hits

september 2016

Persepsjon og virkeligheten

Tidvis er det du leser om og virkeligheten to forskjellige ting. To eksempler fra i r minner oss om persepsjonens makt.

Det frste eksemplet dreier seg om Labour-leder Jeremy Corbyn, som ble forskt presset ut av partiet i kjlvannet av brexit. En rekke parlamentsmedlemmer trakk seg i tidligere i r i protest mot Corbyn, og mange regnet nok med at han ville bli presset til trekke seg. Men i forrige uke ble Corbyn gjenvalgt som leder av Labour, blant mer enn en halv million Labour-medlemmer. Den omstridte lederen fikk 62 prosent av stemmene, mer enn han fikk ret fr. Ogs valgdeltakelsen i Labour var hyere i r enn i fjor.



 

Det andre eksemplet dreier seg om fienden i st, Russland. Nr man flger med i mediene, fr man fort inntrykket av at russerne rasler med sablene p grensen til Norge. Det rapporteres blant annet om russiske krigsfly som provoserer. Men statistikk fra Forsvaret, gjengitt av NRK, forteller en mer nyansert historie.



Merk at tallene for 2016 er annualisert for gjre dem sammenliknbare med tidligere kalenderr (tall fra begynnelsen av august er dividert med 7/12). Jeg ser ingen stigende trend i disse tallene fra Forsvaret. Til sammenlikning var det 500-600 identifiseringer p midten av 1980-tallet.

Jeg synes disse to eksemplene er interessante fordi statistikken ikke sttter medienes rapportering:

(1) Jeremy Corbyn er en populr mann blant det store flertallet i sitt eget parti, og ikke upopulr som mediene ga inntrykk av.

(2) Russiske krigsfly er skumle fordi de kan bre atomvpen og utlse store deleggelser, men Forsvarets statistikk viser at trenden i antall identifiseringer av russiske krigsfly har vrt p vei ned de siste ti rene, og ikke opp - som man kan f inntrykk av i mediene.

Comment is free, but facts are sacred, sa C.P. Scott (1846-1932), redaktr i og eier av the Guardian. Er det mulig over tid selge noe som er free?

Jeg tror det store skiftet i media, hvor det snart ikke finnes en publikasjon lenger som tjener penger, ogs m ses i sammenheng med skjev dekning av virkeligheten; folk er ikke dumme, og de vil ikke betale for noe som penbart gir et skjevt bilde av virkeligheten.

Ogs en annen forklaring er plausibel. Mediene ser seg kanskje tjent med skrive for det etablerte fordi de ser at de n er avhengige av det etablerte i form av sttte (annonser, skatt, intervjuobjekter, direkte pressesttte osv.)?

Jeg har tidligere ppekt at sjefkonomene har gitt opp fungere som analytikere og i stedet gtt over i rollen som sjefpolitikere. Pstanden provoserte naturligvis enkelte, men jeg tror mange unngikk f med seg det som var poenget mitt (et poeng som kanskje ikke fremgikk krystallklart av artikkelen min). Poenget mitt er at det eksempelvis er helt umulig vre for brexit eller for Trumps handelspolitikk som skolekonom. Iflge lreboken er frihandel en vinn-vinn-situasjon, og derfor var brexit galt og Trump str for en drlig politikk. Mer er det egentlig ikke si om den saken, for hvem vil vel opponere mot etablert, elementr konomisk teori?

Vi liker tro at vi i Vesten har et pent sinn. Og mange ser p pressen som en garanti for at sannheten kommer frem og at meningsutvekslingen skjer fritt nok til tukte gjengrodde holdninger og meninger. I realiteten er det vanskelig tenke nytt hvis tankene skal vre i henhold til akseptert konomisk teori, en teori som stadig flere i Vesten fler ikke str p deres side. Og mediene gr i flokk; selv om omtrent halvparten av de stemmeberettigede sier de kan tenke seg stemme p Trump, er det ikke et eneste av de store mediehusene som sttter ham.

