hits

Nyliberalismens intensjoner og resultater

Det er et stort feiltrinn vurdere politikk og ideologiske programmer basert p intensjoner og ikke resultater. Vi skal se at nyliberalismen ikke tler ideologiens egen syretest.

Det var Milton Friedman som sa at one of the great mistakes is to judge policies and programs by their intentions rather than their results. Uttalelsen kom i et intervju i 1975. Det var 24 r etter at han skrev artikkelen om nyliberalismens utsikter; Neo-Lliberalism and its Prospects i norske Farmand (se forrige ukes artikkel om Nyliberalismen og dens historie).

La oss derfor sl fast flgende:

  1. Nyliberalismen er et program som allerede i 1951 var fylt med innhold (Friedman skrev i den forannevnte Farmand-artikkelen at [t]he detailed program designed to implement this vision cannot be described in full here), hvilket betyr at nyliberalismen allerede har en historie som strekker seg godt over et halvt rhundre.
  2. Nyliberalismen har en s lang historie at det er fullt mulig, og ganske enkelt, vurdere programmets resultater.

Mens (1) var poenget i forrige ukes artikkel, er det primrt (2) som fokuseres p i denne artikkelen.

Merk at dette er den tredje artikkelen om nyliberalisme. De to frste, To nyliberale lgner og Nyliberalismen og dens historie, kan med fordel leses for sette denne ukens artikkel i kontekst. Blant annet defineres nyliberalisme som begrep i de to tidligere artiklene.

Det er i dag nyaktig ti r siden den norske fagboken Nyliberalisme - ideer og politisk virkelighet ble utgitt. I forordet skriver tre av forfatterne at [d]ette er et strategisk instituttprosjekt ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, med konomisk sttte fra Norges Forskningsrd (...) Hele 27 professorer frsteamanuenser, forskere og stipendiater tilknyttet Institutt for statsvitenskap har bidratt til denne boken.

Boken er i mine yne ett av mange historiske bevis p at nyliberalisme som begrep og fenomen ikke er en myte, som en del hevder. Forskere har forskt ta tak i begrepet s godt de kan i mange r allerede og det har vrt mange forsk p belyse nyliberalismen p vitenskapelig vis. Det viser at folk som forsker avfeie diskusjoner om nyliberalisme p grunn av begrepets karakter, er uredelige; de farer med det som p godt norsk kalles lgn og fanteri.

Bidraget fra Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo brer naturligvis preg av at det er skrevet av folk med statsvitenskapelig bakgrunn. Derfor mangler en del av de mest kreative innsiktene man kan hente fra konomifaget (inkl. finansfaget) eller fra historikerens perspektiv (utrolig nok er ikke Friedmans artikkel om nyliberalismens utsikter fra 1951 brukt som kildegrunnlag i boken). Det jeg liker ved boken, er at den stilte mange relevante sprsml for ti r siden, sprsml som det gr an besvare med noenlunde treffsikkerhet i dag. Sprsmlene som reises innledningsvis i boken, er bl.a. flgende:

  • Er innholdet i den offentlige politikken i ferd med endre karakter?
  • Skjer det [endring i innholdet i den offentlige politikken] som flge av at vilkrene for offentlig politikkutvelse endres, som eksterne forhold i samfunnet, i konomien, eller drives endringene innenfor det politiske systemet selv?
  • Hvilke konsekvenser har slike endringer for det demokratiske systemet og for forholdet mellom styrende og styrte generelt?
  • Innebrer disse trekkene en maktforskyvning fra folkevalgte organer til eksperter, fra arbeid til kapital, fra nasjonalstaten til overnasjonale organer?
  • Frer markedstilpasningen til at de kollektive omrdene innsnevres og fragmenteres i forhold til srinteresser? Frer det til at det offentlige domenet blir mindre, og at offentlig styring reduseres eller fr en annen karakter?

Fr jeg gr ls p disse sprsmlene, la oss ta et lite blikk bakover i tid. Begrepet nyliberalisme dukket opp i fagartikler s smtt p 1950-tallet. Utover p 1970-tallet kte antallet fagartikler som brukte begrepet nyliberalisme og fra 1980-tallet av skyter begrepsbruken fart. Det kan ogs vises at antallet bker med nyliberalisme i tittelen kte fra 1980-tallet av; den senere utviklingen p bokfronten er ikke s merkelig all den tid fagartikler gjerne diskuterer temaer fr det publiseres bker om emnet (hentet fra figur 1 og 2 i denne fagartikkelen).

