hits

september 2017

Stakkars amerikanere II

Det går nesten ikke en dag uten at USA demonstrerer vingling i stedet for resolutthet. Nå klarer ikke amerikanerne en gang å stå bak sin egen nasjonalsang.

I fjor høst - en stund før Donald Trump overraskende ble valgt til president - valgte en amerikansk fotballspiller å bruke den amerikanske nasjonalsangen som protest mot raseforskjeller. Siden har protestene knyttet til avspillingen av nasjonalsangen tiltatt. Bølgen av protester har - ikke overraskende - blitt møtt med en twitterstorm fra Trump.

Svarte i USA har fortsatt en lønn som ligger langt bak normalen i landet, jf. figuren nedenfor fra den nylig utgitte rapporten «Income and Poverty in the United States: 2016».

Svarte har en lønn som ligger betydelig under andre rasers. Mye å ta tak i, med andre ord. Ikke minst hadde det vært interessant å forstå hvorfor det er slik at svarte aldri kom seg opp, men ble liggende bak alle andre raser, inkludert nyere innvandrere.

Å bruke nasjonalsangen som påskudd for å sette raseforskjeller på agendaen, er pussig. For mange fremstår det igjen som om USA er midt i en større identitetskrise. Trump har naturligvis lite med dette å gjøre; svartes lavere inntekter kan åpenbart ikke spores tilbake til den nyvalgte presidenten.

Gamle lesere av denne spalten ønsker at jeg skal skrive mer om finansmarkedene. Men så lenge finansmarkedene er avhengig av realøkonomien, må man stille seg spørsmålet om man kan vente seg så mye av produktivitetsveksten de neste årene i et USA som er i en såpass dyp identitetskrise. Dessverre er det ikke første gangen jeg nylig bruker «Stakkars amerikanere» i tittelen på en bloggartikkel.

USA er midt i en dyp identitetskrise. Nasjonalsangen boikottes for å sette raseforskjeller på dagsorden. Et splittet USA er neppe oppskriften på et varig positivt omslag i produktiviteten i den amerikanske økonomien.

Faker Orwell

Hillary Clinton var tilbake i nyhetsbildet igjen i forrige uke med boken «What Happened». Boken byr på en bisarr feilslutning som gikk pressen og anmelderne hus forbi.

I januar skrev jeg at i «mediene kan jeg lese at George Orwells klassiker «1984» har blitt en bestselger igjen. Og mediene vet hvorfor: Det hele skyldes Trump».

Det er mange som ønsker å knytte George Orwells dystopiske fremtidsfabel til Donald Trump. Derfor er det interessant å lese hva Hillary Clinton selv skriver om lærdommen fra «Nineteen Eighty-Four» i sin egen bok:

«Å forsøke å definere virkeligheten er et sentralt trekk i autoritære samfunn. Det er dette Sovjet gjorde når de fjernet politiske dissidenter fra historiske foto. Det er dette som skjer i George Orwells klassiske novelle 'Nineteen Eighty-Four', når en torturist holder opp fire fingrer og gir dissidenten elektriske sjokk inntil fangen ser fem fingrer slik han er beordret til. Målet er å få deg til å sette spørsmålstegn ved logikk og fornuft og så mistillit mot nøyaktig de mennesker vi må stole på: Våre ledere, pressen, eksperter som søker å guide offentlig politikk basert på bevis, oss selv. For Trump, som med så mye annet han gjør, handler det ganske enkelt om dominans», skriver Clinton i boken.

For dem som har lest boken og forstått den, føles det kanskje rart å måtte forklare Clintons bisarre feilslutninger; det føles like upassende som å forklare et poeng i en vits. Men det var selvsagt aldri Orwells intensjon at vi skulle stole mer på våre ledere, pressen og eksperter. Tvert om ønsket Orwell at vi skulle være kritiske til logikk slik lederne i samfunnet legger den frem i stedet for å stole på det de sier. Husk at Orwell portretterte politiske ledere som feite svin i «Animal Farm», mens naive samfunnsborgere ble fremstilt som myndighetstro sauer.

