hits

Nyliberalismens intensjoner og resultater

kommentarer 21 kommentarer

Det er et stort feiltrinn å vurdere politikk og ideologiske programmer basert på intensjoner og ikke resultater. Vi skal se at nyliberalismen ikke tåler ideologiens egen syretest.

Det var Milton Friedman som sa at «one of the great mistakes is to judge policies and programs by their intentions rather than their results». Uttalelsen kom i et intervju i 1975. Det var 24 år etter at han skrev artikkelen om nyliberalismens utsikter; «Neo-Lliberalism and its Prospects» i norske Farmand (se forrige ukes artikkel om «Nyliberalismen og dens historie»).

La oss derfor slå fast følgende:

  1. Nyliberalismen er et program som allerede i 1951 var fylt med innhold (Friedman skrev i den forannevnte Farmand-artikkelen at «[t]he detailed program designed to implement this vision cannot be described in full here»), hvilket betyr at nyliberalismen allerede har en historie som strekker seg godt over et halvt århundre.
  2. Nyliberalismen har en så lang historie at det er fullt mulig, og ganske enkelt, å vurdere programmets resultater.

Mens (1) var poenget i forrige ukes artikkel, er det primært (2) som fokuseres på i denne artikkelen.

Merk at dette er den tredje artikkelen om nyliberalisme. De to første, «To nyliberale løgner» og «Nyliberalismen og dens historie», kan med fordel leses for å sette denne ukens artikkel i kontekst. Blant annet defineres nyliberalisme som begrep i de to tidligere artiklene.

Det er i dag nøyaktig ti år siden den norske fagboken «Nyliberalisme - ideer og politisk virkelighet» ble utgitt. I forordet skriver tre av forfatterne at «[d]ette er et strategisk instituttprosjekt ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, med økonomisk støtte fra Norges Forskningsråd (...) Hele 27 professorer førsteamanuenser, forskere og stipendiater tilknyttet Institutt for statsvitenskap har bidratt til denne boken».

Boken er i mine øyne ett av mange historiske bevis på at nyliberalisme som begrep og fenomen ikke er en myte, som en del hevder. Forskere har forsøkt å ta tak i begrepet så godt de kan i mange år allerede og det har vært mange forsøk på å belyse nyliberalismen på vitenskapelig vis. Det viser at folk som forsøker å avfeie diskusjoner om nyliberalisme på grunn av begrepets karakter, er uredelige; de farer med det som på godt norsk kalles løgn og fanteri.

Bidraget fra Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo bærer naturligvis preg av at det er skrevet av folk med statsvitenskapelig bakgrunn. Derfor mangler en del av de mest kreative innsiktene man kan hente fra økonomifaget (inkl. finansfaget) eller fra historikerens perspektiv (utrolig nok er ikke Friedmans artikkel om nyliberalismens utsikter fra 1951 brukt som kildegrunnlag i boken). Det jeg liker ved boken, er at den stilte mange relevante spørsmål for ti år siden, spørsmål som det går an å besvare med noenlunde treffsikkerhet i dag. Spørsmålene som reises innledningsvis i boken, er bl.a. følgende:

  • «Er innholdet i den offentlige politikken i ferd med å endre karakter?»
  • «Skjer det [endring i innholdet i den offentlige politikken] som følge av at vilkårene for offentlig politikkutøvelse endres, som eksterne forhold i samfunnet, i økonomien, eller drives endringene innenfor det politiske systemet selv?»
  • «Hvilke konsekvenser har slike endringer for det demokratiske systemet og for forholdet mellom styrende og styrte generelt?»
  • «Innebærer disse trekkene en maktforskyvning fra folkevalgte organer til eksperter, fra arbeid til kapital, fra nasjonalstaten til overnasjonale organer?»
  • «Fører markedstilpasningen til at de kollektive områdene innsnevres og fragmenteres i forhold til særinteresser? Fører det til at det offentlige domenet blir mindre, og at offentlig styring reduseres eller får en annen karakter?»

Før jeg går løs på disse spørsmålene, la oss ta et lite blikk bakover i tid. Begrepet nyliberalisme dukket opp i fagartikler så smått på 1950-tallet. Utover på 1970-tallet økte antallet fagartikler som brukte begrepet nyliberalisme og fra 1980-tallet av skyter begrepsbruken fart. Det kan også vises at antallet bøker med nyliberalisme i tittelen økte fra 1980-tallet av; den senere utviklingen på bokfronten er ikke så merkelig all den tid fagartikler gjerne diskuterer temaer før det publiseres bøker om emnet (hentet fra figur 1 og 2 i denne fagartikkelen).

