hits

januar 2018

Demokratisk underskudd

Nyliberalismen søker primært økonomisk overskudd selv om det innebærer et demokratisk underskudd.

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk», har Adam Smith Institutes leder, Madsen Pirie, uttalt ifølge The Guardian. Det er fint å ha denne uttalelsen i bakhodet når vi reflekterer over utviklingen i vestlige demokratier de siste tiårene.

Dette er den åttende artikkelen hvor jeg diskuterer sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge
  7. Hadde Friedman rett?

Hvis jeg sier at nyliberalister setter profitt høyere enn demokrati, tror jeg en del vil riste på hodet. Vet jeg ikke at demokratiet er en hjørnestein i vestlige samfunn, noe vi ikke tukler med? Så la oss se på et par uttalelser fra to av de meste kjente figurene i nyliberalismen.

«I moderne tider har det selvsagt vært mange tilfeller der autoritære regimer har sikret den personlige friheten bedre enn demokratier», skrev Friedrich August von Hayek i et leserbrev i The Times i 1978. Hele leserinnlegget kan lastes ned fra denne lenken. Her omtales eksempelvis både Salazars og Pinochets regimer i positive ordelag.

Mer bombastiske uttalelser om demokrati finner vi imidlertid hos Friedman:

«La oss være helt klare; jeg tror ikke på demokrati i det hele tatt. Du tror heller ikke på demokrati. Ingen tror på demokrati. Du vil ha problemer med å finne noen som sier at [de tror på demokrati] hvis demokrati er forstått som flertallsstyre. Du vil ikke finne noen som mener at 55 prosent av befolkningen får bestemme at 45 prosent av befolkningen skal skytes. Det er sånn demokrati fungerer. Det jeg tror på, er ikke demokrati, men individuell frihet i et samfunn hvor individer samarbeider med hverandre. Et samfunn hvor det ikke finnes tvang eller vold. Nå skal det sies at demokrati i betydningen flertallsvalg er effektivt for å nå enighet om enkelte ting. Om ting som ikke er så viktige».

Sitatet er hentet fra filmen «The Corporation» og er gjengitt i blant annet fagboken «The Road from Mont Pelerin» (se s. 445).

Ha uttalelsene fra Hayek og Friedman i bakhodet når du tenker over utfallet av diverse demokratiske valg de siste årene. Er det ikke påfallende hvor kjapt media og eksperter omtaler demokratiske valgutfall de ikke liker som populisme? Hillary Clinton ble nesten valgt til president i USA selv om hun omtalte en stor del av befolkningen i landet som foraktelige (eg. «deplorable»). Ha samtidig i bakhodet forrige ukes artikkel, hvor Friedman slo fast at «foretakets sosiale ansvar er å øke fortjenesten». Slike uttalelser om demokrati og sosialt ansvar er noe man ikke overraskes over hvis de kommer i en studiesirkel på universitetet, men i dag er Hayek og Friedman rykket langt utenfor kollokviene og inn i hverdagen vår. Og igjen er det ingen grunn til å bli overrasket, jf. uttalelsen fra Adam Smith Institute:

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk».

Demokratiet har i mange årtier allerede vært under angrep fra nyliberalistene. Når demokratiske prosesser står i veien for økt profitt i det moderne samfunnet, taper demokratiet.

Hadde Friedman rett?

Milton Friedman sa at «foretakets sosiale ansvar er å øke fortjenesten». 47 år etterpå er nyliberalismen godt etablert og nesten halvparten av deltakerne på en Oxford-konferanse sier seg enig med Friedman.

Gjennom seks artikler har jeg diskutert sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge

Denne gang tenkte jeg å ta en tur til Oxford for å se om nyliberalismen lever i beste velgående eller om tankesettet begynner å falme. Vi skal se at nyliberalismens for lengst avdøde fedre fortsatt preger det tankegodset som kommende og nåværende økonomer bærer på.

