hits

november 2015

Kostnaden for et anstendig liv

Lav inflasjon holder realveksten oppe. Tenk om inflasjonen er betydelig undervurdert.

De fleste har n ftt med seg at den konomiske veksten i Vesten er lav. Litt frre har ftt med seg at ogs trendveksten er lav og at den har blitt stadig lavere (du kan lese mer om det her). Og enda frre har ftt med seg at realveksten er lav (merk at veksten i bruttonasjonalproduktet, BNP, alltid mles justert for inflasjon) samtidig som inflasjonen er lav. Nr lpende vekst og trendvekst er s lav, betyr det mye for persepsjonen av vekst hva inflasjonen er; det vil si hvor mye man justerer nominelt BNP med for beregne reelt BNP.

Konsumprisindeksen er knapt hyere i dag enn den var like fr finanskrisen. Det virker som om hy kapasitet i forhold til ettersprsel i store deler av den globale konomien bidrar til holde det generelle prisnivet i sjakk, jf. den amerikanske inflasjonsfiguren nedenfor. For 2015 venter konomene en inflasjoni USA p bare 0,2 prosent.


Hvis inflasjonen er fravrende, vil hele den nominelle veksten i BNP stigjen som realvekst i konomien. Og persepsjonen av fortsatt positiv realvekst gir inntrykket av at tilstanden i konomien ikke er s ille som noen vil ha det til (merk at figuren ovenfor viser konsumprisindeksen, mens det er en skalt BNP-deflator som brukes for gjre nominelt BNP om til reelt BNP. Forskjellen mellom KPI og deflatoren er liten og ubetydelig i forhold til forskjellen mellom KPI og CLEWI, men deflatoren i USA har vrt enda lavere enn KPI).

Jeg kom nylig over en figur som jeg har hatt glede av tidligere i andre sammenhenger. Mens konsumprisindeksen mler verdien av det enkle liv, det vil si innkjp av masseproduserte varer, mat og tjenester, finnes det en annen form for inflasjon. Forbes, det amerikanske finanstidsskriftet, har i mange r mlt inflasjonen for dem som er i stand til nyte det godeliv. Hvordan har inflasjonen vrt for dem som har rd til kjpe det de vil?

Figuren ovenfor viser at kostnaden for det gode liv (Cost of Living Extremely Well) har kt med omtrent det dobbelte av konsumprisindeksen de siste 35 rene. Men verdien av finansielle aktiva har vokst enda kjappere enn prisindeksen for det gode liv. Det har gjort det mulig for den formuende opprettholde forbruket av ettertraktede varer, mat og tjenester, mens det gode liv har blitt mindre tilgjengelig for de fleste.

Er dette et problem?

Jamie Dimon, sjefen i JP Morgan, har kommentert sprsmlsstillingen om ulikhet slik:

Det er ikke riktig si at folkhar det verre. Hvis du gr 20 r tilbake, var bilene drligere, folks helse var drligere, du levde ikke s lenge, luften var drligere. Folk hadde ikke iPhoner, sa Dimon i september i r.

(Merk at den amerikanske sentralbanksjefen, Janet Yellen, demonstrerte enda strre mangel p empati da hun for et rs tid siden anbefalte den jevne amerikaner bygge formue som finansielt vern, noe jeg tok opp i denne artikkelen).

For 150 r siden kommenterte Adolph Wagner (1835-1917) at statens andel av konomien kte raskere enn andre deler. William Baumol kom inn p et beslektet tema da hanviste at tjenester blir relativt sett dyrere nr produktiviteten i vareproduksjonen ker. Fordi staten i hovedsak driver med tjenester, vil staten fremst som stadig dyrere og mer ineffektiv i forhold til vareproduksjonen hvor produktiviteten ker som flge av Moores lov-beslektede virkninger. Hvorfor drar jeg Wagner, Baumol og Moore inn i diskusjonen av inflasjonen for de fattige og inflasjonen for de rike?

P meg virker det som om mange av dem som klager over ineffektiviteten i det statlige, ikke har problemer med prisinflasjonen i ettertraktede varer, mat og tjenester fra det private. Det som kjennetegner ettertraktede varer, mat og tjenester, er at tjenesteinnslaget er hyere enn i masseproduserte varer. Ta vin som et eksempel. Vin har de siste 30 rene blitt populrt i det brede lag av befolkningen. Den vinen det drikkes mest av, inneholder blader, kvister, insekter og andre ting som du ikke vil ha i vinen. For holde prisen p masseprodusert vin nede, benyttes maskiner som ikke kan sortere ut det uvelkomne. I dyrere vin inngr tjenester som har til hensikt sortere bort det uvelkomne, slik at bare de beste rvarene benyttes i produktet. Det finnes mange andre eksempler som minner om vineksemplet. Poenget mitt er at ingen klager over prisutviklingen p ettertraktede varer, bortsett fra nr staten str for tjenestene. Jeg sier ikke at staten er spesielt effektiv, men at det er forhold bak regnestykket vareproduksjon vs. tjenesteproduksjon som folk ofte glemmer (UiO-professor Kalle Moene skrev en god artikkel om dette, Produktivitetens paradoks, for fire r siden).

