hits

november 2010

I kjlvannet av pessimismen

For to r siden var det nesten ingen som trodde p bedre tider. Det siste halvannet ret har tilbakemeldingene fra foretakssektoren vrt alt annet enn pessimistiske.

«The error of optimism dies in the crisis but in dying it gives birth to an error of pessimism. The new error is born, not an infant, but a giant», sa den engelske konomen Arthur Cecil Pigou (1877-1959) en gang rundt 1920. Perioden fra 2007 til 2009 vil i ettertid bli husket som Den store resesjonen, og i kjlvannet av en slik krise er det ikke overraskende at folk blir tatt p senga.

Grafen ovenfor viser guiding fra amerikanske selskaper. Hvis selskapene ser at fremtiden vil bringe noe annet enn det analytikerne har bakt inn i sine estimater, varsler de en offisiell endring i fremtidsutsiktene. Denne endringen, guidingen, kan enten vre positiv eller negativ. Linjen i grafen viser antallet positive meldinger til markedet i lpet av en ettrsperiode delt p antallet negative og positive meldinger. Siden 2000 har det vrt nesten dobbelt s mange nedgraderinger som oppgraderinger av guidingen, men det siste ret har det for frste gang vrt nesten 50/50 mellom positive og negative meldinger til markedet. Bde selskapene og analytikerne har med andre ord ftt en overraskende sterk opptur i fanget, som de ikke var forberedt p.

Guiding har naturligvis et syklisk element i seg. Grafen ovenfor viser den samme guiding-linjen. Forskjellen fra den frste grafen er at guidingen sammenliknes med utviklingen i en sammenfallende indeks, nrmere bestemt ECRI U.S. Coinicident Growth Rate, som er en bedre representasjon av konomisk syklisk aktivitet enn de offisielle BNP-tallene. Vi ser at det er en viss samvariasjon mellom de to dataseriene; guidingen bunnet ut i juni 2009, mens den sammenfallende indeksen bunnet ut i mars samme r. Nr ser bde guidingen og den sammenfallende indeksen ut til ha toppet ut, i trd med signaler fra ledende indikatorer som vendte ned ved inngangen til 2010 – og som n har utviklet seg p en mte som ikke er forenlig med en ny resesjon i USA, men samtidig ikke har steget lenge nok til at en objektiv gjennomgang av indikatorene peker i retning av at veksttakten vil tilta med det frste.

2010 gr mot slutten og minner oss om at det er vanskelig sp om fremtiden. De tre siste rene har vrt en sjeldent lrerik erfaring for den som er interessert i hvordan konomien faktisk virker og ikke slik den burde virke. I 1969 publiserte en gruppe konomer en bok med tittelen «Is the business cycle obsolete?», i en tid da ledende konomer trodde man kunne finjustere konomien slik at konjunktursyklusen ble borte. I dag vet vi at den typen teoretisering var lite gjennomtenkt og at konomisk aktivitet vil fortsette vre syklisk.

Om ikke annet har vi i kjlvannet av pessimismen fra Den store resesjonen lrt at det meste er, som Yogi Berra formulerte det, «déjà vu all over again».

Bullmarkedshelter og bearmarkedsidioter

Odds og smerte er to sentrale ingredienser i en god markedsstrategi. Dessverre sker mange ubevisst drlige odds og mye smerte, godt hjulpet av suboptimal psykologi.

Selv om psykologien spiller en helt sentral rolle i utfallet av investeringene, er det sjelden man kommer over miljer hvor psykologi utgjr hjrnesteinen i mten man angriper markedet p. Likeledes er det nok slik at folk flest foretrekker et budskap i enten svart eller hvitt, i stedet for i grtoner. Kombinasjonen av ettersprselen etter enkle budskap kombinert med liten innsikt i psykologi utgjr en utfordring i omgangen med markedet.

Det svake fokuset p odds og forkjrligheten for garanterte utfall, kan illustreres slik:

«Alle» vet at det er idioti spille rullett p kasino. Likevel er det mange smarte folk som gjr det. Da hper jeg det er nsket om spenning som driver dem inn p kasinoet, og ikke troen p at rullett er en grei investering. I rullett er det omtrent 50/50 sannsynlighet for at man vinner en runde. Fordi banken eier ett felt, er sannsynligheten litt lavere for gevinst til en kunde som spiller p én av de to fargene; 48,6 prosent (18/37) i fransk rullett og 47,4 prosent (18/38) i amerikansk rullett. Denne skjevheten i odds er kasinoeierens profitt og kundens tap.

