hits

februar 2017

Lincolns proteksjonistiske USA

Jeg vet spass at nr vi kjper varer fra utlandet, s fr vi varene, mens utlandet fr pengene. Nr vi kjper egenproduserte varer hjemme, fr vi bde varene og pengene.

Donald Trump har allerede trukket USA ut av handelsavtalen TPP. Til sterk kritikk fra konomer. Iflge ekspertene vil toll p varer virke som en beskatning - en ekstrakostnad - p amerikanske forbrukere; dette er fasitsvaret p grunnkurset i internasjonal konomi. Dermed str USA overfor en tap-tap-situasjon - hvor bde landets forbrukere og verden for vrig - vil tape p en mer proteksjonistisk politikk.

N er det p tide avslre at det ikke er jeg som har formulert ingressen ovenfor. Originalen lyder slik:

...I know this much. When we buy manufactured goods abroad we get the goods and the foreigner gets the money. When we buy the manufactured goods at home, we get both the goods and the money.

Sitatet stammer fra Abraham Lincoln (1809-1865), som var president omtrent p den tiden hvor grunnlaget for USAs senere suksess ble lagt. Om denne tiden skriver den kontroversielle konomen Michael Hudson flgende:

The contribution of the American School of Political Economy (1848 to 1914) to America's wildly successful industrial development has disappeared from today's history books. American protectionists and technology theorists of the day were concerned with securing an economic competitive advantage and conversely, with offsetting the soil depletion of 19th century America's plantation export agriculture. They also emphasized the positive effect of rising wage levels and living standards on the productivity that made the American economic takeoff possible. The American School's "Economy of High Wages" doctrine stands in contrast to the ideology of free traders everywhere who accept low wages and existing productivity as permanent and unchanging "givens," and who treat higher consumption, health and educational standards merely as deadweight costs. Free trade logic remains the buttress of today's financial austerity policies imposed on debtor economies by the United States, the World Bank, and the International Monetary Fund. By contrast, the lessons of the American School of Political Economy can provide a more realistic and positive role model for other countries to emulate - what the United States itself has done, not what its condescending "free-trade" diplomats are telling them to do. The lesson is to adopt the protectionist policies of the late 19th and early 20th centuries that made America an economic superpower.

Sitatet er hentet fra boken America's Protectionist Takeoff 1815-1914, som ble utgitt i 2010.

Er det ikke fascinerende at s si samtlige av dagens konomer er ubetinget for frihandel, mens USAs storhet ble bygd p en helt annen tankegang? Hvordan kan det ha seg at USA ble en konomisk suksess hvis de allerede i barndommen praktiserte en politikk som dagens konomer unisont er enige om er oppskriften p undergang? Hvis konomene har rett i frihandelsteoriene sine, burde USA forblitt en tilbakestende nasjon p 1800-tallet. Da er det pussig at konomer er s sikre p teorier som ikke har sttte i empirien. Det hrer med til historien at USA begynte forkynne samme frihandelsteori som Storbritannia hadde gjort tidligere i det USA overtok hegemoniet p 1900-tallet.

Donald Trump kritiseres for proteksjonisme og ha trukket USA ut av frihandelsavtalen TPP. I realiteten gjeninnfrer han landets opprinnelige handelspolitikk, som gjenspeiles i Lincoln-sitatet om kjpe varer produsert i hjemlandet.

Obama ga ny alle tiders hy

Har Donald Trump klart ke folks interesse for politikk igjen? En liten anekdote indikerer det.

Forrige ukes bloggartikkel om Gallups job approval ratings for amerikanske presidenter satte ny leserrekord p denne bloggen; over to dager kom 40.000 lesere innom og artikkelen har blitt delt over 1000 ganger. At Nettavisen lenket til bloggartikkelen, forklarer en hel del av leserrekorden, men det er ikke frste gang bloggen har ftt slik hjelp.

Jeg har aldri skrevet bloggen med tanke p maksimere antall lesere; det ville i s fall lagt bnd p stil og andre valg. Men jeg tolker den siste leserrekorden som et tegn p at tematikk knyttet til mainstream (f.eks. Obama og fake change) og Trump (real change) fenger og at folk har et udekket behov for lese noe annet enn de er vant til. At ikke flere medier ser denne markedsmuligheten, men fortsetter skrive ting som penbart avkles av leserne, er fascinerende.

Noen mener imidlertid at jeg har misbrukt statistikken om presidenters gjennomsnittlige popularitet fordi Obama var mer populr da han gikk av. En leser skriver eksempelvis flgende:

Obamas approval rating var 59 prosent da han gikk av. S man kan trygt si at han var en populr president. Han hadde gode og kende approval ratings i sin andre periode. Man m si at Trym Riksens artikkel er meget drlig og misvisende, p grensen til lgn.