I oktober samlet universitetet i Oxford nåværende og tidligere studenter samt fagansatte til en debatt om profitt og formål. Spørsmålet som ble stilt, var om Friedman hadde rett. Friedman er som kjent én av nyliberalismens mest fremtredende skikkelser, noe jeg var innom i artikkel 2 om nyliberalismen og dens historie.

Friedman-spørsmålet som ble diskutert i Oxford, har sin bakgrunn i en artikkel den innflytelsesrike økonomen skrev i 1970, seks år før den svenske Riksbanken utnevnte Friedman til talsmann for det moderne økonomifaget gjennom tildelingen av den nyopprettede økonomiprisen til Nobels minne. Tittelen på Friedman-artikkelen var «The Social Responsibility of Business is to Increase its Profits». Her skrev Friedman blant annet at foretaksledere som snakket om sosialt ansvar, er «hodeløse marionetter for de intellektuelle kreftene som de siste tiårene har underminert grunnlaget for et fritt samfunn». Om «sosial bevissthet» skrev han videre at dette er i praksis som å «forkynne ren og skjær sosialisme». I stedet oppfordret Friedman foretaksledere til å bygge opp en «hyklersk fasade», hvor de gir inntrykk av å være sosialt bevisste for å bedre imaget - slik at denne fasaden blir et verktøy for å tjene mer penger.

For dem som er så gammeldags at de synes dette høres utrolig ut, passer det å minne om hva lederen av Adam Smith Institute - en av verdens ledende tenketanker - uttalte (jeg var innom Adam Smith Institute i artikkel 4 om nyliberalister som kommer ut av skapet):

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk».

Kjente ledelsesprofessorer som Michael Porter kastet seg i sin tid over Friedmans skriverier som gefundenes Fressen:

«Hvis målet ditt er noe annet enn lønnsomhet - hvis det er å bli stor, vokse fort eller å bli en teknologileder - så vil du støte på problemer», var Porters omskriving av Friedmans tanker. Enhver som har gått på en handelshøyskole de siste tiårene har støtt på liknende tenkning; den som tenker annerledes, stryker til eksamen fordi det gjelder å resitere pensumets normative innhold og ikke diskutere det.

Det hører med til historien at den nevnte Porter tilsynelatende har endret syn på Friedman etter finanskrisen. I en artikkel i Harvard Business Review i 2011 med tittelen «Creating Shared Valued», åpenbarer det seg en nyorientering:

«Foretakenes formål må omdefineres som det å skape felles verdier [eng.: creating shared value], ikke bare profitt alene [?] All profitt er ikke lik. Dette er en idé som har blitt tapt i det smale, kortsiktige fokus i kapitalmarkedene og i mye ledelsesfilosofi. Profitt som involverer et sosialt formål, representerer en høyere form for kapitalisme», skriver den «nye» Porter.

Selv om Porter viser nye takter, tenker mange av de nye og gamle Oxford-studentene som Friedman. På spørsmålet om Friedman hadde rett, svarte 102 «ja» og 168 «nei». Med andre ord tenker nesten 40 prosent av deltakerne på Oxford-konferansen på samme måte som Friedman.

Når jeg diskuterer nyliberalisme med folk, kan man få inntrykk av at moderne liberalister har kommet over Friedman - og at dette tankegodset endelig er forlatt til fordel for et tankegods som har mer med gammeldags moralfilosofi og eldre nyliberalisme å gjøre slik den ble formulert i Østerrike for 100 år siden av folk som Mises og Hayek. Men her ser vi nok et eksempel på at nesten annenhver økonom ser sosialisme der andre ser sosialt ansvar, og at mange økonomer mener sosialt bevisste ledere undergraver et fritt samfunn. Alt ut fra antakelsen om at foretaket kan ha kun ett formål, nemlig økt profitt.

Nye og gamle økonomer ved universitetet i Oxford minnet oss nylig om at Friedman lever i beste velgående. Nesten halvparten av deltakerne på en Oxford-konferanse mener én av de mest markante grunnleggerne av nyliberalismen hadde rett i at foretaket eneste sosiale ansvar er å øke fortjenesten.

Nyliberalister i Norge

Nyliberalistene er mange og godt organisert. Også i Norge.

