hits

mai 2012

Avkastningen i hedgefond

Den moderne hedgefondsbransjen er mer enn 20 r gammel. Det er p tide reise sprsmlet om disse fondene har skapt verdier for kundene og underske bransjens bruk av avkastningstall.

I forrige kommentar viste jeg til en bok, The Hedge Fund Mirage: The Illusion of Big Money and Why It's Too Good to Be True, skrevet av bransjeinnsideren Simon Lack. Lack jobbet i 23 r for JP Morgan med analyser av hedgefond for storbanken. Iflge Lack har hedgefondene sannsynligvis ikke skapt verdier for kundene sine. Poenget hans er at historisk hedgefondsavkastning er beregnet som om investorene plasserte én krone i disse fondene for lenge siden, og har sittet i ro siden. For komme frem til en mer realistisk kundeavkastning, har Lack beregnet en skalt verdi- eller pengevektet avkastning; denne avkastningen tar hensyn til at kundene hadde lite penger i hedgefond p 1990-tallet, og at de hadde plassert mye mer penger i slike fond ved inngangen til 2008. Skillet mellom tidsvektet avkastning, som antar at man sitter i ro med plasseringen sin i all tid, og volumvektet avkastning ble – s vidt jeg vet – popularisert av det amerikanske analyseselskapet Dalbar; de har i mange r vist at det over tid alltid har vrt en negativ glippe, i kundens disfavr, mellom tidsvektet og volumvektet avkastning i verdipapirfond p grunn av kundenes suboptimale atferd (se denne lenken). Det er nr Lack benytter seg av Dalbars metode p nyere tids hedgefondsdata at han kommer til konklusjonen at gjennomsnittskunden ikke har tjent penger p hedgefondsplasseringen sin.

At hedgefondskundene var altfor tungt eksponert mot slike fond i 2008, da fondsverdiene falt kraftig i takt med kollapsen p verdens brser, er kanskje ikke noe man kan laste hedgefondene for; hvis kundene hadde vrt med helt siden 1990-tallet, i stedet for komme stadig tyngre inn i fondene i rene frem mot 2008, kunne kundeavkastningen vrt klart positiv. Faktum er imidlertid at gjennomsnittlig kundeavkastning skiller seg klart fra den tidsvektede avkastningen i hedgefondsindeksene, hvor avkastningsberegningen antar at man sitter helt i ro fra begynnelsen og frem til i dag. Med andre ord er gjennomsnittskunden eller gjennomsnittsinvesteringen hos hedgefondene i beste fall i null, mens de tidlige hedgefondsinvestorene fortsatt er i pluss; i etterklokskapens lys ser vi klarere hva vi burde ha gjort, nemlig ha vrt med hedgefondene fra dag én, solgt oss ut i 2007 og kommet oss inn i 2009 igjen.

Simon Lacks volumvektede avkastningstall er interessante fordi de viser oss at kundeavkastning og historiske avkastningstall kan vre to forskjellige historier; siden 1994 har Dalbar pvist det store gapet mellom volumvektet og tidsvektet avkastning i aksje- og rentefond, og i 2012 viste Lack at det samme mnstret gjelder for hedgefondskundene. Investoratferd teller!

Det som for min del veier tungt i vurderingen av hedgefond som gruppe, er utfordringene med f grep om bransjens avkastningshistorikk. De fleste av Simon Lacks beregninger er basert p ujusterte hedgefondsindekser, men for eksempel denne Financial Times-artikkelen (velg frste artikkel i Google-sket) viser oss at aktivaklassens historiske avkastningstall br tas med en klype salt. Det mest alarmerende eksemplet p skillet mellom oppgitt avkastning og justert avkastning kommer fra Roger G. Ibbotson, Peng Chen og Kevin X. Zhu i en artikkel i Financial Analysts Journal (FAJ) fra 2011. FAJ er finansanalytikernes egen publikasjon og analytikerne har derfor et etisk ansvar for holde seg orientert om det som skrives her. I den nevnte artikkelen viser forfatterne at avkastningen etter kostnader i hedgefond fra 1995 til 2009 har vrt 14,88 prosent fr justeringer, og 7,70 prosent etter justeringer. Det er med andre ord et gap p mer enn sju prosent mellom ujustert og justert avkastning; p grunn av dette gapet str man i fare for f et naivt positivt syn p aktivaklassens avkastning hvis man studerer de meste brukte hedgefondsindeksene.

