hits

september 2017

Stakkars amerikanere II

Det gr nesten ikke en dag uten at USA demonstrerer vingling i stedet for resolutthet. N klarer ikke amerikanerne en gang st bak sin egen nasjonalsang.

I fjor hst - en stund fr Donald Trump overraskende ble valgt til president - valgte en amerikansk fotballspiller bruke den amerikanske nasjonalsangen som protest mot raseforskjeller. Siden har protestene knyttet til avspillingen av nasjonalsangen tiltatt. Blgen av protester har - ikke overraskende - blitt mtt med en twitterstorm fra Trump.

Svarte i USA har fortsatt en lnn som ligger langt bak normalen i landet, jf. figuren nedenfor fra den nylig utgitte rapporten Income and Poverty in the United States: 2016.

Svarte har en lnn som ligger betydelig under andre rasers. Mye ta tak i, med andre ord. Ikke minst hadde det vrt interessant forst hvorfor det er slik at svarte aldri kom seg opp, men ble liggende bak alle andre raser, inkludert nyere innvandrere.

bruke nasjonalsangen som pskudd for sette raseforskjeller p agendaen, er pussig. For mange fremstr det igjen som om USA er midt i en strre identitetskrise. Trump har naturligvis lite med dette gjre; svartes lavere inntekter kan penbart ikke spores tilbake til den nyvalgte presidenten.

Gamle lesere av denne spalten nsker at jeg skal skrive mer om finansmarkedene. Men s lenge finansmarkedene er avhengig av realkonomien, m man stille seg sprsmlet om man kan vente seg s mye av produktivitetsveksten de neste rene i et USA som er i en spass dyp identitetskrise. Dessverre er det ikke frste gangen jeg nylig bruker Stakkars amerikanere i tittelen p en bloggartikkel.

USA er midt i en dyp identitetskrise. Nasjonalsangen boikottes for sette raseforskjeller p dagsorden. Et splittet USA er neppe oppskriften p et varig positivt omslag i produktiviteten i den amerikanske konomien.

Faker Orwell

Hillary Clinton var tilbake i nyhetsbildet igjen i forrige uke med boken What Happened. Boken byr p en bisarr feilslutning som gikk pressen og anmelderne hus forbi.

I januar skrev jeg at i mediene kan jeg lese at George Orwells klassiker 1984 har blitt en bestselger igjen. Og mediene vet hvorfor: Det hele skyldes Trump.

Det er mange som nsker  knytte George Orwells dystopiske fremtidsfabel til Donald Trump. Derfor er det interessant lese hva Hillary Clinton selv skriver om lrdommen fra Nineteen Eighty-Four i sin egen bok:

forske definere virkeligheten er et sentralt trekk i autoritre samfunn. Det er dette Sovjet gjorde nr de fjernet politiske dissidenter fra historiske foto. Det er dette som skjer i George Orwells klassiske novelle 'Nineteen Eighty-Four', nr en torturist holder opp fire fingrer og gir dissidenten elektriske sjokk inntil fangen ser fem fingrer slik han er beordret til. Mlet er f deg til sette sprsmlstegn ved logikk og fornuft og s mistillit mot nyaktig de mennesker vi m stole p: Vre ledere, pressen, eksperter som sker guide offentlig politikk basert p bevis, oss selv. For Trump, som med s mye annet han gjr, handler det ganske enkelt om dominans, skriver Clinton i boken.

For dem som har lest boken og forsttt den, fles det kanskje rart mtte forklare Clintons bisarre feilslutninger; det fles like upassende som forklare et poeng i en vits. Men det var selvsagt aldri Orwells intensjon at vi skulle stole mer p vre ledere, pressen og eksperter. Tvert om nsket Orwell at vi skulle vre kritiske til logikk slik lederne i samfunnet legger den frem i stedet for stole p det de sier. Husk at Orwell portretterte politiske ledere som feite svin i Animal Farm, mens naive samfunnsborgere ble fremstilt som myndighetstro sauer.