Selv synes jeg perioden fra omtrent 1970 av er spesielt interessant; det er en lang rekke hendelser og utviklingstrekk fra omtrent denne tidsperioden som i ettertid stikker seg ut. La oss ta den såkalte nobelprisen i økonomi som så dagens lys i 1968. I realiteten er ikke dette en Nobel-pris fordi den ikke har noe som helst med Nobels testamente å gjøre. En økonom i Federal Reserve (er det av sine egne man skal ha det?) har kalt opprettelsen av prisen for «litt av et markedsføringsknep». Historikeren Philip Mirowski forklarte i et intervju i 2015 at det er umulig å skille den svenske sentralbankens økonomipris fra nyliberalismen og ideologiens kamp for legitimering og utbredelse. Eksempelvis ble prisen gitt til Friedrich von Hayek i 1974 og til Milton Friedman i 1976, men nyliberalismen må ses i en bredere kontekst enn ved å lese biografier om Hayek-Friedman. Selv synes jeg det er interessant at Tjalling Koopmans fikk prisen mellom Hayek og Friedman i 1975. Koopmans var mannen som ga den empirisk-institusjonelle skolen ved Columbia University og i NBER et banesår flere tiår tidligere; gjennom artikkelen «Measurement Without Theory» i 1947. Koopmans var ingen nyliberalist som Hayek og Friedman, men han ga en lissepasning til et ideologisk program hvor empiri og institusjoner står svakt, mens det banet veien for større fokus på tro, ideologi og vitenskap som antar at modellene må forstås «som om» de representerte virkeligheten, selv om et barn ser hvor virkelighetsfjerne modellene er.

Kort tid etter at økonomene fikk etablert sin egen nobelpris i 1968, basert på løgnen om at den hadde noe med Alfred Nobel og de opprinnelige Nobel-prisene å gjøre, kom Nixon-sjokket i 1971. Fra da av ble det iverksatt tiltak som endelig gjorde dollaren og gull ukonvertible. Siden har finans aldri vært helt det samme som før og sentralbankenes makt i samfunnet vokste seg gradvis større.

Men hva med resultatene? Kan vi si noe om resultatene av nyliberalismen de siste tiårene? Her tenkte jeg å støtte meg på denne utmerkede lysbildepakken som er nedlastbar fra nettsiden Inequalityforall.com. På side 14 av 33 i lysbildepakken finner vi følgende figur:

Her ser vi to utviklingstrekk:

  1. Verdiskapingen i samfunnet, bruttonasjonalproduktet, har steget jevnt og trutt i hele perioden, mens folks lønninger har stagnert og etterlatt seg et gap opp til den samlede verdiskapingen.
  2. Verdiskapingen i samfunnet økte jevnt og trutt før nyliberalismen, og den har økt like jevnt og trutt etter nyliberalismen (merk at denne figuren ikke får med seg diskusjonen om «secular stagnation» i nyere tid, dvs. at det er et gap mellom den samlende økonomiske veksten man forventet og veksten som i de sener år er realisert).

Med andre ord:

  • Nyliberalistene lovet høyere vekst, men den høyere veksten har uteblitt i kjølvannet av innføring av nyliberalisme.
  • Nyliberalismens innføring fra omtrent 1970-tallet av har kommet på samme tid som folks lønninger stagnerte.

Sånn sett består ikke nyliberalismen sin egen syretest; «one of the great mistakes is to judge policies and programs by their intentions rather than their results».

Dessverre vil ikke nyliberalistene selv konkludere slik. Husk at nyliberalistene hevder at begrepet er en myte og at problemet er økende sosialisme, og ikke mer nyliberalisme (dette var et tema i min første artikkel om nyliberalisme og i leserkommentarene som fulgte etter den artikkelen). Sånn sett er det umulig å diskutere resultatene av nyliberalisme med nyliberalister fordi de ikke vil anerkjenne begrepet. Minner ikke det hele om sosialister og kommunister som på slutten av 1980-tallet hevdet at skikkelig sosialisme aldri var blitt innført helt etter læreboken og at man derfor ikke burde forlate sosialismeprogrammet?

Nå vil jeg komme med en påstand som er ment å nære tanken om at resultatene av nyliberalismen har vært helt etter boken likevel. Nyliberalismen har tilsynelatende vært en ideologi og filosofi som ble utviklet av folk som ville det beste for samfunnet. Men det få har brydd seg om, er hvor finansieringen til det nyliberalistiske programmet kom fra. Faktum er at nyliberalismen allerede i sin barndom ble finansiert av pengeinteresser. Hayek sa selv at han ble tvunget til å gjøre alt for penger (se side 165 i «The Road from Mont Pelerin». Og Storbritannias ambassadør til USA rapporterte følgende i mars 1945:

«Wall Street looks on Hayek as the richest goldmine yet discovered and are peddling his views everywhere» (se fotnote 79 på side 174 i «The Road from Mont Pelerin»).

Med andre ord: Britene så allerede for mer enn 70 år siden at Hayeks filosofi kunne bli en gullgruve for Wall Street, noe som førte til at pengeinteressene markedsførte ideologien overalt. Er det ikke pussig at det en ambassadør så i 1945, er så vanskelig å se i dag?

