hits

Nyliberalister i Norge

kommentarer 9 kommentarer

Nyliberalistene er mange og godt organisert. Også i Norge.

Gjennom fem artikler har jeg diskutert sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen

Lesere som har fulgt med hele veien, har sett at nyliberalismen har en lang historie. For over 70 år siden brukte nyliberalister begrepet om seg selv, men så kom en lang periode hvor nyliberalister begynte å hevde at begrepet er et skjellsord oppfunnet av ideologiske motstandere. Men for et års tid siden kom én av verdens viktigste tenketanker ut av skapet som nyliberalister. Sånn sett er ringen sluttet.

Men jeg tror en del lesere fortsatt sliter med å se relevansen av det jeg skriver. For hva har dette med norske forhold å gjøre? Det viser seg at det er enkelt å identifisere nyliberalister, også i Norge, hvis vi skal tro akademikere på området. Dieter Plehwe skriver følgende i boken «The Road from Mont Pelerin» fra 2009 (se s. 4 i introduksjonskapitlet):

«Vi betrakter enhver person eller gruppe som har hatt en eller annen form for tilknytning til Mont Pelerin Society (MPS) siden 1947 å falle innenfor den sfæren som utgjør det nyliberale tankekollektivet. Derfor vil vi bruke MPS-nettverket av organiserte nyliberale intellektuelle (bare litt over 1000 medlemmer så langt) og et nært tilknyttet nettverk av nyliberale tilhengere samlet i tenketanker under paraplyen Atlas Economic Research Foundation som en syretest for å identifisere relevante personer og deres tilknytning til andre organisasjoner og institusjoner.»

I fagartikkelen «The Political Movement that Dared not Speak its own Name» fra 2014 skriver Philip Mirowski bl.a. følgende:

«Så hvordan skal man finne ut om en person er en nyliberalist? Hvis vedkommende var aktiv på 1950- og 1960-tallet, må man sjekke medlemslisten i Mont Pelerin Society som en kjapp syretest. MPS er en hemmelig organisasjon og gir selvsagt ikke ut medlemslisten uten videre til offentligheten; men de holder oversikten internt og historikere har i det siste begynt å samle sammen informasjon om listene. Men selv disse listene er ikke alltid til å stole på etter som vi nærmer oss nåtiden. MPS har mistet litt av sine intellektuelle ambisjoner og medlemsmassen er vannet ut av milliardærer og politikere som søker selvhevdelse og en bekreftelse på det som i deres egne øyne er en upåklagelig politisk smak. Det neste man kan gjøre, er å sjekke massen av nyliberale tenketanker på Atlas' nettside...»

I doktoravhandlingen «Reinventing Liberalism» fra 2017 skriver Ola Innset bl.a. følgende:

«Et bredt utvalg forskere med ulike meninger om emnet er enig i at The Mont Pelerin Society har vært sentral i nyliberalismen. Så tidlig som i 1945 overbeviste Friedrich Hayek investoren Anthony Fisher om å etablere en tenketank for å dermed påvirke samfunnet mer enn gjennom politikken, og i 1949 beskrev Hayek målet sitt om å påvirke intellektuelle og folkemeningen i artikkelen "The Intellectuals and Socialism". I 1981 etablerte Fisher en organisasjon som heter ATLAS Network, og i dag er det en paraplyorganisasjon for intet mindre enn 467 tenketanker og organisasjoner i 96 land verden over, nært knyttet til Mont Pelerin Society og Hayeks visjoner».

Bortsett fra det faktum at Trygve J. B. Hoff (1895-1982) var med på å grunnlegge Mont Pelerin Society, er det få nordmenn som har vært tilknyttet MPS. Én av de få norske medlemmene er 92-årige Thor Bang, en tidligere bankdirektør, sakfører, sekretær i Norges Rederforbund og finanspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe.

En nyere liste over medlemmer i Mont Pelerin Society viser for øvrig et yngre tilskudd på medlemslisten. Lars Nordbakken, økonom i Civita og sentralstyremedlem i Venstre, står på MPS-medlemslisten fra 2013.

Men skal man finne et større antall nyliberalister i det moderne samfunnet, må man lete andre steder - og da er det åpenbart Atlas Network som er det naturlige stedet å søke.