Selv synes jeg perioden fra omtrent 1970 av er spesielt interessant; det er en lang rekke hendelser og utviklingstrekk fra omtrent denne tidsperioden som i ettertid stikker seg ut. La oss ta den skalte nobelprisen i konomi som s dagens lys i 1968. I realiteten er ikke dette en Nobel-pris fordi den ikke har noe som helst med Nobels testamente gjre. En konom i Federal Reserve (er det av sine egne man skal ha det?) har kalt opprettelsen av prisen for litt av et markedsfringsknep. Historikeren Philip Mirowski forklarte i et intervju i 2015 at det er umulig skille den svenske sentralbankens konomipris fra nyliberalismen og ideologiens kamp for legitimering og utbredelse. Eksempelvis ble prisen gitt til Friedrich von Hayek i 1974 og til Milton Friedman i 1976, men nyliberalismen m ses i en bredere kontekst enn ved lese biografier om Hayek-Friedman. Selv synes jeg det er interessant at Tjalling Koopmans fikk prisen mellom Hayek og Friedman i 1975. Koopmans var mannen som ga den empirisk-institusjonelle skolen ved Columbia University og i NBER et banesr flere tir tidligere; gjennom artikkelen Measurement Without Theory i 1947. Koopmans var ingen nyliberalist som Hayek og Friedman, men han ga en lissepasning til et ideologisk program hvor empiri og institusjoner str svakt, mens det banet veien for strre fokus p tro, ideologi og vitenskap som antar at modellene m forsts som om de representerte virkeligheten, selv om et barn ser hvor virkelighetsfjerne modellene er.

Kort tid etter at konomene fikk etablert sin egen nobelpris i 1968, basert p lgnen om at den hadde noe med Alfred Nobel og de opprinnelige Nobel-prisene gjre, kom Nixon-sjokket i 1971. Fra da av ble det iverksatt tiltak som endelig gjorde dollaren og gull ukonvertible. Siden har finans aldri vrt helt det samme som fr og sentralbankenes makt i samfunnet vokste seg gradvis strre.

Men hva med resultatene? Kan vi si noe om resultatene av nyliberalismen de siste tirene? Her tenkte jeg sttte meg p denne utmerkede lysbildepakken som er nedlastbar fra nettsiden Inequalityforall.com. P side 14 av 33 i lysbildepakken finner vi flgende figur:

Her ser vi to utviklingstrekk:

  1. Verdiskapingen i samfunnet, bruttonasjonalproduktet, har steget jevnt og trutt i hele perioden, mens folks lnninger har stagnert og etterlatt seg et gap opp til den samlede verdiskapingen.
  2. Verdiskapingen i samfunnet kte jevnt og trutt fr nyliberalismen, og den har kt like jevnt og trutt etter nyliberalismen (merk at denne figuren ikke fr med seg diskusjonen om secular stagnation i nyere tid, dvs. at det er et gap mellom den samlende konomiske veksten man forventet og veksten som i de sener r er realisert).

Med andre ord:

  • Nyliberalistene lovet hyere vekst, men den hyere veksten har uteblitt i kjlvannet av innfring av nyliberalisme.
  • Nyliberalismens innfring fra omtrent 1970-tallet av har kommet p samme tid som folks lnninger stagnerte.

Snn sett bestr ikke nyliberalismen sin egen syretest; one of the great mistakes is to judge policies and programs by their intentions rather than their results.

Dessverre vil ikke nyliberalistene selv konkludere slik. Husk at nyliberalistene hevder at begrepet er en myte og at problemet er kende sosialisme, og ikke mer nyliberalisme (dette var et tema i min frste artikkel om nyliberalisme og i leserkommentarene som fulgte etter den artikkelen). Snn sett er det umulig diskutere resultatene av nyliberalisme med nyliberalister fordi de ikke vil anerkjenne begrepet. Minner ikke det hele om sosialister og kommunister som p slutten av 1980-tallet hevdet at skikkelig sosialisme aldri var blitt innfrt helt etter lreboken og at man derfor ikke burde forlate sosialismeprogrammet?

N vil jeg komme med en pstand som er ment nre tanken om at resultatene av nyliberalismen har vrt helt etter boken likevel. Nyliberalismen har tilsynelatende vrt en ideologi og filosofi som ble utviklet av folk som ville det beste for samfunnet. Men det f har brydd seg om, er hvor finansieringen til det nyliberalistiske programmet kom fra. Faktum er at nyliberalismen allerede i sin barndom ble finansiert av pengeinteresser. Hayek sa selv at han ble tvunget til gjre alt for penger (se side 165 i The Road from Mont Pelerin. Og Storbritannias ambassadr til USA rapporterte flgende i mars 1945:

Wall Street looks on Hayek as the richest goldmine yet discovered and are peddling his views everywhere (se fotnote 79 p side 174 i The Road from Mont Pelerin).

Med andre ord: Britene s allerede for mer enn 70 r siden at Hayeks filosofi kunne bli en gullgruve for Wall Street, noe som frte til at pengeinteressene markedsfrte ideologien overalt. Er det ikke pussig at det en ambassadr s i 1945, er s vanskelig se i dag?

