hits

Nyliberalister i Norge

Nyliberalistene er mange og godt organisert. Ogs i Norge.

Gjennom fem artikler har jeg diskutert sider ved nyliberalismen. Her flger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vr tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale lgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen

Lesere som har fulgt med hele veien, har sett at nyliberalismen har en lang historie. For over 70 r siden brukte nyliberalister begrepet om seg selv, men s kom en lang periode hvor nyliberalister begynte hevde at begrepet er et skjellsord oppfunnet av ideologiske motstandere. Men for et rs tid siden kom n av verdens viktigste tenketanker ut av skapet som nyliberalister. Snn sett er ringen sluttet.

Men jeg tror en del lesere fortsatt sliter med se relevansen av det jeg skriver. For hva har dette med norske forhold gjre? Det viser seg at det er enkelt identifisere nyliberalister, ogs i Norge, hvis vi skal tro akademikere p omrdet. Dieter Plehwe skriver flgende i boken The Road from Mont Pelerin fra 2009 (se s. 4 i introduksjonskapitlet):

Vi betrakter enhver person eller gruppe som har hatt en eller annen form for tilknytning til Mont Pelerin Society (MPS) siden 1947 falle innenfor den sfren som utgjr det nyliberale tankekollektivet. Derfor vil vi bruke MPS-nettverket av organiserte nyliberale intellektuelle (bare litt over 1000 medlemmer s langt) og et nrt tilknyttet nettverk av nyliberale tilhengere samlet i tenketanker under paraplyen Atlas Economic Research Foundation som en syretest for identifisere relevante personer og deres tilknytning til andre organisasjoner og institusjoner.

I fagartikkelen The Political Movement that Dared not Speak its own Name fra 2014 skriver Philip Mirowski bl.a. flgende:

S hvordan skal man finne ut om en person er en nyliberalist? Hvis vedkommende var aktiv p 1950- og 1960-tallet, m man sjekke medlemslisten i Mont Pelerin Society som en kjapp syretest. MPS er en hemmelig organisasjon og gir selvsagt ikke ut medlemslisten uten videre til offentligheten; men de holder oversikten internt og historikere har i det siste begynt samle sammen informasjon om listene. Men selv disse listene er ikke alltid til stole p etter som vi nrmer oss ntiden. MPS har mistet litt av sine intellektuelle ambisjoner og medlemsmassen er vannet ut av milliardrer og politikere som sker selvhevdelse og en bekreftelse p det som i deres egne yne er en upklagelig politisk smak. Det neste man kan gjre, er sjekke massen av nyliberale tenketanker p Atlas' nettside...

I doktoravhandlingen Reinventing Liberalism fra 2017 skriver Ola Innset bl.a. flgende:

Et bredt utvalg forskere med ulike meninger om emnet er enig i at The Mont Pelerin Society har vrt sentral i nyliberalismen. S tidlig som i 1945 overbeviste Friedrich Hayek investoren Anthony Fisher om etablere en tenketank for dermed pvirke samfunnet mer enn gjennom politikken, og i 1949 beskrev Hayek mlet sitt om pvirke intellektuelle og folkemeningen i artikkelen "The Intellectuals and Socialism". I 1981 etablerte Fisher en organisasjon som heter ATLAS Network, og i dag er det en paraplyorganisasjon for intet mindre enn 467 tenketanker og organisasjoner i 96 land verden over, nrt knyttet til Mont Pelerin Society og Hayeks visjoner.

Bortsett fra det faktum at Trygve J. B. Hoff (1895-1982) var med p grunnlegge Mont Pelerin Society, er det f nordmenn som har vrt tilknyttet MPS. n av de f norske medlemmene er 92-rige Thor Bang, en tidligere bankdirektr, sakfrer, sekretr i Norges Rederforbund og finanspolitisk rdgiver for Hyres stortingsgruppe.

En nyere liste over medlemmer i Mont Pelerin Society viser for vrig et yngre tilskudd p medlemslisten. Lars Nordbakken, konom i Civita og sentralstyremedlem i Venstre, str p MPS-medlemslisten fra 2013.

Men skal man finne et strre antall nyliberalister i det moderne samfunnet, m man lete andre steder - og da er det penbart Atlas Network som er det naturlige stedet ske.

