hits

november 2009

Kina er overvurdert

Det er mye snakk om Kinas rolle som lokomotiv for verdenskonomien. Tallene viser imidlertid at det er en annen nasjon som fortsatt er klart viktigst i internasjonal handel og dermed for de globale vekstutsiktene.

Nr virkelighetsoppfatningen skapes av forsider i avisene og korte nyhetsklipp p TV, str man i fare for f en dreid virkelighetsoppfatning. Dette gjelder nok spesielt i sammenhenger hvor man blir grepet av sentimentet i kapitalmarkedssammenheng; det er ikke uvanlig at markedet gr fra overdreven optimisme til pessimisme i lpet av noen uker, selv om verden neppe har endret seg s mye i samme periode. Samme problem kan imidlertid ogs oppst nr det gjelder viktigere problemstillinger, som for eksempel forst internasjonal handel.

Hvis man mler i hvilken grad eksport bidrar til et lands bruttonasjonalprodukt, er det interessant se i hvilken grad ett bestemt land str for en uforholdsmessig stor andel av den BNP-drivende eksporten. Kinas ettersprsel etter rvarer som olje og metaller har drevet prisen p slike varer til nye hyder, men hvorfor ikke stoppe opp og se nyere p hvor mye eksport til Kina egentlig bidrar med i de strste landenes BNP. Kan de galopperende rvareprisene overdrive Kinas rolle i global handel (merk at rvarepriser styre av fundamentalkonomiske forhold over tid, men p.g.a. den skalte whiplash- eller bullwhip-effekten vil aktrer lengst nede i verdikjeden alltid pvirkes mest av ellers sm endringer i samlet verdiskaping som BNP)?

Nr man ser at det er knappe 0,5 prosent av BNP i USA som kan tilskrives eksport til Kina, forstr man kjapt at Kinas rolle i verdenshandelen neppe er alfa og omega. Av G7-landene er det Japan som eksporterer relativt sett mest til Kina; litt over to prosent av japansk BNP kommer fra eksport til Kina. Japan er imidlertid unntaket blant G7-landene; alle andre G7-land eksporterer for langt mer til USA enn de gjr til Kina. Faktum er at mellom 0,8 og 0,9 prosent av BNP i G7 kommer fra eksport til Kina. USA, derimot, spiller en langt viktigere rolle i internasjonal handel. S mye som 3,5 prosent av BNP i G7 eksklusiv USA, men inklusiv Kina (dvs. Japan, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Canada og Kina), kommer fra eksport til USA.

For vrig ser vi at fysisk nrhet til markedene fortsatt er viktig:

  • => USA og Canada er hverandres klart viktigste handelspartnere (litt over én prosent av BNP i USA kommer fra eksport til Canada, mens det tilsvarende tallet for Canadas del er nesten 18 prosent).
  • => Japan, Kina, Sr-Korea og India er langt viktigere handelspartnere for Australia enn Storbritannia, til tross for Australias historiske bnd til Storbritannia.
  • => Kina kommer langt ned p listen over viktigste handelspartnere i Europa, og blant de europeiske G7-landene havner Kina helt nede p 5. og 6. plass over landene det eksporteres mest til.
  • => Kina er unntaket som bekrefter regelen om at fysisk nrhet er viktigste parameter for forst internasjonale handelsstrmmer: USA er Kinas aller viktigste eksportmottaker, og kinesisk eksport til USA str for omtrent 6 prosent av kinesisk BNP.

USAs stilling som verdens ubestridte stormakt er p hell, men landet vil i overskuelig fremtid vre den viktigste enkeltfaktoren for forst globale, konomiske sammenhenger. Over tid vil verden naturligvis endres. Om Kina noen gang blir verdens nummer én, en posisjon man av og til kan f inntrykk av at kineserne har vunnet allerede, gjenstr se. For det sp om fremtiden er srdeles vanskelig. Nr det gjelder demografi, har man likevel langt bedre muligheter til sp. Og snn sett kan ikke den virkelig langsiktige lukke ynene for at India sannsynligvis vil forbig Kina i folketall om 20 r, og da med en langt bedre demografisk sammensetning (dvs. flere unge) enn Kina.

Man skal definitivt se stover i rene fremover, men fokuset p Kina kan av og til overdrives. P kort sikt er USA fortsatt en klar nummer én i verden, og p 20 rs sikt vil slaget om Asia st mellom et aldrende Kina og et mer ungdommelig India.

-Finansbransjen er offeret

Finansfaget og -institusjonene utsettes for sterk kritikk i kjlvannet av den konomiske krisen. De mest fanatiske konomene har imidlertid en helt annen virkelighetsoppfatning enn folk flest og samtidig viser de oss nok en gang veien mot en bedre fremtid.

De to mest iherdige forsvarerne av hypotesen om effisiente markeder (dvs. moderne finansteori, som er beslektet med noen av antakelsene bak hovedretningene innen samfunnskonomien) er kanskje Eugene F. Fama og Kenneth R. French. Fama regnes gjerne som grunnleggeren av den skalte efficient market hypothesis, og til daglig jobber han som professor ved University of Chicago.

N som finansbransjen kanskje har tapt mer penger i USA enn den noensinne har tjent (se her), er det penbart at forsvarerne av den teoretiske forankringen bak en sentral del av samfunnsutviklingen de siste tirene fler seg utfordret:

«Finance, financial markets, and financial institutions are in disrepute. The popular story is that together, they caused the current recession. I think one can take an entirely different position: financial markets and financial institutions were casualties rather than the cause of the recession », sier Fama (se lenke her ).

Slik jeg leser uttalelsen, mener Fama at problemet ikke er for mye finans- og konomifaglig innblanding i samfunnet, men at verden hadde vrt et bedre sted leve hvis finansprofessorene hadde hatt enda mer si for samfunnsutviklingen. Med andre ord:  Ikke «rsak», men «offer», i en fortsatt imperfekt konomi.  Like etter Fama-intervjuet skriver Bloomberg at de tre store bankene i USA - Goldman Sachs, Morgan Stanley og JP Morgan - vil utbetale 30 milliarder dollar i bonus i 2009, opp fra 27 milliarder i rekordret 2007. De samme bankene fikk livsviktig ndhjelp fra amerikanske myndigheter i 2008, og i dag har banker verden over tapt over 1700 milliarder dollar, iflge Bloomberg, hvorav mer enn 1100 milliarder dollar er tapt i USA alene. I mars i r var bokfrte verdier i amerikanske brsnoterte finansinstitusjoner godt under det tapet som hittil er registrert for den samme bransjen. Ofre eller rsak? For mye finans eller for lite?

