hits

november 2016

Velfungerende prosesser

Dyktige beslutningstakere terper p prosess nr utfallet ikke blir som nsket. Drligere beslutningstakere har til sammenlikning liten respekt for prosesser, men bruker mer tid p forske endre det historiske utfallet - slik vi for tiden ser i det amerikanske presidentvalget.

I mange sammenhenger har vi ingen kontroll over utfallet. Alle som har tapt penger i kapitalmarkedet er smertelig klar over dette. Derfor fortsetter markedsaktrer med liten respekt for prosess tape penger; til sammenlikning gjr de som innfrer prosess der hvor det fr var beslutning etter innfallsmetoden det normalt skarpere. Hvis vi holder innsidehandlerne utenfor, innser de klokeste at utfallet ikke kan pvirkes og at det derfor gjelder ta kontroll over prosessen som styrker beslutningsprosessen. Det samme gjelder for vrig i andre sammenhenger hvor prestasjoner mles; en sprinter har ikke kontroll over hvor fort konkurrentene lper, s han m ta grep om sine egne prosesser som er med p bringe ham litt kjappere i ml.

Det vestlige demokratiet ble skapt av folk vi i ettertid skylder en hel del. Jeg overraskes fortsatt over hvor mye visdom som ligger i de gamle grunnlovene og det tankegodset som preget det moderne demokratiets barndom; klarhet i tanken er definitivt ikke bare et moderne fenomen og jeg lurer tidvis p om folk har sluttet tenke fordi de har s mye sty fylle tankene med.

I kjlvannet av det amerikanske valget slr det meg hvor grunn folks innsikt i demokratiet egentlig er. Jeg har flere ganger sttt p pstanden om at det er urettferdig at Donald Trump vant valget all den tid Hillary Clinton fikk flere stemmer enn Trump.

S du mener at folk i Oslo skulle bestemt alt i Norge, spr jeg forsiktig. Det er vanskelig si hva den pflgende stillheten skyldes; om det skyldes at det er frste gang de mter en som ikke hner valgutfallet i USA, eller om de virkelig ser poenget med valgkretser og mandtafordelig p fylker i Norge - og i andre land som USA. Demokratiet i Norge ville opphrt eksistere i dagens form uten den fylkesbaserte utjevningen. I USA ville det ikke vrt noen union om unionsfedrene for et par hundre r siden - og ikke minst i kjlvannet av borgerkrigen - hadde insistert p at det bare var antall stemmer som skulle bestemme utfallet i de fderale valgene.

Jeg har tidligere ppekt at Trump vant stater som utgjr nrmere 60 prosent av befolkningen i USA (han vant til sammenlikning 56 prosent av valgmennene). Hvis det er hyere valgdeltakelse i byene, gjenspeiler ikke antallet stemmer den politiske kulren i hele landet. Iflge en mer finkjemmet opptelling vant Trump valget i kommuner som utgjr nrmere 80 prosent av landarealet i USA; den amerikanske unionens kosystem er ikke bltt (demokratisk) p kommunebasis, men rdt (republikansk). De eneste bl-bl statene (dvs. at valget ble vunnet p bde stats- og likeveid kommuniniv) i USA er Vermont, Massachusetts og Connecticut; de vrige er bl-rde og rd-rde. En slik opptelling illustrerer hvor splittet by og land er i USA. Havner du litt utenfor hovedveien - bokstavelig talt - treffer du flest Trump-tilhengere.

La oss si at en student i innfringskurset i statistikk hadde blitt stilt overfor flgende informasjon:

  1. I et valg fikk kandidat (a) 46,6 prosent av stemmene i landet, mens kandidat (b) fikk 48,0 prosent av stemmene (de vrige stemmene gikk til uavhengige kandidater).
  2. Kandidat (a) vant valget i 31 av 52 tellende stater som utgjr 58 prosent av folketallet i landet med 300 millioner innbyggere.

S blir studenten stilt overfor flgende drftingssprsml:

  • Hvilken kandidat - (a) eller (b) - representerer den sanne folkeviljen (hvor den sanne folkeviljen er definert som hele befolkningens vilje og ikke bare den delen av befolkningen som deltok i valget)?

