hits

juni 2017

Signalene fra markedet

I det moderne samfunnet er vi opplært til å ta signalene fra markedet. Men ikke hvis signalene kommer fra massen av velgere.

Å forklare en person hva som kjennetegner samtidens tenkning, er omtrent umulig. Det er mye enklere å fortelle en person hvordan man tenkte i middelalderen eller enda tidligere. I nåtiden tar man alt for gitt i den forstand at gjeldende tankemåte antas å være den korrekte; alt gammelt var feil, mens det ikke ofres fremtiden en tanke.

I dag er det den nyliberalistiske tankemåten som preger folks tankesett. Sentralt i nyliberalismen står måten informasjon forstås på. Mange økonomer med stort nedslagsfelt har sammenliknet markedet med en kjempedatamaskin som implisitt beregner gode utfall for alle; intet menneske og ingen komité er i stand til å måle seg med denne kjempedatamaskinen av agenter som i sum opererer som om de var én hjerne.

Ut fra denne tankemåten er det tabu å stille spørsmålstegn ved løsninger og utfall som kommer i stand av prosesser som utnytter markedet. Tenk på konkurranseutsetting av tjenester, vareutvalget i butikken og prisene på disse varene. Eller tenk på prisene på aktiva i de finansielle markedene. Å stille spørsmål ved både utvalg og priser som er konkurranseutsatt, er tabu i den grad at enhver karrierebevisst person ikke gjør det (husk at det er også et marked for jobber, så  det gjelder å være seg bevisst ens egen markedsverdi og ikke redusere denne).

Men så kommer vi til et annet marked, som i dag kjennetegnes av en helt annen tankemåte. Jeg tenker da på markedet for stemmer i demokratiske samfunn. Brexit, Trump, Macron og parlamentsvalget i Storbritannia er nære erfaringer:

  • Brexit: De politiske lederne i Storbritannia valgte å forhøre seg med markedet for stemmer i spørsmålet om fortsatt medlemskap i EU. Velgerne valgte brexit, dvs. exit fra EU.
  • Donald Trump: Helt uten politisk erfaring nedkjempet Trump den ene republikanske motkandidaten etter den andre, og til slutt slo han Clinton på målstreken etter å ha vunnet flertallet i 84 prosent av kommunene i USA.
  • Emmanuel Macron: Uten støtte fra tradisjonelle partier, nesten ut av intet, ble Macron valg til Frankrikes yngste president.
  • Parlamentsvalget i Storbritannia: Theresea May kunngjorde nyvalg med forventning om en lett seier, men ble nesten slått av Labour som ledes av utskjelte Jeremy Corbyn.

Det som kjennetegner alle de fire nevnte valgene, er at de bringer med seg noe som var uventet av ekspertene. Men i motsetning til innspill fra markedene for varer, tjenester og finansielle aktiva, er det få som tar signalene fra disse valgene alvorlig. De fleste går videre som om ingenting var skjedd, som om valgutfallene vil forsvinne hvis man ignorerer dem eller latterliggjør dem. Med andre ord er det som om vi i det moderne samfunnet oppfordres til å adlyde markedet for varer, tjenester og finansielle aktiva, mens markedet for velgerstemmer mistenkeliggjøres.

All erfaring tilsier at det er dumt å neglisjere meldingen fra markedet for finansielle aktiva. Noen ganger tar Mr. Market feil, men man skal være forsiktig med å alltid gå mot markedet; prøv det hvis du har lyst og penger og se hvor lenge du overlever. Likevel oppfordrer ekspertene oss til å ignorere brexit og Trump. Fenomenet Macron forklares med at han er en moderat politiker, men da lukker man også øynene for at han er en politiker som kom helt ut av det blå. Parlamentsvalget i Storbritannia beskrives av mange som et tap for Labour og Corbyn; det er i grunnen sant all den tid det er May som fortsatt er statsminister, men jeg liker bedre det faktabaserte argumentet om at det britiske valget var Corbyns Triumf.

Et besnærende trekke ved det moderne samfunnet er at vi opplæres til å ta markedet for gitt som om markedet var en kjempedatamaskin som beregnet gunstige utfall for oss alle; men tankegangen strekker seg bare til varer, tjenester og finansielle aktiva. Når markedet utvides til å gjelde stemmer i vårt fortsatt demokratiske system, har det de siste tiårene sneket seg inn en skepsis til demokratiske prosesser, som om stemmegivningen ga falske signaler ved valgurnen men riktige signaler ved betalingsterminalen eller når man kjøper og selger aksjer og obligasjoner. Er det ikke inkonsistens i tankegangen her? Hvorfor fungerer markedet godt for varer, tjenester og finansielle aktiva - og så dårlig når det gjelder politiske prosesser?