En god markedsanalytiker klarer stable p bena odds som gjr det mulig maksimere sikkerhetsmarginen i markedsoperasjonene. Eksempelvis kjper verdiorienterte analytikere lavmultippelaksjer fordi det alltid har lnt seg legger mer vekt p hndfaste verdier og inntjeningspotensial enn spekulere i usikre vekstscenarier; etter hvert har verdiorienterte analytikere ftt sttte fra atferdsfinansfaget, og Graham-Dodd-Buffett-strategien er derfor ikke lenger bare empiri uten teori.

I vurderingen av utfallet i det generelle markedet har vi i godt over 100 r sett at aksjemarkedet er syklisk og flger forlpet i konomien. Siden 1919 har all reell aksjeavkastning i USA i snitt kommet i perioder med tiltakende vekst. I perioder med avtakende vekst har markedet likevel endt opp i omtrent 50 prosent av tilfellene. Med andre ord er sannsynligheten for kursoppgang i perioder med avtakende vekst omtrent 50/50, som ved kasinobordet; etter kostnader og inflasjon er kasinosammenlikningen enda mer relevant.

Hvis jeg gir et rd til en uerfaren kasinogjenger om at han br holde seg borte, hvis han ikke bevisst nsker spille bare for spenningens skyld, tror jeg det likevel er mange som gr inn p kasinoet. Nr de satser 1000 kroner p rdt ved rulletten, og dobler pengene sine, er det lett avfeie kasinoadvarselen som upraktisk visvas. Vi vet at det er mange som gr ut av kasinoet som helter. Da er det menneskelig tilskrive gevinsten til egen dyktighet, i stedet for flaks. I realiteten finnes det imidlertid ingen dyktige kasinokunder og «uflaks» er heller ikke dekkende for en aktivitet hvor utfallet blir garantert bare man gjentar den ofte nok.

Det finnes sannsynligvis langt flere investeringsstrategier med maksimalt null verdi enn strategier med god verdi. Hvis man foretrekker svart og hvitt i forhold til grtoner, kan man fort ende opp med evaluere hver enkelt strategi basert p den siste erfaringen, jf. idrettsutveren som sier at hun ikke er bedre enn sin siste konkurranse. Kasinoeieren bryr seg naturligvis aldri om den helt siste erfaringen; han legger ikke ned rulletten nr kundene opplever en serie med gevinster. Med tanke p hvor marginalt god kasinoeierens forretningsplan er (49/51), er det klart at det i omgangen med markedet er svrt vanskelig skille en god strategi fra en drlig. I markedet er oddsene og gevinststrrelsen flytende og presise mlinger er vanskelig f til. Noe som fungerer godt over lange perioder, kan g inn i et tir eller to hvor strategien ikke fungerer. Tenk bare p utviklingen i vestlige aksjemarkeder eller Japan. Den lange perioden uten avkastning er empirisk interessant fordi den har betydning for oddsutarbeidelsen, men den kaster neppe alle gamle teorier om risikopremie i aksjer over bord.

Mens kasinoeieren aldri vurderer legge ned nr kundene vinner, er det nok noen kasinokunder som endrer strategi nr de gr p et tap. Innenfor kasinoveggene kan kundene bare g fra den ene drlige strategien etter den andre, men i markedene er det mulig holde p noen gode strategier og holde seg borte fra de andre. Utfordringen er holde fast p det som etter en grundig gjennomgang sannsynligvis er en god strategi, og ikke hoppe til neste strategi ved frste tap.

I praksis tror jeg de frreste klarer vre spass disiplinerte i omgangen med markedet. Mange skiller ikke mellom flaks og dyktighet. shoppe investeringsstrategier leder en fort over til neste utfordring, nemlig hyppige handler. Vi vet at et tap svir omtrent dobbelt s hardt som lykkeflelsen fra en gevinst. Jo oftere man handler, desto mer antar markedet en form som, p helt kort sikt, likner p kasinoets; sannsynligheten for gevinst nrmer seg 50 prosent nr handlene blir mange og tidshorisonten kort. Hvis sannsyligheten for gevinst er 50/50 og det smerter dobbelt s mye ved tap som man oppnr i lykkeflelse ved gevinst, er det klart at en uerfaren eller naiv trader fort akkumulerer et flelsesmessig underskudd. Kasinoeieren, p sin side, vet hva han holder p med, og taper aldri humret selv om en dag, en uke og kanskje til og med en mned skulle gi et tap.

