hits

mars 2014

- En massiv gave

Sentralbankenes eksperimentelle pengepolitikk er vanskelig forst for den jevne mann i gata. N lfter en sentral innsider p slret; de kvantitative lettelsene er en massiv gave til de rike og de raske.

Det var etter en tale ved London School of Economics (LSE) den 21. mars, i sprsml-og-svar-runden helt p tampen av det timeslange programmet, at Federal Reserve Bank of Dallas-sjef Richard W. Fisher med ett ga tilhrerne rene ord for penga:

Jeg tror ikke det er noen tvil om at de kvantivative lettelsene gikk til de rike og de raske. Det var en massiv gave, sa den erfarne Fed-sjefen. Det er ofte vanskelig forst hva sentralbanken sier for folk flest, men dette er ord som alle forstr. Intervjuet kan ses i dette Bloomberg-opptaket (g frem til ca. 50 minutter for f med deg hele introduksjonen, bl.a. sprsmlet fra Eric Beinhocker).

Den regionale Fed-sjefens ordvalg er interessant fordi det pner opp en hel rekke med interessante innfallsvinkler. De fleste konomer har ikke et bevisst forhold til begrepet gave, men i sosialantropologien er gaver et gjennomanalysert tema; sosialantropologene snakker om gavekonomier, egeninteresse ved gaver, gaver som ln og mye annet (klikk p denne lenken for omtale av en kjent bok om gavens plass i samfunnet).

Poenget mitt er at hvis vi tar Fed-innsideren p ordet, og bruker gavebegrepet fra sosialantropologien for f ny innsikt i aspekter ved Federal Reserves pengepolitikk, s pner det seg en helt ny verden av sprsml som samfunnsforskere kan ta tak i. Et eksempel p et slikt sprsml kan vre om man finner eksempler p folk som har gtt fra vre en representant for myndighetene til private foretak, og hvor avlnningen ikke kan forklares med den tidligere myndighetsrepresentantens produktivitet i det private foretaket. Hvis den tidligere myndighetsrepresentantens produktivitet ikke er spesielt hy samtidig som han belnnes ekstremt hyt i det private, kan vi da ha med gjengjeldelse for tidligere gaver gjre? Med tanke p at Federal Reserves gaver har vrt p flere tusen milliarder dollar siden 2008, og de private storbankene i USA har vrt Feds forlengede arm i utvelsen av pengepolitikken, ville det vre dumt om selv de villeste sprsml ikke ble besvart, i alle fall ut fra et rent akademisk ststed, ikke sant?

Pussig nok er det ingen strre medier som har tatt tak i Fisher-intervjuet for eventuelt oppklare misforstelser; det er kun obskure nettsider som svidt har ftt det med seg, og ingen av dem har tatt seg bryet med g til kilden, det vil si Bloomberg-opptaket som det er lenket til i denne artikkelen.

Etter mer enn fem r med kvantitative lettelser i USA er det noen som spr seg hva man har ftt ut av pengetrykkingen; veksten i den amerikanske konomien har jo skuffet bde i forhold til Federal Reserves egne prognoser og de private bankkonomenes estimater i flere r p rad, og andelen yrkesaktive er den laveste p flere tir. Hvis ettertiden konkluderer med at spesielt perioden fra 2008 av var tiden da ulikhetene i USA kte til niver uten historisk sidestykke, vil Fishers lille yeblikk av rlighet kunne f legendarisk status: Pengetrykkingen var en massiv gave.

Erasmus Montanus om pengepolitikk

Intet kan bevises i konomi og finans. I alle fall hvis man har lrt filosofi av Erasmus Montanus.

Bloomberg-spaltisten Barry Ritholtz gjorde nylig et forsk p lre leserne elementr logikk og ta brodden fra Fed-kritikerne. I en fersk kommentarartikkel tar i han bruk begrepetkontrafaktisk, og vips s stiller han alle myndighetskritikerne til veggs.

