hits

En oppsummering

kommentarer 10 kommentarer

Etter ni tidligere artikler om nyliberalismen er det på tide å oppsummere. Som vanlig avhenger konklusjonen av øynene som ser.

Dette er den tiende og siste artikkelen i en lengre serie om nyliberalismen. Her følger en oversikt over de ni tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge
  7. Hadde Friedman rett?
  8. Demokratisk underskudd
  9. Kjernen i samfunnet

I den første artikkelen tok jeg for meg to løgner som sirkulerer blant nyliberalister. Poenget var å få frem at nyliberalismen er basert på løgn utad; uten løgnen ville ikke tankesettet og politikken fått gjennomslag. Forestill deg at politikere for 50 år siden foreslo å avvikle nasjonalstaten, overføre demokratiske institusjoner til private, overnasjonale organisasjoner og åpne grensene for fri handel og innvandring. Dette hadde ikke vært et program for å vinne i demokratiske valg; derfor har løgnen og dobbelsannheter hele tiden vært viktige elementer for å implantere nyliberalismen som en trojansk hest i samfunnet.

I den andre artikkelen dokumenterte jeg at begrepet nyliberalismen har en lengre historie bak seg; det er ikke et stigmatiserende begrep som motstanderne av tankesettet har funnet opp, slik nyliberalistene hevder.

I den tredje artikkelen foreslo jeg at også nyliberalismen må måles ut fra resultater og ikke intensjoner. De siste tiårene den økonomiske ulikheten økt betydelig og i USA har folks inntekter reelt sett vært uforandret i omtrent 45 år.

I den fjerde artikkelen viste jeg til at Adam Smith Insitute endelig bruker «nyliberalisme» om sitt eget program. Dette er oppsiktsvekkende fordi så få nyliberalister har villet vedgå egen posisjon. Jeg siterte også Adam Smith Institute-lederen som en gang sa at «[v]i foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk».

I den femte artikkelen lenket jeg til en ny doktorgradsavhandling, skrevet av norske Ola Innset, om nyliberalismens barndom, fra 1920 til 1947. Innsets bidrag fungerer igjen som dokumentasjon på at nyliberalister lyver når de hevder at denne formen for liberalisme ikke skiller seg fra klassisk liberalisme, og at det ikke har noen hensikt å studere «nyliberalisme».

I den sjette artikkelen var turen kommet til Norge og hjemlige nyliberalister. Det kan være interessant å følge med i årene fremover om folk med tilknytning til Civita og Minerva er eksempelvis 17. mai-talere eller liknende; for da taler de med to tunger når de i realiteten er nært knyttet opp til en ideologi som vil avskaffe nasjonalstaten.

I den sjuende artikkelen viste jeg til at 40 prosent av dagens og tidligere studenter samt ansatte ved Universitetet i Oxford mener Milton Friedman hadde rett i at foretakets eneste sosiale ansvar er å øke profitten; andre hensyn enn å øke bunnlinjen er sosialisme.

I den åttende artikkelen om nyliberalister viste jeg til Friedmans og Friedrich von Hayeks demokratiske sinnelag. Friedman sa «[l]a os være helt klare; jeg tror ikke på demokrati i det hele tatt». Man må som samfunnsinteressert ta stilling til om denne arven fra Friedman er død når man observerer hvordan eksperter og media håndterte overraskende utfall i demokratiske valg nylig i blant annet Storbritannia og USA.

I den niende artikkelen forsøkte jeg å argumentere for at det er viktig for et tankesett å erobre kjernen i samfunnet. Når kjernen er erobret, er det umulig å få gjennomslag for endringer som er i konflikt med dogmene i kjernen.

Forskere som har forsøkt å jobbe med nyliberalisme fra et akademisk ståsted, blir latterliggjort i sirkler som står kjernen nærmest. Det nyliberalistiske tidsskriftet The Economist anmeldte i 2013 boken «Never let a serious crisis go to waste» av Philip Mirowski. Det eneste The Economist fokuserte på, var at boken var vanskelig å lese. «The world's worst sentence?», slo de nyliberalistiske journalistene fast i omtalen av boken. Å angripe form og ikke innhold er et gammelt knep.

Omfanget av akademisk arbeid om nyliberalismen har etter hvert blitt enormt. Ikke minst sto Universitetet i Oslo for et betydelig bidrag for ti år siden, da de ga ut boken Nyliberalisme og dens historie» i kjølvannet av et forskningsprosjekt som forente 27 professorer, førsteamanuenser, forskere og stipendiater. Derfor er det vanskeligere enn før å lukke øynene for fenomenet nyliberalisme.

