hits

mai 2013

I will work harder

Den jevne amerikaner taper terreng i forhold til de rikeste. Til tross for kende forskjeller mellom fattig og rik i USA tror amerikanerne fortsatt p hardt arbeid, individualisme og personlig fremgang.

For et par uker siden viste jeg til en underskelse fra Pew Research Center, en upolitisk amerikansk tenketank. Underskelsen viste at de sju prosent mest formuende amerikanerne fikk en formueskning p 28 prosent fra 2009 til 2011, mens de vrige 93 prosentene i USA opplevde at formuen i snitt falt med fire prosent. En del tror kt ulikhet i det amerikanske samfunnet vil fre til tap av sosiale verdier. De mest pessimistiske tror ulikhet frer til sosial uro og gnisninger. En ny rapport fra Pew, med tittelen «Resilient American Values – Optimism in an Era of Growing Inequality and Economic Difficulty», konkluderer at en ny amerikansk revolusjon er helt urealistisk.

«Selv i dypet av resesjonen og den vanskelige gjenopphentingen forble amerikanere med gjennomsnittlige og lave inntekter optimistiske til fremtiden for USA og sin egen situasjon p lang sikt. De registrerte den kende ulikheten og uttrykte frustrasjon over et politisk og konomisk system som ga urettferdige fordeler til dem som allerede er hyt oppe. Det var imidlertid ingen tegn til kt klassemisnye», skriver Andrew Kohut og Michael Dimock i Pew Research Center.

Den nye studien «Resilient American Values», som omtales av forfatterne i denne lenken, inneholder en del opplysende figurer som den interesserte leser br bla gjennom p egen hnd. Nedenfor har jeg vist én av dem.

P sprsml om suksess i livet avgjres av krefter utenfor vr kontroll, svarer amerikanerne helt annerledes enn europeerne. «Jeg har kontroll», svarer amerikaneren, mens tyskeren og vrige europeere er mer overbevist om at det er mye annet enn individet selv som avgjr om det blir suksess i livet.

Til tross for at s mange peker p et stadig strre gap mellom middelklassen og dem p toppen, mener 63 prosent av amerikanerne at USA har godt av en klasse med rike mennesker; i 1990 var andelen 62 prosent, s det har ikke skjedd noen utvikling i dette sprsmlet. I 1998 svarte 45 prosent at det er en akseptabel del av det konomiske systemet at noen er rike, mens andre er fattige; i dag (2011) er det enda flere, 52 prosent, som mener det er en akseptabel del av det konomiske systemet at noen er rike, mens andre er fattige.

Voksende konomiske forskjeller anses av mange vre kilden til sosial uro. I USA har den jevne amerikaner aldri mistet troen p at hardt arbeid lnner seg, og majoriteten sier de har kontroll over egen suksess i livet – samtidig som de fleste mener det er en fin ting at samfunnet har en klasse med rike mennesker. «I will work harder», synes vre den amerikanske arbeidshestens motto. Det er nok eieren av «den amerikanske grden» fornyd med.

Sentralbankene lykkes

Verdens sentralbanker eksperimenterer med pengetrykking og stttekjp av finansielle aktiva. Eksperimentene har klaffet for dem som flger med p velstanden fra toppen.

Det er for tidlig felle en endelig dom over sentralbankenes eksperimenter. Iflge en sprreunderskelse som er utfrt av Reuters, tror 15 av de strste bankene p Wall Street at Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken, vil stttekjpe verdipapirer for en verdi av 1250 milliarder dollar det neste ret. Dette anslaget er litt hyere enn det var i mars; da l det p 1000 milliarder dollar.

Siden finanskrisen begynte i 2007, har Federal Reserve stttekjpt verdipapirer knyttet til husln og statsobligasjoner for en verdi av 2300 milliarder dollar. Med andre ord tror de best informerte meglerne i USA at sentralbankens eksperimenter vil fortsette med uforminsket styrke inn i 2014.

Kritiske rster vil ha det til at sentralbankens eksperimenter ikke har noen effekt. En analyse fra den 23. april, som er gjort av Pew Research Center, en frittstende og upolitisk tenketank, viser at Federal Reserves politikk har hatt en klar effekt. Fra 2009 til og med 2011 har amerikanernes nettoformue kt med 5000 milliarder dollar; det er som om én dollar fra sentralbankens stttekjp har gitt befolkningen en tilsvarende eller hyere formueskning.