Maybe you have heard a line that goes something like this: The weak recovery is proof that the Federal Reserve's program of asset purchases, otherwise known as quantitative easement, doesn't work. If you were the one saying those words, you don't understand the counterfactual, skriver Ritholtz.

Han gr deretter gjennom grunnleggende logikk og viser til problemet medikke-resultater, det vil si utfall vi ikke kjenner; vi vet ikke hva som ellers ville skjedd, det vil i dette tilfellet si at myndighetene hadde taklet finanskrisen p andre mter.

The counterfactual seems to get loss in most discussions of QE. Those engaged in the debate -- either ignorantly or disingenuously -- make claims such as "Look how few jobs have been created, and look how high unemployment is". But because there is no control group, the right question to ask is "How many fewer jobs would have been created. How much higher would unemployment be?" The honest and accurate answer: We just don't know..., avslutter Bloomberg-spaltisten.

Det hele hres jo veldig fornuftig ut, men bare hvis man ikke har et innebygd visvasfilter; selv barn ler av Erasmus Montanus, men nr temaet blir finans, s virker det som om ellers fornuftige og voksne folk lar seg dupere av finansfilosofer med master istockbroker economics.

Dessverre har ikke sentralbankene vrt helt klare p hva de nsker oppn med dagens eksperimentelle pengepolitikk. Hvis effekten av deres aktiviteter skulle bedmmes, hadde det vrt interessant vite hva de konkrete mlene var; innen nr skal parameter a, b, c etc n nsket niv? En spass mlrettet pengepolitikk er nok urealistisk, og Ritholtz har n lrt oss at enhver vurdering av myndighetenes politikk er bortkastet fordi vi ikke vet hva resultatet hadde vrt uten politikken. Bloomberg-spaltistens argument om det kontrafaktiske hadde blitt ledd bort hvis det hadde blitt fremsatt i Pravda under den kalde krigen, men argumentet kommer alts p trykk i en av de mest toneangivende mediekanalene i USA i 2014; mens Saddam hadde sinkomiske Ali, har Bloomberg sinlogiske Barry.

Nettopp fordi myndighetenes ml med dagens eksperimentelle pengepolitikk er ullen, har jeg tidligere sammenliknet eksempelvis faktisk vekst i forhold til Federal Reserves vekstprognoser (du kan lese hele artikkelen her eller studere den relevante figuren her). Fed har bommet nesten hele tiden og gjerne vrt for optimistiske (i likhet med sine kolleger, sjefkonomene i de store bankene, jf. denne figuren). I forrige uke mtte den amerikanske sentralbanken kutte i vekstestimatene sine enda en gang; veksten i det amerikanske bruttonasjonalproduktet ansls n bli 2,9 prosent i 2014, ned fra en 2014-prognose p 3,0 prosent ved rsskiftet, 3,25 prosent i juni i fjor, 3,4 prosent i september 2012 og 3,65 prosent i januar 2012. Hvordan kan man lese disse prognosekuttene som noe annet enn at Fed m vre skuffet over den konomiske utviklingen? Argumentet mitt - det vil si la myndighetenes egne estimater mte virkeligheten - faller imidlertid p stengrunn nr man p den andre siden i debatten mter finansfilosofi 101; det kontrafaktiske minner oss om at vi ikke vet hva resultatet hadde vrt uten myndighetenes krisehndtering.

I den konomiske debatten gr allting an, unntatt bli enige om spillereglene i debatten. Har myndighetenes krisehndtering vrt en suksess eller en fiasko? Det kan vi ikke sl fast, iflge Bloomberg-spaltist Ritholtz, som minner oss om logikkens argument om det kontrafaktiske. P 1700-tallet lo publikum av Erasmus Montanus. I 2014 fr han spalteplass i de toneangivende mediekanalene.

Trenden er intakt

Vekstestimatene for frste kvartal barberes. Dermed opprettholdes en etter hvert relang tradisjon med estimatkutt.