Om nyliberalisme er et fornuftig begrep, om ideologien har fått stort gjennomslag, om politikken har gitt resultater - alt dette er opp til den enkelte samfunnsinteresserte å vurdere. Artikkelserien får derfor fungere som en kilde til inspirasjon for å reflektere mer over ideologien; som vanlig vil noen hevde at glasset er halvfullt, mens andre mener det samme glasset er halvtomt. Hva sier mine øyne meg om nyliberalismen?

Nyliberalismen er i mine øyne den ideologien som i størst grad preger tankesettet i Vesten. Det er på høy tid å bli klar over fenomenet, lære seg å se hvordan nyliberalismen møter en i hverdagen og stille kritiske spørsmål til det nyliberalistiske programmets resultater i stedet for å blendes av dets utad kommuniserte intensjoner.

10 kommentarer

te

12.02.2018 kl.03:04

Du har gjort en god jobb her, synes jeg.

Dessverre tviler jeg på at dagens unge finner tid til å fordype seg i emnet, selv om det blir dem som må rydde opp etter "festen". Det er nok mer fristende å speile seg i paden, og samle likes...

Neste trinn nå, burde bli å se litt på den psykologien som gjør at folk biter på det nyliberalistene serverer.

Noe av svaret tror jeg vi finner i det at flere enn halvparten ofte anser seg å ha bedre ferdigheter enn gjennomsnittet. Da er det lett å selge inn ideer om at alt med "felles" i navnet er dårlig, og at "individuelt" er gull. Personlig tror jeg fremtiden vil vise at mange ikke er bedre enn gjennomsnittet når det gjelder f.eks. forvaltning av egen pensjon.

Trym Riksen

14.02.2018 kl.15:36

Til te: Takk for hyggelig tilbakemelding!

Vi får stadig mer tid til overs, men har aldri hatt mindre tid til å tenke gjennom et logisk resonnement. Det gjør en til et lett offer for manipulatorer.

13.02.2018 kl.16:25

Takk for solid innsats. Da kommer kanskje MSM haltende etter om en tyve års tid.

Om glasset sees som halvfullt eller halvtomt er en ganske mild dom. Greit på en måte, nyliberalismen har brakt oss noe, i form av materiell velstand. Den har også tatt mye, av oss som mennesker. Noe av det mer positive som kan sies tror jeg, er at nyliberalismen som ideologi ikke er svært selvbevisst. Dermed blir avgrensningen til omverdenen nokså perforert, dvs den (nyliberalismen) evner å 'ri på tidsbølgen' , den evner muligens å transformere seg selv. Da ville vi i så fall ikke kalle den nyliberalisme lenger.

Det som sannsynligvis kommer er større oppmerksomhet rundt de verdier som forvitrer under nyliberalismen. Nyliberalismen dyrker i en viss forstand 'verdiløshet'. Det viktige blir da ikke bare å fastslå om begeret er halvfullt eller halvtomt - men om det blir fullere eller tommere!

Trym Riksen

14.02.2018 kl.15:34

Til Anonym: Takk for hyggelig tilbakemelding!

Noen vil nok alltids hevde at glasset er halvfullt når det er i ferd med å tømmes...

Ellers tror jeg nyliberalismen kan bli avløst av noe annet så lenge sterke krefter ser seg tjent med en slik endring. Det er jo ikke slik at de sterke interessene som støttet og fortsatt støtter nyliberalismen er spesielt filosofisk anlagte eller intelligente; de er mest interessert i å sikre seg størst mulig del av kaken. Intet nytt under solen, altså.

Bjørn

15.02.2018 kl.17:59

Til Trym:

Her er litt konstruktiv (forhåpentligvis) kritikk.

Veldig bra at du skriver om dette, men du kunne med fordel ha skrevet litt mer direkte og pekt på faktiske problemer, slik at de som ikke er så politisk bevandret hadde forstått poengene.

Jeg synes du skriver alt for lite om de faktiske problemene nyliberalismen fører med seg i praksis, fremfor din egen tolkning om at nyliberalismen er en direkte konsekvens (og muligens mål) av fordekte motiver fra en politisk tradisjon.