Det er derfor fullt mulig argumentere for at nyliberalismens intensjon aldri var maksimere samlet verdiskaping eller velferd, men snarere srge for at programmets investorer maksimerte sin egen avkastning. All erfaring fra alskens bananrepublikker forteller oss at herskere uten demokratisk sinnelag er mer opptatt av ke sitt eget kakestykke enn ke strrelsen p kaken; hvorfor skulle det vre annerledes i Vesten hvis man gr til angrep p de eksisterende institusjonene (dvs. sosialt utbredte vanene i samfunnet)? Er dette konspiratorisk? Selv synes jeg ikke det er spesielt konspiratorisk hevde at investorer nsker hyest mulig avkastning p investert kapital; og om disse investeringene gr inn i ideologier, filosofiske retninger, politiske programmer eller utdanningsinstitusjoner, s er det fortsatt avkastning p investert kapital - og ikke godhet - som er mlet. Og kan man konkludere annerledes nr man har Friedmans klassiske artikkel om foretakets ansvar i tankene? Med andre ord er det muligens intet gap mellom intensjoner og resultater i det nyliberalistiske programmet; det er bare nyliberalismens intensjoner som var klarere for britenes ambassadr til USA i 1945 enn det er for folk i 2017.

La oss endelig komme tilbake til sprsmlene innledningsvis fra den ti r gamle boken fra statsvitenskapelig institutt ved Universitetet i Oslo. Vi har nylig ftt unik innsikt i en prosess i SSB, en prosess som jeg kalte Elitens kamp i en artikkel i november. Her viser jeg til en fagartikkel i den misantropiske tradisjonen hvor manipulasjon, ekskludering og utnyttelse av opparbeidet tillit str sentralt for n mlet om mindre politisk kontroll gjennom radikal endring. Fagartikkelen beskriver Victor D. Normans radikale endringsprogram p begynnelsen av 2000-tallet, men gir et uhyggelig dj vu nr man leser om brket i SSB i dag. Bde Norman og Meyer er professorer i konomi som ble satt inn i det politiske systemet. Det har utvilsomt vrt underkommunisert at Normans reformer hadde som ml redusere politisk kontroll, slik det psts i Meyers fagartikkel. Skyldes det underkommuniserte budskapet at politikerne selv ikke skjnte hvor Norman ville, eller har politikerne lyet ved ikke fortelle hele sannheten? Er Norman og Meyer i realiteten anse som trojanske hester for nyliberal politikk? Og har hele den politiske eliten blitt narret av det trojanske knepet? Disse sprsmlene er interessante nr de holdes opp mot de to verste kulepunktene med sprsml fra statsviterne ved UiO.

Ferske begivenheter fra Storbritannia aktualiserer sprsmlene fra statsviterne ved UiO ytterligere. Iflge Sky News har britiske byrkrater anbefalt Irlands regjering ignorere sin egen utenriksminister, Boris Johnson. Med andre ord: Byrkrater motarbeider aktivt de folkevalgte som de er satt til tjene; derav det britiske ordet public servant. Etter det jeg forstr (etter en samtale med aksjesjefen i et av verdens strste investeringsselskaper i forkant av Boris Johnson-nyheten fra Sky News) er ikke Skys nyhet overraskende p dem som flger britisk politikk tett; det har vrt en drlig skjult hemmelighet at britiske byrkrater motarbeider brexit p bredere basis enn ved bare stikke kjepper hjulene for Boris Johnsens mte med Irland.

Nyliberalismen har virket i mange tir allerede. Dens resultater er penbare. Om resultatene er i samsvar med intensjonene, avhenger av ens tolkning av nyliberalismens intensjoner.

21 kommentarer

Statens strrelse, skattlegging og regulering har eksplodert siden krigens slutt, da er det klart man fr lav lnnsvekst og drligere konomisk vekst. Men dette har ingenting med nyliberalisme eller liberalisme i det hele tatt gjre slik forfatteren forsker blffe om. Tvert imot, er det nrmere en annen form for -isme som de fleste har lagt fra seg for lenge siden.

Til Ola Nordmann: Du br lese den frste artikkelen jeg skrev om nyliberalisme. Her tok jeg for meg to nyliberale lgner:

http://riksen.blogg.no/1511740716_to_nyliberale_lgner.html

F spesielt med deg Wagners lov og les Moenes artikkel om produktivitetens paradoks:

http://www.sv.uio.no/esop/forskning/aktuelt/i-media/dokumenter/dokumenter-2011/dn221011.pdf

Du har penbart gtt p n av de penbare lgnene i nyliberalsmen hvor det hevdes at staten nrmest skal avvikles og reduseres til et minimum.