Konsensus blant sjefkonomene trodde p en vekst i USA i frste kvartal p 2,6 prosent ved inngangen til 2014; i forrige uke falt dette estimatet til 1,9 prosent. Estimatkuttet er enda tydeligere hos verdens mest ressurssterke og innflytelsesrike bank, Goldman Sachs; storbankens analytikere gikk inn i ret med et vekstestimat p tre prosent for frste kvartal, men i forrige uke ble estimatet halvert i forhold til det opprinnelige estimatet.


For hele 2014 har konsensus for vrig tatt ned vekstestimatet fra 2,9 prosent til 2,7 prosent.

Det er ikke frste gangen jeg bemerker at vekstestimatene kuttes; hvorfor kommer jeg stadig tilbake til dette temaet?

For det frste ser vi at makrokonomene er i ferd med bli de nye aksjeanalytikerne; det er vel kjent at aksjeanalytikerne altfor ofte opererer som investor relations-avdelingenes forlengede arm og presenterer et rosenrdt bilde av utsiktene for de selskapene de flger. Det nye er at makroanalytikerne ser ut til ha mistet litt av sin integritet og baserer vekstprognosene p nsketenkning i stedet for en analyse basert p bde innhold og metode (viktigheten av innhold og metode i analysearbeidet diskuteres i denne to uker gamle artikkelen).

For det andre reflekterer prognosekuttene at veksten i den amerikanske konomien stadig skuffer; en medvirkende rsak til vekstskuffelsene kan vre det Larry Summers nylig kalte secular stagnation, et tema som ble diskutert i denne artikkelen fra februar om makroelefanten.

Det er for tiden ingen av de 21 aksjestrategene som Bloomberg flger, som tror p fall i det amerikanske aksjemarkedet i r; de to laveste kursmlene for Standard & Poor's 500-indeksen ligger p 1850, medianen ligger p 1950 og det hyeste estimatet ligger p 2185. Hva skyldes den utbredte optimismen?

Hvis bde innhold og metode mangler i analysen, ender man opp med tro at den intakte oppgangstrenden i aksjemarkedet skyldes sterke vekstsignaler fra den generelle konomien; de tidligere illustrerte estimatkuttene forteller oss at de positive vekstsignalene bare er en myte. Normalt kommer en oppgang i aksjemarkedet i kjlvannet av estimathevinger, s hva skyldes den intakte oppgangstrenden i aksjemarkedet og den utbredte optimismen blant bankenes aksjestrateger?

For det frste er den underliggende trenden i aksjemarkedet god nok grunn til ikke utfordre den; momentum er en faktor i analysen av aktivapriser du gjr lurt i ikke undervurdere. Hvis vi ser etter andre grunner til at oppgangstrenden i aksjemarkedet er intakt, finner vi liten sttte i sentiment og verdi; sentimentet gjenspeiler en ekstrem optimisme og aksjemarkedet i USA er iflge Robert Shillers data priset mer enn 50 prosent over snittet siden 1881.

Det som fortsatt teller positivt, er at kapitalmarkedet har 65 milliarder gode grunner til innta en risk on-holdning til aktivaallokeringen; Federal Reserve stttekjper amerikanske obligasjoner for 65 milliarder dollar i mneden, og stttekjpene har hatt en dokumentert effekt p bde obligasjons- og aksjepriser siden 2009. Med andre ord taler bde momentum og sentralbankpolitikk for en fortsatt intakt oppgangstrend i aksjer, mens sentiment, verdi og konjunktur trekker i negativ retning.

Svake vekstsignaler har tvunget makrokonomene til barbere vekstestimatene, spesielt for frste kvartal, men ogs for hele 2014. Den amerikanske sentralbankens vekstestimat p tre prosent for hele 2014 ligger derfor enda hyere over konsensusprognosen enn fr. Snn sett vil Federal Reserve ha gode grunner for opprettholde en ls pengepolitikk, all den tid sentralbanken snart kan vise til en serie med svake vekstsignaler.