P Atlas' nettside er det en fin oversikt over partnere verden over. Her str Civita oppfrt som n av partnerne i Europa. Snn sett passer norske Civita fint inn i akademikernes definisjon av moderne nyilberalister. Men s viser det seg, i et ferskt intervju fra desember i fjor, at Civita bagatelliserer forholdet til Atlas.

Jeg ser at Atlas lister oss opp som partner, men den oversikten m nok sees mest som en oversikt over liberale/frimarkedtankesmier i verden. Vi str p e-post-listen dere og fr vite om deres aktiviteter og prisutdelinger, men er ikke partner i den norske betydningen av ordet, sier fagsjef Marius Doksheim i Civita til Morgenbladet. Eksempler p dokumentert samarbeid de siste rene er at Civita deltok i Atlas Networks kring av tirets viktigste liberale bker samt distribuerer Atlas' underskriftskampanje for frihandel.

Nr man ser p bakgrunnen til Civita, finner man at Liberalt forskningsinstitutt er nest strste aksjonr. Libertas, Liberalt forskningsinstitutts forlper, ga i sin tid konomisk sttte til tidsskriftet Farmand, hvor det tidligere nevnte Mont Pelerin Society-medlemmet Trygve J. B. Hoff var brende redaktr. Med andre ord har det vrt norske nyliberalister sentralt plassert i det som etter hvert har blitt til Civita.

Mten Civita fungerer p, er fascinerende. De har en egen skole, Civita-skolen, og et akademi, Civita-akademiet - i tillegg til en rekke andre arrangementer. Akademiet er for personer mellom 20 og 35 r med interesse for politikk og politisk filosofi. En av de tidligere deltakerne, som jobber i utenrikstjenesten, sier de lrte mye interessant om ulike -ismer, deriblant liberalismen - men ikke nyliberalismen.

Kanskje er det for konspiratorisk nevne Civita, Atlas og nyliberalisme i samme ndedrag? Ola Innset, forfatteren av den ferske doktorgradsavhandlingen jeg viste til i forrige artikkel, har gjort seg opp noen tanker etter at han i en diskusjon med redaktren i Minerva - et tidsskrift med nr tilknytning til Civita (de deler lokaler og har samme hovedaksjonr) - nevnte bde Atlas og nyliberalismen i en debatt. Han beskriver opplevelsen slik:

Det stemmer at jeg under debatten snakket en del om tenketanknettverket Atlas Network, som er satt sammen av 450 tenketanker i nrmere hundre land, blant annet Civita (...) Da er det relevant se p det svrt omfattende tenketank-nettverkets rolle i pvirke beslutningstakere, opinionen, og i dette tilfellet ogs konomifaget. Prosessene det her er snakk om er uryddige og kompliserte, men dersom man avviser dette nettverkets rolle som en spinnvill konspirasjonsteori og helt ute vil jeg hevde at man ogs mister muligheten til forst et viktig aspekt ved vr samtidshistorie. Civita og Minerva nekter jo ikke for at de finnes eller at de forsker pvirke samfunnet. Blir det kun en konspirasjonsteori dersom man hevder at de noen ganger lykkes? (...) Kanskje har jeg n ftt oppleve tenketankenes arbeid p nrt hold, nr mitt relativt sobre historiske arbeid om nyliberalismens historie er blitt grovt fordreid og latterliggjort av en tungt nringslivsfinansiert publikasjon. En ubehagelig, men lrerik opplevelse.

Jakten p nyliberalister er enkel iflge akademikerne. De anbefaler bruke Atlas Networks partnerliste for identifisere nyliberalister i det moderne samfunnet. Men da Civita i desember ble konfrontert med sin tilknytning til Atlas, bagatelliserte Civita det hele. Jakten p nyliberalister gjres ikke enkel nr tilhengerne av ideologien hevder nyliberalisme ikke finnes - og at deres dokumenterte tilknytning til en penbart nyliberalistisk paraplyorganisasjon nrmest er basert p en misforstelse.

9 kommentarer

Trym, jeg har fulgt det du skriver og kommentert en del jeg finner uklart tidligere.