Diskusjon med fanatikere

Jeg har tidligere skrevet at det diskutere med dem som er mer «pro market» enn «pro business», er som diskutere sosialisme med sosialister. Til tross for at all empiri tilsier at sosialisme er et farlig sosiologisk forsk, kommer ikke diskusjonen av grde fordi den ene parten hevder at det enn ikke er innfrt skikkelig sosialisme. Famas virkelighetsbeskrivelse avviker s mye fra andre folks oppfatning at man m ha lang skolering og indoktrinering for forst Famas innfallsvinkel til finanskrisediskusjonen.

Det som srpreger en rekke konomer, er at de krever full kontroll over samfunnsutviklingen for si seg fornyd med resultatet. Og hittil er det alts ikke noe land eller samfunn som har blitt helt slik som Fama & Co. vil ha det (og det vil selvflgelig aldri bli helt slik som fanatikere vil ha det. I 1951 skrev Milton Friedman at «til sammenlikning [med Frankrike] er Amerika perfekt konkurranse». Jeg tror de fleste er enige i at USA og spesielt verden for vrig er nrmere konomenes modeller i dag enn for 58 r siden, men i fanatikeres verden nr man aldri helt frem til mlet). I stedet for g langt inn i den idéhistoriske diskusjonen om hvordan et slikt ideelt samfunn ser ut, synes jeg dette sitatet fra James M. Buchanan, vinneren av Nobels minnpris i konomi i 1986,  er opplysende for dem som tror at dagens liberalistiske konomiske samfunnsretning er den typen tankegods mange forbinder med frihet:

«Man is, and must remain, a slave to the state. But it is critically and vitally important to recognize that ten per cent slavery is different from fifty per cent slavery».

Sitatet er fra Buchanans presidenttale i Mont Pelerin Society i 1986. I likhet med Fama er han professor ved University of Chicago, som har vrt sentral i utformingen av det tankegodset som preger dagens nringsliv spesielt, politikk og akademia. En tankeleder som Buchanan trenger naturligvis ikke konkretisere hvor mange prosent slave du og jeg skal vre, alle den tid man har markedet til ta den typen beslutninger.

Det ligger ikke noe konspiratorisk i disse observasjonene som er penbare for skeptiske empirikere. Mange steder ser vi at et ftall personer – hvis verdiskaping er tvilsom – stikker av grde med store gevinster (til tross for at finansbransjen i USA har tapt enorme verdier og har samme brsverdi i dag som for mer enn ti r sden, anses de enorme bonusene for vre et viktig virkemiddel slik at ikke talentene slutter og begynner i andre bransjer!), mens velstandsutviklingen er mer tvilsom for et langt strre antall mennesker. Rent seeking-problematikken (som diskuteres flott her) blir ikke et mindre viktig tema hvis arbeidsmarkedet i USA er i en strukturell (langsiktig) nedtur, som dagens sykliske (kortsiktige) bedring ikke vil kunne motvirke. Jeg innbiller meg at et fungerende demokrati til syvende og sist vil kreve en viss grad av rettferdighet, og jeg tror ikke mange deler Famas syn p finansfaget og –bransjen som et offer - og at medisinen er mer av det samme.

Frekke konomer?

Det som gjr debatten om konomifaget s vanskelig, er at konomene tar ren for mye av den positive utviklingen i verden. Verdiskapingen i den vestlige verden har gjort at fattigdom er utryddet (det er nesten bare relativ fattigdom igjen) og utviklingen i andre deler av verden lfter stadig flere ut av en situasjon preget av sykdom, analfabetisme og kort levealder. Problemet man m stille seg, er om konomenes forsk p ta ren for den positive samfunnsutviklingen kan sammenliknes med en meteorolog som tar ren for vret. For er det én ting konomer ikke kan sies f til, er det nettopp f rett i spdommene sine. Nr samfunnsutviklingen gr riktig vei, krever de likevel sin del av ren, og nr det gr galt, er det fordi samfunnet ikke var optimalisert eller «perfekt» nok.

Et artig sprsml man kan stille en del konomer, er om vi hadde hatt en konomi uten konomer. Hadde vi hatt vr uten meteorologer? Og nr konomers spdommer er s mye drligere enn meteorologenes, hvorfor skal vi da tro p konomenes pstander om at de lange, positive trekkene i samfunnsutviklingen skyldes konomenes tukling med samfunnet (for meg ser det for vrig ut til at den konomiske veksten var strst i konomifagets barndom, mens de konomiske utfordringene har blitt mer synlige n som konomifaget burde vrt et mer modent fag)? Kan konomene sammenliknes med meteorologen som bommet s mye p vret at han nattestid drmte om endre p vret?

Hvis man er udugelig til sp p kort sikt, er man da s mye bedre til sp p lengre sikt - som krever innsikt i et stort antall variable, og en matematikk man finner i bl.a. kaosteori, som for vrig er en matematikk konomene ikke nsker bruke?

Vitsen som slo tilbake

Jeg ser at konomer ofte svarer p vanskelige sprsml om faget med pstanden om at «det ikke finnes alternativer». For det frste er dette helt feil, men konomene kjennetegnes ikke i akademiske sirkler for vre vidsynte utover sitt eget fagomrde; fysikerne og matematikerne klr seg i hodet over den grove og lite dynamiske matematikken, andre samfunnsfag lurer p hvorfor en mer tverrfaglig innfallsvinkel ikke nskes velkommen med pne armer, psykologer lurer p hvorfor menneskers atferd er redusert til noen greske bokstaver og religionsforskere ser likheter mellom konomifaget og religioner. I stedet kan man p hyskoler som NHH hre professorale morsomheter som at «her oppe [NHH er todelt og i hyblokken p en klippe hyt over fjorden sitter instituttene for finans og samfunnskonomi helt verst i hyblokken] er det substans, mens der nede [i vannkanten og bokstavelig talt i skyggen av den monolittaktige hyblokken sitter instituttene for de myke fagene som organisasjonslre og markedsfring, dvs. fag hvor empiri og menneskers virkelige atferd er alfa og omega] er det store ord og visjoner». S nr konomer hevder at det ikke finnes alternativer til dagens konomi- og finansfag, kan man sprre seg hvor stor viljen til nytenkning og intellektuelt perspektiv egentlig er. Kanskje var det en slik manglende vilje til intellektuell penhet som for tre r siden bidro til at en NHH-professor sluttet i protest mot det han omtalte som en «bibelskole med talibanstyre» (se lenke her)?