Det heter at djevelen ligger i detaljene. Fra toppen ser Federal Reserves pengepolitiske eksperimenter ut til ha vrt en kjempesuksess; fra bunnen ser folk flest ingen suksess, bare fiasko. Pew Research Center viser i analysen at det er de rikeste sju prosentene i befolkningen som har ftt hele formueskningen; de 93 prosentene p bunnnen hadde lavere formue ved utgangen av 2011 enn i 2009.

Figuren ovenfor viser at de nederste 93 prosentene i befolkningen opplevde et fall i formuen p fire prosent, mens de vre sju prosentene fikk en kning p 28 prosent fra 2009 til og med 2011. Mlt i dollar finner Pew at de nederste 93 prosentene tapte 600 milliarder dollar i perioden, mens de sju prosent rikeste fikk en gevinst p 5600 milliarder dollar; pr. hode blir dette et tap p omtrent 6000 dollar blant 93 prosent av befolkningen og en gevinst p 700 000 dollar til de vre sju prosentene. Mens de rikeste sju prosentene i befolkningen eide 56 prosent av samlet husholdningsformue i 2011, eide de 63 prosent av formuen i landet i 2011.

Federal Reserve har med andre ord hatt god klaff med de pengepolitiske tiltakene; de enorme stttekjpene har blst opp formuesverdiene i USA. At det bare er de sju prosent mest velstende som har opplevd formueskning, ser ikke ut til bekymre s mange all den tid sentralbanken fortsetter gi den amerikanske pasienten nyaktig samme medisin i 2013 og 2014 som i foregende r.

Jobbkutt gir aksjefutt

I Karl Marx’ (1818-1883) analyse av kapitalismen sto arbeid og kapital mot hverandre; han mente kapitalismen var basert p destruktive krefter som til slutt ville lede til kapitalismens fall for eget grep. Vi skal se i denne artikkelen at interessene til de ansatte og aksjonrene ofte er helt motsatt.

kjpe billige aksjer, som er lavt priset i forhold til inntjeningspotensialet, har over tid lnt seg. Det er p dette viset Warren Buffett bygde seg opp som verdens mest suksessfulle investor og USAs rikeste mann. Det er likevel en annen strategi som i nyere tid har vrt nesten like suksessfull for aksjonren som investere i undervurderte selskaper. En analyse som er gjort av Ned Davis Research (NDR), viser at aksjer i selskaper som reduserte antall ansatte, har gjort det mye bedre enn aksjer i selskaper hvor antallet ansatte kte.

Grafen nedenfor viser at de strste jobbkutterne i MSCIs Europa-indeks har gitt aksjonrene en snittavkastning p 11,2 prosent i ret siden 1995. De strste jobbskaperne har til sammenlikning gitt aksjonrene en avkastning p bare 4,8 prosent. Med andre ord har avkastningen i jobbkutterne vrt mer enn dobbelt s hy som i jobbskaperne.

Jeg tror det er gode grunner til at tallene i figuren har blitt som de er. Svakt fundert vekst gjennom imperiebygging er naturligvis en taperstrategi, og en del av de selskapene som har hatt strst kning i antall ansatte, kan ha blitt straffet for bygge imperier. Det er for vrig ikke overraskende at aksjemarkedet har belnnet selskaper som omstrukturerer og effektiviserer, samt unngr dem som gjennomfrer drlig planlagte oppkjp. Analysen fra NDR viser for vrig at jobbkutterne oppndde bedre egenkapitalavkastning i kjlvannet av jobbkutt (ikke vist her); for de selskapene som kte antall ansatte, var det helt motsatt. Merk at NDRs tall er basert p et likeveid snitt og at det helt sikkert finnes eksempler p at selskaper med kning i arbeidsstokken har gitt aksjonrene god avkastning.

Tallene er likevel dyster lesning for dem som tror at lnnsomhet i foretaket og flere arbeidsplasser i foretaket gr hnd i hnd. En del vestlige land str overfor store problemer for tiden, og det store sprsmlet er om tapte arbeidsplasser vil komme tilbake hvis selskapenes lnnsomhet bedres; lnnsomheten i amerikanske bedrifter er jo allerede nr historiske rekorder. Kanskje denne analysen indikerer at arbeidsplasser ikke kommer av seg selv i foretak som setter aksjonrenes verdiskaping verst?