Sjefen i én av de store indekstilbyderne, Hedge Fund Research, hevder imidlertid i den ovennevnte FT-artikkelen, Hedge fund indices' accuracy in question, at selskapets indekser ikke plages med verken survivorship bias eller backfill bias. Han kan likevel ikke forklare hvorfor den ikke-investerbare hedgefondsindeksen (ikke-investerbar betyr eksempelvis at en del av fondene som utgjr indeksen, ikke tar i mot nye kunder) hele tiden taper terreng i forhold til de fondene som folk kan investere i.

I grafen ovenfor har jeg vist utviklingen i Hedge Funds Research’ fondsvektede indeks i forhold til Hedge Fund Research’ fond-i-fond-indeks; frstnevnte indeks er mest brukt og ses gjerne i brosjyrer, mens fond-i-fond-indeksen er mindre brukt. En stor del av hedgefondskundenes penger er plassert i slike fond-i-fond og sammenlikningen er derfor relevant for avdekke systematiske trekk i forskjellen mellom de mest brukte hedgefondsindeksene og fond-i-fond-investorens erfaring. Siden 1990 har det vrt et systematisk avvik mellom den mye brukte hedgefondsindeksen og fond-i-fond-avkastningen p tre, fire prosent pr. r. Det systematiske avviket er neppe bare kostnader, men sannsynligvis en miks av de justeringer man br gjre i de mest brukte indeksene i tillegg til kostnader. Det er naturlig sprre om ogs fond-i-fond-indeksen sliter med noen av de samme utfordringene som er nevnt for de mest brukte hedgefondsindeksene; jeg har spurt mange om dette, men ingen har et godt svar. Jeg har sltt meg til ro med at det systematiske gapet er spass iynefallende og stort nok til at en eventuell utvidelse av gapet ikke endrer ved konklusjonen min om at det er problematisk bruke de mest brukte hedgefondsindeksene for kunne si noe om bransjens evne til skape verdier for sluttkunden.

Med tanke p at aksjepremien, det vil si meravkastningen i aksjemarkedet i forhold til statsrenter fr kostnader, har vrt p fire, fem prosent  pr. r over lang tid, er det penbart at et systematisk gap p tre, fire prosent skaper hodebry; skapes virkelig nok verdier i hedgefond til at man kan lukke ynene for hedgefondenes evne og lyst til lage en bransjestatistikk man kan ha tillit til? Aksjemarkedenes evne til skape verdier har som kjent blitt omtalt som optimistenes triumf. Det ville vre oppsiktsvekkende om en bransje klarte skaper merverdier opp denne verdiskapingen som er nesten like stor som hele aksjepremien.

Merk imidlertid at jeg ikke vil bli tatt til inntekt for pstanden om at alle hedgefondsinvesteringer vil gi skuffende lav avkastning i fremtiden (merk imidlertid at Warren Buffett fler seg s sikker p denne pstanden at han har veddet en million dollar p at Vanguards S&P 500-fond vil sl en hndfull hedgefond over en tirsperiode). P samme mten som det alltid finnes aksjer som gjr det bedre enn snittet og stiger i fallende markeder, vil det ogs i fremtiden finnes hedgefond som vil gi god avkastning. finne de gode hedgefondene er kanskje like vanskelig som finne aksjer som slr brsindeksen. Min gjennomgang dreier seg om hele bransjen samlet sett og i snitt, det vil si hva gjennomsnittet har gitt sluttkunden og hva snittet kan tenkes gi kunden fremover. Forhpentligvis har denne gjennomgangen vrt litt klargjrende for forst debatten om hedgefondsavkastning, selv om gjennomgangen ogs har illustrert at hedgefond er mer komplisert enn mye annet.

