hits

oktober 2017

Take it or leave it

Når folk ikke stemmer som ventet i demokratiske valg, blir ekspertene rådville. Hvis man ser de demokratiske opprørene gjennom brillene fra det såkalte ultimatumspillet, blir folks frustrasjon mer forståelig.

Det finnes etter hvert enormt med dokumentasjon som viser at kapitalen mange steder har stukket av med hele veksten i verdiskapingen de siste tiårene; lønnsinntekter har stått stille i mange land, mens inntjeningen i foretakene og verdien av finansielle aktiva har økt betydelig. Se eksempelvis denne nettsiden for bakgrunn, utarbeidet av bl.a. professor Robert Reich.

I mange tilfeller blir verden litt enklere hvis man deler den mellom arbeid og kapital. Da blir det også lettere å bruke ultimatumspillet for å fortelle en historie med bakgrunn i virkeligheten.

Det såkalte ultimatumspillet går ut på deling av f.eks. en kake mellom to spillere. Spiller nummer 1 (kapitalen) foreslår til spiller nummer to (arbeiderne) hvordan kaken skal deles; 100-x hvor spiller 1 får 100-x, mens spiller 2 får x.

Spiller 1 vil selvsagt beholde så mye som mulig; 100. Men fordi spiller 2 har rett til å si nei til forslaget - slik at det ikke blir noen deling og dermed null, ingenting på begge - må spiller 1 gi så mye til spiller 2 at spiller 2 går med på delingen.

Økonomisk teori tilsier at spiller 2 sier ja til alle forslag så lenge x>0.

Men økonomisk teori er ikke teorien om mennesker eller samfunn som består av mennesker. Derfor har økonomer, som er trent til å tenke annerledes enn vanlige mennesker, blitt overrasket over utfallet i kontrollerte tester hvor den ene forsøkspersonen sa «nei» hvis forslaget ikke ble oppfattet som rettferdig; rettferdighet har gjerne vist seg å tilsi 50-50 eller minst 1/3.

(Se for øvrig også denne norske nettsiden for en lettfattelig presentasjon av ultimatumspillet).

De siste tiårene har stadig flere fått ingenting. Den andre parten tok alt. Enhver figur som viser vekst i foretakenes inntjening eller vekst i finanskapital mot vekst i lønnsinntekter over de siste tiårene vil illustrere et gap mellom spiller 1 og 2. Spiller 1 sa «du får null; take it or leave it!». Og spiller 2 sa «ja takk». Hver gang.

Spørsmålet er om den ene parten (spiller 2) så smått begynner å våkne opp og ser hva motparten (spiller 1) tok og hva de selv sitter igjen med; da begynner naturlig nok følelsen av urett å brenne i stadig flere. Sannsynligheten øker dermed for at det ikke blir noen neste runde; de som føler seg urettferdig behandlet, går heller gjennom enda en runde med null eller mindre i stedet for å se nok en gang at motparten tar det meste av kaken.

Det merkelige med ultimatumspillet fra virkeligheten er at den ene spilleren (kapitalen) insisterer på å beholde alt selv hele tiden. Jeg kjenner ikke til kontrollerte tester hvor den ene spilleren alltid kommer med så ekstreme forslag; det kan enten skyldes at virkelighetens spiller 1 ikke kjenner skam eller at han over tid har lært seg at man kommer unna med det meste. Kanskje det ekstreme forslaget om å gi null skyldes en kombinasjon av de to nevnte grunnene?

Merk for øvrig at reglene i ultimatumspillet er enkle og virkelighetsfjerne. I virkeligheten kan spiller 2 byttes ut. Dette kan gjøres ved å (1) åpne grensene for handel, (2) gradvis bytte ut deler av befolkningen og (3) blokkere demokratiske prosesser. Både (1), (2) og (3) har allerede skjedd, og kanskje i den rekkefølgen som ble skissert.

Et annet poeng er at 100-x i ultimatumspillet alltid er et uttrykk hvor man ikke opererer med gjeld. Hvis spiller 1 er kreativ, endrer spillereglene og innfører gjeld, kan man foreslå overfor spiller 2 at han får gjeld til eget kakekjøp. Dermed kan spiller 1 beholde mer enn 100, mens spiller 2 bygger opp gjeld. Hvis du ikke henger med i dette regnestykket, så ta det med ro; gjeld finnes heller ikke i økonomenes mest brukte modeller.

