hits

februar 2017

Lincolns proteksjonistiske USA

Jeg vet såpass at når vi kjøper varer fra utlandet, så får vi varene, mens utlandet får pengene. Når vi kjøper egenproduserte varer hjemme, får vi både varene og pengene.

Donald Trump har allerede trukket USA ut av handelsavtalen TPP. Til sterk kritikk fra økonomer. Ifølge ekspertene vil toll på varer virke som en beskatning - en ekstrakostnad - på amerikanske forbrukere; dette er fasitsvaret på grunnkurset i internasjonal økonomi. Dermed står USA overfor en tap-tap-situasjon - hvor både landets forbrukere og verden for øvrig - vil tape på en mer proteksjonistisk politikk.

Nå er det på tide å avsløre at det ikke er jeg som har formulert ingressen ovenfor. Originalen lyder slik:

«...I know this much. When we buy manufactured goods abroad we get the goods and the foreigner gets the money. When we buy the manufactured goods at home, we get both the goods and the money».

Sitatet stammer fra Abraham Lincoln (1809-1865), som var president omtrent på den tiden hvor grunnlaget for USAs senere suksess ble lagt. Om denne tiden skriver den kontroversielle økonomen Michael Hudson følgende:

«The contribution of the American School of Political Economy (1848 to 1914) to America's wildly successful industrial development has disappeared from today's history books. American protectionists and technology theorists of the day were concerned with securing an economic competitive advantage and conversely, with offsetting the soil depletion of 19th century America's plantation export agriculture. They also emphasized the positive effect of rising wage levels and living standards on the productivity that made the American economic takeoff possible. The American School's "Economy of High Wages" doctrine stands in contrast to the ideology of free traders everywhere who accept low wages and existing productivity as permanent and unchanging "givens," and who treat higher consumption, health and educational standards merely as deadweight costs. Free trade logic remains the buttress of today's financial austerity policies imposed on debtor economies by the United States, the World Bank, and the International Monetary Fund. By contrast, the lessons of the American School of Political Economy can provide a more realistic and positive role model for other countries to emulate - what the United States itself has done, not what its condescending "free-trade" diplomats are telling them to do. The lesson is to adopt the protectionist policies of the late 19th and early 20th centuries that made America an economic superpower».

Sitatet er hentet fra boken America's Protectionist Takeoff 1815-1914, som ble utgitt i 2010.

Er det ikke fascinerende at så å si samtlige av dagens økonomer er ubetinget for frihandel, mens USAs storhet ble bygd på en helt annen tankegang? Hvordan kan det ha seg at USA ble en økonomisk suksess hvis de allerede i barndommen praktiserte en politikk som dagens økonomer unisont er enige om er oppskriften på undergang? Hvis økonomene har rett i frihandelsteoriene sine, burde USA forblitt en tilbakestående nasjon på 1800-tallet. Da er det pussig at økonomer er så sikre på teorier som ikke har støtte i empirien. Det hører med til historien at USA begynte å forkynne samme frihandelsteori som Storbritannia hadde gjort tidligere i det USA overtok hegemoniet på 1900-tallet.

Donald Trump kritiseres for proteksjonisme og å ha trukket USA ut av frihandelsavtalen TPP. I realiteten gjeninnfører han landets opprinnelige handelspolitikk, som gjenspeiles i Lincoln-sitatet om å kjøpe varer produsert i hjemlandet.

Obama ga ny alle tiders høy

Har Donald Trump klart å øke folks interesse for politikk igjen? En liten anekdote indikerer det.

Forrige ukes bloggartikkel om Gallups «job approval ratings» for amerikanske presidenter satte ny leserrekord på denne bloggen; over to dager kom 40.000 lesere innom og artikkelen har blitt delt over 1000 ganger. At Nettavisen lenket til bloggartikkelen, forklarer en hel del av leserrekorden, men det er ikke første gang bloggen har fått slik hjelp.

Jeg har aldri skrevet bloggen med tanke på å maksimere antall lesere; det ville i så fall lagt bånd på stil og andre valg. Men jeg tolker den siste leserrekorden som et tegn på at tematikk knyttet til mainstream (f.eks. Obama og «fake change») og Trump («real change») fenger og at folk har et udekket behov for å lese noe annet enn de er vant til. At ikke flere medier ser denne markedsmuligheten, men fortsetter å skrive ting som åpenbart avkles av leserne, er fascinerende.

Noen mener imidlertid at jeg har misbrukt statistikken om presidenters gjennomsnittlige popularitet fordi Obama var mer populær da han gikk av. En leser skriver eksempelvis følgende:

«Obamas approval rating var 59 prosent da han gikk av. Så man kan trygt si at han var en populær president. Han hadde gode og økende approval ratings i sin andre periode. Man må si at Trym Riksens artikkel er meget dårlig og misvisende, på grensen til løgn».

En annen formulerer det slik:

«Er nok både enig og uenig med deg. Det er fascinerende med tall og det er mange måter å legge de frem på. Fordi både du og media har egentlig rett. Her er et utsnitt fram gallup-linken din: "His 32nd and final quarter job approval average of 55.7% was his third-highest as president". Så vi kan fastslå at han var meget populær på slutten. Ergo kan han ha gjort noe riktig over tid som da kom til syne. Samtidig er det kun Eisenhower og Kennedy som har hatt høyere minstescore enn Obama. Du har også rett i at han er bare på 12. plass i snitt, dog 4. plass om man kun regner de som har stått ut fullt i to perioder. Statistikk og tall bøyes gjerne til fordel for sitt behov».