For tre r siden skrev Finanstilsynet at «[b]egrepet spesialfond omfatter fond som ofte kalles hedgefond [...] Verdipapirfond som er betegnet spesialfond i stadfestede vedtekter kan kun tilbys profesjonelle kunder [...] Dette betyr at spesialfond ikke kan tilbys ikke-profesjonelle kunder». Det er ikke vanskelig forst de norske tilsynsmyndighetenes rettledning i sprsmlet om slike spesialfond.

Avkastningen uteble

Milliarder av kroner har gtt inn i hedge- og venturefond de siste rene. Dessverre ser det ut til at avkastningen har uteblitt.

En innsider i hedgefondsbransjen og en erfaren ventureinvestor tegner et dystert bilde av avkastningen i disse alternative aktivaklassene. Den jevne hedgefondsinvestor har sannsynligvis ikke tjent en krone p investeringene sine og de fleste venturefondene har ikke klart levere tilbake innskutt kapital.

Simon Lack jobbet 23 r for JP Morgan. I mange av rene analyserte han hedgefond for banken. N har han skrevet en bok som er kritisk til hedgefondsbransjen. Mens hedgefondene normalt viser til avkastningstall p sju, tte prosent rlig, har Lack beregnet volumvektet avkastning. Volumvektet avkastning tar hensyn til hvor mye kapital som er investert i fondene, slik at man fr frem den jevne investors erfaring. Fordi den gode avkastningen i hedgefond kom da bransjen var liten og fondene sm, mens den svake avkastningen kom da antallet hedgefond hadde eksplodert og bransjen hadde est ut, er den volumvektede avkastningen mye lavere enn den tidsvektede. Lack anslr i boken The Hedge Fund Mirage at den volumvektede avkastningen siden 1998 er rundt null. Det er likevel liten tvil om at hedgefondene har skapt verdier, men et forsiktig anslag fra Lack tilsier at forvalterne har tatt 84 prosent av den samlede profitten siden 1998; hvis du justerer for realistiske forhold som problematikk med avkastningsdatabasen (f.eks. survivorship bias og backfill bias, se avsnittet under Non-investable indices) samt at mye av hedgefondskapitalen har vrt kanalisert gjennom fond-i-fond, er de 84 prosentene et konservativt anslag. Interessant nok er det ingen i hedgefondsbransjen som kritiserer Lacks metode og innhold; hovedkonklusjonen hans blir med andre ord ikke motsagt av dem han kritiserer. Den interesserte leser anbefales lese denne korte artikkelen fra 2010; den er utgangspunktet for boken som kom litt over et r senere.

For noen dager siden kom den amerikanske Ewing Marion Kauffman-stiftelsen med en rapport om investeringer i venturefond. Kauffman-stiftelsen har 1,8 milliarder dollar under forvaltning og mer enn 20 rs erfaring med venture. Rapporten, med den megetsigende tittelen We have met the enemy...and he is us, slr fast at den vanlige investeringsmodellen i venturebransjen er «delagt». Basert p egne erfaringer skriver stiftelsen at av 100 fond de har investert i, s klarte ikke 62 av dem sl avkastningen i det tradisjonelle aksjemarkedet. I tillegg klarer ikke de fleste fondene levere tilbake innskutt kapital og i noen tilfeller eksisterer venturefondene i mer enn 15 r. Kauffman-stiftelsen bruker ikke bare egne erfaringer som bakteppe i rapporten. De henter sttte fra bransjestatistikk og denne peker i samme retning som stiftelsens data. I tillegg har Kauffman-forvalterne snakket med andre store fondskunder for vre sikre p at hovedfunnene i rapporten er representative for den jevne investors erfaring.

