hits

oktober 2010

Lrebokeksempel i juks

konomien i mange land str overfor harde prvelser. Ved myndighetenes hyre hnd sitter konomer som med vitenskapelig presisjon anbefaler landene flge én type rd fremfor andre. Vi skal se at konomers rd kan inneholde mer politikk og personlige holdninger enn vitenskap.

Gode rd er dyre for de landene som i dag sliter med underskudd p drifts- og handelsbalansene, samtidig som arbeidsledigheten i landet er hy og veksten er lav. konomer stiller sin ekspertise til rdighet, og det er neppe en overdrivelse si at konomer spiller en sentral rolle i mange lands og internasjonale organisasjoners politikk og byrkrati. Et interessant sprsml er i hvilken grad konomenes rd er drevet av disse ekspertenes private politiske holdninger, eller om det er genuin vitenskap som ligger bak rdene. presentere et endelig svar p dette i en kort kommentar, er ta seg vann over hodet. Likevel skal jeg legge frem ett eksempel som jeg tror illustrerer at konomifaget ikke er fullt s objektivt som noen vil ha det til.

Monetarister vil kanskje synes det er urettferdig at jeg starter den kritiske gjennomgangen med nettopp monetarismen. Hensikten med velsen er imidlertid ikke ta stilling for eller mot én av hovedretningene i konomifaget, men vise at konomifaglige debatter kan vre mislykkede fr de starter.

Thomas Mayer, en ledende forsker p monetarismen, satte i 1978 opp en liste over 12 grunnleggende trekk ved monetarismen.

Listen, som er vist her, ble utarbeidet gjennom studier av forfattere som Martin Bronfenbrenner, Karl Brunner, Philip Cagan, Benjamin Friedman, Harry Johnson, David Laidler og Allan Meltzer. Ett navn mangler: Milton Friedman, som av enkelte regnes som monetarismens gudfar. Det var imidlertid ingen dissent blant bidragsyterne til Mayers bok da den utkom for over 30 r siden, s (den lite monolittiske) listen kan derfor anses som en forholdsvis ukontroversiell oppsummering av monetarismens grunnleggende trekk.

Det fr vre opp til hver enkelt leser avgjre om man tror det er mulig empirisk teste alle de 12 punktene i listen. Med tanke p at monetarismens mest kjente talsmann, Friedman, gjorde et stort nummer av at enhver teori m testes i en annen tidsperiode enn den som man opprinnelig tok utgangspunkt i (se ogs side tre i denne artikkelen), ville det vre pussig om en av de viktigste retningene i konomifaget kjennetegnes ved srtrekk som ikke kan testes.

I stedet for dvele ved de hypotesene ovenfor som kanskje ikke kan testes, la oss i stedet ta utgangspunkt i én av de grunnleggende tekniske egenskapene i monetarismen, nemlig forholdet mellom pengemengde og inflasjon. Friedman var en talsmann for at pengepolitiske myndigheter m konsentrere seg om opprettholde en stabil vekst i pengemengden som tar utgangspunkt i forventet realvekst i konomien. Dette omtales av og til som Friedmans «enkle pengepolitiske regel», en regel som tar utgangspunkt i den gamle kvantitetsteorien for penger. For at kvantitetsteorien skal holde, er det viktig at pengenes omlpshastighet, V for «velocity of money», er stabil - om ikke p kort sikt, s i alle fall over tid. I duellen mellom tilhengerne og motstanderne av monetarismen, vil de to leirenes standpunkter kunne oppsummeres slik:

  • Tilhengerne av monetarismen: Pengenes omlpshastighet er stabil.
  • Motstanderne av monetarismen: Pengenes omlpshastighet er ikke stabil.

Fordi kvantitetsteorien kan uttrykkes ved hjelp av konkrete tallstrrelser, er det enkelt verifisere de to leirenes prediksjoner. I s mte er det interessant se hvordan sprsmlet behandles i to av verdens mest brukte lrebker i konomi.