For øvrig kan jeg ikke fri meg fra tanken om at spillmodellen ovenfor kanskje begynner å bli irrelevant. Spiller 1 har lenge irritert seg over spiller 2 og fått økonomer til å lage modeller som viser at spiller 1 står for hele verdiskapningen ved å eksempelvis fjerne de gamle begrepene om fortjente og ufortjente inntekter. Og i fremtiden hevdes det at roboter vil overta spiller 2s plass. Residualen i samfunnet, de som tidligere var spiller 2, vil overføres til en borgerlønn som defineres av spiller 1.

Ultimatumspillet er morsomt fordi det er enkelt og vekker sterke følelser om rettferdighet i oss. I skråblikket ovenfor har jeg lekt meg med spillet i et forsøk på å karikere virkeligheten. Du får bestemme hvor godt ultimatumspillet og karikaturene ovenfor treffer utviklingen de siste tiårene. Men hvis virkeligheten minner bare ørlite om utlimatumspillet, kan det kanskje forklare noe av den økende frustrasjonen i en del vestlige land. Hva tror du?

Tankekors i moderne tid

Hvis du ikke forstår økonomifaget, forstår du heller ikke det moderne samfunnet. Her er en del tankekors for mennesker i det moderne samfunnet som ennå ønsker å tenke selv.

Moderne sentralbanker setter agendaen i samfunnsutviklingen på en måte få forestilte seg for bare få år siden. Økonomenes makt i samfunnet er uten historisk sidestykke. Veien til makten har vært lang, men målrettet. Etableringen av en egen nobelpris, som ikke har noe med de originale nobelprisene å gjøre, ble for snart 20 år siden karakterisert av en økonom i Federal Reserve som «litt av et markedsføringsknep». Poenget med å etablere nobelprisen var naturligvis å gi økonomifaget en faglig tyngde det ikke hadde for 50 år siden. Sentralbankene og økonomene har utvilsomt lykkes; ingen annen gruppe påvirker samfunnsspørsmål mer enn moderne økonomer.

På grunn av økonomenes makt i det moderne samfunnet er det relevant å reise noen kjappe spørsmål som burde oppta noen enhver. Her er det første spørsmålet:

  • REPRESENTATIVE AGENTER: Er den representative agenten i økonomifaget dummere enn medianøkonomen?

La oss så se på følgende eksempler hvor økonomen møter den representative agenten: Tre av fire amerikanere mener «Buy American» er smart. Til sammenlikning mener kun 11 prosent av fagøkonomene det samme. Kun halvparten av amerikanerne mener NAFTA har vært positivt for velstanden i USA, men de aller fleste fagøkonomer mener slike handelsavtaler er positive. Er det ikke tankevekkende at økonomene på den ene siden har utviklet et fag hvor den representative agenten utgjør hovedrollen i modellen samtidig som økonomene avfeier folk flest i sentrale spørsmål som har med økonomi å gjøre? Pussig, ikke sant? Men det blir bedre; her er neste tankekors:

  • FREE TO CHOOSE: Hvordan kan det ha seg at moderne liberalister snakker om frihet, men ikke aksepterer at folk velger som de gjør i demokratiske valg?

Det mangler ikke eksempler på at økonomer snakker nedsettende om velgere som stemte for brexit og Trump. Moderne økonomer snakker varmt om at folk må få være «free to choose», men frihetsbegrepet må forstås annerledes enn før. Økonomene mener at folk bare skal være frie til å velge tilbehør på burgeren og mellom klovn og hoppeslott i barnebursdagen, men ikke i livets vesentligheter. Økonomer gir folk rom til å velge i uvesentligheter, men har tilkjempet seg selv en rolle som dommere over det vesentlige.

Et økt fokus på mennesket slik det er i praksis, med alle sine feil og mangler sammenliknet med økonomifagets «homo oeconomicus», ble av mange tatt i mot med forventning da atferdsøkonomi og -finans ble lansert bredt for 20-30 år siden. Men innføringen av atferdsøkonomi og -finans bringer oss bare til vårt tredje tankekors:

  • FALSKE PROFETER: Atferdsøkonomi og -finans lovet å bringe psykologi inn i økonomifaget, men endte i stedet opp med å bare tilføre nyttefunksjonen i det eksisterende økonomifaget ytterligere, kompliserende faktorer.