Gjennom fem artikler har jeg diskutert sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen

Lesere som har fulgt med hele veien, har sett at nyliberalismen har en lang historie. For over 70 år siden brukte nyliberalister begrepet om seg selv, men så kom en lang periode hvor nyliberalister begynte å hevde at begrepet er et skjellsord oppfunnet av ideologiske motstandere. Men for et års tid siden kom én av verdens viktigste tenketanker ut av skapet som nyliberalister. Sånn sett er ringen sluttet.

Men jeg tror en del lesere fortsatt sliter med å se relevansen av det jeg skriver. For hva har dette med norske forhold å gjøre? Det viser seg at det er enkelt å identifisere nyliberalister, også i Norge, hvis vi skal tro akademikere på området. Dieter Plehwe skriver følgende i boken «The Road from Mont Pelerin» fra 2009 (se s. 4 i introduksjonskapitlet):

«Vi betrakter enhver person eller gruppe som har hatt en eller annen form for tilknytning til Mont Pelerin Society (MPS) siden 1947 å falle innenfor den sfæren som utgjør det nyliberale tankekollektivet. Derfor vil vi bruke MPS-nettverket av organiserte nyliberale intellektuelle (bare litt over 1000 medlemmer så langt) og et nært tilknyttet nettverk av nyliberale tilhengere samlet i tenketanker under paraplyen Atlas Economic Research Foundation som en syretest for å identifisere relevante personer og deres tilknytning til andre organisasjoner og institusjoner.»

I fagartikkelen «The Political Movement that Dared not Speak its own Name» fra 2014 skriver Philip Mirowski bl.a. følgende:

«Så hvordan skal man finne ut om en person er en nyliberalist? Hvis vedkommende var aktiv på 1950- og 1960-tallet, må man sjekke medlemslisten i Mont Pelerin Society som en kjapp syretest. MPS er en hemmelig organisasjon og gir selvsagt ikke ut medlemslisten uten videre til offentligheten; men de holder oversikten internt og historikere har i det siste begynt å samle sammen informasjon om listene. Men selv disse listene er ikke alltid til å stole på etter som vi nærmer oss nåtiden. MPS har mistet litt av sine intellektuelle ambisjoner og medlemsmassen er vannet ut av milliardærer og politikere som søker selvhevdelse og en bekreftelse på det som i deres egne øyne er en upåklagelig politisk smak. Det neste man kan gjøre, er å sjekke massen av nyliberale tenketanker på Atlas' nettside...»

I doktoravhandlingen «Reinventing Liberalism» fra 2017 skriver Ola Innset bl.a. følgende:

«Et bredt utvalg forskere med ulike meninger om emnet er enig i at The Mont Pelerin Society har vært sentral i nyliberalismen. Så tidlig som i 1945 overbeviste Friedrich Hayek investoren Anthony Fisher om å etablere en tenketank for å dermed påvirke samfunnet mer enn gjennom politikken, og i 1949 beskrev Hayek målet sitt om å påvirke intellektuelle og folkemeningen i artikkelen "The Intellectuals and Socialism". I 1981 etablerte Fisher en organisasjon som heter ATLAS Network, og i dag er det en paraplyorganisasjon for intet mindre enn 467 tenketanker og organisasjoner i 96 land verden over, nært knyttet til Mont Pelerin Society og Hayeks visjoner».

Bortsett fra det faktum at Trygve J. B. Hoff (1895-1982) var med på å grunnlegge Mont Pelerin Society, er det få nordmenn som har vært tilknyttet MPS. Én av de få norske medlemmene er 92-årige Thor Bang, en tidligere bankdirektør, sakfører, sekretær i Norges Rederforbund og finanspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe.

En nyere liste over medlemmer i Mont Pelerin Society viser for øvrig et yngre tilskudd på medlemslisten. Lars Nordbakken, økonom i Civita og sentralstyremedlem i Venstre, står på MPS-medlemslisten fra 2013.

Men skal man finne et større antall nyliberalister i det moderne samfunnet, må man lete andre steder - og da er det åpenbart Atlas Network som er det naturlige stedet å søke.