Greg Mankiw er blant verdens mest innflytelsesrike nlevende konomer og skriver én av de mest brukte lrebkene i konomi, «Principles of Economics». Fra 2003 til 2005 var han president i Bush’ Council of Economic Advisors. Han er godt synlig i den offentlige debatten, og i denne kommentaren fra den 9. oktober 2010 i New York Times tar han for seg Obama-administrasjonens forslag om skattekninger

Paul Samuelson, som dde for snart et r siden, er én av de mest innflytelsesrike konomene i nyere tid. Gjennom lreboken «Macroeconomics», som n er ute i sin 19. utgave, har han farget generasjoner av konomers syn p virkeligheten. Han var den frste amerikaner som vant Nobels minnepris i konomi i 1970, og i 2003 var han én av ti nobelprisvinnere i konomi som undertegnet et opprop mot Bush’ skattekutt.

De to grafene p denne siden, som er en faksimile fra Philip A. Kleins bok «Economics Confronts the Economy», viser hvordan de nevnte konomene illustrerer pengenes omlpshastiget, V, over tid. Mens Mankiws lrebok viser at «velocity» holder seg stabil, er «velocity» i Samuelsons lrebok volatil. De to forfatterne kommenterer forlpet i V i de respektive lrebkene (ikke vist her, men grafene taler for seg selv), og det er som om man leser om to forskjellige verdener. Hvorfor er det slik?

Teknisk sett er forklaringen enkel: Mens Mankiws y-akse er aritmetisk, bruker Samuelson logaritmisk skala. Mankiws graf begynner i 1960, mens Samuelsons begynner p slutten av 1920-tallet. I tillegg kommer at Mankiw bruker en annen definisjon p penger, M2, mens Samuelson bruker M1.

Denne korte gjennomgangen av én hovedretning innenfor konomifaget forteller meg flgende:

(1) Noen av konomifagets hypoteser lar seg ikke teste teste empirisk.

(2) Noen av konomifagets hypoteser lar seg teste empirisk, men:

(a) noen ganger vil analytikerens subjektive valg av analysemetode og data sttte hypotesen.

(b) andre ganger vil analytikerens subjektive valg av analysemetode og data forkaste hypotesen.

Med andre ord er det vanskelig bli enig om noen av konomifagets grunnleggende prinsipper, bde fr og etter at konomifaget mter virkeligheten. I tillegg ser vi at den enkelte konoms posisjon kan farges av vedkommendes politiske holdninger. Det er kanskje naturlig sprre seg om man fr den teorien man nsker, eller om man nsker den teorien man fr.

Mange konomer har lenge ivret for et skille mellom positiv og normativ konomi, hvor man med «positiv» mener at virkeligheten beskrives slik den er, mens man med «normativ» mener at virkeligheten beskrives slik den burde vre. Skillet mellom positiv og normativ vitenskap regnes av gjerne for vre et av kravene til en objektiv vitenskap, sammen med kravet om at forskerne er enige om sentrale begreper og sammenhenger. Friedman er kanskje den som har ivret mest for «positiv konomi», og da er det interessant hre p hva ektefellens hans, Rose, skal ha sagt om den saken:

«[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist’s positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views».

konomifaget fremstiller seg som «positivt», det vil si upolitisk, men to av verdens mest brukte lrebker i konomi forteller oss at konomer kan lage sin egen virkelighet. P grunnlag av Mankiws og Samuelsons politiske holdninger er det mulig forutsi hva de to mener om sentrale konomiske sammenhenger. Selv nr matematikken er p sitt aller enkleste, velger konomene forskjellige fremstillingsmetoder (aritmetisk vs logaritmisk skala) og plukker den empiriske tallserien (tidsperiode, M1 vs M2) slik at resultatet passer med ens politiske orientering.

I tittelen har jeg brukt ordet «juks». I bokmlsordboka er «juks» definert som «drlig arbeid, skrap, fillegreier». Enhver fr gjre seg opp sin mening om denne kommentaren overdriver i tittelen og om innholdet er tendensist. Hovedpoenget var la grafene ovenfor fra de to lrebkene tale for seg selv. Teksten i denne kommentaren har vrt ment som sttte til de to grafene, men jeg har forstelse for at mange likevel kan oppfatte innholdet som forsk p indoktrinering.

