hits

januar 2017

Upopulre Obama

Det viser seg at f amerikanske presidenter har vrt mindre populre enn Barack Obama. Han havner p niendeplass over 12 presidenter siden Den andre verdenskrig.

I kjlvannet av presidentskiftet i USA er det p sin plass gjre opp status der hvor vi har god statistikk. En interessant tidsserie er den som viser amerikanske presidenters oppslutning blant amerikanerne. Iflge Gallup hadde president Obama en oppslutning p 48 prosent i snitt i sine to perioder. Det er over Truman (45 prosent), Carter (46 prosent) og Ford (47 prosent), men langt under Kennedy (70 prosent), Eisenhower (65 prosent) og Bush den eldre (61 prosent). Obama sls for vrig s vidt av Nixon (49 prosent).

Hvorfor tar jeg opp dette i en blogg som ofte handler om finans og konomi? Jeg synes den lpende journalistiske dekningen av politikk og samfunn for tiden er uhyre interessant. Hvis du leser konvensjonelle media, fr du inntrykk av at Obama var meget populr - men tallenes tale er klar; Obama havner i nederste kvartil p listen over presidenters popularitet. Hvorfor gis da inntrykk av at Obama var populr? Sant nok avsluttet Obama presidentperioden sin med en hyere popularitet enn de fleste andre presidenter. Ogs p begynnelsen av perioden var Obama populr. Kanskje det er frste- og sisteinntrykket som gjelder mest for media?

I analysen av markeder og konomi har jeg lrt meg at det ikke nytter bare bruke mageflelsen; man m ha noen objektive holdepunkter og bruke mye tid p unng bli emosjonell. Det er ikke nskelig utvikle en spesiell smak eller preferanse, men alltid ha en klar formening om nr potensialet er relativt godt i forhold til risikoen. P den mten ender man ofte opp med vre uenig med konsensus fordi konsensus har preferanser som implisitt gr p tvers av mlet om hyest mulig risikojustert avkastning.

En slik mte se konomi og markeder p gjr at man kanskje ser verden litt annerledes etter hvert? Jeg kan i alle fall ikke forestille meg at det har vrt enklere enn i dag finne penbare feil i den storyen som presenteres av konvensjonelle media. Eksemplet med Obama - som man fr inntrykk av var en populr president, mens han i realiteten var blant de minst populre - er bare ett eksempel p at kart og terreng ikke stemmer; noen trikser med kartet.

Forrige uke hadde jeg fake news som tema. Poenget mitt var at de som konstruerte fake news som begrep, har gjort seg skyldige i en s ensidig rapportering at det kan virke som om fake news ble funnet opp for lede oppmerksomheten bort fra sitt eget drlige journalistiske hndverk. Midt under valgkampinnspurten i USA tok jeg for meg CNNs valgdebattmlinger som i realiteten bare mlte andelen demokrater de hadde med i sprreunderskelsen; de spurte klart flest demokrater om hvem som gjorde det best av Hillary og Trump i valgdebattene p TV.

At ensidig rapportering med et ml for ye som avviker fra mange av lesernes interesser skulle sl inn over de store mediene p en slik mte, er kanskje overraskende - men det er ikke noe nytt. Jeg har tidligere ppekt at finansbransjen og de brsnoterte foretakene i USA bedriver juks og fanteri p en nesten barnslig mte, jf. denne korte artikkelen og denne artikkelen med lenker til en lengre artikkelserie. I brs og finans og det som amerikanerne kaller big corporate er lgn regelen, mens det snakke sant er unntaket. At lgnen sniker seg inn p stadig flere omrder, burde derfor ikke overraske, eller?

I mediene kan jeg lese at George Orwells klassiker 1984 har blitt en bestselger igjen. Og mediene vet hvorfor: Det hele skyldes Trump. For meg er denne historien fascinerende fordi jeg har hatt for vane gi nettopp denne boken til nye medarbeidere lenge fr noen forbandt Trump med politikk. kople Orwells fortelling til Trump - som om Trump startet lgnen - er snu det hele p hodet, eller? Trump har i verste fall viderefrt en drlig tradisjon, men det vet vi ikke skikkelig fr om en stund hvis vi bruker prinsippet om vurdere en person ut fra hva han gjr (i sin frste uke som president har han imidlertid innfridd en del valglfter som tilsynelatende var populre blant velgerne, naturligvis til sterk kritikk i mediene).