Vi lever i en tid hvor demokratiske prosesser mistenkeliggjøres. I stedet hylles de utfall som markedet for varer, tjenester og finansielle aktiva gir oss.

Shillers verden

Robert Shiller er nobelprisvinner i økonomi. Dessverre kan han fint lite om det samfunnet som økonomifaget skal beskrive.

For en liten stund siden tok jeg utgangspunkt i en kronikk skrevet av Robert Shiller. Her redegjorde Shiller for det han trodde ville bli den neste rettferdighetsrevolusjonen; det vil si at nasjonalstaten opphører å eksistere for å gi plass til et mer rettferdig system som «kan fjerne privilegiene nasjonal tilhørighet fører med seg».

Økonomi er i dag et fag som er så tungt matematisk at knapt noen har oversikt over alle de forutsetninger, antakelser og verktøy som ligger bak de modellene som gir økonomen svar på spørsmål han stiller. Du kan dykke dypt ned i en modell og det tankesettet som ligger bak denne modellen. Og dypdykket kan fortone seg spennende slik annen hjernegymnastikk er. Dessverre er det ikke gitt at hjernegymnastikken har noen relevans i virkeligheten; like fullt brukes lite tid på å stoppe opp og vurdere relevansen i det moderne økonomifaget.

Thorstein Veblen (1857-1929) var en amerikansk økonom av norsk avstamning med norsk som morsmål. Men selv i Norge er han ikke spesielt kjent, noe jeg tror skyldes at han var skeptisk mot datidens økonomer. Han omtalte sine kolleger ved de første økonomifakultetene i USA som «trained incapacity», det vil si at man har studert så mye at man har mistet synet for det som er relevant i virkeligheten. Det hører med til historien at han var så kontroversiell for sitt klarsyn og kritikk av nonsens at han fikk sparken ved universitetet i Stanford. Likevel, eller kanskje av den grunn, er det Veblen jeg kan ha lært mest om økonomi av. For han kunne svare på det enkle spørsmålet: Hva er det som skiller våre velutviklede samfunn fra steinalderen? Veblens poeng var at all fremgang i samfunnet kan tilskrives sosialt utbredte vaner. Tenk litt på det. For da forstår du også at land som har store naturressurser, et fremragende klima og en stor befolkning ikke alltid er så vellykkede.

Hvis ikke vanene i befolkningen er gode, er det urealistisk å lykkes som samfunn. Veblen kalte disse vanene for institusjoner. Disse institusjonene kan naturligvis ikke beskrives gjennom matematikk og keitete modeller. Men vanene er like fullt viktige for å forstå hva som skiller suksessfulle samfunn fra samfunn som er en fiasko. Det burde være interessant at økonomifaget ikke tar utgangspunkt i institusjoner, men har bygd opp hele faget rundt modeller de færreste forstår fullt ut. I stedet for å analysere samfunnet på bakgrunnen av innsikten om at vaner er viktige, ødelegges samfunnsanalysen gjennom abstrakte modeller hvor man ikke ser skogen for bare trær. Historikere har bare så smått begynt å forstå hvorfor økonomifaget så tidlig forkastet Veblens institusjoner, mens det fremelsket det abstrakte og matematiske. Skal jeg driste meg til en konklusjon om hva historikerne vil ha funnet ut om 50 år, tror jeg prestisje og sterke interessers påvirkning vil være et par av faktorene.

Hvis man bruker Veblens enkle innsikt om at sosialt utbredte vaner er viktige for å forklare et samfunns fremgang, ser man straks at fødested er relevant. For et velfungerende samfunn består ikke av tall og greske bokstaver det gjelder å kombinere og optimere. Når vaner kommer inn i den større likningen, ser man at det kan bli problematisk å blande sammen folk med ulike vaner; for da står man i fare for å vanne ut dem som har gode vaner med dem som har dårligere vaner. Og gode vaner har gjerne med et finstemt maskineri å gjøre hvor eksempelvis tillit er viktig. Et samfunn som har vane å basere sosial omgang på tillit, fungerer langt smidigere enn et samfunn hvor man ikke tar tillit for gitt.

Det som preger vellykkede nasjonalstater er sosialt utbredte vaner av den gode sorten. Alle i Norden som ikke har studert økonomi, skjønner dette. Hvis du har vært i Sveits, ser du at det ikke bare er hemmelige bankkontoer som forklarer den lille nasjonalstatens suksess. I Shillers verden er vaner irrelevante. Det viser i grunnen at nobelprisvinnerens innspill om økonomi også er irrelevante.

Suksessfulle nasjonalstater kjennetegnes av sosialt utbredte vaner av den gode sorten. I moderne økonomers verden er vaner irrelevante. Derfor forstår moderne økonomer heller ikke hvorfor noen nasjonalstater er suksessfulle, mens andre er en fiasko.