Det er imidlertid et faktum at det aldri vrt mer populrt enn i dag studere konomi. Millioner av unge lrer at faget er upolitisk, men to eksempler fra verdens mest brukte lrebker dokumenterer at virkeligheten kan fremstilles vidt forskjellig, men i trd med den enkelte konoms politiske orientering.

Myndigheter p skattejakt

Skatt spiller en viktig rolle i foretakenes evne til skape verdier. Skakkjrte konomier gjr skattesprsmlet mer aktuelt enn p mange tir, og for frste gang p lenge gr det neppe mot flere skattelettelser.

Skatt avgjr hvor mye av den totale verdiskapingen i foretakssektoren eierne sitter igjen med. Jo lavere skatt, desto mer verdier sitter aksjonrene igjen med.

Den frste grafen viser verdiskapingen i S&P 500-selskapene, sett fra aksjonrenes ststed. Verdiskapingen er her uttrykt som et snitt av bde langsiktig inntjeningskapasitet og bokfrt egenkapital pr. aksje i foretakene. Dette er de to nkkeltallene som historisk har hatt mest si for langsiktig avkastning i amerikanske aksjer.

Stort sett stiger verdiskapingen, med unntak av to deflatoriske perioder i amerikansk konomisk historie. I hele etterkrigstiden har verdiskapingen vrt iynefallende stabil. Det er nesten som om livet i foretakssektoren har gtt sin gang uavhengig av vrige begivenheter, som det har vrt mange av siden 1940-tallet. Med tanke p at bde resultater og bokfrt egenkapital ker hvis skatten reduseres, skal vi se at den stabile utviklingen i verdiskaping er mer overraskende enn ved frste yekast.

Grafen ovenfor viser utviklingen i offisiell skattesats for store foretak som selskapene i S&P 500 er. I samme illustrasjon vises hva faktisk betalt skatt har vrt til enhver tid. Vi ser at betalt skatt hopper i vret i forbindelse med resesjoner. rsaken er penbar: Tenk deg at 499 av de 500 selskapene i S&P 500 tjener 100 dollar, og av disse 100 dollarene betales 35 i skatt. Det siste selskapet gr imidlertid p en smell og taper 65 dollar. I dette tilfellet vil hele S&P 500-indeksen tjene 35 dollar og betale 35 dollar i skatt, alts en skattebelastning p 100 prosent.

Siden 1972 har S&P 500-selskapene betalt mer i skatt enn den offisielle skattesatsen tilsier i 233 mneder, mens de har betalt mindre enn den offisielle skattesatsen tilsier i 231 mneder. Det er med andre ord en klar konvergens mot den offisielle skattesatsen over tid. Under republikanske presidenter har selskapene i snitt betalt mindre skatt enn den offisielle skattesatsen, men dette inntrykket skyldes i sin helhet Reagan-perioden fra 1981 til 1989. Reagan kuttet skattene i foretakssektoren som ingen annen president i etterkrigstiden, og selv med store kutt i skattesatsene kom selskapene i praksis enda bedre ut enn de offisielle satsene tilsa. Hvis det var i én periode man burde ha sett en markant kning i verdiskapingen i amerikanske foretak, s var det under Reagan.

Gitt at skattesatsene i foretakssektoren stort sett har gtt én vei i USA siden 1950- og 1960-tallet (sjekk denne lenken), er det interessant at verdiskapingen ikke har gjort byks i denne perioden som sammenfaller med de strste kuttene. Verdiskapingen har riktignok vrt stabil siden 1940-tallet, men vi har ikke sett en kning i verdiskapingen som et kutt i skattene p 30 prosent kunne ha frt til. Fravret av deflatoriske perioder ser ut til ha vrt viktigere enn lavere skatter, men det kan jo tenkes at de lavere skattene har bidratt til fravr av deflasjon de siste 50-60 rene.

I skattediskusjoner kommer man sjelden utenom den skalte Laffer-kurven. Arthur Betz Laffer var medlem av Reagans Economic Policy Advisory Board fra 1981 til 1989 og er nok mest kjent for ha gitt navnet til kurven og sammenhengene i illustrasjonen nedenfor.

