hits

Hadde Friedman rett?

kommentarer 18 kommentarer

Milton Friedman sa at «foretakets sosiale ansvar er å øke fortjenesten». 47 år etterpå er nyliberalismen godt etablert og nesten halvparten av deltakerne på en Oxford-konferanse sier seg enig med Friedman.

Gjennom seks artikler har jeg diskutert sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge

Denne gang tenkte jeg å ta en tur til Oxford for å se om nyliberalismen lever i beste velgående eller om tankesettet begynner å falme. Vi skal se at nyliberalismens for lengst avdøde fedre fortsatt preger det tankegodset som kommende og nåværende økonomer bærer på.

I oktober samlet universitetet i Oxford nåværende og tidligere studenter samt fagansatte til en debatt om profitt og formål. Spørsmålet som ble stilt, var om Friedman hadde rett. Friedman er som kjent én av nyliberalismens mest fremtredende skikkelser, noe jeg var innom i artikkel 2 om nyliberalismen og dens historie.

Friedman-spørsmålet som ble diskutert i Oxford, har sin bakgrunn i en artikkel den innflytelsesrike økonomen skrev i 1970, seks år før den svenske Riksbanken utnevnte Friedman til talsmann for det moderne økonomifaget gjennom tildelingen av den nyopprettede økonomiprisen til Nobels minne. Tittelen på Friedman-artikkelen var «The Social Responsibility of Business is to Increase its Profits». Her skrev Friedman blant annet at foretaksledere som snakket om sosialt ansvar, er «hodeløse marionetter for de intellektuelle kreftene som de siste tiårene har underminert grunnlaget for et fritt samfunn». Om «sosial bevissthet» skrev han videre at dette er i praksis som å «forkynne ren og skjær sosialisme». I stedet oppfordret Friedman foretaksledere til å bygge opp en «hyklersk fasade», hvor de gir inntrykk av å være sosialt bevisste for å bedre imaget - slik at denne fasaden blir et verktøy for å tjene mer penger.

For dem som er så gammeldags at de synes dette høres utrolig ut, passer det å minne om hva lederen av Adam Smith Institute - en av verdens ledende tenketanker - uttalte (jeg var innom Adam Smith Institute i artikkel 4 om nyliberalister som kommer ut av skapet):

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk».

Kjente ledelsesprofessorer som Michael Porter kastet seg i sin tid over Friedmans skriverier som gefundenes Fressen:

«Hvis målet ditt er noe annet enn lønnsomhet - hvis det er å bli stor, vokse fort eller å bli en teknologileder - så vil du støte på problemer», var Porters omskriving av Friedmans tanker. Enhver som har gått på en handelshøyskole de siste tiårene har støtt på liknende tenkning; den som tenker annerledes, stryker til eksamen fordi det gjelder å resitere pensumets normative innhold og ikke diskutere det.

Det hører med til historien at den nevnte Porter tilsynelatende har endret syn på Friedman etter finanskrisen. I en artikkel i Harvard Business Review i 2011 med tittelen «Creating Shared Valued», åpenbarer det seg en nyorientering:

«Foretakenes formål må omdefineres som det å skape felles verdier [eng.: creating shared value], ikke bare profitt alene [?] All profitt er ikke lik. Dette er en idé som har blitt tapt i det smale, kortsiktige fokus i kapitalmarkedene og i mye ledelsesfilosofi. Profitt som involverer et sosialt formål, representerer en høyere form for kapitalisme», skriver den «nye» Porter.

Selv om Porter viser nye takter, tenker mange av de nye og gamle Oxford-studentene som Friedman. På spørsmålet om Friedman hadde rett, svarte 102 «ja» og 168 «nei». Med andre ord tenker nesten 40 prosent av deltakerne på Oxford-konferansen på samme måte som Friedman.