Det kan for nyere lesere kanskje virke som om jeg er mot Obama og for Trump, men det er ikke poenget bedrive banal politisk retorikk i denne kanalen. Poenget mitt er primrt illustrere hva som skjer hvis du bruker samme innfallsvinkel i vurderingen av medias politiske dekning som nr man vurderer finansanalytikeres dekning av kapitalmarkedene. Det er uklokt alltid vre bullish eller bearish i dekningen av utsiktene for markeder og konomien. En bedre innfallsvinkel er etterleve John Maynard Keynes' (1883-1946) rd: When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?.

I denne spalten har jeg i flere r allerede ppekt at den amerikanske drmmen er dd og at husholdningenes inntekter har stagnert de siste 45 rene. Med andre ord: The facts changed! Den amerikanske drmmen dde et sted p veien. Slikt har ikke mediene vrt s interessert i dekke; i stedet har de pyntet p sannheten som om de var betalt av en corporate-avdeling for pynte bruden. Iflge en fagartikkel, som omtales av Forskning.no, har ddeligheten i mange tir sunket blant alle samfunnsgrupper i USA - men etter tusenrsskiftet m noe ha hendt med en stor gruppe hvite middelaldrende amerikanere. En halv million flere mennesker i alderen 45-54 r var dde enn det skulle ha vrt. Antallet tilsvarte nesten alle dde i aids-epidemien i USA. Dette var hvite amerikanere midt i livet. Likevel kritiseres Trumps innsettelsestale av media for ha vrt for dyster i tonen. Som om det ikke var mer enn nok grave i for forst hvorfor Trump ble valgt i stedet for fordmme mange folks politiske valg og rosemale virkeligheten?

Det har lenge vrt klart at ikke alt str s bra til i hele USA. En del amerikanere kjenner dette p kroppen, bde fysisk og psykisk. Er det ikke naturlig fle med dem? Medias dekning har imidlertid vrt selektiv og rosemalende underveis - og Obama portretteres som en populr president - stikk i strid med lett tilgjengelig statistikk.

Hvis europeiske medier gr i samme fotspor som de amerikanske, kan mediene ogs p vre breddegrader vise seg bli hndlangere for mer ekstreme politiske personligheter. Men her hjemme har vi lite frykte, for her krer journalistene seg selv til verdensmestere.

Fake news

De tradisjonelle mediene har nettopp lagt bak seg det kanskje verste ret noensinne. Og s innfres begrepet fake news.

Mediebildet gr gjennom store endringer. Annonsrene foretrekker Google og Facebook fremfor den gamle papiravisen og de glansede magasinene. Nr inntektsbildet endres betydelig s kjapt, er det ikke til undres over at mange medier fler virkeligheten som truende.

Som om det ikke var nok at den gamle inntektsmodellen angripes, har de konvensjonelle mediene ogs mistet grepet om nyhetsrapporteringen. Det gjres redaksjonelle feil som gr fra ledelsesniv til den enkelte journalists penn. Carl Sagan (1934-1996) sa at ekstraordinre pstander krever ekstraordinre bevis. S la meg flge opp pstanden med to observasjoner fra fjorret:

  1. Brexit
  2. Trumps triumf

Det var ingen av de tradisjonelle mediene som spdde brexit. Men brexit ble ikke bare et uventet utfall av en demokratisk folkeavstemning; det var ogs et hyst unsket utfall i de tradisjonelle mediene. Og det er unsket som er nkkelordet her, for det m vre lov til bomme fra tid til annen.

Jeg skrev om dette temaet noen dager etter den britiske avstemningen om forholdet til EU, se denne lenken. I kjlvannet av brexit spdde Goldman Sachs og andre banker resesjon i Storbritannia. Men resesjonsspdommene har siden blitt trukket tilbake fordi dommedagsprofetiene ikke tlte mtet med virkeligheten.

