hits

oktober 2016

Gross defective product

I en kommentarartikkel fra Reuters argumenterer forfatteren for at bruttonasjonalproduktet er en misvisende tallstrrelse. Heldigvis trenger man ikke vente p lsningen av problemet; den finnes.

Fra tid til annen kommer artikler p trykk som etterlyser lsninger p problemer det allerede finnes lsninger for. Problemet er at lsningene holdes nede og ute av syne.

Paul Wallace, tidligere redaktr i The Economist, skrev for en ukes tid siden en artikkel med tittelen The GDP is a grossly defective product. We need to kick it off its pedestal. Poenget hans er at alle flger med p et tall som ofte ikke gir mening. BNP-tallet blir tidvis revidert betydelig bakover i tid, det offentliggjres bare hvert kvartal - og i en global verden er det ikke gitt at grsdagens regnskapsmetoder gjenspeiler dagens virkelighet. Wallace har helt rett i beskrivelsene sine, men han er alts uvitende om at en lsning allerede foreligger.

Da NBER ble grunnlagt i 1920 var det et ml skape system der hvor det ikke fantes orden i sysakene fra fr av; for en konomi som var p vei mot en lederrolle, var det et stort behov for bedre input til dem som skulle ta beslutninger p vegne av hele den sterkt voksende nasjonen. NBER skulle bli et av verktyene for forst mer av sin egen konomi. Ut av NBER-miljet - godt hjulpet av depresjonen p 1930-tallet - kom det etter hvert verkty som var egnet for analysere den fortlpende konomiske utviklingen med mer presisjon enn ved se p det aggregerte BNP-tallet. I stedet for BNP (eller gross domestic product som amerikanerne sier) anbefalte NBER at man skulle se p et tverrsnitt av indikatorer som samles i en indeks. Indikatorene i indeksen representerer hver sin sektor av konomien for f breddeperspektivet. Disse indeksene kalles sammenfallende indekser (coincident index) og finnes i dag for over 20 nasjoner (ikke for Norge, som kanskje ikke kjenner til nybrottsarbeidet i NBER p 1920- og 1930-tallet). Fordi indeksene oppdateres mnedlig og fanger opp informasjon fra hovedsektorene i konomien, er de mer robuste enn BNP-dataserien. Ulempen med denne indeksen er at den ikke tallfestes i kroner og re - slik BNP blir - men presenteres som en indeks uten relasjon til konomiens strrelse. Snn sett er en sammenfallende indeks en abstraksjon. Hvis du er interessert i om konomien vokser mer enn fr, eller om konomien er i en resesjon eller ekspansjon, er det imidlertid mer hensiktsmessig studere forlpet i en sammenfallende indeks enn BNP-tallet.

Sammenfallende indekser har eksistert i flere tir; de ble formalisert allerede i 1937 av Wesley Clair Mitchell - grunnleggeren av NBER - og kollegaen Arthur Burns.

During six weeks in late 1937, Wesley Mitchell, Arthur Burns, and their colleagues at the National Bureau of Economic Research developed a list of leading, coincident, and lagging indicators of economic activity in the United States as part of the NBER research program on business cycles. Since their development, these indicators, in particular the leading and coincident indexes constructed from these indicators, have played an important role in summarizing and forecasting the state of macro-economic activity, skriver Stock og Watson i NBERs Macroeconomic Annual fra 1989.

Med andre ord ligger alternativet til BNP der, i alle fall for analyseforml som har med konjunkturforlpet gjre. Det reiser et penbart sprsml: Hvorfor visste ikke den tidligere The Economist-redaktren dette? Han roper penbart p en lsning som allerede finnes.

Jeg tror svaret er komplekst, men min tolkning av historiens gang er at det kan ha med ego og makt gjre. Mitchell var den kanskje mest kjente av konomene i USA p begynnelsen av 1920-tallet. Husk at dette var fr konomene ble A-kjendiser; det fantes enn ingen nobelpris og slikt som kastet glans over hardtarbeidende konomer den gang. Selv om f forsto konomien bedre enn Mitchell, vokste det snart opp en ny generasjon med konomer. Og jeg tror vi med dagens innsikt med rette kan si at de nye konomene var ivrige etter erstatte erfaring med modeller og skjnn med matematikk. Det er ingenting galt med modeller og matematikk, men det kan kanskje bli for mye av en god ting?

