hits

oktober 2017

Take it or leave it

Nr folk ikke stemmer som ventet i demokratiske valg, blir ekspertene rdville. Hvis man ser de demokratiske opprrene gjennom brillene fra det skalte ultimatumspillet, blir folks frustrasjon mer forstelig.

Det finnes etter hvert enormt med dokumentasjon som viser at kapitalen mange steder har stukket av med hele veksten i verdiskapingen de siste tirene; lnnsinntekter har sttt stille i mange land, mens inntjeningen i foretakene og verdien av finansielle aktiva har kt betydelig. Se eksempelvis denne nettsiden for bakgrunn, utarbeidet av bl.a. professor Robert Reich.

I mange tilfeller blir verden litt enklere hvis man deler den mellom arbeid og kapital. Da blir det ogs lettere bruke ultimatumspillet for fortelle en historie med bakgrunn i virkeligheten.

Det skalte ultimatumspillet gr ut p deling av f.eks. en kake mellom to spillere. Spiller nummer 1 (kapitalen) foreslr til spiller nummer to (arbeiderne) hvordan kaken skal deles; 100-x hvor spiller 1 fr 100-x, mens spiller 2 fr x.

Spiller 1 vil selvsagt beholde s mye som mulig; 100. Men fordi spiller 2 har rett til si nei til forslaget - slik at det ikke blir noen deling og dermed null, ingenting p begge - m spiller 1 gi s mye til spiller 2 at spiller 2 gr med p delingen.

konomisk teori tilsier at spiller 2 sier ja til alle forslag s lenge x>0.

Men konomisk teori er ikke teorien om mennesker eller samfunn som bestr av mennesker. Derfor har konomer, som er trent til tenke annerledes enn vanlige mennesker, blitt overrasket over utfallet i kontrollerte tester hvor den ene forskspersonen sa nei hvis forslaget ikke ble oppfattet som rettferdig; rettferdighet har gjerne vist seg tilsi 50-50 eller minst 1/3.

(Se for vrig ogs denne norske nettsiden for en lettfattelig presentasjon av ultimatumspillet).

De siste tirene har stadig flere ftt ingenting. Den andre parten tok alt. Enhver figur som viser vekst i foretakenes inntjening eller vekst i finanskapital mot vekst i lnnsinntekter over de siste tirene vil illustrere et gap mellom spiller 1 og 2. Spiller 1 sa du fr null; take it or leave it!. Og spiller 2 sa ja takk. Hver gang.

Sprsmlet er om den ene parten (spiller 2) s smtt begynner  vkne opp og ser hva motparten (spiller 1) tok og hva de selv sitter igjen med; da begynner naturlig nok flelsen av urett brenne i stadig flere. Sannsynligheten ker dermed for at det ikke blir noen neste runde; de som fler seg urettferdig behandlet, gr heller gjennom enda en runde med null eller mindre i stedet for se nok en gang at motparten tar det meste av kaken.

Det merkelige med ultimatumspillet fra virkeligheten er at den ene spilleren (kapitalen) insisterer p beholde alt selv hele tiden. Jeg kjenner ikke til kontrollerte tester hvor den ene spilleren alltid kommer med s ekstreme forslag; det kan enten skyldes at virkelighetens spiller 1 ikke kjenner skam eller at han over tid har lrt seg at man kommer unna med det meste. Kanskje det ekstreme forslaget om gi null skyldes en kombinasjon av de to nevnte grunnene?

Merk for vrig at reglene i ultimatumspillet er enkle og virkelighetsfjerne. I virkeligheten kan spiller 2 byttes ut. Dette kan gjres ved (1) pne grensene for handel, (2) gradvis bytte ut deler av befolkningen og (3) blokkere demokratiske prosesser. Bde (1), (2) og (3) har allerede skjedd, og kanskje i den rekkeflgen som ble skissert.

Et annet poeng er at 100-x i ultimatumspillet alltid er et uttrykk hvor man ikke opererer med gjeld. Hvis spiller 1 er kreativ, endrer spillereglene og innfrer gjeld, kan man foresl overfor spiller 2 at han fr gjeld til eget kakekjp. Dermed kan spiller 1 beholde mer enn 100, mens spiller 2 bygger opp gjeld. Hvis du ikke henger med i dette regnestykket, s ta det med ro; gjeld finnes heller ikke i konomenes mest brukte modeller.