Jeg er i utgangspunktet enig i at nyliberalisme er en uting, men er ikke sikker p at jeg mener det av samme rsak som deg.

Du synes mene at flertallet av dem som i det hele tatt kan vre enig i mye av det Hayek m.fl. faktisk skrev, har en form for skjult agenda. Mange av "liberalistene" fra den tiden ble mtt med kraftig kritikk fordi deres modell ville fre til "den sterkestest rett" osv, og de inngikk en god del politiske kompromisser som var en slags metode, der sluttresultatet var tenkt vre det de initielt stod for. Hva dette har frt til i praksis derimot, er det all mulig grunn til kritisere. I motsetning til deg virker det som, klarer jeg sette pris p mye av det orginale de skrev, for prinsippene og spesielt argumentasjonen mot kollektivisme og for enkeltindividets betydning for skape velstand og for faktisk fri konkurranse.

Jeg synes ikke du fr frem noe av denne motivasjonen, der man prinsipielt nsker et rent kapitalistisk system, men tenkte at dersom private utfrer oppgaver det ikke er politisk mulig deregulere, s er det et steg p veien. Problemet er bare det, at nr man har etablert et system der "eliten", store selskaper og politikere nyter godt av systemet, s har det en tendens til sementere seg der. Det er vel ikke uten grunn at politikere og andre gr til godt betalte jobber der de ikke har kompetanse i etterkant, at man fr store summer for holde 5-minutters meningslse taler for de man har hjulpet via politikken, og hus som p mystisk hvis selges til underpris, eller kjpes tilbake til dobbel pris etter to r av "venner av selskapet".

Min grunn til mislike nyliberalisme (dvs. den betydningen du legger i det) er at det i sin ytterste konsekvens er en form for skjult korporatisme/fascisme, hvor "staten" (dvs. de som representerer den) forsker bruke det private nringslivet til oppn politiske ml, mot gjenytelser i form av monopoler, lyver osv. uten at det direkte belaster offentlige budsjetter. Det er penbart en modell som ogs innbyr til pay-for-play, korrupsjon og vennetjenester, i tillegg til at det over tid er svrt prisdrivende i negativ retning for forbrukere, pga. politisk styrt konkurranse. Nyliberalisme i den varianten du beskriver har ingen ting med et fritt marked eller reell konkurranse gjre. Vi kan se til USA hvor galt det kan g, og spesielt mot Clinton/RINO-fraksjonen innen politikken.

Som en som har skrevet en mengde anbud til det offentlige i Norge og andre land, kan jeg underskrive p at " legge ut p anbud" i de fleste tilfeller kommer med usynlige "strings attached" som gjr slike anbud i stor grad meningslse, fordi utfallet ofte allerede er bestemt ved utformingen av spesifikasjonen. Jeg sier dette i lys av at jeg har vrt med p anbud som bde er vunnet, og tapt, s det er ikke en "drlig taper"-kommentar. Jeg vet av frstehnds erfaring ogs at mange av anbudene er skrevet etter prinsippet snakke kjperen etter munnen, selv om man vet at det er utenforstende faktorer som gjr at det aldri kan leveres som man ikke kan lastes for, som gjr at man kan skrive regninger med gaffel i etterkant, fordi det er for dyrt bde i penger, tid og prestisje kaste leverandren.

Det er ikke ndvendigvis viktig, men jeg mener at for skjnne din tolkning, er det greit skjnne fra hvilket ststed du kommer og hva du mener er alternativet. Jeg har den oppfatningen av at dersom man skal klage p noe, br man ogs presentere et eller flere alternativer man mener er bedre. Noen mener at offentlige tjenester/statlige selskaper br gjre jobbene som legges ut p anbud i dag, mens andre mener at staten hverken skal regulere eller utfre noen av disse jobbene i det hele tatt.

Til din opplysning, s er mitt syn p politikk og konomi noe i nrheten av Rothbard, om det sier deg noe (svrt libertariansk p grensen til ancap). Jeg er dog pragmatisk nok til forholde meg til hvordan verden faktisk er, ikke hvordan jeg vil den skal vre.