Strengt tatt er det ikke mulig svare p sprsmlet hvis man antar ekstreme politiske avvik mellom dem som stemte og dem som ikke stemte. Men s lenge de fleste amerikanerne bor i de statene Trump vant, er det naturlig anta at Trumps valgseier ogs gjenspeiler synet blant de fleste amerikanere, inkludert dem som ikke stemte. Resonnementet mitt er nyaktig det samme prinsippet de fleste meningsmlinger baseres p; man lodder stemningen blant et lite antall representative personer for forutsi hva en strre populasjon mener (det var for vrig nyaktig dette CNN ikke gjorde da de loddet stemningen blant amerikanere som s de tre valgdebattene, noe jeg skrev om i denne bloggartikkelen). rsaken til at folk ikke ser statistikken (dette er et godt eksempel, og der skriver forfatteren i VG at amerikanere flest var oppgitt og sjokkert over at Trump vant valget) i eksemplet fra den amerikanske valgkampen er fordi ens politiske holdning blender for klarsyn; man blander politikk og nsketenkning med analyse samt projiserer eget syn over p dem man forsker analysere og forst.

Grunnleggende innsikt i statistikk, statsvitenskap og historie gjr det normalt enkelt kre en vinner av et demokratisk valg som forlper uten dramatikk. Men i USA gr kampen om valgseieren videre. I helgen slo Clinton seg sammen med en gruppe som nsker en omtelling av stemmer i tre stater. Statistikeren Salil Mehta gir i kommentaren Tapere som ikke vil tape en eventuell omtelling liten sannsynlighet for omstte valgresultatet. Imidlertid er ikke sannsynligheten for omstting av valgresultatet det sentrale. Poenget er at verdens ledende nasjon ikke klarer holde seg til den masten som den demokratiske prosessen representerer; i stedet blir det ene valget etter det andre gjenstand for spekulasjoner og konspirasjoner. Hva sier det om den demokratiske institusjonens helse?

Fr valgdagen hnet Clinton Trump for at han ikke svarte klart ja eller nei p sprsmlet om hvordan han ville forholde seg til valgresultatet; Trump ble med god grunn anklaget for ikke ha respekt for den prosessen som et demokratisk valg er. Da valgresultatet forel, gjr Clinton nyaktig det hun anklaget Trump for bare noen uker tidligere; nemlig ikke ha respekt for en demokratisk prosess som inntil denne helgen hadde forlpt uten dramatikk knyttet til selve valgdagen.

Et velfungerende demokrati kjennetegnes av velfungerende prosesser hvor utfallet respekteres. Det er bare bevis for omfattende valgjuks som kan rettferdiggjre det stille sprsml til statistikken i valgresultatet slik det foreligger fra presidentvalget i USA i 2016. Det er s man fra observatrplass i Norge begynner synes synd p den jevne amerikaner uansett utfall av kravet om omtelling.

Making in America

Making America Great Again, sa Donald Trump og vant. Et slagord uten mening, sa taperne. Hvem har rett?

Donald Trumps slagord fra valgkampen har ftt har medfart fra det etablerte. 370 konomer - hvorav flere nobelprisvinnere i konomi - undertegnet et opprop mot Trump. Men er Trump-slagordet s ille som mange eksperter vil ha det til?

For min del tenker jeg p et strre forskningsprosjekt ved Massachusetts Institute of Technology nr jeg hrer slagordet fra den amerikanske valgkampen (hele rapporten fra forskningsprosjektet kan lastes ned her. Den anbefales til alle som er opptatt av industriell utvikling i Vesten). I 1980 gjennomfrte MIT et forskningsprosjekt under navnet Made in America. Over 30 r senere, i 2013, publiserte det anerkjente universitetet resultatene fra et nytt forskningsprosjekt; Making in America. Hensikten med forskningsprosjektene var forst amerikansk industri, dens styrker og svakheter. Merk at dette er et tema jeg har tatt opp i denne bloggen ved flere tilfeller tidligere, som i artikkelen Frihandelens velsignelse for tre og et halvt r siden. N som Trump har satt temaet p dagsorden igjen - og ftt kritikk fra det etablerte for slagordet sitt - er det betimelig g tilbake til MIT-prosjektet og hva forskningsprosjektet konkluderte med.

MIT-forskerne intervjuet 255 selskaper verden over, hvorav 178 i USA. Arbeidet er kort oppsummert i den nevnte rapporten om innovasjon og verdiskaping, samt i to fagbker basert p forskningsarbeidet. Funnene og konklusjonene i arbeidet var spass oppsiktsvekkende at jeg var sikker p at rapporten og de kommende bkene ville tas inn i debatten om industriens fremtid i Vesten. Men jeg var for optimistisk; det var som om funnene fra MIT ikke ndde diskusjonen i hovedstrmmen blant konomer og politikere.