På Atlas' nettside er det en fin oversikt over «partnere» verden over. Her står Civita oppført som én av partnerne i Europa. Sånn sett passer norske Civita fint inn i akademikernes definisjon av moderne nyilberalister. Men så viser det seg, i et ferskt intervju fra desember i fjor, at Civita bagatelliserer forholdet til Atlas.

«Jeg ser at Atlas lister oss opp som «partner, men den oversikten må nok sees mest som en oversikt over liberale/frimarkedtankesmier i verden. Vi står på e-post-listen dere og får vite om deres aktiviteter og prisutdelinger, men er ikke «partner» i den norske betydningen av ordet,» sier fagsjef Marius Doksheim i Civita til Morgenbladet. Eksempler på dokumentert samarbeid de siste årene er at Civita deltok i Atlas Networks kåring av tiårets viktigste liberale bøker samt distribuerer Atlas' underskriftskampanje for frihandel.

Når man ser på bakgrunnen til Civita, finner man at Liberalt forskningsinstitutt er nest største aksjonær. Libertas, Liberalt forskningsinstitutts forløper, ga i sin tid økonomisk støtte til tidsskriftet Farmand, hvor det tidligere nevnte Mont Pelerin Society-medlemmet Trygve J. B. Hoff var bærende redaktør. Med andre ord har det vært norske nyliberalister sentralt plassert i det som etter hvert har blitt til Civita.

Måten Civita fungerer på, er fascinerende. De har en egen skole, Civita-skolen, og et akademi, Civita-akademiet - i tillegg til en rekke andre arrangementer. Akademiet er for personer mellom 20 og 35 år med interesse for politikk og politisk filosofi. En av de tidligere deltakerne, som jobber i utenrikstjenesten, sier de lærte mye interessant om ulike «-ismer», deriblant liberalismen - men ikke nyliberalismen.

Kanskje er det for konspiratorisk å nevne Civita, Atlas og nyliberalisme i samme åndedrag? Ola Innset, forfatteren av den ferske doktorgradsavhandlingen jeg viste til i forrige artikkel, har gjort seg opp noen tanker etter at han i en diskusjon med redaktøren i Minerva - et tidsskrift med nær tilknytning til Civita (de deler lokaler og har samme hovedaksjonær) - nevnte både Atlas og nyliberalismen i en debatt. Han beskriver opplevelsen slik:

«Det stemmer at jeg under debatten snakket en del om tenketanknettverket Atlas Network, som er satt sammen av 450 tenketanker i nærmere hundre land, blant annet Civita (...) Da er det relevant å se på det svært omfattende tenketank-nettverkets rolle i å påvirke beslutningstakere, opinionen, og i dette tilfellet også økonomifaget. Prosessene det her er snakk om er uryddige og kompliserte, men dersom man avviser dette nettverkets rolle som en spinnvill konspirasjonsteori og «helt ute» vil jeg hevde at man også mister muligheten til å forstå et viktig aspekt ved vår samtidshistorie. Civita og Minerva nekter jo ikke for at de finnes eller at de forsøker å påvirke samfunnet. Blir det kun en konspirasjonsteori dersom man hevder at de noen ganger lykkes? (...) Kanskje har jeg nå fått oppleve tenketankenes arbeid på nært hold, når mitt relativt sobre historiske arbeid om nyliberalismens historie er blitt grovt fordreid og latterliggjort av en tungt næringslivsfinansiert publikasjon. En ubehagelig, men lærerik opplevelse».

Jakten på nyliberalister er enkel ifølge akademikerne. De anbefaler å bruke Atlas Networks partnerliste for å identifisere nyliberalister i det moderne samfunnet. Men da Civita i desember ble konfrontert med sin tilknytning til Atlas, bagatelliserte Civita det hele. Jakten på nyliberalister gjøres ikke enkel når tilhengerne av ideologien hevder nyliberalisme ikke finnes - og at deres dokumenterte tilknytning til en åpenbart nyliberalistisk paraplyorganisasjon nærmest er basert på en misforståelse.

9 kommentarer

Bjørn

08.01.2018 kl.13:29

Trym, jeg har fulgt det du skriver og kommentert en del jeg finner uklart tidligere.

Jeg er i utgangspunktet enig i at nyliberalisme er en uting, men er ikke sikker på at jeg mener det av samme årsak som deg.