Innføringen av mer komplekse agenter i de økonomiske modellene bidro ikke til en reformasjon av økonomifaget slik de naive optimistene trodde. Tvert om ble det som først kunne ses på som kritikk av det etablerte økonomifaget inkorporert i det etablerte på en måte som gjør at kritiske spørsmål preller av økonomene som vannet på gåsa. Noen sammenlikner det med en matrjosjkadukke; når du reiser kritiske spørsmål til det ene beskyttende laget, fjernes det slik at du møter et nytt beskyttende lag uten å komme inn til kjernen. Atferdsøkonomene ga først inntrykk av at de hadde et eget forskningsprogram under oppseiling, men i ettertid ser vi at atferdsøkonomene valgte den enklere og mer lukrative veien som falske profeter; de bedriver både «myk obskurantisme» (de snakker og snakker om atferdsbias og psykologi uten å ha utdannelse i psykologi og aldri har satt sine ben i en psykologpraksis) og «hard obskurantisme» når de bare utvider agentenes nyttefunksjon med atferdsrelaterte faktorer. Og nå kommer vi til årets «nobelpris», som gikk til Richard Thaler:

  • MODERNE ØKONOMER SOM DEN GODE HYRDE: Atferdsøkonomene lovet plass til menneskets psykologi i økonomifaget, men ved å «nudge» mennesket forsterker de troen på at mennesket har feil som må korrigeres for å omvendes til det perfekte rasjonelle mennesket som er skapt i økonomenes bilde. «Nudge» er navnet på den boken som Thaler er kanskje mest kjent for.

Atferdsøkonomifaget har ikke forlatt tankegangen hvor man opererer som om mennesket var nyttemaksimerende; atferdsøkonomene har bare tilført den gamle modellen for nyttemaksimering nye, kompliserende elementer. I stedet for å bringe nytt inn i økonomifaget har atferdsøkonomene dermed bidratt til å opprettholde et fag hvor mennesket portretteres som nyttemaksimerende agent. Det var ikke alltid slik; atferdsøkonomene foreslo initielt å tilføre økonomifaget realisme gjennom empirisk verifisering. Men kanskje for å få større gjennomslag forlot man realismen og adopterte Friedmans som-om-tankegang (dvs. at man opererer som om mennesket er nyttemaksimerende).

Økonomenes beskrivelse av det rasjonelle, er ikke «positivt», dvs. en empirisk basert, verifisert observasjon av menneskers suksessfulle atferd. Like fullt portretteres rasjonalitet som god atferd i den grad at vi skal «nudges» i den retningen; for vi har ikke fri vilje! Økonomenes beskrivelse av rasjonalitet er ikke «positiv» (dvs. en empirisk verifisert beskrivelse av menneskers suksessfulle atferd), men har blitt et normativt ideal. At økonomer mener mennesker er feilaktige, er åpenbart; hvorfor har de ellers inntatt rollen som hyrder som skal gjete oss i riktig retning? Og nå kommer vil til et mørkere tankekors:

  • SOSIALDARWINISTER I FORKLEDNING SOM HUMANE LIBERALISTER: «...the formation of a new abstraction seems never to be the outcome of a conscious process, not something at which the mind can deliberately aim, but always a discovery of something which already guides its operation».

Sitatet ovenfor er fra 1978 og er forfattet av Friedrich Hayek. Sitatet gjenspeiler Hayeks gjenoppdagelse av psykologien, et område han fordypet seg i som student. Den gang mente Hayek at mye av menneskets viktigste kunnskap ikke bare er uuttrykkelig, men også iboende og dermed ikke kontrollerbar eller mulig å reflektere over. Tanken var at menneskets bevissthet besto av et sett med algoritmer som individet selv knapt var klar over.

Da Hayek gjenoppdaget psykologien, kombinerte han de gamle tankene med evolusjonsteori. Det var et poeng for Hayek å få frem at individet ikke kan velge de regler som fungerer best; valget av algoritmer ble gjort gjennom en slags evolusjon hvor de suksessfulle algoritmene overlevde, mens de ikke levedyktige individene ble luket bort. De individene som hadde flaks og var utstyrt med overlegne algoritmer, overlevde.

Hayek og moderne liberalister omtales gjerne som humane liberalister; de setter tilsynelatende individets frihet høyt. En nærmere gjennomgang av de moderne liberalistenes tankegods, et arbeid som historikere endelig er i ferd med å gjøre, kaster et annet lys over dem vi er opplært til å se på som helter fra skoledagene. Det er ikke mange som anser Hayek for å ha vært en sosialdarwinist, men hva tyder sitatet ovenfor på? Og Hayek satte naturligvis seg selv på toppen av hierarket som den allvitende samfunnsplanlegger; og stigen opp til den planleggende klassen ville naturligvis trekkes opp slik at kommende generasjoner ikke skulle få anledning til å tukle med det for all fremtid perfekte samfunn.