Dette reiser sprsmlet om det bare er sette p autopiloten for 2014 i pvente av at innevrende r blir en reprise av gjennomsnittserfaringen fra de siste rene - hvor aksjemarkedet har steget i kjlvannet av kutt i vekstestimatene.

- Verdens verste konom

For en del er John Maynard Keynes verdens verste konom. Mens det er vanskelig vurdere en konoms kvaliteter uten farges av ens politiske syn, forteller objektive fakta oss at Keynes var en sjeldent suksessfull investor.

Da jeg en gang ble sterkt frardet bruke Keynes-sitater fordi mannen var den strste ideologiske leverandr til sosialistene, forsto jeg bedre enn fr hvor vanskelig det er skille ens politiske syn fra en nktern vurdering av kjente konomer og konomisk teori.

[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist's positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views, sa Rose Friedman (1910-2009), kona til Milton Friedman. Det er tydelig at Roses innsikt fortsatt gjelder.

Hvis det fantes en liste over verdens verste konomer, tror jeg Keynes (1883-1946) ville ha kommet hyt opp p en slik kring; ikke fordi kringen representerer noen sannhet, men fordi folks syn p konomer er s politisert. Selv en skolert konom som Friedrich Hayek (1899-1992), som for vrig hrte til kretsen rundt Rose Friedman, sier i dette intervjuet at Keynes kunne veldig lite konomi p journalistens sprsml om hvordan han tror Keynes' status som konom vil st seg nr idhistorien skal skrives.

konomi var bare en bigeskjeft for ham, sa Hayek om sin kollega.

Jeg er ikke i noen posisjon til felle en endelig dom over Keynes' bidrag til konomifaget; poenget mitt innledningsvis er f frem at bde eksperters og lekmanns syn p konomer ofte er polarisert. Sannsynligvis tar jeg ikke veldig feil nr jeg hevder at venstreorienterte har et mer positivt syn p Keynes enn hyreorienterte.

Det de frreste vet, er at det faktisk er fullt mulig felle en endelig, objektiv dom over Keynes; ikke som konom, men som investor. Fra 1921 til han dde i 1946, hadde Keynes full kontroll over forvaltningen av investeringsportefljen til King's College ved Cambridge. Det er gjennomgangen av denne portefljehistorikken som gjr at Keynes kvalifiserer til en plass blant verdens strste investorer; en slik kring er allerede gjort, se denne lenken, men Keynes er ikke med p listen overThe world's 99 greatest inverstors.

I artikkelen Keynes the stock market investor: A quantitative analysis fra september 2013 dokumenterer forfatterne David Chambers, Elroy Dimson og Justin Foo at Keynes' aksjeporteflje ga en annualisert snittavkastning p 16 prosent i 25-rsperioden, mens en likevektet aksjeporteflje av britiske aksjer ga en annualisert snittavkastning p 10,4 prosent i samme periode.

I figuren ovenfor vises verdiutviklingen i Keynes' porteflje og en porteflje som bestr av britiske aksjer i perioden fra 1921 til 1946.

Keynes' historie som investor blir mer interessant nr vi studerer figuren nrmere. I begynnelsen var Keynes en typisk top-down-investor, som investerte p grunnlag av et overordnet syn p makroforhold. Etter hvert skiftet han stil og bedrev mer aksjeplukking. En nrmere analyse av Keynes' aksjevalg viser at han investerte i sm verdiaksjer fr Security Analysis av Benjamin Graham og David Dodd ble utgitt i 1934.

Skiftet av investeringsstil, fra top-down til bottom-up, forteller historien om en investor som evnet forandre seg; when the facts change, I change my mind; what do you do, Sir er et Keynes-sitat som fr mer innhold nr vi studerer figuren ovenfor.