Ettertraktede varer, mat og tjenester inneholderet strre innslag av menneskelig kompetanse. Derfor vil ettertraktede varers prisutvikling ligge foran prisutviklingen p industrielle varer. Samtidig vil staten fremst som ineffektiv fordi den ikke omfattes av Moores lov-relaterte virkninger, i trd med Wagners og Baumols gamle spdommer.

Hva er poenget mitt, lurer du kanskje p? Ulikhet er et tema som har blitt aktualisert, selv i mainstream media. Den interesserte br lese Robert Reichs presentasjon om temaet. Den ulikheten det er snakk om, bruker den vanlige konsumprisindeksen for beregne realveksten i inntekter og formue. Poenget mitt er at det kanskje finnes en annen ulikhet som sniker seg mer ubemerket inn i helhetsbildet, nemlig gapet i inflasjon mellom varer til de mange og inflasjonen i varer til de f. Jeg husker fortsatt stanken i George Orwells beskrivelse av funksjonrenes leiligheter i boken 1984. Beskrivelsen av billig gin og gamle kloakkrr bidro til en helt spesiell leseropplevelse. P den andre siden drakk de f, det vil si medlemmene av den indre sirkelen, velduftende rgangsvin. Dj vu? ker kostnaden for et anstendig liv raskere enn inntektene?

Dimon har en formue p mer enn n milliard dollar og tjener mellom 20 og 40 millioner dollar i ret. Husk at han verken er en entreprenr eller innovatr, men ansatt som administrerende direktr i en bank som for noen r siden trengte myndighetenes sttte for overleve. Han minner folk flest om at de kan puste ren luft helt gratis, kommunisere med en iPhone og leve lenger enn fr. Mon tro om Dimon selv konsumerer fra den varekurven som inngr i konsumprisindeksen eller i Forbes' indeks for det gode liv. Spiser han selv brd eller kaker?

Hvis inflasjonsbildet er mer todelt enn konsumprisindeksen antyder, kan ulikhetene ke raskere enn offisiell statistikk tilsier. Forbes' indeks for det gode liv indikerer at stadig frre er i stand til konsumere den velduftende vinen. Men hva gjr det nr industrien produserer billig gin?

Er internett en flopp?

- Internett er en flopp, slo forfatteren av et legendarisk leserinnlegg i DN fast for snart 20 r siden. Innleggethar blitt latterliggjort mange ganger, men kanskje dethadde et skjult poeng likevel.

F innovasjoner har endret livene vre mer de siste 20 rene enn internett.

Idag er det kun n prosent av befolkningen som bruker Internett hjemme, og srlig flere tror jeg ikke det vil bli. Hvordan det er mulig lage s mye styr omkring et medium som 99 prosent av folket ikke benytter seg av privat, kan bare forklares med at det er massemediene som er hovedaktrene ogs p Internett, konkluderte forfatteren av leserinnlegget i DN i august 1996.

I etterpklokskapens lys er det lett se at forfatteren bommet. I dag bruker s si alle internett, nesten hele tiden. Likevel nsker jeg dvele litt ved entusiasmen over internett og de siste tirenes innovasjoner; har vi blitt s mye smartere av alle innovasjonene?

uttale seg kritisk om moderneinnovasjoner er be om brk. Vi kan banne i kirken uten at noen bryr seg, men du blir fort stemplet som idiot hvis du trekker resultatene av moderne teknologi i tvil. Vi har alle hrt om Moores lov, ikke sant? Gordon E. Moore (f. 1929), n av grunnleggerne av Intel, s allerede i 1965 at antallet komponenter p en halvlederbrikke hadde doblet seg omtrent hvertr. Senere, i 1975, modifiserte han observasjonen og spdde at komponentantallet p halvlederbrikkene ville doble seg annethvert r; dette ble kjent som Moores lov, ogloven viste seg stemme med den faktiske utviklingen i de nestetirene.

Sammen med Moores lov har vi ftt en menighet av teknologientusiaster som ppekerat innovasjonene blir stadig flere og at endringer kommer kjappere og kjappere. Vi har lenge hrt slagord somendring er det eneste konstante, og s videre. Det vises til det faktum at telefonen og radioen trengte flere tir p bli utbredt i befolkningen, TV-apparatene trengte noe kortere tid, datamaskinen trengte enda mindre tid for f fotfeste blant folk flest, og s kom smarttelefoner, Facebook og mye annet som det tok enda kortere tid for folk flest ta i bruk. Disse eksemplene illustrerer at ting endrer seg kjappere i dag enn for 150 r siden.

Poenget mitt er ikke argumentere mot disse empiriske observasjonene; de er uomtvistelige fakta. Det er nr jeg observerer at folk trekker en sammenheng mellom disse innovasjonene og generell fremgang i samfunnet, at empiriske fakta avlses av noe som minner mer om tro og religion.