Fordi jeg ikke tror at professorvitsen om «substans her oppe» (i hyblokken) og «store ord og visjoner der nede» (i det skalte Merino-bygget ved vannkanten) reflekterer en tilfeldig lek med ord, tenkte jeg stoppe opp ved ordvalget som representerer en problemstilling som strekker seg langt utover byggene i Sandviken:

  • Hyblokken p NHH («substans»): I konomifaget kan man med matematisk presisjon gi klare svar p konkrete sprsml, gitt visse antakelser. Forstelsen av hva «substans» er, bringer imidlertid debatten om konomifaget over til fagets bruk av metaforer fra fysikken, og det hersker i dag liten tvil om at mens fysikken har forlatt sitt newtonske verdensbilde (til fordel for bl.a. kvantefysikk, relativitets- og kaosteori), er konomifagets forstelse av «substans» p et niv som fysikerne var p for 150 r siden. Med andre ord har de fleste konomer misforsttt hva «substans» er, i alle fall hvis de skulle vre tro mot progressive vitenskaper som fysikken og tatt i bruk moderne verkty fra matematikkens og fysikkens verden. En god diskusjon av dette poenget finnes i den 20 r gamle boken «More heat than light» (Philip Mirowski, 1989). Kritikken mot konomenes bruk av metaforer fra fysikken, uten vre med p fysikkens progressive program, er med andre ord langt fra ny.
  • Merino-bygget («store ord og visjoner»): I motsetning til finans- og konomifaget finnes det knapt en matematisk formel i de myke fagene som organisasjonslre, strategi og markedsfring. Det man bruker en side p forklare i disse fagene, kan reduseres til et par matematiske formler i konomi og finans. Det er derfor flere ord som m til for gjre et poeng i disse fagene, og derav kommer karakteristikken «store ord». Nr det gjelder «visjoner», kommer man inn p diskusjonen om en normativ eller deskriptiv vitenskap. Dette er en diskusjon som illustrerer at kjrt barn har mange navn. Andre ord for «visions» kan vre (disse synonymene er hentet fra The suspicious consistency of Milton Friedman's scoence and politics, 1933-1963, Béatrice Cherrier, 2007) mental lenses, ultimate cosmology, patterns, forms of thoughts, gestalts, world picture (Wittgenstein), forms of consciousness (Hegel), og fore-structure (Heidegger). Nr man er midt i debatten om normativ og deskriptiv vitenskap, kommer man naturligvis til Milton Friedmans «The methodology of positive economics» fra 1953, som tar for seg problemstillinger knyttet til normative og positive economics. Interessant nok ville Friedman aldri mer diskutere disse problemstillingene offentlig etter essayet fra 1953, selv om idéhistorien i dag levner liten tvil om at Chicago-skolen fra dag én av var et program som hadde et klart syn p hvilken verden og hvilket samfunn de s for seg. For én ting er hva konomer sier, en annen ting er hva de gjr, noe dette sitatet fra Friedmans kone Rose illustrerer: «[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist's positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views».

Det finnes med andre ord en helt annen mte le av morsomheten om «substans» i forhold til «store ord og visjoner». En idéhistorisk innfallsvinkel til denne vitsen kan vre et eksempel p at den som ler sist, ler best.

Verdien av negative funn

konomer har ogs en evne til glemme et av vitenskapens viktigste poenger, nemlig betydningen av negative funn. Diskusjonen om vitenskapens evne til ta vare p negative funn (som at denne medisinen virker ikke) finner sted i alle vitenskaper og vitenskapelige journaler i alle fag kritiseres for at de i altfor stor grad dyrker positive funn. konomi- og finansfaget kjennetegnes imidlertid av at antallet negative funn er uvanlig stort. Likevel brukes eksempelvis finansielle risikostyringsverkty, som ikke fungerte i 1998 eller i 2008, fortsatt som om ingenting var hendt. «Hva er alternativet», er unnskyldningen.

Jeg tror alternativet ganske enkelt er ikke bruke denne typen verkty eller teorier. Dermed m man sette ned farten, slik at konsekvensene av en krasj ikke blir fatal. En pilot ville aldri finne p fly i drlig vr med et kart han vet ikke er riktig, bare fordi dette er det eneste kartet han har. Da ville han enten unngtt fly i det hele tatt, eller fly med ekstrem varsomhet. fly med det ubrukelige kartet ville vre umoralsk hvis piloten ikke fortalte passasjerene hvilken kalkulert risiko hun tok.

Kanskje kan konomi- og finansfaget oppsummeres med at vi vet rimelig mye om hva som ikke fungerer, men fortsatt lite om hva som fungerer best? Likner ikke det litt p den innsikten en del ungdommer kommer til? Noen ungdommer forlater aldri det stadiet hvor de tror at de alltid vet best, mens andre tar lrdom av sine feil. Ungdommer er derfor overrepresentert i ulykkesstatistikken. Mon tro hva slags ungdom konomi- og finansfaget er.

Alternativmesser, trolldom og usynlige krefter

Alternativmessene fr mye kritikk fra etablert hold. Uheldigvis utsettes ikke konomifaget for samme kritiske blikk.

Det er vanskelig forklare ikke-konomer hva konomi- og finansfaget gr ut p. Noen tror kanskje at det er studien av konomien og finansmarkedene, men nobelprisvinner Tjalling Koopmans (1910-1985) avfeide i 1947 empiri som «mlinger uten teori», et syn den langt mer toneangivende nobelprisvinneren Milton Friedman (1912-2006) fikk befestet ytterligere da han beskrev Chicago-skolen som en metode hvor man «i like stor grad forkaster fakta uten teori som teori uten fakta». Skepsisen til empirien er imidlertid fremtredende uansett hvilken hovedretning av konomi- og finansfaget man ser p. Derfor har eksempelvis menneskers faktiske atferd vrt utelatt fra fagets hovedretninger. rsaken er penbar: «Matematikken er for vanskelig», skal Max Planck, grunnleggeren av kvantefysikken, ha sagt til John Maynard Keynes ved sprsml om han hadde vurdert konomifaget til fordel for fysikken.

Sannhet fremfor testbarhet

konomi- og finansfaget ser med andre ord ut til ha valgt en vei hvor man har endt opp med «sanne, men ikke testbare forklaringer», for bruke nobelprisvinneren Friedrich von Hayeks hyppig brukte referanse i kommunikasjonen med kollegaen Friedman. Et eksempel p en ikke testbar forklaring kan vre kapitalverdimodellen (KVM). KVM har aldri forklart kapitalmarkedets utvikling over tid, men teorien er uangripelig fra et teoretisk ststed fordi betingelsene hele modellen baserer seg p, aldri tilfredsstilles. Studenter m fortsatt gjennom KVM, og ikke fra et idéhistorisk ststed, men som om man hadde med deskriptiv vitenskap gjre.