Du synes å mene at flertallet av dem som i det hele tatt kan være enig i mye av det Hayek m.fl. faktisk skrev, har en form for skjult agenda. Mange av "liberalistene" fra den tiden ble møtt med kraftig kritikk fordi deres modell ville føre til "den sterkestest rett" osv, og de inngikk en god del politiske kompromisser som var en slags metode, der sluttresultatet var tenkt å være det de initielt stod for. Hva dette har ført til i praksis derimot, er det all mulig grunn til å kritisere. I motsetning til deg virker det som, klarer jeg å sette pris på mye av det orginale de skrev, for prinsippene og spesielt argumentasjonen mot kollektivisme og for enkeltindividets betydning for å skape velstand og for faktisk fri konkurranse.

Jeg synes ikke du får frem noe av denne motivasjonen, der man prinsipielt ønsker et rent kapitalistisk system, men tenkte at dersom private utfører oppgaver det ikke er politisk mulig å deregulere, så er det et steg på veien. Problemet er bare det, at når man har etablert et system der "eliten", store selskaper og politikere nyter godt av systemet, så har det en tendens til å sementere seg der. Det er vel ikke uten grunn at politikere og andre går til godt betalte jobber der de ikke har kompetanse i etterkant, at man får store summer for å holde 5-minutters meningsløse taler for de man har hjulpet via politikken, og hus som på mystisk hvis selges til underpris, eller kjøpes tilbake til dobbel pris etter to år av "venner av selskapet".

Min grunn til å mislike nyliberalisme (dvs. den betydningen du legger i det) er at det i sin ytterste konsekvens er en form for skjult korporatisme/fascisme, hvor "staten" (dvs. de som representerer den) forsøker å bruke det private næringslivet til å oppnå politiske mål, mot gjenytelser i form av monopoler, løyver osv. uten at det direkte belaster offentlige budsjetter. Det er åpenbart en modell som også innbyr til pay-for-play, korrupsjon og vennetjenester, i tillegg til at det over tid er svært prisdrivende i negativ retning for forbrukere, pga. politisk styrt konkurranse. Nyliberalisme i den varianten du beskriver har ingen ting med et fritt marked eller reell konkurranse å gjøre. Vi kan se til USA hvor galt det kan gå, og spesielt mot Clinton/RINO-fraksjonen innen politikken.

Som en som har skrevet en mengde anbud til det offentlige i Norge og andre land, kan jeg underskrive på at "å legge ut på anbud" i de fleste tilfeller kommer med usynlige "strings attached" som gjør slike anbud i stor grad meningsløse, fordi utfallet ofte allerede er bestemt ved utformingen av spesifikasjonen. Jeg sier dette i lys av at jeg har vært med på anbud som både er vunnet, og tapt, så det er ikke en "dårlig taper"-kommentar. Jeg vet av førstehånds erfaring også at mange av anbudene er skrevet etter prinsippet å snakke kjøperen etter munnen, selv om man vet at det er utenforstående faktorer som gjør at det aldri kan leveres som man ikke kan lastes for, som gjør at man kan skrive regninger med gaffel i etterkant, fordi det er for dyrt både i penger, tid og prestisje å kaste leverandøren.

Det er ikke nødvendigvis viktig, men jeg mener at for å skjønne din tolkning, er det greit å skjønne fra hvilket ståsted du kommer og hva du mener er alternativet. Jeg har den oppfatningen av at dersom man skal klage på noe, bør man også presentere et eller flere alternativer man mener er bedre. Noen mener at offentlige tjenester/statlige selskaper bør gjøre jobbene som legges ut på anbud i dag, mens andre mener at staten hverken skal regulere eller utføre noen av disse jobbene i det hele tatt.

Til din opplysning, så er mitt syn på politikk og økonomi noe i nærheten av Rothbard, om det sier deg noe (svært libertariansk på grensen til ancap). Jeg er dog pragmatisk nok til å forholde meg til hvordan verden faktisk er, ikke hvordan jeg vil den skal være.

Jeg er forøvrig helt enig når det gjelder Civita/Minerva. De er en form for "liberalisme" light, der de som oftest argumenterer for sosialdemokrati i praksis gjennomført i praksis via crony capitalism. Jeg vil klassifisere dem mer som koseliberalister, som ikke tør å ta steget ut mot et ekte fritt marked.