Det er derfor fullt mulig å argumentere for at nyliberalismens intensjon aldri var å maksimere samlet verdiskaping eller velferd, men snarere å sørge for at programmets investorer maksimerte sin egen avkastning. All erfaring fra alskens bananrepublikker forteller oss at herskere uten demokratisk sinnelag er mer opptatt av å øke sitt eget kakestykke enn å øke størrelsen på kaken; hvorfor skulle det være annerledes i Vesten hvis man går til angrep på de eksisterende institusjonene (dvs. sosialt utbredte vanene i samfunnet)? Er dette konspiratorisk? Selv synes jeg ikke det er spesielt konspiratorisk å hevde at investorer ønsker høyest mulig avkastning på investert kapital; og om disse investeringene går inn i ideologier, filosofiske retninger, politiske programmer eller utdanningsinstitusjoner, så er det fortsatt avkastning på investert kapital - og ikke godhet - som er målet. Og kan man konkludere annerledes når man har Friedmans klassiske artikkel om foretakets ansvar i tankene? Med andre ord er det muligens intet gap mellom intensjoner og resultater i det nyliberalistiske programmet; det er bare nyliberalismens intensjoner som var klarere for britenes ambassadør til USA i 1945 enn det er for folk i 2017.

La oss endelig komme tilbake til spørsmålene innledningsvis fra den ti år gamle boken fra statsvitenskapelig institutt ved Universitetet i Oslo. Vi har nylig fått unik innsikt i en prosess i SSB, en prosess som jeg kalte «Elitens kamp» i en artikkel i november. Her viser jeg til en fagartikkel i den misantropiske tradisjonen hvor manipulasjon, ekskludering og utnyttelse av opparbeidet tillit står sentralt for å nå målet om «mindre politisk kontroll» gjennom «radikal endring». Fagartikkelen beskriver Victor D. Normans radikale endringsprogram på begynnelsen av 2000-tallet, men gir et uhyggelig déjà vu når man leser om bråket i SSB i dag. Både Norman og Meyer er professorer i økonomi som ble satt inn i det politiske systemet. Det har utvilsomt vært underkommunisert at Normans reformer hadde som mål å redusere politisk kontroll, slik det påstås i Meyers fagartikkel. Skyldes det underkommuniserte budskapet at politikerne selv ikke skjønte hvor Norman ville, eller har politikerne løyet ved å ikke fortelle hele sannheten? Er Norman og Meyer i realiteten å anse som trojanske hester for nyliberal politikk? Og har hele den politiske eliten blitt narret av det trojanske knepet? Disse spørsmålene er interessante når de holdes opp mot de to øverste kulepunktene med spørsmål fra statsviterne ved UiO.

Ferske begivenheter fra Storbritannia aktualiserer spørsmålene fra statsviterne ved UiO ytterligere. Ifølge Sky News har britiske byråkrater anbefalt Irlands regjering å ignorere sin egen utenriksminister, Boris Johnson. Med andre ord: Byråkrater motarbeider aktivt de folkevalgte som de er satt til å tjene; derav det britiske ordet «public servant». Etter det jeg forstår (etter en samtale med aksjesjefen i et av verdens største investeringsselskaper i forkant av Boris Johnson-nyheten fra Sky News) er ikke Skys nyhet overraskende på dem som følger britisk politikk tett; det har vært en dårlig skjult hemmelighet at britiske byråkrater motarbeider brexit på bredere basis enn ved å bare stikke kjepper hjulene for Boris Johnsens møte med Irland.

Nyliberalismen har virket i mange tiår allerede. Dens resultater er åpenbare. Om resultatene er i samsvar med intensjonene, avhenger av ens tolkning av nyliberalismens intensjoner.

21 kommentarer

Ola Nordmann

11.12.2017 kl.06:43

Statens størrelse, skattlegging og regulering har eksplodert siden krigens slutt, da er det klart man får lav lønnsvekst og dårligere økonomisk vekst. Men dette har ingenting med nyliberalisme eller liberalisme i det hele tatt å gjøre slik forfatteren forsøker å bløffe om. Tvert imot, er det nærmere en annen form for -isme som de fleste har lagt fra seg for lenge siden.

Trym Riksen

11.12.2017 kl.10:25

Til Ola Nordmann: Du bør lese den første artikkelen jeg skrev om nyliberalisme. Her tok jeg for meg to nyliberale løgner:

http://riksen.blogg.no/1511740716_to_nyliberale_lgner.html

Få spesielt med deg Wagners lov og les Moenes artikkel om produktivitetens paradoks:

http://www.sv.uio.no/esop/forskning/aktuelt/i-media/dokumenter/dokumenter-2011/dn221011.pdf

Du har åpenbart gått på én av de åpenbare løgnene i nyliberalsmen hvor det hevdes at staten nærmest skal avvikles og reduseres til et minimum.

Den ene nyliberale løgnen er om statens størrelse i moderne samfunn. For øvrig bør du lese Milton Friedmans artikkel om nyliberalismens utsikter fra 1951; her kommer det klart frem at Friedman snakker om en omdefinering av staten i stedet for avvikling av den.