Her ser vi at det finnes en ideell skattesats, s, som maksimaliserer myndighetenes inntekter. Avviker skattesatsen fra det ideelle, det vil si at den er enten hyere eller lavere enn s, faller myndighetenes inntekter. Laffer gjorde klokt i senere poengtere at idéen ikke var ny, men stammet fra en nordafrikansk tenker p 1300-tallet. Dette er bare ett eksempel p at gamle idéer fr nytt liv i ny innpakning.

I og med de siste 50-60 rene har vrt ensbetydende med stadig lavere skatter, en utvikling som Reagan aksellererte, burde Laffer-tankegangen ha frt til bde hyere konomisk aktivitet og at en hyere andel av den kte aktiviteten skulle tilfalle aksjonrene. Det er ingenting i amerikanske foretaks verdiskaping som sttter opp om denne hypotesen. Verdiskapingen har, som vist, vrt ekstremt stabil over mange tir, uavhengig av farge p administrasjonen.

Nr drifts- og handelssituasjonen i USA er s strukket som den er, br man ikke bli overrasket om skattekninger blir et tema i USA og i andre deler av verden. I forrige uke rettet Bloomberg skelyset mot store selskapers skatteplanlegging, og Google ble trukket frem som et eksempel p selskaper som utnytter skattesmutthull.

«Google is flying a banner of doing no evil, and then they’re perpetrating evil under our noses», sier Abraham J. Briloff, en professor ved Baruch Collegge i New York.

«Who is it that paid for the underlying concept on which they built these billions of dollars of revenues? It was paid for by the United States citizenry,» hevder professoren. Jeg biter meg merke i at professoren bruker uttrykket «citizenry», som er et begrep det er lang tradisjon for bruke nr det reises sprsml ved den moderne kapitalismens uhindrede kapitalbevegelser.

En investor trenger ikke ta stilling til hva som er rett skattesats, og om det er rett av Google utnytte internasjonale skatteavtaler selv om selskapet neppe hadde eksistert uten statsstttede universiteter, men jeg tror det er galt lukke ynene for at enkelte av dagens ubalanser har potensial i seg til bli blst strre nr arbeidsledigheten er s hy (og muligens strukturell og dermed langvarig) som den er i en del konomier i dag.

Vi har lagt bak oss over 50 r med stadig lavere skatter i USA. I samme periode finner vi ingen klare beviser for at verdiskapingen i amerikanske foretak har kt som flge av at aksjonrene sitter igjen med en strre andel av resultatene eller av en Laffer-aktig aktivitetskning som flge av de lavere skattene. Med litt uflaks i rene fremover kan man ikke utelukke at demokratiets vrede etter hvert vil rette seg mot storselskapenes bidrag til samfunnet over skatteseddelen.

Penger er ikke gull

Pengepolitikk og valuta preget nyhetsbildet. Samtidig stiger gullprisen til stadig nye rekorder. Penger er ikke som de var.

Det var en gang slik at gull utgjorde det viktigste byttemidlet ved kommersiell virksomhet og nr verdier for vrig ble overfrt fra én part til en annen. Gullmyntens historie som en vanlig gave kan spores tilbake til de egyptiske faroene 2700 r fr Kristus, og senere ble gull brukt som et kapitalistisk byttemiddel i bde Europa og Kina. Det er med andre ord bare i nyere tid at penger, som ikke kan veksles inn i gull, utgjr myntenheten i det kapitalistiske systemet.

Den endelige avskaffelsen av gullstandarden p verdensbasis, etter flere omveier, kom i 1971. Det var gjerne kriger som gjorde at myndighetene tidligere satte til side gullstandarden, og Nixon-sjokket i 1971 var intet unntak. Vietnam-konflikten var da inne i sitt 16. r, noe som bidro til underskudd p bde drifts- og handelsunderskuddet. Derfor gikk Nixon-administrasjonen inn for at den amerikanske dollaren ikke skulle vre konvertibel med gull lenger. For vrig holdt Sveits p en full gullstandard frem til 2000, men det er nok USAs beslutning fra 1971 som er viktigst for tidfeste nr verden generelt gikk bort fra understtte valuta med gull til produsere valuta p sentralbankens seddelpresse. IT har for vrig avskaffet disse dyre pressene for lengst og i dag produseres penger stort sett p et tastatur. Snn sett kan man fundere p om sentralbankene har ftt til det alkymistene aldri lyktes med. Norges Bank solgte for vrig 33,5 tonn gull i 2004, men gullet utgjorde p det tidspunktet bare én prosent av bankens internasjonale reserver.