Kasinoet og kasinoeieren er i dette tilfellet frst og fremst brukt som et bilde p henholdsvis en felle og en smart aktr, noe som ikke begrenser seg til kasinobransjen. Alle aktrer, om det er i markedet eller i nringslivet for vrig, br kunne svare p hva ens «edge», fortrinn, er i forhold til de andre aktrene. Er du kunde p kasinoet eller har du en plan for gjre andres feil om til egne gevinster? Klarer du, som kasinoeieren, gjre andres feil til egne gevinster, er det strategien som avgjr hvor ofte du handler, og ikke hpet om kjappe gevinster.

Man trenger ingen fortrinn for lykkes i et bullmarked; da er alle helter. Om du taper penger i et bearmarked, betyr det heller ikke at du er en idiot. Flaks og uflaks kan alle ha, men min pstand er at de som jobber ut fra odds og har et klart forhold til smerte, vil ha mer «flaks» over tid.

Toppret 2010

Rapporteringssesongen er s si over. Tradisjonen tro overrasket de fleste selskapene positivt, men toppen ligger bak oss.

P verdensbasis har det i innevrende rapporteringssesong vrt 1417 positive resultatoverraskelser, mot 856 negative. I USA, hvor vi har den lengste historikken med hyest kvalitet, har det vrt 3 ½ ganger s mange positive som negative resultatoverraskelser. Etter flere kvartaler med hy resultatvekst, unormalt store positive resultatoverraskelser og en historisk bred flom av selskaper som oppjusterer fremtidsutsiktene, er markedsstemningen endelig oppe p et niv som gjenspeiler entusiasme.

Jeg har tidligere poengtert at markedsanalytikerne kan deles i to leirer:

(1)    De nivorienterte.

(2)    De vendepunktsorienterte.

Mens nivet p inntjening, resultatoverraskelser og selskapers guidance historisk ikke har fortalt oss s mye om avkastningen i aksjemarkedet, har aksjemarkedet nesten alltid vist seg snu kappen etter vinden – hvor vinden i dette tilfellet er henholdsvis avtakende og tiltakende vekst i den generelle konomien.

Til glede for bde nye og gamle lesere flger her en oppdatering av en graf jeg har vist tidligere. Grafen ovenfor forteller oss hva som har skjedd i nr fortid. Inntjeningsveksten i S&P 500-selskapene toppet ut i frste kvartal; da var rsveksten i BNP, fra frste kvartal 2009 til frste kvartal 2010, p 21 prosent p medianbasis. Siden frste kvartal i r har veksttakten avtatt, og n ligger medianveksten p 15 prosent. Dette er fakta som selv konomer ikke kan gjre s mye med; vi har jo sett i en kommentar fra et par uker tilbake at konomer ikke ndvendigvis liker empirien, og da justerer de den slik at den passer ens p forhnd inntatte standpunkt. Det er for vrig ikke bare tallene fra S&P 500 som indikerer en veksttopp i frste halvr 2010; vrige tall fra USA og andre deler av verden sttter opp om det faktum at veksttoppen ligger rett bak oss.

Hva str vi s overfor, all den tid 2010 var et toppr, rent vekstmessig? Den tidligere nevnte grafen ovenfor viser oss hva den rapporterte rsveksten i resultatene i S&P 500 har vrt, kvartal for kvartal tilbake til 1992. I samme graf ser vi ogs hva analytikerne i USA tror om veien videre. 20 rs historikk forteller oss at forventet vekst er lik rapportert vekst. All verdens moderne hjelpemidler har ikke hjulpet analytikerne til se nr det neste vendepunktet i veksten kommer, men analytikerne skal ha for at de er ganske gode til fortelle oss hva veksten er i dag.

Graf nummer to viser rapportert vekst i S&P 500 p x-aksen og forventet vekst p y-aksen. Observasjonene lager ikke en helt rett linje, men den rapporterte veksten forklarer 88 prosent av hva den forventede veksten ligger p.

Min pstand er at konsensus er nivorientert, mens nesten ingen er konsekvent vendepunktsorientert.