Jeg har i tillegg til sitatet fra Marx innledningsvis tatt med to sitater fra henholdsvis president Theodore Roosevelt (1858-1919) og den kjente strategiprofessoren Michael Porter (f. 1947). Det er 100 r og to forskjellige verdener som skiller sitatene fra den amerikanske presidenten og Harvard-professoren. Mens det kan virke som om Roosevelt hadde mer til overs for selskaper som skaper og ker arbeidsplasser innenfor nasjonens grenser («selskapene eksisterer i harmoni med disse institusjonene»), er det som om Porter-sitatet i strre grad reflekterer jobbkutternes fokus p lnnsomhet foran andre hensyn. Sitatet fra Harvard-professoren br for vrig settes i kontekst; p 1980-tallet ble det populrt snakke om «shareholder value», som er tanken om at selskapet br drives ut fra hensynet til aksjekursen. Litt forenklet kan man kanskje si at den moderne ledelsen og aksjonrene fokuserer p ett tall, nemlig aksjekursen.

For tre uker siden tok jeg for meg en rapport basert p et strre forskningsprosjekt om tilstanden i amerikansk industri, frt i pennen av mer enn 20 forskere ved Massachusetts Institute of Technology. MIT-forskerne brukte uttrykket «hjemme alene» om industribedriftene i USA; p grunn av nedbygging av industrien i USA er det som om «det industrielle kosystemet» forvitrer og er fullt av gapende hull. Jeg tror MIT-rapportens bekymringer og meldingen fra grafen ovenfor kan ses i sammenheng; det har i mange r vrt populrt kutte industriarbeidsplasser i vestlige land, men i mange tilfeller har man ikke evnet fylle de hullene hvor tomrom har oppsttt.

Grafen ovenfor viser hvordan deltakelsen i det amerikanske arbeidsmarkedet har flatet ut siden utgangen av 1980-tallet og falt siden utgangen av 1990-tallet; i dag er deltakelsen i det amerikanske arbeidsmarkedet tilbake p niver fra 1970- talllet, det vil si like etter at kvinnefrigjringen breddet ut befolkningens deltakelse i arbeidsmarkedet. I samme graf vises hvordan medianhusholdningsinntekten har utviklet seg siden 1967; det har knapt vrt noen kning i den jevne husholdningens inntekt siden 1970-tallet. Arbeidsdeltakelsen og husholdningenes medianinntekt br nok ses i sammenheng.

I samme graf vises utviklingen i lnninger som en andel av samlet verdiskaping, bruttonasjonalprodukt (BNP), i USA. Ogs resultat etter skatt som andel av BNP over tid er vist i den samme grafen. Det er liten tvil om at kapitalen i dag sitter igjen med en strre andel av verdiskapingen i samfunnet enn fr; for arbeid er det motsatt.

Merk at nr selskaper har kuttet arbeidsplasser, og industrien har satt ut arbeidsplasser til lavkostland, s kan det i sum ha blitt skapt arbeidsplasser likevel; de nye arbeidsplassene befinner seg imidlertid utenfor nasjonalstatens grenser. De tidligere nevnte MIT-forskerne roper «ulv» i den nye rapporten:

«Det er ikke bare det at fabrikker str tomme og faller fra hverandre; kritiske styrker og egenskaper ved den amerikanske industrien som tidligere hjalp til med blse liv i nye foretak, har forsvunnet. konomisk fremgang kan komme som et resultat av kreativ destruksjon, slik som Joseph Schumpeter hevdet. Vi trenger imidlertid f brakt p det rene om de gjenvrende ressursene i amerikansk industri er sterke nok til skape og opprettholde fremtidig vekst», heter det i rapporten.

La oss gjre et forsk p en oppsummering:

  • Selskaper som har redusert antall ansatte, har gitt aksjonrene en overlegent hy avkastning gjennom hyere egenkapitalrentabilitet.
  • Aksjemarkedet har straffet selskaper som ker arbeidsstokken fordi egenkapitalrentabiliteten falt.
  • Nr selskaper setter lnnsomhet frst i én periode, kan verdifulle institusjoner «som tidligere hjalp til med blse liv i nye foretak» forsvinne og i neste periode svekke nasjonalstatens interesser.

«Vi m erkjenne at globaliseringen har frt til avvikende interesser mellom landet vrt og vre globale foretak», mener den anerkjente, men aldrende amerikanske matematikeren og konomiprofessoren Ralph Gomory (f. 1929). Den gamle mannens meninger er helt umoderne, men det gjenstr se om Porters ledelsesfilosofi er moten som kom for bli én gang for alle.