Friedmans uttalelse om at Chicago-skolen avfeier «teori uten fakta», er nok mest et spill for galleriet all den tid Chicagos Eugene Fama, som ofte regnes som grunnleggeren av hypotesen om effisiente markeder, aldri har villet forkaste denne hypotesen. I stedet har han og andre stadig bygd den ut fra en énfaktormodell (beta) til en modell hvor bde selskapers strrelse og prising (value) inngr. Momentumeffekten har imidlertid aldri ftt innpass i Famas flerfaktormodell fordi momentumeffekten ville rokket for mye ved hypotesens utgangspunkt.

Antakelsen om rasjonelle aktrer er en kanskje bedre illustrasjon av et fag som er basert p ikke testbare forhold. I boken «Samfunnskonomi – En idéhistorie» fra 2006 skriver én av NHHs mest anerkjente professorer, Agnar Sandmo flgende:

«Det interessante med [Arrow-Debreu-] beviset var imidlertid at det viste at konomer som arbeidet med generelle likevekstmodeller som var basert p «de vanlige forutsetningene», kunne ha god samvittighet nr de stilltiende forutsatte at det eksisterte likevekt i modellen som de arbeidet med. Det generelle eksistensbeviset gjorde det overfldig utarbeide eksistensbevis for mer spesielle modeller, s lenge disse modellene kunne betraktes som spesialtilfeller av den modellen som Arrow og Debreu hadde analysert.»

Dette utklippet kan virke srt og av liten interesse for menigmann, men skal man forst mer av den mer dyptgende kritikken mot konomifaget, m man litt ned i grten. Poenget er at matematikeren Roy Radner 40 r tidligere, i 1968, kom med flgende advarsel om likevektsresultatene til konomene:

«The Arrow-Debreu world is strained to the limit by the problem of choice of information. It breaks down completely in the face of limits on the ability of agents to compute optimal strategies. […] Unfortunately, the consumer is not in a position to compute his optimal amount of liquidity at any time since this would require the results of computations that are to be performed only in the future!»

Med andre ord har konomenes stiliserte beregninger liten utsagnskraft hvis mennesket ikke har ubegrenset prosesseringskraft.

Nr det gjelder finanskrisen fra 2007 til 2009, har vi nok en gang sett at modellene og samfunnet ikke var i stand til takle uforutsette hendelser. Mange av modellene som finanssystemet og risikomodellene er basert p, ble imidlertid kritisert i en fagartikkel allerede i 1963 av matematikeren Benôit Mandelbrot, som kanskje er mest kjent for ha grunnlagt fraktalgeometrien:

«It is my opinion that these facts warrant a radically new approach to the problem of price variation.»

Til tross for kritikk fra solid hold har konomi- og finansfaget vist en nrmest utrolig evne til st klar av kritikken. Evnen til slippe unna kritikk er imidlertid intet nytt i vitenskapsteorien, hvor denne typen «vitenskap» gr under betegnelsen «degenererende vitenskapsprogram», som er kjent for mangel p fremgang eller at den tilsynelatende fremgangen utelukkende kommer til uttrykk gjennom et voksende nett av beskyttende teorier og hypoteser som ikke frer til nye innsikter.

Det er betimelig sprre om sannheten har gtt foran vitenskapen i konomifaget.

Rosinen i plsa

Du har kanskje lurt p hvorfor jeg ikke har kommet frem til ordvalget i overskriften hittil. Poenget er etablere et ikke helt udokumentert inntrykk av at man skal vre forsiktig med gi konomifaget for mye tillit all den tid mange av konomifagets viktigste bakmenn neppe har spilt med helt pne kort. Jeg skrev i forrige uke at man kan argumentere for at tillit kan bygges opp gjennom kompetanse, godhet og rliget. Kompetanse har nok ikke vrt mangelvare i konomifaget (de kan regne, selv om de forholder seg til et begrepsapparat som fysikkfaget forlot ved inngangen til 1900-tallet), og sprsmlet om godhet blir det ikke plass til behandle her (yppersteprestenes intensjoner kan ha vrt bedre enn menighetens). Nr det gjelder rlighet, s begynner idéhistorien bugne over av bidrag som dokumenterer at mange konomer i beste fall har snakket med to tunger, se f.eks. denne lenken (som er ett av kapitlene i denne boken) og denne lenken.

Rosinen i plsa for dem som har en flelse av at konomifaget ikke bare har vrt vitenskap uten agenda, kommer i Gregory Mankiws lrebok «Principles of economics». Harvard-konomen har vrt rdgiver for George W. Bush og skriver én av de mest kjente og benyttede lrebkene i verden. Her skriver Mankiw til konomistudentene at «ett av mlene vre i denne boken er forst den usynlige hnds trolldom». Ordet trolldom gr igjen i boken ved flere anledninger.

Tenk deg om professorene i fysikk hadde fortalt til studentene at de faglige resultatene skyldes usynlige krefters trolldom, uten definere eller bruke tilstrekkelig med tid p disse sentrale ordene. Helt utenkelig p fysikkinstituttet, men ikke p fakultet for konomi og finans. Kan det vre at Mankiw gjerne bruker begreper som trolldom og den usynlige hnd fordi han dermed rydder veien for en systematisk indoktrinering av dem som ikke ser at de i realiteten sitter p en alternativmesse? Tanken er ikke ny, men frt i pennen av en ung, tidligere kollega av Mankiw, som foreleste p Harvard, se denne lenken.

Er du KISS-fan?

Personlig mener jeg at trolldommen og de usynlige kreftene som konomene snakker om, kan vre noe s enkelt som «medianens magi». Denne magien gr ofte under navn som «wisdom of crowds», som til og med har ftt en bok oppkalt etter seg. Poenget er ganske enkelt at nr man er i situasjoner hvor det er om gjre minimere feilgrepene (f.eks. estimatfeilen), s vil det - s fremt man ikke har spesiell innsikt i sprsmlet - lnne seg hre p medianen. I en uniform fordeling, som nr man trekker ut en tilfeldig lapp fra en hatt hvor de uendelig antall lappene er merket med et tilfeldig tall fra pluss til minus uendelig, skal man gjette hvilket nummer som ble trukket opp av hatten (uendelig kan byttes ut med X, dvs. et hvilket som helst tall over, la oss si 100, uten endre p konklusjonen i forsket). I en slik gjettekonkurranse, hvor det er om gjre minimere estimatfeilen og hvor det ikke finnes kilder til dyktighet, vil deltakerne i gjettekonkurransen over tid ende p en plassering som i snitt tilsier den 50. prosentil; alle er like gode eller drlige. Men hvis man bruker mediananslaget, vil man gjre det bedre enn den 50. prosentil, helt uten trolldom. Matematikken bak trolldommen er at medianen aldri vil gjre det drligere enn den 50. prosentil, men i halvparten av tilfellene vil medianens plassering i gjettekonkurransen havne uniformt mellom den frste og den 50. prosentil. 50 prosent mulitplisert med den 50. prosentil pluss 50 prosent multiplisert med den 25. prosentil gir en prosentil p 62,5. Med andre ord vil medianen over tid gjre det bedre enn 62,5 prosent av konkurrentene. Min tidligere kollega i Storebrand, Enrique Ferrer, har for vrig vist i datasimuleringer at tallmagien opptrer uavhengig av om man antar uniform fordeling eller normalfordeling.