Nr vi n str med den ene foten inni 2011, er det store sprsmlet om 2011 blir bunnret. Det er interessant fordi aksjemarkedet har gitt nullavkastning i snitt etter topper i den konomiske veksten, mens all historisk aksjeavkastning har kommet i perioder med tiltakende vekst. Det betyr ikke at man er garantert drlig avkastning i et toppr, men oddsene likner p dem man mter ved rullettbordet: omtrent 50/50 hvis man satser p én farge. For noen er disse oddsene gode nok, og selv om jeg ikke er noen skatteekspert, s er det jo slik at eventuelle tap i aksjer gir skattefradrag, noe du ikke fr ved tap p kasinoet. For vrig kjenner jeg ingen som har bygd sin formue p fradragsberettigede tap i markedet, men jeg er overbevist om at kasinobransjen er lukrativ.

For den spesielt interesserte, som liker plages med finurlige oddsdiskusjoner basert p empiriske sammenhenger, er det verdt nevne at markedet antar en annen karakter i forkant av myke landinger enn om utfallet av en veksttopp blir en hard landing. Hvis man har holdepunkter for redusere sannsynligheten for en hard landing, er det ikke hodels spekulasjon satse p et vennligere marked. Det er fortsatt spekulativt satse p at en bunn i veksttakten kommer snart, hvis ledende indikatorer ikke har gitt det klassiske signalet om en vekstbunn; man br alltid vre forsiktig med predikere predikatorene. Nr utviklingen i de samme ledende indikatorene allerede har forlpt p et vis som historisk har endt med myk landing, og ikke en hard landing, kan man snakke om at det satse litt p et «vennligere aksjemarked» er en informert spekulasjon, og ikke en hodels sdan. Historien forteller oss at aksjemarkedet har vrt tidlig ute med et lettelsesrally i forkant av myke landinger.

2010 var et toppr vekstmessig og aksjemarkedet har i store deler av ret gitt investorene mer volatilitet enn avkastning; dette er et markedsmnster man kjenner igjen fra tidligere perioder med fall i ledende indikatorer. Etter at sannsynligheten for en hard landing ble redusert, p grunnlag av forlpet i ledende indikatorer, har aksjemarkedet spekulert i at den myke landingen er nr. Denne diskusjonen har, som normalt, analytikerne ikke tatt del i, for konvensjonell analyse har aldri sett kommende vendepunkter i veksten.

De siste mnedenes vennligere aksjemarkeder forteller oss at aksjemarkedet er en spekulativ mekanisme p kort sikt, som gjerne forsker predikere predikatorene. Det fastere aksjemarkedet er med andre ord ikke ute p en hodels spekulasjonsferd fra et syklisk ststed all den tid en ny resesjon er mindre sannsynlig hsten 2010 enn vren og sommeren 2010.

Ensrettingen i konomifaget

Akademiske konomer gir inntrykk av at de liker faglige debatter. I virkeligheten misliker de kritikk like lite som middelalderens presteskap nsket refleksjon rundt det geosentriske verdensbildet.

Inntil for 400 r siden var vitenskapen lst fast i troen p at jorden var sentrum i verden. Middelalderske forestillinger hadde imidlertid en lang forhistorie. For mer enn 2000 r siden kom grekerne frem til et verdensbilde som var basert p sirkelen og et geosentrisk skaperverk. Den greske sirkelmodellen var en fin tilnrming for forst himmellegemenes bevegelser. De gangene modellen sttte p problemer i forhold til observasjonene, flikket man p modellen. Ikke bare én gang, men utallige ganger. Episyklusene er et eksempel p at vitenskapsmennene for omtrent to tusen r siden gikk langt for holde p gamle antakelser om sirkulre bevegelser i et geosentrisk univers. Aristarkos fra Samos (310-230 fr Kristus) foreslo riktignok en heliosentrisk modell, men idéen slo aldri an. Da Ptolemaios fra Alexandria (90-168 etter Kristus) brukte episykluser – som frst var introdusert av Hipparkos (190-120 fr Kristus) – for forbedre den greske sirkelmodellen, hadde det vrt enklere anta ikke-sirkulre bevegelser, men det ville ha brutt med det rdende dogmet.

Den greske sirkelmodellen ble adoptert godt over 1000 r senere av folk som Thomas Aquinas (1225-1274) for bygge opp en kristen kosmologi. P den mten ble ikke sirkelen bare en fysisk beskrivelse av kosmos, men en modell med teologiske implikasjoner.