Jeg er forvrig helt enig nr det gjelder Civita/Minerva. De er en form for "liberalisme" light, der de som oftest argumenterer for sosialdemokrati i praksis gjennomfrt i praksis via crony capitalism. Jeg vil klassifisere dem mer som koseliberalister, som ikke tr ta steget ut mot et ekte fritt marked.

Til Bjrn: Du skriver bl.a. flgende:

"Min grunn til mislike nyliberalisme (dvs. den betydningen du legger i det) er at det i sin ytterste konsekvens er en form for skjult korporatisme/fascisme, hvor "staten" (dvs. de som representerer den) forsker bruke det private nringslivet til oppn politiske ml, mot gjenytelser i form av monopoler, lyver osv. uten at det direkte belaster offentlige budsjetter. Det er penbart en modell som ogs innbyr til pay-for-play, korrupsjon og vennetjenester, i tillegg til at det over tid er svrt prisdrivende i negativ retning for forbrukere, pga. politisk styrt konkurranse. Nyliberalisme i den varianten du beskriver har ingen ting med et fritt marked eller reell konkurranse gjre. Vi kan se til USA hvor galt det kan g, og spesielt mot Clinton/RINO-fraksjonen innen politikken".

Jeg deler tankegangen din her.

Der hvor vi skiller lag, er nok at jeg er mindre romantisk i mitt syn p folk som Hayek og Mises. Jeg synes ikke Hayek eller Mises str igjen som spesielt store tenkere. De var for ensporet og klarte ikke kritisere sitt eget tankesett.

I ettertid kan det virke som om Mises-Hayek sto for mye av det intellektuelle grunnarbeidet i den nye liberalismen. S kom de over p anglosaksisk jord hvor tankene ble tatt godt i mot; ikke minst i USA. Amerikanerne er dyktige til markedsfre ting. S man kan kanskje hevde at det amerikanerne - deriblant Chicago - gjorde, var markedsfre det intellektuelle arbeidet fra Mises-Hayek? Nr noe gr fra det grunnleggende, intellektuelle - til noe som skal markedsfres - str man i fare for miste noe p veien, ikke sant? Og det er i skjringspunktet mellom det intellektuelle grunnarbeidet fra Mises-Hayek og amerikanernes markedsfring av dette tankegodset at vi har ftt dagens nyliberalisme. Jeg er ikke sikker p om denne tolkningen er helt korrekt, men jeg tror det ligger noe her.

Uansett; jeg har ikke lest noe fra Hayeks eller Mises' hnd som har gjort meg spesielt imponert. Tankesettet deres var mer appellerende da jeg var yngre. I dag synes jeg tankesettet er infantilt og kjedelig.

En penbar blindsone i Hayek & Cos tenkning er deres refleksjoner rundt konkurranse. Konkurranse er som kjent nyliberalistenes magiske ord som gjr filosofien deres mer robust enn f.eks. sosialisme. Det nyliberalister ikke ser - tankevekkende nok - er at samfunnet sannsynligvis har godt av konkurranse mellom tankesett. Snn sett er sosialisme og kommunisme bra hvis det gjr liberalismen bedre. Ser du poenget? Det er kanskje ikke helt tilfeldig - selv om man ikke skal undervurdere underliggende demografiske trender de siste tirene - at en del synes ha gtt i gal retning i Vesten eller kommunismens fall p slutten av 1980-tallet? Kan noe av den negative utviklingen skyldes at det dominerende tankesettet i Vesten - nyliberalismen - mistet en konkurrent i sosialismen? Hvis du flger tankegangen; kan det ikke da tenkes at det beste er et "blandingssamfunn", hvor filosofiske retninger og konomiske systemer kombineres og konkurrerer mot hverandre i stedet for at man monopoliserer tankesettet og det konomiske systemet?

Fascinerende nok liker ikke dagens nyliberalister slike tanker; de kjemper om tankemonopolet! For vrig i likhet med tilhengere av andre -ismer.

Jeg leser ogs med interesse det Trym skriver, ogs kommentarene.

Trym fr selv utdype hva han legger i begrepet, og i kritikken. Legger til for egen del at jeg oppfatter at ovenstende kommentar, til tross for sin gjennomtenkthet og innsiktsfullhet, ikke riktig synes gripe essensen av denne kritikken, slik jeg ser det (som er en del mer dyptgripende og med det vidtrekkende).

