. I fortsettelsen blir det enda mer løgn og bedrag i forsøket på å skjønne den moderne meningsdannelsen litt klarere.

Elitens kamp

Bak SSB-bråket skjuler det seg en rekke interessante kamper. Ikke minst kampen for å redusere demokratisk kontroll med staten.

I et dokument fra 2008 gir Christine Meyer et sjeldent åpent innblikk inn i baktanken med reformer i det offentlige.

«Reformen var radikal fordi den representerte et skift mot mindre politisk kontroll», skriver den tidligere SSB-sjefen om reformer hun utformet for 15 år siden.

Dokumentet det er snakk om, er artikkelen «Making Radical Change Happen Through Selective Inclusion and Exclusion of Stakeholders». Artikkelen er publisert i et fagtidsskrift, men er egentlig en kort innsideberetning om Meyers personlige erfaringer som Victor D. Normans høyre hånd på begynnelsen av 2000-tallet; da Norman var statsråd i Bondevik II-regjeringen og Meyer hans statssekretær. Beretningen gir innblikk i en helt spesiell type lederatferd hvor manipulasjon, ekskludering og utnyttelse av opparbeidet tillit er det sentrale. Men det er sitatet om elitens (det unorske ordet elite brukes flere steder i artikkelen) forsøk på å redusere politisk kontroll som er det mest interessante fordi det minner om maktprosjekter i andre deler av den vestlige verden hvor det viser seg at nyvalgte politikere ikke får gjennomslag for sakene de vant valget på fordi de motarbeides av et system utenfor politisk kontroll.

Man skal ikke ha spesielt god fantasi for å se likhetstrekk mellom det som beskrives i Meyers artikkel fra 2008 og det som har skjedd i SSB under hennes ledelse. Fordi det er likhetstrekk mellom det som har skjedd i SSB, med bl.a. ekskludering og tilsynelatende hastverk i gjennomføringen av prosesser, er det naturlig å se for seg at setningen fra 2008 om «mindre politisk kontroll» også er relevant for å forstå det som har skjedd i SSB de siste årene. Fordi «mindre politisk kontroll» også er en del av det globale nyliberalistiske prosjektet, blir setningen spesielt interessant.

I boken «The Road from Mont Pelerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective» fra 2009 forsøker Philip Mirowski å kort redegjøre for det som definerer nyliberalismen. I det fjerde av 11 punkter som definerer nyliberalismen skriver Mirowski bl.a. følgende:

«En primær ambisjon i det nyliberalistiske prosjektet er å omdefinere form og funksjon i staten, ikke å ødelegge den».

Og i punkt fem fortsetter Mirowski slik:

«...men det forklarer også hvorfor nyliberalistiske bevegelser må søke å konsolidere politisk makt ved å operere fra innsiden av staten».

Når folk hører ordet nyliberalisme, har jeg inntrykk av at de blir spørrende i blikket som om begrepet var noe diffust og abstrakt. Faktum er at Milton Friedman omtalte prosjektet for snart 70 år siden, i artikkelen «Neo-Liberalism and its Prospects», publisert i norske Farmand i 1951. Siden den gang har begrepets innhold blitt fornyet flere ganger. I dag kan nyliberalisme beskrives som det moderne menneskets verdensanskuelse; det er den ideologien som binder stadig flere av oss sammen. Heri ligger fokus på markeder, troen på markedet som en egen kraft med problemløsende evner og en omdefinering av begrepet «frihet». Friedman snakket om «free to choose» utelukkende i et forbruksperspektiv, mens det ikke ble kommunisert like klart at det viktigere politiske prosjektet må overtas av egnede samfunnskonstruktører med vide fullmakter; i dette ligger en implisitt mistro til demokratiske prosesser. Hvis du tenker deg om, tror jeg du finner at denne definisjonen av nyliberalisme fanger opp mye av det du har erfart de siste tiårene. Noe av det første nyliberalistene fant på, var å sørge for at sentralbankene ble befridd fra politisk kontroll. Riksbanken opprettet sin egen «nobelpris» for 50 år siden med mål om økt selvstendighet. De første prisene ble gitt til flere av de toneangivende nyliberalistene fra tenketanken Mont Pelerin Society. I dag er sentralbankene friere enn noensinne og sentralbankenes makt over samfunnet for øvrig har aldri vært større. Eksemplet illustrerer også at nyliberalistene bare tilsynelatende er for en begrenset stat; i realiteten søker de stålkontroll over en stadig større sfære, jf. sentralbankenes enorme balanser og kontroll over penger, kreditt og all verdens kapitalmarkeder.