I innledningen i rapporten skrev forskerne at det har vrt relativt lite akademisk fokus p utsiktene for amerikansk industri, til tross for at svekkelsen av industrien i hjemlandet er et tema som mange vanlige folk bekymrer seg for. Konsensusoppfatningen blant fagkonomene om de positive sidene ved handel og globalisering har vrt s sterk at konomer med et annet syn har kviet seg for opponere mot de gamle handelsteoriene som ble utformet for 200 r siden - det vil si p en tid hvor verden og kapitalflyten var helt annerledes enn i dag; i en kunnskapsbasert verden er det ikke lenger bare geografi og klima som bestemmer komparative fortrinn, og kapitalen holder seg ikke hjemme.

P tvers av hele det industrielle landskapet er det n gapende hull og brikker som mangler. Det er ikke bare det at fabrikker str tomme og faller fra hverandre; kritiske styrker og egenskaper ved den amerikanske industrien som tidligere hjalp til med blse liv i nye foretak, har forsvunnet. konomisk fremgang kan komme som et resultat av kreativ destruksjon, slik som Joseph Schumpeter hevdet. Vi trenger imidlertid f brakt p det rene om de gjenvrende ressursene i amerikansk industri er sterke nok til skape og opprettholde fremtidig vekst, skrev MIT-forskerne i rapporten.

De industriforetakene vi har beskt, finner liten hjelp utover egne, interne ressurser nr de forsker utvikle nye prosjekter. De er 'hjemme alene', konkluderte MIT-forskerne. En rekke amerikanske foretak pnet drene sine for MIT-forskerne, men hos ett foretak mtte de bare stengte drer. Interessant nok gjorde forfatterne et poeng ut av dette da de skrev flgende:

Because of Apple's spectacular success, we frequently refer to this model in our work. Apple did not agree to be interviewed for this project, and we have had no access to Apple other than to publicly-available information about the company.

Faste lesere av denne bloggen har etter hvert lrt at ett av mine favorittsitater kommer fra Rose Friedman, kona til den mer kjente Milton (Rose var for vrig en dyktig konom selv):

[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist's positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views.

Det sitatet synes jeg oppsummerer kommentarene knyttet til den amerikanske valgkampen ganske godt. I stedet for forske forst Trumps seier og hva mange folk assosierer med slagordet making America great again, brukes all tid p stigmatisere Trump-velgerne og latterliggjre slagordet fra valgkampen. Slik jeg ser det, kunne man med fordel i stedet ha lest seg opp p MITs forskningsprosjekt fra 2013; da hadde man sett at det faglig sett er god grunn til nske seg et USA med en velfungerende industri igjen, i stedet for status quo som betyr en industri med store hull i det industrielle kosystemet.

Det er imidlertid ikke s vanskelig se hvorfor konomer flest og de 370 prominente konomene ikke nsker en debatt om Trump-slagordet og forskningsprosjektet ved MIT. Poenget er at Trump og MIT blste liv i tanker som konomene har forskt slukke over flere tir. Frihandel og globalisering som erstatning for nasjonalstatens interesser har lenge vrt konomers skjulte politiske agenda, en agenda som folk til slutt stemte mot under brexit og i den amerikanske valgkampen i 2016. I forsket p forst brexit og Trump er nok dette en overforenkling, men jeg tror tankerekkene ovenfor kaster mer lys over virkeligheten enn teoriene om at brexit og Trump skyldes rasisme, anti-feminisme og andre stigmatiserende forklaringer.

Made in America, sa MIT i 1980. S sa MIT-forskerne Making in America i 2013, i en rapport hvor de ppekte av det industrielle landskapet i USA er fullt av gapende hull. S kom Trump til slutt og sa Making America Great Again, og vant presidentvalget i 2016.

Minner ikke det hele litt om det lille barnet som ppekte at keiseren var naken? Med Trump i rollen som det lille barnet og det etablerte ekspertveldet i rollen som keiseren?

Bom, bom og atter bom

Det har allerede vrt et annus horribilis for konomer, medier og den etablerte eliten. To skivebommer er imidlertid bare et symptom p noe mer alvorlig.

