hits

februar 2011

Sikre spdommer

sp er ingen kunst hvis man gr metodisk til verks. I konomi og finans gr ekspertenes spdommer sjelden i oppfyllelse, men det finnes et alternativ til det konvensjonelle konomifaget.

De fleste vitenskapelige fag er gode til sp. En fysiker kan fortelle deg nr vannet vil koke og en ingenir har klare anbefalinger om maksvekt p biler som kjrer over en bro. Legene vet ganske mye om kroppen og kan p forhnd forelle pasienten hva som skjer gitt en behandling. Det finnes naturligvis ingen regel uten unntak og det sp handler kanskje mer om gi brukerne av vitenskapen gode odds for treffe riktige valg.

I konomi og finans hagler det med spdommer, som nesten aldri slr til. I ettertid, nr fasiten foreligger, kommer det alltids konomer som forteller oss at spdommene vil sl til neste gang, bare man endrer p parametrene eller arbeidsmten. Det er ingen grunn til tro p konomens spdom om at han vil bli bedre til sp neste gang; er det en spdom som lett gr i oppfyllelse, er det nettopp konomens fortsatt manglende forstelse av konomien nr det gjelder.

Utover den nevnte spdommen rett ovenfor, som er kjernen i det jeg tar for meg denne gangen, vil jeg illustrere hvordan man lett kan se at ens spdommer gr i oppfyllelse – nesten hver gang.

Ved to tidligere anledninger i fjor (se her og her) viste jeg en graf som illustrerer rapportert resultatvekst i forhold til estimert resultatvekst. All empiri og fornuft tilsier at analytikerne bruker siste observasjon som estimat p neste observasjon. For tiden har medianselskapet i S&P 500 rapportert en resultatvekst i fjerde kvartal p 16,9 prosent i forhold til fjerde kvartal i 2009. Medianselskapet i S&P 500 forventes oppn en resultatvekst p 18,8 prosent. Spdommen avviker fra fasiten med 1,9 prosentpoeng. Jeg synes det er en fulltreffer av en spdom; jeg sa at analytikerne vil bruke siste observasjon som estimat p neste rs utvikling, og da bommet jeg med bare 1,9 prosentpoeng.

De siste to, tre rene har jeg vist tabeller og grafer som viser oss at analytikerne anbefaler de dyreste aksjene (se her og her). Det kan tenkes vre smart ut fra en momentumtankegang, men dumt ut fra en verdiperspektiv. Sprsmlet er om man trenger eksperter for fortelle en om aksjen har hy eller lav pris/bok.

Grafen ovenfor er en oppsummering av data fra alle de selskapene i verden som flges av minst tre analytikere. De nesten 11000 aksjene er delt inn i fem like store grupper. Gruppe én er den mest populre gruppen, gruppe to den nest mest populre gruppen, og s videre. En rating p fem tilsier bare kjpsanbefalinger, mens en rating p én tilsier bare salgsanbefalinger. Vi ser at det er en klar sammenheng mellom pris/bokog aksjens rating. Jeg har med andre ord nok en gang ftt rett i spdommen om at analytikerne liker dyre aksjer.

Slik kan jeg fortsette. Problemet er at nesten ingen er interessert i disse spdommene. Tvert om nsker enkelte en slutt p slike spdommer.

I de faktiske dataene finner jeg lite som minner om den verdensanskulelsen som finans- og konomifaget baserer seg p. Derimot finner jeg hver dag eksempler p at markedene bestr av aktrer som fortsetter oppfre seg som de alltid har gjort; det er lite som tyder p at all verdens ny teknologi har endret aktrenes atferd.

sp og f rett er ingen kunst. Man m bare bestemme seg for hvilke spdommer man vil lykkes med. Starter man med empirien, i stedet for teorien, har man kommet et stykke p vei.

Politisk eksponerte personer

konomi- og finansfagets vitenskapelige status er uavklart utenfor fagets egne rekker. Likevel er det ingen andre fag som preger det moderne samfunnslivet mer enn nettopp disse fagene.