Når jeg diskuterer nyliberalisme med folk, kan man få inntrykk av at moderne liberalister har kommet over Friedman - og at dette tankegodset endelig er forlatt til fordel for et tankegods som har mer med gammeldags moralfilosofi og eldre nyliberalisme å gjøre slik den ble formulert i Østerrike for 100 år siden av folk som Mises og Hayek. Men her ser vi nok et eksempel på at nesten annenhver økonom ser sosialisme der andre ser sosialt ansvar, og at mange økonomer mener sosialt bevisste ledere undergraver et fritt samfunn. Alt ut fra antakelsen om at foretaket kan ha kun ett formål, nemlig økt profitt.

Nye og gamle økonomer ved universitetet i Oxford minnet oss nylig om at Friedman lever i beste velgående. Nesten halvparten av deltakerne på en Oxford-konferanse mener én av de mest markante grunnleggerne av nyliberalismen hadde rett i at foretaket eneste sosiale ansvar er å øke fortjenesten.

18 kommentarer

te

15.01.2018 kl.02:24

Artig å lese denne blogposten i sammenheng med Steinar Juels manglende forståelse av Japansk tenkemåte.

"Etter boken skal lønningene stige i tider bedrifter sliter med lav tilgjengelighet på arbeidskraft.

? Bedriftene er ikke villige til å kapre ansatte fra nabobedrifter ved å by over lønnen. Japanske økonomer sier at bedrifter legger heller ned og avvikler virksomheten enn å øke lønningene. Det er et underlig fenomen, sier Juel."

https://e24.no/makro-og-politikk/japan/japan-kan-vaere-paa-vei-mot-en-katastrofe/24218239

Dessverre ser det ut til at hans forståelse for østlig tenkemåte er den som er rådende blant vestlige økonomer. Jeg tror det kan påføre oss stor skade, da vi ikke klarer å fange opp hva som faktisk skjer der borte nå. Japan er nærmest en mygg i forhold til det Kina ligger an til å bli, men de som bestemmer i Kina tenker mye på samme måten.

Bjørn

15.01.2018 kl.11:06

Hvis vi skal se litt større på det, har ikke Friedman i hovedsak rett i det store og det hele? Jeg synes du forenkler dette alt for mye og nærmest stiller et svart/hvitt spørsmål.

Alle bedrifter har et formål, som er bestemt av stiftelsesdokument og vedtekter. Dersom et selskap har et annet formål, står det jo fritt til å innlemme dette i vedtektene, som alle former for sosial og veldedig virksomhet, utbytte og fordeling av overskudd til hhv. aksjonærer/eiere og andre formål. Konklusjonen her må være at Friedman legger seg opp i hva folk mener deres eget selskap og investeringer skal gå til. Jeg mener dette er en naturlig del av det frie markedet. Selskaper som ikke har som eksplisitt formål å tjene mest mulig penger registreres dog for det meste som stiftelse eller non-profit (ofte av skattemessige årsaker).

Børsnoterte- eller andre former for selskap som åpner for allmennheten å investere bør la økonomien råde, med mindre de eksplisitt har oppgitt visse sosiale formål som er allment kjent og tilgjengelig. Disse må være kommunisert før folk investerer, eller så må evt. generalforsamlingen vedta dette. Vi har et lovverk som skal beskytte mot at selskapet begår handlinger som er utenfor de rammene det er konsensus om skal gjelde for næringslivet. Investorer skal føle seg sikre på at investeringen blir ivaretatt på profesjonelt grunnlag, dersom profitt er investeringens hovedmotiv.

Jeg mener Friedman har rett, dersom vi kan anta at noterte selskaper bør og skal fokusere på produktet de selger og være profesjonelle nok til å heve seg over sosiale trender, gimmicks og "current year" verdiposering. De skal lever produkter som appellerer til flest mulig, uansett verdimessig eller politisk ståsted, og fokusere på konkurranseevne.