Dette er magi man kan bruke i hverdagen (vent med uttale deg til alle har sagt sitt, innhent informasjon og estimater fra kolleger fr en beslutning tas, sjefer br hre p sine ansatte etc.) og som naturligvis fungerer over tid (for samfunnet er det imidlertid viktig at ikke alle blir medianmagiens gratispassasjerer, for medianmatematikken gir de beste svarene nr den kombineres med reell, verdifull informasjon).

Jeg har tidligere vist at det er nettopp dette resultatet, medianmagien, man kommer frem til nr man mler amerikanske makrokonomers evne til sl konsensus (medianen). At det selvsagte ikke er penbart for konomer, kom frem i et strre DN-oppslag sommeren 2008. Da ble norske konomers anslag mlt mot medianen, i en underskelse jeg hadde gjort. Ingen brukte medianens magi som forklaring p hovedfunnet, og de som uttalte seg, falt for fristelsen antyde at de kunne vre bedre enn medianen likevel  - som implisitt betyr at de har dyktighet utover medianmagien. S nr jeg sier at den usynlige hnds trolldom kan vre noe s enkelt som medianens matematikk, kan det godt vre at dette er noe som professorer kan dokumentere at de har studert grundig nr de leter langt nok nede i bokhaugen (jeg tviler), men sjefkonomer er i alle fall ikke spass bevisst p medianmatematikken at de umiddelbart ser den i en praktisk velse, jf. denne debatten.

Nr man snakker med eller leser om folk som har brukt et helt liv p modeller, data og sammenhenger, s har jeg mest tillit til  dem som anbefaler KISS: Keep it simple, stupid! Derfor vil jeg ikke uten videre gi slipp p medianens enkle, men oversette matematikk. For det er kanskje nr man glemmer det helt grunnleggende, at man begynner gjre de strste feilene.

I gamle dager var liberalistiske konomer mot monopoler. I dag er de for. Organisasjonenes strrelse er noe av det mest sentrale ha en formening om i konomifaget, og fagets presisjon understrekes av at den ene hovedretningen i faget gikk fra ett ytterpunkt (pro sm selskaper) til et annet (monopoler er ok) i lpet av kort tid etter Den andre verdenskrig. Problemet med monopoler ut fra en KISS-tankegang er at medianmatematikken opphrer; det finnes ingen median i et monopol og det gr ikke an mle p kontrollert vis hva de andre ville ha sagt og gjort hvis de fikk komme til uttrykk. Nr man hele tiden har medianen i tankene, sier det en dessuten mye om hva man br forske unng i meningsdannelsen og beslutningsprosessene. En del konomer hevder imidlertid at konkurransens kraft er blant oss hele tiden og virker p monopolet som om det faktisk var konkurranse, og dermed er den usynlige kraftens trolldom gjeldende likevel.

Den usynlige hnds trolldom i praksis

La oss s se p noen resultater av den usynlige kraftens trolldom i lpet av de siste rene:

  • => Det har aldri vrt mer incentiver, bonuser og lederlnninger enn de siste ti rene, men aksjeavkastningen har sjelden vrt svakere enn i samme periode.
  • => Uttrykket shareholder value ble s smtt gjengs p 1980-tallet og stadig mer populrt utover p 1990-tallet frem til i dag. Den samme perioden er overrepresentert nr det gjelder finanskriser og elendig investoravkastning. Til opplysning: Grunnleggeren av begrepet snudde eller nyanserte hva han egentlig legger i begrepet i mars 2009, se denne lenken.
  • => Hye bonuser i nringslivet og finans spesielt forklares med at det er markedets dom, som konomene lrer oss at vi ikke trenger stille sprsmlstegn ved (trolldom, usynlig hnd). I r vil Goldman Sachs, Morgan Stanley og JP Morgan, som nt godt av myndighetenes tiltak i 2008, betale 30 milliarder dollar i bonus, som er opp fra 27 milliarder i rekordret 2007. Nr man tror p trolldom og usynlige krefter, s stiller man heller ikke sprsmlet ved denne typen markedsbestemte lsninger.
  • => Amerikanske finansinstitusjoner har til n tapt mer enn en trillion dollar, som iflge finansprofessor Nassim Nicholas Taleb er mer enn bransjen har tjent opp gjennom tidene. Obama-administrasjonen uttrykker n frykt for at «talenter» vil forsvinne fra de selskapene som har ftt sttte fra myndighetene, og at dette m hensyntas nr man diskuterer lnnskutt. Dette m virkelig kalles nyheter for den som trodde at finanskrisen kunne bli en utlsende faktor for nettopp drive samfunnets «talenter» fra én bransje til andre bransjer med strre verdiskapende evne. Man m nok vre konom for fullt ut skjnne slik dobbeltargumentasjon, som slukes av amerikanske myndigheter.
  • => Samfunnet har aldri vrt mer konomisert enn i dag. Med konomisert mener jeg at konomer sitter i mange viktige stillinger i hele samfunnet og at de toneangivende konomenes lsninger er innfrt i strre grad enn noensinne. Utvetydige mlinger indikerer likevel at trendveksten de siste rene har falt ned p et lavere niv enn fr. Kvakksalverloven ble i sin tid innfrt for unng at samfunnets borgere fikk en medisin som ikke var god nok eller regelrett farlig. Nr man i fullt alvor snakker om trolldom og usynlige hender, selv etter penbar skjevfordeling av samfunnets verdiskaping, kan man sprre seg hvorfor s f bruker like sterke ord om konomifaget som de gjr om alternativmessene. De frykter penbart ikke bli gandet, men de er kanskje mer redd for bli lyst i bann?

- Skikkelige markeder har enn ikke blitt innfrt!