For vrig kan jeg ikke fri meg fra tanken om at spillmodellen ovenfor kanskje begynner bli irrelevant. Spiller 1 har lenge irritert seg over spiller 2 og ftt konomer til lage modeller som viser at spiller 1 str for hele verdiskapningen ved eksempelvis fjerne de gamle begrepene om fortjente og ufortjente inntekter. Og i fremtiden hevdes det at roboter vil overta spiller 2s plass. Residualen i samfunnet, de som tidligere var spiller 2, vil overfres til en borgerlnn som defineres av spiller 1.

Ultimatumspillet er morsomt fordi det er enkelt og vekker sterke flelser om rettferdighet i oss. I skrblikket ovenfor har jeg lekt meg med spillet i et forsk p karikere virkeligheten. Du fr bestemme hvor godt ultimatumspillet og karikaturene ovenfor treffer utviklingen de siste tirene. Men hvis virkeligheten minner bare rlite om utlimatumspillet, kan det kanskje forklare noe av den kende frustrasjonen i en del vestlige land. Hva tror du?

Tankekors i moderne tid

Hvis du ikke forstr konomifaget, forstr du heller ikke det moderne samfunnet. Her er en del tankekors for mennesker i det moderne samfunnet som enn nsker tenke selv.

Moderne sentralbanker setter agendaen i samfunnsutviklingen p en mte f forestilte seg for bare f r siden. konomenes makt i samfunnet er uten historisk sidestykke. Veien til makten har vrt lang, men mlrettet. Etableringen av en egen nobelpris, som ikke har noe med de originale nobelprisene gjre, ble for snart 20 r siden karakterisert av en konom i Federal Reserve som litt av et markedsfringsknep. Poenget med etablere nobelprisen var naturligvis gi konomifaget en faglig tyngde det ikke hadde for 50 r siden. Sentralbankene og konomene har utvilsomt lykkes; ingen annen gruppe pvirker samfunnssprsml mer enn moderne konomer.

P grunn av konomenes makt i det moderne samfunnet er det relevant reise noen kjappe sprsml som burde oppta noen enhver. Her er det frste sprsmlet:

  • REPRESENTATIVE AGENTER: Er den representative agenten i konomifaget dummere enn mediankonomen?

La oss s se p flgende eksempler hvor konomen mter den representative agenten: Tre av fire amerikanere mener Buy American er smart. Til sammenlikning mener kun 11 prosent av fagkonomene det samme. Kun halvparten av amerikanerne mener NAFTA har vrt positivt for velstanden i USA, men de aller fleste fagkonomer mener slike handelsavtaler er positive. Er det ikke tankevekkende at konomene p den ene siden har utviklet et fag hvor den representative agenten utgjr hovedrollen i modellen samtidig som konomene avfeier folk flest i sentrale sprsml som har med konomi gjre? Pussig, ikke sant? Men det blir bedre; her er neste tankekors:

  • FREE TO CHOOSE: Hvordan kan det ha seg at moderne liberalister snakker om frihet, men ikke aksepterer at folk velger som de gjr i demokratiske valg?

Det mangler ikke eksempler p at konomer snakker nedsettende om velgere som stemte for brexit og Trump. Moderne konomer snakker varmt om at folk m f vre free to choose, men frihetsbegrepet m forsts annerledes enn fr. konomene mener at folk bare skal vre frie til velge tilbehr p burgeren og mellom klovn og hoppeslott i barnebursdagen, men ikke i livets vesentligheter. konomer gir folk rom til velge i uvesentligheter, men har tilkjempet seg selv en rolle som dommere over det vesentlige.

Et kt fokus p mennesket slik det er i praksis, med alle sine feil og mangler sammenliknet med konomifagets homo oeconomicus, ble av mange tatt i mot med forventning da atferdskonomi og -finans ble lansert bredt for 20-30 r siden. Men innfringen av atferdskonomi og -finans bringer oss bare til vrt tredje tankekors:

  • FALSKE PROFETER: Atferdskonomi og -finans lovet bringe psykologi inn i konomifaget, men endte i stedet opp med bare tilfre nyttefunksjonen i det eksisterende konomifaget ytterligere, kompliserende faktorer.

