hits

april 2018

Tar ikke voksne p alvor

Jeg leste med interesse et debattinnlegg i VG om barnefilmen Brillebjrn p bondegrden. Innlegget er skrevet av journalisten Fredrik Drevon under tittelen Lucy og Brillebjrn tar ikke barn p alvor.

Fr vi kommer til det som er sakens kjerne i denne kommentaren - som slett ikke er filmer for de minste - la oss g til Drevons debattartikkel. Drevon skriver blant annet flgende:

Finnes det en universell lsning p barns problemer?
(...)
Ja, det er bare bruke fantasimagi, s ordner alt seg.
(...)
Brillebjrn er et snakkende kosedyr som bare Lucy kan hre.
(...)
Det Lucy egentlig trenger er ikke fantasimagien til en fiktiv venn, men oppmerksomhet og livsvisdom fra bestemor og bestefar. Fremfor hjelpe Lucy til sette ord p ting som er vanskelige, prver Brillebjrn fikse alt med fantasimagi. Ironisk nok gr Brillebjrn tom for fantasimagi.
(...)
Hva skal foreldre svare nr barn stiller sprsml?
(...)
Gi barna mer sannhet og mindre fjas.

Hva har s dette med konomi og konomifaget gjre. En hel del, skal vi se.

Jeg tenker selvsagt p konomifaget. La meg bruke Harvard-professor Gregory Mankiws bestselgende lrebok i konomi, Principles of Economics - n i sin 7. utgave, med stort sett positive leseranmeldelser - som et illustrerende eksempel. Mankiw er en innflytelsesrik konom og har vrt rdgiver for bl.a. George W. Bush og Mitt Romney. I den populre lreboken bruker Mankiw begrepet magi ved en rekke anledninger nr han str fast i beskrivelsen av sammenhengene i konomien, jf. flgende sitater:

  • One of our goals in this book is to understand how this invisible hand works its magic.
  • One reason we need government is that the invisible hand can work its magic only if the government enforces the rules and maintains the institutions that are key to a market economy.
  • You understand the magic of markets and the dangers of tampering with them too much.
  • Opening up trade fosters competition and gives the invisible hand a better chance to work its magic.

Merk at begrepet invisible hand ikke er Mankiws valg av ord; det stammer fra Adam Smith (1723-1790), en skotte som i dag regnes som grunnleggeren av konomifaget. konomers valg av fantastiske begreper har med andre ord en lang historie.

Tilbake til filmen om Brillebjrn igjen (jeg anbefaler folk som ikke kjenner TV-serien og filmen se denne traileren). Nr hovedpersonen Lucy i filmen med Brillebjrn ikke fr det til, kommer den rolige fortellerstemmen inn i bildet:

Heldigvis har brillebjrn lsningen. Her trengs det fantasimagi!

Er ikke sitatene ovenfor som en slags dj vu? Les Drevons sitater ovenfor n gang til mens du har konomipensum i bakhodet. Passer ikke sitatene godt til beskrivelsen av de svarene konomifaget gir oss? Blir vi ikke alltid bedt om lukke ynene og tro p at markedet vil lse problemene? I lreboken er verken marked eller frihandel definert; det er like lse begreper som fantasimagi! Nr marked defineres i praksis, trenger man titusener av ord. Med andre ord: Ett ord i lreboken, som ikke defineres videre, blir i praksis til titusener av ord nr marked innfres i det virkelige liv. Lost in translation er navnet p en annen film, og passer ikke den tittelen godt p utfordringen en leser av Mankiws lrebok i konomi str overfor?

Jeg synes Drevons debattartikkel om Brillebjrn er bak ml. Brillebjrn p bondegrden er en underholdningsfilm for de minste. Den skal behage og gi seeren en times virkelighetsflukt. Men nr Drevons artikkel leses med andre briller - hvor vi ser for oss en omskrivning som blir til en kritikk av konomifaget- fr debattartikkelen en annen, utilsiktet kraft.

Den uforberedte leser synes kanskje at jeg drar det litt langt n i bruke en anmeldelse av Brillebjrn som inngang til se p konomifaget med andre briller. Men vi skal ikke lengre tilbake enn bare n uke for finne en artikkel jeg skrev om at vi nok en gang har sett et eksempel p at sunn fornuft blant folk flest er nrmere sannheten enn virkelighetsfjerne teorier. Jeg tok til orde for at for eksempel frihandel og frihandelsavtaler ikke er det samme; og fordi lrebkenes enkle, banale beskrivelser av frihandel ikke likner p frihandel slik den formuleres i omfattende, totalitre avtaler som gripe langt inn i din og min hverdag, er det grunnleggende vitenskapsteori vre varsom med sette likhetstegn mellom frihandel i teorien og frihandelsavtaler i praksis. I teorien snakkes det om den usynlige hnd og magi, men i virkeligheten finnes ikke slikt; like lite som Brillebjrns fantasimagi.