Dette minner om aksjemarkedets apologeter, dvs. dem som jobber i meglerhus og har som jobb å selge sminkede bruder. De er velskolerte og bruker data og statistiske verktøy på snedig vis for å få to pluss to til å bli 17. Det er lett å nikke anerkjennende til standardfraser om at «statistikk og tall bøyes gjerne til fordel for sitt behov» (jf. leserkommentaren ovenfor), når den forbifarende tilskuer ikke ser så klart hvem som bruker speil og røyk for å skape illusjoner. La meg forklare.

I artikkelen om «upopulære Obama» har jeg benyttet samme teknikk som ved vurderingen av om aksjemarkedet er dyrt eller ei. Gallup har i flere tiår stilt amerikanere det samme spørsmålet om den sittende presidenten. Det betyr at samme innhold (dvs. tilfeldige amerikanere) og metode (dvs. spørsmål) er fulgt helt siden Den andre verdenskrig. Såpass god statistikk er en sjeldenhet og en gullgruve for dem som er vant til å jobbe med empiri. Merk for øvrig at meningsmålinger har en ekstra dimensjon som ikke alltid fremkommer i annen statistikk. Poenget mitt er at vi mennesker er dynamiske i den forstand at vi tilpasser oss endringer i verden. La meg komme med et eksempel for å illustrere: Selv om vi har en høyere levestandard i dag, er det ikke sikkert at en meningsmåling ville avdekket høyere lykke i dag enn 2000 år før Kristus. Å bare måle produksjon er med andre ord ikke alltid en indikasjon på om folk er fornøyde; derfor er det interessant å spørre folk rett ut om de er fornøyde eller ei. Når jeg måler stemningen i kapitalmarkedet, tar jeg hensyn til slikt. Derfor er jeg  i sentimentsammenheng skeptisk til markedsintern statistikk som voltilitetsindeksen VIX (VIX kalles ofte fryktindeksen, men folk glemmer at systembaserte endringer i markedets struktur kan gjøre dagens statistikk irrelevant i forhold til samme VIX-statistikk for mange år siden), pris og volum for å måle markedsstemningen; i stedet har jeg mer sans for regelrette meningsmålinger av typen «er du optimistiske eller pessimistisk til markedsutsiktene».

I likhet med Graham-Dodd mener jeg det er best å vurdere slik statistikk over noen tid for å fjerne støy; en presidentperiode er på fire til åtte år, hvilket minner om Graham-Dodds anbefaling om å bruke minst sju års inntjeningsstatistikk for å vurdere foretakets sanne inntjeningspotensial over hele konjunktursykluser. Robert Shiller bruker som kjent ti år i sin statistikk og i den såkalte Shiller-PE (som burde hett Graham-Dodd-PE for å være tro mot metodens opphav). Å vurdere en presidents popularitet rett etter og rett før han går av, er derfor av liten interesse; en dyktig festtaler kan tenkes å lure en del en liten periode når han kontrollerer folks oppmerksomhet, men i lengden klarer ingen å lure alle.

Interessant nok var det ingen av de kritiske bloggleserne som brukte den kanskje mest plausible forklaringen på Obamas relativt lave popularitetsskår. Trendveksten i den amerikanske økonomien har vært fallende i hele etterkrigstiden; da er det kanskje ikke så rart at også populariteten rammes for den hittil siste presidenten? Men en slik forklaring ville ødelagt Obama-administrasjonens story om at den amerikanske økonomien er stablet på bena igjen i løpet av de siste åtte årene, så man må alltids bestemme seg for hva valget av forklaringsfaktor betyr for de andre politiske argumentene man har.

Jeg tror en god finansanalytikers og journalists jobb er å holde opp et speil; et speil som viser om keiseren er naken eller påkledd. Hva angår Gallup-speilet, er Trumps popularitetsskår i dag (42) bare litt under Obamas snittskår de siste åtte årene (48); det er kanskje litt overraskende all den tid jeg aldri kan tenke meg at mediekjøret har vært så negativt mot en ny president noen gang tidligere.

Det har alltid fascinert meg hvorfor det skal være så vanskelig å lage slike speil. I tilfellet med aksjeanalytikerne har jeg i all tid konkludert med at blindheten skyldes incentiver. Analytikerne har incentiver til å være positive fordi det selger mer; ingen er i tvil om at det er lukrativt å vinne rådgivningsoppdrag for et meglerhus. Men i tilfellet med journalister vet jeg ikke helt; de burde ha incentiver til å ha mange fornøyde lesere som leser avisen fordi avisen gir dem innsikt. Nå er jeg litt usikker på om incentiver er god nok forklaring på fraværet av avslørende speil.

Jeg tror George Orwells «Animal farm» og «Nineteen eighty-four» gir bedre forklaringer på fraværet av avslørende speil. Og disse forklaringene er ikke betryggende i det hele tatt.