Men det mest penbare eksemplet p medienes feilaktige rapportering kom under den amerikanske valgkampen. La meg trekke frem et par fascinerende sitater fra 2016.

If you bother to read some of the serious analysis of Trump's support, you realize that it's a very fragile thing and highly unlikely to deliver what he needs in the crucial first phase of the primaries. By the time we get to March-April, it's all over. I'm really looking forward to it: Trump's humiliation. Bring it on, sa Harvard-professor Niall Ferguson i Davos i januar 2016. Fergusons skivebom kunne ha gitt ham taleforbud i mediene for all fremtid, men det er ikke slik det fungerer. Davos-sammenkomstene fortsetter som om ingenting har skjedd og Ferguson er fortsatt et populrt intervjuobjekt i tradisjonelle medier.

Et enda mer facinerende sitat kommer fra Paul Krugman, vinneren av nobelprisen i konomi i 2008. Dagen etter at Trump vant valget, skrev Krugman blant annet flgende i sin faste kommentarspalte i New York Times:

It really does now look like President Donald J. Trump, and markets are plunging. When might we expect them to recover?

(...)

Still, I guess people want an answer: If the question is when markets will recover, a first-pass answer is never.

(...)

So we are very probably looking at a global recession, with no end in sight.

Never og no end in sight. Sterke ord, ikke sant? Men fortsatt tas Krugman alvorlig og spalteplassen i NYT str enn pen for hans ivrige penn.

For vrig trengs bare et enkelt nettsk for illustrere hvor ensidig medienes rapportering fra den amerikanske valgkampen var

Det fantes imidlertid nyhetskanaler og skribenter som heiet p bde brexit og Trump. Men de tilhrer ikke den konvensjonelle delen av mediebildet. Den 24. november slo Washington Post fast at slike medier i mange tilfeller m kategoriseres som russisk propaganda. Her tas begrepet fake news i bruk og det vises til en liste med nettsteder som gr Russlands rend. Blant annet David Stockman og Paul Craig Roberts - begge kjent fra Reagans administrasjon - str oppfrt p listen over bloggere og skribenter som anklages for  jobbe for Russland; med andre ord anklages tidligere toppolitikere for landsforrderi. Ogs Ron Paul, en annen kjent amerikansk politiker, er med p listen. Wikileaks er ikke overraskende med p listen som er satt sammen av PropOrNot.

Jeg har verken kapasitet eller lyst til g alle de anklagde nettstedene i smmene, men merker meg at de som str bak listen, er anonyme. Snn sett virker det merkelig at Washington Post ga spalteplass til en anonym aktr som samtidig har et budskap som Washingtons Post har en egeninteresse i f publisert. Det hrer med til historien at Washington Post etter noen dager fyde til en kommentar (Editor's note) hvor de poengterer at de ikke kan g god for PropOrNots liste over nettsteder som arbeider for russiske interesser. Snn sett fungerer dette som nok et eksempel p sprsmlet om hva fake news egentlig er; er det tradisjonelle mediers kende innslag av drlig journalistikk eller er det den sterkt voksende underskogen av uavhengige, myndighetskritiske nettsteder?

Jeg husker godt fra noen r tilbake at fremveksten av alternative medier og nettsteder ble beskrevet som en positiv ting. Men det var fr brexit og Trump, det vil si fr demokratiske prosesser gikk p tvers av det etablertes interesser. N har fake news blitt et s stort problem at myndighetene i Tyskland vil btelegge for distribuere slike nyheter. Heldigvis er Facebook et velegnet instrument for slik overstyring av meningsdannelsen, noe de skal ha demonstrert i Kina. Det betyr kanskje at vi snart har kommet problemet med fake news til livs?

De tradisjonelle mediene har nettopp lagt bak seg et annus horrobilis. Dermed innfres begrepet fake news. I Tyskland har de allerede lagt planer for f bukt med slike nyheter.

Overraskende positivt II

Det kommer mye positivt fra USA for tiden. Makrooverraskelsene fra amerikansk konomi er de strste p fem r.

For snart et halvt r siden skrev jeg at [r]ekken med negative makrooverraskelser i USA er over og stilte sprsmlet om skiftet kom [a]kkurat nr folk har mistet troen p konomien? Utviklingen den siste tiden gjr det relevant ta opp trden fra september igjen.