Verken brexit eller Donald Trump var nsket av det etablerte ekspertveldet. Men folk ville det annerledes. 2016 har blitt et sanntidsstudium i propaganda og interessekamp.

Trumps seier i kampen om presidentembetet kom som en overraskelse p de aller fleste. Likevel burde det vre mulig se tegn til at dekningen av valgkampen var penbart skjev; ergo m sannsynligheten for Trump-seier ha vrt hyere enn mediedekningen ga inntrykk av. For halvannen mned siden, i artikkelen dj vu, skrev jeg [i]nteressant nok virker det som om folk i USA liker fyren mye, mye bedre enn ekspertene og kommentariatet gjr. I en annen bloggkommentar et par uker senere skrev jeg at media har endelig meldt seg ut som formidlere av nytrale fakta. Poenget mitt var et hvem som helst kunne ha reist kritiske sprsml ved meningsmlinger hvor de aller fleste deltakerne viste seg vre demokrater; hvis du spr mest demokrater, er det penbart et sprreunderskelsen vil gjenspeile Clinton-tilhengernes meninger. S hvor vanskelig var det egentlig se at sannsynligheten for en ny overraskelse la brexit var hyere enn mange trodde?

At meningsmlingene bommet, kan penbart ha hatt noe med drlige metoder gjre. Kanskje ingen tok seg bryet med forbedre metodene s lenge underskelsene ga det svaret man nsket? Imidlertid tror jeg meningsmlingene bommet ogs p grunn av en annen faktor, nemlig den tvangstryen som politisk korrekthet har blitt i moderne tid. Det er vel kjent i autoritre samfunn at folk har meninger privat som de ikke flagger offentlig. Det vil si at man forfalsker sine preferanser utad. Det er penbart at et slikt fenomen kan gi opphav til strre sosiale omveltninger enn om ytringsfriheten ogs gjaldt dem man er uenig med. Min tolkning av det amerikanske presidentvalget er at vi har kommet spass langt i gal retning at folk flest ikke vger gi uttrykk for hva de mener; nr representanten fra Gallup ringer, vger du ikke fortelle at du vil stemme p Trump.

En del medier har ppekt at Clinton egentlig vant kampen om det amerikanske folkets stemmer. For det hersker ingen tvil om at Clinton fikk flere stemmer enn Trump. Men hvor relevant er dette poenget? Faktafinnere vil ppeke at dette har skjedd bare fire ganger tidligere. Snn sett er vel Clinton den moralske vinner likevel?

Husk at dagens valgsystemer ble konstruert av tenkere som hadde vurdert slike forhold. Nr Trump fikk 290 valgmenn, mens Clinton bare fikk 231, kan man stoppe opp litt og forske forst dette. Nr jeg gr gjennom valgresultatet stat for stat, finner jeg at de statene som Trump vant, har en befolkning p 185 millioner. Til sammenlikning har Clintons stater en befolkning p 136 millioner. Det gir prosentvise andeler p henholdsvis 58 og 42 prosent til Trump og Clinton. Nr jeg teller opp statenes arealer, finner jeg samme mnster; Trumps stater utgjr 57 prosent av USAs samlede areal. Teller vi opp antallet kongressmenn det er i Trumps stater, finner vi at 57 prosent av kongressplassene tilhrer Trump-statene. At Trump da fr 56 prosent av valgmennene, er kanskje ikke s rart hvis man forsker forst hvordan arkitektene bak et demokratisk system tenkte? For vrig viser kartet over USA og velgeroppslutning at landet penbart er splittet, noe Clinton spilte p da hun kalte Trump-tilhengerne (jf. de rde statene i BBC-kartet over velgeroppslutning) for de foraktelige (egentlig deplorables).

En annen ting som slr meg - fra trygg observatrplass i Norge - er at vi nordmenn burde ha spesielt gode forutsetninger for forst Trump. Nr norske medier har reist over til USA p jakt etter Trump-velgerne, har de - slik jeg oppfattet det - presentert Trump-velgerne som noen snlinger. Sprsmlet er hvorfor de norske mediene ikke tok turen til statene med flest norskamerikanere; det er jo rett som det er reportasjer derfra hvor det vises at butikkene har geitost i hyllene. En liten opptelling jeg foretok, viste at Trump-velgerne var i stort flertall i de fem statene med hyest andel amerikanere av norsk opprinnelse; i Nord-Dakota (33 prosent norskamerikanere), Minnesota (20 prosent), Sr-Dakota (17 prosent), Montana (12 prosent) og Wisconsin (10 prosent) gikk 56 prosent av stemmene til Trump og 38 prosent til Clinton. Snle deplorables? Det er bare se p norskamerikanere det.