For vrig var Keynes ogs en investeringspioner, en som satte spor. Han investerte tungt i aksjer p et tidspunkt hvor aksjer ble regnet som spekulative. Med andre ord var han ikke bare en aksjeplukker av rang, men han gikk inn i nye markeder lenge fr alle andre kom etter. Bidraget fra den strategiske aktivaallokeringen betydde vel s mye for portefljeresultatet som den ekstraordinre aksjeplukkingen. Med andre ord kombinerte Keynes egenskaper som vi i dag finner hos blant andre Warren Buffett og Yales investeringssjef David Swensen. Det hrer med til historien at Keynes' personlige formue var p mer enn 200 millioner kroner med dagens kronekurs (anslaget inneholder ikke en rekke kjent kunstverk og sjeldne bker).

Mens Keynes' status som konom er avhengig av ynene som ser, er det liten tvil om at han fortjener en plass p listen over verdens beste investorer. Keynes-kritikerne vil ha det til at han ikke kunne s mye konomi, men han forsto tydeligvis nok til sl s si alle sammenliknbare investorer i sin samtid.

Meteorologer og konomer

sammenlikne meteorologer med makrokonomer er ikke helt rettferdig. Mens meteorologenes prognoser blir stadig bedre, er det ingen bedring spore i konomiske prognoser.

Jeg tror mange konomer synes sammenlikningen med meteorologi er skt; konomer betales bedre i markedet for arbeidskraft (for en del er det et bevis i seg selv p at konomen er meteorologen overlegen fordi markedet har alltid rett), konomene har sin egen Nobel-pris, konomiutdannelsen kommer med en hyere prestisje enn meteorologi og til daglig hrer vi folk riste oppgitt p hodet av meteorologenes skivebommer. Tar jeg feil hvis jeg pstr at konomileiren fler seg hevet over meteorologien?

Fakta viser imidlertid at det er meteorologene som burde fle sammenlikningen med konomer som urettferdig. Figuren nedenfor, hentet fra nettsiden til britiske MetOffice, er en god inngang til denne diskusjonen.

Figuren gjenspeiler nyaktigheten i meteorologiske prognoser over tid; vi ser at det har vrt en stadig bedring, r for r, helt siden statistikken fra britiske MetOffice startet i 1980. Vi som er konomer, br tenke over dette n gang til: Meteorologiske prognoser har blitt bedre hvert eneste r i de siste tirene.

I mange vitenskaper er det slik; vitenskap som bygger sten p sten, blir gjerne stadig bedre til estimere utfall og underveis forkastes gamle hypoteser til fordel for ny viten.

Nr det gjelder konomers prognoser, har jeg vrt innom disse i en rekke artikler. Vi har sett at makrokonomers prognoser for konomisk vekst bommer mye og at det er liten bedring spore over tid (se den frste figuren i denne lenken, eventuelt klikk her for stor figur). Jeg har ogs vist i en artikkel fra tidligere i r at sjefstrategene alltid spr oppgang nr de str ved terskelen inn i det nye ret, og at den estimerte oppgangen i snitt tilsvarer historisk snittavkastning i aksjemarkedet; det er som om de bare bruker historikken helt blindt, det vil si bruker grsdagens vr som prognose for vret i morgen (se figuren i denne lenken).

Det er mange som ikke tror p pstanden om at konomer bruker grsdagens vr som prognose for morgendagens vr; figuren i denne lenken dokumenterer pstanden s tydelig som det gr an. Den gr linjen i figuren viser rapportert resultatvekst blant S&P 500-selskapene, og den svarte viser estimert resultatvekst i de samme selskapene. Ser du noen forskjell mellom de to linjene? For alle praktiske forml er de to linjene i figuren helt like. Det betyr at analytikerne estimerer en vekst p x prosent de neste 12 mnedene hvis historisk vekst de siste 12 mnedene har vrt x prosent; si meg hva som har skjedd, s kan jeg fortelle deg hva analytikerne spr.