Hayek og nyliberalistiske økonomers forhold til mennesket preges av en lite belyst dobbelthet. På den ene siden snakker nyliberalistiske økonomer som Hayek om markeder som en gigantisk informasjonsprosessor; en informasjonsbehandler som intet menneske kan måle seg med. Fordi intet menneske kan matche innsikten i markedet, må mennesket holde seg unna styringen av markedene. Men markedene blir ikke til av seg selv og Hayek & Co satte seg selv i posisjon som samfunnsarkitekter. Og nyliberalistiske økonomer som går i Hayeks spor, har lite til overs for innsikten i markedet for stemmer, dvs. utfallet av demokratiske, representative valg. Vi nærmer oss nå en konklusjon etter å ha fullført en liten runddans:

  • ATFERDSØKONOMI ER ET SIDESHOW: Da økonomene omdefinerte markedet og økonomifaget til å bli et spørsmål om informasjonsprosessering, ble rasjonalitetsspørsmålet irrelevant; atferdsøkonomi har allerede blitt et sideshow.

Økonomenes største suksess er å ha omdefinert faget til å bli et spørsmål om prosessering av informasjon. Informasjon er viten og markedet gir viten. Markedet er sannheten. Høres dette religiøst ut? Det er lenge siden økonomifaget ble sammenliknet med religion, og ikke vitenskap, så tanken burde ikke komme overraskende på den samfunnsinteresserte. Når man lykkes med å få alle til å tro at markedet er veien til sannheten, slik at alle andre religioner og vitenskaper overflødiggjøres, har man vunnet seieren om makten i samfunnet. Det er da seriøst arbeid innenfor atferdsøkonomi blir et sisyfosarbeid; et sideshow som skaper blest om økonomifaget, men ikke bringer det nærmere status som en vitenskap.

De moderne økonomenes skitne «hemmelighet» er at de på den ene siden snakker om markeder som om det var prosesser som kom i stand av seg selv, samtidig som markedene gir oss sannheten. Det de ikke forteller, er at markedene må lages og pleies av noen; det vil si av økonomene og deres oppdragsgivere. Den andre sannheten de ikke forteller, er at de ikke respekterer utfallet av stemmemarkeder, dvs. demokratiske valg; sannheten kommer åpenbart ikke til uttrykk i demokratiske valg, bare i de markedene som økonomene har lagd selv.

Den tredje sannheten, som for mange er overraskende, er at nyliberalistiske økonomer er tilhengere av en sterk stat - og ikke en liten stat slik man kan få inntrykk av ved å lese reklamemateriell i form av fagartikler og -bøker fra moderne økonomer. For å lage og pleie de markedene som fortjener livets rett i økonomenes bilde, trengs en sterk stat. Bare se på den gryende folkelige motstanden mot handelsavtaler, EU og sågar enkelte nasjonalstatskonstruksjoner. Det er økonomene som hevder at handel må detaljstyres av overnasjonale avtaler hvor nasjonalstatene får i oppdrag å virke som et handelspoliti for en øvre myndighet. Og moderne økonomer er for et stort og sterkt EU; de misliker sterkt tanken om et EU og Europa som består av mindre enheter. Det finnes heller ingen moderne økonomer som forsvarer f.eks. katalanernes kamp for selvstendighet eller løsrivelse; nok en gang er det den underliggende troen på en sterk stat som kommer til uttrykk. Men økonomers grunn til å ønske seg en sterk stat avviker fra vanlige folks grunn til ønske seg en sterk stat; økonomene ønsker at staten skal bruke makten til å gi forbrukeren «right to choose» utelukkende i forbruksspørsmål, mens folk flest ennå ikke har glemt tanken om at staten en gang paradoksalt nok var en garantist for frihet, likhet og brorskap innenfor nasjonens klart definerte, suverene grenser.

Å angripe økonomifaget er nesten umulig fordi fagets beskyttere opererer med flere lag av beskyttende teorier for å beskytte kjernen. I kjernen ligger en dobbelthet hvor man idoliserer økonomenes konstruerte markeder som sannheten, mens man på samme tid forakter vanlige folks meninger. I forvaltningen av denne dualiteten har økonomene utnevnt seg selv til arkitekter som bygger og pleier markeder; utad fremstiller de seg som hyrder, eller «nudgers» som det heter i dag.

