hits

Nyliberalister ut av skapet

kommentarer 6 kommentarer

Endelig står sentrale nyliberalister frem som nyliberalister. Det representerer et veiskille til ettertanke.

Når ordet nyliberalisme dukker opp i diskusjonen, er det en del som har piggene ute; de hevder at begrepet er en myte, at det er et skjellsord som venstresiden bruker - og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen latterliggjør begrepet ved å omtale det som «alt og ingenting».

Før vi går videre minner jeg om at dette er den fjerde artikkelen i en lengre serie om nyliberalismen. Her er lenker til de tre første artiklene:

  1. To nyliberale løgner

  2. Nyliberalismen og dens historie

  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater

Artiklene leses med fordel i kronologisk rekkefølge slik at allerede definerte begreper og poenger ikke må gjentas i sin helhet i senere artikler.

Det er frustrerende å gå løs på et fenomen når man anklages for å lage stråmenn og innbille seg saker og ting. Jeg er overbevist om at en del har lagt nyliberalismen som begrep og fenomen ligge i fred i frykt for å tape troverdighet; med andre ord har nyliberalistene lykkes med den enkleste form for hersketeknikk.

Nylig, og etter at jeg startet på denne artikkelserien om nyliberalismen, kom jeg over en nyhet som det er vanskelig å vurdere betydningen av på stående fot. For i det stille (jeg har ikke sett det før nå) gikk én av verdens ledende tenketanker, Adam Smith Institute, ut i oktober i fjor med en melding om at de heretter ønsker å bli kalt nyliberalister og ikke libertarianere. I notisen «Coming out as neoliberals» skriver de at «[d]u kan si at nyliberalister er klassiske liberalister med smarttelefon, internettilgang og flybonuskort». Det er en beskrivelse som selvsagt er det reneste visvas, noe leserne av denne artikkelserien vil se; hovedpoenget mitt er å dokumentere at sentrale nyliberalister allerede har kommet ut av skapet som nyliberalister og heretter akter å bruke ordet om seg selv.

Adam Smith Institute har blitt nevnt som en av verdens viktigste tenketanker og hadde stor innflytelse over blant annet Thatcher-regjeringen, ifølge Wikipedias side om det nyliberalistiske instituttet.

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk», har Adam Smith Institutes leder, Madsen Pirie, uttalt ifølge The Guardian.

Til tross for at transparens er en hjørnesten i et velfungerende kapitalistisk system, er Adam Smith Institute regnet som sjeldent ugjennomsiktig. Likevel er det kjent at instituttet har koplinger til tobakkindustrien.

Det faktum at nyliberalister så smått kommer ut av skapet, viser at forsøkene på å avfeie begrepet alltid var en avledningsmanøver; de sentralt plasserte nyliberalistene var naturligvis fullt klar over dette, mens de langt flere «secondhand dealers in ideas» spilte rollen som sauene og hundene fra Animal Farm.

At det er nettopp Adam Smith Institute som er først ut av skapet, utdyper nok et forhold; nemlig innslaget av dobbelsannheter blant nyliberalistene. For hva er poenget med å bruke Adam Smiths navn hvis instituttet i realiteten representerer en ny liberalisme, og ikke en mer klassisk utgave av begrepet? Bruken av Adam Smiths navn var åpenbart en form for smart tyveri, hvor instituttet rappet litt av Adam Smiths gode navn for å gi instituttet faglig og moralsk tyngde. Det hele minner litt om Riksbankens tyveri av Alfred Nobels navn da de opprettet økonomiprisen i Nobels minne. Gjennomsyret av løgn synes å være en god beskrivelse på nyliberalismen, noe som forklarer at åpningsartikkelen min startet med to nyliberale løgner.

Når løgnere kommer ut av skapet, betyr det sannsynligvis at selvtilliten er høy. Meget høy. Jeg tolker det som at nyliberalister ser at slaget er vunnet; det samfunnet de har kjempet for i snart 100 år - med spesielt trykk siden 1970-tallet - er allerede vel etablert. Har vi andre erfaringer med ideologiske bevegelser hvor tilhengerne etter hvert står frem i all sin prakt? Gir dette gode assosiasjoner? Betyr det at vi heretter bør ta fokuset bort fra nyliberalisme som idéhistorisk begrep (det er ikke lenger noen vits i å overbevise folk om at det finnes noe som heter nyliberalisme når de mest sentrale nyliberalistene står frem under denne fanen) til å se etter bevis på nyliberalisters maktmisbruk?

Det nærmer seg jul og tid for refleksjon. Men kommentarfeltet er åpent hele julen for interesserte lesere. Jeg forsøker å gi svar til lesere som har lagt litt ekstra innsats i kommentarene. I tillegg tenkte jeg å komme med en liten julegave på selveste julaften. Med allerede fire artikler om nyliberalismen er for øvrig grunnlaget lagt for en spennende fortsettelse inn i 2018 om etterkrigstidens viktigste begrep.

Nyliberalister har hele tiden avvist at begrepet gir mening. Nå kommer imidlertid én av verdens viktigste tenketanker ut av skapet som nyliberalister. Å komme ut av skapet regnes gjerne som et veiskille, men det gjenstår å se om dette veiskillet er av det gode eller onde.