Med tanke p at gull har vrt den foretrukne mynt i nesten hele historien, hadde det vrt interessant vite hvordan verden ville sett ut hvis gullstandarden ikke ble avlst av en sentralbankstandard, som i praksis vil si en Treasury Bill-standard. Det er vanskelig f innsikt i en alternativ virkelighet, men vi kan i alle fall se p hva som har skjedd med verdien p henholdsvis dollar og gull i den eneste perioden i historien hvor valutaen ikke har vrt gull eller konvertibel med gull.

Grafen ovenfor er fra 1970 til i dag. Linjen viser det relative styrkeforholdet mellom gull og dollarindeksen. I 1970 sto styrkeforholdet i én.

Dollarindeksen viser utviklingen i amerikanske dollar i forhold til en kurv av seks valutaer. Fallet etter Nixon-sjokket er iynefallende. Fra omtrent 1980 til 2000 stabiliserte styrkeforholdet seg mellom dollaren og gullprisen. Siden har dollaren p ny tapt verdi, bde mot andre valutaer og gullprisen.

En tilhenger av effisiente markeder vil hevde at bde gullprisen og dollaren er akkurat der de br vre; all informasjon ligger i kursene. De som tror p effisiente markeder, pner imidlertid for at prisene kan avvike fra likevekt i en periode. Det interessante er snn sett at styrkeforholdet i grafen ovenfor ikke har reversert etter den initielle reaksjonen i kjlvannet av Nixon-sjokket i 1971. Fra resesjonen i 2001 til i dag har styrkeforholdet falt til stadig nye bunnrekorder, drevet av bde en lavere dollarkurs og hyere gullpris. Det er n 40 r siden verden i praksis sa farvel til gull som sttte for valutaene, og to av fire tir preges av at dollarindeksen har svekket seg mot gullprisen, mens den andre halvparten av perioden var kjennetegnet av et stabilt styrkeforhold. Det er med andre ord vanskelig finne tegn til normalisering i grafen ovenfor.

Det mest interessante med dollarindeksen og gullprisen er strrelsen p justeringen som har skjedd, jf. grafen ovenfor. Mens styrkeforholdet mellom dollarindeksen og gullprisen var én i 1970, har dette forholdet sunket til 0,016 i dag. Gull har med andre ord vrt et 61 ganger s godt sted vre som i dollar (merk at avkastningen i amerikanske statssertifikater er holdt utenom beregningen av styrkeforholdet). Vi har alle grunn til fle oss dumme som ikke har lastet opp med gull for lenge siden; siden 1970 har styrkeforholdet mellom dollarindeksen og gull falt i omtrent samme takt som aksjemarkedet har steget. Til sammenlikning steg ikke gull i de frste 100 rene etter Den franske revolusjon. Fra senmiddelalderen til utgangen av opplysningstiden steg gull med 0,3-0,4 prosent i ret. Gullprisens utvikling de siste 40 rene er uten sidestykke i den tiden gull fungerte som betalingsmiddel i et kapitalistisk system.

Med tidenes avkastningsperiode i gull bak oss er det god grunn til sprre seg hvordan verden ville ha sett ut i dag hvis gullstandarden fortsatt levde. Det ville i alle fall ikke ha vrt mer gull.

Hva handler Wall Street om?

Den siste filmen om Gordon Gekko spilles p kinoer verden rundt, over 20 r etter at den frste gjorde suksess. Men hva handler de to filmene egentlig om?

La det vre sagt med én gang: Begge de to filmene om livet p Wall Street er forsk p systemkritikk innpakket p hollowodsk vis. I stedet for la dette bli en lang, tradisjonell filmanmeldelse (jeg tror denne anmeldelsen av en Bloomberg-spaltist er dekkende for mange finansfolks holdning til den siste filmen), la oss heller se p et par sentrale elementer i Oliver Stones filmer.