Lack og Kauffman minner oss om at investeringer ikke ndvendigvis vil stige i verdi for gjennomsnittskunden. Det kan tenkes at det skjer en underliggende verdiskaping i fondene, men etter kostnader kan all verdiskaping bli spist opp. tro at alt vil g bra hvis man bare kutter kostnadene, er likevel naivt. Nr Kauffman skriver at vi er vr egen fiende, peker de p flokkmentaliteten blant fondskundene. Hvis en aktivaklasse blir veldig populr, er det grunn til lure p om kvaliteten p gjennomsnittsfondet vil falle som flge av hyere prising av portefljeselskapene og lavere kompetanse blant fondsforvalterne; i tillegg kommer at det normalt er dyrere kjpe en populr og etterspurt forvaltningskompetanse enn forvaltningskompetanse innenfor en aktivaklasse som folk rynker p nesen av.

Lrdommen fra hedgefonds- og venturebransjen er i overensstemmelse med erfaringene fra for eksempel aksjemarkedet. Det er egentlig ingenting som er spesielt med alternative aktiva; de samme gamle erfaringene kommer tilbake i en ny innpakning. Nr en investering eller en aktivaklasse har blitt for populr, faller sannsynligheten for god avkastning.

Maskiner og kompetanse

Arbeidsledighet har blitt et enormt samfunnsproblem i mange land. Det er derfor interessant sprre om det var uunngelig at det skulle bli slik.

Nr halvparten av yngre spanske og greske potensielle arbeidstakere ikke er sysselsatt, er det hevet over tvil at samfunnet kaster bort ressurser. Det finnes mange aritmetisk orienterte teorier som har med arbeidsledighet gjre. Her tenkte jeg holde diskusjonen enkel ved fokusere p kompetanse og kilder til velstand og vekst.

La oss begynne med det frste begrepet, nemlig kompetanse. Har vi en god mte diskutere dette begrepet p? Jeg har i mange r vrt fascinert av en intuitiv modell for kompetanseutvikling som ble definert av brdrene Stuart og Hubert Dreyfus p 1980-tallet. For noen r siden var de i Norge og redegjorde for modellen bl.a. i NRKs Kunnskapskanalen. Foredragene kan ses her og her.

I den opprinnelige modellen ble kompetanse delt inn i fem niver:

  1. Nybegynner
  2. Avansert nybegynner
  3. Kompetent
  4. Kyndig
  5. Ekspert

Modellen er ment dekke alle omrder, fra fotball og bilkjring til snekkerens og forskerens arbeid.

Kort oppsummert forteller modellen oss at det skjer noe viktig med kompetanseutviklingen nr man gr fra niv tre, kompetent utver, til niv fire og fem. Mens en utver p et lavere kompetanseniv trenger regler for prestere, og ikke klarer operere uavhengig av situasjon – skjer det en endring i utverens praksis nr han klatrer oppover kompetansestigen. En kyndig utver, for ikke snakke om eksperten, har en mer intuitiv forstelse av situasjonen; han er ikke lenger avhengig av en analytisk tilnrming til situasjonen for praktisere. Eksperten har en holistisk forstelse av seg selv og den situasjonen han str i.

Danske Bent Flyvbjerg ved universitetet i Oxford kritiserte i 1990 modellen for ikke fange opp innovasjon. Slik jeg forstr Flyvbjerg, handler kritikken om gjre modellen mer anvendbar for ogs forst fremgang i den konomiske velstanden. En utver kan opptre profesjonelt og over tid utvikle kompetansen sin i henhold til alle trinnene i modellen. Til sist vil en fremragende, erfaren utver vre kyndig og kanskje en ekspert innenfor et omrde. Sprsmlet er om en profesjonell utver drar verden videre eller om han er best til forvalte den arven som andre har overlevert til ham. Hva er det som gjr at selv eksperten endrer sine vaner til det bedre?

En innovatr har ekspertens egenskaper, men i tillegg har han evnen til strekke noen av de gamle reglene og lage nye nr de gamle vanene ikke er gode nok; han er i stand til omdefinere og gi nytt innhold. Derfor har Flyvbjerg lagt innovatren inn som et hyere niv enn eksperten i sin versjon av modellen.