Nobel doublethink

Årets nobelpris i økonomi er nok et eksempel på doublethink. Fraværet av vitenskapelig tilnærming i økonomifaget gjør det mulig å gi priser til økonomer med diametralt motsatte teorier om hvordan verden henger sammen.

Richard Thaler (f. 1945) fikk i forrige uke Sveriges Riksbanks pris i ekonomisk vetenskap till Alfred Nobels minne (merk at økonomiprisen ikke er en ordentlig nobelpris, men et markedsføringsknep iscenesatt av den svenske sentralbanken for 50 år siden for å gi økonomer økt troverdighet) for å ha bygd bro mellom økonomiske og psykologiske analyser i individers beslutningstaking. Dette er den tredje gangen Riksbankens pris gikk til en økonom med bakgrunn i atferdsrelaterte emner; Daniel Kahneman (f. 1934) og Vernon L. Smith (f. 1927) fikk prisen i 2002, mens Robert Shiller (f. 1946) fikk prisen i 2013.

De siste 15 årene har Riksbanken delt ut nobelpriser tre ganger til økonomer som påpeker at man må studere menneskers psykologi for å forstå måten vi tar beslutninger på. Beslutningsprosessen er åpenbart en sentral del av økonomifaget. Likevel har økonomer tradisjonelt - i omtrent 100 år eller så - antatt at menneskets psykologi ikke er relevant i utviklingen av økonomiske teorier og modeller; økonomer flest antar at mennesket er som en maskin med enorm regnekapasitet. Fascinerende nok delte Shiller økonomiprisen i 2013 med en annen økonom, Eugene Fama (f. 1939), som har lite til overs for adferdsøkonomi og -finans. Selv om Riksbanken har begynt å dele ut priser til økonomer som mener det er relevant å forstå mennesket slik det er, og ikke slik det burde være i henhold til økonomisk dogma, er det ingenting som tyder på at økonomifaget samlet endrer seg. Alt tyder på at jo mer økonomifaget gir inntrykk av at det skjer fremgang i faget, desto mer forblir ved det samme.

Når nobelpriser gis til forskere i medisin og fysikk, er det et uttrykk for at forskningsbidragene for lengst endret atferden i disse fagene; legene endret sine behandlingsmetoder og fysikerne endret metoder og formler. Slik er det ikke i økonomi. Den ene nobelprisen etter den andre gis uten at atferden i faget endres. Kanskje atferdsøkonomene burde studere sitt eget fag og kaste seg over fraværet av vilje til å endre faglig innhold i kjølvannet av tildelte nobelpriser?

Det er vanskelig å komme utenom George Orwells «1984» og begrepet doublethink for å beskrive moderne økonomer. Doublethink er evnen til å ha to motstridende meninger i hodet på samme tid og tro på dem begge. Evnen til å fortelle innfløkte løgner er godt utviklet blant økonomer.

For nye lesere må dette fortone seg som om jeg har ekstreme meninger, men tenk over følgende: I hvilke andre vitenskaper skjer det at to leirer jobber ut fra helt forskjellige grunnantakelser? Slikt skjer i religioner og politiske bevegelser, men det finnes naturligvis ikke geosentriske fysikere lenger. Det finnes heller ingen med medisinfaglige bakgrunn som holder på med homeopati på si. Noen økonomer tar konsekvensen av mangelen på vitenskapelig tilnærming i økonomifaget. Steve Keen kaller seg selv for «uneconomist»; man trenger ikke være økonom for å skjønne hvor uøkonomisk og hvilken sløsing med tid og ressurser det er å utdanne folk til økonomer for deretter å bruke minst like lang tid på at de etter hvert skal glemme det de lærte på skolen.

Når nobelpriser gis til folk som opererer ut fra helt forskjellige basisantakelser, gjenspeiler det fraværet av vitenskapelig tilnærming blant økonomer. For 200 år siden sa Goethe at at innhold uten metode fører til svermeri, metode uten innhold til tomt sofisteri. Her er et eksempel på en kombinasjon; økonomenes yndlingstidsskrift, The Economist, kaller helt fri innvandring for penger på gaten og beregner overskuddet ved fri flyt av mennesker til å være 78 000 000 000 000 000 000 dollar.