Den ene nyliberale lgnen er om statens strrelse i moderne samfunn. For vrig br du lese Milton Friedmans artikkel om nyliberalismens utsikter fra 1951; her kommer det klart frem at Friedman snakker om en omdefinering av staten i stedet for avvikling av den.

Tore K. Oland

Tore K. Oland

Hva du mener med nyliberalisme? For eksempel henviser du til Hayek som i norsk politisk sammenheng kan sies vre ytterliggende. Men p den annen side nevner du ogs reformer innenfor New public Management som er et litt diffust konsept som Stoltenberg og Hyre har omfavnet.

Det er korrekt at vest Europa spesielt hadde en stor konomisk vekst fra cirka 1945 -1970. Keynes hadde vunnet frem, men utover 70 tallet frte kt pengebruk hovedsakelig til inflasjon fremfor vekst. Mer fokus p lsninger som fremmet tilbudssiden av konomien vant frem og gav bedre resultater.

Selv om Keynes tankegang fikk seg et tilbakeslag p 70 tallet, s er det en myte at markedet fungerer fritt. Den ene statistikken din om at det brukes stadig mer p lobbyisme har jeg blitt forklart med skyldes at amerikansk nringsliv er overregulert. Dermed har politikken mer betydning for selskapenes virke.

Det har blitt mer ulikhet srlig i USA, men har ogs lest at kjpekraften til USA sin middelklasse har kt siden -80 tallet. Grunnet billige importvarer som indikerer reell velstandsvekst.

Mye makt politikere har mistet skyldes kanskje mest globalisering og en teknologisk revolusjon. Staten er et system som trolig litt for sakte prver tilpasse seg en verden i endring i rekordfart. For Norges del avgjres mye av vr velferd av forhold utenfor landets grenser.

Til Tore K. Oland: I klassisk nyliberal stil setter du sprsmlstegn ved begrepet nyliberalisme nr du skriver "hva mener du med nyliberalisme?". Jeg har brukt to artikler tidligere med en rekke kildehenvisninger for definere og diskutere begrepet. Det burde holde.

S bruker du kommunistenes gamle knep; de hevder at ideologien aldri ble innfrt etter lreboken noe sted og at ideologien derfor er levedyktig. bruke pstanden om at det er "en myte at markedet fungerer fritt" som bevis for at nyliberalisme ikke er et fenomen, er som hentet ut av kommunistenes gamle bok med retorisk knep.

Det som er tankevekkende, er at du og mange andre argumenterer som om det ikke var et nyliberalismeprosjekt p statsvitenskapelig institutt p UiO for ti r siden, og som om nyliberalisme fortsatt var et ullent begrep vi ikke kan analysere effektene av. Nr de negative bevisene knyttet til nyliberalisme dokumenteres, trekkes nye data og innfallsvinkler opp av hatten for sl bena under rekken av datapunkter som dokumenterer resultatene av den nyliberalistiske raen.

Knut Skaarberg

Knut Skaarberg

Takk for nok en tankevekkende og interessant artikkel!

Jeg synes det imidlertid er noe som skurrer litt i bevisfrselen her. Om vi ser p figur 1 og 2 s viser de et oppsving i publikasjoner om nyliberalisme rundt 1980 og utover. Det er i perioden hvor Milton Friedman hadde sine "free to choose" programmer p TV og Reagan og Thatcher ble valgt.

Men den tredje figuren viser at inntektsgapet startet p frsten av 1970-tallet, og har bygget seg opp jevnt og trutt siden den gang.

S en alternativ forklaring kan vre at inntektsgapet primrt skyldes omleggingen av pengesystemet vekk fra gullstandarden, mens nyliberalismen hverken har pvirket veksten eller ulikhetene i nevneverdig grad.

Jeg vil gjerne hre hva du tenker om en slik alternativ forklaring.

Til Knut Skaarberg: Ja, det mest markante oppsvinget i bker om nyliberalisme er fra 1980 og utover. Men ser du samme utvikling i figuren med fagartikler? Der er det et lite hopp opp p 1950-tallet, et nytt hopp p 1970-tallet, og s tar det av p 1980-tallet. Fagartikler er, vil jeg tro, en ledende indikator p tema i kommende bker. Er du uenig i min mte lese figuren med fagartikler p?

Nr det gjelder det nye pengesystemet fra 1971 av, forklarer dette kanskje en del av inntektsgapet. Imidlertid synes jeg det er interessant se Nixon-sjokket og konsekvensene gjennom nyliberalistiske briller; det er jo i dette nye pengesystemet at nyliberalismen har befestet sin makt, ikke sant? Hvis vi ser helt bort fra teoriene om pengesystemer og i stedet betrakter pengepolitikk som et rent maktspill, kan man ane konturene av et spill hvor sentralbankene (og finansbransjen for vrig) fikk det som de ville; det vil si kt makt og uavhengighet fra politisk kontroll.