Det vil være svært problematisk dersom ledelsen i et selskap begynner å fikle med deres egen politiske oppfatning eller surre rundt med former for "sosial rettferdighet" dersom de ikke kan gjøre det overbærende sannsynlig at dette vil øke selskapets inntjening også på lang sikt. Trender endrer seg fort. Det er ofte vi ser at selskap begynner å verdiposere når de sliter økonomisk, og produktene ikke lenger er konkurransedyktige, eller de baserer markedsstrategien sin rundt ikke-materielle verdier (perceived value).

Ofte ser vi at selskaper som offentliggjør sine visjoner om diverse "god oppførsel" gjør dette som en direkte respons på lovreguleringer og annet, der de forsøker å profittere PR-messig på å late som om det var deres egen ide, eller at de allerede gjør det og dermed er moralsk høyverdige. Dette er kun markedsføring. Dette frases nesten alltid som "vi er sosialt ansvarlige", i.e. vi følger loven men ønsker å late som det er noe mer som ligger bak, siden vi ikke har noe å tape på det uansett, fordi man ikke kan argumentere for at selskapet i stedet bør bryte loven. Om det er særlig lurt i politisk ladede spørsmål, er en annen sak.

Det er en viktig del av en effektiv økonomi å få best mulig ressursutnyttelse. Det betyr at de som leverer varer og tjenester må få gjøre det mest mulig i fred, i konkurranse med andre, for å få ned kostnadene. Dette "samfunnsoppdraget" blir klusset til om selskaper begynner å fokusere på prisøkende faktorer for å tekkes politisk aktivisme

Det er dessuten et stort problem, dersom et verdiposerende selskap møter en konkurrent som ikke bryr seg om annet enn å tjene penger, fordi det da ikke vil gjøre jobben sin med å tilby adekvat konkurranse, men fokusere på meta-nivå i håp om å selge noe annet enn produktet. Det er en grense for hvor mye kunder er villige til å betale for "de riktige verdiene" og resultatet er at det kjipeste selskapet vinner dersom det er store prisforskjeller. De fleste forbrukere har ingen bevissthet rundt dette.

For å illustrere dette, kan vi se på Kina som vinner i konkurranse med nesten samtlige vestlige selskaper og tar over marked etter marked, fordi vestlige selskap er så navlebeskuende og gjennomregulerte at det ikke finnes muligheter til å konkurrere. Kundene ser ikke ut til å bry seg overhodet, at Kina er et pill råttent, statskapitalistisk og totalitært regime, hvis handel med kinesiske selskaper kun er med på å legitimere regimets videre eksistens. Det er verdt å merke seg at Kina (og etterhvert India) er blant de mest deregulerte markedene i verden og derfor har en ekstrem produktivitet.

Når det gjelder små, unoterte selskaper, tror jeg det vil være et større tap for økonomien totalt sett dersom man utelukker alle som har en slags form for altruistisk motiv i tillegg til å tjene penger, fordi vi trenger all innovasjon og mest mulig produktivitet totalt sett.

Uansett politisk ståsted er det en ting som til syvende og sist gjelder, dersom man kommer langt nok ned i Maslovs. "It's the economy, stupid".

Trym Riksen

15.01.2018 kl.15:31

Til Bjørn: Du skriver blant annet at "[h]vis vi skal se litt større på det, har ikke Friedman i hovedsak rett i det store og det hele? Jeg synes du forenkler dette alt for mye og nærmest stiller et svart/hvitt spørsmål".

Jeg mener det tvert om er Friedman som er en retoriker som ofte lager stråmenn og lager enten-eller-problemstillinger. Som et apropos er da også nyliberalistenes mantra "there is no alternative".