I kampen om makten i konomifaget mtte Mithcell-Burns enkle, men robuste verkty vike plassen for konometriens klarhet. Klarhet er imidlertid ikke det samme som presisjon, noe BNP-debatten minner oss om. BNP kan uttrykkes i kroner og re, men hva hjelper det hvis tallet m revideres flere ganger - og kanskje mange r tilbake i tid?

De nobelprisvinnende konomenes modeller og klarhet kan ses i sammenheng med bde det ufret verdenskonomien er i (med enorm gjeldsbelastning og pengepolitiske eksperimenter uten historisk sidestykke) og det faktum at konomene ikke har klart f med seg at trendveksten har falt klart de siste 15 rene (jf. figuren i denne artikkelen som jeg skrev for to uker siden). Mens Mitchell sto for ydmykhet nr han ble stilt overfor en kompleks konomi, har de yngre arvtakerne hans fylt tomrommet etter ham og hans nrmeste medarbeidere med hovmod (et poeng jeg tok opp for to r siden i denne artikkelen). Robusthet mtte vike for presisjon, men presisjonen og overdreven tro p modeller kan ha frt til dagens fragile tilstand.

Merk at dette er min tolkning av historien. Til sammenlikning kjenner ikke den tidligere The Economist-redaktren til denne versjonen av historien; han identifiserer et problem andre s for snart 100 r siden og han etterlyser lsninger som ble presentert for 80 r siden.

Definisjonen av kvasivitenskap er nr man gr i ring fra generasjon til generasjon. En tidligere redaktr i The Economist anbefaler mindre fokus p BNP som analyseverkty, et problem det ble lagd en lsning for i 1937.

Valg, media og statistikk

Valget i USA slr speoperaene i underholdningspoeng. Og media har endelig meldt seg ut som formidlere av nytrale fakta.

En underskelse i regi av The Center for Public Integrity viser at 96 prosent av amerikanske journalisters pengedonasjoner gr til Hillary Clinton. Begge deler er kanskje overraskende; bde at amerikanske journalister gir penger til politikere og at skjevheten er s sterk.

S vidt meg bekjent str alle de store mediehusene p den ene kandidatens side. Og slik har det for s vidt alltid vrt; media har alltid vrt partipolitiske, men det nye er den penbare skjevheten.

I lpet av den siste mneden har det vrt tre presidentdebatter. Rett etter debattslutt har CNN publisert en etterdebattmling for kre vinner og taper av debatten. Disse gallupene fikk status som sannhet i det forstand at mlingene ble sitert av mange andre medier.



Figuren ovenfor viser andelen demokrater som deltok i mlingen, samt andelen gallupdeltakere som kret Clinton som vinner. I denne oppstillingen er velgere som klassifiserer seg selv som uavhengige, holdt utenfor. Her er lenke til dataene bak tabellen. I hver etterdebattmling deltok i overkant av 500 personer.

Nr vi dykker ned under overflaten og graver litt - men ikke mye - i tallene, finner vi at andelen demokrater i gallupen forklarer andelen som mente at Clinton vant presidentdebattene. 57 prosent av deltakerne i de tre gallupene oppga at de er demokrater, og 58 prosent mente at Clinton vant debattene. Data fra hver enkelt etterdebattmling er oppgitt i tabellen. Med andre ord kan det se ut til at man bare har ftt bekreftet at partipolitisk tilhrighet forklarer gallupdeltakernes syn p presidentdebattene. Verken s mye mer eller mindre.

Det kan tenkes at det ligger mye sofistikert statistikk bak mten CNN har kommet frem til sitt valgpanel p, og at denne oppstillingen ikke yter CNN-gallupen rettferdighet. Men burde ikke CNN ha vrt kloke nok til ikke sprre mest demokrater i etterdebattmlingene  - gitt den vrige, dokumenterte skjevheten i mediene hvis de var interessert i at ingen vil reise sprsml ved integriteten deres?

Jeg har ikke sett at andre medier har gjort en tilsvarende velse som i tabellen ovenfor. Det er i seg selv pussig. Dette er observasjoner som er gjort fra sidelinjen, men som ikke var s vanskelig f ye p hvis man bare var litt mer interessert i mediedekningen enn mannen i gata.