Nr politikerne nsker seg et nytt folk og mediene nsker seg nye lesere, lyttere og seere, har vi kommet i en fascinerende situasjon. Er vi der i dag?

Matematikken i konomifaget

konomi og finans har blitt et matematisk fag. Men sprsmlet er om akademikerne bruker matematikken p riktig mte.

Kritikken mot konomifaget har vrt et gjennomgangstema siden jeg startet denne bloggen for snart ti r siden.  I min frste bloggartikkel fra oktober 2006 skrev jeg om Myter og overtro i aksjemarkedet. Senere har konomi- og finansfagets utilstrekkelighet vrt en gjenganger i denne spalten.

Nylig kom jeg over en artikkel skrevet av Marcos Lpez de Prado, en akademiker og praktiker. Han sitter i redaksjonskomiten i bl.a. Journal of Portfolio Management, et fagtidsskrift rettet mot praktikere. Av akademisk ballast har han to doktorgrader. I det daglige jobber han i et hedgefond.

Til tross for den penbare egeninteressen i belyse forhold som fr sin arbeidsgiver, det nevnte hedgefondet, i et godt lys, er det flere forhold i kritikken mot konomifaget som jeg deler.

Universitetsprogrammene er utformet av karriereakademikere med liten eller ingen erfaring fra virkeligheten (...) Dette leder til at studenter undervises for lykkes i akademia, og ikke i det virkelige liv. Hvis finansinstituttene p universitetene bryr seg om studentene sine, m de slippe frem forskere som forstr hva som trengs for lykkes i den virkelige verden, skriver de Prado i en nylig publisert fagartikkel.

P hjemmesiden sin gr de Prado enda klarere ut mot finans- og konomifaget. Her skriver han at masterstudenter fra eliteuniversitetene er drlig forberedt for bidra p en meningsfylt mte til investeringsbransjen (...) For si det rett ut; studenter betaler hundretusener av dollar for lre seg verkty som ikke fungerer i praksis. Og enda verre; de vil kaste bort verdifulle r p forske f de feilsltte modellene til virke.

De Prado peker p at mange som virkelig lykkes i finans, har bakgrunn fra rene matematiske disipliner; de har aldri pnet en lrebok i finans eller konomi. I den tidligere nevnte fagartikkelen hevder han at ideologer blir drlige investorer.

Forrige uke hevdet jeg at sjefkonomer har gitt opp analysere konomien. I stedet har de blitt sjefpolitikere som direkte og indirekte jobber for f valgt sin favoritt som president i USA. Ikke alle konomer liker pstanden min (de mener det er faglige grunner for fremstille den ene kandidaten i et mer positivt lys), selv om det er helt penbart at konomer fra eliteuniversitetene skyr den ene kandidaten, mens de samler seg rundt den andre, jf. eksempelvis denne artikkelen. For vrig er det ingen grunn til bli overrasket over at konomer primrt er ideologer.

[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist's positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views, sa Rose Friedman (1910-2009), kona til Milton Friedman, i sin tid.

Advarslene mot dagens finans- og konomifag har vrt der hele tiden. For 100 r siden ppekte grunnleggeren av National Bureau of Economic Research (NBER) at prisendringer i finansmarkedet ikke tilfredsstiller antakelsene som implisitt ligger i standard statistiske verkty. Omtrent 50 r senere slo Granger og Newbold (Forecasting Economic Time Series) fast at man ikke kan bruke standard statistiske verkty for forst sykliske skift i konomien. Med andre ord har det lenge blitt advart mot metodebruken i bde analysen av tidsserier i finans og av tidsserier i konomi. Likevel er ingenting gjort.

Alle burde vre i stand til se hvor naken keiseren av konomi- og finansfaget var da den skalte Nobel-prisen i konomi ble gitt til en psykolog, Daniel Kahneman, i 2002. Kahneman har uttalt at han aldri har lest en lrebok i konomi. Mange ser ikke helt det ulogiske i denne tildelingen; det er som om Nobel-prisen i medisin skulle g til en utver av alternativ medisin.

