hits

september 2012

Komité for hye aktivapriser

Den amerikanske sentralbankens pengepolitiske tiltak er et eksperiment vi ikke kjenner konsekvensene av. Faren er stor for at Federal Reserve er den synlige hnden i markedet som blser boble etter boble.

Det er snart fire r siden Federal Reserve lanserte det frste programmet for kvantitative lettelser i pengepolitikken; Quantitative Easing 1, eller bare QE1, var et faktum i november 2008. P det tidspunktet var ledende indekser for generell konomisk vekst i USA i ferd med snu opp og de varslet dermed en selvforsterkende oppgang; QE1 kom med andre ord p toppen av sykliske krefter som allerede var i emning.

Siden Q1 har vi ftt QE2 og Operation Twist. N er QE3 nylig annonsert. QE3 innebrer at Federal Reserve kjper boliglnsrelaterte obligasjoner til en verdi av 40 milliarder i mneden; fordi strrelsen p QE3 er ubegrenset, har tiltaket ftt tilnavnet QEternity.

Grafen ovenfor viser forlpet i aksjemarkedet og konomien siden QE1 ble annonsert i november 2008. Vi ser at QE1 kom p riktig tidspunkt hvis mlet var olje en syklisk oppgang som var i sving. Resesjonen i USA var over i juni 2009 og aksjemarkedet nesten doblet seg i verdi lpet av kort tid. Siden 2010 har det imidlertid vre lite futt i amerikansk konomi. Federal Reserve har prvd seg med QE2, Operation Twist og n QE3. konomien har ligget i stabilt sideleie de siste to rene, mens aksjemarkedet har skutt fart. Grafen vekker en mistanke som sikkert har vrt der hos mange hele tiden; klarer Fed bare manipulere aktivaprisene, mens konomien seiler sin egen sj?

For svare mest mulig presis p dette sprsmlet, kan det vre fornuftig underske markedets reaksjoner i forbindelse med rentemtene i Federal Open Market Committee. En mte gjre dette p, er lage en alternativ brsindeks; vi har fjernet kursavkastningen p de dagene FOMC har hatt mte og erstattet kursavkastningen p FOMC-dagene med gjennomsnittavkastningen i aksjemarkedet over hele perioden. Hvis FOMC-mtene ikke har hatt noen effekt p aksjemarkedet, vil den faktiske og den alternative S&P 500-indeksen se like ut.

Grafen ovenfor viser 25 rs utvikling i faktisk S&P 500 og den alternative S&P 500, hvor avkastningen p FOMC-dagene er erstatet med normalavkastningen i S&P 500; mens den faktiske S&P 500 har passert 1400 poeng, ligger den alternative indeksen p 800 poeng. Det er tydelig at avkastningen p FOMC-dagene er gjennomgende bedre i snitt enn normale dager. Vi har ogs lagt til en linje i grafen som viser relativ utvikling; nr den stiplete linjen stiger, har avkastningen p FOMC-dagene vrt bedre enn p en gjennomsnittlig brsdag. At den relative linjen ligger p 1,8 indikerer at FOMC har blst den faktiske S&P 500-indeksen 80 prosent hyere enn om markedet hadde vrt overlatt til seg selv siden 1987.

25 r er liten tid for en empirisk orientert analytiker. Derfor har DNB Private Banking gjort samme analyse basert p data helt siden 1936. Dermed dekkes store deler av historien i Federal Reserve System, som ble etablert i 1913. FOMC ble etablert i 1935 og grafen ovenfor gir derfor et fullstendig bilde av det vi er ute etter underske; har den amerikanske sentralbankens rentekomité alltid gitt luft under aksjemarkedets vinger? Grafen fra 1936 til i dag avslrer at perioden fra 1987 til i dag, perioden med Alan Greenspan og Ben S. Bernanke som sentralbanksjef, har vrt en eneste lang serie med unormale kurslft i forbindelse med FOMC-mtene.