Nyliberalisme er etter min oppfatning elefanten i rommet, «the missing link» i ellers dyktige analyser. Ta en titt på dette utklippet fra en nylig publisert bok om utviklingstrekk i Norge i moderne tid:

«En fruktbar analyse av de siste tiårenes historie må fange inn fremveksten av en kosmopolitisk orientert elite. Denne nye eliten er ikke like lett å identifisere, lokalisere og avgrense som Seips partikoryfeer på Youngstorget, fordi den fantes i mange forskjellige partiers kontorer, i statlige etater, i organisasjonslivet og i mediene, og den var i stadig sirkulasjon mellom dem», skriver Terje Tvedt i «Det internasjonale gjennombruddet» (2017). Tvedts analyser byr på en rekke interessante observasjoner, men den mangler en større overbygning: Finnes det en internasjonal bevegelse som muliggjorde og skapte spesielt god grobunn for de utviklingstrekkene han analyserer i det norske samfunnet?

Hypotesen min er med andre ord at Norman og Meyers radikale reformer er pur nyliberalisme i praksis. Men finnes det andre indisier som støtter denne påstanden utover setningen om å redusere politisk kontroll?

Vel, fraværet av det humane perspektiv i Meyers artikkel om ledelse kan være én indikasjon på den nyliberalistiske orientering (nyliberalister er ikke interessert i mennesker, bare i markeder), men det er et annet forhold - som støttes av Tvedts observasjoner - som er mer interessant. En gjennomgang av leserkommentarer om SSB-saken i bl.a. VG viste innledningsvis at en del trodde at Meyer var venstreorientert på grunn av holdningen til innvandring. Så oppdaget folk at hun er fra Høyre. Minner ikke dette litt om Tvedts observasjon om at den «nye eliten er ikke like lett å identifisere, lokalisere og avgrense som Seips partikoryfeer på Youngstorget, fordi den fantes i mange forskjellige partiers kontorer, i statlige etater, i organisasjonslivet og i mediene, og den var i stadig sirkulasjon mellom dem»? Poenget mitt er at en nyliberalist primært står for nyliberalisme, så kommer partifarge i andre rekke. Muligens til stor overraskelse for Fremskrittspartiet i innvandringssaken? På den måten blir gamle partiskiller mindre relevante fordi nyliberalismen virker samlende i stadig flere politiske saker.

La oss gå tilbake til Meyers artikkel om radikale endringer med en refleksjon knyttet til hennes evne til å gjennomføre endringene. Artikkelen beskriver en i mine øyne kald og skremmende ledelsesfilosofi blottet for interesse for det humane og for sosiale interaksjoner. Den kan leses som en oppskrift som punkt for punkt beskriver hvordan man kan gå frem for å få gjennomslag som endringsleder. Men nettopp fordi artikkelen byr på en oppskrift, er den lett å avsløre for dem som utsettes for taktikkeriet. Det kan sammenliknes med å spille poker med åpne kort; ikke spesielt smart hvis du forsøker å manipulere motspillerne dine. Sånn sett kan man argumentere for at Meyer var diskvalifisert allerede i utgangspunktet for å lykkes med radikale reformer etter egen endringsoppskrift i SSB.

