hits

juni 2016

Brexit og hovedstrmmen

Den britiske folkeavstemningen tok de fleste p senga. Mange sover enn og vil aldri forst det som skjedde.

Iflge odds fra britiske bookmakere var det omtrent 75 prosent sannsynlighet for at britene fortsatt ville vre i EU. Men denne gang ble man lurt av massenes visdom, det vil si et prediksjonsmarkeds evne til sp utfallet av noe. Dette er egentlig ikke bemerkelsesverdig; 75 prosent er ikke 100 prosent.

I kjlvannet av folkeavstemningen falt prisene p risikofylte aktiva, spesielt i Europa. Og analysene om konsekvensene av brexit begynner komme i en stri strm. Men analysene begynner i feil ende. Det mest interessante er reise sprsmlet om hva som ledet til brexit, ikke hva en brexit vil fre til. Poenget er at det som frte til en brexit ikke m blandes sammen med flgene av brexit, slik hovedstrmmen vil gjre. Med hovedstrmmen menes her meningsbrerne som er knyttet til eliten.

Det er stor avstand mellom hva som rrer seg oppe i hodene til eliten, elitens hndlangere og folk flest. Hvis du spr folk i London eller p universitetene om brexit, vil du f til svar at folk er dumme. Og s vil hovedstrmmen peke p Hitler og Den andre verdenskrig. I realiteten tilsier hovedstrmmens analyse at demokrati er en fin ting s lenge de er enige i utfallet av folkeavstemninger; nr demokratiet gir utfall de er uenige i, flyter hovedstrmmens antidemokratiske og ofte antihumane holdninger opp til overflaten; da er demokratiet den raskeste veien til undergangen.

(Et godt eksempel p hovedstrmmens antidemokratiske understrmninger finner vi i VG, som siterer Washington Post. Her pekes det p at Google har analysert nettsk like etter brexit. Iflge Google skte britene p ting som hva er EU. VG sluker Washington Posts agn med skke og snre og konkluderer med at det er de dumme brexit-velgerne som sto for disse skene. Men det er det naturligvis umulig vite, s sant ikke Google vet hva folk stemte. Heldigvis ser VG-leserne dette poenget uten hjelp fra avisen, jf. leserkommentarene under artikkelen. At VG og andre medier mister inntekter og lesere, skyldes i stor grad ny teknologi - som Google - men tapet av lesere og inntekter skyldes ogs at mediekvaliteten er avtakende).

EU er en id om la handel vre frende i samarbeid p tvers av landegrensene i Europa. Gitt Europas blodige historie er det penbart at denne iden er appellerende. EU startet i det sm som et samarbeid mellom en hndfull sentrale europeiske nasjoner. Men siden murene falt i st-Europa for snart 30 r siden, har EU vokst og blitt noe helt annet enn utgangspunktet. Det hele minner kanskje litt om sosialistiske revolusjoner og Orwells Animal Farm. I utgangspunktet er vi alle for sosialisme, i alle fall i vr aller nreste krets. I familien praktiserer vi yte etter evne og f etter behov; det er ingen som praktiserer markedspriser, handel og kreditt i en familie. Men erfaringsvis vet vi at sosialismen bryter sammen nr sosalisme forskes praktisert mellom flere enn innad i en familie eller i ens nreste krets. Orwell hadde et skarpt ye for dette; han var selv en sosialist, men det var f som beskrev like godt som han hvordan ogs den sosialistiske keiseren var naken.

I dag har vi ingen orweller. Men det finnes likevel nakne keisere. Mens EU startet som en logisk og besnrende tanke som alle liker, fr stadig flere ynene opp for det faktum at det begynner bli avstand mellom det som sies, det som gjres og det som kommer ut av EU-samarbeidet for folk flest. I noen grad var jo ogs EU i sin barndom et sosialistisk prosjekt; nre naboer ga litt og tok litt (gi etter evne, f etter behov) og s at det lnte seg, slik vi gjr i vrt nre nabolag nr vi har dugnad. I dag har samarbeidet blitt s stort og uoversiktlig at nabolagsflelsen er borte. Det er langt fra Lisboa til Bucuresti.

Poenget er at EU startet som et nrt og hndgripelig prosjekt, mens det i dag fles fremmed for mange. Hvis et fremmedgjrende prosjekt ikke lenger gir kt velstand, hva skjer da?

I USA har menns inntekter stagnert siden 1970. Ulikhet er et kende globalt fenomen innad i nasjonalstatene. Foretakene har tatt de siste tirenes produktivitetsgevinster i egen lomme uten dele med folket. Og underveis har organisasjoner som EU snakket om at det gjelder la det regne p presten, for da drypper det ogs p klokkeren. Denne teorien - som bare er en story uten empirisk belegg - kalles trickle down-teorien. Selv paven har ppekt dette, og omtalt det hele som sakraliserte teorier. Hovedstrmmens story har med andre ord ingen empirisk forankring og n ser stadig flere at det ikke drypper p klokkeren i det hele tatt (og de som ser spesielt nye etter, innser at selv presten str i fare for miste pengeregnet fordi kildene til konomisk vekst p lengre sikt - demografi og produktivitet - er svekket). Merk at hovedstrmmen ikke er en formelt organisert monolitt, for av og til kommer fornuftige drypp fra uventet hold - som i dette tilfellet hvor Det internasjonale pengefondet IMF for frste gang bruker begrepet nyliberalisme i en kritisk artikkel om konsekvensene av vr moderne samfunnsform.

