hits

En oppsummering

Etter ni tidligere artikler om nyliberalismen er det p tide oppsummere. Som vanlig avhenger konklusjonen av ynene som ser.

Dette er den tiende og siste artikkelen i en lengre serie om nyliberalismen. Her flger en oversikt over de ni tidligere artiklene i serien om vr tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale lgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge
  7. Hadde Friedman rett?
  8. Demokratisk underskudd
  9. Kjernen i samfunnet

I den frste artikkelen tok jeg for meg to lgner som sirkulerer blant nyliberalister. Poenget var f frem at nyliberalismen er basert p lgn utad; uten lgnen ville ikke tankesettet og politikken ftt gjennomslag. Forestill deg at politikere for 50 r siden foreslo avvikle nasjonalstaten, overfre demokratiske institusjoner til private, overnasjonale organisasjoner og pne grensene for fri handel og innvandring. Dette hadde ikke vrt et program for vinne i demokratiske valg; derfor har lgnen og dobbelsannheter hele tiden vrt viktige elementer for implantere nyliberalismen som en trojansk hest i samfunnet.

I den andre artikkelen dokumenterte jeg at begrepet nyliberalismen har en lengre historie bak seg; det er ikke et stigmatiserende begrep som motstanderne av tankesettet har funnet opp, slik nyliberalistene hevder.

I den tredje artikkelen foreslo jeg at ogs nyliberalismen m mles ut fra resultater og ikke intensjoner. De siste tirene den konomiske ulikheten kt betydelig og i USA har folks inntekter reelt sett vrt uforandret i omtrent 45 r.

I den fjerde artikkelen viste jeg til at Adam Smith Insitute endelig bruker nyliberalisme om sitt eget program. Dette er oppsiktsvekkende fordi s f nyliberalister har villet vedg egen posisjon. Jeg siterte ogs Adam Smith Institute-lederen som en gang sa at [v]i foreslr ting som folk synes er p kanten av galskap. Men fr du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk.

I den femte artikkelen lenket jeg til en ny doktorgradsavhandling, skrevet av norske Ola Innset, om nyliberalismens barndom, fra 1920 til 1947. Innsets bidrag fungerer igjen som dokumentasjon p at nyliberalister lyver nr de hevder at denne formen for liberalisme ikke skiller seg fra klassisk liberalisme, og at det ikke har noen hensikt studere nyliberalisme.

I den sjette artikkelen var turen kommet til Norge og hjemlige nyliberalister. Det kan vre interessant flge med i rene fremover om folk med tilknytning til Civita og Minerva er eksempelvis 17. mai-talere eller liknende; for da taler de med to tunger nr de i realiteten er nrt knyttet opp til en ideologi som vil avskaffe nasjonalstaten.

I den sjuende artikkelen viste jeg til at 40 prosent av dagens og tidligere studenter samt ansatte ved Universitetet i Oxford mener Milton Friedman hadde rett i at foretakets eneste sosiale ansvar er ke profitten; andre hensyn enn ke bunnlinjen er sosialisme.

I den ttende artikkelen om nyliberalister viste jeg til Friedmans og Friedrich von Hayeks demokratiske sinnelag. Friedman sa [l]a os vre helt klare; jeg tror ikke p demokrati i det hele tatt. Man m som samfunnsinteressert ta stilling til om denne arven fra Friedman er dd nr man observerer hvordan eksperter og media hndterte overraskende utfall i demokratiske valg nylig i blant annet Storbritannia og USA.

I den niende artikkelen forskte jeg argumentere for at det er viktig for et tankesett erobre kjernen i samfunnet. Nr kjernen er erobret, er det umulig f gjennomslag for endringer som er i konflikt med dogmene i kjernen.

Forskere som har forskt jobbe med nyliberalisme fra et akademisk ststed, blir latterliggjort i sirkler som str kjernen nrmest. Det nyliberalistiske tidsskriftet The Economist anmeldte i 2013 boken Never let a serious crisis go to waste av Philip Mirowski. Det eneste The Economist fokuserte p, var at boken var vanskelig lese. The world's worst sentence?, slo de nyliberalistiske journalistene fast i omtalen av boken. angripe form og ikke innhold er et gammelt knep.