Se eksempelvis på denne uttalelsen fra Friedman om demokrati:

"Let?s be clear, I don?t believe in democracy in one sense. You don?t believe in democracy. Nobody believes in democracy. You will find it hard to find anybody who will say that if ? democracy is interpreted as majority rule. You will find it hard to find anybody who will say that [if] 55% of the people believe the other 45% of the people should be shot. That?s an appropriate exercise of democracy. What I believe in is not a democracy but in individual freedom in a society in which individuals cooperate with one another. And in which there is an absence of coercion and violence. Now it turns out that democracy in the sense of majority voting is an effective means for achieving agreement on some things. On things which are not very important".

Dette er godt eksempel på at Friedman setter opp et scenario hvor han er nødt til å få rett; denne gang i at demokratier ikke fungerer.

Jeg er selvsagt enig i at foretaket må tjene penger, men at man kan skille mellom hvordan pengene er tjent. Fordi nyliberalister ikke gjør dette, tar de nyliberalistiske tenketankene gladelig i mot penger fra f.eks. tobakksprodusenter (jf. Atlas og Adam Smith Institute).

Jeg anbefaler deg denne boken (og filmen som er basert på den):

https://www.amazon.com/Corporation-Pathological-Pursuit-Profit-Power/dp/0743247469/ref=sr_1_2?ie=UTF8&qid=1516026279&sr=8-2&keywords=the+corporation

Ditt tankesett tilsier at mennesket skal gi avkall på egen moral når det går inn i foretaket. Med andre ord er det ikke plass til ens private moral i den moderne setting så lenge atferden er lovlig fra et juridisk ståsted.

Bjørn

15.01.2018 kl.11:15

te: Er du sikker på at du trekker riktig konlusjon her?

Jeg mener at det like gjerne kan tenkes at det mangler økonomisk optimisme og selskapenes tiltro til at de er i stand til å selge dyrere produkter, som vil være resultatet av høyere lønn. Det gjelder spesielt i markeder som er ikke-essensielle for kundene. Det er meningsløst å øke lønningene dersom det medfører konkurs.

Japan har en høy andel livsstil og hightech produkter, som folk strengt tatt ikke må ha, dersom de må prioritere pengene. Mye av japansk produksjon er avhengig av eksport, og de er avhengige av å være konkurransedyktige internasjonalt, nå som de ikke ligger mileivis foran de fleste andre teknologisk.

Det er også noe med øst-asiatisk ærekultur som tilsier at det vil være bedre å legge ned selskapet pent og pyntelig, enn å tape ansikt ved å gå på trynet.

Magnus

15.01.2018 kl.16:24

I det siste har det blitt populært med sosialt responsible investing. Mange oppgir at dette gir gode resultater. Det jeg har problemer med i den sammenhengen er å vurdere real språk opp mot man språk, dvs. Selskapsledelse bare dekker seg bak svulstige, men innholdsløse setninger. Jeg mistenker ofte at det er en del Friedman forstoppelse bak. Har du noen meninger om dette Riksen? Hvordan operasjonaliseres sosialt responsible på en god måte? Hittil har jeg bare hoppet over dette i årsrapporten, men hva skal jeg lete etter for å få noe ut av det?

Trym Riksen

16.01.2018 kl.15:52

Til Magnus: Det er helt riktig at selskaper lærer å tilpasse seg, i alle fall på fasaden. Om det ligger så mye godhet bak fasaden, får vel være opp til enhver å vurdere.

Apple, verdens mest populære selskap, ble for kort tid siden tatt med buksene nede da det ble kjent at de med vilje reduserer hastigheten i gamle telefoner. Samtidig står de på scenen (f.eks. den årlige Apple-konferansen) og skryter av hvor miljøorientert de er. Det er pill råttent å aktivt redusere kvaliteten på produkter slik at kunden må kjøpe ny; håper ikke jeg må forklare (alle som leser dette) hvorfor jeg synes slik atferd er pill råttent).