Ta en titt p hjemmesiden til Singularity University(eksemplet er valgt tilfeldig, og det finnes mange andre liknende steder hvor du sertilsvarende pstander). Her snakkes det omeksponensielle teknologier, helt i trd med Moores observasjon for 50 r siden. I samme ndedrag siesdet at Singularity Universitys misjon er 堫ta fatt p menneskehetens store utfordringer. Blant grunnleggerne avuniversitetet finner vi kjente navn som Google, Nokia og Cisco. Og den som nsker vurdere om Singularity University bare er snakk og lite hndfaste resultater, kan laste ned en egen Impact Report. I rapporten fra 2015 hevdes det atvelstand og vekst mles ikke lenger bare av den formue og omsetning som genereres, men ogs av den takten nye lsninger p menneskehetens utfordringer skapes og blir allment tilgjengelig.

Min pstand er at teknologioptimistene antar at det er en naturlig kopling mellom endringstakt og generell velstand. Dessverre finnes ikke en slik kopling i den konomiske statistikken. Siden Moore observerte at halvledere ville doble komponentkapasiteten annethvert r rundt 1970, har stadig mer forblitt det samme for den jevne mann i USA. Eksempelvis tjener en amerikansk mann det samme i dag som i 1971. Enkelte ppeker at dette bare dreier seg om medianmannen, og at det ser bedre ut for gjennomsnittet. Dessverre er det primrt den aller verste delen av samfunnspyramiden som trekker opp snittet, og selv snittet - som fremkommer i tall som BNP - kan ikke skjule at trendveksten i USA har vrt avtakende i flere tir. I tillegg kommer at produktiviteten er avtakende den ogs.

I kjlvannet av avtakende trendvekst har det kommet dokumentasjon p kende ulikhet i samfunnet. Thomas Piketty ga ut en bok for halvannet r siden hvor han dokumenterte kende ulikhet. Til tross for at dokumentasjonen brettes ut over 700 sider, er det mange som tviler p Pikettys hovedkonklusjon om at mange ikke tar del i den kte konomiske verdiskapingen. Ogs andre, som Robert Reich, peker p det samme; fra 1970-tallet til i dag har produktivitetsveksten tilfalt stadig frre (merk at produktiviteten ikke skjt fart i denne perioden fra 1960-1970 til i dag).Med andre ord sttter ikke den allment aksepterte konomiske statistikken opp om teknologioptimistenes lfter om allment tilgjengelig velstand og vekst.

Moderne teknologi har utvilsomt brakt med seg mange endringer de siste tirene, men produktiviteten har ikke kt og BNP-veksten har avtatt. Og samfunnskaken deles stadig skjevere i favr av en liten gruppe. Snn sett finnes det ingen beviser for at teknologioptimistene har rett. Plusa change, plu c'est la mme chose (jo mer ting endrer seg, desto mer forblir de uendret)? Har moderne teknologi den egenskap at den er egnet til f folk til tro at det skjer positive endringer, mens realiteten er en annen? Er det ikke pussig ateksponensielle teknologier har blitt ledsaget avavtakende vekst og lavere produktivitet enn fr? Har vi innovasjon uten fremskritt?

Som storforbruker av moderne teknologi skulle jeg gjerne sett at kart og terreng passet bedre sammen. Ingenting hadde gledet meg mer enn om teknologioptimistenes lfter om eksponensiell teknologi ga seg utslag i eksponensiell velstandskning; ikke bare i den delen av verden som er i ferd med ta i bruk gammel teknologi (det vil si det vi tidligere kalte U-land, hvor det for tiden skjer en teknologisk gjenopphenting) - men ogs i den delen av verden som befinner seg p teknologiens yttergrense (det vil i praksis side ledende landene i OECD). Noen har fortalt meg at BNP ikke mler realitetene; fordi en iPhone forbedres s kjapt, fanges ikke slik velstandsutvikling opp av tradisjonelle konomiske ml som BNP. Kanskje de har et poeng (men slike forbedringer tas hensyn til gjennom eksempelvishedoniske justeringer av konomiske nkkeltall), men det er likevel et faktum at medianmannen i USA har samme realinntekt i dag som for 45 r siden. Selv i 2015 er det inntekt og ikke Apple iOS 9.1 man lever av, eller? Hestekrefter kan i dag lastes ned fra internett, men hva med fritid, mindre gjeld og hyere inntekt? Enn s lenge er det grenser for hva man kan laste ned fra internett.

Internett og moderne teknologi har endret hverdagen vr p mange mter. Til tross for Moores lov og internetts formidable suksess er det likevel ingenting i konomisk statistikk som tyder p at trendvekst og produktivitet er p vei inn i en eksponensiell opptur.