Dette er normalt en blogg om finans og konomi, s du lurer kanskje p hva relevansen av denne gjennomgangen er? Vel, jeg tror at den som er spesielt interessert i konomi og finans gjr klokt i utvikle et filter for ikke sluke informasjon helt ukritisk; verken fra selskaper, analytikere eller konomer i privat og offentlig forvaltning. Det kan se ut som om informasjonen i mediene har vrt spesielt skjev i 2016, jf. den overrraskende folkeavstemningen om brexit. Kanskje det vil bli jevnere p valgdagen enn bl.a. CNNs mlinger antyder?

Amerikanske medier har aldri vrt skjevere i dekningen av en presidentvalgkamp. Selv enkel statistikk fra tre debattgalluper reiser sprsml ved ledende mediehus' integritet.

Hodet i sanden

Makrokonomene har vrt systematisk overoptimistiske de siste 15 rene. Intet tyder p at konomene stikker hodet opp av sanden med det frste eller at konomien kommer tilbake til gammel form igjen.

Fra 2001 til i dag har makrokonomenes vekstestimater ligget for hyt i 85 prosent av kvartalene, jf. figuren nedenfor.


Iflge sprreunderskelsen Survey of Professional Forecasters har kvartalsestimatene fra amerikanske makrokonomer skuffet i forhold til virkeligheten i 84,5 prosent av kvartalene siden 2001. Dette kan ikke avfeies som uflaks, og makrokonomene fortjener ingen honnr for ha forskt treffe med estimater p noe som er vanskelig sp. Poenget er skjevheten i anslagene; hvis du kaster kron-og-mynt 60 ganger og fr kron over 50 ganger, er det penbart noe galt med mynten. Makrokonomene har hele tiden spdd et oppsving som ikke har kommet. Modellene deres er gale og ingenting tyder p at de beskjemmes av bomme s skjevt; det er komfortabelt sitte i samme bt som alle andre.

Men det finnes unntak. Noen makromiljer er ikke helt som de andre. Economic Cycle Research (ECRI) er et eksempel p et avvikende milj. ECRI bommer rett som det er de ogs, men ikke s skjevt som konvensjonelle konomiske miljer. I en nylig publisert fagartikkel heller ECRI kaldt vann i blodet p de vrige, optimistiske konomene som har hodet i sanden.

I avsnittet Simple Math peker ECRI p det faktum at veksten i konomien kan oppsummeres som summen av produktivitetsvekst pluss vekst i arbeidsstyrken.



I figuren ovenfor illustreres veksten i produktivitet og i arbeidsstyrken. ECRIs poeng er at produktivitetsveksten har giret ned et par hakk. Samtidig er veksten i arbeidsstyrken lettere forutsi; og heller ikke her er veksten stor i forhold til historikken. Legger du sammen to og to, fr du fire; ECRI kommer til knappe n, all den tid veksten i bde produktivitet og arbeidsstyrke har vrt p omtrent en halv prosent hver de siste rene.

Mens veksten i arbeidsstyrken er lettere forutsi og er en forholdsvis lite kontroversiell strrelse, stiller det seg annerledes med produktiviteten. Iflge Stanley Fischer er produktiviteten ekstremt vanskelig forutsi. ECRI er enig i den pstanden. Men andre miljer, fra Federal Reserve til det partipolitisk uavhengige U.S. Congressional Budget Office, anslr at produktivitetsveksten vil svinge opp til gamle niver igjen.

For vr del mener vi den enkleste metoden er den beste, nemlig anta at produktivitetsveksten de neste fem rene vil bli samme som i de fem foregende rene, skriver ECRI.



Nr det gjelder kilden til den svake produktivitetsveksten, viser ECRI til fall i kapitalintensiteten i amerikansk konomi, jf. figuren ovenfor. Figuren viser bidrag til produktivitetsvekst fra tre faktorer; multifaktorproduktivitet, kapitalintensitet og arbeidsmarkedet. Figuren gjr det blant annet klart at kapitalintensiteten har falt de siste rene. I samme periode, hvor kapitalintensiteten har falt, har sentralbankene frt en ekstremt ekspansiv pengepolitikk. For vrig har ogs multifaktorproduktivitet falt.