I tillegg til mye annet var det Goethe som advarte oss mot trollmannens læregutter; det vil si hvor farlig kombinasjonen av arroganse og ignorans i kombinasjon med lav kompetanse kan bli. Det er vanskelig å ikke tenke på trollmannens læregutt når man eksempelvis ser moderne sentralbanker i aksjon; sentralbankene har de siste tiårene sørget for historisk høy inntektsvekst for de få (de som lever av kapitalvekst), samtidig som inntektene til folk flest ikke har holdt tritt med stadig høyere priser på finansielle aktiva. Selvkritikk og -innsikt er helt fraværende blant sentralbankene - det vil si innstifterne av den falske nobelprisen - som har skapt seg selv en uhyre sentral posisjon i det moderne samfunnet.

Noen økonomer mener menneskets psykologi er viktig for å forstå samfunnet. Andre økonomer mener mennesket ikke har noen plass i økonomisk teori. Den svenske Riksbanken gir priser til begge typer økonomer. Nobelprisen i økonomi er en oppvisning i doublethink.

Fake facts

Fake news er det siste årets nyord. Likevel er det lenge siden feilaktige og styrte fakta ble en stadig større del av hverdagen vår.

Det går neppe en dag uten at vi i det moderne kunnskapssamfunnet bruker Wikipedia. Nettleksikonet brukes jevnlig som eksempel på hvor godt det står til med dagens samfunn. Selv kjenner jeg ingen som er negative til Wikipedia; det er bare godord å oppdrive. Samtidig brukes stadig oftere «fake news» om nyheter og fremstillinger flertallet ikke liker. Derfor tenkte jeg å argumentere for at Wikipedia er «fake facts» og en forsmak på hva vi har i vente.

Som storforbruker av et leksikon burde det være nærliggende å spørre seg hvor høy kvaliteten er på leksikonet. Wikipedia opererer med klassifiseringene «good» og «featured» når artiklene er av høyere kvalitet. Hvor mange av nettleksikonet artikler holder denne høye kvaliteten? Ifølge Wikipedia selv er det én av 207 artikler som får merkelappen «good» og én av 1060 som beskrives som «featured». Det betyr at 99,4 prosent av Wikipedia-artiklene ikke er av så høy kvalitet at de får disse betegnelsene. Er det ikke rart at «fake news» får så mye oppmerksomhet, mens verdens mest brukte informasjonssentral, Wikipedia, stort sett er «fake facts»?

I tillegg kommer at de få artiklene som i dag beskrives som fullgode av Wikipedia selv, ikke vil være det i fremtiden; de beste betegnelsene går på en evig rundgang etter som brukerne av nettleksikonet ødelegger gode artikler, mens de forbedrer andre. Et skikkelig sisyfosarbeid, med andre ord. For øvrig er ikke alle Wikipedia-skribenter like; det er innad et strengt hierarki som minner lite om det demokratiske nettsamfunnet det tidvis fremstilles som.

Wikipedia henter inn informasjon gratis fra all verdens steder for å lage sitt eget innhold. Målt i antall brukere er det en stor suksess og suksessen gjør det vanskeligere for tradisjonelle leksikon å overleve. Å opparbeide seg kompetanse på den gamle måten og leve av denne, er utkonkurrert og et tilbakelagt stadium. Dette fremstilles som positivt fordi kapitalisme går ut på at de sterkeste overlever. Dermed fases redaksjonsstyrte leksikon ut, mens Wikipedias markedsandel øker.

Wikipedia og Google er som skapt for hverandre. Søker du etter noe på Google, kommer treff på Wikipedia høyt oppe. I det siste har imidlertid selv mainstreamaviser som New York Times skrevet om endringer i Googles algoritmer, endringer som styrer brukerne bort fra informasjon som politisk sett er uønsket av det etablerte. Det finnes allerede lister over nettsteder som man skal unngå.

Hva med informasjon i bokform? Stadig flere bøker kommer ut i digital form på Kindle og andre plattformer. Du som har kjøpt nettbøker, har sikkert lagt merke til at bøkene oppdateres jevnlig. Det betyr at fremtidig kontroversielle bøker kan tenkes fjernes helt fra nettplattformen slik at det var som om de aldri fantes.

99,4 prosent av Wikipedias artikler er ikke gode nok til å fortjene selskapets egne definisjoner av «good» og «featured», Google styrer nettrafikken bort fra politisk uønsket informasjon og stadig flere bøker finnes i dag på plattformer hvor bøkene kan endres eller fjernes på et blunk. Og Orwell er under full revidering. Likevel snakkes det om at «fake news» er den store trusselen.

Det skal ikke så mye fantasi til for å se at kampen om informasjonen allerede er i gang.