Anonym: Det er mulig jeg ikke oppfatter hva Trym skriver eller forsker komme frem til, fordi det for meg fremstr litt kryptisk.

Jeg oppfatter dog essensen i det vre at nyliberalister lyver og har en skjult agenda, uten at det kommer klart fram hva den skal vre. nsker de en politisk styrt "blandingskonomi" a'la Hitler, nsker de oligarki, eller er det rett og slett en ppeking av at det de prver p gr fullstendig galt den mten de forsker gjennomfre det p?

Det er vel ofte slik i politikk at ting gr sakte men sikkert galt, inntil det gr s galt at det kommer en motreaksjon. Trump f.eks. er etter min mening en klar motreaksjon p "nyliberalismen", p samme mte som flere og flere begynner betvile EUs forsk p gjre om Europa til et paradis for crony capitalism og fascisme light.

Trym: Takk for oppklarende svar.

Jeg har vel egentlig ikke et veldig romantisk forhold til Hayek og Mises, da jeg mener de bde har sterke argumenter, og til tider ogs ikke-argumenter. Det er nok riktig at mange av pseudoliberalistene som jeg heller vil bruke som begrep, har hentet mange av ideene sine fra folk som disse, uten ville ta de politiske konsekvensene fullt ut. bruke konomi som argument for det de gjr er ogs meningslst, siden det i et strre perspektiv ikke er noe tjene s lenge markedet er s regulert at det er umulig levere billigere uansett, i kombinasjon med mangel p kompetanse hos innkjper.

Jeg har ikke noen tro p at et liberalistisk (libertariansk) samfunnsideal passer for alle, fordi noen er mer individualister og andre igjen kollektivister som ikke engang forstr at noen kan nske seg den type frihet.

Som du sier s er det viktigste at vi har en pen og rlig debatt og forsker gi folk nok politisk kunnskap til at de kan delta i debatten p en konstruktiv mte, fremfor henge seg p en eller annen isme.

Det som for meg fremstr som veldig uklart, er hvilket "end game" nyliberalistene egentlig ser for seg, fordi tilhengere av dette politiske paradigmet str for det meste for beholde status quo mens de henter mest mulig ut av systemet for seg og sine. Samtidig s fremstr de, sammen med sentrum/venstre-konservative som May og Merkel som rene inkarnasjoner av Ingsoc p det sosiale planet, der folk n fengsles for "hate speech" og "wrongthink". De har p mange mter overtatt rollen til de kristenkonservative og gtt mye lenger allerede.

De klarer dog selge dette inn til en generasjon med godtroende og politiske analfabeter som tror p buskapet deres om "social justice" og identitetspolitikk, og at politiske motstandere er en eller anne variant av Hitler (en person de mer og mer ligner i sin egen politikk). Det er et klart tegn p at de har lite fare med politisk, og er i panikk over Trump, Brexit og annet som stikker kjepper i hjulene for dem.

S ja, de nyliberale i din variant lyver, og ikke minst er de livsfarlige nr makten deres trues. Det tyder p at de har mer tape enn bare debatten. Det blir spennende se hvor mye dritt som graves opp i USA det neste ret. Det mangler ikke p underholdning.

For sitere Ronald Reagan: If Fascism Ever Comes to America, It Will Come in the Name of Liberalism.

Twilight Zone

Twilight Zone

Bjrn skrev: "Det som for meg fremstr som veldig uklart, er hvilket "end game" nyliberalistene egentlig ser for seg, fordi tilhengere av dette politiske paradigmet str for det meste for beholde status quo mens de henter mest mulig ut av systemet for seg og sine".

Ja....Det forklarer ganske mye! Ingen visjoner utover det berike sin egen krets.

I tillegg kommer det religise element. Ogs jeg tror at befolkningens religise behov er konstant over tid. Siden tradisjonell kristendom er p tilbakegang kommer alternative ideologier inn som substitutter. Dette blir spesielt skummelt fordi tilhengerne av disse alternative ideologiene ikke ser de religise trekkene. De har vokst fra slikt!

The road to hell is paved with good intentions! Troen p at vi er de smarte og de anstendige, og at de andre er de dumme og moralsk sett mindreverdige! En tro som ganske logisk leder til flgende "erkjennelse": Mer sentralstyring m til!