Tony Blair er iflge avisen The Telegraph (mer eller mindre) milliardr. Hvordan kan han ha blitt det? Er det trolig at den tidligere britiske statsministeren har en slik nese for forretninger at han lukter seg frem til gull der andre bare finner grstein?

I USA har de sluttet med demokrati. I et land med over 300 millioner innbyggere velger de presidenter fra en liten sirkel og holder dermed makten innad i familien. Og nr barna deres gifter seg, koster det millioner av dollar. Da er det kanskje ikke s rart at foreldrene selger seg til hystbydende, slik denne talelisten dokumenterer. penbar korrupsjon er ikke lenger et hinder for bli president i USA; det er et krav.

We've become now an oligarchy instead of a democracy, sa Jimmy Carter for halvannet r siden. Det demonstrerer igjen at det fine med bli gammel, er at man ikke lenger har s mye tape.

Nr offentlige verv blir springbrett til milliardformuer, mens folks inntekter stagnerer, trengs skylapper for ikke se at man over tid legger grunnlaget for en motreaksjon. Eliten har i mange r gitt folket gjeld for skape et inntrykk av velstand, det vil si at keiseren har klr p. Sprsmlet er nr gjelden bli for stor og sentralbankenes spill for hyt.

I samfunnets bakerste rekker har de begynt erfare at det moderne samfunnet skaper tapere hvor det hele gr p helsen ls.

Approximately 245 000 deaths in the United States in 2000 were attributable to low education, 176 000 to racial segregation, 162 000 to low social support, 133 000 to individual-level poverty, 119 000 to income inequality, and 39 000 to area-level poverty, skriver Galea og medforfatterne i fagartikkelen Estimated Deaths Attributable to Social Factors in the United States i American Journal of Public Health fra august 2011. Og i Storbritannia strever tte millioner med f i seg nok mat.

Hvorfor roper de p mat nr de kan f gjeld?, spr lederne i EU. De har allerede satt renten under nullstreken og nesten hver femte foretaksobligasjonskrone i eurosonen har i dag negativ rente. Dessverre er ikke dette Orwell eller science fiction. Og derfor m man etter hvert regne med en motreaksjon som ppeker at keiseren er naken, at det er et for stort gap mellom det eliten snakker om og den hverdagen de selv opplever.

Det har liten hensikt regne p hva brexit betyr i kroner og re. Derimot er det mye viktigere forst hva det er som ga den reaksjonen som brexit er et symptom p. Dette har ikke hovedstrmmen interesse av grave i. De ser ut til bruke brexit, det vil si symptomet, som forklaring p de problemene Europa allerede er i.

Tidenes blff

De lave rentene skyldes et spareoverskudd, iflge sentralbankene. Og samtidig kjper de verdipapirer i markedet for milliarder av kroner daglig.

Er keiseren naken eller har han klr p? Det var sprsmlet H. C. Andersen reiste i eventyret fra 1837. Den gang var det en liten guttunge som ppekte fakta. Og vi skal se at det i 2016 fortsatt er slik at voksne, intelligente mennesker ikke ser det penbare.

De lave rentene i Vesten forklares gjerne med at det er et overskudd av sparing. Det snakkes om the global savings glut. Spareoverskuddet frer til en skjevhet i ettersprselen etter rentepapirer og dermed lavere renter, psts det. Dette er en teori som er populr blant sentralbankene, deriblant i USA og i eurosonen.

Faktum er at borgerne i Vesten gr en usikker fremtid i mte fordi pensjonskassene er underkapitalisert; de har satt av for lite penger underveis til mte forventningene til utbetalinger i morgen. Verden vasser i gjeld og oppgjrets time utsettes stadig; det er penbart at gjelden ikke kan betales tilbake noen gang, men det gjelder late som ingenting; extend and pretend.

P samme tid som gjeldsberget er intakt og pensjonskassene i Vesten er grovt underkapitalisert, snakker sentralbanksjefene i bl.a. USA og eurosonen om et spareoverskudd. Nok en gang en variant av hvorfor roper de p brd nr det smaker bedre med brioche. Hvorfor er sentralbankene s virkelighetsfjerne? Skjnner de ingenting?