At medier, konomer og det etablerte ikke sker selvransakelse etter brexit og det amerikanske valget, er symptomatisk. Det indikerer at interessekampen som ble s synlig i 2016, sannsynligvis bare har s vidt startet. Tydeligvis tror mange fra det etablerte at den vil g over bare man ignorerer den.

Slaver av antakelsene

konomer vil ha det til at de kan forutsi hvor konomisk aktivitet vil finne sted og hvilke former denne aktiviteten vil anta. Kanskje de har et poeng, men ikke fordi de har rett.

For ikke s lenge siden kom jeg over Hotellings lov i en helt annen sammenheng. Harold Hotelling, en matematiker med interesse for konomi, mente han kunne forutsi en del ting basert p tankesettet sitt.

Mange har kanskje hrt historien om iskremselgerne som over tid finner ut at de alle sammen m selge is fra midtpunktet p stranden. Nr de sker inn mot midten, kommer de nrmest gjennomsnittskunden som foretrekker g kortest mulig til nrmeste iskremselger. Hvordan kunne Hotelling vre sikker p at han hadde rett? Ved utforme forutsetningene, kunne han ogs forutsi svaret.

Det bringer tankene over til den makten som konomer har i dag. Hvor mange er det som ettergr konomenes forutsetninger hver gang konomene gir rd? Er det ikke rart at det er s lite fokus p forutsetningene hvis forutsetningene former svaret?

I en del tilfeller vil logikk la den Hotelling sto for vre artig som hjernegymnastikk og lek med tall. Men kan det ikke tenkes at en del av dagens samfunn har blitt snn fordi samfunnet ble utformet i trd med konomenes rd, som igjen springer ut av forutsetningene de baserer modellene sine p? Med andre ord fr konomene rett i noen av sine spdommer om bl.a. nringsutvikling og industrialisering fordi folk flger rdene deres.

Siden Nobels minnepris i konomi ble etablert av den svenske Riksbanken i 1968, har konomenes innflytelse og sentralbankenes selvstendighet kt. Men er innflytelsen fortjent?

[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist?s positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views, sa Rose Friedman - kona til den mer kjente Milton - i sin tid. Skal man tro Rose Friedman, er ikke konomi s mye annet enn matematisk politikk - men politikken gjemmes bak et slr med antakelser.

Og det bringer oss til n av hovednyhetene fra uken som gikk, nemlig leserbrevet fra 370 konomer - deriblant tte vinnere av Riksbankens minnepris - som ble publisert i Wall Street Journal. De 370 prominente konomene undertegnet et opprop mot Donald Trump, som str midt oppi sluttspurten av en valgkamp. Timingen av oppropet var neppe tilfeldig.

I valgkampen har Trump sagt at han er skeptisk til de lave rentene, og at de neppe er til det beste for nasjonen. Han har ogs sagt at han vil holde Federal Reserve under oppsyn, det vil si innskrenke sentralbankens selvstendighet. Han har ogs sagt mye annet, noe oppropet fra konomene dokumenterer. For vrig er Trump penbart ikke en person som imponeres s lett av eksperter.

Det er alltid farlig begynne diskutere politikk, for politikk har ingen fasitsvar - bare steile fronter og lange diskusjoner. Men har de 370 prominente konomene virkelig et fasitsvar p Trumps politikk, eller m svares ses i lys av Rose Friedmans innsiktsfulle observasjon av anerkjente konomer? Bedriver de 370 konomene genuin folkeopplysning eller har de egentlig avslrt seg som politikere - i trd med Rose Friedmans bemerkning? Tenk om vanlige politikere begynte stille sprsml ved konomenes forutsetninger; da ville de samme konomene ha mttet gi helt andre svar enn de hittil har gjort. Da er det bedre med politikere som er slaver av de skjulte antakelsene.

Nr konomer gir rd, er det lite fokus p antakelsene bak rdene. Hvis noen plutselig begynner stille sprsml ved antakelsene, vil vi f svaret p om konomifaget egentlig er matematisk politikk eller en nytral samfunnsvitenskap.