Bildeserien ovenfor (klikk p grafikken for strre bilde) er satt sammen av data jeg mener er relevant for diskusjonen av Feds bidrag til samfunnet. Graf (a) viser sentralbankens styringsrente fra 1936 til i dag; siden begynnelsen av 1980-tallet har den falt fra 20 prosent, og i dag ligger den praktisk talt p nullstreken. Neste graf, (b), viser strrelsen p kredittmarkedet fra 1936 til i dag; vi ser en klar kredittekspansjon fra omtrent 1980 av. Illustrasjon (c) har med prisingen av det amerikanske aksjemarkedet gjre. Den syklisk justerte pris-fortjenestemultippelen og pris-bok-multippelen i S&P 500-indeksen bunnet ut p begynnelsen av 1980-tallet og ndde i 2000 en historisk rekord. Til tross for et stort multippelfall siden 2000, ligger den syklisk justerte pris-fortjeneste-multippelen 41 prosent over medianobservasjonen siden 1881; hvor mange av disse 41 prosentene skyldes sentralbanken? Den siste illustrasjonen, (d), viser medianhusholdningens inntektsutvikling og andelen arbeidsaktive i store deler av etterkrigstiden.

Ovenfor vises utviklingen i nkkeltall for hver av sentralbanksjefene siden 1934. I tillegg vises utviklingen over hele perioden fr Greenspan-Bernanke og utviklingen i dette sjefparets tid.

Jeg tolker tallmaterialet dit hen at den amerikanske sentralbanken er alt annet enn en usynlig hnd; den har pvirket markedet i én retning siden Greenspan ble sentralbanksjef i 1987. Federal Reserve har manipulert kursutviklingen og pvirkningen har ikke blitt arbitrert bort slik akademiske modeller foreslr. Feds rolle som den synlige hnd, hvis aktiviteter har hatt klare direkte og indirekte virkninger, m vre problematisk for konomer i sentralbanken og samfunnet ellers som tror p frie markeder; skal ikke frie markeder f operere noenlunde uforstyrret – eller er det slik at mange av dem som er for frie markeder, ser gjennom fingrene med manipulasjon av markedsprisene s lenge de selv tilhrer den lille gruppen som setter dagsorden?

Fed har snakket opp aksjemarkedet hver gang de har hatt anledning til det de siste 25 rene og det positive kursutslaget har bidratt til at finansformuen (representert ved S&P 500-indeksen) har steget mye raskere enn den fundamentale verdiskapingen i selskapene, jf. illustrasjon (c). FOMCs rolle som beskytter av finansielle verdier har kommet p samme tid som tidenes frislipp av kreditt, jf. illustrasjon (b). Det faktum at frislippet av kreditt og en stadig snillere sentralbank har kommet p samme tid, gjenspeiler sannsynligvis en bevisst holdning hos policymakerne og politikerne siden omtrent 1980. Fed og policymakerne har kanskje antatt at hyere aksjeverdier vil dryppe ned p den jevne mann, men graf (d) forteller en annen historie; velstand og progresjon er i revers for stadig flere i USA til tross for hyere aksjekurser.

Den siste tabellen tegner et bilde av amerikansk konomi som ikke sttter opp om manges antakelse om at lave renter, hye aktivapriser og frislipp av kreditt frer til velstand (jeg kunne med fordel ha lagt til at skattekutt heller ikke har vrt en oppskrift p konomisk fremgang, som er et poeng jeg var innom for to r siden i denne kommentaren). Mens veksten i bruttonasjonalprodukt og husholdningers inntekter steg med henholdsvis 4,2 og 2,0 prosent rlig i perioden fra 1934 til 1987, har veksten i de nevnte indikatorene vrt bare henholdsvis 2,1 og 0,1 prosent under Greenspan-Bernanke. Andelen amerikanere som er i arbeid, har vrt i fritt fall siden 2000 og er n nede p niver vi kjenner fra tiden fr kvinnefrigjringen (merk for vrig at gullalderen i amerikansk konomi var i den perioden hvor William McChesney Martin, Jr. var sentralbanksjef, fra 1951 til 1970; er det rart amerikanerne har sittet klistret til nostalgiserien «Mad Men» de siste rene?).

Mens utfallet av den amerikanske sentralbankens eksperiment med pengepolitiske lettelser er uklart, forteller den nre historien oss at Fed har vrt bedre til pumpe opp finansielle verdier enn velstanden til den jevne amerikaner; dette kan p sikt bli et demokratisk forklaringsproblem all den tid én prosent av amerikanerne eier omtrent halvparten av verdiene i landet. Richard W. Fisher, sjefen i Federal Reserve Bank of Dallas, uttrykker det slik: «Nobody really knows what will work to get the economy back on course».