Bildet ovenfor (avhengig av nettleseren din fremkommer bildet i ulike proporsjoner, noe som gjr at sirkelen kan fremst som en ellipse og dermed presentere lsningen p grekernes sirkelproblem ved et uhell! Originalutgaven av bildet finner du her), ofte kalt «Menneskets proporsjoner» eller «Det vitruviske menneske» og tegnet av Leonardo da Vinci i ca. 1487, kan tolkes p flere mter. Husk at da Vinci tegnet illustrasjonen p den tiden da sirkelen hadde stor betydning for verdensanskuelsen. Mens andre tegnere forskte f «Det vitruviske menneske» til passe inn i en sirkel med en kvadratisk firkant innenfor (se f.eks. her) – med tydelig strukkede legemsdeler som resultat – endte da Vinci opp med en illustrasjon hvor «det perfekte» menneskets anatomi ikke passer inn i bde firkanten og sirkelen p samme tid. Da Vincis empiriske studier av menneskekroppen bidro til at menneskekroppen sprengte grensene for datidens perfeksjon, «som om tegneren nsker si at teori er ok, men at den m stemme med virkeligheten», konkluderer David Orrell i «The Future of Everything». Mens Vitrivius strakk menneskets proporsjoner for f mennesket inn i modellen (se punkt 3 i denne lenken), lot da Vinci empirien bestemme utfallet av arbeidet. Det ligger med andre ord en mulig sterk implisitt kritikk av de etablerte (sannheter) og status quo i da Vincis tegning, en kritikk som skulle vokse seg sterkere gjennom renessansen.

Over 100 r senere formulerte Johannes Kepler (1571-1630) tre empirisk baserte lover som beskriver planetenes ellipseformede bevegelser rundt solen. I dag blir Kepler trukket frem som én av vitenskapens strste pionérer, men i sin samtid ble han nektet jobb ved universiter p grunn av problemer med kirken og moren hans ble nr hengt for hekseri.

Da Vinci var kanskje den frste som illustrerte menneskets kamp for bryte ut av et gjeldende vitenskapsbasert paradigme, og Kepler var den frste som kunne bevise at sirkelprinsippet satte en grense for menneskers evne til forst virkeligheten. Veldig forenklet kan man si at renessansen kunne skyte fart etter Keplers gjennombrudd.

Jeg lovet i tittelen at jeg skulle kommentere ensrettingen i konomifaget og hittil har det bare vrt idéhistorie. Hva er poenget med det? P samme mten som sirkelen spilte en sentral rolle i europeernes verdensanskuelse og utgjorde hjrnesteinen i vitenskapen frem til 1600-tallet, finnes det folk som mener at dagens konomifag er farlig snevert. Den greske sirkelmodellen hadde begrensninger som vi ser klart i dag. P samme mten hevdes det at dagens konomifag er begrensende fordi det forsker f virkeligheten inn i en spesiell ramme. Frem til 1600-tallet skulle verden passe inn i sirkelen, og p 2000-tallet forsker konomene pakke virkeligheten inn i en matematisk konstruksjon bestende av nyttemaksimerende rasjonelle konomiske agenter hvor all informasjon samles i produktprisen og likevekt oppns nr den perfekte prosessen er uforstyrret. Med andre ord er det kanskje likheter mellom den greske sirkelmodellen og dagens konomifag? da Vincis bilde av den perfekte mann, som etter empiriske studier ikke ville passe inn i den perfekte modellen, er snn sett kanskje like aktuell i dag hvis den brukes som en illustrasjon p debatten om konomifaget?

Jeg har ved flere anledninger pekt p at konomi- og selv finansfaget er fjernt fra virkeligheten (noe av motivasjonen bak skrivingen av denne bloggen har vrt peke p mangler i konomi- og finansfaget, noe som illustreres av at min frste bloggkommentar for over fire r siden var om Myter og overtro i aksjemarkedet, og like etter skrev jeg en artikkel om at Thoughtcrime IS death), og at det er naturlig sprre om konomi har blitt en moderne religion. Forholdet mellom religion og vitenskap er for vrig nrere enn mange vil ha det til; det er menneskets iboende behov for skape orden i en kaotisk hverdag som skaper grunnlaget for begge institusjoner. Vi skal for vrig snart se at debatten om innholdet i konomifaget har vrt aller hetest et sted hvor man har lang erfaring med religise sprsml.