Avslutningen på artikkelen er derfor interessant. Der skriver Meyer følgende:

«Vi tror resultatene våre kan bli overført til andre sammenhenger, men studien inneholder flere begrensninger. Data og tolkninger i denne studien er i stor grad basert på én persons erfaringer». Pussig nok skriver ikke Meyer noe sted i artikkelen at hun var kjæreste med Norman da hun samlet erfaringer og at hun var gift med ham da artikkelen ble publisert. Normal etisk skikk er å redegjøre for nære relasjoner.

Så fortsetter hun:

«Basert på studien vår er det vanskelig å vurdere om selektiv inkludering og eksklusjon er en levedyktig strategi over tid. Grupper som har blitt ekskludert vil bli mer på vakt når det gjelder ekskluderingstaktikker og vil derfor intensivere innsatsen for å bli inkludert i senere prosesser. Ekskluderingen av interesseparter i én prosess kan også føre til tap av tillit til endringslederen og skape et dårlig miljø for fremtidige endringer. Det er åpenbart at de langsiktige effektene av selektiv inkludering og ekskludering kan være et interessant forskningsområdet i fremtiden».

SSB-saken inneholder alt. Her er det mange forskjellige kamper som utspiller seg bak et slør av «smoke and mirrors». Én av disse kampene kan være forsøket på å redusere demokratisk kontroll over staten i en tid hvor politisk innblanding har blitt tabu; som om vi ikke lenger velger politikere som skal blande seg inn i styringen av nasjonen.

Da jeg møtte SSB

For halvannet år siden fikk jeg låne SSBs modeller for å analysere strømmen av flyktninger og immigranter. Det ga meg andre innsikter enn jeg var forberedt på.

Bruken av SSBs verktøy kom i stand som et samarbeid mellom BIs Centre for Monetary Economics og Statistisk sentralbyrå. Noe av hensikten med de årlige CME-SSB-arrangementene er å la praktikere bruke byråets verktøy i aktuelle spørsmål. Jeg tenkte at strømmen av flyktninger og immigranter ville være et aktuelt og interessant tema å se nærmere på i 2016. Lysarkene fra presentasjonen min finner du her. Resultatene og oppsummeringen kan du studere på side 18 til 28.

Jeg innså tidlig at analysene dessverre var av begrenset praktisk verdi. «Trivielle konklusjoner som ikke besvarer langsiktige spørsmål», skrev jeg på side 28 under «Analysens konklusjoner og begrensninger». For akkurat dette modellverktøyet fra SSB behandlet flyktningstrømmen på kort sikt som om det var en finanspolitisk innsprøytning med eksempelvis økt etterspørsel og økte boligpriser som resultat. Det interessante spørsmålet - om flyktningstrømmens vitamininnsprøytning til økonomien var av typen å grave et hull for så å tette det med én gang - forble ubesvart.

Min opplevelse av SSB-modellen ble dermed annerledes enn jeg hadde sett for meg. Jeg var nok naiv og hadde gale forventninger. I stedet for innsikt i flyktningstrømmens relevans for Norge fikk jeg større innsikt i noen av de modellene som politikere og andre setter sin lit til når de reiser interessante spørsmål.

Strukturen på presentasjonen antok derfor en litt annen, men i mine øyne mer interessant form fordi modellkjøringen fikk meg til å reflektere over innhold og metode på veien mot innsikt i økonomiske spørsmål. Åpningslysarket mitt på side 3 har i ettertid vist seg å være et godt valg av introduksjon. Jeg viste til Timur Kurans bok om spesielt kontroversielle temaer. Boktittelen «Private Truths, Publics Lies» er god fordi den stiller spørsmålet om sosiale konsekvenser av preferanseforfalskning. Implisitt sa jeg at immigrasjon og innvandring er et tema hvor folk ikke våger å si hva de mener på grunn av behov for å fremstå korrekt utad; det vil si politisk korrekthet. Frank Aarebrot (1947-2017) demonstrerte kneblende politisk korrekthet da han kritiserte kongen for å snakke folkelig i flyktningspørsmålet, jf. side 11 i presentasjonen. Bakgrunnen for flyktningstrømmen er uten tvil reell, for levekårene i store deler av verden er elendige. Men kongen bemerket kort det åpenbare; at vi ikke kan ta i mot befolkningsoverskuddet fra Afrika, jf. figuren på side 12 om befolkningsutviklingen i Afrika og Europa frem mot 2100.