Tore K. Oland

11.12.2017 kl.08:48

Hva du mener med nyliberalisme? For eksempel henviser du til Hayek som i norsk politisk sammenheng kan sies å være ytterliggående. Men på den annen side nevner du også reformer innenfor New public Management som er et litt diffust konsept som Stoltenberg og Høyre har omfavnet.

Det er korrekt at vest Europa spesielt hadde en stor økonomisk vekst fra cirka 1945 -1970. Keynes hadde vunnet frem, men utover 70 tallet førte økt pengebruk hovedsakelig til inflasjon fremfor vekst. Mer fokus på løsninger som fremmet tilbudssiden av økonomien vant frem og gav bedre resultater.

Selv om Keynes tankegang fikk seg et tilbakeslag på 70 tallet, så er det en myte at markedet fungerer fritt. Den ene statistikken din om at det brukes stadig mer på lobbyisme har jeg blitt forklart med skyldes at amerikansk næringsliv er overregulert. Dermed har politikken mer betydning for selskapenes virke.

Det har blitt mer ulikhet særlig i USA, men har også lest at kjøpekraften til USA sin middelklasse har økt siden -80 tallet. Grunnet billige importvarer som indikerer reell velstandsvekst.

Mye makt politikere har mistet skyldes kanskje mest globalisering og en teknologisk revolusjon. Staten er et system som trolig litt for sakte prøver å tilpasse seg en verden i endring i rekordfart. For Norges del avgjøres mye av vår velferd av forhold utenfor landets grenser.

Trym Riksen

11.12.2017 kl.10:40

Til Tore K. Oland: I klassisk nyliberal stil setter du spørsmålstegn ved begrepet nyliberalisme når du skriver "hva mener du med nyliberalisme?". Jeg har brukt to artikler tidligere med en rekke kildehenvisninger for å definere og diskutere begrepet. Det burde holde.

Så bruker du kommunistenes gamle knep; de hevder at ideologien aldri ble innført etter læreboken noe sted og at ideologien derfor er levedyktig. Å bruke påstanden om at det er "en myte at markedet fungerer fritt" som bevis for at nyliberalisme ikke er et fenomen, er som hentet ut av kommunistenes gamle bok med retorisk knep.

Det som er tankevekkende, er at du og mange andre argumenterer som om det ikke var et nyliberalismeprosjekt på statsvitenskapelig institutt på UiO for ti år siden, og som om nyliberalisme fortsatt var et ullent begrep vi ikke kan analysere effektene av. Når de negative bevisene knyttet til nyliberalisme dokumenteres, trekkes nye data og innfallsvinkler opp av hatten for å slå bena under rekken av datapunkter som dokumenterer resultatene av den nyliberalistiske æraen.

Knut Skaarberg

11.12.2017 kl.10:04

Takk for nok en tankevekkende og interessant artikkel!

Jeg synes det imidlertid er noe som skurrer litt i bevisførselen her. Om vi ser på figur 1 og 2 så viser de et oppsving i publikasjoner om nyliberalisme rundt 1980 og utover. Det er i perioden hvor Milton Friedman hadde sine "free to choose" programmer på TV og Reagan og Thatcher ble valgt.

Men den tredje figuren viser at inntektsgapet startet på førsten av 1970-tallet, og har bygget seg opp jevnt og trutt siden den gang.

Så en alternativ forklaring kan være at inntektsgapet primært skyldes omleggingen av pengesystemet vekk fra gullstandarden, mens nyliberalismen hverken har påvirket veksten eller ulikhetene i nevneverdig grad.

Jeg vil gjerne høre hva du tenker om en slik alternativ forklaring.

Trym Riksen

11.12.2017 kl.10:52

Til Knut Skaarberg: Ja, det mest markante oppsvinget i bøker om nyliberalisme er fra 1980 og utover. Men ser du samme utvikling i figuren med fagartikler? Der er det et lite hopp opp på 1950-tallet, et nytt hopp på 1970-tallet, og så tar det av på 1980-tallet. Fagartikler er, vil jeg tro, en ledende indikator på tema i kommende bøker. Er du uenig i min måte å lese figuren med fagartikler på?

Når det gjelder det nye pengesystemet fra 1971 av, forklarer dette kanskje en del av inntektsgapet. Imidlertid synes jeg det er interessant å se Nixon-sjokket og konsekvensene gjennom nyliberalistiske briller; det er jo i dette nye pengesystemet at nyliberalismen har befestet sin makt, ikke sant? Hvis vi ser helt bort fra teoriene om pengesystemer og i stedet betrakter pengepolitikk som et rent maktspill, kan man ane konturene av et spill hvor sentralbankene (og finansbransjen for øvrig) fikk det som de ville; det vil si økt makt og uavhengighet fra politisk kontroll.