Innfringen av mer komplekse agenter i de konomiske modellene bidro ikke til en reformasjon av konomifaget slik de naive optimistene trodde. Tvert om ble det som frst kunne ses p som kritikk av det etablerte konomifaget inkorporert i det etablerte p en mte som gjr at kritiske sprsml preller av konomene som vannet p gsa. Noen sammenlikner det med en matrjosjkadukke; nr du reiser kritiske sprsml til det ene beskyttende laget, fjernes det slik at du mter et nytt beskyttende lag uten komme inn til kjernen. Atferdskonomene ga frst inntrykk av at de hadde et eget forskningsprogram under oppseiling, men i ettertid ser vi at atferdskonomene valgte den enklere og mer lukrative veien som falske profeter; de bedriver bde myk obskurantisme (de snakker og snakker om atferdsbias og psykologi uten ha utdannelse i psykologi og aldri har satt sine ben i en psykologpraksis) og hard obskurantisme nr de bare utvider agentenes nyttefunksjon med atferdsrelaterte faktorer. Og n kommer vi til rets nobelpris, som gikk til Richard Thaler:

  • MODERNE KONOMER SOM DEN GODE HYRDE: Atferdskonomene lovet plass til menneskets psykologi i konomifaget, men ved nudge mennesket forsterker de troen p at mennesket har feil som m korrigeres for omvendes til det perfekte rasjonelle mennesket som er skapt i konomenes bilde. Nudge er navnet p den boken som Thaler er kanskje mest kjent for.

Atferdskonomifaget har ikke forlatt tankegangen hvor man opererer som om mennesket var nyttemaksimerende; atferdskonomene har bare tilfrt den gamle modellen for nyttemaksimering nye, kompliserende elementer. I stedet for bringe nytt inn i konomifaget har atferdskonomene dermed bidratt til opprettholde et fag hvor mennesket portretteres som nyttemaksimerende agent. Det var ikke alltid slik; atferdskonomene foreslo initielt tilfre konomifaget realisme gjennom empirisk verifisering. Men kanskje for f strre gjennomslag forlot man realismen og adopterte Friedmans som-om-tankegang (dvs. at man opererer som om mennesket er nyttemaksimerende).

konomenes beskrivelse av det rasjonelle, er ikke positivt, dvs. en empirisk basert, verifisert observasjon av menneskers suksessfulle atferd. Like fullt portretteres rasjonalitet som god atferd i den grad at vi skal nudges i den retningen; for vi har ikke fri vilje! konomenes beskrivelse av rasjonalitet er ikke positiv (dvs. en empirisk verifisert beskrivelse av menneskers suksessfulle atferd), men har blitt et normativt ideal. At konomer mener mennesker er feilaktige, er penbart; hvorfor har de ellers inntatt rollen som hyrder som skal gjete oss i riktig retning? Og n kommer vil til et mrkere tankekors:

  • SOSIALDARWINISTER I FORKLEDNING SOM HUMANE LIBERALISTER: ...the formation of a new abstraction seems never to be the outcome of a conscious process, not something at which the mind can deliberately aim, but always a discovery of something which already guides its operation.

Sitatet ovenfor er fra 1978 og er forfattet av Friedrich Hayek. Sitatet gjenspeiler Hayeks gjenoppdagelse av psykologien, et omrde han fordypet seg i som student. Den gang mente Hayek at mye av menneskets viktigste kunnskap ikke bare er uuttrykkelig, men ogs iboende og dermed ikke kontrollerbar eller mulig reflektere over. Tanken var at menneskets bevissthet besto av et sett med algoritmer som individet selv knapt var klar over.

Da Hayek gjenoppdaget psykologien, kombinerte han de gamle tankene med evolusjonsteori. Det var et poeng for Hayek f frem at individet ikke kan velge de regler som fungerer best; valget av algoritmer ble gjort gjennom en slags evolusjon hvor de suksessfulle algoritmene overlevde, mens de ikke levedyktige individene ble luket bort. De individene som hadde flaks og var utstyrt med overlegne algoritmer, overlevde.

Hayek og moderne liberalister omtales gjerne som humane liberalister; de setter tilsynelatende individets frihet hyt. En nrmere gjennomgang av de moderne liberalistenes tankegods, et arbeid som historikere endelig er i ferd med gjre, kaster et annet lys over dem vi er opplrt til se p som helter fra skoledagene. Det er ikke mange som anser Hayek for ha vrt en sosialdarwinist, men hva tyder sitatet ovenfor p? Og Hayek satte naturligvis seg selv p toppen av hierarket som den allvitende samfunnsplanlegger; og stigen opp til den planleggende klassen ville naturligvis trekkes opp slik at kommende generasjoner ikke skulle f anledning til tukle med det for all fremtid perfekte samfunn.