Amerikanernes svenske drm

Den amerikanske drmmen brister. Nedstemte amerikanere nsker seg tilbake til glansdagene, men i realiteten drmmer de om Sverige.

Amerikanske husholdninger har ikke hatt kning i inntektene sine siden 1980-tallet. I tillegg kommer at andelen folk i arbeid er nede p niver vi husker fra 1960-tallet, det vil si fr kvinnefrigjringen oppfordret kvinner til komme seg ut i arbeidslivet. Om noen synes det er trekke det for langt hevde at den amerikanske drmmen brister, er det vanskelig lukke ynene for at den amerikanske modellen er utfordret. Det er lett bagatellisere konomisk ulikhet nr konomien generelt gr bra, men nr pilene peker ned, er det mer utfordrende for den amerikanske modellen at USA havner p en 93. plass p en oversikt over inntektsulikheter i land over hele verden; det er ukontroversielt sl fast at de konomiske ulikhetene i USA er store, bde relativt i forhold til andre land og ikke minst i forhold til landets egen historie.

Selv om den verste prosenten i det amerikanske samfunnet eier omtrent halvparten av verdiene i landet, er det vanskelig finne nkkelen til en ideell fordeling av inntekter og verdier. To amerikanske forskere, Michael I. Norton fra Harvard Business School og Dan Ariely fra Duke University, publiserte i 2011 en fagartikkel med tittelen «Bulding a Better America – One Wealth Quintile at a Time». Inspirert av filosofen John Rawls’ bok «A Theory of Justice» om rettferdig fordeling spurte de to forskerne 5522 amerikanere om konstruere en rettferdig fordeling av verdiene i samfunnet; utvalget var representativt for amerikanske holdninger og politisk syn.

Underskelsen hadde to primre ml:

1)      For det frste nsket forskerne underske om det finnes en konsensus blant amerikanere om en ideell ulikhet, og om faktorer som politiske holdninger og inntektsniv gjr at det ikke finnes en konsensus om fordeling og ulikhet.

2)      For det andre nsket forskerne f vanlige amerikaneres preferanser for ulikhet inn i den politiske debatten.

For vre sikker p at alle respondentene i underskelsene opererte med samme begrepsforstelse, ble verdier («wealth») definert slik:

«Wealth, also known as net worth, is defined as the total value of everything someone owns minus any debt he or she owes. A person’s net worth includes his or her bank account savings plus the value of other things such as property, stocks, bonds, art, collections, etc., minus the value of things like loans and morgages».

I den frste oppgaven ble deltakerne i underskelsen stilt overfor tre kakediagrammer. Det ene diagrammet viste et samfunn hvor verdiene var delt helt likt inn i fem kvintiler. Det deltakerne ikke ble fortalt, var at det ene kakediagrammet fremstilte verdienes fordeling i USA. For komme frem til et alternativ som la seg midt mellom USA og det konstruerte likhetssamfunnet, hvor alle kvintilene eide like mye av verdiene, bestemte forskerne seg for bruke inntektsfordelingen i Sverige; verdi- eller formuesfordelingen i Sverige er mye mer topptung enn inntektsfordelingen og forskerne nsket primrt et tredje valg som avvek klart fra USA og likhetssamfunnet.

Sprsmlet respondentene mtte svare p, var inspirert av Rawls tanke om at man burde ta stilling til sosial ulikhet bak et slr av uvitenhet, og det ld slik:

«In considering this question, imagine that if you joined this nation, you would be randomly assigned to a place in the distribution, so you could end up anywhere in this distribution, from the very richest to the very poorest».

Som du kan se av illustrasjonen ovenfor, som er sakset fra Norton og Ariely (2011), foretrakk amerikanerne Sverige nr de mtte ta stilling til ulikhet bak et slr av uvitenhet, det vil si at de mtte forestille seg at de ikke visste selv hvor de ville havne i samfunnet. 92 prosent foretrakk Sverige, mens tte prosent foretrakk USA. Videre syntes amerikanerne at det perfekte likhetssamfunnet var mye bedre enn fordelingen i det amerikanske samfunnet; mer enn tre ganger s mange amerikanere mente at ekstrem likhet er foretrekker fremfor dagens fordeling i USA. En rliten majoritet foretrakk Sverige fremfor ekstrem likhet. Funnene var robuste p tvers av kjnn, politisk syn og inntektsniv.