Mange vil nok for vrig si at hele USAs eksistens og grunnlov kom i stand fordi folk reiste seg mot de engelske lederne og ekspertene, samtidig som den amerikanske revolusjonen ble hjulpet av en alternativ presse; datidens skepsis mot makten og lederne lever i beste velgende i deler av USA, et poeng som ikke synes oppta Clinton overhodet.

Et eller annet pussig skjer nr temaet er Clinton og Trump. Det er som om ens politiske sympatier str i veien for se to sider av en sak og bare rapportere fra den ene siden. Eksempelvis The Guardian skrev en lengre artikkel om den nye boken med en tittel som inneholder Orwell og 1984, men redaksjonen har ikke oppdaget Clintons penbare, bisarre feilslutning. Heller ikke Independent rrer ved Clintons bisarre virkelighetsforstelse i en artikkel hvor Orwell og 1984 nevnes blant annet i tittelen. Er det ikke fascinerende at en feilslutning som ville gitt en ener p engelskeksamen p videregende ikke oppdages av et par av verdens strste og mest velansette aviser?

Som om ikke dette var nok i den stadig pgende speoperaen som heter Trump og Clinton, ble det avslrt at Amazon fjernet nesten alle kritiske leservurderinger av What Happened. Jeg tviler ikke p at Clinton-boken er s politisert at den utsettes for organiserte kampanjer, men det skjer kanskje p begge sider av Clinton-Trump-leirene? Og det fjerne hundrevis av anmeldelser p internett, minner ikke det litt om da Sovjet gjorde nr de fjernet politiske dissidenter fra historiske foto? I skrivende stund har 92 prosent av leseranmeldelsene som har kommet gjennom Amazon-sensuren gitt toppkarakter, fem stjerner. Er en bok som feiltolker Orwell p sjeldent spektakulrt vis - og i samme vending avslrer forfatterens nske om at vi m tro blindt p myndighetenes, pressens og ekspertenes godhet - av s hy kvalitet at 92 prosent av de representative leserne gir den toppkarakter?

Clinton tok tilbake rampelyset i forrige uke. For mange er gjensynet med taperen av presidentvalgkampen i fjor et kjrt gjensyn. Men for flere tror jeg valgresultatet fra november 2016 i stadig strre grad begynner fremst som da amerikanerne og valgsystemet deres valgte bort Clinton med det resultat at Trump ble valgt i stedet. Merk at denne siste bisarre Clinton-kommentaren om Orwell kommer p toppen av fjorrets uttalelse om at en fjerdedel av USAs befolkning - dvs. halvparten av dem som stemte p Trump - er forkastelige (eg. basket of deplorables).

Hillary Clinton faker Orwell. Hun hevder at lrdommen fra 1984 er at forfatteren ville ha oss til ikke stille kritiske sprsml til samfunnets ledere, pressen og eksperter. Om ikke annet kan slike utilsiktede innsikter i Clintons virkelighetsforstelse gjre det litt enklere for frihetselskende amerikanere leve med fjorrets valgutfall.

Kapital mot arbeid

Det har i nyere tid aldri vrt et strre gap mellom kapital og arbeid i USA enn det er i dag. Er klassekampen endelig over?

Hvis vi definerer klassekamp som kapitalens og arbeidernes tilgang til knappe ressurser, kan vi leke oss med tall for illustrere interessemotsetningene over tid. I figuren nedenfor vises hvor mange timer det tar for en amerikaner  kjpe en andel i Standard & Poor's 500-indeksen (indeksen gjenspeiler verdiutviklingen i de 500 strste brsnoterte foretakene i USA).

Figuren dekker perioden fra 1964 til i dag. Nr den bl linjen stiger, blir det dyrere for arbeiderne kjpe en andel i S&P 500. Nr den bl linjen faller, stiger lnningene raskere enn verdien p egenkapitalen i de brsnoterte foretakene.

Illustrasjonen kan tolkes p mange vis. La meg g gjennom noen av dem. For eksempel kan man bruke figuren til hevde at amerikanske aksjer er historisk dyre; de har aldri vrt dyrere siden 1964 basert p dette perspektivet. En mer provoserende innfallsvinkel er den jeg valgte i innledningen, nemlig at kapitalen har vunnet klassekampen. Vi ser at i perioden frem til omtrent 1980 steg lnningene i USA raskere enn kapitalen. Fra rundt 1980 til i dag - bare avbrutt av brsfallet i kjlvannet av teknologiboblen rundt rtusenskiftet og Den store finanskrisen i 2008 og 2009 - har veksten i kapitalen vrt mye hyere enn lnnsveksten.