Knut Skaarberg

11.12.2017 kl.13:44

Takk for svaret. Jeg er ikke uenig i din måte å lese figurene om bøker og fagartikler på, men synes det er påfallende i figuren om inntektsgap at det er én enkelt markant endring i utviklingen; på førsten av 70-tallet. Da blir det mindre nærliggende å se disse to utviklingstrekkene som relaterte.

Og så sliter jeg litt med å sette den østerrikske skolen sammen med nyliberalistene fra Chicago - de har ulikt syn på pengepolitikken (se https://mises.org/library/why-austrians-are-not-neoliberals "Most Austrians favor the abolition of central banks and the introduction of a free market money, such as a 100 percent gold standard. Chicago school economists generally do not want to entrust the money supply to the market but are in favor of a central bank issuing fiat money").

Trym Riksen

11.12.2017 kl.17:26

Til Knut Skaarberg: Jeg tror ikke det er riktig å se på "østerrikere" som grunnplanken i den nyliberalistiske filosofien. For øvrig har jeg aldri helt skjønt hva den østerrikske skolen går ut på; finnes det eksempler på byer eller stater som har praktisert østerriksk politikk?

Rune

11.12.2017 kl.14:40

Niall Ferguson har fokus på hvordan offentlige institusjoner forviter i sin bok "the great degeneration" fra 2012. Boken er interessant, men innleggene på denne bloggen setter en ekstra kontekst på hva som faktisk skjer i svært mange vestlige land. Når statlige ansatte har egen politisk agenda så er dette en utvikling jeg ser på med bekymring. En kan avveie opp mot hva som er ansett som stabiliserende, slik som det faktum at finansdepartementet kan håndtere ledere fra begge ytterpunkter blant de større partiene i Norge, dvs SV og FRP, og likevel levere meget stabilt. Andre enden av dette er hva Meyer prøvde å gjøre i SSB. Personlig synes jeg det er klart, som også det blir bemerket i denne bloggen, at Meyer ville gjøre SSB mer uavhengig av politisk påvirkning. Konsekvensen av dette ville dermed være at Meyer ville måtte styre etter sin egen politiske overbevisning og ta avgjørelser som ville være politisk ladet.

Niall sin bok kunne trenge en oppdatering på nettopp dette rundt statlige ansatte med politiske agendaer og påvirkningen dette har på utøving av politikken til demokratisk valgte regjeringer. Dette er mer fremtredene i UK og USA, men garantert en utfordringer til varierende grad i alle demokratiske land, inkludert Norge. Jeg anser at tilliten i samfunnet, som statlige institusjoner er helt avhenginge av for å fungere optimalt i et demokrati, vil synke om signifikant antall i samfunnet anser at institusjonen har ledere/nok ansatte som styrer sine valg etter egne politiske preferanser og ikke etter de overordnede satte målene fra valgte politikere.

Trym: jeg har to spørsmål jeg håper du kan svare på:

1.Med både Meyer og Norman ute av politikken, så er de nå i steden med å sette agenda i en av våre store utdannings-institusjoner. Jeg håper og tror studentene selv klarer å kritisk vurdere faktumer opp mot meninger i forelesningene/utdannelsen de får. Kan du gi din formening på hvor mye du tror den nyliberalistiske agendaen vil kunne få videre gjennomslag gjennom utdannings-institusjoner og tankegodset de gir til elever? Er klare over at du har skrevet rundt økonomi utdannelse generelt før, men interessant å se dine tanker om sammenhengen på tvers i dette tilfelle

Jeg kan dog se at opp gjennom tidene har utdannings-institusjoner, inkludert offentlige skoler, hatt lærere med underliggende klare politiske meninger fra hele spektrumet.

2.Ut i fra fokuset på demokrati og utøving av politikk fra valgte politikere, ser jeg personlig en klar problematikk på at ny-liberalistene i ytterste forstand, vil ta bort ansvaret fra politikere slik som f.eks SSB saken. Problemet er at disse institusjonene da blir mer avhengige av de personlige politiske meningene til lederen/ledergruppen og det da mye mer diffust mellom embetsverket og politikere og dermed også problematikker med roller, ansvar og transparency/åpenhet. Men jeg har registrert med undring på at dette ikke har vært tatt opp som en større problematikk rundt Meyer/SSB saken.

Kan du utlede videre hva du synes om dette selv og om du synes dette er en problematikk?

Takk

Trym Riksen

11.12.2017 kl.17:34

Til Rune: Takk for fine kommentarer. Her er et par meldinger tilbake.

Ad 1: Hvis det man lærer på skolen utgir seg for å være vitenskap, mens det i realiteten er propaganda fra et ideologisk program, står man i fare for å utdanne slike som omtales av George Orwell i hans 1984 og Animal Farm.

Ad 2: Å avdemokratisere institusjonene og sette inn eksperter som er utdannet innenfor det nyliberalistiske programmer vil gi mer nyliberalisme. Det er nettopp derfor nyliberalistene legger så stor vekt på å utdanne "secondhand dealers in ideas" og deres håndlangere gjennom diverse tenketanker.