Hayek og nyliberalistiske konomers forhold til mennesket preges av en lite belyst dobbelthet. P den ene siden snakker nyliberalistiske konomer som Hayek om markeder som en gigantisk informasjonsprosessor; en informasjonsbehandler som intet menneske kan mle seg med. Fordi intet menneske kan matche innsikten i markedet, m mennesket holde seg unna styringen av markedene. Men markedene blir ikke til av seg selv og Hayek & Co satte seg selv i posisjon som samfunnsarkitekter. Og nyliberalistiske konomer som gr i Hayeks spor, har lite til overs for innsikten i markedet for stemmer, dvs. utfallet av demokratiske, representative valg. Vi nrmer oss n en konklusjon etter ha fullfrt en liten runddans:

  • ATFERDSKONOMI ER ET SIDESHOW: Da konomene omdefinerte markedet og konomifaget til bli et sprsml om informasjonsprosessering, ble rasjonalitetssprsmlet irrelevant; atferdskonomi har allerede blitt et sideshow.

konomenes strste suksess er ha omdefinert faget til bli et sprsml om prosessering av informasjon. Informasjon er viten og markedet gir viten. Markedet er sannheten. Hres dette religist ut? Det er lenge siden konomifaget ble sammenliknet med religion, og ikke vitenskap, s tanken burde ikke komme overraskende p den samfunnsinteresserte. Nr man lykkes med f alle til tro at markedet er veien til sannheten, slik at alle andre religioner og vitenskaper overfldiggjres, har man vunnet seieren om makten i samfunnet. Det er da serist arbeid innenfor atferdskonomi blir et sisyfosarbeid; et sideshow som skaper blest om konomifaget, men ikke bringer det nrmere status som en vitenskap.

De moderne konomenes skitne hemmelighet er at de p den ene siden snakker om markeder som om det var prosesser som kom i stand av seg selv, samtidig som markedene gir oss sannheten. Det de ikke forteller, er at markedene m lages og pleies av noen; det vil si av konomene og deres oppdragsgivere. Den andre sannheten de ikke forteller, er at de ikke respekterer utfallet av stemmemarkeder, dvs. demokratiske valg; sannheten kommer penbart ikke til uttrykk i demokratiske valg, bare i de markedene som konomene har lagd selv.

Den tredje sannheten, som for mange er overraskende, er at nyliberalistiske konomer er tilhengere av en sterk stat - og ikke en liten stat slik man kan f inntrykk av ved lese reklamemateriell i form av fagartikler og -bker fra moderne konomer. For lage og pleie de markedene som fortjener livets rett i konomenes bilde, trengs en sterk stat. Bare se p den gryende folkelige motstanden mot handelsavtaler, EU og sgar enkelte nasjonalstatskonstruksjoner. Det er konomene som hevder at handel m detaljstyres av overnasjonale avtaler hvor nasjonalstatene fr i oppdrag virke som et handelspoliti for en vre myndighet. Og moderne konomer er for et stort og sterkt EU; de misliker sterkt tanken om et EU og Europa som bestr av mindre enheter. Det finnes heller ingen moderne konomer som forsvarer f.eks. katalanernes kamp for selvstendighet eller lsrivelse; nok en gang er det den underliggende troen p en sterk stat som kommer til uttrykk. Men konomers grunn til  nske seg en sterk stat avviker fra vanlige folks grunn til nske seg en sterk stat; konomene nsker at staten skal bruke makten til gi forbrukeren right to choose utelukkende i forbrukssprsml, mens folk flest enn ikke har glemt tanken om at staten en gang paradoksalt nok var en garantist for frihet, likhet og brorskap innenfor nasjonens klart definerte, suverene grenser.

angripe konomifaget er nesten umulig fordi fagets beskyttere opererer med flere lag av beskyttende teorier for beskytte kjernen. I kjernen ligger en dobbelthet hvor man idoliserer konomenes konstruerte markeder som sannheten, mens man p samme tid forakter vanlige folks meninger. I forvaltningen av denne dualiteten har konomene utnevnt seg selv til arkitekter som bygger og pleier markeder; utad fremstiller de seg som hyrder, eller nudgers som det heter i dag.