Knut Skaarberg

Knut Skaarberg

Takk for svaret. Jeg er ikke uenig i din mte lese figurene om bker og fagartikler p, men synes det er pfallende i figuren om inntektsgap at det er n enkelt markant endring i utviklingen; p frsten av 70-tallet. Da blir det mindre nrliggende se disse to utviklingstrekkene som relaterte.

Og s sliter jeg litt med sette den sterrikske skolen sammen med nyliberalistene fra Chicago - de har ulikt syn p pengepolitikken (se https://mises.org/library/why-austrians-are-not-neoliberals "Most Austrians favor the abolition of central banks and the introduction of a free market money, such as a 100 percent gold standard. Chicago school economists generally do not want to entrust the money supply to the market but are in favor of a central bank issuing fiat money").

Til Knut Skaarberg: Jeg tror ikke det er riktig se p "sterrikere" som grunnplanken i den nyliberalistiske filosofien. For vrig har jeg aldri helt skjnt hva den sterrikske skolen gr ut p; finnes det eksempler p byer eller stater som har praktisert sterriksk politikk?

Niall Ferguson har fokus p hvordan offentlige institusjoner forviter i sin bok "the great degeneration" fra 2012. Boken er interessant, men innleggene p denne bloggen setter en ekstra kontekst p hva som faktisk skjer i svrt mange vestlige land. Nr statlige ansatte har egen politisk agenda s er dette en utvikling jeg ser p med bekymring. En kan avveie opp mot hva som er ansett som stabiliserende, slik som det faktum at finansdepartementet kan hndtere ledere fra begge ytterpunkter blant de strre partiene i Norge, dvs SV og FRP, og likevel levere meget stabilt. Andre enden av dette er hva Meyer prvde gjre i SSB. Personlig synes jeg det er klart, som ogs det blir bemerket i denne bloggen, at Meyer ville gjre SSB mer uavhengig av politisk pvirkning. Konsekvensen av dette ville dermed vre at Meyer ville mtte styre etter sin egen politiske overbevisning og ta avgjrelser som ville vre politisk ladet.

Niall sin bok kunne trenge en oppdatering p nettopp dette rundt statlige ansatte med politiske agendaer og pvirkningen dette har p utving av politikken til demokratisk valgte regjeringer. Dette er mer fremtredene i UK og USA, men garantert en utfordringer til varierende grad i alle demokratiske land, inkludert Norge. Jeg anser at tilliten i samfunnet, som statlige institusjoner er helt avhenginge av for fungere optimalt i et demokrati, vil synke om signifikant antall i samfunnet anser at institusjonen har ledere/nok ansatte som styrer sine valg etter egne politiske preferanser og ikke etter de overordnede satte mlene fra valgte politikere.

Trym: jeg har to sprsml jeg hper du kan svare p:

1.Med bde Meyer og Norman ute av politikken, s er de n i steden med sette agenda i en av vre store utdannings-institusjoner. Jeg hper og tror studentene selv klarer kritisk vurdere faktumer opp mot meninger i forelesningene/utdannelsen de fr. Kan du gi din formening p hvor mye du tror den nyliberalistiske agendaen vil kunne f videre gjennomslag gjennom utdannings-institusjoner og tankegodset de gir til elever? Er klare over at du har skrevet rundt konomi utdannelse generelt fr, men interessant se dine tanker om sammenhengen p tvers i dette tilfelle

Jeg kan dog se at opp gjennom tidene har utdannings-institusjoner, inkludert offentlige skoler, hatt lrere med underliggende klare politiske meninger fra hele spektrumet.

2.Ut i fra fokuset p demokrati og utving av politikk fra valgte politikere, ser jeg personlig en klar problematikk p at ny-liberalistene i ytterste forstand, vil ta bort ansvaret fra politikere slik som f.eks SSB saken. Problemet er at disse institusjonene da blir mer avhengige av de personlige politiske meningene til lederen/ledergruppen og det da mye mer diffust mellom embetsverket og politikere og dermed ogs problematikker med roller, ansvar og transparency/penhet. Men jeg har registrert med undring p at dette ikke har vrt tatt opp som en strre problematikk rundt Meyer/SSB saken.

Kan du utlede videre hva du synes om dette selv og om du synes dette er en problematikk?

Takk

Til Rune: Takk for fine kommentarer. Her er et par meldinger tilbake.

Ad 1: Hvis det man lrer p skolen utgir seg for vre vitenskap, mens det i realiteten er propaganda fra et ideologisk program, str man i fare for utdanne slike som omtales av George Orwell i hans 1984 og Animal Farm.

Ad 2: avdemokratisere institusjonene og sette inn eksperter som er utdannet innenfor det nyliberalistiske programmer vil gi mer nyliberalisme. Det er nettopp derfor nyliberalistene legger s stor vekt p utdanne "secondhand dealers in ideas" og deres hndlangere gjennom diverse tenketanker.