Innimellom kommer det frem et inntrykk av at økonomiske liberalister som Hayek m.fl. egentlig ønsket et samfunn som styrt av crony capitalism. Det er lite tanker rundt om det var de som ønsker sterk politisk styring, men som tok lærdom både av sosialismens falitt og mulighetene til å bruke «markedet» via kraftig politisk styring til å oppnå samme mål, og dermed lånte argumenter fra de samme forfatterne. Min oppfatning peker klart i retning av det siste ? «if you can?t beat them, join them».

Jeg synes ikke at dagens tenketanker er noe i nærheten av å være rene på noen politisk side. Samtlige er finansiert og dermed påvirket i sitt budskap, av personer og selskaper som er langt på sidelinjen for hva de egentlig står for. Fordi det ikke ligger penger i idealisme, vil de fleste velge å drive videre med illusjonen om at det bare er en måte å finansiere det de egentlig vil, og ender med at bordet fanger.

Dagens neo-liberale virker oftere enn ikke, å bedrive en politisk bastardisme der man bruker private selskaper og profitt til å drive frem en sosial agenda, der man i stor grad spiller på post-modernistiske/neomarxistiske ideer for å appellere følelsesmessig til de som ikke er så politisk bevandret, for å skape et slags alibi for det de driver med. Dermed skaper de seg et slags skjold og en tilhengerflokk som ikke skjønner hva som skjer, men som kjemper til siste blodsdråpe for dem - samtidig som de selv blir ranet. Dette er etter min mening en langt større og mer alvorlig løgn enn den du selv påpeker.

Det er rimelig sikkert at nyliberalismen er den største årsaken til at vi får stadig større økonomiske forskjeller. Ikke fordi «de rike» er grådige (som er favorittretorikken), men fordi det blir vanskeligere og vanskeligere for dem som er på utsiden å lykkes med noe.

Nyliberalistene er en direkte pådriver for globalisering, via billig arbeidskraft og import av flere forbrukere som gagner dem som allerede er i posisjon. Det dobbel-kommuniseres rundt motivene for «sosialt ansvar» og innvandring, og folk lar seg lure.

Til slutt, men ikke minst. Innen ledelse er det en velkjent sak at det viktigste ikke er å kunne påvise feil, men faktisk komme opp med en bedre løsning.

Du skriver veldig lite om hva alternativet er. For har vi egentlig så mange alternativer i en blandingsøkonomi, der staten forlanger å ha sine tentakler og meninger om alt og ingenting, men ikke har sjans til å finansiere dette selv?

Hva er ditt forslag? Mindre statlige/politiske ambisjoner? Større andel statlig drift og eierskap?

Fordi all empiri tilsier at neoliberalisme i praksis fører til korrupsjon, crony capitalism og kunstige monopoler som resultatet av politisk bestemte «entry barriers».

Samtidig så vet vi også at dersom staten skulle gjort alt den ønsker å gjøre, som i dagens politiske landskap, så har den ikke sjans til å få det til via å nasjonalisere/drive disse tjenesten selv. Da ender vi i praksis opp med corporate welfare, slik som nå, der politikerne i praksis fordeler skattebetalernes penger til de som hjelper dem tilbake, fremfor at de selv kan velge hvilke tjenester de vil kjøpe og til hvilken pris.

Trym Riksen

15.02.2018 kl.21:14

Til Bjørn: Takk for fyldig tilbakemelding!

Kanskje man kan si det så enkelt som at nyliberalister mener målet med økonomien er vekst i privat økonomisk profitt (jf. Friedmans artikkel i NYT fra 1970 om foretakets eneste sosiale ansvar), mens andre stiller spørsmål ved om det virkelig kan være så enkelt at veksten i den private profitten ivaretar alles behov og langsiktigheten.

Løsningen på eller alternativet til nyliberalismen er utvilsomt kompleks; i motsetning til komplisert som betyr at man kunne ha definert løsningen ved hjelp av andre matematiske modeller eller formelle regler. Det er fravær av kompleks tenkning i det moderne samfunnet, mens det kompliserte dyrkes fordi det gir håndgripelige løsninger. Og den eneste løsningen som presenteres på komplekse problemer, er markedet, dvs. innføring av nok en markedsmekanisme for å løse et problem.

Et eksempel på at den nye liberalismen ble korrumpert, var da man etter hvert så gjennom mangfoldet i økonomien og samfunnet ut fra den dogmatiske antakelsen om at konkurranse likevel ville gi et utfall som om det var mangfold og fravær av monopoler. Å sørge for mangfoldet i økonomien og slå hardere ned på store aktører som misbruker makten sin kunne være et sted å begynne for å frigjøre økonomien og samfunnet.