På Atlas' nettside er det en fin oversikt over «partnere» verden over. Her står Civita oppført som én av partnerne i Europa. Sånn sett passer norske Civita fint inn i akademikernes definisjon av moderne nyilberalister. Men så viser det seg, i et ferskt intervju fra desember i fjor, at Civita bagatelliserer forholdet til Atlas.

«Jeg ser at Atlas lister oss opp som «partner, men den oversikten må nok sees mest som en oversikt over liberale/frimarkedtankesmier i verden. Vi står på e-post-listen dere og får vite om deres aktiviteter og prisutdelinger, men er ikke «partner» i den norske betydningen av ordet,» sier fagsjef Marius Doksheim i Civita til Morgenbladet. Eksempler på dokumentert samarbeid de siste årene er at Civita deltok i Atlas Networks kåring av tiårets viktigste liberale bøker samt distribuerer Atlas' underskriftskampanje for frihandel.

Når man ser på bakgrunnen til Civita, finner man at Liberalt forskningsinstitutt er nest største aksjonær. Libertas, Liberalt forskningsinstitutts forløper, ga i sin tid økonomisk støtte til tidsskriftet Farmand, hvor det tidligere nevnte Mont Pelerin Society-medlemmet Trygve J. B. Hoff var bærende redaktør. Med andre ord har det vært norske nyliberalister sentralt plassert i det som etter hvert har blitt til Civita.

Måten Civita fungerer på, er fascinerende. De har en egen skole, Civita-skolen, og et akademi, Civita-akademiet - i tillegg til en rekke andre arrangementer. Akademiet er for personer mellom 20 og 35 år med interesse for politikk og politisk filosofi. En av de tidligere deltakerne, som jobber i utenrikstjenesten, sier de lærte mye interessant om ulike «-ismer», deriblant liberalismen - men ikke nyliberalismen.

Kanskje er det for konspiratorisk å nevne Civita, Atlas og nyliberalisme i samme åndedrag? Ola Innset, forfatteren av den ferske doktorgradsavhandlingen jeg viste til i forrige artikkel, har gjort seg opp noen tanker etter at han i en diskusjon med redaktøren i Minerva - et tidsskrift med nær tilknytning til Civita (de deler lokaler og har samme hovedaksjonær) - nevnte både Atlas og nyliberalismen i en debatt. Han beskriver opplevelsen slik:

«Det stemmer at jeg under debatten snakket en del om tenketanknettverket Atlas Network, som er satt sammen av 450 tenketanker i nærmere hundre land, blant annet Civita (...) Da er det relevant å se på det svært omfattende tenketank-nettverkets rolle i å påvirke beslutningstakere, opinionen, og i dette tilfellet også økonomifaget. Prosessene det her er snakk om er uryddige og kompliserte, men dersom man avviser dette nettverkets rolle som en spinnvill konspirasjonsteori og «helt ute» vil jeg hevde at man også mister muligheten til å forstå et viktig aspekt ved vår samtidshistorie. Civita og Minerva nekter jo ikke for at de finnes eller at de forsøker å påvirke samfunnet. Blir det kun en konspirasjonsteori dersom man hevder at de noen ganger lykkes? (...) Kanskje har jeg nå fått oppleve tenketankenes arbeid på nært hold, når mitt relativt sobre historiske arbeid om nyliberalismens historie er blitt grovt fordreid og latterliggjort av en tungt næringslivsfinansiert publikasjon. En ubehagelig, men lærerik opplevelse».

Jakten på nyliberalister er enkel ifølge akademikerne. De anbefaler å bruke Atlas Networks partnerliste for å identifisere nyliberalister i det moderne samfunnet. Men da Civita i desember ble konfrontert med sin tilknytning til Atlas, bagatelliserte Civita det hele. Jakten på nyliberalister gjøres ikke enkel når tilhengerne av ideologien hevder nyliberalisme ikke finnes - og at deres dokumenterte tilknytning til en åpenbart nyliberalistisk paraplyorganisasjon nærmest er basert på en misforståelse.