Dreyfus-brdrene har naturligvis ikke lagd modellen for kompetanseuvikling i et vakuum. Pierre Bourdieu (1930-2002) beskriver den hyeste form for kompetanse slik i artikkelen Outline of a Theory of Practice fra 1977 slik:

«Only a virtuoso with a perfect command of his “art of living” can play on all the resources inherent in the ambiguities and uncertainties of behavior and situation in order to produce the actions appropriate to each case, to do that of which people will say “There was nothing else to be done,” and do it the right way.»

I artikkelen Could anything be more Intelligible than Everyday Intelligibility innfrer Hubert Dreyfus enda et niv i kompetansemodellen, nemlig fronimos:

«Like the phronemos, the resolute individual presumably does what is retroactively recognized by others as appropriate, but what he does is not the taken-for-granted, average right thing – not what one does – but what his past experience leads him to do in that particular Situation. Moreover, as we have seen, since the Situation is specific and the phronemos’ past experience unique, what he does cannot be the appropriate thing. It can only be an appropriate thing».

Begrepet det resolutte individ er hentet fra den tyske filosofen Martin Hedegger (1889-1976) og Dreyfus beskriver ham, den resolutte, slik:

«We can now generalize this account of skill acquisition and return to Being and Time to see whether the virtuoso’s increasingly refined sense of the social situation is, indeed, the more primordial understanding Heidegger has in mind. We can do this by seeing how Aristotle’s phronemos is related to Heidegger’s resolute Dasein. Heidegger is clear that the average way of acting is to obey standards and rules. He describes “Dasein’s lostness in the one”, as following “the tasks, rules, and standards … of concernful and solicitous being-in-the-world” (312). In contrast, Heidegger’s resolute individual deviates from the banal, average, public standards to respond spontaneously to the particular situation. In Heidegger’s terms, irresolute Dasein responds to the general situation (Lage), whereas resolute Dasein responds to the concrete Situation (Situation)».

Dreufys-sitatene forteller oss flere ting:

  • Fronimus handler resolutt uten at resolutte handlinger gr p bekostning av etikk og kvaliteten p beslutningene.
  • Virtuosens eller den klokes handlinger vil fremst som intelligente i ettertid, men sannsynligvis ikke nr beslutningen tas fordi handlingen ikke ndvendigvis er basert p det penbare og normale.
  • Det er feil snakke om den rette handlingen. Det finnes bare rette handlinger.

Det burde n for lengst vre innlysende at kompetansediskusjonen ovenfor er elitistisk. Alle kan ikke n de hyere niver, selv med all verdens innsats. Modellen er imidlertid demokratisk p det vis at den er orientert mot individet og gjr individet i stand til strukturere sin egen plan for utvikle kompetansen; det ligger ingen fringer i modellen som tilsier at det bare er personer av en viss rang, stand eller sosial bakgrunn som fr lov til klatre. I tillegg kommer at modellen er normativ p den mten at den diskuterer nsket atferd hos samfunnets tillitsmenn.

Merk at det i sitatene ovenfor er innfrt et kritisk element i diskusjonen om kompetanse ved innfringen av fronimos. Begrepet fronimos ble brukt av Aristoteles (384-322 f.Kr.) og er ment beskrive en mann av praktisk visdom. Aristoteles opererte med tre intellektuelle dyder, techne, episteme og phronesis. Mens techne forteller oss hvordan vi kan gjre ting (vit hvordan), er episteme teoretisk eller vitenskapling kunnskap (vit hvorfor). Fronesis har med etisk bevissthet gjr (vit nr). Den er situasjonsorientert i motsetning til klasserommets fokus p universelle og kontektsuavhengig kunnskap. Aristoteles var av den oppfatning at fronesis er den viktigste av de tre intellektuelle dydene fordi fronesis balanserer den instrumentelle rasjonaliteten i episteme og techne med verdiorientert rasjonalitet. Med instrumentell rasjonalitet menes gjre ting p en effektiv mte; skape mest mulig med minst mulig innsats. Verdirasjonalitet har i nyere tid blitt diskutert av bl.a. Max Weber (1864-1920), som snakket om henholdsvis Zweckrationalitt og Wertrationalitt; mens man kan legge opp arbeidet p et rasjonelt vist for lse en spesifikk oppgave, kan en verdirasjonell vurdering tilsi at man gjr arbeidet p et helt annet vis eller ikke gjr det i det hele tatt.