Bjørn

16.02.2018 kl.03:41

Trym:

(Svaret mitt ble noe langt igjen, men jeg skriver slik at de som ikke er helt innenfor de forskjellige tankesettene, og gidder å lese, skal få noe mer å forholde seg til en merkelapper - så det blir to deler).

Jeg tror ingen av oss setter noe særlig pris på nyliberalismen i den formen den fremstår. Men, jeg tror kanskje vi ser litt forskjellig på hva og hvordan, selv om konsekvensene av det allikevel er omtrent det samme. Jeg ser for eksempel på dagens nyliberalister mer som en autoritær bevegelse, som bruker markedet til å oppnå politiske mål, stikk i strid med markedsteorien om at forbrukere vil gjøre omtrent det samme som politikken, via bevisste valg. Det er nok en del som tenker som du beskriver også, der de ser på politikk som et irriterende hinder, uten å andre baktanker en «profitt» (en verdiløs politisk bevegelse, som ofte tyr til radikal retorikk for å selge seg inn hos de lettlurte, og sensur, shaming og mobbing av motstandere som svar på kritikk).

Jeg synes kanskje at du tolker Friedmann, Hayek m.fl. noe utenfor det de egentlig mente, når de påpekte at et selskaps eneste mål er høyest mulig fortjeneste (bruker det ordet fremfor profitt, da profitt på norsk implisitt gir et inntrykk av at det er umoralsk å tjene penger ? dvs. propaganda/newspeak). For dersom du tar dette budskapet ut av sammenhengen, vil det fremstå feil, og i praksis gjøre politikk og næringsliv til fiender, der de hele tiden slåss mot hverandre fremfor å samarbeide (dette skjønner åpenbart de større politiske partiene, og det er derfor det er så lite samsvar mellom retorikk og handling, og det i praksis bare er ett stort parti og et par småpartier i Norge).

Det er her mange på venstresiden trår feil, fordi de ser på private selskaper og fortjeneste som noe forferdelig, når det i praksis er nettopp private selskaper drevet - og finansiert - med fortjeneste som hovedmotiv, som har gitt oss nesten alt vi har av moderne goder. Ganske interessant siden kapitalisme og frihandel i sin tid var kampsaker for venstresiden, og deres kampsak for å få lov til å være med i markedet og tjene penger på samme vilkår som datidens elite.

Friedman et.al. var sterke forkjempere for NAP (Non Agression Principle) som forutsetter at selskaper faktisk har et sosialt ansvar, ved ikke å bruke tvang mot andre selskaper eller individer. Om du blar litt dypere i det den samme skolen skriver om f.eks. forurensing og salg av våpen for offensiv bruk, så anses begge disse tingene som aggresjon. De forutsetter fredelig sameksistens, fravær av tvang og et fritt marked med informerte forbrukere. Gitt den kunnskapen vi etter hvert også har om tobakk, så er det åpenbart at å holde tilbake slik informasjon (og kjøre propaganda mot fakta) ganske klart ville vært definert som aggresjon.

Dersom du ser fortjeneste-motivet i den sammenhengen blir det ikke like galt, fordi vi vet at muligheten til fortjeneste driver innovasjon, mer enn omvendt. Dersom det er reell konkurranse mellom flere aktører i et marked, vil det føre til lavere priser, og lavere priser vil igjen føre til lavere fortjenestemarginer. Dermed tvinges selskaper til hele tiden å forbedre og fornye seg for å kunne øke fortjenesten. Det er vel derfor man anså «trust busting» som en akseptabel intervensjon ved fravær av konkurranse, fremfor detaljregulering.

Det er verdt å ta med deres tanker rundt kapitalisme, at kapitalistens oppgave primært er å samle opp penger, slik at de har mulighet til å skape nye selskaper. Som investor er man i mye større grad avhengig av å gjøre informerte valg, enn staten, der en byråkrat kan bruke andres penger til å starte noe som ikke er like veloverveid (historien viser dog at selv en blind høne kan ha flaks å finne et korn eller to, eller at det meste er mulig om man kaster nok penger etter det).

Bjørn

16.02.2018 kl.03:42

(fortsettelse)

Om hele pakken til Hayek/Mises/Friedman er realistisk å få til, er en helt annen sak. Spesielt siden de forutsetter at forbrukere er både bevisste og rasjonelle, og på den måten stemmer med lommeboka.