..'hper og tror studentene selv klarer kritisk vurdere faktumer opp mot meninger i forelesningene/utdannelsen de fr.'

Er nok ikke s enkelt fordi det normative domenet s sirlig impregnerer det positive.

Til Anonym: Jeg likte mten du ordla deg p; "s sirlig impregnerer..."

Og du har helt rett, slik jeg ser det.

Trym Riksen

Dette med statens strrelse er slettes ingen lgn nei, ekte liberalisme betyr at staten reduseres til kun st for politi, rettsvesen og forsvar.

Til Ola Nordmann: Troller du? "Ekte liberalisme"; hva er det? Har du en definisjon? Jeg har aldri hrt om "ekte liberlisme", bare "klassisk liberalisme" osv.

Jeg har i tre artikler snakket on nyliberalisme, deriblant definisjonen av begrepet. "Ekte liberalisme" dekkes ikke i disse artiklene fordi det er nyliberalismen som er relevant i det moderne samfunnet.

Takk for svaret, en innvending til.

Det som blir uklart med artikkelen er hva med neoliberalisme som har frt til de statistikkene du refererer til. Hvilken konkret politikk har frt til de sammenhengene du skriver om?

Problemet med fr/etter statistikk sammenstillingen er at det ikke ndvendigvis forklarer at det har noe med neoliberalisme gjre. Det kan vre andre faktorer som utviklingsstadiet i konomien, demografi, teknologi o.l. som bidrar til det. Det er vel mer relevant sammenlikne utvikling mellom eksempelvis land som har grunnleggende forhold til felles.

Neoliberalisme er diffust og omfattende, blant annet Jens Stoltenberg som innfrte new public management reformer, kan sies ha lite til felles med Hayek og Friedman. Men han kan likevel klassifiseres som neoliberal, tatt begrepets vide omfang i betraktning.

Det er en del disfunksjonalitet i dagens verdenskonomi og i likhet med 1970 tallet er det en del av de kjente lsningene som ikke gir de nskede lsningene. Snn sett tror jeg og kanskje i likhet med deg at noe nytt m gjres.

Til Tore K Oland: Det jeg gjr i denne serien med artikler, er fortelle en historie. Hvis du forventer beviser slik som vi kjenner til i naturvitenskapene, vil du bli skuffet.

Det hindrer meg likevel ikke i ty til sunn fornuft. Samfunnsfagene er i strre grad basert p sunn fornuft enn formler og byggesteiner. Derfor kan jeg ikke redusere nyliberalisme til n faktor eller et sett med faktorer og vurdere samfunnsutviklingen i lys av denne faktoren.

Ta en titt p Friedmans artikkel fra 1951 om nyliberalismens utsikter n gang til. Finner du formler eller skarpe definisjoner der? Nei, det gjr du ikke. I stedet snakkes om tro, meningsstrmninger og et tidevann som er i ferd med snu.

Hele konomifaget er for vrig historiefortelling. konomene hentet for over 100 r siden konsepter fra datidens fysikkfag og plantet disse metaforene inn i morgendagens konomifag hvor bl.a. skillet mellom fortjente og ufortjente inntekter ("rent") ble fjernet; "norske" Thorstein Veblen kalte dette nye konomifaget for "neoclassical" economics. Veblen s tvers gjennom sine kolleger p konomisk institutt, og brukte "trained incapacity" om deres evne til skjnne sammenhenger i samfunnet (og derfor fikk han sparken p et universitet). Snn sett har jeg strre sans for Veblens klarsyn enn forske redusere analysen av nyliberalismen til en konometrisk velse.

Friedman skjnte meget godt at det sannsynligvis ikke ville vre mulig mle effekten av nyliberalismeprogrammet. I tillegg tyder mye p at nyliberalistene etter hvert distanserte seg fra begrepet; derav bruken min av begrepet "trojanske hester". For hvordan ville det bli mulig mle resultatene hvis man lyktes i forvirre folk, ta fra folk begrepene ved gi begrepene nytt innhold p sirlig vis? Og Friedman skjnte meget godt at statens andel av den moderne konomien ikke ville falle; derfor kunne han bruke nasjonalregnskapsstatistikk og "bevise" at man trenger stadig mer liberalisme fordi liberalismeprogrammet er i ferd med slukes av en stadig voksende stat. Friedman var ikke dum; han var bare en kyniker, en showmann (jf. TV-programmene), en secondhand dealer in ideas som fulgte sin egen interesse. Og han og andre nyliberalister talte saken til dem som betalte lnnen deres.