Joda, de skjnner godt hva som skjer. Det gjelder fortsatt late som om kapitalmarkedene styres av markedene, det vil si et stort antall aktrer som flger sin egentinteresse i sette korrekt pris p verdipapirene. I realiteten har sentralbankene gjort seg selv til den viktigste faktoren. De har kjpt verdipapirer i markedet for titalls tusen milliarder kroner, og da er det bare naturlig at prisen ker p obligasjonene og at renten dermed faller. Neste gang Federal Reserve trykker p pengetrykkingsknappen, vil de sannsynligvis trylle frem et dollarbelp som er minst like stort som hele det norske Oljefondet.  snakke om the global savings glut som rsaken til lave renter, samtidig som man intervenerer med jernhnd for ke prisen p finansielle aktiva, burde ses p som en fornrmelse mot vanlige folks intelligens. Men som i H. C. Andersens snart 200 r gamle eventyr er det de frreste som omtaler teorien om det skalte spareoverskuddet som tidenes blff.

Mens Vesten gr en usikker fremtidig i mte som flge av for lav sparing og enorm gjeld, snakker sentralbankene om at det spares for mye. Det hele for dekke over det faktum at sentralbankene egenhendig setter verdipapirprisene i 2016. Keiseren i 2016 er ikke bare naken, men han har frekkhetens ndegave.

Brenner lyset i begge ender

Rentene faller til nye bunnrekorder. Det utsetter de uunngelige problemene.

Tyske renter danner referansen i Europa. P fredag falt renten p tyske statsobligasjoner med ti rs lpetid til 0,009 prosent, jf. grafen nedenfor (klikk her for strre bilde). Ogs tidligere har vi sett p ferden mot negative renter (som f.eks. her) og nok en gang er det grunn til stoppe opp og reflektere over utviklingen.



At den nye rentebunnen kommer samtidig som aksjemarkedet er sterkt, er mest interessant for spesielt interesserte fra et kortsiktig ststed; det normale er at lange statsrenter og aksjemarkedet gr i takt, og det er denne sammenhengen som gjr at bde lange renter og aksjeindeksene inngr i oppbyggingen av ledende indekser.

Fra et samfunnsperspektiv er de lave rentene interessante av andre grunner:

(1) For det frste bidrar de lave rentene til at det er enklere betjene nye ln og ln med flytende rente. Verden vasser i gjeld og uten lavere renter ville mange ha druknet allerede.

(2) For det andre bidrar lave renter isolert sett til at man aksepterer hyere verdsettelse av finansielle aktiva; nr diskonteringsrenten blir null, blir verdsettelsen hy hvis man holder seg til lrebokens diskonteringsmodeller.

Merk at det ta opp mer i ln enn man kan betale tilbake, kan sammenliknes med spise av fremtiden. presse opp prisene p finansielle aktiva kan ogs sammenliknes med spise av fremtiden; du ker p/e-multippelen uten at det kte pris-fortjenesteforholdet gjenspeiler bedre inntjening. Med andre ord spiser man for tiden av fremtiden fra to ender. Det fles godt p kort sikt, men er ikke en holdbar strategi i lengden.

Moderne pengepolitikk bare utsetter problemene. Ekstraordinre tiltak krever ekstraordinre beviser, men sentralbankene kan ikke bevise at pengepolitikken virker etter hensikten. Det er tvilsomt om bevisene vil komme, og i mellomtiden brenner lyset i begge ender.

Analytikerne: En klassiker

Denne gang ser vi p en klassiker til glede for bde nye og gamle lesere. En klassiker som viser aksjeanalytikernes evne og vilje til sp.

Mye av aksjeanalytikernes tid gr med til sp. De lager prognoser om alt mulig. Og helt sentralt i spdomsjobben str utfordringen med sp neste rs resultat.

 

Figuren ovenfor viser utfallet av flere rs forsk p sp foretakenes resultater det neste ret. Det er amerikanske data for Standard & Poor's 500-selskapene som inngr i figurmaterialet. Mens den bl linjen viser rapportert resultatvekst, viser den bl linjen forventet resultatvekst de neste tolv mneder. Vi trenger ingen statistiske verkty for sl fast at de to linjene i praksis er s si helt like. Det betyr at hvis veksten har vrt x prosent, s spr analytikerne x prosent vekst det neste ret. De bruker alltid - nesten uten unntak - (grs)dagens vr for sp morgendagens vr. Mange har sett denne figuren tidligere, men det er ikke s mange som tar den til seg og endrer oppfatning og dermed atferd av den grunn.

Figuren ovenfor viser at aksjeanalytikerne som gruppe gjr en helt verdils jobb som prognosemakere. Jeg synes det er vanskelig sp hva veksten vil bli om tolv mneder, men hvis jeg vet at hvis veksten har vrt y prosent, vil jeg med en hy grad av sikkerhet f rett i at da vil analytikerne sp y prosent vekst for det pflgende ret.

Illustrasjonen er vist flere ganger tidligere p denne bloggen, men n er den oppdatert med nye data. De nye dataene viser at hypotesen om at aksjeanalytikerne bedriver nowcasting og ikke forecasting, holder vann.

Det er poenglst sprre aksjeanalytikerne om veien videre. Men hvis du likevel spr, husk at de bare vil fortelle deg det du uansett kunne sett ut av bakspeilet.