Jeg tror det n er hensiktsmessig stoppe opp litt ved den tidligere bemerkningen om at kompetansemodellen er elitistisk, og at den hyeste form for kompetanse innehas av Aristoteles' kloke mann.

Flyvbjerg (1990) formulerer det blant annet slik i diskusjonen av ferdigheter p de hyeste trinnene:

«[...] mennesker p de hjeste trin besidder en form for magt og monopol: Frdigheder p de hjeste trin er ikke frit tilgngelige for alle, de kan typisk kun lres gennem mange rs praktisk udvelse, ofte kan man ikke forklare logisk og analytisk, hvad der fr frdigheder p dette niveau til at virke, og ofte kan frdigheder af denne type omsttes til konomisk fordel. Udvere af frdigheder p hjt niveau kommer derfor let til at fungere som en elite, ligesom det let bliver elitrt at advokere for indlring af frdigheder efter Dreyfus-modellen [...] Dilemmaet lses dog nppe mest hensigtsmssigt ved at gre alle lige, hvilket har vret tendensen i en rrkke».

Videre skriver Flyvbjerg:

«Mange faglrte grupper har i efterkrigstiden vret udsat for netop en marginalisering gennem dekvalificering og en deraf flgende erosion af deres magtbase. Den kraftigste vkst i arbejdsstyrken er i en lang periode ikke sket for kvalificerede faglrte arbejdere, men for dekvalificerede, ufaglrte, timelnnede p serviceomrdet. Selvom der er modsatrettede tendenser til rekvalificering, og selvom mange fagforeninger bruger uddannelse til at modvirke dekvalificering og magterosion, synes hovedtendensen efter Anden Verdenskrig at have vret, at faglrte arbejdere i hjere og hjere grad er blevet erstattet af ufaglrte samtidig med, at flere og flere er blevet erstattet af maskiner. Frre og frre er i besiddelse av frdigheder, som ikke kan erstattes p denne mde».

Med andre ord er det en feilslutning frykte det elitre, samtidig som man naturligvis m pse at kompetansebaserte monopoler ikke skaper et fastlst samfunn. I tillegg kommer at hy kompetanse ikke kan erstattes av maskiner i overskuelig fremtid, for noen m jo lage maskinene; jo lavere kompetansen er, desto mer srbar er den for konkurransen fra maskinen.

La meg n forske sette det ovenstende inn i en relevant setting fra moderne tid. I det moderne foretaket er eksempelvis begrepet personal for lengst byttet ut med begrepet HR. Bortsett fra at personal er et godt norsk ord, mens HR er et lnord, kan det tenkes at valget av HR i stedet for personal br gjres bevisst og ut fra et normativt perspektiv. Kan det tenkes at omgjringen av individ til ressurs maskerer et menneskesyn? Er det fornuftig sammenlikne et menneske med en ressurs à la kull eller stl? Hva skjer hvis vi putter individet inn i en boks slik at boksene passer inn i artimetiske regnskap? Er den moderne, konvensjonelle modellen for forstelsen av individet, kompetanse og verdiskaping god nok?