Vi har tidligere sett at det finnes gode grunner til beskrive konomifagets egentlige innhold og drivkraft slik:

1)      Matematikk

2)      Politikk

3)      Religion

Merk at punkt nummer to, politikk, kan deles inn i to igjen:

a)      Politikk som akademisk fag

b)      Politikk med ml om pvirke

Nesten ingen konomer verdsetter det arbeidet som kritiske konomer utsetter egen fagdisiplin for, eller de innspillene som konomene fr fra andre faggrupper (jf. utviklingen ved University of Notre Dame, som er omtalt her). Nr konomifaget utsettes for kritikk, gr et standardsvar ut p at faget beskriver en forenklet virkelighet, og det er etter sigende ingen som tar forutsetningene eller svarene fra faget helt bokstavelig. N har jeg aldri skjnt hvorfor man skal bruke tid p visvas, det vil si teorier og anbefalinger man likevel ikke skal ta alvorlig (men jeg bruker mye av min tid p avdekke visvas slik at jeg vet hva man br unng). La oss til tross for min motvilje mot visvaseri stoppe opp litt ved dette standardsvaret. Hvis konomene holder p med sitt i en krok, utenfor det praktiske livs umiddelbare rekkevidde, skulle man tro at konomiske teoriers innflytelse var begrenset i det moderne samfunnslivet. Det er langt fra tilfellet.

For tre mneder siden skrev jeg en artikkel om konomifagets juks. Her kom jeg inn p grunnleggende trekk ved monetarismen. Punkt 12 av 12 p listen over grunnleggende trekk ved monetarismen var «dislike of government intervention». Fordi konomifaget kan fortone seg som en jakt p universelle konomiske lover – hvor man ved hjelp av matematiske verkty kan gripe fatt i bestanddelene p samme mten som realfagene har grepet fatt i elementene – kan man sprre seg hva det empiriske grunnlaget er for mislike myndighetene. Skal man mislike myndighetenes aktivitet p alle omrder, eller bare p klart avgrensede felt? Gjelder teorien for hele verden, eller for enkeltland? Slike sprsml kan ingen konom gi oss svaret p. Likevel er «dislike of government intervention» med p prege det moderne samfunnslivet p en mte som gjr at «myndigheter» og «stat» defineres og dermed oppfattes som urent, mens «privat» er rent.

Gradvis indoktrinering gjr det vanskelig se argumentasjon som strider mot det rdende paradigmet. Argumentasjon er abstrakt og krever velvilje og egeninnsats for overbevise. Jeg vet ikke om et eksempel, som er mindre abstrakt enn argumentasjon, er bedre egnet til f en religis til endre oppfatning, men la meg gjre et forsk.

Hvitvasking av penger er et stort samfunnsproblem. P den mten kan «skitne» penger bli «rene». Det er fascinerende at definisjonen av «skitne penger» har endret seg siden kapitalismens barndom; da kristendommen fortsatt preget alle deler av samfunnslivet, var det som kjent synd ta renter, men i dag er renter den reneste form for penger og skattlegges lavere enn arbeid. Selv om definisjonen av «skittent» og «rent» er snudd opp ned i lpet av et par rhundrer, skal vi la det poenget ligge. I stedet skal vi se p hvilke tiltak som settes i verk mot hvitvasking.

medvirke til hvitvasking, bevisst eller ubevisst, er en synd i det moderne samfunnslivet og straffes deretter. For vre p vakt overfor mistenkelig atferd og tvilsomme aktrer, er det etablert konkrete sjekklister som gjr det enklere avdekke det urene. Folk som omfattes av disse listene, antas vre mer utsatt for synd enn andre og m behandles derettes.

