hits

april 2017

Vår empatiske sirkel

Du bryr deg om dem som faller inn i din empatiske sirkel. Men din empatiske sirkel er kanskje ikke den samme i 2017 som i 1817?

I de to siste kommentarene har jeg fokusert på ledende politikeres og samfunnstoppers evne til å bry seg. I første artikkel, med tittelen «Bryr seg ikke», påpekte jeg at amerikanske politikere ikke bryr seg om forfallet i egen nasjon, mens de har overnasjonale drømmer. I den andre artikkelen, «De bryr seg», var poenget mitt at politikere og samfunnstopper bryr seg likevel; men de bryr seg like mye om dem på den andre siden av jorden som sin næreste nabo eller bror.

Psykologer bruker begrepet empati for å beskrive menneskers evne til å bry seg. Empati er medfødt og normale mennesker føler ubehag ved å se folk nær seg ha det vondt. Men i nyere tid har det skjedd noe med den empatiske sirkelen som tidligere omfattet bare slektninger og dem som sto en nærest:

«In his book The Expanding Circle, the philosopher Peter Singer has argued that over the course of history, people have enlarged the range of beings whose interests they value as they value their own. An interesting question is what inflated the empathy circle. And a good candidate is the expansion of literacy», skrev psykologen Steven Pinker i en artikkel i The Guardian i 2011. Og dette passer godt med løse observasjoner; f.eks. samler vi inn penger til trengende på den andre siden av jorden fordi vi kan lese i mediene at nøden er større der enn her. Det er imidlertid et par nye trekk ved den empatiske sirkel:

  1. Du hører stadig at folk sier de har mer til felles med likesinnede på den andre siden av jorden enn de har til felles med gamle skolekamerater. Høyere utdannelse, yrke og interesser kan gi opphav til slike omdefineringer av den tradisjonelle empatiske sirkelen, hevdes det. Bøker som «The world is flat», fremmer et slikt tankesett.
  2. Å uttrykke mer empati med dem man føler samhørighet med, vurderes stadig oftere som et uønsket avvik. Da Asle Toje brukte begrepet «etnisitet» for å markere standpunkt i spørsmålet om innvandring (her er lenke til hans offisielle og kontroversielle standpunkt), ble han møtt med fordømmelse av samfunnstopper som anklaget ham for å bl.a. rote med begreper. Det nye i 2017 i forhold til 1817 er at samfunnet legger et sterkt press på å behandle alle likt, uavhengig av etnisitet og andre begreper som ble brukt tidligere for å markere hvem som falt innenfor ens empatisk sirkel.

Et intervju fra 2014 i The Atlantic med hjerneforskeren James Fallon er urovekkende lesning når man har begrepet «den empatiske sirkel» i bakhodet. Psykiatriprofessor Fallon har diagnostisert seg selv som psykopat, bl.a. på grunnlag av hjerneavlesninger og analyser av egen atferd.

«I started with simple things of how I interact with my wife, my sister, and my mother. Even though they've always been close to me, I don't treat them all that well. I treat strangers pretty well - really well, and people tend to like me when they meet me - but I treat my family the same way, like they're just somebody at a bar. I treat them well, but I don't treat them in a special way. That's the big problem», sa Fallon i intervjuet. Poenget hans er at han behandler alle likt. På spørsmål om det er så galt, svarer han slik om forholdet til familien:

«Yes. They absolutely expect and demand more. It's a kind of cruelty, a kind of abuse, because you're not giving them that love. My wife to this day says it's hard to be with me at parties because I've got all these people around me, and I'll leave her or other people in the cold. She is not a selfish person, but I can see how it can really work on somebody. I gave a talk two years ago in India at the Mumbai LitFest on personality disorders and psychopathy, and we also had a historian from Oxford talk about violence against women in terms of the brain and social development. After it was over, a woman came up to me and asked if we could talk. She was a psychiatrist but also a science writer and said, "You said that you live in a flat emotional world - that is, that you treat everybody the same. That's Buddhist." I don't know anything about Buddhism but she continued on and said, "It's too bad that the people close to you are so disappointed in being close to you. Any learned Buddhist would think this was great." I don't know what to do with that», sa han.