«When the facts change, I change my mind. What do you do, Sir», skal John Maynard Keynes ha sagt i sin tid. Da Berlin-muren falt i 1989, var det likevel noen sosialister som vemodig konkluderte med at «s blir det aldri skikkelig sosialisme i min tid». Samme holdning gjr seg gjeldende i dag blant noen konomer, som for eksempel nr frsteamanuensis Espen Sirnes ved Handelshyskolen i Troms ser seg ndt til skrive et helsides forsvarsskrift for konomifaget i DN med tittelen «Markedet er effektivt», hvor han konkluderer slik: «Var det som skjedde [finanskrisen] i trd med hypotesen om effektive markeder? Definitivt».

Den fortsatte mangelen p selvransakelse blant noen konomer er imponerende nr selveste Maestro, USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan, i oktober 2008 forklarte seg slik til kongressen: «Yes, I found a flaw […] That is precisely the reason I was shocked because I'd been going for 40 years or more with very considerable evidence that it was working exceptionally well.» Talebs kalkun antok dermed en skikkelse (se figure 1 i denne linken).

I en svarthvittverden blir det sikkert oppfattet som kjettersk av en konom stille sprsmlstegn ved konomifagets innhold og virkning. Slik er det jo i religioner og miljer med en sterk laugskultur. For oppsummere nr det gjelder hva jeg etterlyser, i stedet for trolldom og usynlige krefter, kan konomiprofessor John Kays betimelige og lesverdige artikkel i Financial Times i forrige uke kaste lys over problemstillingen jeg er ute etter f materialisert: Er du «pro business» eller «pro market», spr han. Mange gjr den feilen at de ikke er bevisste nok i begrepsbruken. Tankevekkende nok ble det for mye av det siste («pro market») og for lite av det frste («pro business») i den tiden hvor konomene sto sterkest i et idéhistorisk perspektiv.

Og er du fortsatt i tvil om hva jeg egentlig mener, s er mitt enkle rd at du alltid skal vre skeptisk til folk som snakker om «trolldom» og «usynlige krefter», i alle fall hvis mlgruppen er noe annet enn veldig sm barn.

Da muren falt

For 20 r siden falt Berlin-muren og Den kalde krigen var over.  I 2009 falt en ny mur og krigen har s vidt startet.

Berlin-murens fall representerte et paradigmeskifte hvor man i realiteten sa farvel til sosialismen, kanskje spesielt i en del av de landene som utgjorde stblokken. Kapitalismen, p den andre siden, har vel aldri sttt sterkere enn i perioden etter 1989.

Betong vs tankegods

Det som gjorde det s lett forholde seg til stblokkens fall, var blant annet at man mtte fjerne en betongmur i Berlin som representerte et fysisk skille mellom st og vest. Vi mennesker liker se med egne yne at en endring er p vei. Fjerningen av piggtrdgjerder og grenseposter representerte et viktig politisk vendepunkt, men ogs sirkus og brd for den politisk uinteresserte. Fordi Den kalde krigens farger stort sett var svart eller hvitt, var det enkelt gjre seg opp en mening om murens fall.

Jeg har alltid vrt fascinert av dem som finner inspirasjon i samfunnssystemer som empirisk er en fiasko. Da stblokken endelig falt, tolket mange det som endelig bevis p at sosialismen ikke fungerte, og sosialister ble bedt om beklage samfunnssynet sitt. Nr man tenker p at forfatteren George Orwell publiserte «Animal Farm» allerede i 1945, er det forstelig at sosialisters forsvar av kommunismen helt opp til 1989 mtte reaksjoner. Hvor lenge kan man lukke ynene for empiriske bevis for at en samfunnsmodell ikke fungerer etter hensikten, samtidig som det er elementer i samfunnssystemet som man i utgangspunktet br stille sprsmlstegn ved fra et kulturelt, religist, humant og demokratisk perspektiv.

Like enkelt som det er forholde seg til murens fall i 1989, er det vanskelig forholde seg til det paradigmeskiftet som kan vre i ferd med skje etter perioden fra 2007 til 2009. For hvilket paradigmeskifte er det jeg tenker p her?

Finanskrisen penbarte svakheter ved den etablerte samfunnsmodellen som man vanskelig kan lukke ynene for. Men denne gangen er det ikke en fysisk mur som lftes bort. Denne gangen er det en «mur» i folks hoder som m rives, og det endre folks mte tenke p, tar mye lengre tid enn fjerne betongskillet i Berlin. For illustrere poenget, kan det for eksempel vises til at alle skillene i stblokken ikke forsvant med rivningen av muren. I rene rett etter 1989 var det vanlig i tysk presse vise til hvor mange ekteskap som ble inngtt mellom st- og vestberlinere. Man kunne telle p én hnd antall inngtte ekteskap mellom st og vest, noe som illustrerte at muren eksisterte i folks hoder lenge etter at den fysiske muren var blitt til smstein. I dag er det mer anekdotiske historier i tysk presse som forteller den samme historien om at det fortsatt er et skille mellom st og vest.

Kritiske sprsml

Finanskrisen viste oss hva som skjer nr tillit forsvinner; i 2008 og 2009 stoppet hele samfunnssystemet og konomien gikk i revers. konomifaget er med god grunn i en selvransakelsesprosess. Det mangler ikke p kritiske innspill til faget, bde innenfra og utenfor akademia. S fr vi se om selvransakelsen er midlertidig eller begynnelsen p noe strre. Eksempel p sprsml som br besvares av konomifagets representanter, er blant annet:

  • => Er konomiprofessorenes nyerklrte ydmykhet i forhold til fagets begrensninger et opportunt spill for galleriet eller vil studieinnholdet p universitetene legges om med det frste?
  • => Kritikken mot finans- og konomifaget er langt fra ny (Wesley Clair Mitchell advarte mot modellene allerede i 1913, Benoit Mandelbrot etterlyste en radikalt ny tilnrming til risiko i 1963 og Roy Radner beviste i 1968 at likevektsteorien i praksis bryter sammen hvis ikke du og jeg har mulighet til behandle informasjon som en fremtidens supercomputer), s hvorfor har ikke denne typen kritikk og empirien blitt tatt hensyn til tidligere?
  • => Er konomifaget et verdinytralt verkty?

Denne typen sprsml anses gjerne for vre for akademiske til ha betydning for folk flest, men hvis du i det hele tatt tror at akademia til syvende og sist betyr en del for praktisk politikk og samfunnsutviklingen, kan jeg love deg at sprsmlene ikke bare er tkeprat eller av akademisk interesse. Det frste sprsmlet er det enklere for utenforstende ta stilling til, og hva som eventuelt skjer med lreplanen p universitetene kan enkelt flges opp allerede i dag.