Fra DN nylig:

"-Alle vet om det, men ingen vil snakke om det. Vi har vennet oss til det og reflekterer ikke så mye over at produkter ikke holder så lenge som de kunne ha gjort. Vi tenker at det er ganske naturlig at en mobil holder i to-tre år, men det finnes ingen naturlov som sier at det skal være slik, sier Lindahl, som er professor i industriell miljøteknikk ved Universitetet i Linköping, til TT".

Å operasjonalisere god moral er ikke lett. I gamle dager valgte folk bevisst banker som ble ledet av religiøse (kvekere). Det var en måte å operasjonalisere moral på.

te

15.01.2018 kl.16:49

Bjørn: Det er det du skriver til slutt om annen kultur som er cluet her.

I Vesten er det stort sett kun størst mulig tall som gjelder. I Asia har de mange flere ting som spiller inn.

Ære er en viktig ting, men neste generasjon er også en viktig del av regnestykket. En vestlig økonom som ikke forstår dette, går på trynet i møte med dem.

Det som kompliserer hele greia, er at den "menige" asiaten ofte er opptatt av bling og gull, mens de som bestemmer ofte har blikket festet langt, langt frem. Kinesiske myndigheter ser mot 2100. Da kan de gjøre ting som vestlige økonomer finner hodeløst, men som for dem som er svært langsiktige er fornuftig.

Magnus

15.01.2018 kl.22:49

Når jeg skriver man-språk, mener jeg selvfølgelig mba-speak.

16.01.2018 kl.11:08

Spørsmålet blir vel egentlig om man blåser i moralfilosofi, både i og for seg og som potensielt overstyrende.

En bedrift/ virksomhet består av enkeltindivider. Jeg kan heller ikke se noen rimelig grunn til at disse i fellesskapet 'bedrift' skulle være underlagt andre kjøreregler enn resten av oss, eller når vi opptrer enkeltvis.

Tilhengere av fortjenestemotivet vil sannsynligvis vise til en eller annen form for 'økonomisk fornuft' - rasjonalitet - gidder ikke utdype her dette har vi lært . For øvrig kan man hvile på nyttemoralen. Da trenger vi i så fall en diskusjon av denne.

eksempelet ditt med Friedman viser tydelig i hvilken grad vi må rundt og utenfor tradisjonelle økonomifaglige rammer. Faget er dertil kanskje blitt for empirisk? Men hvis tingene går til Blokksberg eller deromkring kan det i hvert fall dokumenteres.

ode

16.01.2018 kl.13:09

Hei

Mange logiske ressonementer om hva som er rett eller galt. Den fundemantale status vil sees annerledes ut fra østens kultur enn den norske. Hva med fakta. Kall det gjerne adferdspsykologi ?

Hva sier Friedman om organisasjonstyranniets plass i markedet? Har den en plass? I Norge har man ro i arbeidsmarkedet, men stor mangel på vilje til å se organisasjonstyranniet angrep på markedet og konsekvensene av maktkonstellasjoner.

Jeg tror ikke at man kan konkludere med Friedman eller ikke-Friedman har rett, uten det grunnleggende syn at de ulike land nå og i overskuelig fremtid vil trekke veksler på fordeler/ulemper som er grunnfestet i ulike lands adferd og holdninger.

Problemet i Norge er at kostnadsnivået bare økes uten en langsiktig plan. Det innføres lov etter lov for å begrense verdiskapningen på bekostning av å gi markedsmuligheter for flere. Dette forhold er kanskje viktigere enn man aner. Det innføres f.eks. lover om tvungne høyere lønninger via allmengjøring av tariffavtaler, uten noen form for markedsmessige vurderinger. Dette betyr at bedrifter må utbetale lønninger selv om både arbeidstaker eller arbeidsgiver er enige i at dette ikke bør at gjøres, dersom dette vil føre til underskudd, konkurs etc. Dette gjøres via lovbestemmelser de ikke har noen innflytelse på. Og når dette er gjort er det tilnærmet umulig å endre de nærmeste 50 årene.