I det offentlige ordskiftet er Victor D. Norman blant dem som har markert seg sterkt med utspillet om «100.000!», jf. side 16. Fordi Norman var læreren min i internasjonal handel på NHH i 1995 vet jeg godt hva Normans teori om økonomiske konsekvenser av flyktninger og innvandrere går ut på; han bruker Ricardos 200 år gamle handelsteori om bytte av ull og vin mellom Storbritannia og Portugal for å tallfeste overskuddet av åpne grenser. Jeg skrev om disse teoriene i september, i artikkelen «Innvandring og økonomer». En kjapp gjennomgang av økonomenes foretrukne «innvandringsteori» ble gitt på side 30 i presentasjonen. På neste side tok jeg imidlertid for meg en alternativ teori som økonomer ikke er så opptatt av. Her introduseres produktivitet i produksjonen av vaser. Hvis man liker dette produktivitetseksemplet, som er forsøkt forklart mer utfyllende i artikkelen «Innvandring og økonomer», ser man at strømmen av lavproduktive folk inn i landet blir til et samfunnsunderskudd og ikke -overskudd som modelløkonomer à la Norman tror.

Avslutningsvis minnet jeg om at økonomiske problemstillinger er vanskelig å skille fra ens politiske og ideologiske syn.

«[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist's positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views», sa Rose Friedman (1910-2009), kona til Milton. Rose var selv en dyktig økonom og hadde naturligvis lang erfaring med økonomer og diskusjoner mellom dem.

Konklusjonen endte derfor opp med å poengtere «riktig verktøy til riktig jobb», jf. side 38. Det var utvilsomt ikke riktig valg av verktøy å bruke en kortsiktig modell for å si noe relevant om immigrasjon og innvandring; vi hadde enten stilt feil spørsmål til riktig modell eller stilt riktig spørsmål til feil modell. De interessante spørsmålene og svarene om konsekvensene av en stor immigrasjonsbølge kommer først på bordet når man tillater seg å se lengre frem enn fire år. Jeg kunne sikkert ha presset mer på i 2016 for å gå utenfor boksen og få tilgang til andre, mer langsiktige modeller i SSB, men jeg lot begrensningene i den nevnte modellkjøringen bli tema for dagen. Poenget mitt er at politikere og andre beslutningstakere, som ikke har innsikt i modellene, fort kan lures til å tro på modellresultatene hvis de ikke har innsikt i modellens innhold og metode. Eksempelvis vil kortsiktige, opportune politikere kunne bli oppmuntret til å ta i mot mange flyktninger og immigranter fordi det virker som en vitamininnsprøytning i økonomien, jf. modellens konklusjon mht. høyere etterspørsel og boligpriser - det vil si slikt som får politikere gjenvalgt. Gjennomgangen illustrerte med andre ord at offentlige tjenestemenn kan tenkes å få gjennomslag for sine politiske og ideologiske syn ved å styre politikernes bruk av modeller, det vil si innhold og metode. Derfor sitter et lands statistiske sentralbyrå i en nøkkelposisjon for dem som søker å gripe definisjonsmakten. Min implisitte oppfordring på side 3 var å heller dyrke frem en kultur hvor man ikke er redd for å reise kontroversielle spørsmål slik at gapet mellom «Private Truths, Publics Lies» lukkes og «The Social Consequences of Preference Falsification» minimeres. For å lykkes med dette, kreves både integritet, kompetanse og et ønske om å ville det norske folket vel; statistikk er lite verdt uten tillit.