Nobel doublethink

rets nobelpris i konomi er nok et eksempel p doublethink. Fravret av vitenskapelig tilnrming i konomifaget gjr det mulig gi priser til konomer med diametralt motsatte teorier om hvordan verden henger sammen.

Richard Thaler (f. 1945) fikk i forrige uke Sveriges Riksbanks pris i ekonomisk vetenskap till Alfred Nobels minne (merk at konomiprisen ikke er en ordentlig nobelpris, men et markedsfringsknep iscenesatt av den svenske sentralbanken for 50 r siden for gi konomer kt troverdighet) for ha bygd bro mellom konomiske og psykologiske analyser i individers beslutningstaking. Dette er den tredje gangen Riksbankens pris gikk til en konom med bakgrunn i atferdsrelaterte emner; Daniel Kahneman (f. 1934) og Vernon L. Smith (f. 1927) fikk prisen i 2002, mens Robert Shiller (f. 1946) fikk prisen i 2013.

De siste 15 rene har Riksbanken delt ut nobelpriser tre ganger til konomer som ppeker at man m studere menneskers psykologi for forst mten vi tar beslutninger p. Beslutningsprosessen er penbart en sentral del av konomifaget. Likevel har konomer tradisjonelt - i omtrent 100 r eller s - antatt at menneskets psykologi ikke er relevant i utviklingen av konomiske teorier og modeller; konomer flest antar at mennesket er som en maskin med enorm regnekapasitet. Fascinerende nok delte Shiller konomiprisen i 2013 med en annen konom, Eugene Fama (f. 1939), som har lite til overs for adferdskonomi og -finans. Selv om Riksbanken har begynt dele ut priser til konomer som mener det er relevant forst mennesket slik det er, og ikke slik det burde vre i henhold til konomisk dogma, er det ingenting som tyder p at konomifaget samlet endrer seg. Alt tyder p at jo mer konomifaget gir inntrykk av at det skjer fremgang i faget, desto mer forblir ved det samme.

Nr nobelpriser gis til forskere i medisin og fysikk, er det et uttrykk for at forskningsbidragene for lengst endret atferden i disse fagene; legene endret sine behandlingsmetoder og fysikerne endret metoder og formler. Slik er det ikke i konomi. Den ene nobelprisen etter den andre gis uten at atferden i faget endres. Kanskje atferdskonomene burde studere sitt eget fag og kaste seg over fravret av vilje til endre faglig innhold i kjlvannet av tildelte nobelpriser?

Det er vanskelig komme utenom George Orwells 1984 og begrepet doublethink for beskrive moderne konomer. Doublethink er evnen til ha to motstridende meninger i hodet p samme tid og tro p dem begge. Evnen til fortelle innflkte lgner er godt utviklet blant konomer.

For nye lesere m dette fortone seg som om jeg har ekstreme meninger, men tenk over flgende: I hvilke andre vitenskaper skjer det at to leirer jobber ut fra helt forskjellige grunnantakelser? Slikt skjer i religioner og politiske bevegelser, men det finnes naturligvis ikke geosentriske fysikere lenger. Det finnes heller ingen med medisinfaglige bakgrunn som holder p med homeopati p si. Noen konomer tar konsekvensen av mangelen p vitenskapelig tilnrming i konomifaget. Steve Keen kaller seg selv for uneconomist; man trenger ikke vre konom for skjnne hvor ukonomisk og hvilken slsing med tid og ressurser det er utdanne folk til konomer for deretter bruke minst like lang tid p at de etter hvert skal glemme det de lrte p skolen.

Nr nobelpriser gis til folk som opererer ut fra helt forskjellige basisantakelser, gjenspeiler det fravret av vitenskapelig tilnrming blant konomer. For 200 r siden sa Goethe at at innhold uten metode frer til svermeri, metode uten innhold til tomt sofisteri. Her er et eksempel p en kombinasjon; konomenes yndlingstidsskrift, The Economist, kaller helt fri innvandring for penger p gaten og beregner overskuddet ved fri flyt av mennesker til vre 78 000 000 000 000 000 000 dollar.