Omfanget av akademisk arbeid om nyliberalismen har etter hvert blitt enormt. Ikke minst sto Universitetet i Oslo for et betydelig bidrag for ti r siden, da de ga ut boken Nyliberalisme og dens historie i kjlvannet av et forskningsprosjekt som forente 27 professorer, frsteamanuenser, forskere og stipendiater. Derfor er det vanskeligere enn fr lukke ynene for fenomenet nyliberalisme.

Om nyliberalisme er et fornuftig begrep, om ideologien har ftt stort gjennomslag, om politikken har gitt resultater - alt dette er opp til den enkelte samfunnsinteresserte vurdere. Artikkelserien fr derfor fungere som en kilde til inspirasjon for reflektere mer over ideologien; som vanlig vil noen hevde at glasset er halvfullt, mens andre mener det samme glasset er halvtomt. Hva sier mine yne meg om nyliberalismen?

Nyliberalismen er i mine yne den ideologien som i strst grad preger tankesettet i Vesten. Det er p hy tid bli klar over fenomenet, lre seg se hvordan nyliberalismen mter en i hverdagen og stille kritiske sprsml til det nyliberalistiske programmets resultater i stedet for blendes av dets utad kommuniserte intensjoner.

10 kommentarer

Du har gjort en god jobb her, synes jeg.

Dessverre tviler jeg p at dagens unge finner tid til fordype seg i emnet, selv om det blir dem som m rydde opp etter "festen". Det er nok mer fristende speile seg i paden, og samle likes...

Neste trinn n, burde bli se litt p den psykologien som gjr at folk biter p det nyliberalistene serverer.

Noe av svaret tror jeg vi finner i det at flere enn halvparten ofte anser seg ha bedre ferdigheter enn gjennomsnittet. Da er det lett selge inn ideer om at alt med "felles" i navnet er drlig, og at "individuelt" er gull. Personlig tror jeg fremtiden vil vise at mange ikke er bedre enn gjennomsnittet nr det gjelder f.eks. forvaltning av egen pensjon.

Til te: Takk for hyggelig tilbakemelding!

Vi fr stadig mer tid til overs, men har aldri hatt mindre tid til tenke gjennom et logisk resonnement. Det gjr en til et lett offer for manipulatorer.

Takk for solid innsats. Da kommer kanskje MSM haltende etter om en tyve rs tid.

Om glasset sees som halvfullt eller halvtomt er en ganske mild dom. Greit p en mte, nyliberalismen har brakt oss noe, i form av materiell velstand. Den har ogs tatt mye, av oss som mennesker. Noe av det mer positive som kan sies tror jeg, er at nyliberalismen som ideologi ikke er svrt selvbevisst. Dermed blir avgrensningen til omverdenen noks perforert, dvs den (nyliberalismen) evner 'ri p tidsblgen' , den evner muligens transformere seg selv. Da ville vi i s fall ikke kalle den nyliberalisme lenger.

Det som sannsynligvis kommer er strre oppmerksomhet rundt de verdier som forvitrer under nyliberalismen. Nyliberalismen dyrker i en viss forstand 'verdilshet'. Det viktige blir da ikke bare fastsl om begeret er halvfullt eller halvtomt - men om det blir fullere eller tommere!

Til Anonym: Takk for hyggelig tilbakemelding!

Noen vil nok alltids hevde at glasset er halvfullt nr det er i ferd med tmmes...

Ellers tror jeg nyliberalismen kan bli avlst av noe annet s lenge sterke krefter ser seg tjent med en slik endring. Det er jo ikke slik at de sterke interessene som stttet og fortsatt sttter nyliberalismen er spesielt filosofisk anlagte eller intelligente; de er mest interessert i sikre seg strst mulig del av kaken. Intet nytt under solen, alts.

Til Trym:

Her er litt konstruktiv (forhpentligvis) kritikk.

Veldig bra at du skriver om dette, men du kunne med fordel ha skrevet litt mer direkte og pekt p faktiske problemer, slik at de som ikke er s politisk bevandret hadde forsttt poengene.

Jeg synes du skriver alt for lite om de faktiske problemene nyliberalismen frer med seg i praksis, fremfor din egen tolkning om at nyliberalismen er en direkte konsekvens (og muligens ml) av fordekte motiver fra en politisk tradisjon.