La oss heller snu problemstillingen om beviser p hodet: Nyliberalismen har lovet kt vekst og velstand i over et halvt rhundre hvis programmet deres fr gjennomslag. Siden 1970-tallet slo programmet ut i full blomst. I dag er nyliberalismen ikke bare den rdende retningen innenfor konomifaget; nyliberalismen preger tidsnden og har blitt vr moderne filosofi og ideologi. I og med at nyliberalismeprogrammet har ftt en slik utbredelse, hvor blir det av bevisene p programmets suksess? (1) Veksten har ikke blitt hyere de siste tirene (snarere tvert om) og (2) ulikhetene i Vesten er historisk store. Hvor er de positive resultatene av nyliberalismen?

'Det er et stort feiltrinn vurdere politikk og ideologiske programmer basert p intensjoner og ikke resultater'

Det vil jeg ikke bestride. Men jeg kunne tenke meg legge til flgende: Tror ikke en intensjon br undervurderes. Et idegrunnlag er knyttet til en intensjon, og et idegrunnlag er ikke utelukkende faktabasert, men verdibasert. Og hva hviler verdiene p? Se det blir noe nste i. I det vi vel lselig kan kalle en vitenskapelig orientert verden, blir verdier ?og annet grums? lett mistrodd. Er dette ogs et sveip av nyliberalisme kanskje? Uansett lper materialisering og vitenskpeliggjring godt sammen. Men jeg tror vi blir ndt til erkjenne at ?ikke alt som teller kan telles?. Nr?

Nr vi har kjrt fast hele verden i et excel ark muligens.

En nkkel til forst nyliberalismens mange paradokser finnes her. For det hviler noe paradoksalt ved en -isme som gjr sitt beste for tmme seg selv for 'verdi'. Med det reduseres det politiske liv til en konomisk administrasjon, og samfunnslivet for vrig til en arena for selvopprettholdelse. Og det m vre et paradoks for en -isme som i utgangspunktet var for frie markeder og kapitalistisk mangfold at det pne marked i tiltakende grad blir et marked - for noen. Staten blir ikke ndvendigvis mindre, eller liten, det som syntes fornuftig blir ufornuftig, fremdriften gr i st, og vekst blir til forfall. Og friheten? Til veritabel ufrihet.

Man m til intensjonen for se det - i hvert fall for se mer.

Til Anonym: Merk at sitatet "[d]et er et stort feiltrinn vurdere politikk og ideologiske programmer basert p intensjoner og ikke resultater" ikke er mitt, men stjlet fra Milton Friedman. Og det gjr det spesielt interessant at han definerer verken nyliberalisme eller ideologiens ml i artikkelen om nyliberalismens utsikter fra 1951. Artikkelen er p 2500 ord s det burde vrt plass til et par ord om definisjon og intensjon, ikke sant?

Du skriver man man "m til intensjonen for se det". Det spesielle med nyliberalismen er at det ikke er uttalt og det ligger ikke i dagen hva som er intensjonen med nyliberalismen. Man m bare anta at intensjonen er en bedre verden; men da gjenstr sprsmlet "en bedre verden for hvem?".

Dessuten er nyliberalismen tett knyttet til konomifaget, selv om nyliberalismen IKKE begrenses av konomifaget. Nyliberalistene var tidlig ute med se behovet for en tverrfaglig kamp, hvor eksperter fra ulike fagomrder sto side om side med journalister og andre meningsdannere. I konomifaget sies det gjerne at hensikten med faget er levere nytrale verkty til beslutningstakere slik at de kan skape det samfunnet de vil. Men med nyliberalismen var det aldri noe ml gjre kampen fri for verdier, fri for overordnede ml. Nyliberalismen har mange ml (f.eks. markedsbasert samfunn osv.), men det er som om mlene ikke gir til kjenne hva som er den egentlige intensjonen.

Jeg tror man br g tilbake til f.eks. Mirowskis 11 punkter som kjennetegner nyliberalismen (se sidene 434-440 i denne boken : http://centredelangues.ens-lyon.fr/anglais/espace-etudiants/retire/the-transatlantic-circulation-of-ideas-and-policies/class-6-the-making-of-neoliberalism/Philip%20Mirowski%20-%20Dieter%20Plehwe%20-%20The%20Road%20from%20Mont%20Pelerin.pdf ).

I disse punktene str det ikke s mye om intensjoner; det eneste mtte vre "frihet", men vi vet at nyliberalister definerer dette annerledes enn man tradisjonelt har gjort innenfor idhistorien.

Jeg synes det er interessant vurdere om nyliberalismens intensjon ses best ved flge pengene, dvs. de pengene som finansierte nyliberalistiske tankeledere (som Hayek) i de tidlige rene. Ogs i dag er det relevant underske finansieringen bak en del av tenketankene med nyliberalistisk agenda. Er det noe man lrer i konomi og finans p skolen, er det at penger sker avkastning og flger investorenes egen interesse. Nr man legger til grunn et slikt perspektiv - som jeg er redd nyliberalister vil avfeie som spekulativt og konspirasjonsteori nr man bruker tankegangen p deres eget program - s blir det kanskje lettere ane hva nyliberalismens egentlige ml er?

