hits

Kjernen i samfunnet

kommentarer 6 kommentarer

Kampen om kjernen i samfunnet er viktig. For den som kontrollerer kjernen, sitter med nøkkelen til endring og innflytelse.

Tenk deg at tenkesettet i samfunnet alltid vender tilbake til en kjerne for verifisering. Verifikasjonen består i å vurdere om innspillet er kompatibelt med kjernen. Da vil inkompatible innspill forkastes, mens bare kompatible innspill vil passere.

Dette er den niende artikkelen hvor jeg diskuterer sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge
  7. Hadde Friedman rett?
  8. Demokratisk underskudd

I det moderne samfunnet er det nyliberalismen som representerer kjernen. I tidligere tider var det kristendom eller andre tankesett som utgjorde denne kjernen. Jeg tenkte å bruke et velkjent eksempel for å illustrere hvordan den moderne kjernen fungerer for endring og innflytelse, nemlig frihandel og implisitt innvandring.

Da nyliberalismen overtok kjernen i det moderne samfunnet, hentet den støtte til frihandelsprogrammet sitt fra vidt forskjellige interessegrupper. Big business, det vil si de største aktørene i den globale økonomien, har alltid vært nært knyttet opp til nyliberalismen. Derfor har big business alltid vært en forkjemper for frihandel inkludert fri flyt av arbeidskraft for å redusere prisen på arbeid. Sosialistene samles til kamp gjennom «Internasjonalen». Her synger arbeiderbevegelsen om de slavebundne som «den menneskelige rase», med mål om å starte med blanke ark. De kristne, som tidligere dominerte kjernen, kaster seg på gjennom misjonsbefalingen om å gjøre alle folkeslag til disipler. Frihandel og implisitt innvandring har derfor vært et område hvor nyliberalistene, sosialistene og de kristne har stått side om side; tilsynelatende et umulig fellesskap av vidt forskjellige grupper. Når så mange interessegrupper i samfunnet har samme mål som kjernen, er det ikke til å forundres over at kraften i en bevegelse blir spesielt stor.

Hva skjer hvis kjernen har en annen agenda enn enkelte av interessegruppene rundt? De siste månedenes debatt om trakassering i arbeidslivet er interessant. Husk at nyliberalismen ønsker å organisere mest mulig for oss og at den ønsker å bringe transaksjoner, pris og marked inn i en stadig større del av livene våre. Sånn sett har nyliberalismen og folk som arbeider for likestilling og å få alle inn i økonomien tilsynelatende samme mål. Og når trakasserende oppførsel kan tenkes å redusere transaksjonsnivået i samfunnet ved å dytte grupper ut gjennom trakassering, må trakasseringen slås ned på; trakassering som reduserer økonomisk verdiskaping, er inkompatibel med den nyliberalistiske kjernen. Derfor sto nyliberalister og andre interessegrupper side om side i kampen mot trakassering av folk som ønsker å inngå i den økonomiske verdiskapingen.

Enkelte gjorde imidlertid den feil å trekke moral isolert sett inn i trakasseringsdebatten. Det ble pekt på umoralsk oppførsel som skjedde utenfor økonomien, i den private sfæren hvor det ikke skapes økonomiske verdier. Fordi nyliberalismen bare omfatter de delene av samfunnet som organiseres gjennom transaksjoner, pris og marked - som vi kaller verdiskaping i dag - ville ikke de som var moralsk forarget over trakasserende oppførsel få støtte fra den nyliberalistiske kjernen. Derfor kommer man ingen vei hvis man ønsker å slå ned på oppførsel som bare er umoralsk. Nyliberalismen har ingen plass til moral utover det normative i nyliberalismen som tilsier at nyliberalismen må få være kjernen og utgjøre spillereglene i organiseringen av det moderne samfunnet.