For over 500 r siden tegnet Leonardo da Vinci bildet av den vitruviske mann. For halvannet r siden skrev jeg om denne tegningen i artikkelen Ensrettningen i konomifaget:

«Husk at da Vinci tegnet illustrasjonen p den tiden da sirkelen hadde stor betydning for verdensanskuelsen. Mens andre tegnere forskte f «Det vitruviske menneske» til passe inn i en sirkel med en kvadratisk firkant innenfor (se f.eks. her) – med tydelig strukkede legemsdeler som resultat – endte da Vinci opp med en illustrasjon hvor «det perfekte» menneskets anatomi ikke passer inn i bde firkanten og sirkelen p samme tid. Da Vincis empiriske studier av menneskekroppen bidro til at menneskekroppen sprengte grensene for datidens perfeksjon, «som om tegneren nsker si at teori er ok, men at den m stemme med virkeligheten», konkluderer David Orrell i «The Future of Everything». Mens Vitrivius strakk menneskets proporsjoner for f mennesket inn i modellen (se punkt 3 i denne lenken), lot da Vinci empirien bestemme utfallet av arbeidet. Det ligger med andre ord en mulig sterk implisitt kritikk av de etablerte (sannheter) og status quo i da Vincis tegning, en kritikk som skulle vokse seg sterkere gjennom renessansen».

Da Vinci s ved inngangen til renessansen at en modell er vel og bra, men at modellen ikke fanger opp hele virkeligheten. Er vi sikre p at det moderne foretakets konvensjonelle HR-modell for mennesket er god? Har vi ftt for vane redusere mennesket eller lar vi virkelig mennesket utfolde seg slik at fremragende prestasjoner, innovasjon og etikk fr drive samfunnet videre? Er den moderne modellen langsiktig nok til at individets kompetanse fr tid og rom til utvikle seg? Har ledelsen i det moderne foretaket lyst til utvikle individets kompetanse slik at foretaket blir avhengig av individet, eller er det enklere forholde seg til maskiner som aldri stopper opp eller stiller krav?

Jeg har gleden av treffe mange bedriftseiere i jobben min og gang p gang slr det meg at en del norske bedrifter ikke har livets rett i henhold til den moderne modellens tankegang. Likevel er disse bedriftene svrt lnnsomme – for eiere, ansatte, lokalsamfunnet og Norge. Det minner meg litt om humla som ikke kan fly, iflge teorien. Bedriftene produserer varer for eksport som man i mange tilfeller ville tro at det ville vre mer effektivt produsere utenlands, hvor ansattes timelnn er lav og myndighetene lokker med lave skatter. Bedriftene jeg tenker p, forteller meg imidlertid at lnn og skatt bare er en liten del av bildet; det er mye viktigere produsere med hy kvalitet og vre innovativ. Mine erfaringer er anekdotiske, men kanskje det ligger mer bak styrken i norsk konomi enn naturressurser? Kanskje nordmannen er skeptisk til putte individet inn i en boks hvor det bare er aritmetikken som gjelder?

Det er ikke ukomplisert komme p et godt eksempel p fronesis og fronimos fra det moderne samfunnet, som er relevant for moderne mennesker. En etisk, verdirasjonell vurdering vil i sin natur vre kontroversiell nr den er i konflikt med det instrumentelt rasjonelle, det vil si Webers Zweckrationalitt. La meg likevel komme med et slik kontroversielt eksempel, som er bare noen uker gammelt. I dette TV-intervjuet uttaler den tidligere styreformannen i det amerikanske finanstilsynet, Arthur Levitt, seg om kunden og foretaket (ta deg tid til se gjennom det korte opptaket). Levitt er i dag rdgiver for Goldman Sachs og sier at «vi burde nok slutte si [at kunden kommer frst] fordi ingen i realiteten setter kunden frst». P slutten av 1970-tallet ble det formulert 14 forretningsprinsipper i Goldman Sachs, som fortsatt str, men som Levitt n nsker en revurdering av. Prinsipp nummer én har i over 40 r vrt at «[v]re kunders interesser kommer alltid frst». Levitt sier i intervjuet at «vi ikke burde spille p dette [at kundens interesser kommer alltid frst]. Goldman burde spille p kompetansen sin, som er betydelig». «La oss ikke skape et fellesskap av kjpere og selgere som marsjerer inn i solnedgangen», sier Levitt i TV-intervjuet.