P en del omrder har konomer demonstrert fremgang. Jeg tenker da for eksempel p forstelsen av historiske mnstre i aktivapriser, som for eksempel verdi- og momentumfaktoren. Imidlertid bestr poenget mitt nr det gjelder de prognosene som fr strst oppmerksomhet, det vil si de hyfrekvente makroprognosene for bl.a. vekst og inflasjon.

Jeg hper du n ser at det er TV-meteorologen som burde fle sammenlikningen med TV-konomen som urettferdig. Et interessant sprsml er hvorfor det er slik at konomene ikke demonstrerer fremgang i prognoser som har med makrokonomien eller selskapers finansielle utvikling gjre (et minst like interessant sprsml er hvorfor denne problemstillingen ikke opptar fagkonomene mer enn den gjr, og deri ligger kanskje noe av svaret p sprsmlet?).

En plausibel forklaring er at en sosialvitenskap ikke kjennetegnes av klare rsak-virkning-sammenhenger, slik som i meteorologien. Hvis man tror p denne forklaringen, reises et par andre sprsml: Hvorfor er konomer s opptatt av sp hvis de i utgangspunktet erkjenner at faget deres ikke er egnet for sp? Hvorfor er moderne konomer s opptatt av matematikk hvis faget i utgangspunktet aldri kan bli s presist som naturvitenskapene?

Et annet og mer infamt sprsml er om det er noe galt med deler av konomifagets fundament, det vil si fagets anvendelse av innhold og metode. Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), den kjente dikteren og dyktige vitenskapsmannen, sa at Gehalt ohne Methode fhrt zur Schwarmerei; Methode ohne Gehalt zum leeren Klgeln (Innhold uten metode frer til svermeri; metode uten innhold til tomt sofisteri).

La meg n forske meg p noen eksempler med bruken av begrepene innhold og metode:

(1) INNHOLD + METODE = VITENSKAP

(EKSEMPEL: ASTRONOMI)

Eksemplet med astronomi er valgt bevisst fordi det var astronomene som initierte den vitenskapelige revolusjon. Store krigsbudsjetter gjorde det mulig lage stadig bedre kikkerter, slik at hrfreren kunne se fienden s tidlig som mulig. De samme kikkertene kunne brukes til studere himmellegemenes bevegelser, og det var (kort fortalt!) slik det jordsentriske verdensbildet mtte vike for det solsentriske. Overgangen til det nye verdensbildet skjedde ikke uten kamp fra datidens presteskap og forskningen mtte skje i hemmelighet. Da man forlot det jordsentriske verdensbildet, kte astronomenes evne til sp bevegelser p nattehimmelen, og gjennombruddet banet veien for den vitenskapelige metode i en verden som bare ventet p endring.

Neste pstand er denne:

(2) INNHOLD + METODE = SVERMERI

(EKSEMPEL: ASTROLOGI)

Bde astronomer og astrologer studerer nattehimmelen, men astrologene har ikke demonstrert evne til sp. En astrolog har all verdens faktakunnskap, men han har ikke villet angripe problemstillinger like metodisk som astronomen. Mangel p metode vil for alltid drive astrologen til g i ring, uten demonstrerbar fremgang i evnen til sp.

Den siste pstanden er denne:

(3) INNHOLD + METODE = TOMT SOFISTERI

(EKSEMPLER: ERASMUS MONTANUS, TRAINED INCAPACITY, OBSKURANTISME)

Jeg hper det er noe med oss nordmenn som gjr oss i stand til se dette poenget uten legge hodet i blt. Vi husker alle Erasmus Montanus (skrevet i 1723 av norsk-danske Ludvig Holberg), bondesnn med fdenavn Rasums Berg, som dro til Kbenhavn og lrte nok metode til more publikum i snart 300 r. Da han kom hjem fra Kbenhavn, snakket han latin til sine foreldre og ville helst disputere. En Erasmus Montanus er en som har lrt akkurat nok vitenskapelig metode til bli ubrukelig i praksis.