Og nr man tenker i disse baner, blir det enda viktigere ha Animal Farms rollefordeling i hodet, for en del vil ha vanskelig for tro at s mange ideologisk opptatte folk med de beste intensjoner er i stand til jobbe for en agenda som slett ikke er deres egen og heller ikke i deres egen interesse.

Til syvende og sist tror jeg det er ?konomisk rasjonalitet? som blir sittende igjen som svarteper. Sprsmlet er bare hvordan akkurat denne ?fornuften? kunne f s godt tak.

Og her tror jeg, dessverre vil jeg si, at vi m introdusere konkurranse. For denne drivkraften er vanskelig se som primrt negativ, men den er ikke entydig positiv heller. Konkurranse er en katalysator, men hva vi konkurrerer om, formlet, bestemmer kvaliteten. Allerede Platon kommenterte at om vi kultiverte vrt samlerinstinkt, ville det hindre vr ?sjelelige utvikling? eller omtrent slik. ?Sjelelig utvikling? er vel ikke akkurat en av nyliberalismens grunnsatser. I nyliberalsimen konkurrer vi om goder, og hvis vi ikke er med p leken overlever vi ikke.

Mer konomisering. Og forflatning.

konomi br alts ikke vre noen -isme.

Men nyliberalismen gjr s godt den kan. Anfrt av konomi og understttet av teknologi, utgjres samfunnsdynamikken i det nyliberale regimet av konomisk rasjonalitet og utvelgelse. Da har vi i praksis en ? isme - som per definisjon og i vitenskapelighet innebrer en verdimessig avmagring ? og som dyrker overlevelse. I forhold til et regime der en politisk tanke regjerte, kan vi sies ha ramlet fra tanke til instinkt, det legitimerte og rasjonaliserte sdan, og noen bedre definisjon av dekadense kan jeg egentlig ikke tenke meg. For si det litt populrt, om vi ikke kjrer hodet i betongen, kjrer vi det i hvert fall i kjleskapet, og man m gjre et stup for delta i den samfunnsdynamikken nyliberalismen dikterer, uavhengig av hvor velutviklet nringsvett vi har. Igjen, det er noe paradoksalt ved en ?isme som gjr sitt beste for tmme seg selv for ?verdi?. Det politiske liv blir til en konomisk administrasjon, og samfunnslivet et sted for overlevelse. Nyliberalismen kan p den mten godt fortjene betegnelsen sivilisatorisk reduksjonisme.

Konkurranse er en naturlig drivkraft, men inneholder ogs kjernen til splid. Det som fremkaller ?division of labour?, fremkaller ogs ?division of men?.

?Den gyldne middelvei? tilskrives Aristoteles, en moralteori som som i kort gr ut p unng ytterligheter. Men det kreves alts en innsikt, en moralforestiling, for gjre denne intervensjonen. Hvis moderatoren ikke er til stede ? hvorfor skulle den vre det, vi dyrker ?verdifrihet?- sklir vi lett fra driftighet til kynisme, fra konkurranse til utmanvrering og fra forsiktighet til grdighet. Den ultimate utmanvrering heter faktisk krig. Adam Smith var forresten tilhenger av denne type tanke.

Det positive her er at de nyliberale hegemonister ikke er av de dummeste i en viss forstand, de er bare helt uten selvbevissthet fortsatt i en viss forstand. Det positive alts, er at frstemann til bunns ogs kan vre frstemann opp igjen. Hvor skakk-kjrte er vi da?

"Og nr man tenker i disse baner, blir det enda viktigere ha Animal Farms rollefordeling i hodet, for en del vil ha vanskelig for tro at s mange ideologisk opptatte folk med de beste intensjoner er i stand til jobbe for en agenda som slett ikke er deres egen og heller ikke i deres egen interesse."

Interesant se dette i sammenheng med Wall Street Journals lovprising av at Ajit Pai dreper nettnytraliteten i USA.

https://www.wsj.com/articles/the-internet-is-free-again-1513297405

Lurer p hva de hadde skrevet hvis de havnet i sirup p grunn av drlige avtaler?

Noen er rammet av Dunning-Kruger effekten, ser det ut til, og det er definitivt ikke Trym.

Forfriskende artikler lese. Mye nytt lre.

P grunn av dine artikler, skjnner jeg n mer av boken til Robert Mood: Ansvar - ledelse er ingen popularitetskonkurranse.

Lurer p hvor lenge det er til neste gang saueflokken bailer ut nyliberalistene ved finanskrise.

/Tom

Skriv en ny kommentar