I tillegg til mye annet var det Goethe som advarte oss mot trollmannens lregutter; det vil si hvor farlig kombinasjonen av arroganse og ignorans i kombinasjon med lav kompetanse kan bli. Det er vanskelig ikke tenke p trollmannens lregutt nr man eksempelvis ser moderne sentralbanker i aksjon; sentralbankene har de siste tirene srget for historisk hy inntektsvekst for de f (de som lever av kapitalvekst), samtidig som inntektene til folk flest ikke har holdt tritt med stadig hyere priser p finansielle aktiva. Selvkritikk og -innsikt er helt fravrende blant sentralbankene - det vil si innstifterne av den falske nobelprisen - som har skapt seg selv en uhyre sentral posisjon i det moderne samfunnet.

Noen konomer mener menneskets psykologi er viktig for forst samfunnet. Andre konomer mener mennesket ikke har noen plass i konomisk teori. Den svenske Riksbanken gir priser til begge typer konomer. Nobelprisen i konomi er en oppvisning i doublethink.

Fake facts

Fake news er det siste rets nyord. Likevel er det lenge siden feilaktige og styrte fakta ble en stadig strre del av hverdagen vr.

Det gr neppe en dag uten at vi i det moderne kunnskapssamfunnet bruker Wikipedia. Nettleksikonet brukes jevnlig som eksempel p hvor godt det str til med dagens samfunn. Selv kjenner jeg ingen som er negative til Wikipedia; det er bare godord oppdrive. Samtidig brukes stadig oftere fake news om nyheter og fremstillinger flertallet ikke liker. Derfor tenkte jeg argumentere for at Wikipedia er fake facts og en forsmak p hva vi har i vente.

Som storforbruker av et leksikon burde det vre nrliggende sprre seg hvor hy kvaliteten er p leksikonet. Wikipedia opererer med klassifiseringene good og featured nr artiklene er av hyere kvalitet. Hvor mange av nettleksikonet artikler holder denne hye kvaliteten? Iflge Wikipedia selv er det n av 207 artikler som fr merkelappen good og n av 1060 som beskrives som featured. Det betyr at 99,4 prosent av Wikipedia-artiklene ikke er av s hy kvalitet at de fr disse betegnelsene. Er det ikke rart at fake news fr s mye oppmerksomhet, mens verdens mest brukte informasjonssentral, Wikipedia, stort sett er fake facts?

I tillegg kommer at de f artiklene som i dag beskrives som fullgode av Wikipedia selv, ikke vil vre det i fremtiden; de beste betegnelsene gr p en evig rundgang etter som brukerne av nettleksikonet delegger gode artikler, mens de forbedrer andre. Et skikkelig sisyfosarbeid, med andre ord. For vrig er ikke alle Wikipedia-skribenter like; det er innad et strengt hierarki som minner lite om det demokratiske nettsamfunnet det tidvis fremstilles som.

Wikipedia henter inn informasjon gratis fra all verdens steder for lage sitt eget innhold. Mlt i antall brukere er det en stor suksess og suksessen gjr det vanskeligere for tradisjonelle leksikon overleve. opparbeide seg kompetanse p den gamle mten og leve av denne, er utkonkurrert og et tilbakelagt stadium. Dette fremstilles som positivt fordi kapitalisme gr ut p at de sterkeste overlever. Dermed fases redaksjonsstyrte leksikon ut, mens Wikipedias markedsandel ker.

Wikipedia og Google er som skapt for hverandre. Sker du etter noe p Google, kommer treff p Wikipedia hyt oppe. I det siste har imidlertid selv mainstreamaviser som New York Times skrevet om endringer i Googles algoritmer, endringer som styrer brukerne bort fra informasjon som politisk sett er unsket av det etablerte. Det finnes allerede lister over nettsteder som man skal unng.

Hva med informasjon i bokform? Stadig flere bker kommer ut i digital form p Kindle og andre plattformer. Du som har kjpt nettbker, har sikkert lagt merke til at bkene oppdateres jevnlig. Det betyr at fremtidig kontroversielle bker kan tenkes fjernes helt fra nettplattformen slik at det var som om de aldri fantes.

99,4 prosent av Wikipedias artikler er ikke gode nok til fortjene selskapets egne definisjoner av good og featured, Google styrer nettrafikken bort fra politisk unsket informasjon og stadig flere bker finnes i dag p plattformer hvor bkene kan endres eller fjernes p et blunk. Og Orwell er under full revidering. Likevel snakkes det om at fake news er den store trusselen.

Det skal ikke s mye fantasi til for se at kampen om informasjonen allerede er i gang.