Til sist noen refleksjoner for å tegne en linje mellom lærdommene fra SSB-møtet og temaer jeg har tatt opp på denne bloggen mange ganger før. Jeg har skrevet om økonomenes vellykkede kupp av definisjonsmakten i det moderne samfunnet i over ti år på denne bloggen. Først brukte økonomene konsepter fra matematikken og 1800-tallets fysikkfag for å undergrave et konkurrerende, empirisk-institusjonelt orientert forskningsprogram på 1940-tallet i USA («measurement without theory controversy»). Så etablerte de smarteste økonomene tankekollektivet Mont Pelerin Society i 1947. I 1951 omtalte Milton Friedman denne bevegelsen i artikkelen «Neo-Liberalism and its Prospects», i norske Farmand. Mont Pelerin Society ble etter hvert en inkubator for fremtidige vinnere av det som i dag kalles nobelprisen i økonomi. Denne prisen ble etablert i 1968, utenfor Nobels testamente, for å gi økonomifaget vitenskapens tyngde, slik at sentralbanken dermed kunne oppnå selvstendighet utenfor politisk kontroll. For er det noe moderne økonomer misliker, er det politisk kontroll; ikke i jakten på sannheten, men for å få gjennomslag for sine politiske og ideologiske orienteringer, jf. Roses ærlige bemerkning. Merk at den nyliberalistiske orienteringen går på tvers av gamle partifarger slik at politikere som tilsynelatende er fiender, stadig oftere finner sammen i en del stridstemaer - til manges overraskelse fordi de ikke ser at nyliberalisme er mer overgripende enn politisk farge. Moderne økonomer vil ikke la fakta tale for seg, men bruker teoriene for å stille spørsmål ved fakta; «Taler tallene?», spørres det samtidig som man hevder at svaret finnes i enda bedre teorier. Og merk deg at moderne økonomer ikke nødvendigvis ønsker en mindre stat, men de ønsker en stat utenfor demokratisk kontroll, jf. Riksbankens motiv bak opprettelsen av økonomiprisen for 50 år siden.

Mitt korte møte med SSB i 2016 var udelt positivt. Jeg fikk et lite innblikk i SSBs stab av dedikerte og kompetente forskere, men ble minnet om at dyktige forskere ikke hjelper hvis man bruker galt verktøy i jakten på relevante svar i vanskelige spørsmål. Møtet ga også opphavet til refleksjoner som er vel så relevante i 2017 som i 2016.

Religion i moderne tid

Kristendommen som religion i Vesten har vært i tilbakegang i mange tiår allerede. Spørsmålet er hva som kom i stedet.

Er religion noe som kommer og går, eller er det en konstant? Betyr modernitet at vi går fra at religiøst samfunn mot et samfunn uten religion? Vil det være null religion om 100 år?

Figuren nedenfor viser amerikanernes holdning til religion i etterkrigstiden. Kristendommen er utvilsomt mindre viktig for folk i dag enn før.

Mye tyder på at mennesker over alt i verden gjennom alle tider har trodd på noe hellig, jf. eksempelvis denne artikkelen. I så fall kan man begynne å lure på hva som fyller tomrommet etter kristendommen.

Jeg har tidligere brukt boken «Economics as religion» som innspill for å lufte tanken om at visse tankesett vi normalt ikke forbinder med religion, har mange likhetstrekk med religion. Hvis vi gjør definisjonen av religion så enkel som «veien til sannheten», blir det enda klarere at økonomifaget passer inn i religionsbeskrivelsen. Poenget er at vi - både økonomer og vanlige folk - har vendt oss til at markedet er bra og at man ikke kommer utenom markedet for å få riktig tilbud og pris i det moderne samfunnet.

Det er lenge siden økonomer begynte å sammenlikne markedet med en prosessor som kverner gjennom all verdens informasjon og sørger for - som om det hele ble styrt av en usynlig hånd - at markedet på magisk vis gir bedre løsninger enn noe menneske kunne ha tenkt ut på egen hånd. Merk ordbruken her; «usynlig hånd» og «magi», som om jeg var inspirert av eventyr for barn. Faktum er at begge begrepene dukker opp i alle grunnleggende bøker om økonomi (det var Adam Smith som brukte begrepet usynlig hånd, og Greg Mankiw snakker om magi, noe jeg har skrevet om tidligere, bl.a. her). For utenforstående er det sikkert rart at økonomer ikke stiller spørsmålstegn ved slik språkbruk, men for økonomer faller det helt naturlig å tro på slikt. Minner ikke det om religion eller hjernevask?