Noe av problemet med nyliberalistene i dagens form er nettopp at de ikke gir forbrukeren mulighet til å gjøre disse valgene i noen særlig grad, og påtar seg rollen som portvoktere for markedet. Hvis du kombinerer dette med de fleste forbrukeres uvillighet, annet enn i ord, og evne til å sette seg inn i selskapers verdiprofil i handling og ikke ord, når noe er billigere (Ali Express er et godt eksempel) så går det galt (i den grad man kan anse folks frie valg av noe en ikke liker som objektivt galt!)

I tillegg tror jeg ikke Friedman hadde noen formening om den massive mengden propaganda forbrukere og velgere etter hvert utsettes for, og hvor effektiv den er overfor de som ikke har kunnskap og innsikt til å identifisere den.

Det store dilemmaet jeg ser er at forbrukere velger like dårlig med lommeboka, som de gjør med stemmeseddelen, dersom målet er «sosialt ansvar». «Instant gratification» trumfer nesten alltid «delayed gratification». Og jeg har ingen tro på at selskaper noen sine vil, på ordentlig, gjøre noe annet enn å putte opp et skalkeskjul om at de støtter «current year», fordi det er det velgere og forbrukere ønsker.

Se bare hvordan Google, Apple og Facebook forsøker å appellere til generasjon snøfnugg ved å markedsføre «social justice» for både å tiltrekke seg yngre ansatte og som skalkeskjul for billig importert arbeidskraft, samtidig som de gir etter for myndigheter og «feelgood-eliten»s krav over hele verden om angiveri og sensur av «feil meninger» og alt som ikke oppfattes som koselig.

Man stemmer tross alt med lommeboka mange ganger om dagen, og ingen selskaper kan tvinge oss til å kjøpe produktene deres, mens vi stemmer bare annen hvert år politisk, over noe vi nesten ikke har innflytelse over. Allikevel gir vi dem vi stemmer på blankofullmakt til å bestemme over valgene vi kan ta. Det er ikke åpenbart, under nyliberalismen, at de valgene vi har, er de beste for oss selv.

Og hvordan skal man kvitte seg med nyliberalismen, uten enten å frigjøre markedene, ved å innføre en autoritær planøkonomi, eller enda flere lover og reguleringer, med dertil muligheter for lobbing og korrupsjon?

Er det ikke litt slik også at forbrukerne og velgerne får akkurat det de stemmer på? Jeg tror mye av problemet skyldes at alt for mange har outsourcet ansvaret for «riktig og galt» til staten, som mange ser på en slags foreldre, og blir moralsk forarget når de ikke «gjør jobben sin». Hvis man kombinerer det med at den moderne velferdsstaten har fjernet nesten alle alvorlige negative konsekvenser for dumme valg, blir det en eksplosiv blanding vi kommer til å slite med i lang tid fremover.

Knut Skaarberg

23.02.2018 kl.10:00

Til Trym og Bjørn - veldig spennende diskusjon og tankevekkende innlegg fra begge to!

Om man ser på moraldelen aner jeg et skille mellom Smith og Friedman, der Smith mener at ensidig fokus på å akkumulere velstand er vulgært, mens Friedman argumenterer for at en langsiktig forvaltning også fremtvinger ansvarsfulle valg. På sett og vis har de rett begge to, f.eks. om man ser på Tyske familieeide selskap med 50-100 års perspektiv som investerer tungt i lokalsamfunnet og familiene der. Dessverre ligger en stor andel av investeringsmidlene i pensjons- og forsikringsfond ol. som i stor grad fokuserer på kortsiktig profitt. Også sentralbanker og myndigheter har kortsiktig fokus, og gjør bevisste valg der de prioriterer smertelindring fremfor omstilling. Taperen blir den langsiktige veksten som våre barn og barnebarn skulle ha glede av.

28.02.2018 kl.15:58

Min delkonklusjon blir at jeg er glad jeg ikke er ung/barn i dag. De unge vokser opp i en orgie av fjas, helt uten voksne forbilder/rollemodeller. Vi voksne (mange ) er nærmest korrumpert av nyliberalismen /nyliberale dogmer. De unge har av og til bedre impulser/ideer enn vi har (så lenge det varer), men er så tungt eksponert for mental forurensning fra alle kanter at det er rart det går an å vokse opp i en slik kryssild av idioti. (Som ikke kun nyliberalismen er skyld i, men den utgjør en solid bidragsyter.)

Skriv en ny kommentar