De Prados kritikk av konomi- og finansfaget kan vre mer konkret enn den kritikken som Mitchell og Granger-Newbold anfrte for 50-100 r siden; de Prado har n regnekraft og empiri lene seg p, noe tidligere konomer ikke hadde i like stor grad. De Prado vil ikke ha bort matematikken i konomifaget. Men han vil fa frre antakelser, som i realiteten koker ned til vre ideologi. I stedet snakker han om en matematikk som tar i bruk superdatamaskiner, bde eksisterende og slike som kanskje kommer (kvantemekanikk). Han mener konometriens linere sammenhenger og modeller som hviler p teori hvis fundament er ideologi - hvis man lytter til Friedmans ord - kommer til kort mot selvlrende datamaskiner som gr agnostisk til verks i mtet med de empiriske dataene.

Hvorfor ta opp dette temaet enda en gang? Er det ikke uttmt? For det frste vekker temaet fremdeles sterke flelser blant en del konomer; kritikken mot konomifaget er fortsatt en kamp mot det etablerte og salonfhige. I tillegg kommer at det n er tte r siden Lehman Brothers kollapset, en kollaps som i ettertid minner oss om finanskrisen og de tiltakene som elitekonomene initierte den gang. Det tankevekkende er at pengepolitikken er enda lsere i 2016 enn den var i 2008. Elitekonomene tok i bruk sterke medisiner den gang, og eneste forskjellen mellom 2008 og 2016 er at pasienten fr sterkere doser medisin i dag enn den gang. Har medisinen fungert? Snn sett er det ikke pussig at konomer og finansinstitusjoner forsker pvirke valgkampen i USA. For mens den ene kandidaten lover status quo, er det mer usikkert hva den andre, mer uberegnelige kandidaten vil fre med seg av endringer. Tenk om lederen av verdens strste konomi skulle komme til samme konklusjon som de Prado, Granger-Newbold, Mithcell og mange andre? Mye str p spill nr den ene presidentkandidaten har gtt s hardt ut mot elitekonomiene i Federal Reserve.

Kritikken mot det moderne konomi- og finansfaget har pgtt i lang tid. Likevel skjer ingenting med konomifaget. Kan det vre at ingen reformasjon av konomifaget kan skje fordi faget er en garanti for status quo i en verden som trenger omstilling?

Sjefkonomer blir sjefpolitikere

Sjefkonomene har bommet systematisk p veksten de siste 15 rene. Da er det kanskje ikke s rart at de endelig kaster analysene over bord og blir regelrette politikere.

Jeg har tidligere ppekt at sjefkonomene i USA har hatt for hye vekstestimater i 85 prosent av tiden siden 2001 (jf. denne figuren). At sjefkonomene har en spesielt skjev terning, som helst vil vise et positivt utfall, er kanskje noe man m regne med nr folk har incentiver til vre positive.

Det siste ret har vi imidlertid ftt flere hint om at konomene i de store finansinstitusjonene ikke bare driver med analyse; de inntar ogs klare politiske standpunkt og opptrer som brikker i spillet om meningsdannelsen i det moderne samfunnet.

Det frste eksemplet p at sjefkonomene er mest politikere for spesielle interesser, kom i kjlvannet av brexit. Jeg har tidligere skrevet om bl.a. The Economist, som karakteriserte folkeavstemningen som anarki. Utover slike karakteristikker kom sjefkonomene med spdommer om resesjon i Storbritannia, brecession, som flge av brexit. N skriver f.eks. Business Insider at sjefkonomene m innrmme at de tok feil; resesjonsspdommene slo ikke til. Med andre ord har vi med konomer gjre som stadig er for positive til veksten generelt, men nr de konfronteres med en folkeavstemning hvis utfall de misliker, blir de plutselig mer pessimistiske enn de har vrt p lang tid.