I diskusjoner med andre konomer mter jeg gjerne p argumentet om at kritikken av konomifaget er for kategorisk. konomifaget hevdes vre pent for kritikk og innspill. Anklager om ensretting avfeies som grunnlse. Med en forkjrlighet for empiri fremfor bare modeller og hypotetiske argumenter hadde det vrt interessant studere konomers evne til tle kritikk og ta inn over seg innspill fra andre fagomrder og som strider med ortodoksien. Heldigvis finnes en slik praktisk studie, som verken bruker «stiliserte fakta» eller en laboratoriesetting for mle ortodokse konomers evne til leve side om side med avvikende konomer. Den praktiske studien jeg tenker p, er fra en virkelig historie ved University of Notre Dame. Notre Dame er kanskje mest kjent for sitt fotballag, men det er en annen side ved institusjonen som er interessant. Notre Dame er nemlig et katolsk universitet. Presidenten ved universitetet er en prest og den kristne troen fr sette et preg p utdannelsesprogrammene.

Fordi Notre Dame har en kristen historie (i likhet med de fleste andre kjente, tradisjonsrike universitetene i USA) som de holder i hevd, er det ikke til undres over at konomifaget ved universitetet har skilt seg fra det utdanningsinnholdet man fr servert ved ortodokse skoler. konomiprogrammet ved Notre Dame var lenge kjent som unikt fordi det fant relativt stor plass til konomisk historie, utviklingskonomi samt alternative teorier for forklare virkeligheten. Vektleggingen av matematikk var heller ikke like tydelig ved Notre Dame som ved andre universiteter.

I 2003 ble konomifakultetet ved Notre Dame splittet i en ortodoks og en hetorodoks avdeling (en lengre artikkel om splittelsen finner du her). Den ortodokse avdelingen skulle fôre studentene med et innhold man kjenner igjen fra andre lresteder, mens de avvikende konomene ble stuet bort i en heterodoks fly.

«De spenningene som presset frem splittelsen, kan ikke lastes de nvrende fakultetsmedlemmene. De ble ansatt for mange r siden under et klart mandat med ml om etablere et alternativ til den neoklassiske bastionen: Berkeley, Chicago, Columbia, Harvard, MIT, Princeton, Yale», kunne man lese i en komitérapport fra Notre Dame-ledelsen i 2003.

«Det er ikke slik at Notre Dame nsker kutte ut de temaene som de heterodokse konomene studerer. Temaer som fattigdom og ulikhet passer i en katolsk institusjon. Det er bare det at Notre Dame nsker oppmerksomhet fra mainstream og innser at det krever at man innretter seg etter konomifagets normer for evaluering», sa Mark W. Roche, rektor ved Notre Dames College of Arts and Letters.

«Vi anser forskjellene mellom de ortodokse og heterodokse konomene for vre s store at en samling under samme tak er helt urealistisk», slo rapporten fast.

Nr vitenskapsmenn innenfor samme fag ikke klarer jobbe under samme tak, er det ikke da typisk at en professor av den ortodokse skolen, som er vel kjent for generasjoner av norske sivilkonomer, uttaler seg slik nr han i en bok om samfunnskonomiens idéhistorie reiser sprsmlet om samfunnskonomer er «enige om grunnleggende sprsml?»

«Disse underskelsene tyder alts ikke p at det er noe godt grunnlag for pstanden om at samfunnskonomer er spesielt uenige om viktige sprsml, i alle fall ikke mer enn man m kunne vente, gitt sprsmlenes kompleksitet [...] [resultatene fra de empiriske studiene tyder] p at graden av enighet m ha kt vesentlig!» konkluderer Agnar Sandmo i «Samfunnskonomi – en idéhistorie» fra 2006. Kan det tenkes at man ogs ville ha ftt en fin samvariasjon i svarene hvis et bispedmme sender ut en sprreunderskelse til sine prester, en samvariasjon som ikke ville ha fremkommet hvis de samme sprsmlene om fundamentale sprsml ble sendt til imamer eller hinduistisk prester? Hvis man fjerner heterodokse elementer, vil ikke «graden av enighet» ke vesentlig?

leve under samme tak, kan vre en utfordring nr de faglige diskusjonene blir utfordrende. Notre Dame s derfor for seg at to avdelinger ved samme universitet kunne vre en lsning i Salomos nd. Om beslutningen fra 2003 var aldri s vis, tok den ikke inn over seg hvor dyp klften mellom ortodokse og heterodokse konomer virkelig er. Man skulle tro at en kristen institusjon var kjent med dyp uenighet fra fr – gitt kirkens erfaring med komumenikk – men nr det kommer til konomifaget, s orker ikke motstanderne synet av hverandre.