Trym Riksen

08.01.2018 kl.16:22

Til Bjørn: Du skriver bl.a. følgende:

"Min grunn til å mislike nyliberalisme (dvs. den betydningen du legger i det) er at det i sin ytterste konsekvens er en form for skjult korporatisme/fascisme, hvor "staten" (dvs. de som representerer den) forsøker å bruke det private næringslivet til å oppnå politiske mål, mot gjenytelser i form av monopoler, løyver osv. uten at det direkte belaster offentlige budsjetter. Det er åpenbart en modell som også innbyr til pay-for-play, korrupsjon og vennetjenester, i tillegg til at det over tid er svært prisdrivende i negativ retning for forbrukere, pga. politisk styrt konkurranse. Nyliberalisme i den varianten du beskriver har ingen ting med et fritt marked eller reell konkurranse å gjøre. Vi kan se til USA hvor galt det kan gå, og spesielt mot Clinton/RINO-fraksjonen innen politikken".

Jeg deler tankegangen din her.

Der hvor vi skiller lag, er nok at jeg er mindre romantisk i mitt syn på folk som Hayek og Mises. Jeg synes ikke Hayek eller Mises står igjen som spesielt store tenkere. De var for ensporet og klarte ikke å kritisere sitt eget tankesett.

I ettertid kan det virke som om Mises-Hayek sto for mye av det intellektuelle grunnarbeidet i den nye liberalismen. Så kom de over på anglosaksisk jord hvor tankene ble tatt godt i mot; ikke minst i USA. Amerikanerne er dyktige til å markedsføre ting. Så man kan kanskje hevde at det amerikanerne - deriblant Chicago - gjorde, var å markedsføre det intellektuelle arbeidet fra Mises-Hayek? Når noe går fra det grunnleggende, intellektuelle - til noe som skal markedsføres - står man i fare for å miste noe på veien, ikke sant? Og det er i skjæringspunktet mellom det intellektuelle grunnarbeidet fra Mises-Hayek og amerikanernes markedsføring av dette tankegodset at vi har fått dagens nyliberalisme. Jeg er ikke sikker på om denne tolkningen er helt korrekt, men jeg tror det ligger noe her.

Uansett; jeg har ikke lest noe fra Hayeks eller Mises' hånd som har gjort meg spesielt imponert. Tankesettet deres var mer appellerende da jeg var yngre. I dag synes jeg tankesettet er infantilt og kjedelig.

En åpenbar blindsone i Hayek & Cos tenkning er deres refleksjoner rundt konkurranse. Konkurranse er som kjent nyliberalistenes magiske ord som gjør filosofien deres mer robust enn f.eks. sosialisme. Det nyliberalister ikke ser - tankevekkende nok - er at samfunnet sannsynligvis har godt av konkurranse mellom tankesett. Sånn sett er sosialisme og kommunisme bra hvis det gjør liberalismen bedre. Ser du poenget? Det er kanskje ikke helt tilfeldig - selv om man ikke skal undervurdere underliggende demografiske trender de siste tiårene - at en del synes å ha gått i gal retning i Vesten eller kommunismens fall på slutten av 1980-tallet? Kan noe av den negative utviklingen skyldes at det dominerende tankesettet i Vesten - nyliberalismen - mistet en konkurrent i sosialismen? Hvis du følger tankegangen; kan det ikke da tenkes at det beste er et "blandingssamfunn", hvor filosofiske retninger og økonomiske systemer kombineres og konkurrerer mot hverandre i stedet for at man monopoliserer tankesettet og det økonomiske systemet?

Fascinerende nok liker ikke dagens nyliberalister slike tanker; de kjemper om tankemonopolet! For øvrig i likhet med tilhengere av andre -ismer.

08.01.2018 kl.15:34

Jeg leser også med interesse det Trym skriver, også kommentarene.

Trym får selv utdype hva han legger i begrepet, og i kritikken. Legger til for egen del at jeg oppfatter at ovenstående kommentar, til tross for sin gjennomtenkthet og innsiktsfullhet, ikke riktig synes å gripe essensen av denne kritikken, slik jeg ser det (som er en del mer dyptgripende og med det vidtrekkende).

Bjørn

08.01.2018 kl.16:48

Anonym: Det er mulig jeg ikke oppfatter hva Trym skriver eller forsøker å komme frem til, fordi det for meg fremstår litt kryptisk.