I det neste sprsmlet fjerne forskerne Rawls slr av uvitenhet. I stedet ble deltakerne n bedt om skissere hva de trodde er status quo nr det gjelder fordeling av verdier p tvers av kvintiler i det amerikanske samfunnet. I tillegg ble de bedte om skissere den ideelle fordelingen eller ulikheten i samfunnet. Resultatet ser du i illustrasjonen nedenfor; ogs denne er fra Norton og Arielys artikkel.

Underskelsen forteller oss at amerikanerne lever i uvitenhet om ulikhetene i samfunnet; de tror ulikhetene er mye mindre enn de faktisk er. For det andre ser vi at idealet er mye nrmere likhetssamfunnet enn det faktiske bildet av ulikhetene i USA. Ogs disse resultatene viste seg vre robuste p tvers av politisk syn, inntektsniv og kjnn. Med andre ord gjenspeiler de ovennevnte resultatene amerikanernes sanne syn p ulikhet; det ser med andre ord ut til at amerikanerne heller vil bo i Sverige enn i USA. Merk at forskerne brukte svenske inntektstall for finne et likere samfunn fordi verdiene selv i Sverige er fordelt slik at en stor andel tilhrer toppen; med andre ord nsker amerikanerne seg et samfunn som er enda likere enn det svenske.

Nr det gjelder artikkelforfatterne Norton og Arielys to primre hensikter med underskelsen, som ble nevnt ovenfor, er det penbart at det finnes en konsensus blant folk om ulikhet og fordeling i samfunnet; det er alts full enighet om mlet, som er et mye likere samfunn enn vi har i dag. Nr det gjelder artikkelforfatternes andre hensikt, f folks preferanser for ulikhet og fordeling inn i samfunnsdebatten, er det tvilsomt om forfatterne har lykkes fullt ut.

Hvis den amerikanske drmmen fortsatt lever, ser det ut til at den br gjre plass for mye mindre sosiale forskjeller enn vi observerer i USA i dag. Mens folk p tvers av politisk ststed, inntektsniv og kjnn brer p en drm om et likere samfunn, byr det moderne samfunnet p stadig strre forskjeller.

Amerikansk drm brister

Medianhusholdningen i USA opplever fortsatt fall i inntektene. De konomiske ulikhetene har aldri vrt strre i USA enn i dag.

De kanskje viktigste konomiske nkkeltallene har med husholdningenes inntekter gjre. Det har lite for seg ha et hyt bruttonasjonalprodukt hvis verdiskapingen ikke flyter dit hvor den skjer eller verdiene fordeles p et vis som ikke er demokratisk legitimt.

Jeg har flere ganger tidligere pekt p medianhusholdningens inntektsutvikling i USA. I forrige uke publiserte U.S. Census Bureau nye tall, som fanger opp utviklingen i 2011. Den nye statistikken viser at medianhusholdningens realinntekt falt med 1,5 prosent fra 2010 til 2011. Dermed har vi lagt bak oss 25 r uten at realinntekten i USA har steget for den jevne amerikanske husholdning.

Det er ikke bare det at medianhusholdningens inntekt er kraftig ned siden rtusenskiftet. Ogs de konomiske forskjellene, representert ved GINI-koeffisienten, er p en alle tiders hy. For frste gang i moderne tid tilflyter mer enn halvparten av inntektene de verste 20 prosentene i samfunnet. Snn sett er diskusjonen om USA er i en resesjon eller ei, bare av akademisk interesse; for folk flest i USA er nedturen et faktum og valget av adjektiv for beskrive tilstanden, «resesjonsaktig» eller «depresjonsaktig», m fortone seg som en virkelighetsfjern lek med ord for dem som befinner seg p gal side av medianen. Piffen er ute av USA.

For kort tid siden meldte den amerikanske sentralbanken at den ville sette i gang med den tredje runden med kvantitative lettelser, kalt QE3. Den frste runden med slike lettelser, QE1, kom midt under Den store resesjonen, i november 2008. QE2 kom i november 2010, og n to r etter QE2 kommer alts QE3. De fire siste rene forteller oss at de kvantitative lettelsene ikke har snudd den konomiske utviklingen for folk flest; sprsmlet er om QE3 vil klare det QE1 og QE2 ikke klarte.