I Norge etablerer man således f.eks. minstelønninger i bransje etter bransje på et nivå som garantert ikke vil kunne være levedyktig for bedrifter i konkurransen med andre land. Islolert vil det i sum bety færre i jobb og flere på støtte. Den siste bransjen hvor en slik lov nå ble gjennomført er innenfor hotell- og restaurantbransjen.

Selvfølgelig vil likhet være hovedargumentet for arbeidstakerorganisasjonene. Men et kanskje like viktig element er at bedriftenes organisasjoner (les.de store bedriftene organisasjoner) bidrar til en rasering av både det lokale markedet og Norges mulighet til å delta i det globale markedet. For noen arbeidsgivere kan monopol tankegangen være en viktig faktor når de går med på dette. Det kan være lettere for store bedrifter med organisasjoner i ryggen å øke sin markedssituasjon på bekostning av de små enn å konkurrere utenfor landets grenser. For politikerne er det jo bare et spørsmål om å være populær og ettergivende. Men nasjon skyter man seg selv i foten.

Det er derfor heller ikke sikkert at Friedman med tilpasning av Porter vil være en omfattende nok modell i dag.

Bjørn

16.01.2018 kl.13:47

Trym: Jeg kan ikke helt se at det Friedman sier i utgangspunktet er så feil, rent prinsipielt, med mindre man ser på det i en absolutt verden der selskaper eksisterer i sin egen bobble, uten innflytelse fra resten av verden der de eksisterer?

Hvis du ser det i sammenheng med Friedmans (ihvertfall overordnet) var en tilhenger av NAP (Non Aggression Principle), så er det jo en filosofi som tilsier at selskaper ikke skal bruke tvang eller makt mot andre. Han har vel meg bekjent aldri forsvart at selskaper skal tråkke over uskrevne regler og utnytte åpenbare juridiske smutthull. Det er vel ingen, og spesielt ikke "Austrian School"-tilhengere som forsvarer ting som Bhopal-katastrofen i India, skadelig forurensing (klassifisert som aggresjon mot andre), oljeselskapers private hærer i Afrika, big pharma, våpenhandel til annet enn selvforsvar, utnytting av urbefolkning og regnskog osv.

Jeg er enig i at dersom man ser bort fra de som snakker fritt marked med bakgrunn i NAP, men som kun utnytter alt de kan til fordel for hard cash, så kommer det svært uheldig ut. Om selskaper i praksis vil ende med å operere under en NAP-policy er en helt annen diskusjon, fordi det står veldig mye på spill for både ledelse og andre dersom selskapet ikke tjener penger. Kina er et bevis på hvor dårlig det kan gå.

Jeg tror mye av det du skriver baserer seg på realiteten om at vi ikke lever i en verden der noe lignende NAP er mulig å forholde seg til. Ikke minst takket være politikk, som gjennomgripende bryter disse prinsippene for å godtgjøre sin egen gruppe. Det du skriver om demokrati er riktig men også litt feil, for er det ikke slik at demokrati er mob-rule, der flertallets makt kun ender der individets rettigheter begynner?

Det vil si at det er en enorm gråsone der politikken kan operere på tvers av både moral og etikk hos den enkelte, akkurat som selskaper gjør. Vi kan i begge tilfeller si at vi har "konsensus" i flertallet for reglene vi opererer under. Er det da selskapers primære oppgave å drive politikk? Etter min mening, så er selskapers primære oppgave å drive business og produsere tjenester mest mulig effektivt, men mindre man skal gjennomregulere ting så mye at at fri konkurranse kun er en festtale.

Jeg mener du ser litt for pessimistik på det med moral i selskaper. Her er noen (åpenbare) punkter:

Selskap er avhenig av en stor grad av sosial aksept i markedet de opererer. De må derfor operere innenfor akseptable rammer og lover, eller i det minste gi inntrykk av at de gjør det.