Mange vil nok for øvrig si at hele USAs eksistens og grunnlov kom i stand fordi folk reiste seg mot de engelske lederne og ekspertene, samtidig som den amerikanske revolusjonen ble hjulpet av en alternativ presse; datidens skepsis mot makten og lederne lever i beste velgående i deler av USA, et poeng som ikke synes å oppta Clinton overhodet.

Et eller annet pussig skjer når temaet er Clinton og Trump. Det er som om ens politiske sympatier står i veien for å se to sider av en sak og bare rapportere fra den ene siden. Eksempelvis The Guardian skrev en lengre artikkel om den nye boken med en tittel som inneholder Orwell og 1984, men redaksjonen har ikke oppdaget Clintons åpenbare, bisarre feilslutning. Heller ikke Independent rører ved Clintons bisarre virkelighetsforståelse i en artikkel hvor Orwell og 1984 nevnes blant annet i tittelen. Er det ikke fascinerende at en feilslutning som ville gitt en ener på engelskeksamen på videregående ikke oppdages av et par av verdens største og mest velansette aviser?

Som om ikke dette var nok i den stadig pågående såpeoperaen som heter «Trump og Clinton», ble det avslørt at Amazon fjernet nesten alle kritiske leservurderinger av «What Happened». Jeg tviler ikke på at Clinton-boken er så politisert at den utsettes for organiserte kampanjer, men det skjer kanskje på begge sider av Clinton-Trump-leirene? Og det å fjerne hundrevis av anmeldelser på internett, minner ikke det litt om da «Sovjet gjorde når de fjernet politiske dissidenter fra historiske foto»? I skrivende stund har 92 prosent av leseranmeldelsene som har kommet gjennom Amazon-sensuren gitt toppkarakter, fem stjerner. Er en bok som feiltolker Orwell på sjeldent spektakulært vis - og i samme vending avslører forfatterens ønske om at vi må tro blindt på myndighetenes, pressens og ekspertenes godhet - av så høy kvalitet at 92 prosent av de representative leserne gir den toppkarakter?

Clinton tok tilbake rampelyset i forrige uke. For mange er gjensynet med taperen av presidentvalgkampen i fjor et kjært gjensyn. Men for flere tror jeg valgresultatet fra november 2016 i stadig større grad begynner å fremstå som da amerikanerne og valgsystemet deres valgte bort Clinton med det resultat at Trump ble valgt i stedet. Merk at denne siste bisarre Clinton-kommentaren om Orwell kommer på toppen av fjorårets uttalelse om at en fjerdedel av USAs befolkning - dvs. halvparten av dem som stemte på Trump - er forkastelige (eg. «basket of deplorables»).

Hillary Clinton faker Orwell. Hun hevder at lærdommen fra 1984 er at forfatteren ville ha oss til å ikke stille kritiske spørsmål til samfunnets ledere, pressen og eksperter. Om ikke annet kan slike utilsiktede innsikter i Clintons virkelighetsforståelse gjøre det litt enklere for frihetselskende amerikanere å leve med fjorårets valgutfall.

Kapital mot arbeid

Det har i nyere tid aldri vært et større gap mellom kapital og arbeid i USA enn det er i dag. Er klassekampen endelig over?

Hvis vi definerer klassekamp som kapitalens og arbeidernes tilgang til knappe ressurser, kan vi leke oss med tall for å illustrere interessemotsetningene over tid. I figuren nedenfor vises hvor mange timer det tar for en amerikaner å kjøpe en andel i Standard & Poor's 500-indeksen (indeksen gjenspeiler verdiutviklingen i de 500 største børsnoterte foretakene i USA).

Figuren dekker perioden fra 1964 til i dag. Når den blå linjen stiger, blir det dyrere for arbeiderne å kjøpe en andel i S&P 500. Når den blå linjen faller, stiger lønningene raskere enn verdien på egenkapitalen i de børsnoterte foretakene.

Illustrasjonen kan tolkes på mange vis. La meg gå gjennom noen av dem. For eksempel kan man bruke figuren til å hevde at amerikanske aksjer er historisk dyre; de har aldri vært dyrere siden 1964 basert på dette perspektivet. En mer provoserende innfallsvinkel er den jeg valgte i innledningen, nemlig at kapitalen har vunnet klassekampen. Vi ser at i perioden frem til omtrent 1980 steg lønningene i USA raskere enn kapitalen. Fra rundt 1980 til i dag - bare avbrutt av børsfallet i kjølvannet av teknologiboblen rundt årtusenskiftet og Den store finanskrisen i 2008 og 2009 - har veksten i kapitalen vært mye høyere enn lønnsveksten.