Innimellom kommer det frem et inntrykk av at konomiske liberalister som Hayek m.fl. egentlig nsket et samfunn som styrt av crony capitalism. Det er lite tanker rundt om det var de som nsker sterk politisk styring, men som tok lrdom bde av sosialismens falitt og mulighetene til bruke markedet via kraftig politisk styring til oppn samme ml, og dermed lnte argumenter fra de samme forfatterne. Min oppfatning peker klart i retning av det siste ? if you can?t beat them, join them.

Jeg synes ikke at dagens tenketanker er noe i nrheten av vre rene p noen politisk side. Samtlige er finansiert og dermed pvirket i sitt budskap, av personer og selskaper som er langt p sidelinjen for hva de egentlig str for. Fordi det ikke ligger penger i idealisme, vil de fleste velge drive videre med illusjonen om at det bare er en mte finansiere det de egentlig vil, og ender med at bordet fanger.

Dagens neo-liberale virker oftere enn ikke, bedrive en politisk bastardisme der man bruker private selskaper og profitt til drive frem en sosial agenda, der man i stor grad spiller p post-modernistiske/neomarxistiske ideer for appellere flelsesmessig til de som ikke er s politisk bevandret, for skape et slags alibi for det de driver med. Dermed skaper de seg et slags skjold og en tilhengerflokk som ikke skjnner hva som skjer, men som kjemper til siste blodsdrpe for dem - samtidig som de selv blir ranet. Dette er etter min mening en langt strre og mer alvorlig lgn enn den du selv ppeker.

Det er rimelig sikkert at nyliberalismen er den strste rsaken til at vi fr stadig strre konomiske forskjeller. Ikke fordi de rike er grdige (som er favorittretorikken), men fordi det blir vanskeligere og vanskeligere for dem som er p utsiden lykkes med noe.

Nyliberalistene er en direkte pdriver for globalisering, via billig arbeidskraft og import av flere forbrukere som gagner dem som allerede er i posisjon. Det dobbel-kommuniseres rundt motivene for sosialt ansvar og innvandring, og folk lar seg lure.

Til slutt, men ikke minst. Innen ledelse er det en velkjent sak at det viktigste ikke er kunne pvise feil, men faktisk komme opp med en bedre lsning.

Du skriver veldig lite om hva alternativet er. For har vi egentlig s mange alternativer i en blandingskonomi, der staten forlanger ha sine tentakler og meninger om alt og ingenting, men ikke har sjans til finansiere dette selv?

Hva er ditt forslag? Mindre statlige/politiske ambisjoner? Strre andel statlig drift og eierskap?

Fordi all empiri tilsier at neoliberalisme i praksis frer til korrupsjon, crony capitalism og kunstige monopoler som resultatet av politisk bestemte entry barriers.

Samtidig s vet vi ogs at dersom staten skulle gjort alt den nsker gjre, som i dagens politiske landskap, s har den ikke sjans til f det til via nasjonalisere/drive disse tjenesten selv. Da ender vi i praksis opp med corporate welfare, slik som n, der politikerne i praksis fordeler skattebetalernes penger til de som hjelper dem tilbake, fremfor at de selv kan velge hvilke tjenester de vil kjpe og til hvilken pris.

Til Bjrn: Takk for fyldig tilbakemelding!

Kanskje man kan si det s enkelt som at nyliberalister mener mlet med konomien er vekst i privat konomisk profitt (jf. Friedmans artikkel i NYT fra 1970 om foretakets eneste sosiale ansvar), mens andre stiller sprsml ved om det virkelig kan vre s enkelt at veksten i den private profitten ivaretar alles behov og langsiktigheten.

Lsningen p eller alternativet til nyliberalismen er utvilsomt kompleks; i motsetning til komplisert som betyr at man kunne ha definert lsningen ved hjelp av andre matematiske modeller eller formelle regler. Det er fravr av kompleks tenkning i det moderne samfunnet, mens det kompliserte dyrkes fordi det gir hndgripelige lsninger. Og den eneste lsningen som presenteres p komplekse problemer, er markedet, dvs. innfring av nok en markedsmekanisme for lse et problem.

Et eksempel p at den nye liberalismen ble korrumpert, var da man etter hvert s gjennom mangfoldet i konomien og samfunnet ut fra den dogmatiske antakelsen om at konkurranse likevel ville gi et utfall som om det var mangfold og fravr av monopoler. srge for mangfoldet i konomien og sl hardere ned p store aktrer som misbruker makten sin kunne vre et sted begynne for frigjre konomien og samfunnet.