Et sprsml om tillit

Hvis vi stopper opp ved begrepet «tillit», som s tydelig var fravrende i finanssystemet i 2008 og i 2009, kan diskusjonen struktureres bedre. Dersom vi antar at tillit skapes gjennom kompetanse, godhet og rlighet, kan vi kort diskutere finanskrisen ut fra disse begrepene (merk at det sannsynligvis er enklere gjenvinne tillit hvis tillitstapet skyldes inkompetanse):

  • Kompetanse: Risk Management og Value-at-Risk er to sentrale begreper for forst finanskrisen. Til tross for at finansmodellene har brukt et ml p risiko som har vrt kritisert i minst 45 r, forhindret ikke det stadig strre (investerings)banker behandle enorme pengesummer som om man kunne forutsi risiko med en hy grad av presisjon. Dagens risikostyringsmodeller er like kompliserte som de er fundert p inkompetanse og liten vilje til ta inn over seg kritikk. Nr det gjelder kompetanse p sentralt myndighetsniv, er det kjennetegnende at dagens sentralbanksjef i USA, Ben Bernanke, brukte begrepet «The great moderation» rett fr krisen var et faktum, bare for f en innfring i at konjunktursykluser alltid har eksistert selv om disse syklusenes dd har blitt propagandert flere ganger fr. Wesley Clair Mitchell, som var en pionér innen konjunkturanalysen, advarte allerede i 1913 mot de matematisk appellerende modellene, men ble avfeid med at den konjunkturanalysen Bernanke mente var avlegs, var «theory without measurement». Kompetanse, eller forstelsen av hvor langt vi mennesker  kan forst et komplekst system som konomien, har neppe vrt god nok.
  • Godhet: Gjennom troen p at markedet alltid har rett, m vi sprre oss om man implisitt oppfordret til ansvarsfraskrivelse.  Nr man kom over en penbar feil i samfunnet, har man mtt argumenter som at «markedet vil fjerne disse midlertidige feilallokeringene». I mange tilfeller har man latt markedet bestemme hva som er rett og hva som er nok, og nr en sjef i et brsnotert selskap belnnes med hundrevis av millioner uavhengig av (langsiktig) verdiskaping, avfeies (moralske) innvendinger med at Mr. Market har talt. Finansbransjen har p sin side vrt spesielt gode p lage nye produkter. Fordi disse produktene har solgt bra, har inntjeningen vrt brukt som bevis p at samfunnet har behov for dem. Mon tro hva vre etterkommere vil mene om den bokstavleken (CDOs, MBS, RMBS, ABS, ABCPs, CPDOs etc) som kjennetegnet innovasjonen i finansbransjen det siste tiret.
  • rlighet: Man kan sprre seg om stadig mer komplekse finansprodukter er egnet til fremme rlighet all den tid gjennomsiktigheten i denne typen produkter naturligvis er mindre enn i brsnoterte aksjer og obligasjoner. Det kanskje mer interessante nr det gjelder sprsmlet om rlighet, er se p akademias evne til fortelle sannheten; akademia antas jo gjerne for vre en sannhetsskende institusjon. Rett etter Den andre verdenskrig s en del av datidens akademikere seg tjent med lansere et program som kunne demme opp for sosialistiske strmninger. Et slikt milj ble etablert ved Chicago-universitetet, med ekstern finansiering fra Volker-fondet. Dette private fondet pekte i praksis ut hvilke professorer Chicago skulle ansette i det skalte Free Market Study. Friedrich von Hayek, en intellektuell motor i programmet, uttrykte etter hvert at han «var tvunget til gjre alt for penger». Den britiske ambassadren i USA observerte flgende nr det gjelder Hayeks betydning for Chicago-skolen: «Wall Street ser p Hayek som den strste gullgruven noensinne og sprer synet hans overalt». Fra dag én av var grunnleggerne av Chicago-skolen opptatt av skape et helt bestemt samfunn, som ikke ville komme i stand av seg selv. Med tanke p at Chicago-skolen hadde s klare ml i utgangspunktet og fikk uunnvrlig sttte fra Volker-fondet, er det ironisk at mange forbinder Chicago-skolen med et helt nytralt konomifag, jf. debatten om deskriptiv og normativ vitenskap i Milton Friedmans  «Essays in Positive Economics» (1953). rlighet er neppe betegnende for den fagretningen i konomifaget som har hatt kanskje strste suksess i etterkrigstiden. Heller ikke andre retninger i konomifaget kan sies ha vrt helt rlige i kommunikasjonen all den tid de store modellenes usikkerhet heller har blitt dysset ned enn markedsfrt ut mot publikum.

Neppe sosialismens revansj

Paradigmeskiftet som kan vre p vei, gr neppe ut p diskutere om sosialismen likevel er bedre enn kapitalismen. Vi str ikke overfor valget mellom to onder, men veivalg som har gjre med videreutviklingen av en modell med flere positive enn negative trekk. Diskusjonen kommer av den grunn sannsynligvis til ende opp med en justering - og ikke avvikling - av dagens samfunnsmodell, hvor forstelsen vr av markedets begrensninger vil bety mer i praktisk politikk. konomifaget m finne en bedre plattform og sannsynligvis vike plass for andre fagretninger, slik at det blir en strre maktbalanse internt i og mellom samfunnsfagene. Den globale finansbransjen m definere sin plass i samfunnet og demonstrere at bransjen representerer verdiskaping og ikke det motsatte.

Lang prosess

Krigen for en bedre samfunnsmodell kommer imidlertid til vare mange r. Det er ikke lettere forholde seg til empiri i dag enn det var for venstreekstreme frem til 1989. Jeg har imidlertid liten tro p at fremtidens akademikere kommer til kaste seg med gld over det konomifaget som de aldrende konomiprofessorene n etterlater seg. Snn sett vil paradigmeskiftet kanskje vokse frem med den nye generasjonen av akademikere og politikere, som ikke fler forpliktelse overfor det hittil gjeldende tankegodset. Det sier i s fall noe om farten i samfunnsutviklingen. Her som i kapitalmarkedet er det kanskje viktigere forst hvilken vei pilene peker enn estimere hvor fort og hvor mye. Nr Storbritannia i helgen foreslo innfre Tobin-skatt, det vil si skatt p finanstransaksjoner, kan det vre et tegn p at man m vre blind for ikke se sprekkdannelsene i den gamle modellen. Jeg tror det for kort tid siden ville vrt utenkelig at den typen forslag fremmes av en nasjon som var helt sentral da industrien, internasjonal handel og finanssystemet var i stpeskjeen for rhundrer siden – og som fortsatt er blant verdens viktigste finansknutepunkter.