I begge de to filmene holder Gordon Gekko en tale. Jeg tror disse to talene er sentrale for forst hva Oliver Stones samfunnskritikk gr ut p. Nr talene holdes isolert, kan man se p resten av filmene som Hollywood-staffasje; sirkus og brd for n et bredere publikum.

Den frste filmen skulle ganske enkelt hete «Greed». Grdighet er som kjent én av ddssyndene, som i sin tid ble listet opp av en gresk munk tre hundre r etter Jesu dd. Europeerne har med andre ord hatt et intellektuelt forhold til grdighet i et par tusen r. Selv om det var Kirken som satte «grdighet» p listen over de kjappeste veien til fortapelsen, har nok den kristne intellektuelle arven glidd inn i den sekulre verden, og fra den sene antikken til den moderne tidsalder.

I den frste filmen sier Gordon Gekko p en generalforsamling full av nringslivsfolk at «greed, for lack of a better word, is good». Kristne, men ogs personer som er oppdratt i en europeisk kulturtradisjon, rykker naturligvis instinktivt i kinostolen nr de hrer denne pstanden. Det sies at Ivan Boesky og Carl Icahn er opphavsmennene til Gekkos tale om grdighet, men Stones poeng er kanskje at de to finanstypene er «praktiske menn som anser seg som fri for noen intellektuell innflytelse [men som] er slaver av en eller annen avdd konom». Hvem er s den «avdde konom», som det nevnte Keynes-sitatet oppfordrer en til lete etter?

Jeg er ikke alene om tro at dette intervjuet med Milton Friedman fra 1979 kan ha vrt den opprinnelige inspirasjonen til Gekkos bevingede ord om grdighet. Litt nettsurfing forteller oss at mange av dem som hrer p intervjuet, synes den Nobel-prisvinnende Friedman overkjrer programlederen og p glimrende vis forklarer hva liberalisme gr ut p. I begynnelsen av intervjuklippet spr programlederen:

«Did you ever have a doubt about capitalism and whether greed is a good ide to run on?»

Friedmans frste respons er: «Well, first of all, tell me is there some society you know that doesn’t run on greed?»

Og et par pust senere glir han for den jevne seeer p umerkelig vis over til klassisk konomisk retorikk hva angr markeder generelt: «The world runs on individuals pursuing their separate interests. The great achievements of civilization have not come from government bureaus. Einstein didn’t construct his theory under order from a bureaucrat. Henry Ford didn’t revolutionize the automobile industry that way».

Mens en klassisk intellektuell og liberalist ville ha dvelt ved begrepet «grdighet», fordi begrepet er s sentralt i den vestlige verdens intellektuelle arv, har Friedman en slagferdig rekke av nye liberale tanker hvor overgangen mellom grdighet og egeninteresse er glidende. S vidt jeg kjenner til, er det ingen intellektuelle retninger utover den Friedman baserer seg p, hvor man s lekent hopper fra ddssynd til dyd, som om den enkeltes synder blir til felleskapets dyd i ny, liberal konomisk teori.

Friedman dde for snart fire r siden og passer dermed godt inn i Keynes-stitatet om «slaver av en eller annen dd konom». Var han virkelig s kald og kynisk som en del Friedman-kritikere hevder? La oss se p at par Friedman-anekdoter, som begge kommer fra kvinner rundt ham:

«Mrs. Kahn, why do you want to subsidize the production of orphans and sick people?» skal Friedman ha sagt til Jane Kahn, konen til Herman Kahn, grunnleggeren av Hudson Institute og en kjent militrstrateg og systemteoretiker. Friedmans syn p foreldrelse og syke kom for en dag etter at Jane Kahn spurte ham om hva han mente om hennes forslag om bedre det offentlige sosial- og helsetilbudet.

Friedmans egen kone, Rose, skal ha sagt flgende om Friedman og hans kolleger:

«[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist’s positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views».