Dette er imidlertid mer subtile eksempler p at konomer i ledende tidsskrifter og sjefkonomer lar sine politiske holdninger komme foran analysejobben. Et klarere eksempel p at sjefkonomer tar p seg politikerrollen, fikk vi nylig her hjemme, da Nordea gikk ut med sttte til Clinton og kritikk av Trump.

Iflge Nordea vil en Trump-seier gi negative ringvirkninger ikke bare i USA, men i resten av verden, skriver E24. Hvis det bare hadde vrt s enkelt at man kunne regne seg frem til hvilken politikk som ga best resultat, burde man kanskje overlatt hele styringen til sjefkonomene?

Alle lengst gr imidlertid Goldman Sachs, som i forrige uke forbd sine ansatte donere penger til Trump. Samme forbud mot pengesttte gjelder imidlertid ikke Clinton.

Det man tidligere hadde en vag fornemmelse av, har i lpet av kort tid blitt stadig synligere. Sjefkonomer har for lengst sluttet analysere konomien. I stedet jobber de for politiske utfall som er i deres egen interesse.

Overraskende positivt

Rekken med negative makrooverraskelser i USA er over. Akkurat nr folk har mistet troen p konomien?

Etter seks kvartaler p rad med negative makrooverraskelser har tredje kvartal i r startet positivt. Hva betyr det?

En makrooverraskelse er definert som et avvik mellom det faktiske makrotallet og forventningen knyttet til det. Nr det oppstr avvik mellom forventning og realitet, noteres en overraskelse som kan vre enten positiv eller negativ. Hvis forventningene er uten farge, det vil si systematisk for hye eller for lave, vil man over tid forvente at det vil vre like mange positive som negative makrooverraskelser.

Jeg har fulgt slike makrooverraskelser i over ti r med interesse. Litt har jeg lrt p veien. Blant annet at makrooverraskelsene svinger. Og svingningene er ikke helt tilfeldige.



I figuren ovenfor (klikk her for en strre versjon) ser du mnstret i makrooverraskelser i USA fra 2000 til i dag. Det er Bloomberg som er kilden. Bloomberg har ingen penbar agenda i analysen av makrotall s jeg tror denne tallserien er av tilfredsstillende kvalitet.

I snitt har linjeverdien (jf. hvit linje) vrt null (-0,015) de siste 16 rene. Det gir inntrykk av at overraskelsene flger et tilfeldig mnster, slik man forventer gitt at makroestimatene er uten farge, eller bias som det ofte kalles. Men jeg har en annen hypotese som kan gi interessant innsikt. Poenget mitt er at forventningene blant makrokonomer tilsvarer grsdagens tilstand; de bruker grsdagens vr for sp vret i morgen. Hvis en meteorolog hadde brukt samme metode, ville du sett at vroverraskelsene fulgte kalendermnstret. Og over tid ville vroverraskelsene summeres opp til omtrent null.

Hvis sjefkonomene ganske enkelt bruker grsdagens makrotall og vekst (vr) for sp morgendagens makrotall og vekst (vr), vil makrooveraskelsene gi en verdifull indikasjon p vekstretningen i konomien. De siste seks kvartalene har makrooverraskelsene vrt mest negative. Og sommeren 2015 var de sjeldent negative. Det er ikke ofte (de siste 16 rene) man har opplevd en like lang og kraftig blge med negative makrooverraskelser. Den lange perioden med negative makrooverraskelser er en indikasjon p at vi har lagt bak oss en periode med et negativt momentum i den konomiske veksten i USA. Merk forlpet i den rde linjen, som er et glidende rssnitt av makrooverraskelsene; det har aldri vrt lavere enn i 2016.

I sommer snudde makrooverraskelsene til det positive for frste gang p halvannet r. Det kan bety at momentum i konomien har snudd til det positive. Etter flere kvartaler p rad med mange og kraftige negative overraskelser er det en del som vil vre skeptisk til et slikt skift.

Makrotallene i USA har s vidt begynt  overraske positivt igjen etter seks kvartaler med makroskuffelser. Det betyr at det er altfor sent bli virkelig pessimistisk til de amerikanske vekstutsiktene.