En annen tolkning er at kapitalen har vært langt mer effektiv enn arbeiderne; til tross for stadig lavere produktivitet blant gjennomsnittsarbeiderne har veksten i kapitalen økt. Sånn sett kan man argumentere for at kapitalen har vunnet fordi den er smartere enn de lavproduktive arbeiderne.

Figuren kan også brukes for å reflektere rundt arbeidernes og kapitalens tilgang til samfunnets knappe goder. Hvis man puttet penger i et indeksfond for 35 år siden, har kjøpekraften økt fem ganger så mye gjennom denne passive kapitalplasseringen som gjennom aktivt arbeid.

En kompliserende faktor bør imidlertid nevnes. Hvis innvandringen er høy, og spesielt fra land med lavproduktive arbeidere, kan slik innvandring komplisere analysen av gjennomsnittslønningene over tid fordi man ikke sammenlikner epler med epler. Dette var et poeng jeg var innom i forrige uke hvor jeg reflekterte over hvorfor økonomer liker innvandring.

Kapitalen stikker fra arbeiderne i USA. Fra 1980 til i dag har veksten i kapitalen vært fem ganger så høy som gjennomsnittsamerikanerens lønn.

Innvandring og økonomer

Innvandring er et tema som ikke vil slippe taket. Meningene om teamet er delte, men hvorfor anbefaler nesten alle økonomer økt innvandring?

Vestlige samfunn har opplevd store demografiske endringer de siste tiårene som følge av innvandring. Temaet ble ekstra aktuelt under flyktningkrisen og man diskuterte hvor mange millioner flyktninger land i Vesten kunne ta i mot. Victor D. Norman, en av Norges mest toneangivende økonomer, mener Norge bør ta i mot 100.000 syriske flyktninger. Norman er ikke unntaket blant økonomer som mener at mye innvandring er bra; det er regelen blant økonomer å være positiv til innvandring. Spørsmålet er hvor økonomenes positive holdning kommer fra.

Jeg tror vanlige folk vil bli overrasket når de hører hvor Normans udelt positive syn på innvandring stammer fra. Det positive synet kommer fra gammel handelsteori, teorier om komparative fortrinn i vareproduksjonen, utviklet av blant andre David Ricardo (1772-1823). For 200 år siden brukte Ricardo et eksempel basert på handel med vin og ull mellom England og Portugal for å promotere frihandel. I Ricardos eksempel kan man se for seg at Portugal brukte 90 timer på å produsere en enhet ull og 80 timer på å produsere en enhet vin. Til sammenlikning brukte England 100 timer på å produsere den samme enheten med ull og 120 timer på å produsere en enhet med vin. I dette eksemplet har Portugal en absolutt fordel i produksjonen av begge varer, men et komparativt fortrinn i produksjonen av vin.

I fraværet av handel bruker England 220 timer på å produsere én enhet ull og én enhet vin. Portugal bruker 170 timer på å produsere det samme. Hvis begge land spesialiserer seg og bare produserer det de har et komparativt fortrinn for, vil samlet produksjon øke; England kan produsere 2,2 ullenheter på 120 timer og Portugal kan produsere 2,125 vinenheter på 170 timer. Hvis handel innføres, kan England bytte sitt ulloverskudd på én til 1,2 enheter mot Portugals vinoverskudd  på én til 1,125 enheter slik at hvert land sitter igjen med én enhet ull og vin hver - og et lite overskudd i tillegg (England kan sitte igjen med et lite ulloverskudd, mens Portugal kan sitte igjen med et vinoverskudd for konsum eller eksport).