Trym:

(Svaret mitt ble noe langt igjen, men jeg skriver slik at de som ikke er helt innenfor de forskjellige tankesettene, og gidder lese, skal f noe mer forholde seg til en merkelapper - s det blir to deler).

Jeg tror ingen av oss setter noe srlig pris p nyliberalismen i den formen den fremstr. Men, jeg tror kanskje vi ser litt forskjellig p hva og hvordan, selv om konsekvensene av det allikevel er omtrent det samme. Jeg ser for eksempel p dagens nyliberalister mer som en autoritr bevegelse, som bruker markedet til oppn politiske ml, stikk i strid med markedsteorien om at forbrukere vil gjre omtrent det samme som politikken, via bevisste valg. Det er nok en del som tenker som du beskriver ogs, der de ser p politikk som et irriterende hinder, uten andre baktanker en profitt (en verdils politisk bevegelse, som ofte tyr til radikal retorikk for selge seg inn hos de lettlurte, og sensur, shaming og mobbing av motstandere som svar p kritikk).

Jeg synes kanskje at du tolker Friedmann, Hayek m.fl. noe utenfor det de egentlig mente, nr de ppekte at et selskaps eneste ml er hyest mulig fortjeneste (bruker det ordet fremfor profitt, da profitt p norsk implisitt gir et inntrykk av at det er umoralsk tjene penger ? dvs. propaganda/newspeak). For dersom du tar dette budskapet ut av sammenhengen, vil det fremst feil, og i praksis gjre politikk og nringsliv til fiender, der de hele tiden slss mot hverandre fremfor samarbeide (dette skjnner penbart de strre politiske partiene, og det er derfor det er s lite samsvar mellom retorikk og handling, og det i praksis bare er ett stort parti og et par smpartier i Norge).

Det er her mange p venstresiden trr feil, fordi de ser p private selskaper og fortjeneste som noe forferdelig, nr det i praksis er nettopp private selskaper drevet - og finansiert - med fortjeneste som hovedmotiv, som har gitt oss nesten alt vi har av moderne goder. Ganske interessant siden kapitalisme og frihandel i sin tid var kampsaker for venstresiden, og deres kampsak for f lov til vre med i markedet og tjene penger p samme vilkr som datidens elite.

Friedman et.al. var sterke forkjempere for NAP (Non Agression Principle) som forutsetter at selskaper faktisk har et sosialt ansvar, ved ikke bruke tvang mot andre selskaper eller individer. Om du blar litt dypere i det den samme skolen skriver om f.eks. forurensing og salg av vpen for offensiv bruk, s anses begge disse tingene som aggresjon. De forutsetter fredelig sameksistens, fravr av tvang og et fritt marked med informerte forbrukere. Gitt den kunnskapen vi etter hvert ogs har om tobakk, s er det penbart at holde tilbake slik informasjon (og kjre propaganda mot fakta) ganske klart ville vrt definert som aggresjon.

Dersom du ser fortjeneste-motivet i den sammenhengen blir det ikke like galt, fordi vi vet at muligheten til fortjeneste driver innovasjon, mer enn omvendt. Dersom det er reell konkurranse mellom flere aktrer i et marked, vil det fre til lavere priser, og lavere priser vil igjen fre til lavere fortjenestemarginer. Dermed tvinges selskaper til hele tiden forbedre og fornye seg for kunne ke fortjenesten. Det er vel derfor man ans trust busting som en akseptabel intervensjon ved fravr av konkurranse, fremfor detaljregulering.

Det er verdt ta med deres tanker rundt kapitalisme, at kapitalistens oppgave primrt er samle opp penger, slik at de har mulighet til skape nye selskaper. Som investor er man i mye strre grad avhengig av gjre informerte valg, enn staten, der en byrkrat kan bruke andres penger til starte noe som ikke er like veloverveid (historien viser dog at selv en blind hne kan ha flaks finne et korn eller to, eller at det meste er mulig om man kaster nok penger etter det).

(fortsettelse)

Om hele pakken til Hayek/Mises/Friedman er realistisk f til, er en helt annen sak. Spesielt siden de forutsetter at forbrukere er bde bevisste og rasjonelle, og p den mten stemmer med lommeboka.