Selv om det er lite som tyder p at folk flest har ftt det bedre som flge av den amerikanske sentralbankens historisk omfattende pengepolitiske grep, er det mer som tyder p at aksjemarkedene og risikofylte aktiva lftes opp av Federal Reserve. Normalt er kapitalmarkedene en god ledende indikator p aktiviteten i konomien for vrig, men statistikken fra Census Bureau forteller oss som nevnt at de konomiske ulikhetene i verdens strste konomi bare har kt i kjlvannet av sentralbankens pengepolitiske valg.

De fleste husholdningenes inntekter i USA bare faller og faller. konomiske ulikheter mellom amerikanerne har aldri vrt strre i etterkrigstiden og 20 prosent av befolkningen str for frste gang i moderne tid for mer enn halvparten av samlede inntekter i landet. For stadig flere str den amerikanske drmmen i fare for bli avlst av det amerikanske marerittet.

Etterpkloke konomer

Du er en temmelig god spmann hvis du klarer identifisere resesjonen nr den starter. I regelen er det bare i etterpklokskapens lys at konomer oppdager nedgangskonjunkturer.

Alan Greenspan var sentralbanksjef i USA fra 1987 til 2006. Det finnes sannsynligvis ingen nlevende person som burde ha bedre oversikt over hvilke konomiske verkty og indikatorer som fungerer, all den tid mye av tiden i Federal Reserve gr med til vurdere den konomiske utviklingen. For en mneds tid siden ble Greenspan intervjuet i Bloomberg Businessweek om tiden sin som sjef for den strste sentralbanken i verden. Intervjueren spurte Greenspan om det er noe han lrte og som endret mten han vurderer verden p. Greenspan svarte slik:

«Ja, naturligvis. Jeg var p George Stephanopoulos’ show en sndag morgen, den 14. september 2008, og han spurte meg: ”For seks mneder siden sa du at resesjonsrisikoen var strre enn 50/50. Tror du fortsatt det?” Svaret mitt kom ikke s kjapt. Det faktum at sprsmlet ble stilt, forteller deg...»

«Forteller deg hva?» repliserte intervjueren.

«At én dag fr Lehman Brothers kollapset, s tilsa ikke konvensjonell visdom at vi ville falle inn i en resesjon. Faktisk inns vi frst mange mneder senere at den fallende trenden hadde startet. Hvordan kunne vi ta s feil? Det jeg faktisk sa, var at ”ja, resesjonen vil komme, men vi er ikke der enn”. Vi inns ikke at den allerede hadde startet», svarte Greenspan i intervjuet.

Den store resesjonens offisielle start var i desember 2007 og var ikke over fr i juni 2009. Tre fjerdedeler inn i 2008 hadde ikke Greenspan innsett at resesjonen var i full gang. Han var imidlertid ikke alene om ikke se resesjonen; det norske aksjemarkedet toppet som kjent ut i mai 2008, nesten et halvr etter at resesjonen startet.

Interessant nok var klassisk konjunkturanalyse heller ikke der at den s resesjonen fr den startet; selv om klassiske konjunkturanalytikere advarte mot en «selvforsterkende nedtur» i januar 2008, var det frst i mars 2008 at en systematisk og objektiv avlesning av de ledende indeksene fastslo at den forrige resesjonen var underveis. Den samme metoden fastslo i august 2008, alts en mned fr kollapsen i Lehman Brothers, at verden sto overfor «den verste globale resesjonen p tre tir».

Hvorfor er det s vanskelig for hardtarbeidende konomer oppdage nedturen nr den begynner? Det er neppe fordi de ikke legger ned nok timer i arbeidet, men sprsmlet er om de jobber systematisk feil.

I grafen ovenfor vises forlpet i den konomiske veksttakten i USA i den gr linjen. Den sammenfallende indeksen kan sammenliknes med bruttonasjonalproduktet nr det gjelder forlp, og den fanger opp endringer i konomisk aktivitet fra mned til mned. Den svarte linjen viser andelen opprevideringer av makrotall i USA over lpende ettrsperioder; nr myndighetene og statistiske byrer offentliggjr et makrotall, er det bare et estimat p den konomiske aktiviteten og dette frste estimatet vil senere kunne revideres opp eller ned etter som man ser klarere hva aktiviteten faktisk har vrt.