Den amerikanske konomien hadde i fjor hst lagt bak seg mange kvartaler p rad med skuffende svake makrotall. Forventningene blant sjefkonomene hadde i lang tid ligget for hyt til at virkeligheten klarte innfri. En oppdatering av artikkelen fra september viser oss at makrotallene i USA har beveget seg i enda klarere positiv retning.


Figuren ovenfor viser mnstret i makrooverraskelser de siste fem rene (klikk her for stor versjon av figuren). En makrooverraskelse er definert som et avvik mellom det faktiske makrotallet og forventningen knyttet til det. Nr det oppstr avvik mellom forventning og realitet, noteres en overraskelse som kan vre enten positiv eller negativ. Hvis forventningene er uten farge, det vil si systematisk for hye eller for lave, vil man over tid forvente at det vil vre like mange positive som negative makrooverraskelser. Figuren er et lpende, glidende snitt av makrooverraskelsene de siste seks mnedene, hvor de nrmeste observasjonene teller mer enn de fjerneste. Det er Bloomberg som er kilden. Bloomberg har ingen penbar agenda i analysen av makrotall s jeg tror denne tallserien er av tilfredsstillende kvalitet. Jeg har fulgt slike makrooverraskelser i over ti r med interesse. Litt har jeg lrt p veien. Blant annet at makrooverraskelsene svinger. Og svingningene er ikke helt tilfeldige. I september skrev jeg at det er altfor sent bli virkelig pessimistisk til de amerikanske vekstutsiktene.

N som makrooverraskelsene er p sitt hyeste siden 2012, er det interessant notere seg at ledende indekser fra USA har snudd p et vis som etterlater liten tvil om at det sykliske konjunkturskiftet i den amerikanske konomien er reell. Og det klare skiftet kan ikke tilskrives en Trump-effekt all den tid omslaget begynte lenge fr valgresultatet forel.

De positive makrooverraskelsene fra USA er de sterkeste p fem r. Omslaget i makrooverraskelser stttes av ledende indekser for den amerikanske konomien som har gitt et entydig signal om et positivt syklisk konjunkturskift.

Making America Young Again

USAs infrastruktur har aldri vrt eldre. Enorme investeringer str for dren hvis foreldelsen skal reverseres.

Alle som har vrt i USA, har lagt merke til hvor gammeldags infrastrukturen i landet er. Det er som komme til et museum. I alle fall nr man benytter seg av offentlige tilbud.


Figuren ovenfor viser gjennomsnittlig alder p ulike former for infrastruktur i USA. Den amerikanske drmmen er for lengst dd, noe jeg ppekte for over fire r siden, og figuren illustrerer at offentlig infrastruktur snart ligger p sotteseng. Forsvarets infrastruktur nrmer seg 50 r i snitt, mens offentlig infrastruktur for vrig - som kraftforsyning, skoler, sykehus og veier - er 34 r gammel i snitt. Ellers viser figuren at privat infrastruktur har holdt seg yngre, men ogs her gjr samme trend seg gjeldende.

Iflge American Society of Civil Engineers (ASCE) trenger USA 3600 milliarder dollar i investeringer innen 2020 for vedlikeholde dagens infrastruktur. En foryngelseskur vil koste mye mer. Kanskje estimatene er overdrevne gitt kilden, ASCE, som har en egeninteresse i bygge nytt. Uansett forteller figuren ovenfor oss at Donald Trumps lfter om gjre America Great Again vil gi historisk store investeringer i amerikansk konomi hvis gjenoppbyggingen starter med forynge infrastrukturen. Kritikerne er imidlertid skeptiske til Trumps evne til f investeringsorienterte budsjetter gjennom kongressen, men de samme kritikerne trodde heller ikke at han ville komme gjennom republikanernes nominasjonkamp.

En foryngelse av amerikansk infrastruktur krever historisk store investeringer etter tir med vanskjtsel og forfall. En slik foryngelseskur virker helt usannsynlig gitt moderne politikeres manglende visjoner. De neste fire rene vil vise om Trump klarer overraske nok en gang hvis han makter  gjre USA yngre.