En annen formulerer det slik:

Er nok bde enig og uenig med deg. Det er fascinerende med tall og det er mange mter legge de frem p. Fordi bde du og media har egentlig rett. Her er et utsnitt fram gallup-linken din: "His 32nd and final quarter job approval average of 55.7% was his third-highest as president". S vi kan fastsl at han var meget populr p slutten. Ergo kan han ha gjort noe riktig over tid som da kom til syne. Samtidig er det kun Eisenhower og Kennedy som har hatt hyere minstescore enn Obama. Du har ogs rett i at han er bare p 12. plass i snitt, dog 4. plass om man kun regner de som har sttt ut fullt i to perioder. Statistikk og tall byes gjerne til fordel for sitt behov.

Dette minner om aksjemarkedets apologeter, dvs. dem som jobber i meglerhus og har som jobb selge sminkede bruder. De er velskolerte og bruker data og statistiske verkty p snedig vis for f to pluss to til bli 17. Det er lett nikke anerkjennende til standardfraser om at statistikk og tall byes gjerne til fordel for sitt behov (jf. leserkommentaren ovenfor), nr den forbifarende tilskuer ikke ser s klart hvem som bruker speil og ryk for skape illusjoner. La meg forklare.

I artikkelen om upopulre Obama har jeg benyttet samme teknikk som ved vurderingen av om aksjemarkedet er dyrt eller ei. Gallup har i flere tir stilt amerikanere det samme sprsmlet om den sittende presidenten. Det betyr at samme innhold (dvs. tilfeldige amerikanere) og metode (dvs. sprsml) er fulgt helt siden Den andre verdenskrig. Spass god statistikk er en sjeldenhet og en gullgruve for dem som er vant til jobbe med empiri. Merk for vrig at meningsmlinger har en ekstra dimensjon som ikke alltid fremkommer i annen statistikk. Poenget mitt er at vi mennesker er dynamiske i den forstand at vi tilpasser oss endringer i verden. La meg komme med et eksempel for illustrere: Selv om vi har en hyere levestandard i dag, er det ikke sikkert at en meningsmling ville avdekket hyere lykke i dag enn 2000 r fr Kristus. bare mle produksjon er med andre ord ikke alltid en indikasjon p om folk er fornyde; derfor er det interessant sprre folk rett ut om de er fornyde eller ei. Nr jeg mler stemningen i kapitalmarkedet, tar jeg hensyn til slikt. Derfor er jeg  i sentimentsammenheng skeptisk til markedsintern statistikk som voltilitetsindeksen VIX (VIX kalles ofte fryktindeksen, men folk glemmer at systembaserte endringer i markedets struktur kan gjre dagens statistikk irrelevant i forhold til samme VIX-statistikk for mange r siden), pris og volum for mle markedsstemningen; i stedet har jeg mer sans for regelrette meningsmlinger av typen er du optimistiske eller pessimistisk til markedsutsiktene.

I likhet med Graham-Dodd mener jeg det er best vurdere slik statistikk over noen tid for fjerne sty; en presidentperiode er p fire til tte r, hvilket minner om Graham-Dodds anbefaling om bruke minst sju rs inntjeningsstatistikk for vurdere foretakets sanne inntjeningspotensial over hele konjunktursykluser. Robert Shiller bruker som kjent ti r i sin statistikk og i den skalte Shiller-PE (som burde hett Graham-Dodd-PE for vre tro mot metodens opphav). vurdere en presidents popularitet rett etter og rett fr han gr av, er derfor av liten interesse; en dyktig festtaler kan tenkes lure en del en liten periode nr han kontrollerer folks oppmerksomhet, men i lengden klarer ingen lure alle.

Interessant nok var det ingen av de kritiske bloggleserne som brukte den kanskje mest plausible forklaringen p Obamas relativt lave popularitetsskr. Trendveksten i den amerikanske konomien har vrt fallende i hele etterkrigstiden; da er det kanskje ikke s rart at ogs populariteten rammes for den hittil siste presidenten? Men en slik forklaring ville delagt Obama-administrasjonens story om at den amerikanske konomien er stablet p bena igjen i lpet av de siste tte rene, s man m alltids bestemme seg for hva valget av forklaringsfaktor betyr for de andre politiske argumentene man har.

Jeg tror en god finansanalytikers og journalists jobb er holde opp et speil; et speil som viser om keiseren er naken eller pkledd. Hva angr Gallup-speilet, er Trumps popularitetsskr i dag (42) bare litt under Obamas snittskr de siste tte rene (48); det er kanskje litt overraskende all den tid jeg aldri kan tenke meg at mediekjret har vrt s negativt mot en ny president noen gang tidligere.

Det har alltid fascinert meg hvorfor det skal vre s vanskelig lage slike speil. I tilfellet med aksjeanalytikerne har jeg i all tid konkludert med at blindheten skyldes incentiver. Analytikerne har incentiver til vre positive fordi det selger mer; ingen er i tvil om at det er lukrativt vinne rdgivningsoppdrag for et meglerhus. Men i tilfellet med journalister vet jeg ikke helt; de burde ha incentiver til ha mange fornyde lesere som leser avisen fordi avisen gir dem innsikt. N er jeg litt usikker p om incentiver er god nok forklaring p fravret av avslrende speil.

Jeg tror George Orwells Animal farm og Nineteen eighty-four gir bedre forklaringer p fravret av avslrende speil. Og disse forklaringene er ikke betryggende i det hele tatt.