Grafen forteller oss spesielt én viktig ting: Revideringene gr samme veien som konomien! Det betyr at de lpende makrotallene har en klar tendens til undervurdere styrken i en oppsving og hvor alvorlig en nedtur er. Denne grafen viser oss imidlertid hvordan det er generelt. Nr konomien str overfor en resesjon, forteller erfaringen oss at myndighetenes BNP-tall er spesielt srbare overfor senere revideringer ved slike veiskiller; det som iflge de frste BNP-estimatene fra myndighetene ser ut som en fortsatt ekspansjon, har flere ganger vist seg vre en resesjon nr de siste BNP-tallene er klare mange mneder etter at de frste estimatene ble sluppet. Derfor har det liten hensikt flge med p de lpende makrotallene hvis du nsker oppdage resesjonen omtrent nr den starter. Hvis ikke Greenspan har endret mten sin arbeide p, er det tvilsomt om han ogs neste gang vil se resesjonen nr den kommer.

finne bevis p en resesjon i lpende makrotall er problematisk. Revideringer skaper hodebry for konomer som ikke er klare over mnstret i opp- og nedrevideringer. Derfor er det en risiko for at ogs den neste resesjonen vil vise seg i de offisielle tallene lenge etter at de frste BNP-estimatene fra myndighetene er offentliggjort.

Piffen ute av USA

Veksten i den amerikanske konomien har dabbet av siden resesjonen like etter rtusenskiftet. Vi skal se at det finnes en penbar forklaring p den lave veksten.

I jakten p rsaker til at den amerikanske konomien er i et ufre, hvor veksten er lav i kombinasjon med hy gjeld, ender man av og til opp med kompliserte resonnementer. Her viser jeg en graf som fortjener oppmerksomhet.

Illustrasjonen viser antallet amerikanere som er i arbeid dividert p arbeidsfr befolkning. Det er naturlig at det er lettere ke bruttonasjonalproduktet (BNP), det vil si strrelsen p den mlte konomien eller verdiskapingen i landet, nr det kommer flere mennesker i arbeid. I etterkrigstiden har spesielt kvinners inntog i arbeidsmarkedet bidratt til lfte opp det nevnte forholdstallet og dermed BNP; vi ser en stigende trend i grafen fra 1960-tallet av, det vil si omtrent fra den tiden hvor man begynte snakke om kvinnefrigjring.

Fra rtusenskiftet av ser vi at andelen folk i arbeid i USA falt betydelig. Etter Den store resesjonen, som varte fra desember 2007 til juni 2009, har yrkesdeltakelsen i USA falt ned til niver som vi m tir tilbake i tid for finne.

Det fine med denne grafen er at den representerer fakta som det er liten grunn til betvile. Statistikk vil aldri fortelle deg hele sannheten, men her er trendbruddet s tydelig at meldingen er klar: Amerikanerne sliter med sysselsette sin egen befolkning.

La oss s g over til en litt annen sak.

Det taiwanske elektronikkselskapet Foxconn er den strste private arbeidsgiveren i Kina og selskapet har over én million ansatte p verdensbasis. Styreformannen i Foxconn, Terry Gou, gjorde nylig rede for sitt syn p dyr og hodepine.

«Mennesker er ogs dyr, og det holde styr p én million dyr, gir meg hodepine». Foxconn har planer om installere over en million roboter de neste rene som en kur mot styreformannens hodepine.

I fjor hst publiserte to forskere ved Massachusetts Institute of Technology boken «Race against the machine». Her skriver forfatterne Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee at «vi er i ferd med g inn i ukjent terreng for redusere arbeidskostnader». De mener at revolusjonen knyttet til kunstig intellligens, AI, er i ferd med endre det moderne kunnskapssamfunnet p samme mten som den industrielle revolusjon gjorde menneskers og dyrs fysiske innsats mindre viktig i produksjonen av varer.

Hva har Foxconn med grafen ovenfor gjre? Det er to ting jeg synes er interessant:

  1. Kompetanse teller og hvis vi ikke passer p at vi har den og oppdaterer den, vil vi etter hvert erstattes av en maskin.
  2. I jakten p skape verdier for aksjonrene ser vi gang p gang at bunnlinje kommer foran menneskelige hensyn. Terry Gou i Foxconn sammenliknet mennesker med dyr, og blir det for mange av dem, fr han hodepine. Vestlige foretak er kanskje dyktigere til ordlegge seg fra et omdmmemessig ststed, men gjr vestlige selskaper egentlig noe annet enn det Foxconn gjr?