6 kommentarer

18.12.2017 kl.12:28

Som frihetsprosjekt synes jeg nok denne formen for liberalisme er underlig. Den kan kanskje gjøre krav på politisk frihet i forholdsvis stor grad, altså frihet vis-a-vis en stat, selv om staten i tiltakende grad kan komme til å fylle ut nyliberale tomrom. Men fysisk frihet vil gjelde for noen og på bekostning av andre. Ikke fordi konkurranse gjør noe, men fordi aggresjon og - hvis vi fargelgger litt- utryddelse gjør det. Ikke fordi kløkt gjør noe, men kynisme er mindre bra. På arenaen for selvopprettholdelse, verdivasket gjennom vitenskapelighet så langt det gjør seg gjøre - det lar seg ikke gjøre fullt ut - erkjennes ikke nyansene. Den mekanismen som skulle holdt instinktene i sjakk defineres bort. Men om det er noe det ikke ligger frihet i, er det "verdiløshet".

Tid for refleksjon én gang i året?! Det hørtes jo nesten nyliberalstisk ut!

Jul altså; sammenlignet med tidligere tider og mange andre steder, bader vi nesten i overflod, mye takket være nyliberale vinder.

Men du verden for en pris å betale.

Knut Skaarberg

18.12.2017 kl.16:18

Nå synes jeg poenget ditt kommer godt fram, Trym!

Det fremstår mer og mer tydelig at flere institutter og tenketanker ønsker å fremstå som verdinøytrale og globalt orientert, i motsetning til Adam Smith, Objektivistene og andre som la en klar moralfilosofi til grunn. Det er kanskje et forsøk på å gjøre seg relevante størst mulig del av verden?

Men en økonomisk modell som ikke tar hensyn til menneskers kultur og verdigrunnlag kan fort gjøre mye skade. Både utformingen og anvendelsen av slike modeller innebærer vurderinger av hva som er relevant og ønskelig, kanskje er den diskusjonen viktigere enn hvilke resultater modellene gir.

Trym Riksen

18.12.2017 kl.18:34

Til Knut Skaarberg: Disse tenketankene fungerer i realiteten som Orwells sauer og hunder i Animal Farm; ikke spesielt reflekterende, men de fungerer etter hensikten når formålet er å gjenta et bestemt budskap gang på gang.

Disse tenketankene virker midt blant oss. Nyliberalistenes syn på demokrati, likhet og nasjonalstaten fremstår stadig klarere.

20.12.2017 kl.10:57

Utdannelse Oversold

Heller ikke det nyliberale økonomiske prosjekt behøver gå noen særlig lys fremtid i møte, hvis vi med økonomisk prosjekt mener at samfunnets økonomiske utfordringer bør løses. Ikke fordi det var så forferdelig galt at ?hvis enhver forfølger sin egennytte, vil samfunnet ledes til en tilstand til beste for alle?, men fordi at forståelsen av egennytte i senere tid ble så forferdelig fattig. Om de klassiske økonomer kunne kalles liberale, kan de naturligvis ikke kalles nyliberale, men de var ikke nyliberale av ånd heller.

Men i denne ånden vokser vi opp, og vi tar vår høyere utdannelse på ærverdige institusjoner i denne ånd, jeg mener i fraværet av det.

Hadde en collegegenser en gang det sto ?dominus illiuminatio mea? på- det skal bety ?huset opplyser meg?, altså hus i betydning universitet.

Er det mulig.

Det er.

Opprør mot nyliberalismen? Jeg håper da det. Vi trenger rebeller, vi trenger mange og vi trenger dem nå. Lei for å si det, i den søte juletid skal vi jo være snille med hverandre. En rekke eksamener er nylig avlagt, med like mange meningsløse svar som spørsmål - flinke studenter som flittig og hardtarbeidende gjør det de blir bedt om. Sendes på hodet ut av systemet med diplom -' with compliments', og jafses opp av det nyliberale maskineriet. Er jo nesten tragisk dette. Lei for å si det, men servile pappagutter og flinke piker står i fare for å spille rollen som vår tids nyttige idioter.

Roy Vulcan

24.12.2017 kl.15:20

Har lest artikkelserien med stor interresse, selv om jeg hverken er økonom eller statsviter sitter jeg igjen med konklusjonen at nyliberalismen i den beskrevne rene form er roten til alt ondt. Hva er så alternativet til en markedsorientert økonomi og en brems på byråkratiets vekst? Jo at stadig færre produserer verdier for å fore en stadig økende gruppe offentlige ansatte?

Staten har en del kjerneoppgaver; sikkerhet internt og eksternt, omsorgsfunksjoner infrastruktur osv som du beskrev. Den skal også regulere markeder og sikre maktspredning, spesielt imellom enkeltmennesker og bedrifter/kapitaleiere, men jeg føler at det må finnes en grense for hva staten skal legge seg opp i. Som en amerikansk studiekollega sa; "vi trenger ikke lover for å beskytte forbrukerne, er det noe galt med produkttet blir produsenten saksøkt for "an arm and a leg""

Er det ikke en fornuftig middelveg imellom de ekstreme markedsliberalister/neo-conservative og sosialisme? Hva er svaret på nyliberalismen, blir ikke mye klokere av artikkelserien

Trym Riksen

27.12.2017 kl.12:47

Til Roy Vulcan: Du skriver bl.a.: "Hva er svaret på nyliberalismen, blir ikke mye klokere av artikkelserien".

Som du er inne på, er svaret kanskje "en fornuftig middelveg".

Du bør ikke forvente at jeg kommer med fiks ferdig løsninger på problemer. Her er fokus på å dokumentere at nyliberalisme er en tro, en ideologi og en filosofi med historie som strekker seg tiår og kanskje mer enn 100 år tilbake i tid. Jeg bruker også litt tid på å argumentere for at løgnen står sentralt i denne ideologien.

Hvis jeg lykkes med å få leseren til å se verden litt annerledes, forhåpentligvis gjennom klarere briller enn før, så er det fint. Men her kommer altså ingen "endelig løsning" på problemer.

Skriv en ny kommentar