hits

august 2016

Ut av fengselet

Amerikanske myndigheter faser ut private, fderale fengsler. Dermed lslates ogs forbudte tanker.

Etter kommunismens fall har en uhindret versjon av kapitalismen ftt regjere. Mens kapitalismen tidligere ble utfordret av konkurrerende tankesett - som penbart hadde liten suksess vise til p egen kjl - markerte begynnelsen av 1990-tallet et skifte i retning av et tankemessig monopol for den moderne versjonen av kapitalismen. Kommunismens og sosialismens viktigste funksjon kan i ettertid kanskje sies ha vrt at filosofiene og styresettene virket som korrigerende faktorer for kapitalismen? Nr de korrigerende tankesettene dde ut p 1990-tallet, sto en form for uhindret kapitalisme igjen som det eneste alternativet.

I mange sirkler er det tabu ppeke at kanskje ikke alt br privatiseres. hevde at det finnes omrder i samfunnet som br forbli offentlige, har i kende grad blitt oppfattet som kjetteri. Det har virket som om det aller meste av samfunnets funksjoner har gtt i retning av privatisering. Uten de helt store protestene.

Nr det offentlige USA snur i synet p fengselspolitikken, og har bestemt seg for fase ut private, fderale fengsler, er det verdt reflektere over beveggrunnene. Iflge en artikkel i The Economist beskrives de private fenglsene som problematiske av myndighetene. De hevdes vre drligere enn offentlige fengsler; bl.a. mangler en del tjenester som har med tilbakefring til det sivile samfunnet gjre, som eksempelvis utdanning og arbeidstrening. Trygghet og sikkerhet er heller ikke like godt ivaretatt i private fengsler, iflge amerikanske myndigheter.

Det burde i utgangspunktet vre mulig avfeie disse manglene som utfordringer det burde vre enkelt gjre noe med. Men kan det ikke like godt tenkes at amerikanske myndigheter har erfart at privatiseringsmotstandere har hatt litt rett - i alle fall nr dert gjelder et omrde som har med det offentliges frihetsbervelse gjre? Kan det tenkes at amerikanske myndigheter har lagt det dogmatiske til side og latt erfaringene tale for seg selv?

Tilhengerne av vr tids uhindrede form for kapitalisme har ikke hatt et helt godt 2016. Brexit viste oss at folkemening og eliten er p kollisjonskurs i saker som har med frihandel og globalisering gjre. Fremveksten av politikere som Donald Trump (som for vrig er tilhenger av private fengsler) er kanskje en annen pminner om at vr tids politisk korrekte glansbilde falmer og kansje slr noen sprekker her og der? Slikt skremmer naturligvis dogmatikerne, som har vendt seg til de siste tirenes tankemessige ensretting. Optimisten vil kanskje yne muligheten for at uvante tanker slippes fri igjen?

Nr amerikanske myndigheter setter en strek for private fengsler, slipper de ogs ut tanker som har vrt forbudt de to, tre siste tirene. Tanken om at kapitalismens funksjoner har begrensninger og at noen deler av samfunnet br forbli p offentlig hnd.

Farvel til 17. mai

17. mai 1814 og 1905 er datoer som er i ferd med g i glemmeboken. Nasjonal selvrderett er avleggs.

For to og et halvt r siden skrev jeg en kommentar om 17. mai. Det fremgikk kanskje ikke s klart hvorfor artikkelen kom i stand den gang. Jeg har lenge hatt en flelse av at 17. mai og verdiene som feires p denne dagen etter hvert har blitt innholdslse eller har gtt i glemmeboken. I sommer har vi ftt mange eksempler p at det nasjonale er pass iflge dem som forvalter den politiske korrekte meningsdannelsen.

Frst kom brexit. Tidsskriftet The Economist omtalte folkets vilje som anarki p forsiden av bladet. Det er sterk kost; folkemeningen, nr den kommer til uttrykk gjennom en folkeavstemning, sammenliknes med anarki. Senere har samme tidsskrift omtalt folkemeningen som den alvorligste trusselen siden kommunismen. Og World Economic Forum reiser sprsmlet om ikke leserkommentarer p nettet er vr tids strste trussel mot demokratiet.

Et annet og klarere eksempel p det antifolkelige sentimentet ble gitt av forbundspresidenten i Tyskland, Joachim Gauck. Han sa at eliten er ikke problemet, n er det befolkningen som er problemet.

Det EU, The Economist og World Economic Forum og deres like frykter, er at status quo endres. Status quo kalles ofte den frie verden, hvor bl.a. frihandel str sterkt. Iflge teorien str samfunnet overfor en vinn-vinn-situasjon med frihandel, men teorien har som kjent ikke hjulpet menn i USA som har hatt null i lnnsvekst de siste 45 rene - p samme tid hvor foretakenes profitt har fortsatt vokse. EU, The Economist, World Economic Forum m.fl. hevder at de har teorien og logikken p sin side, men for tre r siden viste jeg til et strre forskningsprosjekt i regi av Massachusetts Institute of Technology. MIT-prosjektet slo fast at kosystemet i amerikansk industri forvitrer. Forskerne ppekte ogs at Apple ikke ville bidra til forskningsprosjektet. Med andre ord ga MIT-forskerne sttte til manges skepsis mot frihandel nr det ikke ligger en strre nasjonal plan bak.

Den som ikke forblir dogmatisk og sover stt i den verdensanskuelsen som har preget verden siden kommunismens fall for 25 r siden, vil fort se at folkemeningen kan vre verdt lytte til. Nr det har gtt 45 r uten lnnsvekst i USA - og forkjemperne for status quo hevder at det ville gtt verre med en annen politikk - minner det om de gamle kommunistenes rd om ikke se til Vesten fordi det for vrig var s mye sette pris p i st. I dag har vi ikke lenger to konkurrerende systemer - kommunismen og kapitalismen. Derfor ender forsvaret av status quo gjerne opp med baseres p det kontrafaktiske: Det hadde gtt s mye verre med en annen politikk - men det er ingen som vet hvordan det hadde gtt med en annen politikk.

Nasjonal selvrderett og folkemeningen frer til anarki; det er befolkningen som er problemet i 2016. Kanskje p tide endelig begrave verdiene fra 17. mai og 1905?