En klisje er fyndord som har mistet sin gjenklang. Smak litt p flgende likevel:

It is better to be vaguely right than precisely wrong. Og -

Ikke alt som teller kan telles, og ikke alt som kan telles teller.

Kan alt vre glassklart? Hvis alt hadde vrt glassklart, hadde vi vrt perfekt intelligente. Det er vi vel ikke.

Det man kan gjre er innta en posisjon, gjre rede for denne og argumentere herfra og i lys av denne. Slik sett br man kunne vre tydelig.

Mental famling er imidlertid ndvendig for finne en posisjon, noe som nok er vel s interessant i en rekke sammenhenger. Jeg for min del er ikke s overbevist om eget beslutningsgrunnlag at ikke dette kan revurderes jevnlig. Med forbehold om at jeg tolker Kant riktig: forst begrunnelsen for en handling er det som kjennetegner rasjonelle vesener.

lse en posisjon kan derfor synes 'farlig'. Vi vet ikke alt, gjr vi vel?

Mens 'kryptisk' er et ord som kan virke svakt negativt, er 'skende' neppe det.

Kort oppsummert: Man innfrer stadig flere avgifter, man sylter samfunnet inn i stadig flere regler og forbud, man sentraliserer i det uendelige ... og nr samfunnet s ikke overraskende gr i st, beskylder man ... fanfare ... "nyliberalismen" for vre problemet.

Det er ndvendig ta tak i disse feilaktige pstander om liberalisme som et skadelig problem som vokser frem. Artikkelen under er et slikt eksempel.

Artikkelens pstand om liberalismens deleggende kraft er simpelthen noe forvrvlet sludder fra ende til anen. Tvertimot: Det er vel to land i Europa som frer en politikk tettest opp mot liberalistisk politikk. Det er Sveits og Luxembourg. Og de ser ut til stortrives.

De resterende er blitt mer og mer byrkratiske, sentraliserende og frst og fremst sosialdemokratiske med et drepende skattetrykk og en enorm del av befolkningen p overfringer i den offentlige sektor. i den offentlige sektor.

Dt har fjernet veksten - og deretter kommer like sikkert som et amen i kirken den sosiale uro og folks behov for ske forsimplede (enda mer sosialistiske eller nasjonalistiske) lsninger som vil forverre problemene istedet for lse dem.

Men pst at land med et skattetrykk p +40% er p vei til g under pga av "nyliberale" tendenser er simpelthen historieforfalskning.

I en del av verden, hvor folk i stor stil er revet ut av fattigdom, er det skjedd gjennom nettopp liberalisering av konomien (Kina/Asia som det sterkeste eksempel) og de steder hvor det gr HELT galt er hvor man stadig holder fast i en venstreorientert politikk (Venezuela, Cuba, Nord Korea....).

I Norge er situasjonen den samme: Hyt skattetrykk, tung sosialdemokratiske og alt for mye byrkrati holder oss p p deprimerende avstand fra vekst.

Og internasjonalt passer det ikke, som det str, at "behov begynner bli mettet i deler av verden". De fleste mennesker har uoppfylte drmmer, som krever at verdier blir realisert. Drmmen om eksempelvis bedre utdannelse, bedre boliger, mer ferie, bedre biler, bedre sikring av egen helse osv.

Vedrrende at det er "stadig vanskeligere presse produktiviteten opp", som det str, er det reelle problem at det ikke er noen produktivitetsstigning i offentlige sektor - et fenomen konomer kaller "Baumoleffekten". I de private sektorer vokser produktiviteten, men privat sektor blir dessverre stadig mindre i forhold til de offentlige.

At rstoffsektoren "blir stadig mer konomisk labil i takt med presset p ressursene" stemmer drlig med at rstoffprisene er fallt vedvarende korrigert for inflasjon de siste 200 r - og at dette prisfall har vrt meget intenst nettopp de seneste r.

rsaken er, at vi for mange rvarer har strre kjente forekomster enn noensinne, stor overproduksjon og teknologier under implementering som kan gi oss nrmest uendelige leveranser.