Det mest overraskende for nye lesere er at en film for de minste barna er mest egnet til kaste lys over konomifaget. Men i Norden er vi godt kjent med at sannheten ofte ses best gjennom barneyne, jf. barnet som ppekte at keiseren var naken, mens de voksne var blinde og stumme.

Gi barna mer sannhet og mindre fjas, skriver journalist Drevon i sin kritikk av filmen om Brillebjrn. Hvorfor er det ingen voksne som sier det samme om konomifaget?

Eksperter i frihandel

Ekspertene er for frihandel, men folk flest er skeptiske. Hvem har rett, ekspertene eller massene?

Blant konomer dyrkes troen p markeder fordi markeder samler sammen all lokal informasjon gjennom n sentral fellesnevner, prisen. Denne troen p markedet oppsummeres gjerne i begrepet massenes visdom, popularisert gjennom boken The Wisdom of Crowds (2004), et tema jeg selv omtalte som Markedets trylleformel i 2007.

All erfaring tilsier at konomene har liten tro p egne teorier; i alle fall hvis teoriene i praksis ikke gir de resultatene konomene spdde. Her er et eksempel:

Sapienza og Zingales (2013) dokumenterte for noen r siden at det hersker en klar konsensus blant konomer om frihandel; 35 av 37 konomer i underskelsen mente at frihandel generelt er bra. To konomer svarte at de var usikre, mens ingen av de anerkjente konomene var uenige i pstanden om frihandelens velsignelse. Da Sapienza og Zingales endret sprsmlet til ikke gjelde frihandel generelt, men spesifikt NAFTA-avtalen, var konomene like sikre p at frihandelsavtalen var til det beste for amerikanerne.

Mens fagkonomer er begeistret for frihandel, finnes ikke samme begeistring blant folk flest. Der hvor nesten alle konomer svarer at frihandel er bra, svarte bare halvparten av vanlige folk i underskelsen at frihandel og NAFTA er bra. Med andre ord er konomene p kollisjonskurs med massene; massenes visdom gjelder tydeligvis ikke i sprsml hvor konomene har fasiten. Likevel bruker konomene resultatene fra Sapienza og Zingales som bevis for at frihandel er bra; konsensus blant ekspertene defineres som sannhet.

Dani Rodrik reiser imidlertid et godt sprsml i en fersk artikkel med tittelen What do trade agreements really do?; er konomene blinde for at det kan vre en forskjell mellom frihandel i teorien og frihandel i praksis? Merk at det i teorien, nr alle forhold p forhnd er definert og innrammet, finnes fine bevis for at frihandel er bra. Britiske David Ricardo (1772-1823) viste allerede for 200 r siden at handel ga overskudd mellom nasjoner som eksempelvis byttet vin mot ull. Men virkeligheten kan vre ganske annerledes enn teorien. Rodrik viser til at den amerikanske frihandelsavtalen med Israel fra 1985 inneholdt mindre enn 8000 ord. Tilsvarende avtale mellom USA og Singapore fra 2004 inneholder til sammenlikning rundt 70.000 ord; en tidobling i kompleksiteten p 20 r. Og da er vi ved kjernen av det som skjer i EU og nr frihandelsavtaler som TTIP ser dagens lys; da er det den omfattende, detaljerte kompleksiteten som gjelder og ikke de banalt enkle frihandelsteoriene fra klasserommet p handelshyskolene.

Det vanlige synet tilsier at frihandelsavtaler bringer oss nrmere frihandel ved redusere transaksjonskostnader som er forbundet med regulatoriske forskjeller eller eksplisitt proteksjonisme. Et alternativt perspektiv gr ut p at frihandelsavtaler er resultatet av tilkarringsvirksomhet og egeninteressen til foretak med gode politiske kontakter - internasjonale banker, farmasiselskaper, multinasjonale foretak. Frihandelsavtalene kan fre til friere, gjensidig fordelaktig handel gjennom pnere markedstilgang, men disse avtalene kan like gjerne fre til en omfordeling av fruktene under dekke av 'friere handel', skriver Rodrik. Poenget hans er at djevelen er i detaljene. Du kan lese det som at smart lobbyisme, korrupsjon og bedrag i realiteten kan gi helt andre utfall av frihandel enn den som er beskrevet i lrebkene. konomer flest, jf. Sapienza og Zingales, er helt blinde for dette alternative perspektivet; ignoranse er virkelig en deilig tilflukt.

Rodriks kanskje viktigste observasjon er at frihandel ikke er frihandel. Det vil si at du p den ene siden har de rhundregamle teoriene fra Ricardo om handel og komparative fordeler, mens du p den andre siden har ekstremt detaljerte og inngripende frihandelsavtaler hvor djevelen er i detaljene. Alle konomer er for frihandel, men ingen av dem kan definere hva frihandel er i praksis. Det samme gjelder institusjonen markedet. Alle konomer er for marked, men ingen av dem kan definere et. Nr et marked skal defineres, m alt fra avtaleverk, flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker behandles i avtaleverket. Snn sett har konomer blitt eksperter i frihandel og marked uten at de klarer definere noen av delene. Fordi makt ligger i definisjonene, brukes s mye tid p definere frihandel og marked. I kampen om definisjonsmakten er det bde vinnere og tapere.