11.12.2017 kl.15:40

..'håper og tror studentene selv klarer å kritisk vurdere faktumer opp mot meninger i forelesningene/utdannelsen de får.'

Er nok ikke så enkelt fordi det normative domenet så sirlig impregnerer det positive.

Trym Riksen

11.12.2017 kl.17:35

Til Anonym: Jeg likte måten du ordla deg på; "så sirlig impregnerer..."

Og du har helt rett, slik jeg ser det.

Ola Nordmann

11.12.2017 kl.16:11

Trym Riksen

Dette med statens størrelse er slettes ingen løgn nei, ekte liberalisme betyr at staten reduseres til kun å stå for politi, rettsvesen og forsvar.

Trym Riksen

11.12.2017 kl.17:38

Til Ola Nordmann: Troller du? "Ekte liberalisme"; hva er det? Har du en definisjon? Jeg har aldri hørt om "ekte liberlisme", bare "klassisk liberalisme" osv.

Jeg har i tre artikler snakket on nyliberalisme, deriblant definisjonen av begrepet. "Ekte liberalisme" dekkes ikke i disse artiklene fordi det er nyliberalismen som er relevant i det moderne samfunnet.

Tore K Oland

11.12.2017 kl.20:20

Takk for svaret, en innvending til.

Det som blir uklart med artikkelen er hva med neoliberalisme som har ført til de statistikkene du refererer til. Hvilken konkret politikk har ført til de sammenhengene du skriver om?

Problemet med før/etter statistikk sammenstillingen er at det ikke nødvendigvis forklarer at det har noe med neoliberalisme å gjøre. Det kan være andre faktorer som utviklingsstadiet i økonomien, demografi, teknologi o.l. som bidrar til det. Det er vel mer relevant å sammenlikne utvikling mellom eksempelvis land som har grunnleggende forhold til felles.

Neoliberalisme er diffust og omfattende, blant annet Jens Stoltenberg som innførte «new public management» reformer, kan sies å ha lite til felles med Hayek og Friedman. Men han kan likevel klassifiseres som neoliberal, tatt begrepets vide omfang i betraktning.

Det er en del disfunksjonalitet i dagens verdensøkonomi og i likhet med 1970 tallet er det en del av de kjente løsningene som ikke gir de ønskede løsningene. Sånn sett tror jeg og kanskje i likhet med deg at noe nytt må gjøres.

Trym Riksen

11.12.2017 kl.22:27

Til Tore K Oland: Det jeg gjør i denne serien med artikler, er å fortelle en historie. Hvis du forventer beviser slik som vi kjenner til i naturvitenskapene, vil du bli skuffet.

Det hindrer meg likevel ikke i å ty til sunn fornuft. Samfunnsfagene er i større grad basert på sunn fornuft enn formler og byggesteiner. Derfor kan jeg ikke redusere nyliberalisme til én faktor eller et sett med faktorer og vurdere samfunnsutviklingen i lys av denne faktoren.

Ta en titt på Friedmans artikkel fra 1951 om nyliberalismens utsikter én gang til. Finner du formler eller skarpe definisjoner der? Nei, det gjør du ikke. I stedet snakkes om tro, meningsstrømninger og et tidevann som er i ferd med å snu.

Hele økonomifaget er for øvrig historiefortelling. Økonomene hentet for over 100 år siden konsepter fra datidens fysikkfag og plantet disse metaforene inn i morgendagens økonomifag hvor bl.a. skillet mellom fortjente og ufortjente inntekter ("rent") ble fjernet; "norske" Thorstein Veblen kalte dette nye økonomifaget for "neoclassical" economics. Veblen så tvers gjennom sine kolleger på økonomisk institutt, og brukte "trained incapacity" om deres evne til å skjønne sammenhenger i samfunnet (og derfor fikk han sparken på et universitet). Sånn sett har jeg større sans for Veblens klarsyn enn å forsøke å redusere analysen av nyliberalismen til en økonometrisk øvelse.

Friedman skjønte meget godt at det sannsynligvis ikke ville være mulig å måle effekten av nyliberalismeprogrammet. I tillegg tyder mye på at nyliberalistene etter hvert distanserte seg fra begrepet; derav bruken min av begrepet "trojanske hester". For hvordan ville det bli mulig å måle resultatene hvis man lyktes i å forvirre folk, ta fra folk begrepene ved å gi begrepene nytt innhold på sirlig vis? Og Friedman skjønte meget godt at statens andel av den moderne økonomien ikke ville falle; derfor kunne han bruke nasjonalregnskapsstatistikk og "bevise" at man trenger stadig mer liberalisme fordi liberalismeprogrammet er i ferd med å slukes av en stadig voksende stat. Friedman var ikke dum; han var bare en kyniker, en showmann (jf. TV-programmene), en secondhand dealer in ideas som fulgte sin egen interesse. Og han og andre nyliberalister talte saken til dem som betalte lønnen deres.