Internett ble en suksess og ikke en flopp, men hvor blir det av den eksponensielle velstandskningen? Flopper lftene om eksponensiell velstandsvekst i kjlvannet av moderne teknologi?

Usikkerhet: En oppsummering

I fire artikler har jeg sett p usikkerhet fra ulike vinkler. Her er et forsk p en oppsummering.

I den frste artikkelen,En serie om usikkerhet,pnet jeg det hele med et filosofisk sprsml: Er det grenser for hva vi kan vite?

I den andre artikkelen, Vr usikre verden I, s jeg p usikkerhet i et historisk perspektiv. Overtro er erstattet med sannsynlighetsteori, men Josefs gamle rd om spare (korn) til perioder med drlige hster, har likevel ikke gtt ut p dato.

I den tredje artikkelen, Vr usikre verden II, viste jeg at sosialvitenskapen adopterte sannsynlighetsteorien fra 1600-tallet uten sprre seg om metodevalget var fornuftig nr man gr fra en sikker verden (spill) til en helt annen verden hvor sosiale prosesser pvirker utfallet.

I den fjerde artikkelen, Vr usikre verden III, ppekte jeg det faktum at gamle rster som da Vinci, Goethe og Mitchell allerede har spdd utfallet av forsk p erstatte tro med viten, nr disse forskene preges av svermeri og sofisteri. Den nye vitenskapen, kvantitativ samfunnsvitenskap slik vi kjenner den fra konomifaget, minner derfor mer om et trossystem enn en klassisk vitenskap la mer teoretiske grener som fysikk og kjemi og mer praktiske retninger som medisin.

Jeg tenkte bruke en figur for illustrere poenget mitt. Figuren er penbart inspirert av da Vincis tegning av den vitruviske mann.


I den enkle figuren ovenfor har jeg forskt illustrere hva som skjer nr man erstatter det ukjente med viten. Den bl firkanten illustrerer det omrdet som vitenskapen klarer kartlegge; det gjelder derfor maksimere det bl feltet. I et spill er det fullt mulig kartlegge alle muligheter og dermed forst risikoen i spillet. Imidlertid finnes det enkle spill, som sjakk, hvor vi selv i dag ikke klarer kartlegge alt. Poenget mitt er at det i en del tilfeller, som i Pascal-Fermats utfordring, er slik at den bl firkanten vil dekke alt som er vite om et problem.

I naturvitenskapene er sammenhengene s robuste og lite dynamiske at den bl firkanten dekker s si alt man trenger vite om et problem. Det er derfor folk har klart bygge broer som str, selv for flere tusen r siden. I dag bygger vi atombomber med stor suksess, og kristne, muslimer, jder og buddhister flger alle de samme prinsipper for bygging av atombomber; det finnes bare n skole for atomfysikk.

Nr vi kommer til samfunnsvitenskapene, klarer vi kartlegge en hel del. Imidlertid er det som om vr viten omgis av et udefinert felt av sammenhenger vi ikke forstr, jf. den gr sirkelen. I sjakk er de gr feltene minimale (dagens sjakkcomputere er ganske gode til vurdere en stilling med hy grad av matematisk presisjon), og i fysikkens verden har man klart vinne terreng ved utrydde de gr feltene; men ogs innenfor fysikken er det som om ny viten bringer med seg et nytt grtt omrde vi ikke forstr s godt i dag. Likevel finnes det ingen alternative skoler for bygging av atombomber.

I de kvantitative samfunnsvitenskapene er det som om vr viten om de gr feltene er tidvis mindre i dag enn for 100 r siden. Dette poenget kunne man kanskje forutsett? Det sies at Max Planck (1858-1947), grunnleggeren av kvantefysikken, i sin tid ble spurt av John Maynard Keynes (1883-1946) om han kunne tenke seg jobbe med faget konomi. Planck skal ha sagt at matematikken var for vanskelig til ta fatt p; derfor takket han nei til tilbudet om bli konom. Det skyldtes naturligvis ikke at Planck var en middelmdig matematiker (han var den beste), men at han inns at de gr feltene i samfunnsvitenskapene er s store at matematikerens verkty ikke strekker til. Dessuten kan man anta at Planck s en annen ting: konomifaget blir fort et mtested hvorsterke interesser samles, og det er som kjent umulig skape en ny vitenskap hvis noen har interesse av at vitenskapenskal bygges opp p et helt spesielt vis som gavner de sterke interessene.