Argumentet om sette noe annen enn kunden frst, er interessant. Hva skal i s fall komme frst? Her hjemme har Finanstilsynet nylig sltt fast at brudd p god forretningsskikk er uforenlig med videre forretningsdrift; en finansiell rdgiver er ved lov plagt «srge for at kundens interesser gr foran bedriftens og rdgiverens egne interesser». Med andre ord er det formlslst diskutere Levitts innspill i Norge fordi norske myndigheter s klart sier fra hvor den etiske minimumsstandarden ligger. Fra et instrumentelt rasjonelt ststed er det kanskje ineffektivt sette noen annet enn profitt som ml p suksess, men en verdirasjonell vurdering kan alts lede til en helt annen konklusjon. Levitt anbefaler oppdragsgiveren sin  «spille p kompetansen sin, som er betydelig», men Levitts syn p kompetanse stopper opp ved eksperten uten ta inn over seg at fronimos str enda hyere:

«Aristotle says if you keep acting and getting experiences and making mistakes and learning, you will finally become phronemos, a person of practical wisdom, and that means you'll do the appropriate thing at the appropriate time in the appropriate way, to talk like Aristotle. And that's being a master. That's the highest thing you can be», sier Hubert Dreyfus i et intervju fra 2005.

For over 20 r siden advarte Flyvbjerg mot dekvalifisering av ansatte og kningen i ansatte p timelnn. «Frre og frre er i besiddelse af frdigheder, som ikke kan erstattes [av maskiner]», skrev han i 1990. I tillegg har vi sett tegn til at det moderne samfunnets kloke menn, som fyller TV-skjermen med rd til allmenheten, argumenterer p instrumentelt rasjonelt vis, i stedet for ut fra en verdirasjonell tankegang.

Hva tror du samfunnets kloke menn for 100 r siden ville ha sagt hvis du fortalte dem at menneskene 100 r senere ville fly til mnen, reise fra en verdensdel til en annen p noen timer, kunne snakke med folk p den andre siden av jordkloden ved et tastetrykk og ha tilgang til biblioteker av informasjon hjemme i sin egen bolig - samtidig som du fortalte dem at halvparten av den yngre generasjonen ikke har jobb? Ville de gamle kloke menn ha reist sprsmlet om man har skapt en samfunnsmodell hvor mennesket ikke har plass lenger, og hvor andre ml enn menneskets utvikling har overtatt?

For 25 r siden konstruerte Oliver Stone figuren Gordon Gekko for advare mot det filmmakeren s som tegn i tiden.

«Greed, for lack of a better word, is good. Greed is right. Greed works. Greed clarifies, cuts through, and captures, the essence of the evolutionary spirit. Greed, in all of its forms; greed for life, for money, for love, knowledge, has marked the upward surge of mankind and greed, you mark my words, will not only save Teldar Paper, but that other malfunctioning corporation called the U.S.A.», sa Gekko, som til Stones overraskelse ble ansett som helten i filmen av publikum.

Det er liten tvil om at Gekko egentlig siterer Adam Smith (1723-1790)  i talen:

«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own interest. We address ourselves, not to their humanity, but to their self-love, and never talk to them of our own necessities, but of their advantages», skriver Smith i Wealth of Nations.

Selv om Smith i dag ofte reduseres til mannen bak den usynlige hnd («By preferring the support of domestic to that of foreign industry, he intends only his own security; and by directing that industry in such a manner as its produce may be of the greatest value, he intends only his own gain, and he is in this, as in many other cases, led by an invisible hand [min utheving] to promote an end which was no part of his intention. Nor is it always the worse for the society that it was not part of it»), er det ingen historikere som vil finne p si at Gekko fanger opp essensen i Smith. I s fall snakker vi om en Dr. Jekyll og Mr. Hyde-tolkning av Adam Smith, som tilhrer en annen litterr sjanger, horror, enn moralfilosofi og statsvitenskap – som var Smiths fagomrder.

Maskiner og kompetanse kan brukes som en innfallsvinkel for forst samfunnsproblem nummer én i mange land. En del av kompetanseutviklingen m individet selv ta ansvar for, men det hjelper ikke at en del av de kloke menn i det moderne samfunnet har forsttt verken Aristoteles eller Weber.