La oss heller snu problemstillingen om beviser på hodet: Nyliberalismen har lovet økt vekst og velstand i over et halvt århundre hvis programmet deres får gjennomslag. Siden 1970-tallet slo programmet ut i full blomst. I dag er nyliberalismen ikke bare den rådende retningen innenfor økonomifaget; nyliberalismen preger tidsånden og har blitt vår moderne filosofi og ideologi. I og med at nyliberalismeprogrammet har fått en slik utbredelse, hvor blir det av bevisene på programmets suksess? (1) Veksten har ikke blitt høyere de siste tiårene (snarere tvert om) og (2) ulikhetene i Vesten er historisk store. Hvor er de positive resultatene av nyliberalismen?

12.12.2017 kl.14:13

'Det er et stort feiltrinn å vurdere politikk og ideologiske programmer basert på intensjoner og ikke resultater'

Det vil jeg ikke bestride. Men jeg kunne tenke meg å legge til følgende: Tror ikke en intensjon bør undervurderes. Et idegrunnlag er knyttet til en intensjon, og et idegrunnlag er ikke utelukkende faktabasert, men verdibasert. Og hva hviler verdiene på? Se det blir noe å nøste i. I det vi vel løselig kan kalle en vitenskapelig orientert verden, blir verdier ?og annet grums? lett mistrodd. Er dette også et sveip av nyliberalisme kanskje? Uansett løper materialisering og vitenskpeliggjøring godt sammen. Men jeg tror vi blir nødt til å erkjenne at ?ikke alt som teller kan telles?. Når?

Når vi har kjørt fast hele verden i et excel ark muligens.

En nøkkel til å forstå nyliberalismens mange paradokser finnes her. For det hviler noe paradoksalt ved en -isme som gjør sitt beste for å tømme seg selv for 'verdi'. Med det reduseres det politiske liv til en økonomisk administrasjon, og samfunnslivet for øvrig til en arena for selvopprettholdelse. Og det må være et paradoks for en -isme som i utgangspunktet var for frie markeder og kapitalistisk mangfold at det åpne marked i tiltakende grad blir et marked - for noen. Staten blir ikke nødvendigvis mindre, eller liten, det som syntes fornuftig blir ufornuftig, fremdriften går i stå, og vekst blir til forfall. Og friheten? Til veritabel ufrihet.

Man må til intensjonen for å se det - i hvert fall for å se mer.

Trym Riksen

12.12.2017 kl.16:12

Til Anonym: Merk at sitatet "[d]et er et stort feiltrinn å vurdere politikk og ideologiske programmer basert på intensjoner og ikke resultater" ikke er mitt, men stjålet fra Milton Friedman. Og det gjør det spesielt interessant at han definerer verken nyliberalisme eller ideologiens mål i artikkelen om nyliberalismens utsikter fra 1951. Artikkelen er på 2500 ord så det burde vært plass til et par ord om definisjon og intensjon, ikke sant?

Du skriver man man "må til intensjonen for å se det". Det spesielle med nyliberalismen er at det ikke er uttalt og det ligger ikke i dagen hva som er intensjonen med nyliberalismen. Man må bare anta at intensjonen er en bedre verden; men da gjenstår spørsmålet "en bedre verden for hvem?".

Dessuten er nyliberalismen tett knyttet til økonomifaget, selv om nyliberalismen IKKE begrenses av økonomifaget. Nyliberalistene var tidlig ute med å se behovet for en tverrfaglig kamp, hvor eksperter fra ulike fagområder sto side om side med journalister og andre meningsdannere. I økonomifaget sies det gjerne at hensikten med faget er å levere nøytrale verktøy til beslutningstakere slik at de kan skape det samfunnet de vil. Men med nyliberalismen var det aldri noe mål å gjøre kampen fri for verdier, fri for overordnede mål. Nyliberalismen har mange mål (f.eks. markedsbasert samfunn osv.), men det er som om målene ikke gir til kjenne hva som er den egentlige intensjonen.

Jeg tror man bør gå tilbake til f.eks. Mirowskis 11 punkter som kjennetegner nyliberalismen (se sidene 434-440 i denne boken : http://centredelangues.ens-lyon.fr/anglais/espace-etudiants/retire/the-transatlantic-circulation-of-ideas-and-policies/class-6-the-making-of-neoliberalism/Philip%20Mirowski%20-%20Dieter%20Plehwe%20-%20The%20Road%20from%20Mont%20Pelerin.pdf ).

I disse punktene står det ikke så mye om intensjoner; det eneste måtte være "frihet", men vi vet at nyliberalister definerer dette annerledes enn man tradisjonelt har gjort innenfor idéhistorien.

Jeg synes det er interessant å vurdere om nyliberalismens intensjon ses best ved å følge pengene, dvs. de pengene som finansierte nyliberalistiske tankeledere (som Hayek) i de tidlige årene. Også i dag er det relevant å undersøke finansieringen bak en del av tenketankene med nyliberalistisk agenda. Er det noe man lærer i økonomi og finans på skolen, er det at penger søker avkastning og følger investorenes egen interesse. Når man legger til grunn et slikt perspektiv - som jeg er redd nyliberalister vil avfeie som spekulativt og konspirasjonsteori når man bruker tankegangen på deres eget program - så blir det kanskje lettere å ane hva nyliberalismens egentlige mål er?