Moderne frihandelsavtaler er noe helt annet enn frihandel slik vi kjenner den fra lrebkene. Dette ser folk flest; massenes lokale visdom er igjen smartere enn ekspertenes sentrale kunnskap; paradoksalt nok helt i trd med den mest fundamentale konomisk teori om hvordan markedsmekanismen fungerer gjennom massenes visdom. I praksis har frihandelsavtaler drevet samfunnet i totalitr retning; hvor totalitr i dette tilfellet beskriver avtaler som frater lokale myndigheter, lokale demokratier, deg og meg retten til bestemmer over egen situasjon. Folk flest opplever frihandelsavtaler som totalitre og uten penbare gevinster for dem selv. Dette ser ikke ekspertene som i sin isolerte verden behandler frihandel og frihandelsavtaler som om de var samme sak.

Eksperter i frihandel vil ha folk til tro at gevinstene fra frihandelsavtalene er penbare og selvflgelige. En kjent Harvard-konom reiser n sprsmlet om hele gevinsten fra frihandel i praksis har gtt til selskaper med gode politiske kontakter. Snn sett kan det virke som om vi nok en gang har sett et eksempel p at sunn fornuft blant folk flest er nrmere sannheten enn virkelighetsfjerne teorier.

Uten verdi

Selskaper som Google og Facebook er verdt flere tusen milliarder kroner. Men det skal bare et lite knips til fr selskapene er verdilse.

En del foretak i den nye konomien har ingen fysiske produkter selge. Det de selger, er deg og meg. All verdens informasjon om vr gjren og laden samles inn, analyseres og selges for milliarder av kroner. 

Tilsynelatende er det ingenting galt i den virksomheten eksempelvis Google og Facebook bedriver. Skeptikere har imidlertid lenge ppekt at overvkningen av oss er forbundet med problemstillinger knyttet til privatlivets fred. For det er ingen tvil om at en del selskaper vet mer om oss enn vi har oversikt over selv. 

Da selskapene i den nye konomien startet opp for omtrent 20 r siden, var det mest optimisme knyttet til de nye foretakene. Dermed kunne selskapene selv styre som de ville uten innblanding fra myndigheter eller andre. At ingen skeptiske rster fikk komme til, skyldes sannsynligvis at vi lever i nyliberalismens tidsalder, et tema jeg tok opp tidligere i en serie artikler. Iflge nyliberalistisk logikk kan ikke selskapene gjre noe galt fordi konkurransen vil hindre overtramp.

Helt i det siste har debatten om informasjonsinnsamling kommet p dagsorden for alvor, 20 r etter at Google ble grunnlagt. Selskaper som Facebook lover bot og bedring, men advarer om at det vil ta tid legge om kursen. Heldigvis finnes en langt enklere lsning p problemet knyttet til unsket informasjonsinnhenting. 

Nr du blir en del av Google eller Facebook, inngr du i dag en kontrakt hvor du gir selskapene en fullmakt til hente inn informasjon om deg og din aktivitet. De frreste har innsikt i hva slags informasjon som hentes inn, hva den brukes til og hva konsekvensene kan vre p lengre sikt. Snn sett har selskapene en informasjonsfordel i forhold til deg og meg. 

Gjeldende forretningspraksis kan kalles opt out, det vil si at du aktivt m gjre endringer i profilen din for unng unsket informasjonsinnsamling. Hvis myndighetene vre ville, kunne de imidlertid ha pbudt selskapene en opt in-regel, det vil si at alle brukerne aktivt mtte ha krysset av hvilken informasjon de nsker gi fra seg. Og nr selskapene endrer forretningsvilkr, som de gjr jevnlig, m hele prosessen gjres p ny. Ved gjre noe s enkelt som plegge selskaper opt in for alle brukere i stedet for opt out, ville hele problemstillingen vrt borte. Det samme hadde markedsverdien av Facebook og Google. Med et knips hadde verdien av selskapene vrt null.

Verken Facebook eller Google er livsndvendige tjenester. Vi hadde klart oss fint uten. Det finnes alternativer som ikke koster all verden. Og myndighetene kunne ogs stilt krav til selskapene om at det m gjres enkelt ta med seg hele epost- eller filmsamlingen sin til alternativene. 

S hvorfor gjr ikke myndighetene noe? rsaken er penbar. Selskapene i den nye konomien driver ikke bare med innovasjon og utvikling. De bruker ogs mye tid, ressurser og penger p lobbyisme slik at politikere ikke str p din side, men p selskapets. Derfor skjer ingenting. Hvis myndighetene la vekt p din interesse, ville en rekke selskaper ha vrt verdilse, og det er nettopp det lobbyistene jobber for at ikke skal skje.

Tvilsom praksis i den nye konomien str i fare for gjre uttrykket privatlivets fred om til noe som tilhrer fortiden. Men borgernes interesser taper mot selskapenes interesser fordi myndighetene tar selskapenes parti mot deg og meg.