Jeg oppfatter dog essensen i det å være at nyliberalister lyver og har en skjult agenda, uten at det kommer klart fram hva den skal være. Ønsker de en politisk styrt "blandingsøkonomi" a'la Hitler, ønsker de oligarki, eller er det rett og slett en påpeking av at det de prøver på går fullstendig galt den måten de forsøker å gjennomføre det på?

Det er vel ofte slik i politikk at ting går sakte men sikkert galt, inntil det går så galt at det kommer en motreaksjon. Trump f.eks. er etter min mening en klar motreaksjon på "nyliberalismen", på samme måte som flere og flere begynner å betvile EUs forsøk på å gjøre om Europa til et paradis for crony capitalism og fascisme light.

Bjørn

08.01.2018 kl.18:26

Trym: Takk for oppklarende svar.

Jeg har vel egentlig ikke et veldig romantisk forhold til Hayek og Mises, da jeg mener de både har sterke argumenter, og til tider også ikke-argumenter. Det er nok riktig at mange av pseudoliberalistene som jeg heller vil bruke som begrep, har hentet mange av ideene sine fra folk som disse, uten å ville ta de politiske konsekvensene fullt ut. Å bruke økonomi som argument for det de gjør er også meningsløst, siden det i et større perspektiv ikke er noe å tjene så lenge markedet er så regulert at det er umulig å levere billigere uansett, i kombinasjon med mangel på kompetanse hos innkjøper.

Jeg har ikke noen tro på at et liberalistisk (libertariansk) samfunnsideal passer for alle, fordi noen er mer individualister og andre igjen kollektivister som ikke engang forstår at noen kan ønske seg den type frihet.

Som du sier så er det viktigste at vi har en åpen og ærlig debatt og forsøker å gi folk nok politisk kunnskap til at de kan delta i debatten på en konstruktiv måte, fremfor å henge seg på en eller annen isme.

Det som for meg fremstår som veldig uklart, er hvilket "end game" nyliberalistene egentlig ser for seg, fordi tilhengere av dette politiske paradigmet står for det meste for å beholde status quo mens de henter mest mulig ut av systemet for seg og sine. Samtidig så fremstår de, sammen med sentrum/venstre-konservative som May og Merkel som rene inkarnasjoner av Ingsoc på det sosiale planet, der folk nå fengsles for "hate speech" og "wrongthink". De har på mange måter overtatt rollen til de kristenkonservative og gått mye lenger allerede.

De klarer dog å selge dette inn til en generasjon med godtroende og politiske analfabeter som tror på buskapet deres om "social justice" og identitetspolitikk, og at politiske motstandere er en eller anne variant av Hitler (en person de mer og mer ligner i sin egen politikk). Det er et klart tegn på at de har lite å fare med politisk, og er i panikk over Trump, Brexit og annet som stikker kjepper i hjulene for dem.

Så ja, de nyliberale i din variant lyver, og ikke minst er de livsfarlige når makten deres trues. Det tyder på at de har mer å tape enn bare debatten. Det blir spennende å se hvor mye dritt som graves opp i USA det neste året. Det mangler ikke på underholdning.

For å sitere Ronald Reagan: If Fascism Ever Comes to America, It Will Come in the Name of Liberalism.

Twilight Zone

09.01.2018 kl.12:56

Bjørn skrev: "Det som for meg fremstår som veldig uklart, er hvilket "end game" nyliberalistene egentlig ser for seg, fordi tilhengere av dette politiske paradigmet står for det meste for å beholde status quo mens de henter mest mulig ut av systemet for seg og sine".

Ja....Det forklarer ganske mye! Ingen visjoner utover det å berike sin egen krets.

I tillegg kommer det religiøse element. Også jeg tror at befolkningens religiøse behov er konstant over tid. Siden tradisjonell kristendom er på tilbakegang kommer alternative ideologier inn som substitutter. Dette blir spesielt skummelt fordi tilhengerne av disse alternative ideologiene ikke ser de religiøse trekkene. De har vokst fra slikt!

The road to hell is paved with good intentions! Troen på at vi er de smarte og de anstendige, og at de andre er de dumme og moralsk sett mindreverdige! En tro som ganske logisk leder til følgende "erkjennelse": Mer sentralstyring må til!