Og når man tenker i disse baner, blir det enda viktigere å ha Animal Farms rollefordeling i hodet, for en del vil ha vanskelig for å tro at så mange ideologisk opptatte folk med de beste intensjoner er i stand til å jobbe for en agenda som slett ikke er deres egen og heller ikke i deres egen interesse.

13.12.2017 kl.15:09

Til syvende og sist tror jeg det er ?økonomisk rasjonalitet? som blir sittende igjen som svarteper. Spørsmålet er bare hvordan akkurat denne ?fornuften? kunne få så godt tak.

Og her tror jeg, dessverre vil jeg si, at vi må introdusere konkurranse. For denne drivkraften er vanskelig å se som primært negativ, men den er ikke entydig positiv heller. Konkurranse er en katalysator, men hva vi konkurrerer om, formålet, bestemmer kvaliteten. Allerede Platon kommenterte at om vi kultiverte vårt samlerinstinkt, ville det hindre vår ?sjelelige utvikling? eller omtrent slik. ?Sjelelig utvikling? er vel ikke akkurat en av nyliberalismens grunnsatser. I nyliberalsimen konkurrer vi om goder, og hvis vi ikke er med på leken overlever vi ikke.

Mer økonomisering. Og forflatning.

Økonomi bør altså ikke være noen -isme.

Men nyliberalismen gjør så godt den kan. Anført av økonomi og understøttet av teknologi, utgjøres samfunnsdynamikken i det nyliberale regimet av økonomisk rasjonalitet og utvelgelse. Da har vi i praksis en ? isme - som per definisjon og i vitenskapelighet innebærer en verdimessig avmagring ? og som dyrker overlevelse. I forhold til et regime der en politisk tanke regjerte, kan vi sies å ha ramlet fra tanke til instinkt, det legitimerte og rasjonaliserte sådan, og noen bedre definisjon av dekadense kan jeg egentlig ikke tenke meg. For å si det litt populært, om vi ikke kjører hodet i betongen, kjører vi det i hvert fall i kjøleskapet, og man må gjøre et stup for å delta i den samfunnsdynamikken nyliberalismen dikterer, uavhengig av hvor velutviklet næringsvett vi har. Igjen, det er noe paradoksalt ved en ?isme som gjør sitt beste for å tømme seg selv for ?verdi?. Det politiske liv blir til en økonomisk administrasjon, og samfunnslivet et sted for overlevelse. Nyliberalismen kan på den måten godt fortjene betegnelsen sivilisatorisk reduksjonisme.

Konkurranse er en naturlig drivkraft, men inneholder også kjernen til splid. Det som fremkaller ?division of labour?, fremkaller også ?division of men?.

?Den gyldne middelvei? tilskrives Aristoteles, en moralteori som som i kort går ut på å unngå ytterligheter. Men det kreves altså en innsikt, en moralforestiling, for å gjøre denne intervensjonen. Hvis moderatoren ikke er til stede ? hvorfor skulle den være det, vi dyrker ?verdifrihet?- sklir vi lett fra driftighet til kynisme, fra konkurranse til utmanøvrering og fra forsiktighet til grådighet. Den ultimate utmanøvrering heter faktisk krig. Adam Smith var forresten tilhenger av denne type tanke.

Det positive her er at de nyliberale hegemonister ikke er av de dummeste i en viss forstand, de er bare helt uten selvbevissthet fortsatt i en viss forstand. Det positive altså, er at førstemann til bunns også kan være førstemann opp igjen. Hvor skakk-kjørte er vi da?

te

17.12.2017 kl.20:50

"Og når man tenker i disse baner, blir det enda viktigere å ha Animal Farms rollefordeling i hodet, for en del vil ha vanskelig for å tro at så mange ideologisk opptatte folk med de beste intensjoner er i stand til å jobbe for en agenda som slett ikke er deres egen og heller ikke i deres egen interesse."

Interesant å se dette i sammenheng med Wall Street Journals lovprising av at Ajit Pai dreper nettnøytraliteten i USA.

https://www.wsj.com/articles/the-internet-is-free-again-1513297405

Lurer på hva de hadde skrevet hvis de havnet i sirup på grunn av dårlige avtaler?

Tom

25.12.2017 kl.12:24

Noen er rammet av Dunning-Kruger effekten, ser det ut til, og det er definitivt ikke Trym.

Forfriskende artikler å lese. Mye nytt å lære.

På grunn av dine artikler, skjønner jeg nå mer av boken til Robert Mood: «Ansvar - ledelse er ingen popularitetskonkurranse.»

Lurer på hvor lenge det er til neste gang saueflokken bailer ut nyliberalistene ved finanskrise.

/Tom

Skriv en ny kommentar