I islam har man en regel som forbyr troende avbilde folk, og spesielt Gud. Jeg er ingen islamkjenner, men finner mening i forbudet mot avbildninger gitt at det betyr at man br vre forsiktig med gjre hndfast det som med fordelbr vre gjenstand for undring. Merk at dette synet ikke har noe med religion gjre hvis man tenker p religion som en form for forbud mot tenke selv. Poenget mitt er at konomifaget kunne ha kommet lengre hvis man inns at usikkerheten ikke reduseres ved anta at de gr feltene i figuren ovenfor ikke eksisterer; tenk om det skjer s mye rart i de gr feltene at utfallet kan avgjres av ting som skjer ide omrdene hvor vi ikke har viten. Nr er risikoen strst? Nr man bare kjrer p i 250 kilometer i timen p en vei man antar at man kjenner fullt ut, eller nr man tilpasser farten til det faktum at gr felter kan dukke opp nr som helst? Er det vitenskap skape et sett med antakelser hvor de gr feltene neglisjeres? I noen tilfeller kan det vre en fordel leke med tall vel vitende om at talleken neglisjerer en hel del som kan avgjre utfallet. Men har vi ikke mange eksempler etter hvert p at lregutter setter seg i mesterens sted med teorier hvor man har antatt bort de gr feltene?

Det kan muligens virke bakstreversk ville fokusere mer p det gr nr man kan bruke verkty fra sansynlighetsteori og naturvitenskapene for forst dimensjoner av det bl best mulig. Hvorfor g ut av boksen nr det er morsomst innenfor boksen? Kan man komme videre i en vitenskap ved fokusere litt p undring og ikke bare pse p med kvantitativ kraft?

Selv tror jeg ikke det finnes et svar som er enten-eller. Selv om matematikken i konomifaget varfor vanskelig for Planck, ser jeg ikke bort fra at genuin viten - det vil si erstatte det gr med det bl - kan skje gjennom matematiske modeller og pur kvantitativ kraft. Likevel tror jeg konomifaget ville kommet lengre med mer ydmykhet i forhold til det gr fra figuren ovenfor. Josefs rd om bygge kornlagre for drlige r skjedde helt uten dagens matematiske verkty og regnekraft; likevel er det som om rdet er like aktuelt i dag, eller? Har det moderne konomifaget gjort oss i stand til konsumere morgendagens forbruk uten konsekvenser? Og hva kan konomer lre oss om verdiskaping i dag? Selv finner jeg strst mening i Thorstein Veblens (1857-1929) syn p institusjonene (merk at den tidligere nevnte Wesley Clair Mitchell var Veblens doktorgradssudent). Veblen ppekte at det eneste som skiller oss fra steinaldermennesket, er institusjonene - det vil si sosialt utbredte vaner eller sosial tenkning. Nr man holderteorien om verdiskaping s enkel, hva sier det oss om potensialet i eksempelvis nullrentepolitikk og kvantitative lettelser, som er moderne konomers svar p alle de vanskelige sprsmlene (f.eks. lavere trendvekst og fallende produktivitet) i dag?

Har verden blitt et tryggere sted av putte viten inn i den bl boksen og anta bort det som skjer i det gr? Gitt at utfallet ofteavgjres av det som skjer i det gr, kan verden bli et mer risikofylt sted vre ved anta at det gr ikke eksisterer.

Vr usikre verden III

Akademikere har i snart 100 r forskt bruke sofistikert matematikk for utrydde usikkerhet og bane vei for viten i samfunnsfagene. Dessverre har ikke verden blitt et sikrere sted. Hva gikk galt?

Dette er den fjerde artikkelen i en serie om usikkerhet. De tidligere artiklene finner du her:

Bare de siste rene er det sannsynligvis skrevet tonnevis av bker om alt som er galt med konomi- og finansfaget. S hva kan en liten bloggartikkel tilfre? Jeg vil bruke da Vinci, Goethe og Mitchell for illustrere poenget mitt; jeg tror ingen av de tusener av artikler og bker om emnet har brukt nettopp disse trefor diskutere kildene til mangelen p progresjon i konomi og finans. S det er kanskje noe nytt her likevel?

Leonardo da Vinci (1452-1519) levde i en tid hvor kirkens religion sto sterkt. En kjent da Vinci-tegning kalles den vitruviske mann. Jeg har tidligere omtalt tegningen slik:

Husk at da Vinci tegnet illustrasjonen p den tiden da sirkelen hadde stor betydning for verdensanskuelsen. Mens andre tegnere forskte f Det vitruviske menneske til passe inn i en sirkel med en kvadratisk firkant innenfor (se f.eks.her) - med tydelig strukkede legemsdeler som resultat - endte da Vinci opp med en illustrasjon hvor det perfekte menneskets anatomi ikke passer inn i bde firkanten og sirkelen p samme tid. Da Vincis empiriske studier av menneskekroppen bidro til at menneskekroppen sprengte grensene for datidens perfeksjon, som om tegneren nsker si at teori er ok, men at den m stemme med virkeligheten, konkluderer David Orrell i The Future of Everything. Mens Vitrivius strakk menneskets proporsjoner for f mennesket inn i modellen, lot da Vinci empirien bestemme utfallet av arbeidet. Det ligger med andre ord en mulig sterk implisitt kritikk av de etablerte (sannheter) og status quo i da Vincis tegning, en kritikk som skulle vokse seg sterkere gjennom renessansen.