Ingen tvinges til å jobbe for et selskap som står for ting man er uening i på grunnleggende områder. Selskaper må derfor også gjøre en god del for å tilfredsstille krav fra de som jobber der. Spesielt i en kunnskapsbasert økonomi, der person og kunnskap trumfer "kontroll over produksjonsmidlene" (som venstresiden elsker som argument for at arbeid er slaveri og ikke en frivillig, gjensidig kontrakt om bytte av arbeidskraft mot penger).

Konsumenter stemmer hver dag med lommeboka.

Jeg tror elefanten i rommet er at konsumentene og velgerne ikke gjør jobben sin med å ta informerte valg, men i stor grad går den veien lommeboka sparker, uansett hvor mye de verdiposerer og meningsytrer. Men er det riktig å la de samme uinformerte velgerne bestemme hvor grensene skal gå, sett i lyst av den enorme mengden med politisk og corporate-propaganda der ute? De velger jo uansett hver dag når de handler.

Skal legge til boka i min alltid ekspanderende leselist :-)

Trym Riksen

16.01.2018 kl.16:02

Til Bjørn: Du skriver blant annet følgende: "Det er vel ingen, og spesielt ikke "Austrian School"-tilhengere som forsvarer ting som Bhopal-katastrofen i India, skadelig forurensing (klassifisert som aggresjon mot andre), oljeselskapers private hærer i Afrika, big pharma, våpenhandel til annet enn selvforsvar, utnytting av urbefolkning og regnskog osv".

Både Atlas og Adam Smith Institute tar i mot støtte fra tobakkselskaper.

Du skriver også følgende: "Selskap er avhenig av en stor grad av sosial aksept i markedet de opererer. De må derfor operere innenfor akseptable rammer og lover, eller i det minste gi inntrykk av at de gjør det".

Samtidig vet vi nå at Apple med vilje reduserer kvaliteten på produktene sine gjennom programvareoppdateringer. Å skifte batteri på Apple-produkter er med vilje gjort vanskelig og dyrt; du må innom merkeverksted, som tar lang tid, og prisen er høy. Å aktivt bidra til høyere konsum enn nødvendig, på en skjult måte, og samtidig skryte av at man er miljøvennlig (slik Apple gjør på sine konferanser), er som tatt ut av Friedmans beskrivelse av "hypocritical window-dressing".

At folk ikke endrer atferd og forlater slike selskaper, skyldes at selskaper naturligvis misliker konkurranse og bygger mur rundt kundene sine ved å gjøre det vanskelig (umulig?) å flytte over alle programmer og filer fra ett system til det neste. Det illustrerer også hvor lite folk flest likner på de rasjonelle agentene fra læreboken i økonomi.

Bjørn

16.01.2018 kl.15:55

Magnus: Har du virkelig noe stor tro på at "sosial ansvarlighet" er en virkelig verdi hos de fleste selskaper, dersom dette ikke er nedtegnet både i vedtekter, formål og støttet av aksjonærer og generalforsamling?

Det betyr ikke at verden er motsatt, men heller et resultat av den kollektive bevisstheten og kulturen i selskapet, som vil være noe i nærheten av "normem" i den genrelle befolkningen?

Dette er etter min erfaring og mening en stor grad av "newspeak" og noe markedsavdelingene ofte står for. Hvis du ser på realitetene, så er det ganske tynt det de leverer, til tross for svulstige brosyrer, uttalte verdier og glossy årsrapporter.

I tillegg har store selskaper en stor hang til å promotere lovpålagte og "current year" saker som om de var i første rekke, og gjerne i godt forkant, med å fremme disse (påtvungne) verdiene.

For det er vel ikke mange som er informerte som faktisk tror at selskaper ikke primært er ute etter de beste folkene, uansett kjønn og rase og andre politisk pålagte krav, i stillinger som faktisk betyr noe?