Uttalelser som "utpining av den fruktbare jord" har alltid vrt korrekt visse steder - ogs i primitive samfunn og for tusener av r siden, men det er ikke et overordnet nasjonalkonomisk problem i dag. Verdens grnne biomasse og landbruksproduksjon stiger med utrolig hastighet.

Og vedrrende "presset p vannressurser" kan man se p Singapore og Israel som tidligere hadde vannrasjonering men som n har lst problemet med blant annet hyperfiltrering, avsaltning og presisjonslandbruk.

Verdens virkelige problem er, at den liberale modell, som opprinnelige gjorde oss rike er blitt avlst av avgifter, sentralisering, overregulering og irrasjonell ressurspessimisme.

Hvis man er syk gir det sjeldent mening sl ihjel legen.

For avslutte med Tom Woods ord:

- Med en gang du hrer noen bruke ordet neoliberalisme s vet du att alt som kommer etterp er tull. Det er ett uttrykk som ingen bruker om seg selv. Det er noe venstresiden bruker for legge skylden for sosialismen over p kapitalismen.

Til Arnt Rune Flekstad: Takk for fyldig tilbakemelding.

Du m ha i bakhodet at jeg i min artikkelserie har holdt meg til innspill fra fagfolk. Akademisk arbeid, slik som doktorgraden jeg presenterte, m holde visse standarder for f gjennomslag. Som politiker har du helt andre muligheter til holde deg til dogmer og historier for f gjennomslag for visse interesser. Jeg leser innlegget ditt som et politisk innspill og ikke som et forsk p g i rette med akademikerne som har skrevet om nyliberalismen. Dette er ikke et forsk p hersketeknikk, for vis meg den politiker som str fritt til tenke helt fritt og ikke arbeide for srskilte interesser (hvilket det ikke er noe galt i s lenge man vet hvilken posisjon politikeren representerer).

Du nevner Sveits og Luxembourg som liberale stater. Jeg har studert og bodd i Sveits og jobbet med Luxembourg over noen r. Sveits er et interessant land med et stort innslag av "sosialisme"; utdannelsen er helt gratis og alle studier - med unntak av medisin - er pne for alle borgerne. Offentlig kommunikasjon i Sveits er fremragende. Offentlige bygninger er i topp stand. Og s videre. Sveitserne er for vrig ekstremt konservative. Folk vitser fortsatt om da kvinnene i Appenzell stemte mot at kvinner skulle ha stemmerett...

Luxembourg er ikke et land i vanlig forstand. Det er en by med noen landomrder rundt.

S du kan gjerne nevne to land som eksempler p det liberale, men de to eksemplene kan neppe brukes som en generell oppskrift p hva liberalisme er.

Fordi du er politiker, kan du ikke tenke fritt. Du kan ikke si ting som at "jeg er primrt en sosialist". Men hvis sosialisme betyr "gi etter evne og f etter behov", s er det vel slik de fleste familier fungerer? Familien er verdens eldste organiseringsform og det er den organisasjonsformen det er flest av. Men p ett eller annet sted opphrer denne organisasjonsformen fungere, kanskje fordi den empatiske sirkelen blir for stor. Da er det kanskje ikke s rart at de revolusjonre for 250 r siden snakket om "brorskap" for f det moderne samfunnet organisert p best mulig vis? Jeg synes det er interessant forske forst hvor langt et samfunn kan fungere som en "familie" fremfor basere meg p dogmet om at all interaksjon m vre transaksjons-, pris og markedsorientert.

Og p arbeidsplassen blir man fort presset ut hvis man hele tiden opererer med markedsorientert internprising for alle sm tjenester som gjres; tvert om fungerer arbeidsplassen frst nr man gjr ting for andre uten vente noe i retur.

Det er ensidigheten jeg egentlig kritiserer i artikkelserien min; dogmer om organiseringen av det moderne samfunnet som man ikke lenger stiller sprsmlstegn ved. En del politikere ser ikke dette fordi de jobber for snevre interesser.

Til sist: Du trekker inn land som Venezuela, Cuba og Nord-Korea. Jeg har ikke skrevet om disse tre landene et eneste sted. Derfor er det rart at du trekker inn disse regimene i kritikken av artikler om nyliberalismen.

Skriv en ny kommentar