En annen tolkning er at kapitalen har vrt langt mer effektiv enn arbeiderne; til tross for stadig lavere produktivitet blant gjennomsnittsarbeiderne har veksten i kapitalen kt. Snn sett kan man argumentere for at kapitalen har vunnet fordi den er smartere enn de lavproduktive arbeiderne.

Figuren kan ogs brukes for reflektere rundt arbeidernes og kapitalens tilgang til samfunnets knappe goder. Hvis man puttet penger i et indeksfond for 35 r siden, har kjpekraften kt fem ganger s mye gjennom denne passive kapitalplasseringen som gjennom aktivt arbeid.

En kompliserende faktor br imidlertid nevnes. Hvis innvandringen er hy, og spesielt fra land med lavproduktive arbeidere, kan slik innvandring komplisere analysen av gjennomsnittslnningene over tid fordi man ikke sammenlikner epler med epler. Dette var et poeng jeg var innom i forrige uke hvor jeg reflekterte over hvorfor konomer liker innvandring.

Kapitalen stikker fra arbeiderne i USA. Fra 1980 til i dag har veksten i kapitalen vrt fem ganger s hy som gjennomsnittsamerikanerens lnn.

Innvandring og konomer

Innvandring er et tema som ikke vil slippe taket. Meningene om teamet er delte, men hvorfor anbefaler nesten alle konomer kt innvandring?

Vestlige samfunn har opplevd store demografiske endringer de siste tirene som flge av innvandring. Temaet ble ekstra aktuelt under flyktningkrisen og man diskuterte hvor mange millioner flyktninger land i Vesten kunne ta i mot. Victor D. Norman, en av Norges mest toneangivende konomer, mener Norge br ta i mot 100.000 syriske flyktninger. Norman er ikke unntaket blant konomer som mener at mye innvandring er bra; det er regelen blant konomer vre positiv til innvandring. Sprsmlet er hvor konomenes positive holdning kommer fra.

Jeg tror vanlige folk vil bli overrasket nr de hrer hvor Normans udelt positive syn p innvandring stammer fra. Det positive synet kommer fra gammel handelsteori, teorier om komparative fortrinn i vareproduksjonen, utviklet av blant andre David Ricardo (1772-1823). For 200 r siden brukte Ricardo et eksempel basert p handel med vin og ull mellom England og Portugal for promotere frihandel. I Ricardos eksempel kan man se for seg at Portugal brukte 90 timer p produsere en enhet ull og 80 timer p produsere en enhet vin. Til sammenlikning brukte England 100 timer p produsere den samme enheten med ull og 120 timer p produsere en enhet med vin. I dette eksemplet har Portugal en absolutt fordel i produksjonen av begge varer, men et komparativt fortrinn i produksjonen av vin.

I fravret av handel bruker England 220 timer p produsere n enhet ull og n enhet vin. Portugal bruker 170 timer p produsere det samme. Hvis begge land spesialiserer seg og bare produserer det de har et komparativt fortrinn for, vil samlet produksjon ke; England kan produsere 2,2 ullenheter p 120 timer og Portugal kan produsere 2,125 vinenheter p 170 timer. Hvis handel innfres, kan England bytte sitt ulloverskudd p n til 1,2 enheter mot Portugals vinoverskudd  p n til 1,125 enheter slik at hvert land sitter igjen med n enhet ull og vin hver - og et lite overskudd i tillegg (England kan sitte igjen med et lite ulloverskudd, mens Portugal kan sitte igjen med et vinoverskudd for konsum eller eksport).