Poenget her er at religion og paradigmer kan gjreoss blinde for sannheten. P 1400-tallet satte kirken begrensninger for menneskers frihet og det var livsfarlig utfordre de gjeldende sannhetene. Leonardo da Vincis tegning kunne oppfattes som kjettersk fordi den beviste at datidens modell ikke var egnet til beskrive virkeligheten.

S kom renessansen, det jordsentriske verdensbildet ble avlst av det solsentriske, og stagnasjon ble avlst av progresjon. Mange mtte d for sin overbevisning i denne prosessen.

Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) var en mann som hstet mange av de fruktene som renessansen brakte med seg. I dag forbinder vi Goethe med diktning, men han drev ogs p med mye annet. I dag har samfunnetblitt s spesialisert at folk vil ha vanskelig for innse at n og samme mann kunne vre dikter, vitenskapsmann og politiker p samme tid. Jeg tenkte bruke bde et sitat og et dikt for illustrere hvordan vitenskapsmannen Goethe tenkte.

Goethesa at innhold uten metode frer tilsvermeri, metode uten innhold til tomtsofisteri(eg.Gehalt ohne Methode fhrt zur Schwrmerei; Methode ohne Gehalt zum leeren Klgeln). Jeg leser sitatet som en advarsel mot konsekvensene av drlig vitenskap. Det vil si; det er ikke vitenskap hvis innhold eller metode mangler. Vitenskap krever at de to ingrediensene er til stede p samme tid. Jeg vil komme tilbake til hvorfor det er s vanskelig f til dette i praksis.

Goethe skrev mange historier og historien om trollmannens lregutt passer godt i denne sammenhengen. Bare se p oppbyggingen av diktet Der Zauberlehrling (1797) s fr du en anelse om utviklingen i historien (fra Wikipedia):

  1. berheblichkeit und Wichtigtuerei (arroganse og pompsitet)
  2. Umsetzung des Vorhabens (implementering av prosjektet)
  3. Machtrausch (maktens rus)
  4. Angst und Verzweiflung (angst og fortvilelse)
  5. Hilfloses Schimpfen (hjelpels kjefting)
  6. Verzweiflungstat (desperasjon)
  7. Hilferuf (rop om hjelp)
  8. Rettung durch den Zaubermeister (mestertrollmannen kommer til unnsetning)

Kort oppsummert: Lrlingen gjr opprr mot mesteren; han nsker selvstendighet. P grunn av massiv inkompetanse frer lrlingens frsk p trolldomskunster til det reneste kaos.

N kommer vi til Mitchell; hvem er det? Wesley Clair Mitchell (1874-1948) var konomifagets mester p tidlig 1900-tall, men i dag er det s si ingen som kjenner til ham. Mitchell grunnla det statistiske byret i USA, National Bureau of Economic Research, i 1920. Hensikten med opprettelsen av et statistisk byr var bringe innhold inn i et konomifag som ogs slet med metoden. Mitchells arbeid munnet ut i en rik statistikkbank og utviklingen av konjunkturindikatorer som ga opphavet til en gryende forstelse av konjunktursyklusene. Jeg vger pstanden om at Mitchell forsto mer av svingningene i konomien enn dagens konomer. Mitchell behersket innhold (konomisk statistikk) i den grad at han var i ferd med danne en skole hvor bde innhold og metode kunne forenes hvis skjebnen ville.

Inn fra siden kom en fremadstormende konom ved navn Tjalling C. Koopmans (1910-1985). Han skrev i 1947 en fagartikkel med tittelenMeasurement Without Theory. Fagartikkelen var et direkte angrep p Mitchells livsverkMeasuring Business Cycles fra 1946. Mitchell dde like etterp (i 1948) og var ikke lenger i stand til forsvare konomifaget mot lrlingene som ville bruke matematikk og naturvitenskapens metoder for lykkes med sine trolldomskunster.

Koopmans fikk den skalte nobelprisen i konomi i 1975. Det var en overtydelig markering av at den nye skolen hadde vunnet og at mesteren Mitchell mtte glemmes. Jeg skriver som regelden skalte nobelprisen om den rvisse markeringen hvor Nobels navn brukes for kaste glans over flinke konomer. I 1969 fant den svenske Riksbanken p et PR-kupp av de sjeldne. Sentralbanker har alltid nsket selvstendighet, en armlengdes avstand fra demokratiske institusjoner. Fordi sentralbankens makt m baseres p et eller annet, fant Riksbanken ut at de ville ke konomifagets status ved knytte konomiprisen opp mot Nobels vrige priser i naturvitenskapene. I dag tror folk at den skalte nobelprisen i konomi har noe med Nobels testament gjre, men konomiprisen er bare en konstruksjon; et srdeles vellykket PR-pfunn mot Nobel-familiens vilje.