Jeg ser for meg at gjennomslag, makt og innflytelse i samfunnet skjer på samme vis som når man stikker en nøkkel inn i låsen. Når nøkkelen er slipt på riktig vis og dytter på de riktige stedene inni nøkkelsystemet, har man mulighet til å låse opp eller igjen, det vil si initiere endring og utøve makt. Nyliberalismen utgjør alltid den siste stiften i låsesylinderen, og er ikke nøkkelen slipt riktig, får man ikke gjort noe som helst. Fordi moral ikke finnes i nyliberalismen, er det bortkastet å bruke tid på moral i arbeidet med å få gjennomslag og endring i det moderne samfunnet; «nøkkelen» til endring må dytte på andre strenger, som for eksempel at verdiskaping går tapt på grunn av en viss atferd. På tolkiensk vis kan man si at nyliberalismen også er den ene «ringen» som kontrollerer de andre «ringene» gjennom siling av kompatible og inkompatible innspill. Sånn sett er det viktig å skjønne hva den nyliberalistiske kjernen består i, for ellers forstår man ikke når stjernene stiller seg på rekke i det moderne samfunnet. Og som du nå ser, bugner språket vårt over av talemåter og bilder som er ment å fange opp poenget mitt.

Endring i det moderne samfunnet kommer bare i stand hvis den er kompatibel med den nyliberalistiske kjernen. Forslag som øker den økonomiske verdiskapingen får derfor gjennomslag, mens innspill som utelukkende er basert på moral opplever rejeksjon og avstøtning.

6 kommentarer

Bjarne

06.02.2018 kl.01:31

Stortingsflertallet har 'varslet' at det ikke blir noen liberalisering av søndagshandel. Liberalismen - både gammel og ny, økonomisk og annen - taper altså mot en klynge av tradisjonelle, kristne, vikarierende og revansjistiske argumenter som alle påberoper seg (en bedre) moral. Mange flere eksempler kunne nevnes.

Tildels sterke bevegelser for klima, miljø, dyrevern, landbruk, religion, etnisitet o.s.v. er ikke utpreget (ny)liberalistiske, men alene og sammen har de betydelig makt.

Når Kina og store selskaper vokser seg fete på slavelignende arbeidsmiljøer og -lønninger - inklusive brudd på omforente regler om copyright, patenter o.a. - har det egentlig noen mening å kalle det nyliberalisme? Er det ikke minst like riktig å kalle det moderne slaveri? Det kan godt være at denne metoden er eneste vei til rask utvikling i økonomisk tilbakestående land, men jeg har vanskelig for å se noe 'liberalt' ved den.

Trym Riksen

06.02.2018 kl.08:56

Til Bjarne: Søndagshandel? Det er vel en liten bagatell oppi det hele. Man skal være en ganske surmaget liberalist om man klarer å irritere seg over at det ikke går an å handle mer enn vi kan på søndager. Tror egentlig verken handel, arbeidsgivere eller ansatte ønsker at søndag blir en helt vanlig dag.

Jeg er redd du er mer interessert i trær (anekdoter) enn skog (generelle utviklingstrekk). Det er ti år siden UiO-forskere ga ut boken "Nyliberalisme - Ideer og politisk virkelighet". Så nyliberalismen er til stede fortsatt så fremt man ikke gjør sitt beste for å lukke øynene.

Bjørn

06.02.2018 kl.09:31

Trym; Jeg synes du tar opp ting her som flere burde tenke gjennom, men det er ikke helt åpenbart hvor du egentlig vil annet enn å påpeke noe som er uheldig.

For er det ikke slik at dersom vi skal kunne håndtere ressurser på en effektiv måte, så trenger vi en metode for å bytte dem mot hverandre, i.e. en form for betalingsmetode som (ideelt sett) representerer verdien av varene som bytter hender. Den materielle verdien kan aldri tallfeste subjektive immaterielle verdier.

Alle som jobber innen markedsføring er klar over begrepet «perceived value», som er svært forskjellig fra person til person, men allikevel så mangler vi noe annen måte å håndtere den enn penger. Mye av det som i dag oppfattes å tilhøre politikken er nettopp «perceived value».