Den norske konomen Thorstein Veblen (1857-1929) fant opp uttrykket trained incapacity. Veblens poeng var blant annet at fokuset p konomiske strrelser gjorde en blind for andre hensyn; det vitale tapte for det trivielle.

Den norske, internasjonalt anerkjente professoren Jon Elsters uttrykk obskurantisme er en kritikk mot aktiviteter som ser vitenskapelige ut, men som aldri vil produsere s mye av verdi. Elster deler obskurantisme opp i den myke og den harde formen. Myk obskurantisme er aktiviteter som leder til ufalsifiserbare, ugjennomtrengelige teorier som ignorerer normale regler for vitenskapelig argumentasjon og bevisfring. Hard obskurantisme referer til matematiske velser uten nrhet til virkeligheten.

Goethes fiffige formulering om innhold og metode er nyttig for lete etter svakheter i aktiviteter som har til hensikt f frem eksempelvis sannheten eller produsere verkty som gjr oss i stand til predikere et utfall. Meteorologien havner utvilsomt i den frste av de tre kategoriene ovenfor, men hvor hrer konomifaget hjemme?

konomifaget er fragmentert og hrer nok til i alle de tre kategoriene ovenfor.Jeg vil imidlertidhevde at deler av faget finansiell konomi har tatt store steg mot den frste kategorien, det vil si vitenskap. For vrig har det ikke alltid har vrt slik, inntil helt nylig. Vi skal ikke mer enn ti-tolv r tilbake for finne et veltalende vitne om tilstanden i finansfaget ved rtusenskiftet. I boken The New Finance, publisert i 2003, skriver finansprofessor Robert Arthur Haugen (1942-2013) flgende:

It is not clear whether any of the true believers in the earth-centered universe were ever persuaded by Copernicus, Bruno, Brahe, Kepler or Galileo to change their minds. All may have gone to their graves still searching for further, more complicated versions of their model that would make it consistent with the latest empirical observations. True believers to the last

Det Haugen kritiserer, er mten kollegene hans tviholdt p den gamle modellen for prising av finansielle aktiva, hvor beta sto s sentralt (den gamle teorien kalles kapitalverdimodellen). Siden 2003 har Daniel Kahnemann ftt Nobels minnepris i konomi for ha brakt psykologi inn i konomifaget, og i 2013 fikk Robert Shiller og Eugene Fama den samme minneprisen for ha bidratt til forstelsen av aktivapriser; Shiller er mest kjent for arbeid innenfor verdsettelse, bobler og avvik fra rasjonalitet, mens Fama bidro til at kapitalverdimodellen tok hensyn til andre risikofaktorer enn bare beta. Nobel-prisene fra 2003 og 2013 indikerer at det finansielle konomifaget har utviklet seg siden Haugen rettmessig kritiserte det s sterkt for bare ti, tolv r siden.

Nr det gjelder dommen over konomifaget, er syretesten kanskje denne: Brukes faget i praksis p jobb?

Du vil aldri mte p meteorologer som forteller deg at de bruker lite av det de lrte p skolen, og at de angriper innhold og metode helt annerledes p jobb. Hvis en lege fortalte at han ikke brukte metodene fra skolen p jobb, ville han blitt sakskt og mistet retten til praktisere. Blant konomer treffer du ganske ofte p folk som forteller deg at de ikke bruker s mye av det de lrte p skolen. Dette er kanskje ikke tegn p at du har truffet en svak konom; tvert om kan det vre et tegn p intelligens at en konom er svrt forsiktig med hvilke verkty han tar med seg fra skolen og over i praksis p jobb.