Med andre ord: På den ene siden er han en klinisk psykopat, men på den andre siden forteller andre fagfolk ham at atferden er i tråd med buddhistisk lære.

Poenget mitt med denne omveien er å illustrere at det på den ene siden er ærbart å bry seg like mye om folk på den andre siden av kloden som folk i eget nabolag; skal vi tro Fallon, er det i tråd med buddhistiske dyder. Men på den andre siden er det noe som skurrer; for i dag kan det virke som om det er politikere og samfunnstopper som praktiserer denne formen for «buddhisme», mens folk flest i samme nasjon praktiserer andre dyder. Folk flest har en annen empatisk sirkel enn den eliten har. Og for øvrig er det berettiget å spørre seg om man kan bruke et begrep som den empatiske sirkel hvis den utvides til å omfatte alt. Faller ikke meningen med begrepet «empatisk sirkel» bort i det sirkelen blir global og universell og ikke lenger lokal og spesifikk?

Den empatiske sirkel har alltid vært et godt bilde for å illustrere hvem man føler et brorskap med. På 1900-tallet førte skolering og globale nyheter til at man utvidet sin empatiske sirkel. I moderne tid vil noen ha det til at ens empatiske sirkel må omfatte alt i den grad at sirkelen forsvinner og empatien med ens nærmeste deles likt med dem man ikke kjenner.

De bryr seg

En del bryr seg ikke om den armod som åpenbarer seg nærest. For de finner kompensasjon i den velstand som utvikler seg fjernest.

I forrige artikkel «Bryr seg ikke» argumenterte jeg for at både brexit og Trump skjedde fordi eliten ikke bryr seg om dem man deler nasjonal tilhørighet med. I stedet for å forsøke å forstå de demokratiske utfallene, brukes alle krefter på å fordømme demokratiet når det ikke gir det utfallet som den moderne eliten ønsket seg.

Jeg pekte på det faktum at Hillary Clinton omtalte store deler av USAs befolkning som «uhell», «the deplorables». Hun kastet selv lys over sitt eget, videre syn, slik:

«My dream is a hemispheric common market, with open trade and open borders, some time in the future with energy that is as green and sustainable as we can get it, powering growth and opportunity for every person in the hemisphere».

Mye tyder på at de fleste amerikanere ikke delte denne globalistiske drømmen.

Jeg tror svenske Hans Rösling (1948-2017) er egnet til å forklare hva som skjer i hodene på Clinton og andre, som ikke ser nøden hos sine nærmeste og babler i vei så folk flest ikke forstår hva de mener. Rösling er kjent for å sette sammen samfunnsdata på et fascinerende vis. Illustrasjonene hans viser at verden går bare én vei, og det er fremover. Sykdommer og fattigdom er utvilsomt et mindre problem på global basis i dag enn før, og Röslings nyskapende statistiske verktøy demonstrerte dette på overbevisende måte. Svenskens story falt i god jord hos alle dem som har et ukuelig optimistisk syn på verdens tilstand; han fortalte nettopp det mange ville høre, nemlig «don't worry, be happy».

Röslings dataorienterte historiefortelling var så overbevisende blant eliten at Foreign Policy kåret ham til én av planetens 100 ledende tenkere i 2009. I 2012 mente Time at han var én av verdens 100 mest innflytelsesrike personer. Mens prisene ble utdelt, hadde vi finanskrise og en utvikling med store flyktningstrømmer. Slike forhold ble ikke fanget opp av Röslings analyser. Hvorfor er så mange på flukt fra underutviklede deler av verden hvis den positive utviklingen i disse landene er så forrykende positiv? Hvordan kunne Rösling unngå å se den åpenbare misnøyen blant folk flest i Vesten når han var så flink med statistikk på global basis? Jeg tror svaret finnes implisitt i det moderne paradigmet.