Positiv vitenskap, som ogs kan kalles deskriptiv, refererer til analyser som beskriver hvordan virkeligheten faktisk er i forhold til hvordan den burde vre (normativ analyse). Positiv konomi (positive economics) fokuserer p rsak og virkning og kommer i samme sjanger som verdifri konomi. Et av Friedmans mest kjente verker er nettopp en utvigvelse som heter «The Methodology of Positive Economics».  Skal vi tro Friedmans kone, hadde hun ingen erfaring med at det var mulig skille mellom en konoms «positive syn» og hans «politiske orientering». Med andre ord kan de to uttalelsene fra to kvinner p Friedmans vei si oss noe om bde hans politiske holdninger og hans evne til skille mellom politikk og vitenskap.

Da Wall Street kom p kino i 1987, var det i siste halvdel av Reagans presidentperiode (1981-1989). 22 av 26 konomiske rdgivere i denne presidentperioden var medlemmer i Mont Pelerin Society, som har sitt direkte utspring fra Chicago-skolen og kretsen rundt Friedman & Co. Derfor tror jeg ikke det er ffengt trekke Friedman og intervjuet ovenfor inn i Stones beveggrunner for lage den frste filmen.

Jeg tror ikke den frste Wall Street-filmen har et s mye tyngre budskap enn nettopp poengtere at en del moderne konomer og slaver av disse setter et likhetstegn mellom grdighet og Adam Smiths formuleringer om egeninteresse. Og Stones svoveltale er at nr man utfrer en ddssynd uten anger, gr det lukt til helvete. Advarselen ble imidlertid borte i fyrverkeriet rundt Gekko, som for ikke gjre skam p Charles Baudelaires bemerkning om at «djevelen vinner i det han overbeviser verden om at han egentlig ikke eksisterer».

Hvis film nummer én var et dommedagsvarsel, er film nummer to et «hva var det jeg sa». I Gekkos tale, som denne gang er fremfor en forsamling studenter p et universitet, sier han at «you’re the Ninja generation. No income, no jobs, no assets. You have a lot to look forward to». Dette er kanskje den setningen som folk flest husker best, men den er nok et hollywoodsk knep for f folks oppmerksomhet. Den slagkraftige samfunnskritikken kommer nr Gekko sier:

«40 percent of profits come from financial institutions rather than producing things».

Grafene ovenfor illustrerer Gekkos observasjon, og som vi vet tok amerikanske myndigheter p seg ansvaret for de store negative sylene i verste graf.

Nr man kopler Gekkos frste tale, som var Stones advarsel til det amerikanske nringslivet, sammen med Gekkos andre tale, som er Stones oppsummering av hva som gikk galt til neste generasjon amerikanere, kan det hele fort settes i en marxistisk sammenheng. Karl Marx mente et kapitalismen har spenninger i seg som uunngelig frer til kapitalismens sammenbrudd. Med tanke p at Stone er p fornavn med folk som Hugo Chaves og Fidel Castro, tror jeg det er mange som avskriver samfunnskritikken i Wall Street som naivt tankegods, utprvd med tragisk utfall i et annet rhundre.

assosieres med Marx, som Stone naturligvis blir nr han besker tvilsomme statsledere, kan vre spass stigmatiserende at en slik assosiasjon ikke muliggjr videre refleksjon over filmene; samfunnskritikken i Wall Street blir nok av mange avfeid som bde naiv og ekstrem. Det tror jeg er et feiltrinn av dem som er tilhengere av klassisk kapitalisme basert p et liberalt demokrati. Ironisk nok gir Stone kanskje den beste forklaringen selv p hvorfor det er dumt undervurdere fienden nr han lar Gekko sitere Sun Tzus «Art of War» i den frste filmen; Tzus mest kjente sitater gr nettopp ut p at man m kjenne bde seg selv og fienden for vinne krigen.