Det kan vre mer urovekkende at en konom forteller deg at han bruker mye av det han lrte p skolen i sin tid (fr kapitalverdimodellen ble henvist til historiebkene); da ender du kanskje opp med kjpe volatile, svrt risikofylte aksjer i den tro at risiko alltid gir hyere avkastning. Alternativt ender du opp med lage like drlige vekstprognoser som den amerikanske sentralbanken, jf. figuren nedenfor.


Figuren viser oss et par ting. For det frste har Federal Reserves konomer i utgangspunktet vrt lure og bakt inn et element av probabilistiske prognoser i tallmaterialet de baserer pengepolitikken p (en probabilistisk prognose forteller deg eksempelvis at det er 65 prosent sannsynlighet for regn i Oslo i morgen ettermiddag, mens en deterministisk prognose forteller deg at det vil regne i Oslo i morgen kl. 1400). I stedet for bare presentere ett tall, oppgir Fed et intervall de tror veksten havner innenfor. Dessverre har ikke statistisk metode brakt Fed nrmere virkeligheten; siden 2000 har den faktiske veksten i USA havnet utenfor Feds vekstintervall i mer enn 70 prosent av tiden. Kan det skyldes at nr utgangspunktet (faget som makroprognosene er basert p) er som galest, blir resultatet originalest? Er det ikke berettiget sprre seg hva som er vitsen med lage prognoser hvis du havner utenfor konfidensintervallet i mer enn 70 prosent av tiden? konomer som jeg har diskutert dette med, har foresltt at Fed bommer med vilje; den amerikanske sentralbanken sies bruke prognoser p en listig mte, som en del av et helhetlig verktyapparat hvor mlet helliger midlene. Vi vet for vrig at konomer bommer med vilje i andre sammenhenger, jf. Bent Flyvbjergs glimrende artikkel om tvilsom etikk i The American Planning Association, som du br laste ned her. Kan vi utelukke muligheten for at konomer bommer med vilje fordi de har et overordnet ml, enten om et bedre samfunn (Fed) eller hyere inntjening til foretaket de jobber for (medlemmene i The American Planning Association)? Selv om man ikke sluker konspirasjonsteorien om at Fed bommer med vilje, har jeg likevel et inntrykk av at konomer ikke tar det s ille om prognosene (nesten) aldri treffer, og jeg er ganske sikker p at dette skiller konomer fra folk med for eksempel naturvitenskapelig bakgrunn.

Det som gjorde meteorologi til et suksessfullt fag, i likhet med astronomi i sin tid, var vektleggingen av observasjoner; det ble etter hvert for vanskelig for presteskapet argumentere mot det man s i teleskopet. P samme mte tror jeg det var mengden av observasjoner fra kapitalmarkedene som etter hvert gjorde det helt uholdbart tviholde p den enkleste versjonen av kapitalverdimodellen; det ble for flaut bruke for mye tid p en modell som enhver datakyndig og finansinteressert ungdomsskoleelev kunne rive fra hverandre gjennom empiriske eksempler; men han har jo ikke noe p seg, sa som kjent barnet om keiseren som paraderte foran understtene.

Optimisten vil snn sett se for seg at prognoser for vekst i foretakene og den generelle konomien blir bedre bare man fr eksponert prognosebommene enda mer enn man har gjort i dag; det er frst nr folk flest innser at keiseren er naken, at konomifaget tvinges til ta steget videre og sp om det faget br sp om, og gi mer kvalitative vurderinger der hvor spdommer - verken probabilistiske eller deterministiske - ikke hrer hjemme.

Jeg er ikke sikker p om optimistens syn er berettiget, men jeg tror Goethes ord om innhold og metode er et godt utgangspunkt for diskutere de omrder hvor konomifaget er nakent; vi nordmenn har kanskje et komparativt fortrinn for skjnne hva som menes med Erasmus Montanusertrained incapacity og obskurantisme.Inntil videre m konomene se med misunnelse p meteorologenes til sammenlikning overlegne faglige utvikling.