hits

mars 2017

Bryr seg ikke

Store demokratiske skjelv i 2016 blir fremstilt som om de kom ut av det bl. Det er et forsk p dekke over for virkeligheten.

I en serie artikler fremover vil jeg kommentere trekk ved det moderne samfunnet hvor konomi, institusjoner, nasjonen og det globale er temaet. Frst ute er observasjonen av at en del ikke bryr seg om den armod som penbarer seg nrest.

Brexit og Trump var store overraskelser, hevdes det. Alt tyder imidlertid p at det var begivenheter som bare l og ventet p komme til overflaten. La meg bruke filmen Hell or high water for kommentere den pstanden.

Hell or high water er en kritikerrost film som ble nominert til blant annet fire Oscar-priser. Hos meg har den gtt litt under radaren selv om den alts ble nominert til fire gjeve priser og fikk sjeldent hye 88 i skr hos Metascore (og 7,7 blant brukerne av nettsiden IMDB). Filmen handler om to brdre som tyr til Robin Hood-liknende taktikker for unng at banken overtar familiens eiendom. De moralske dilemmaene str i k, men det er kulren i og bakgrunnen for filmen som er mest interessant, slik jeg ser det. Filmen tar for seg forfallet i USA, hvor bankene er eneste organisme som trives i en jord som er i ferd med g sur. Folk kjrer rundt i biler fra 1970- og 1980-tall, bor i nedkjrte boliger fra 1950- og 1960-tall, mens reklamen fra bankene forteller de fortapte at bak mer gjeld venter lyset. Det tegnes et bilde av USA som postkortene derfra ikke forteller oss om. Vi ser det amerikanske marerittet; drmmen er et for lengst lukket kapittel for mange av dem som fortsatt bor utenfor de aller strste byene.

Hell or high water er ikke den frste filmen fra USA som tegner et dystert, men reelt bilde av tilstanden blant folk flest utenfor hovedveien. Et annet eksempel er den lavmlte Out of the furnace. Er det Christian Bales mest ukjente film de siste fem rene? Heller ikke her er det handlingen som sjokkerer mest; ogs i denne filmen er det kulissene av et nedkjrt USA uten fremtidshp som skaper de sterkeste inntrykkene. Poenget mitt er at man ikke skal ha gjort annet enn holde filmynene litt pne de siste fem til ti rene for se kilden til de demokratiske omveltningene vi ble vitne til i 2016. Og her er vi ved hovedpoenget mitt: Hvordan kan det ha seg at godt betalte eksperter, professorer, analytikere, journalister og politikere ikke s og fortsatt ikke ser den virkeligheten som populrkulturen har portrettert i et tir allerede? Er filmer som Hell or high water og Out of the furnace kunst p et s hyt niv at de skjrer gjennom den ellers ugjennomtrengelige tken og forteller oss det vi ellers ikke ville sett? Hadde Hillary Clinton vunnet valget i fjor hvis hun hadde sett og forsttt Hell or high water? Var det mangel p korrekt informasjon, informasjon fortalt p riktig vis som sto mellom Clinton og valgseier?

Jeg har tenkt p avarter av dette sprsmlet lenge fr det ble klart at Trump og Clinton var presidentkandidater. Grublingen gr i grunnen 20 r tilbake i tid da jeg var i USA for frste gang. Og senere reiser dit - ikke minst i kjlvannet av finanskrisen - har reist det ubehagelige sprsmlet flere ganger: Hva er det jeg ser som ikke ses av dem som burde sett? Svaret p sprsmlet er foruroligende: De bryr seg ikke.

Det var ikke meningen at Clintons bemerkning om the deplorables skulle bli kjent. Bemerkningen forteller oss i klartekst at det har vokst frem et dypt skille mellom folk i samme land. Et skille hvor de konomiske vinnerne ikke bryr seg om de konomiske taperne fra samme nasjon; i den grad at de ikke lenger omtaler taperne med respekt, men med hn. Og i 2016 var samfunnets vinnere s sikre p seier at de ikke lenger s noe poeng i skjule sin forakt for de andre.

I neste artikkel skal vi se at de som ikke bryr seg om forfallet i egen bakgrd, bryr seg likevel. Men ikke ndvendigvis om sin arbeidslse bror.

Dj vu om igjen

Analytikerne ser bakover nr de forsker se fremover. Derfor vil de aldri se vendepunkter i konjunkturene nr de finner sted.

Til glede for nye og gamle lesere nsker jeg vise en klassiker av en figur. Frste gang den ble vist, var i 2012, i en artikkel med tittelen Dj vu.

Den gang skrev jeg blant annet flgende:

Illustrasjonen har lrt meg at det er lite hensiktsmessig hre p konsensus og forvente f et verdifullt innspill om veien videre; konsensus vil ikke gi deg mer informasjon enn den du allerede kunne ha lest deg frem til i kvartalsrapportene eller gjennom et par tastetrykk p Bloomberg og andre dataverkty.

Det er over fire r siden jeg viste figuren den gang. Hvordan har den utviklet seg siden den gang?


I 2012 forklarte jeg figuren (klikk her for stor versjon av figuren), som n er oppdatert ovenfor, slik:

Den frste grafen, se ovenfor, viser rapportert og estimert resultatvekst i amerikanske foretak, representert ved Standard & Poor's 500-indeksen. De to linjene viser til enhver tid hva veksten i S&P 500-selskapene var fra et kvartal i et r til samme kvartal neste r ([bl] linje) og hva alle analytikerne i USA tror at veksten i de samme selskapene vil bli i lpet av de neste 12 mnedene ([gr] linje). Eureka-effekten er penbar; hvis veksten har vrt x prosent i lpet av de siste 12 mnedene, er det naturlig anta at analytikerkonsensus vil sp en vekst de neste 12 mnedene som ligger tett opp til x prosent. Jeg klarer ikke se en veldig klar forskjell mellom de to linjene, s for min del er de to helt identiske.

Det har vrt vanskelig sp hva veksten ville bli underveis fra hsten 2012 av og frem til i dag, men n ting har vrt enkelt sp, nemlig aksjeanalytikernes atferd. Det synes nemlig vre en regel som tilsier at konsensus blant analytikerne alltid vil se bakover nr de forsker se fremover.

Det penbare sprsmlet er hva man kan bruke denne innsikten til? For min del er figuren ovenfor en klassiker som fortjener en oppdatering dann og vann. Den som tar innsikten i figuren inn over seg, vil legge mindre vekt p estimater og prognoser fra analytikere og konomer. Figuren forteller i klartekst at det er bedre bevege seg i ulendt terreng uten lytte til vekstinnspill fra de nevnte gruppene med finanseksperter; for analytikere og konomer vil bomme spesielt mye nr veksten vender opp eller ned. Erfaringsvis er det nettopp i disse periodene at de strste markedsbevegelsene inntreffer.

En klassiker av en figur gir nyaktig samme beskjed i 2017 som i 2012. Det er bedre bevege seg i blinde enn bruke tid p estimater og prognoser fra aksjeanalytikere og konomer.