Det ricardianske eksemplet er kraftfullt fordi det er s enkelt. Og konomer bruker det p alle omrder de kaster ynene p, inkludert innvandring. Norman vil derfor argumentere for at innvandring fra de omrdene i verden som er mest forskjellig fra de omrdene de flytter til, er best. Logikken er at komparative fordeler bare kan utnyttes nr det er genuine forskjeller mellom innvandrerne og de borgerne som tar i mot innvandrerne; med andre ord vil innvandring fra fjerne strk vre bedre enn fra nre strk.

konomenes bruk av Ricardo og enkle modeller for argumentere for innvandring fra land som er s forskjellig som mulig fra mottakerlandet, har en logikk som ikke er sterkere enn premissene teoriene er bygd p. La meg derfor trekke frem en alternativ tankemte, utviklet av Garett Jones ved George Mason University. Modellen kan kalles for liknelsen om vasene. Liknelsen gr ut p flgende:

To team er satt til lage vaser. Det trengs to arbeidere for produsere n vase; en som blser vasen og en som pakker den ned. Arbeider A1 og A2 p team A er hykompetente og lager sammen n vase pr. tidsenhet; suksessraten er 100 prosent for hver av de hykompetente arbeiderne. Arbeider B1 og B2 p team A er lavkompetente og hver av dem lykkes med lage en vase i bare halvparten av tilfellene; det vil si at team B lager kun 0,25 vaser pr. tidsenhet.

S kommer n av Normans elever inn med teorien om komparative fordeler; han setter derfor vidt forskjellige arbeidere til jobbe med hverandre. Dermed vil de nye teamene best av n arbeider fra team A og n fra team B. Nr teamene kombineres p denne mten, produseres n vase pr. tidsenhet (0,5+0,5=1,0). Er ikke det bra?

Alternativet, som jeg tror de fleste ville valgt uten tenke seg om, er rene team med to A-arbeidere og to B-arbeidere p hvert team. Produksjonen vil n bli 1,25 vaser pr. tidsenhet (1+0,25=1,25). Med andre ord tjener eksemplet som en illustrasjon p at en smart teamleder vil sette sammen team med likest mulig kompetanse. Slik tror jeg det ogs er i praksis. Hvor mange personalavdelinger gr aktivt inn for systematisk ansette folk som skiller seg mest mulig fra dem som allerede jobber i bedriften?

Vaseeksemplet gir oss innsikt i hvordan politikere som eksempelvis Trump tenker. Han ser p innvandring fra mottakerlandets perspektiv hvor arbeider A1 jobber best med arbeider A2. Fra innvandrerperspektiv ser vi imidlertid at arbeiderne p B-laget vil tjene p komme p A-laget fordi B-arbeidernes produktivitet ker (fra produsere 0,25 vaser pr. tidsenhet til produsere 0,5 vaser). Men fra et globalt perspektiv ser vi n at vaseeksemplet favoriserer rendyrkede team av hykompetent og lavkompetent arbeidskraft. Hvis det fantes n verdensleder med makt til lage spilleregler for alle - og som nsket maksimere global produksjon - ville han holdt A-arbeidere atskilt fra B-arbeidere. Med andre ord kan man argumentere for at nr samlet produksjon avhenger av interaksjon, gjelder det rendyrke teamene. Derfor kan man argumentere for at for eksempel Trump har rett om innvandring bde nr det gjelder USAs produksjon og velferd - og hva angr global produksjon. Jeg har aldri sett en toneangivende konom ta Trump eller andre politikere i forsvar p dette omrdet; det gis utelukkende strykkarakter. Men heller ikke i vaseeksemplet er logikken sterkere enn premissene den hviler p. Kanskje sprsmlet avgjres best i demokratiske prosesser og ikke reduseres til et rent fagsprsml hvor konomene opptrer som lrere og sensorer?

Innvandring har de siste rene vrt et voksende tema i demokratiske valg i store land som Storbritannia, USA og Frankrike. De toneangivende ekspertene, forfrt av ricardiansk logikk om komparative fordeler fra begynnelsen av 1800-tallet, har argumentert for at innvandring er en velferdsgevinst for mottakerlandet. Liknelsen om vasene, som er helt ukjent blant konomer, forteller oss at Ricardos logikk om varehandel ikke br brukes p omrder hvor interaksjon mellom borgerne er viktig for opprettholde produktiviteten.