Økonomifaget er ikke lenger hva det var. Det handler ikke lenger bare om optimal allokering av begrensede ressurser. Nå er økonomifaget mye større og gir svaret på all verdens spørsmål. Philip Mirowski, professor i økonomisk historie, har studert utviklingen lenge, sist i boken «The knowledge we have lost in information: The history of information in modern economics». Der presenterer han en liste over økonomer som har blitt tildelt Riksbankens pris (populært kalt «nobelprisen i økonomi») til minne for Alfred Nobel, og som har vært med på å gjøre økonomi om til et informasjonsfag.

Mirowski poengterer at hele fem av de ni på listen var medlemmer av Mont Pelerin Society, en tenketank som ble grunnlagt av blant andre Friedrich von Hayek i 1947, og som regnes som en inkubator for både nobelprisvinnere og nyliberalistisk tankegods. Er det tilfeldig at en så høy andel av informasjonsøkonomene kommer fra Mont Pelerin? Mirowski mener informasjonsfaget startet med Hayek og Mont Pelerin Society, og at man ikke vil forstå etterkrigstidens historie i økonomifaget uten å se disse koplingene.

Fordelen med å gjøre økonomifaget om til et spørsmål om informasjon hvor markedet er den udiskutabelt overlegne prosessor, er at andre økonomifaglige spørsmål blir underordnede sideshows. Eksempelvis kan det deles ut nobelpriser til folk som forsker på atferd, jf. årets pris til Richard Thaler, men i det store og det hele gjelder å dyrke økonomifagets egentlige kjerne; at markedet prosesserer informasjon bedre enn noen andre og at markedet blir veien til sannheten. Hvis du synes dette høres søkt ut, så reflekter over hvorfor vi i 2017 ubevisst antar at fravær av anbud, privatisering og markedsutsetting gir dårlige utfall, mens tilstedeværelsen av markedsløsninger gir optimale resultater. Klimaet er i endring, men mange tror at markedsløsninger - som CO2-kvoter og -børser - løser problemene. Har ikke markedet blitt et magisk ord som det er tabu å sette spørsmålstegn ved? Som tegn på at det å ikke bruke markedet har blitt vår tids synd, bare tenk på de bøter som potensielt venter de offentlige instansene som ikke satte et tilbud ut på anbud eller gjennomførte anbudsprosessen på korrekt vis (av en eller annen grunn, du får tenke det ut selv, gjelder ikke de samme reglene for private foretak).

Det interessante med nyliberalistenes informasjonsprosjekt er at de setter seg selv i rollen som arkitekter, som konstruerer og vedlikeholder informasjonsprosessorer, det vil si markeder. Til det trengs en sterk stat, stikk i strid med nyliberalistenes påstander om at de er for en liten eller svak stat.

Du skal være forsiktig med hva du ønsker deg i tilfellet ønsket innfris, heter det i ordtaket. Mange ønsker seg et samfunn uten religion, men hva om den gamle religionen bare erstattes av en ny? Om religion er en bra eller dårlig ting, er ikke så lett å si; kommer det ikke an på hva man fyller denne religionen med? Hva var kristendommen fylt med i middelalderen, hva var den fylt med etter Luther og i kjølvannet av industrialiseringen? Når kristendommen etter hvert taper terreng, hva fylles dette terrenget med? Hva er nyliberalismen fylt med av verdier, som erstatning for verdiene i kristendommen? Er det ikke et tankekors at så mange kjenner til verdiene i kristendommen, mens vi ikke kjenner til verdiene i nyliberalismen?

Kristendommen har vært på vikende front i mange tiår. Nyliberalismen fyller tomrommet og har blitt den moderne tidens religion. Denne utviklingen burde interessere alle som er opptatt av å skjønne hvilke verdier et samfunn er bygd på.