Det idéhistoriske poenget, som er sentralt i Gekkos siste tale (poenget var ogs til stede i den frste filmen, men ikke i Gekkos tale til generalforsamlingen), er at skillet mellom finans og realkonomien var klarere i klassisk konomisk litteratur enn det er i dag. Idéhistorikere peker p at Adam Smith nsket begrense konomiske renter, og at John Stuart Mill definerte konomisk rente som det en eiendomsbesitter kan tjene i svne, som Henry George (georgisme) igjen kalte en «payment of obligation». En del av den klassiske konomiske tenkningen leder en fort inn i en tankerekke hvor uhindret gjeldsoppbygging til syvende og sist frer til samfunnets undergang, og at det frste tegnet p slike problemer ndvendigvis er at finanssektoren sluker det meste av samfunnets konomiske overskudd. Jeg tror langt mer moderate tenkere enn marxister resonnerer slik, og dermed inneholder Gekkos siste observasjoner kanskje litt krutt likevel.

Argumentasjonen rett ovenfor virker fremmed for moderne konomer, men i et historisk perspektiv er det bare i helt nyere tid at renter er et uproblematisk tema. I lang tid var det mest folk som levde p siden av samfunnet som kunne ta renter og man trengte srskilt behandling av myndighetene for gjre det. Nr kongen i tidligere tider konfiskerte nesten hele overskuddet til pengeinnkreverne, var dette sentralmyndighetens mte holde finanssektoren under kontroll p samtidig som man dermed ogs fikk indirekte skattlagt den privilegerte adelen. Helt frem til 1891 advarte Vatikanet i Rerum Novarum mot «glupsk ger» og knyttet det opp mot grdighet og griskhet. I dag ber kristne fortsatt om at Gud skal forlate «oss vr skyld, som vi òg forlater vre skyldnere» - uten at s mange tenker over at den opprinnelige betydningen av «skyld» kommer fra gresk, «opheilemata», som bokstavelig talt betyr finansiell gjeld.

At finanssektoren nylig utgjorde nesten halvparten av overskuddet i amerikansk foretakssektor, og at kapitalavkastning, utbytte og renter i dag skattes lavere enn arbeid, er med andre ord nytt i et idéhistorisk vindu. Hvis det er noe sprengkraft i Wall Street-filmene, tror jeg det er her man finner det. Nemlig angrepet p den «ufortjente inntekts» status i det moderne samfunnet («unearned income») og ideologien som uskyldiggjr grdighet bak et slr av matematikk hvor det likevel er konomens «politiske orientering» som avgjr hva som kommer ut av de innflkte teoriene.

I den ovenfor nevnte filmanmeldelsen skriver journalisten at det er et «hat mot nringslivet som inspirerte» Wall Street II. Det er det lett si seg enig i, men der hvor journalisten finner en «mangel p nyanser» hos Stone, glemmer mange som ser de to filmene at det en gang var intellektuelle konomer som skilte klart mellom «ufortjent inntekt» og «fortjent inntekt». Her hjemme var ikke minst Aasmund Olavsson Vinje inne p poenget da han, s vidt jeg har klart bringe p det rene, sa at «pengar er strkna mannsvettje» p sin muntlige eksamen i sosialkonomi. Jeg tror det er mange som intuitivt har sansen for dette sitatet, og som vi har sett, har sitatet en viss intellektuell forankring blant noen klassiske konomer.

Stones hat retter seg ikke mot nringslivet og sannsynligvis heller ikke mot finans generelt (den frste filmen er dedikert til Stones egen far, som var aksjemegler), men mot den moderne moral og en uhindret pengekonomi. Siden muren falt i 1989 har slik kritikk blitt avfeid som bakstreversk. Meningsfeller av Stone mener de siste renes finanskrise er et like viktig paradigmeskifte som da muren falt. Med en historisk hy forskjell mellom fattig og rik og en ny bunn i antall inngtte ekteskap i USA, kombinert med en enorm gjeldsbyrde og massearbeidsledighet blant unge i noen deler av Europa, er det dumt ikke vre historisk bevisst; vi har flere eksempler p at sosiale spenninger er en viktig drivkraft bak endringer.

Som regel tar en endring, bde til det bedre og det verre, sin tid. Max Planck sa at vitenskapen gr frem med én begravelse av gangen. Vi vet hvilke avdde konomer vi er slaver av i dag og man kan gjette seg frem til hvem Stone sorterer under. Det gjenstr se hvem «de praktiske menn» er slaver av om 50 r.