Fra 1969 til i dag har konomifaget befestet sin posisjon som leverandr av viten til beslutningstakere i samfunnet. Men hvor mye viten er det egentlig snakk om og hvor mye er et trossystem, eller religion som teologer kaller trossystemer? Jeg skrev tidligere at jeg ville komme tilbake til hvorfor det er s vanskelig forene bde innhold og metode i samfunnsvitenskapene. Hvis du aksepterer at konomifaget er et trossystem, en religion, ser du klarere at fakta str i veien for dette trossystemets makt. For vrig har du de rene sjarlataner og kvakksalvere, for eksempel selgere i finans (se for deg Zolen og Mnen i Br Brson), som forsker f folk til tro p det de sier. Hvis kvakksalvernes pstander hadde blitt utsatt for et minimum av metodisk gjennomgang, for eksempel helt enkel sannsynlighetsregning, hadde man sett at spurise sammenhenger ble fremstilt som sannhet. Snn sett er konomi og finansfaget interessant. Yppersteprestene bedriver sofisteri (metode uten innhold), mens praktikere bedriver svermeri (innhold uten metode). At slikt (det vil si sofisteri og svermeri) forekommer side om side innenfor samme fagretning (det vil si finansakademikere og finanspraktikere) er interessant og har sannsynligvis med det faktum gjre at det ligger mye penger for alle parter i symbiosen ikke ppeke det penbare.

Ta en titt p oppbyggingenav Goethes dikt om trollmannens lregutt igjen. Og s setter du diktet inn i dagens kontekst med for eksempel gjeld, sentralbanker, kvantitative lettelser og negative renter. Dessverre er det bare i eventyret at der Zaubermeister kommer tilbake og redder verden fra kaos. I virkeligheten er det lregutter som styrer showet og butikken, og som benytter seg av nobelprisbelnnede teorier uten innhold og metode (som regel er det innhold som mangler i konomiske teorier fordi akademikere ikke er like opptatt av empiri som Mitchell var; det vil si at konomiske teorier oftere er sofisteri, selv om svermeri er utbredt blant praktikere av konomiske teorier).

I motsetning til p 1400-tallet har vi i dag ingen da Vinci som p mesterlig vis ppeker at dagens modeller for forst samfunn og usikkerhet er uegnet. Vi har ingen som med tyngde kan vise oss at dagens religion og paradigme gjr oss blinde i den grad at usikkerheten ker i stedet for minke.

Multigeniet da Vinci viste med st hnd og skarp penn at datidens paradigme ikke tlte mtet med virkeligheten. S kom renessansen, det gamle paradigmet falt og la grunnlaget for et nytt paradigme. Til tross for betydelige vitenskapelige fremskritt er det som om 1700-1800-tallets klareste hjerne og penn advarte mot flgene av dagens drlige vitenskap. I nyere tid s vi at Mitchells empiriske skole ble avlst av lregutter som erstattet innhold med metode i det som p slutten av 1960-tallet beskrives best av kapittel 1 i diktet om trollmannens lrebok: Arroganse og pompsitet (berheblichkeit und Wichtigtuerei). I tirene etter 1970 har det ene kapitlet etter det andre fra Der Zauberlehrling ftt utfolde seg.

Jeg lovet leseren et forsk p kaste lys over samfunnsvitenskapens fravr av suksess i bringe viten inn p omrder som var mrke og preget av usikkerhet. Kjente navn som da Vinci og Goethe ble brukt for fortelle en historie som oppsummeres av at Mitchells empiriske skole mtte vike for et mer matematisk og modellorientert konomifag. En slik kort fortelling vil ikke lfte hver sten og m ty til forenklinger. Jeg har flere steder malt med bred pensel i denne artikkelen. Det finnes eksempelvis mye forskning innenfor konomi og finans som har gitt oss lysder det fr var mrke; men hovedpoenget mitt bestr, slik jeg ser det. Eksempelvis elsker konomer - bde praktikere og akademikere - bruke begreper som standardavvik og statistisk signifikans som bevis p sammenhenger i samfunnet. Mitchell advarte i sin tid mot bruke normalmodellen og standard statistiske verkty lenge fr matematisk sofistikerte value-at-risk-modeller kolliderte i mtet med virkeligheten i nyere tid. Og hva er poenget med bruke begrepetstatistisk signifikant i omtalen av fenomener som har med sosiale sammenhenger gjre, som om disse sammenhengene fulgte naturens lover; poenget m vel vre demonstrere at forfattere som uttrykker seg slik, bare er lregutter?

Da Vinci, Goethe og Mitchell fungerer kanskje som pminnere om dj vu; den som er litt historisk interessert, sitter igjen med inntrykket av at han har sett denne filmen fr. Det er mer tilfeldigheter inne i bildet enn vi liker tro, og et paradigme etterflges bare av et nytt. Sterke interesser og folks behov for vite i tilfeller hvor vi er best tjent med undre, tro og stille sprsml, gjr at veien mot viten og mindre usikkerhet i samfunnsvitenskapen er mer kronglete enn trollmannens lregutter vil ha det til.