Det er kanskje slik at dagens amerikanere ikke har den kompetansen som trengs for holde p arbeidsplassene. Man kan imidlertid ikke anklage amerikansk ungdom for ikke investere i kompetanse; utestende studieln i USA er mangedoblet siden 1990-tallet, samtidig som yrkesdeltakelsen blant 16-24 r gamle amerikanere har falt de siste 20 rene og spesielt siden 2000. Viljen til investere i egen kompetanse har alts vrt der, men kompetansen blir ofte ikke brukt.

Nr det gjelder «menneskelige hensyn», lter dette kanskje litt naivt fra en konom; Adam Smiths usynlige hnd er som kjent i sving i frie konomier som den amerikanske, og den bringer oss iflge de moderne konomenes tolkning av Smiths metafor om den usynlige hnd til en ideell tilstand hvor inngripen fra myndigheter eller andre har uheldige ringvirkninger. For USAs del ser det imidlertid ut til at effektiviseringen i foretakssektoren har gtt s langt at foretakene etter hvert ikke har s mange kunder selge varer til lenger. Kanskje Adam Smith har blitt misbrukt av en annen agenda? Er det virkelig slik at jakten p profitt er en optimal prosess som leder oss til en ideell tilstand, at det ikke finnes «gratis lunsjer» for de f?

Adam Smith og «den usynlige hnd» blir ofte tatt til inntekt for en kapitalisme hvor profitten settes hyere enn andre ml. Hvordan kan det da ha seg at Smith ans hye og stigende realinntekter til befolkningen som et sunnhetstegn; han kalte dette for «the liberal reward of labour». For vrig gjorde han befolkningens kjpekraft til et ml p «nasjonens velstand».

«To complain of [high and rising real wages] is to lament the necessary effect and cause of the greatest public prosperity», skrev han.

Illustrerer ikke det siste sitatet at det er et klart skille mellom kapitalisten Adam Smith og Foxconn-sjefen Terry Gou? Hvis Adam Smith var en kapitalist, all den tid han definerte den moderne kapitalismen, hva slags intellektuell retning er det Terry Gou egentlig tilhrer? Er nykapitalist en passende merkelapp?

Grafen jeg innledet med, er fin fordi den isolert sett ikke trengs settes store sprsmlstegn ved. Illustrasjonen er kraftfull fordi den gjr at vi reiser en rekke sprsml som vi ikke har penbare svar p. I tillegg gjr grafen en i stand til trekke opp mulige scenarier. En mer detaljert gjennomgang av grafen forteller oss at yrkesdeltakelsen faller i kjlvannet av hver eneste resesjon; det gjr det lite sannsynlig at yrkesdeltakelsen i USA vil stige p et par, tre rs sikt. En fortsatt lav yrkesdeltakelse i kombinasjon med hy gjeldsbelastning i konomien – og spesielt blant dem som har tatt seg utdannelse de siste rene – gjr det mindre sannsynlig at menigmann i USA str overfor gode r, og for mange med hyere utdannelse vil studielnet vre veien inn i fattigdommen.

I USA er det allerede slik at middelklassens andel av befolkningen har falt fra 61 prosent i 1971 til 51 prosent i dag (hvis vi gr inn i en ny resesjon, vil middelklassen vre i mindretall), medianhusholdningens inntekt har knapt steget siden 1989, 20,5 millioner amerikanere har en inntekt p mindre enn 9500 dollar i ret, seks millioner amerikanere lever p matkuponger og 40 prosent av befolkningen eier bare 0,3 prosent av nasjonens formue, mens de verste 20 prosentene eier 84 prosent. I USA er det for tiden valgkamp, og der starter en del debatter med pstanden om at de late amerikanerne suger verdiene ut av dem som str p – men kan denne pstanden belegges med fakta nr statistikken gjenspeiler en stadig spissere fordeling av velstanden i USA?

N som yrkesdeltakelsen i USA str i fare for komme ned p samme niv som fr kvinnefrigjringen, vil optimisten se for seg at potensialet er stort for ke fremtidig yrkesdeltakelse og dermed den konomiske verdiskapingen. Snn sett venter vi bare p utlseren som fr trenden til snu. Hvis trenden ikke snur p en stund, ser det ut til at amerikanske myndigheter er godt forberedt p en krise.