For å vurdere ulike aktivaklasser opp mot hverandre, er det praktisk å ha en formening om risikopremien i et investeringsmål. De færreste ønsker å investere i noe som har like lav avkastning som statsobligasjoner eller -sertifikater hvis risikoen er like høy som i aksjemarkedet. Derfor bruker man risikopremien som et mål på den kompensasjonen over risikofri rente en investor får når han plasserer penger i risikofylte aktiva (gjeldskrisen har satt i gang en artig debatt om hva som virkelig er risikofritt når stater står i fare for å gå konkurs, men den debatten kommer vi ikke innom her).
Dessverre er det ingen som med sikkerhet kan si hva risikopremien er i aksjemarkedet. Man kan bruke historiske data for å få en objektiv tilnærming til spørsmålet, og da trekker man ganske enkelt aksjemarkedets historiske avkastning fra avkastningen i statsobligasjoner eller –sertifikater. Fordi det utover den empirisk observerbare metoden finnes så mange måter å beregne risikopremien på, er det interessant å se hva akademikere og praktikere foreslår når de spørres om risikopremien i aksjemarkedet.
Pablo Fernandez, professor ved IESE Business School, har i flere år gjennomført en spørreundersøkelse hvor han spør professorer verden over om å kvantifisere risikopremien i aksjemarkedet. I år har 915 professorer avgitt konkrete svar (se her). Nytt av året er at Fernandez har fått svar fra 1500 praktikere i tillegg; 601 analytikere og 901 selskaper (se her).
Svarene fra professorene forteller oss at amerikanske akademikere opererer med en noe høyere aksjepremie (6,0 prosent) enn sine europeiske kolleger (5,3 prosent). De mest forsiktige akademikerne finner man i Danmark (3,6 prosent), mens argintenerne opererer med høyest premie (12,4 prosent). I Norge har 12 professorer besvart henvendelsen fra Fernandez. I snitt ligger de norske akademikerne på 5,3 prosent, med 3,5 prosent som laveste og 8,0 prosent som det høyeste anslaget.
Når man går over til praktikerne, finner man at professorene bruker en noe høyere risikopremie enn analytikerne i de aller fleste tilfellene. Om dette gjenspeiler forsiktighet fra analytikernes side er tvilsomt, all den tid lavere risikopremier gir grunnlag for høyere nåverdier av diskonterte kontantstrømmer og dermed høyere målkurser på de aksjene som dekkes av analytikerne. For øvrig er ikke forskjellene mellom professorene, analytikerne og selskapene større enn noen tidels prosentenheter, og jevnt over ligger anslagene på de nevnte fem-seks prosentene.
En antatt risikopremie på fem-seks prosent i aksjemarkedet forklarer hvorfor de fleste eksperter råder folk til å plassere langsiktige penger i aksjer. De siste ti årene har imidlertid vist oss at antakelser føles lite verdt når virkeligheten avviker fra normalen.