Fallet i vekstpotensial og den stadig lavere veksten i USA er en utvikling som har pgtt over lang tid. Med andre ord er den nevnte utviklingen strukturell. Sentralbanken i USA synes imidlertid vre av den oppfatning at det hele er syklisk og at pengepolitikken er et egnet verkty for komme tilbake til gammel form igjen. Dette er en god illustrasjon av hvor farlig det er gi n faggruppe for stor makt i samfunnet, spesielt nr denne faggruppens analyser bommer skjevt bl.a. fordi konomene blander det strukturelle med det sykliske.

Det er kun politiske tiltak som rettes mot utfordringer knyttet til demografi og produktivitet som har en mulighet til lykkes, konkluderer ECRI. Med andre ord er det dmt til mislykkes forske lse slike problemer med pengepolitikk.

Dj vu?

Ekspertene tok feil i forkant av brexit. N str valget i USA for dren. Har ekspertene lrt av sine feil?

Brexit kom ut av intet for ekspertene. Utfallet av folkeavstemningen i Storbritannia var like feil og beklagelig som den var uventet, iflge ekspertene.

Mange lever nok i den tro at ekspertene er en gruppe mennesker som forsker forst verden. Gjr de feil, vil de kalibrere seg inn og treffe nrmere mlet neste gang, tror folk. Troen er nok mer basert p en romantisk forestilling av ekspertene enn av en nktern vurdering av dem.

Den amerikanske valgkampen gr for tiden p hyt turtall. I forrige uke var det TV-debatt mellom de to kandidatene; Hillary Clinton og Donald Trump. I etterkant av debatten var medias og ekspertenes konklusjon enstemmig: Clinton vant. Trump tapte. Noen mente sgar at Trump satte seg selv sjakk matt.

Bare kort tid etter at lysene i debattstudio var slukket, kom CNN med en gallup som slo fast at Clinton vant mot Trump med 62 mot 27 prosent av stemmene i rundsprringen. Med andre ord en overlegen seier til Clinton, hvis man hrer p ekspertene, lytter til kommentariatet og CNN.

CNN-gallupen ble sitert i mange medier. Men nr jeg slr opp beskrivelsen av metoden bak rundsprringen finner jeg ut bl.a. flgende:

  • 521 personer deltok i gallupen.
  • Av disse sa 26 prosent av deltakerne at de er republikanere, mens 41 prosent av deltakerne sa at de er demokrater.

Det hres ikke ut som et representativt utvalg, men med litt matematikk anslo CNN feilmarginen i gallupen til 4,5 prosentpoeng.

Samtidig begynte det danne seg en konsensus i rundsprringer p medienes egne hjemmesider. Her deltok det millioner av nettbrukere. Disse millionene av nettbrukere utgjr nok ikke et representativt utvalg, men smak litt p tallene: 521 deltakere i CNNs gallup og millioner av deltakere i nettgallupene.



Tendensen i nettgallupene var klar umiddelbart etter debatten og her er en oppstilling basert p rundsprringer i tre store og to mindre amerikanske nettaviser. Mnstret er at alle gallupene p nett heller i favr av Trump, og dermed i Clintons disfavr. Nettunderskelsene gr alts helt p tvers av ekspertenes dom. Interessant nok har ikke disse nettgallupene blitt en sak, s vidt jeg vet. Mediene ignorerer sine egne nettgalluper. Kanskje de mistenker at russiske nettroll og roboter str bak den klare tendensen?

Poenget mitt er ikke argumentere for at den ene kandidaten er bedre enn den andre eller at den ene parten vant TV-debatten med klar margin. Poenget mitt er at mediene bommet i dekningen av brexit, og at de penbart tar risikoen p bomme igjen hvis de med sin dekning klarer pvirke valget i den retningen de nsker.

Hva tror jeg selv om utfallet av valgkampen i USA og valget i november? Vel, sittende presidentparti vinner som regel nr det ikke er resesjon, derav uttrykket it's the economy, stupid!. Aksjemarkedet ser greit ut og har unngtt en stor korreksjon i r; ogs det peker i retning av at sittende presidentparti beholder presidentembetet. konomien og markedet taler for Clinton. Men statistikk er ingen garanti og noen ganger inntreffer utfall med tilsynelatende lav sannsynlighet.

Hvis Donald Trump vinner, vil det vre en enda strre overraskelse enn brexit. Interessant nok virker det som om folk i USA liker fyren mye, mye bedre enn ekspertene og kommentariatet gjr.