09.01.2018 kl.13:54

En klisje er fyndord som har mistet sin gjenklang. Smak litt på følgende likevel:

It is better to be vaguely right than precisely wrong. Og -

Ikke alt som teller kan telles, og ikke alt som kan telles teller.

Kan alt være glassklart? Hvis alt hadde vært glassklart, hadde vi vært perfekt intelligente. Det er vi vel ikke.

Det man kan gjøre er å innta en posisjon, gjøre rede for denne og argumentere herfra og i lys av denne. Slik sett bør man kunne være tydelig.

Mental famling er imidlertid nødvendig for å finne en posisjon, noe som nok er vel så interessant i en rekke sammenhenger. Jeg for min del er ikke så overbevist om eget beslutningsgrunnlag at ikke dette kan revurderes jevnlig. Med forbehold om at jeg tolker Kant riktig: å forstå begrunnelsen for en handling er det som kjennetegner rasjonelle vesener.

Å låse en posisjon kan derfor synes 'farlig'. Vi vet ikke alt, gjør vi vel?

Mens 'kryptisk' er et ord som kan virke svakt negativt, er 'søkende' neppe det.

Arnt Rune Flekstad

04.02.2018 kl.18:04

Kort oppsummert: Man innfører stadig flere avgifter, man sylter samfunnet inn i stadig flere regler og forbud, man sentraliserer i det uendelige ... og når samfunnet så ikke overraskende går i stå, beskylder man ... fanfare ... "nyliberalismen" for å være problemet.

Det er nødvendig å ta tak i disse feilaktige påstander om liberalisme som et skadelig problem som vokser frem. Artikkelen under er et slikt eksempel.

Artikkelens påstand om liberalismens ødeleggende kraft er simpelthen noe forvrøvlet sludder fra ende til anen. Tvertimot: Det er vel to land i Europa som fører en politikk tettest opp mot liberalistisk politikk. Det er Sveits og Luxembourg. Og de ser ut til å stortrives.

De resterende er blitt mer og mer byråkratiske, sentraliserende og først og fremst sosialdemokratiske med et drepende skattetrykk og en enorm del av befolkningen på overføringer i den offentlige sektor. i den offentlige sektor.

Dét har fjernet veksten - og deretter kommer like sikkert som et amen i kirken den sosiale uro og folks behov for å søke forsimplede (enda mer sosialistiske eller nasjonalistiske) løsninger som vil forverre problemene istedet for å løse dem.

Men å påstå at land med et skattetrykk på +40% er på vei til å gå under pga av "nyliberale" tendenser er simpelthen historieforfalskning.

I en del av verden, hvor folk i stor stil er revet ut av fattigdom, er det skjedd gjennom nettopp liberalisering av økonomien (Kina/Asia som det sterkeste eksempel) og de steder hvor det går HELT galt er hvor man stadig holder fast i en venstreorientert politikk (Venezuela, Cuba, Nord Korea....).

I Norge er situasjonen den samme: Høyt skattetrykk, tung sosialdemokratiske og alt for mye byråkrati holder oss på på deprimerende avstand fra vekst.

Og internasjonalt passer det ikke, som det står, at "behov begynner å bli mettet i deler av verden". De fleste mennesker har uoppfylte drømmer, som krever at verdier blir realisert. Drømmen om eksempelvis bedre utdannelse, bedre boliger, mer ferie, bedre biler, bedre sikring av egen helse osv.

Vedrørende at det er "stadig vanskeligere å presse produktiviteten opp", som det står, er det reelle problem at det ikke er noen produktivitetsstigning i offentlige sektor - et fenomen økonomer kaller "Baumoleffekten". I de private sektorer vokser produktiviteten, men privat sektor blir dessverre stadig mindre i forhold til de offentlige.

At råstoffsektoren "blir stadig mer økonomisk labil i takt med presset på ressursene" stemmer dårlig med at råstoffprisene er fallt vedvarende korrigert for inflasjon de siste 200 år - og at dette prisfall har vært meget intenst nettopp de seneste år.

Årsaken er, at vi for mange råvarer har større kjente forekomster enn noensinne, stor overproduksjon og teknologier under implementering som kan gi oss nærmest uendelige leveranser.