Problemet med nyliberalismen, er ikke nødvendigvis tanken bak bedre ressursutnyttelse, men implementasjonen i praksis. Jeg synes din tolkning om at den originale ideen bak, har den moderne varianten som sluttmål, dvs. at det kun er et skalkeskjul for «crony capitalism», som ikke har noe med et fritt marked å gjøre, men oligarki og i sin ytterste form fascisme.

Det blir litt som de fleste andre idealistiske politiske filosofier, som f.eks. kommunisme, som alltid vil stoppe opp når den nye eliten får tilstrekkelig makt til å berike seg selv på bekostning av andre og ikke lenger finner det hensiktsmessig å gå videre. De ressurssterke og intelligente ser dette med en gang og innretter seg for å profittere fra dette, på bekostning av de godtroende fotsoldatene.

Dette er svært tydelig for dem som klarer å se på amerikansk politikk på metanivå, og ikke roter seg inn i ideologiske tuneller der de er ute av stand til å se på realitetene, men lar seg kjøpe med billig feel-good og klassisk FUD-retorikk.

Mange på venstresiden har adoptert deler av markedsliberalismen, men beholdt den under politisk kontroll, fordi de er smertelig klar over at de ikke klarer å finansiere det politiske produktet de selger ved ren statlig finansiering. De måtte tenke nytt etter kommunismens fall, for ikke ende opp som Venezuela. På mange måter er venstresidens adopsjon av liberalismen det som i praksis har endt opp som nyliberalismen, dvs. et forsøk på politisk kontroll over markedet i bytte mot visse gjenytelser (monopoler, overdrevne reguleringer osv.) hvor selskaper gir tilbake i form av symbolsaker som gagner partiene politisk, og korrupsjon.

Det er åpenbart noe som burde skurre hos de fleste, dersom et politisk parti som snakker om mangfold og «fattige», plutselig befinner seg på lag med noen av de mest kapitalistiske, globaliserte selskapene som finnes, og disse plutselig fronter symbolsaker som er i tråd med partiets syn. Man skal være rimelig naiv for å tro at store selskaper faktisk har politiske meninger, dersom de ikke mener at de tjener økonomisk på det, eller taper stort på å la være.

Jeg tror problemet du peker på har langt mer å gjøre med det store gapet mellom folks påståtte politiske ståsted, og handlingene i praksis. Det er to måter vi stemmer på. Politisk ved valg og hver dag via lommeboka. All empiri tilsier at de fleste stemmer med begge to på den måten som gjør egen lommebok størst. Og jo lenger ned i Maslov vi kommer, jo større er spriket mellom mening og handling.

Dermed er det urealistisk å tro på nyliberalismens snarlige fall, dersom man ikke som forbruker gjør bevisste valg, eller at politikken tvinges til å begrense omfanget til det den selv kan finansiere på en ryddig måte. For alternativet er enda mer autoritært, og det er neppe svaret.

Trym Riksen

06.02.2018 kl.10:02

Til Bjørn: Du skriver innledningsvis at "[je]g synes du tar opp ting her som flere burde tenke gjennom, men det er ikke helt åpenbart hvor du egentlig vil annet enn å påpeke noe som er uheldig".

Hvis jeg klarer å peke på noe som er uheldig, er jeg fornøyd. Barnet som påpekte at keiseren er naken gjorde jo bare det og fortalte ikke keiseren hva slags klær han burde ha på seg. Første skritt bort fra mørket innebærer at man i det minste klarer å åpne øynene, ikke sant?

Så skriver du: "Jeg synes din tolkning om at den originale ideen bak, har den moderne varianten som sluttmål, dvs. at det kun er et skalkeskjul for «crony capitalism», som ikke har noe med et fritt marked å gjøre, men oligarki og i sin ytterste form fascisme.

Det blir litt som de fleste andre idealistiske politiske filosofier, som f.eks. kommunisme, som alltid vil stoppe opp når den nye eliten får tilstrekkelig makt til å berike seg selv på bekostning av andre og ikke lenger finner det hensiktsmessig å gå videre. De ressurssterke og intelligente ser dette med en gang og innretter seg for å profittere fra dette, på bekostning av de godtroende fotsoldatene".