Det ricardianske eksemplet er kraftfullt fordi det er så enkelt. Og økonomer bruker det på alle områder de kaster øynene på, inkludert innvandring. Norman vil derfor argumentere for at innvandring fra de områdene i verden som er mest forskjellig fra de områdene de flytter til, er best. Logikken er at komparative fordeler bare kan utnyttes når det er genuine forskjeller mellom innvandrerne og de borgerne som tar i mot innvandrerne; med andre ord vil innvandring fra fjerne strøk være bedre enn fra nære strøk.

Økonomenes bruk av Ricardo og enkle modeller for å argumentere for innvandring fra land som er så forskjellig som mulig fra mottakerlandet, har en logikk som ikke er sterkere enn premissene teoriene er bygd på. La meg derfor trekke frem en alternativ tankemåte, utviklet av Garett Jones ved George Mason University. Modellen kan kalles for «liknelsen om vasene». Liknelsen går ut på følgende:

To team er satt til å lage vaser. Det trengs to arbeidere for å produsere én vase; en som blåser vasen og en som pakker den ned. Arbeider A1 og A2 på team A er høykompetente og lager sammen én vase pr. tidsenhet; suksessraten er 100 prosent for hver av de høykompetente arbeiderne. Arbeider B1 og B2 på team A er lavkompetente og hver av dem lykkes med å lage en vase i bare halvparten av tilfellene; det vil si at team B lager kun 0,25 vaser pr. tidsenhet.

Så kommer én av Normans elever inn med teorien om komparative fordeler; han setter derfor vidt forskjellige arbeidere til å jobbe med hverandre. Dermed vil de nye teamene bestå av én arbeider fra team A og én fra team B. Når teamene kombineres på denne måten, produseres én vase pr. tidsenhet (0,5+0,5=1,0). Er ikke det bra?

Alternativet, som jeg tror de fleste ville valgt uten å tenke seg om, er rene team med to A-arbeidere og to B-arbeidere på hvert team. Produksjonen vil nå bli 1,25 vaser pr. tidsenhet (1+0,25=1,25). Med andre ord tjener eksemplet som en illustrasjon på at en smart teamleder vil sette sammen team med likest mulig kompetanse. Slik tror jeg det også er i praksis. Hvor mange personalavdelinger går aktivt inn for å systematisk ansette folk som skiller seg mest mulig fra dem som allerede jobber i bedriften?

Vaseeksemplet gir oss innsikt i hvordan politikere som eksempelvis Trump tenker. Han ser på innvandring fra mottakerlandets perspektiv hvor arbeider A1 jobber best med arbeider A2. Fra innvandrerperspektiv ser vi imidlertid at arbeiderne på B-laget vil tjene på å komme på A-laget fordi B-arbeidernes produktivitet øker (fra å produsere 0,25 vaser pr. tidsenhet til å produsere 0,5 vaser). Men fra et globalt perspektiv ser vi nå at vaseeksemplet favoriserer rendyrkede team av høykompetent og lavkompetent arbeidskraft. Hvis det fantes én verdensleder med makt til å lage spilleregler for alle - og som ønsket å maksimere global produksjon - ville han holdt A-arbeidere atskilt fra B-arbeidere. Med andre ord kan man argumentere for at når samlet produksjon avhenger av interaksjon, gjelder det å rendyrke teamene. Derfor kan man argumentere for at for eksempel Trump har rett om innvandring både når det gjelder USAs produksjon og velferd - og hva angår global produksjon. Jeg har aldri sett en toneangivende økonom ta Trump eller andre politikere i forsvar på dette området; det gis utelukkende strykkarakter. Men heller ikke i vaseeksemplet er logikken sterkere enn premissene den hviler på. Kanskje spørsmålet avgjøres best i demokratiske prosesser og ikke reduseres til et rent fagspørsmål hvor økonomene opptrer som lærere og sensorer?

Innvandring har de siste årene vært et voksende tema i demokratiske valg i store land som Storbritannia, USA og Frankrike. De toneangivende ekspertene, forført av ricardiansk logikk om komparative fordeler fra begynnelsen av 1800-tallet, har argumentert for at innvandring er en velferdsgevinst for mottakerlandet. Liknelsen om vasene, som er helt ukjent blant økonomer, forteller oss at Ricardos logikk om varehandel ikke bør brukes på områder hvor interaksjon mellom borgerne er viktig for å opprettholde produktiviteten.