Uttalelser som "utpining av den fruktbare jord" har alltid vært korrekt visse steder - også i primitive samfunn og for tusener av år siden, men det er ikke et overordnet nasjonaløkonomisk problem i dag. Verdens grønne biomasse og landbruksproduksjon stiger med utrolig hastighet.

Og vedrørende "presset på vannressurser" kan man se på Singapore og Israel som tidligere hadde vannrasjonering men som nå har løst problemet med blant annet hyperfiltrering, avsaltning og presisjonslandbruk.

Verdens virkelige problem er, at den liberale modell, som opprinnelige gjorde oss rike er blitt avløst av avgifter, sentralisering, overregulering og irrasjonell ressurspessimisme.

Hvis man er syk gir det sjeldent mening å slå ihjel legen.

For å avslutte med Tom Woods ord:

- Med en gang du hører noen bruke ordet neoliberalisme så vet du att alt som kommer etterpå er tull. Det er ett uttrykk som ingen bruker om seg selv. Det er noe venstresiden bruker for å legge skylden for sosialismen over på kapitalismen.

Trym Riksen

04.02.2018 kl.21:34

Til Arnt Rune Flekstad: Takk for fyldig tilbakemelding.

Du må ha i bakhodet at jeg i min artikkelserie har holdt meg til innspill fra fagfolk. Akademisk arbeid, slik som doktorgraden jeg presenterte, må holde visse standarder for å få gjennomslag. Som politiker har du helt andre muligheter til å holde deg til dogmer og historier for å få gjennomslag for visse interesser. Jeg leser innlegget ditt som et politisk innspill og ikke som et forsøk på å gå i rette med akademikerne som har skrevet om nyliberalismen. Dette er ikke et forsøk på hersketeknikk, for vis meg den politiker som står fritt til å tenke helt fritt og ikke arbeide for særskilte interesser (hvilket det ikke er noe galt i så lenge man vet hvilken posisjon politikeren representerer).

Du nevner Sveits og Luxembourg som liberale stater. Jeg har studert og bodd i Sveits og jobbet med Luxembourg over noen år. Sveits er et interessant land med et stort innslag av "sosialisme"; utdannelsen er helt gratis og alle studier - med unntak av medisin - er åpne for alle borgerne. Offentlig kommunikasjon i Sveits er fremragende. Offentlige bygninger er i topp stand. Og så videre. Sveitserne er for øvrig ekstremt konservative. Folk vitser fortsatt om da kvinnene i Appenzell stemte mot at kvinner skulle ha stemmerett...

Luxembourg er ikke et land i vanlig forstand. Det er en by med noen landområder rundt.

Så du kan gjerne nevne to land som eksempler på det liberale, men de to eksemplene kan neppe brukes som en generell oppskrift på hva liberalisme er.

Fordi du er politiker, kan du ikke tenke fritt. Du kan ikke si ting som at "jeg er primært en sosialist". Men hvis sosialisme betyr å "gi etter evne og få etter behov", så er det vel slik de fleste familier fungerer? Familien er verdens eldste organiseringsform og det er den organisasjonsformen det er flest av. Men på ett eller annet sted opphører denne organisasjonsformen å fungere, kanskje fordi den empatiske sirkelen blir for stor. Da er det kanskje ikke så rart at de revolusjonære for 250 år siden snakket om "brorskap" for å få det moderne samfunnet organisert på best mulig vis? Jeg synes det er interessant å forsøke å forstå hvor langt et samfunn kan fungere som en "familie" fremfor å basere meg på dogmet om at all interaksjon må være transaksjons-, pris og markedsorientert.

Og på arbeidsplassen blir man fort presset ut hvis man hele tiden opererer med markedsorientert internprising for alle små tjenester som gjøres; tvert om fungerer arbeidsplassen først når man gjør ting for andre uten å vente noe i retur.

Det er ensidigheten jeg egentlig kritiserer i artikkelserien min; dogmer om organiseringen av det moderne samfunnet som man ikke lenger stiller spørsmålstegn ved. En del politikere ser ikke dette fordi de jobber for snevre interesser.

Til sist: Du trekker inn land som Venezuela, Cuba og Nord-Korea. Jeg har ikke skrevet om disse tre landene et eneste sted. Derfor er det rart at du trekker inn disse regimene i kritikken av artikler om nyliberalismen.

Skriv en ny kommentar