Noe av problemet med nyliberalistene i dagens form er nettopp at de ikke gir forbrukeren mulighet til gjre disse valgene i noen srlig grad, og ptar seg rollen som portvoktere for markedet. Hvis du kombinerer dette med de fleste forbrukeres uvillighet, annet enn i ord, og evne til sette seg inn i selskapers verdiprofil i handling og ikke ord, nr noe er billigere (Ali Express er et godt eksempel) s gr det galt (i den grad man kan anse folks frie valg av noe en ikke liker som objektivt galt!)

I tillegg tror jeg ikke Friedman hadde noen formening om den massive mengden propaganda forbrukere og velgere etter hvert utsettes for, og hvor effektiv den er overfor de som ikke har kunnskap og innsikt til identifisere den.

Det store dilemmaet jeg ser er at forbrukere velger like drlig med lommeboka, som de gjr med stemmeseddelen, dersom mlet er sosialt ansvar. Instant gratification trumfer nesten alltid delayed gratification. Og jeg har ingen tro p at selskaper noen sine vil, p ordentlig, gjre noe annet enn putte opp et skalkeskjul om at de sttter current year, fordi det er det velgere og forbrukere nsker.

Se bare hvordan Google, Apple og Facebook forsker appellere til generasjon snfnugg ved markedsfre social justice for bde tiltrekke seg yngre ansatte og som skalkeskjul for billig importert arbeidskraft, samtidig som de gir etter for myndigheter og feelgood-elitens krav over hele verden om angiveri og sensur av feil meninger og alt som ikke oppfattes som koselig.

Man stemmer tross alt med lommeboka mange ganger om dagen, og ingen selskaper kan tvinge oss til kjpe produktene deres, mens vi stemmer bare annen hvert r politisk, over noe vi nesten ikke har innflytelse over. Allikevel gir vi dem vi stemmer p blankofullmakt til bestemme over valgene vi kan ta. Det er ikke penbart, under nyliberalismen, at de valgene vi har, er de beste for oss selv.

Og hvordan skal man kvitte seg med nyliberalismen, uten enten frigjre markedene, ved innfre en autoritr plankonomi, eller enda flere lover og reguleringer, med dertil muligheter for lobbing og korrupsjon?

Er det ikke litt slik ogs at forbrukerne og velgerne fr akkurat det de stemmer p? Jeg tror mye av problemet skyldes at alt for mange har outsourcet ansvaret for riktig og galt til staten, som mange ser p en slags foreldre, og blir moralsk forarget nr de ikke gjr jobben sin. Hvis man kombinerer det med at den moderne velferdsstaten har fjernet nesten alle alvorlige negative konsekvenser for dumme valg, blir det en eksplosiv blanding vi kommer til slite med i lang tid fremover.

Knut Skaarberg

Knut Skaarberg

Til Trym og Bjrn - veldig spennende diskusjon og tankevekkende innlegg fra begge to!

Om man ser p moraldelen aner jeg et skille mellom Smith og Friedman, der Smith mener at ensidig fokus p akkumulere velstand er vulgrt, mens Friedman argumenterer for at en langsiktig forvaltning ogs fremtvinger ansvarsfulle valg. P sett og vis har de rett begge to, f.eks. om man ser p Tyske familieeide selskap med 50-100 rs perspektiv som investerer tungt i lokalsamfunnet og familiene der. Dessverre ligger en stor andel av investeringsmidlene i pensjons- og forsikringsfond ol. som i stor grad fokuserer p kortsiktig profitt. Ogs sentralbanker og myndigheter har kortsiktig fokus, og gjr bevisste valg der de prioriterer smertelindring fremfor omstilling. Taperen blir den langsiktige veksten som vre barn og barnebarn skulle ha glede av.

Min delkonklusjon blir at jeg er glad jeg ikke er ung/barn i dag. De unge vokser opp i en orgie av fjas, helt uten voksne forbilder/rollemodeller. Vi voksne (mange ) er nrmest korrumpert av nyliberalismen /nyliberale dogmer. De unge har av og til bedre impulser/ideer enn vi har (s lenge det varer), men er s tungt eksponert for mental forurensning fra alle kanter at det er rart det gr an vokse opp i en slik kryssild av idioti. (Som ikke kun nyliberalismen er skyld i, men den utgjr en solid bidragsyter.)

Skriv en ny kommentar