Bjørn

16.01.2018 kl.16:01

Te: Jeg er enig når det gjelder kultur, men jeg synes du glemmer et viktig punkt. Dersom det ikke er mulig å konkurrere når kostnadsnivået stiger, er det da noe poeng å fortsette? (ode beskriver dette veldig bra i et annet svar her)

Dersom en ikke kan forsvare kostnadsnivået i en markedsanalyse, bør vel dette til syvende og sist være det avgjørende for videre drift, for å se om ressursene kan utnyttes bedre på andre områder.

te

16.01.2018 kl.18:32

Bjørn:

Ingen av oss vet om japanerne lar være å kapre ansatte fordi de ikke kan konkurrere. Det er din antakelse. Den kan være korrekt, men også gal.

Det vi derimot vet med sikkerhet, er at japanere og andre asiater har en annen tilnærming til veldig mange ting enn det vi har. Dette er ikke ny kunnskap på noe vis, men har nok blitt undertrykket i den perioden hvor Vesten har vært ledende.

Nå er dette i ferd med å endres, og da kommer vestlige økonomer til kort, slik Steinar Juel tydeligvis også har gjort nå. Nå viser det seg at den læreboka de har brukt for å forstå verden ikke beskriver hele verden. Den har kun dekket en del av den. Da blir de forvirret, og vet ikke hva de skal gjøre.

Dette gjelder ikke bare Asia/Vesten. Det gjelder brexit, Polen, Ungarn, Trump og mange andre saker som har vært omtalt i det siste.

Økonomene bruker ei bok fra 1776 (Adam Smith) som fasit, selv om veldig mange ting i lang tid har pekt i retning av at den burde erstattes av noe bedre. Geografene trodde lenge at jorden var flat, men de evnet å ta inn over seg at ny kunnskap viste noe annet. Dette er visst ikke så lett for økonomer å få til, for de henviser stadig vekk til "klassisk økonomisk kunnskap" eller liknende for å bevise sine påstander.

For mange år siden gikk det et program på TV om hvordan asiatisk vekst ville påvirke oss. Jeg mener å huske at det het "den gule fare" eller noe veldig likt. Der intervjuet de bl.a. en indisk IT-ekspert som etter vår standard levde i et veldig enkelt hus. Spørsmålet var hvorfor han fortsatte å bo så enkelt når han kunne flytte til Europa eller USA og tjene masse penger?

Svaret var at "Du kan kjøpe en god seng, men ikke en god natts søvn".

Her kommer Vesten til kort, og vi skjønner ikke en dritt av hva som skjer der borte. Vår ignorans kommer til å koste oss dyrt.

Magnus

17.01.2018 kl.02:15

BJØRN: Jeg har ikke peiling på hva social responsible investing er, etter mitt er det vanskelig å finne noe som ikke er på kanten, bare man er villig til å drille dypt nok (som eksempelet med Apple). Likevel er sosialt ansvar et buzzword flere og flere slår rundt seg. I går var for eksempel Blackrock ute med utsagnet at det ikke lenger ville investere i selskaper som ikke tar sosialt ansvar. Vi får se hva resultatet blir av det. Håper jeg ikke er for kynisk?

Trym Riksen

17.01.2018 kl.10:30

Til Magnus: Du har rett i at definisjonen av "socially responsible investing" er kjernen. Som vanlig er dette en kamp om definisjonsmakten. Nyliberalister vil ha et helt annet syn på denne definisjonen enn mange i samfunnet for øvrig. Eplet er råttent, men det synes ikke på svartelistene over selskaper som skårer lavt på SRI og ESG.

17.01.2018 kl.16:03

"Om ' sosial bevissthet' skrev han videre at dette er som å forkynne ' ren og skjær sosialisme' ".

En skrekkelig sammenblanding av moral og sosialisme. Ingen direkte sjeldenhet. Lite kunne være mer skadelig for politikkens høyreside.

Skriv en ny kommentar