I Commission Directive 2006/70/EC, som er utarbeidet av det europeiske parlamentet, finnes et begrep som lyder «politically exposed persons». Dette begrepet er tatt rett inn i norsk lov. Iflge Innstilling fra finanskomiteen om lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven), str det at «[b]akgrunnen for at "politisk eksponerte personer" internasjonalt har blitt utpekt som potensielle hyrisikotilfelle med hensyn til hvitvasking er erfaringer med at makthavere fra stater med utstrakt korrupsjon mv. har plassert store midler i vestlige finansinstitusjoner». I kommisjonsdirektivet fra EU heter det at en politisk eksponert person inkluderer «members of the administrative, management or supervisory bodies of State-owned enterprises». P den mten har FNs generalsekretr blitt «uren», mens sjefen i et nylig privatisert oljeselskap i Sr-Amerika er «ren». Hvis du ikke agerer i henhold til denne logikken, kan du ikke jobbe i finansbransjen. Lovens konklusjon er klar: Jo mer privatisering, desto renere blir menneskeheten.

Det er lett le av denne tankegangen eller avfeie den som et enkeltstende eksempel. I praksis er det imidlertid slik at et ubevisst forhold til loven kan gi bter eller fengsel for den som utver skjnn; dette er ikke visvas, men dnn serist.

Jeg tror ikke det er konspirativt trekke linjer fra konomifaget, monetarismen, og nyliberalismen over til de lovgivende forsamlinger som beskriver «uren» atferd og «skitne» aktrer. Poenget mitt er at en kraftfull teori, som ikke ndvendigvis har et vitenskapelig fundament, kan pvirke samfunnslivet p mter som ikke ses umiddelbart. Det er ikke uten grunn at John Maynard Keynes (1883-1946) en gang bemerket at vi har «praktiske menn som anser seg som fri for noen intellektuell innflytelse [men som] er slaver av en eller annen avdd konom».

Selv om vi har lite empiri som tilsier at FNs generalsekretr er «uren», mens sjefen for det sramerikanske oljeselskapet plutselig ble ren etter brsnoteringen, vil konomisk teori sttte opp om denne antakelsen. Bruker man begreper som effisiente markeder, den usynlige hnd og en dose magi, kan man bevise nesten alt; dette poenget harselerte Ludvig Holberg (1684-1754) med for nesten tre hundre r siden, men moderne konomer leser helst sine egne bker.

Merk at et privat selskap utsettes for markedskreftenes korrigerende hnd. Hvis selskapet er korrupt, vil markedet avdekke dette og straffe den private markedsaktren. Bare vissheten om markedets usynlige hnd, som korrigerer uren atferd, er nok til at private aktrer ikke skitner seg til. Nr det private selskapet brsnoteres, introduserer man enda en korrigerende kraft, nemlig alle de millioner av aktrer som sker egeninteresse gjennom fastsettelsen av aksjekurser i likevekt. Privatisering og brsintroduksjon har alts en funksjon i dag som kan sammenliknes med de kristnes dp. Privatisering virker som magi nr den skyller bort skitt fra de krokene hvor det fortsatt finnes statskontrollert virksomhet.

«Da trdte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har ftt all makt i himmelen og p jorden. G derfor og gjr alle folkeslag til disipler! Dp dem til Faderens og Snnens og Den hellige nds navn og lr dem holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende», heter det i Misjonsbefalingen fra Matteusevengeliet. «Arvesynd» het det i gamler dager. I dagens misjonsbefaling er det «State-owned enterprises» som skal bli de nye disiplene.

Drar jeg det for langt nr jeg bruker bibelske begreper som «ren» og «uren», og fabeluttrykk som «usynlige hender» og «magi»? Jeg tror ikke det. Denne kommentaren er ment illustrere hvordan en teori kan spise seg inn i samfunnslivet p like umerkelig, men gjennomsyrende vis som kristendommen gjorde det i gamle dager. Usynlige hender og magi er ikke mine favorittuttrykk, men vesentlige bestanddeler av konomens selvvalgte begrepsapparat.

I gamle dager var det Kirken som definerte «rent» og «urent». I dag er det konomene, godt hjulpet av magien i sine «usynlige hender», som definerer synd og veien til frelse.