Vr usikre verden II

I sken etter visshet har moderne finansteoretikere kastet seg over metodeverkty fra matematikken og statistikken. Det har ikke bare gitt gode resultater.
Dette er den tredje artikkelen i en serie om usikkerhet. De to frste artiklene finner du her:
rsaken til atdet i forrige artikkel, Vr usikre verden I,brukes s mye plass p moderne sannsynlighetsteori, er at metoden er flittig brukt i finans. I 1952 viste Harry Markowitz at det er en bedre strategi spre risikoen p flere investeringer i stedet for plassere alle eggene i n kurv. Markowitz viste at det var mulig opprettholde samme forventede avkastning med lavere risiko, eventuelt ke forventet avkastning med samme risiko som fr. En Markowitz-effisient porteflje kjennetegnes av at man ikke kan ytterligere forbedre portefljens egenskaper med hensyn til risiko og avkastning.
Markowitz' evne til formulere gammel innsikt p matematisk vis ble snart fulgt av en hel serie med matematiske innovasjoner i finans, som alle kan spores tilbake til Pascal og Fermats gjennombrudd mer enn 300 r tidligere. Blgen av finansmatematiske gjennombrudd (tidsangivelser i parentes) satt i pennen av Jack Treynor (1961, 1962), William F. Sharpe (1964), John Lintner (1965) og norske Jan Mossin (1966) munnet etter hvert ut i den skalte kapitalverdimodellen. Senere kom hypotesen om effisiente markeder, en forestilling som tilsier at ingen har en informasjonsfordel som gjr en i stand til sl gjennomsnittsavkastningen i markedet p systematisk vis uten ta mer risiko.
I stedet for gi en fullstendig oversikt over de matematisk relaterte gjennombruddene i moderne finans de siste 60 rene, kan jeg forske oppsummere alle gjennombruddene ved lete etter fellesnevneren; er det noe som preger alle gjennombruddene? Fellesnevneren ligger i gjenbruken av Pascal-Fermats innsikt, det vil si moderne sannsynlighetsteori. Innbakt i det hele ligger en viktig antakelse; nemlig troen p at utviklingen i aktivapriser er helt tilfeldig. P engelsk brukes uttrykket random walk, tilfeldig gange eller tilfeldig bevegelse, for beskrive forlpet i prisene p aksjer og andre verdipapirer. I nyere tid dukker antakelsen om randomiserte tallrekker opp i anerkjente bker som The Random Character of Stock Market Prices (1964) av professor Paul Cootner (1930-1978) og den svrt populre A Random Walk Down Wall Street (1973) av professor Burton Malkiel. Det er ogs verdt f med seg at nobelprisvinneren i 2013, Eugene Fama, skrev en fagartikkel i 1965 med tittelen Random Walks In Stock Market Prices. Flere fagfolk var tidligere ute med den samme antakelsen om tilfeldige bevegelser, men det var alts frst p 1960- og 1970-tallet at uttrykket random walk ble vanlig i faglitteraturen og senere ble en del av alle konomers vokabular og dagligtale.
I en verden som kan beskrives av random walk og effisiente markeder hvor det er fnyttes ske etter informasjon for sl gjennomsnittavkastningen i markedet, er det om gjre bare kjpe indeksfond til lavest mulig pris. Moderne finansteori, som vokste frem i etterkrigstiden, gir egentlig bare n lsning p hele investeringsproblemet: Kjp markedsportefljen (i praksis et indeksfond som dekker hele det globale aksje- og obligasjonsmarkedet).
For 360 r siden avlste moderne sannsynlighetsteori rtusener med myter og overtro hvor folk trodde p skjebnen og at Gud blandet seg inn i utfallet av spill. Med andre ord erstattet fakta og viten overtro og myter (lottorekken med korsmnstret, som ble omtalt i forrige ukes artikkel,forteller oss imidlertid at en del fortsatt tror Gud har en finger med i spillet). S vokser det moderne finansfaget frem i etterkrigstiden og benytter seg ukritisk av 360 r gammel sannsynlighetsteori. Snn sett frte de tidlige finansteoretikernes naive bruk av matematikk og statistikk til at en ny form for overtro og myter oppsto; mange tok teoriene om random walk og effisiente markeder s bokstavelig at de trodde disse modellene ville gi en fullgod beskrivelse av virkeligheten.
Generasjoner av konomi- og finansstudenter ble lrt opp til tro at markedenes krumspring er like tilfeldig som terningspill eller rulett. De matematiske orienterte modellene har imidlertid krasjet med virkeligheten utallige ganger. Verden ble ikke ndvendigvis et tryggere sted selv om man benyttet seg avPascal-Fermats sannsynlighetsteori i kombinasjon med kende beregningskraft.Hvordan kunne det g s galt?
Vr tids teoretikere p institutt for konomi og finans feirer seg selv rlig med en skalt nobelpris i konomi, mens de gang p gang fremstr som trollmannens lregutt.I neste artikkel vil jeg se p kilder til konomi- og finansfagets stadige kollisjoner i mte med virkeligheten.