hits

mars 2017

Bryr seg ikke

Store demokratiske skjelv i 2016 blir fremstilt som om de kom ut av det blå. Det er et forsøk på å dekke over for virkeligheten.

I en serie artikler fremover vil jeg kommentere trekk ved det moderne samfunnet hvor økonomi, institusjoner, nasjonen og det globale er temaet. Først ute er observasjonen av at en del ikke bryr seg om den armod som åpenbarer seg nærest.

Brexit og Trump var store overraskelser, hevdes det. Alt tyder imidlertid på at det var begivenheter som bare lå og ventet på å komme til overflaten. La meg bruke filmen «Hell or high water» for å kommentere den påstanden.

«Hell or high water» er en kritikerrost film som ble nominert til blant annet fire Oscar-priser. Hos meg har den gått litt under radaren selv om den altså ble nominert til fire gjeve priser og fikk sjeldent høye 88 i skår hos Metascore (og 7,7 blant brukerne av nettsiden IMDB). Filmen handler om to brødre som tyr til Robin Hood-liknende taktikker for å unngå at banken overtar familiens eiendom. De moralske dilemmaene står i kø, men det er kuløren i og bakgrunnen for filmen som er mest interessant, slik jeg ser det. Filmen tar for seg forfallet i USA, hvor bankene er eneste organisme som trives i en jord som er i ferd med å gå sur. Folk kjører rundt i biler fra 1970- og 1980-tall, bor i nedkjørte boliger fra 1950- og 1960-tall, mens reklamen fra bankene forteller de fortapte at bak mer gjeld venter lyset. Det tegnes et bilde av USA som postkortene derfra ikke forteller oss om. Vi ser det amerikanske marerittet; drømmen er et for lengst lukket kapittel for mange av dem som fortsatt bor utenfor de aller største byene.

«Hell or high water» er ikke den første filmen fra USA som tegner et dystert, men reelt bilde av tilstanden blant folk flest utenfor hovedveien. Et annet eksempel er den lavmælte «Out of the furnace». Er det Christian Bales mest ukjente film de siste fem årene? Heller ikke her er det handlingen som sjokkerer mest; også i denne filmen er det kulissene av et nedkjørt USA uten fremtidshåp som skaper de sterkeste inntrykkene. Poenget mitt er at man ikke skal ha gjort annet enn å holde filmøynene litt åpne de siste fem til ti årene for å se kilden til de demokratiske omveltningene vi ble vitne til i 2016. Og her er vi ved hovedpoenget mitt: Hvordan kan det ha seg at godt betalte eksperter, professorer, analytikere, journalister og politikere ikke så og fortsatt ikke ser den virkeligheten som populærkulturen har portrettert i et tiår allerede? Er filmer som «Hell or high water» og «Out of the furnace» kunst på et så høyt nivå at de skjærer gjennom den ellers ugjennomtrengelige tåken og forteller oss det vi ellers ikke ville sett? Hadde Hillary Clinton vunnet valget i fjor hvis hun hadde sett og forstått «Hell or high water»? Var det mangel på korrekt informasjon, informasjon fortalt på riktig vis som sto mellom Clinton og valgseier?

Jeg har tenkt på avarter av dette spørsmålet lenge før det ble klart at Trump og Clinton var presidentkandidater. Grublingen går i grunnen 20 år tilbake i tid da jeg var i USA for første gang. Og senere reiser dit - ikke minst i kjølvannet av finanskrisen - har reist det ubehagelige spørsmålet flere ganger: Hva er det jeg ser som ikke ses av dem som burde sett? Svaret på spørsmålet er foruroligende: De bryr seg ikke.

Det var ikke meningen at Clintons bemerkning om «the deplorables» skulle bli kjent. Bemerkningen forteller oss i klartekst at det har vokst frem et dypt skille mellom folk i samme land. Et skille hvor de økonomiske vinnerne ikke bryr seg om de økonomiske taperne fra samme nasjon; i den grad at de ikke lenger omtaler taperne med respekt, men med hån. Og i 2016 var samfunnets vinnere så sikre på seier at de ikke lenger så noe poeng i å skjule sin forakt for de andre.

I neste artikkel skal vi se at de som ikke bryr seg om forfallet i egen bakgård, bryr seg likevel. Men ikke nødvendigvis om sin arbeidsløse bror.

Déjà vu om igjen

Analytikerne ser bakover når de forsøker å se fremover. Derfor vil de aldri se vendepunkter i konjunkturene når de finner sted.

Til glede for nye og gamle lesere ønsker jeg å vise en klassiker av en figur. Første gang den ble vist, var i 2012, i en artikkel med tittelen Déjà vu.

Den gang skrev jeg blant annet følgende:

«Illustrasjonen har lært meg at det er lite hensiktsmessig å høre på konsensus og forvente å få et verdifullt innspill om veien videre; konsensus vil ikke gi deg mer informasjon enn den du allerede kunne ha lest deg frem til i kvartalsrapportene eller gjennom et par tastetrykk på Bloomberg og andre dataverktøy».

Det er over fire år siden jeg viste figuren den gang. Hvordan har den utviklet seg siden den gang?


I 2012 forklarte jeg figuren (klikk her for stor versjon av figuren), som nå er oppdatert ovenfor, slik:

«Den første grafen, se ovenfor, viser rapportert og estimert resultatvekst i amerikanske foretak, representert ved Standard & Poor's 500-indeksen. De to linjene viser til enhver tid hva veksten i S&P 500-selskapene var fra et kvartal i et år til samme kvartal neste år ([blå] linje) og hva alle analytikerne i USA tror at veksten i de samme selskapene vil bli i løpet av de neste 12 månedene ([grå] linje). Eureka-effekten er åpenbar; hvis veksten har vært x prosent i løpet av de siste 12 månedene, er det naturlig å anta at analytikerkonsensus vil spå en vekst de neste 12 månedene som ligger tett opp til x prosent. Jeg klarer ikke å se en veldig klar forskjell mellom de to linjene, så for min del er de to helt identiske».

Det har vært vanskelig å spå hva veksten ville bli underveis fra høsten 2012 av og frem til i dag, men én ting har vært enkelt å spå, nemlig aksjeanalytikernes atferd. Det synes nemlig å være en regel som tilsier at konsensus blant analytikerne alltid vil se bakover når de forsøker å se fremover.

Det åpenbare spørsmålet er hva man kan bruke denne innsikten til? For min del er figuren ovenfor en klassiker som fortjener en oppdatering dann og vann. Den som tar innsikten i figuren inn over seg, vil legge mindre vekt på estimater og prognoser fra analytikere og økonomer. Figuren forteller i klartekst at det er bedre å bevege seg i ulendt terreng uten å lytte til vekstinnspill fra de nevnte gruppene med finanseksperter; for analytikere og økonomer vil bomme spesielt mye når veksten vender opp eller ned. Erfaringsvis er det nettopp i disse periodene at de største markedsbevegelsene inntreffer.

En klassiker av en figur gir nøyaktig samme beskjed i 2017 som i 2012. Det er bedre å bevege seg i blinde enn å bruke tid på estimater og prognoser fra aksjeanalytikere og økonomer.