Det er god grunn til stoppe opp og sprre hvorfor et demokrati skal ha tillit til en del trekk ved dagens samfunnsmodell, kanskje spesielt i de landene hvor enorme gjeldsbelp lftes over p skattebetalerne. Tillit er alfa og omega i det moderne samfunnet. Hvis veien til tillit gr gjennom kompetanse, godhet og rlighet, er det et godt utgangspunkt for diskutere nsituasjonen, hvordan vi kom hit og veivalgene fremover. Samfunnet er nok ikke tjent med desillusjonerte borgere som tviler p kursen fremover; Dwight D. Eisenhower sa i sin tid som amerikansk president at «America makes no sense without a deeply held faith – and I don’t care what it is».

En ny mur faller, men denne muren skiller ikke st og vest eller venstre og hyre. Hvilken side av den falne muren akter du st p?

Usannsynlig gode nyheter

Kvartalsrapportene i USA har sltt alle rekorder. Likevel lurer noen fortsatt p om vendepunktet har kommet.

81 prosent av kvartalsrapportene blant Standard & Poor’s 500-selskapene har sltt analytikernes forventninger. Jeg har tidligere (se her) tatt for meg det styende kvartalssirkuset, men argumentert for at store avvik fra styfeltet likevel har informasjonsverdi.

Kvartalssesongen er enn ikke over. 349 av selskapene i S&P 500 har rapportert, s siste ord er ikke sagt. Imidlertid skal det mye til for at helhetsinntrykket skal endre seg helt. Tredjekvartalstallene, i kombinasjon med forrige rapporteringssesong, utgjr de to beste kvartalssesongene noensinne hvis man fokuserer p i hvilken grad finansanalytikerne ble tatt p sengen.

Andrekvartalstallene i S&P 500 var inntil nylig de historisk beste kvartalsrapportene; 72,3 prosent av resultatrapportene var bedre enn analytikerne s for seg, mot et historisk snitt p 60 prosent. Hvis man bruker 72,3 prosent, rekorden fra forrige kvartal, som en forventning om antall positive kvartalsoverraskelser for tredje kvartal, finner man likevel at det er helt usannsynlig at 282 av hittil 349 kvartalsrapporter skulle ende med sl analytikerestimatene.

For dem som lurer p styrken i resultatoverraskelsene, og ikke bare bredden, viser beregninger basert p kvartalsdata fra 1992 til og med 2008 at tredjekvartalstallene er 4,6 standardavvik over snittet fra 17-rsperioden (4,6 standardavvik skal i teorien aldri inntreffe). Medianselskapet i S&P 500 har nemlig levert kvartalstall som er 7,8 prosent over konsensusestimatet. Medianselskapet hadde inntil 2009 aldri levert kvartalstall som var mer enn fem prosent over analytikerestimatene. I 2009 har vi imidlertid sett den ene rekorden etter den andre: I frste kvartal i r leverte medianselskapet et resultat som var 6,3 prosent over forventningene, i andre kvartal  6,6 prosent, og n ligger medianoverraskelsen alts p 7,8 prosent. Veksten som sdan str det drligere til med; medianselskapets rsvekst i resultatet ligger p minus 5,4 prosent. Det endrer likevel ikke p hovedinntrykket av at vendepunktet ligger bak oss.

BNP-tall i pluss

USA gikk ut av resesjonen en gang i lpet av sommeren 2009. Da jeg i juni i r sa at sannsynligheten var 50 prosent for at USA allerede var ute av resesjonen p dette tidspunktet (se her), var det f av leserne p konominettstedet som var enig i den konklusjonen (se her). I ettertid har antallet optimister kt, og i forrige uke sa Nouriel Roubini at «den verste resesjonen i amerikansk konomi siden 1930-tallet ser ut til vre over». De som nettopp har bevist at de ikke var med p identifisere det vendepunktet som er bak oss, er fortsatt like sikre i sine spdommer om at ting ikke vil g bra.

Det er mange rsaker til at mange bommer med konomiske spdommer. Én av dem kan vre at en del blander det strukturelle med det sykliske. Selv om verdenskonomien for tiden opplever et vendepunkt i veksttakten, betyr ikke det at de langsiktige problemene og utfordringene forsvinner. Gjeldsoppbyggingen i den vestlige verden blir ikke ndvendigvis borte av et et syklisk oppsving i veksten. All erfaring tilsier imidlertid at disse sykliske vendepunktene i veksttakten er svrt viktige for forst store svingninger i kapitalmarkedene. S nr man velger ignorere den sykliske analysen, til fordel for den strukturelle, str man i fare for lukke ynene for kapitalmarkedsbevegelser som bde delegger og skaper formuer.

Det hadde vrt fint om vi hadde hatt verkty som var gode til identifisere strukturelle problemer og disses pvirkning p konomien med en god presisjon. Min erfaring er at det er enklere f et noenlunde godt grep om sykliske skift enn strukturelle temaer. Gjeldsoppbyggingen i USA ndde eksempelvis allerede i 1995 et niv man knapt hadde sett maken til i USA siden 1920-tallet. Man mtte imidlertid vente helt til 2007 og 2008 for at gjelden ble et problem alle snakket om.

Inn i det ene, ut av det andre

Er det noe vi kan lre av det jeg tok opp denne gang? Jeg tror historien om kvartalstallene og BNP i USA viser oss at vi mennesker ikke er spesielt gode til ta inn over oss endringer. Selv finansanalytikere og makrokonomer, som i utgangspunktet burde vre eksperter p dynamikken i konomien, viser gang p gang at de ikke henger med i svingene. Det leses, skrives og snakkes mye, men sjelden om de relevante tingene. Nr virkeligheten innhenter ekspertenes modeller, ender man opp med avvik fra modellene som teoretisk sett ikke skulle vre mulige. Det er nok en del forhold vi mennesker aldri kommer til kunne modellere, men i noen tilfeller gjr vi overraskelsene strre enn de fortjener vre.

Nr man stadig (hver gang?) bommer p vendepunktene, og ikke justerer estimatene sine nok nr vendepunktet er et faktum, m det vre lov til sprre hvilke verdier finans- og konomieksperter egentlig tilfrer samfunnet; vi vet de er dyre i drift, men vet ikke helt hvilke verdier de skaper. Men da kommer vi kjapt over til den spennende debatten om konomifagets fremtid, og den typen refleksjoner blir det ikke plass til denne gangen. For den spesielt interesserte leser kan imidlertid én av mine frste kommentarer vre av interesse (se her), og en helt fersk faglig behandling finner du eksempelvis her.