Økonomifaget har hatt en eventyrlig utvikling hva angår innflytelse. Det er stor uenighet om økonomifagets meritter, men det hersker ingen tvil om at økonomer har en helt annen stilling i 2017 enn i 1817; økonomer har makt i dag på en helt annen mpte enn før. Ifølge den moderne økonomen vil globalisering gi et overskudd gjennom friere handel. Det økonomen ikke har brukt så mye tid på å forstå, er hva som skjer med overskuddsfordelingen i kjølvannet av globaliseringen i en verden hvor makten og ikke velviljen rår. Og det reises heller ikke spørsmål om overskuddet er reelt eller om det har andre forhold knyttet til seg som gjør overskudd om til underskudd. Diskusjonen om overskuddet fra globaliseringen kan skje på tre nivåer:

  1. Den nasjonale fordelingen av overskuddet.
  2. Den globale fordelingen av overskuddet.
  3. Er overskuddet reelt?

Ad 1: Når man gjør en endring i et lands struktur som skaper nasjonale vinnere og tapere, må man være ganske naiv for å tro at fordelingen av overskuddet vil skje uten at makt kommer inn i bildet. De som sitter med makten, sitter naturligvis igjen med overskuddet.

Ad 2: I den moderne verden er grensene flytende og det er ikke så lett å skille nasjon fra utland. Hvem eier i så fall overskuddet? Igjen vil makten sørge for at overskuddet havner på maktens hender.

Ad 3: At globalisering og friere handel alltid fører til et overskudd, er basert på en rekke antakelser. Hva skjer hvis globalisering og friere handel fører til et større tap enn gevinst? De siste tiårene har det vært vanskelig å reise dette spørsmålet, all den tid globalisering og friere handel har blitt politisk korrekthet.

De fleste som kan litt om økonomifaget er i praksis ikke så opptatt av det, men de kan nok til at de vet hvilke «sannheter» de skal forholde seg til. Og det er her Rösling kommer inn i bildet. For Rösling gir den samfunnsinteresserte god samvittighet. I Röslings verden går det bare én vei, og det er opp og frem. De statistiske illustrasjonene hans tegner et bilde av en verden med et stadig større velferdsoverskudd. Derfor kan man sove i ro uten å bry seg om punkt 1, 2 og 3 ovenfor. Når folk flest i Vesten (og hva med den underutviklede delen av verden som folk står i kø for å flykte fra?) opplevde at den offisielle storyen brister, kom Rösling med et sov-i-ro-budskap. Og budskapet ble naturligvis belønnet med utmerkelser, jf. Foreign Policys og Times lister over innflytelsesrike personer.

I forrige artikkel skrev jeg at brexit og Trump skjedde fordi så mange ikke brydde seg om sin svake bror. Men vi ser nå at de likevel bryr seg, men på en litt annen måte enn før. Når globalisering og friere handel fører til at ens bror mister jobb og fremtidsutsikter, veies dette opp i en globalisert verdensanskuelse av at ens fjerne slektning på den andre siden av jorden får jobb og fremtidsutsikter. Ens empatiske sirkel er utvidet i den grad at den har blitt altomfattende og dermed representerer hul empati. Man antar automatisk på teoretisk grunnlag at verdens samlede velferd øker når arbeidsplasser hjemme tapes til fordel for arbeidsplasser ute. Ser man et problem i dette regnestykket, er man nasjonalromantiker. Og i en globalistisk verdensorden er det vanskelig å komme på et verre skjellsord enn nasjonalromantiker.

Å bry seg betyr noe annet i 2017 enn i 1817. Mens man for 200 år siden brydde seg om sin bror, bryr man seg i dag om fjerne slektninger og overskudd uten hjemadresse.