I september 2009 besluttet Notre Dame legge ned den ene av de to avdelingene (en nyhetsartikkel om saken finner du her). Det var naturligvis den ortodokse siden som vant kampen. Merk at det var den ortodokse leiren som i dette tilfellet kom inn p et territorium hvor annerledestenkende konomer tradisjonelt hadde hatt et sterkt fotfeste, og at det var den ortodokse leiren som ikke orket leve side om side og til slutt fikk presset ut de heterodokse.

«I lys av det konomiske krakket s skulle man tro at det ville vre en viss ydmykhet blant konomer, en viss penhet i sprsmlet om det finnes nye tilnrminger. Det er ikke mye ydmykhet spore», sa professor emeritus Charles K. Wilber ved Notre Dame etter beslutningen om legge ned den heterodokse avdelingen.

«Nr du ser p en skole som Notre Dame, med en lang katolsk tradisjon for vurdere hvordan verdier passer inn i konomifaget, s skulle man tro at det er smartere fortsette med dette enn bli en nyklassisk konomiskole akkurat som alle andre nyklassiske skoler», sa David Colander, en konomiprofessor ved Middlebury College som i mange r har studert konomifaget og -yrket.

P hjemmesiden til konomifakultetet ved Notre Dame str det i dag helt innledningsvis at «The Department of Economics is a neoclassical economics department...». Enklere og rligere kan vel ikke striden mellom heterodokse og ortodokse konomer ved et tidligere unikt konomifakultet oppsummeres? For vrig finnes bare en hndfull treff p internett med skeordene "a neoclassical economics department", og alle er om Notre Dame. Det indikerer at Notre Dame enten er veldig unike - som fr - eller at det er rligheten ved skolen som fortsatt er unik.

Ellers er det ironisk at en s bitter og lang kamp mellom ortodokse og heterodokse konomer har blitt utkjempet p en institusjon som i utgangspunktet er religis. Nr Robert H. Nelson spr om konomifaget er den nye religionen i «Economics as Religion» fra 2001, blir man fristet til sprre om det er vitenskapen eller religionen som n kommer inn i folden ved katolske Notre Dame?

Hvert r utdeles en nobelpris i konomi, i likhet med nobelpriser i andre vitenskaper (til forskjell fra de andre er konomiprisen etablert lenge etter Nobels dd og har derfor ingenting med hans testament gjre). Det spesielle med konomifaget, er at det tildeles priser som hver for seg hres fornuftige ut, men som samlet sett ikke henger sammen. Av og til gis det priser som eksempelvis forsker myke opp eller fjerne antakelsen om rasjonelle aktrer, men likevel fortsetter konomer bruke modeller og et pensum som ikke tar inn over seg nye funn fra andre konomer.

Europa flikket i 1500 r p grekernes sirkelmodell fr vi forlot den. Det kom stadig nye innspill underveis, hvorav noen traff spikeren p hodet (Aristarkos), men den grunnleggende tanken om at alt skulle forklares med sirkler og et geosentrisk verdensbilde, ble aldri forkastet. Dette forteller oss at vitenskap ikke alltid gr i en rett linje mot mlet.

«Vitenskaper gr sjelden i den rette, logiske retningen man forestiller seg [...] I stedet er skrittene forover (og bakover) ofte veldig menneskelige begivenheter hvor personlighet og kulturelle tradisjoner spiller en hovedrolle», skrev James D. Watson, en nobelprisvinner i medisin og blant dem som fant DNA-strukturen, i 1968.

Nr konomer hevder at det er enighet i profesjonen, er det alts en pstand med dobbel mening: Blant de ortodokse konomene er det ingen store meningsforskjeller. Hvis man inkluderer konomer som legger mer vekt p idéhistorie, fattigdomsproblematikk og mener at ikke alt kan eller br formuleres matematisk, ser vi at forskjellene mellom konomer er uoverkommelige. I tillegg ser vi at det er den ortodokse leiren som vinner, mens den heterodokse fortsatt taper. Mon tro om det er et utslag av «den usynlige hnden»?