Jeg er enig i det du skriver her. Problemet med mange nyliberalister er at de mener det ikke er liberalisme i dagens samfunn. Det minner sterkt om de gamle kommunistene som sa at det egentlig ikke var kommunisme i Sovjetunionen, og at de fortsatt ventet på at skikkelig, virkelig kommunisme ble innført. For hva jeg vet er det kanskje ikke sosialisme i Venezuela eller i Nord-Korea heller.

Det var helt fra starten av ganske åpenbart at den liberalismen som Hayek m.fl. utarbeidet ble guidet av sterke pengeinteresser. Dette er godt dokumentert av Mirowski og andre. Derfor bør man heller ikke være overrasket over at det er et gap mellom nyliberalismen slik den har fått utvikle seg og nyliberalismen slik den så ut på skrivebordet i Wien for over 100 år siden.

Min forenklede versjon på 1-2-3 av nyliberalismen er slik:

1) Mises var en filosof med interesse for økonomi og samfunn. Han kom på en del idéer som folk rundt ham ble begeistret for.
2) Hayek var én av Mises' disipler. Han tok Mises' tanker fra det tyskspråklige området og ut i verden.
3) Da Hayek reiste fra England til USA, kom han i kontakt med annenrangs tenkere, som var bedre på markedsføring av idéer enn til å bedriver filosofisk tankearbeid på høyt nivå. Hayeks nye kontakter brukte Mises-Hayeks "råvarer" og foredlet disse råvarene til det som i dag utgjør grunnlaget for det vi i dag kjenner som den nye liberalismen.

Sånn sett spiller Mises og Hayek viktige roller i nyliberlismens historie, men resultatet i dag er noe helt annet enn det spesielt Mises tenkte på for 100 år siden.

Det nyliberalismen mangler i dag, er en korrektur. Og heri ligger den store kortslutningen i nyliberalismen. Nyliberalismen spiller på at konkurranse er en faktor som bidrar til stadig bedre løsninger, men selv tåler ikke nyliberalismen korrektur eller konkurranse fra andre tankesett. Det ligger i nyliberalismens natur at den søker monopol, tankemonopol, og dermed blir siste endereis.

Bjørn

06.02.2018 kl.09:40

Trym; Søndagshandel er en bagatell i det store og det hele, men på hvilken måte mener du at søndagshandel er noe som burde være politisk regulert (en overlevning fra kristendommen, forøvrig)?

Søndagshandel kommer til å skje, før eller senere, og det har lite å gjøre med nyliberalisme. Det har med at samfunnet generelt har en mye mer flytende struktur og varierte behov en før.

Det blir derfor meningsløst at noen skal bestemme over andres rett til både å jobbe og handle på en gitt ukedag, selv om jeg personlig liker at "søndag er søndag".

Det er dog mange år siden jeg følte at noe faktisk var søndag, annet enn irritasjonen over stengte butikker, på samme måte som dersom man glemmer å kjøpe øl før kl. 20:00.

Ingen stor greie, men hvem har rett til å bestemme over andre menneskers tid og eiendom på den måten? Ønsker vi oss virkelig tilbake til da AP var på sitt mest autoritære i hestehandel med KrF? Det virker en smule reaksjonært å tvinge folk tilbake til den gang søndag var søndag for folk flest.

Trym Riksen

06.02.2018 kl.10:07

Til Bjørn: Det kunne kanskje være opp til kommunene selv å avgjøre om søndag er en vanlig dag? Det er slikt man har kommunedemokrati til, ikke sant?

For øvrig er dette med å ha fri én dag i uken neppe noe som har med kristendommen å gjøre (men søndag har med kristendom å gjøre). Vi ser i mange kulturer at samfunnet sentralt pålegger sterke interesser å la arbeiderne få noe fri.

Skriv en ny kommentar