hits

Nyliberalismen og dens historie

kommentarer 14 kommentarer

Nyliberalisme er navnet på det begrepet som best beskriver den moderne tidsånden. Likevel er det mange som mener begrepet er uklart og en myte.

Til tross for nyliberalismens utbredelse er det ikke mange som er fortrolige med begrepet. Noen mener begrepet er en myte. Og så hevdes det at nyliberalisme bare brukes som et skjellsord av dem som søker å stigmatisere en meningsmotstander. Vi skal se at den samfunnsinteresserte gjør klokt i å bli mer fortrolig med begrepet, at det ikke er en myte og at begrepet slett ikke ble brukt av meningsmotstanderne i begrepets barndom.

I 1951 skrev Milton Friedman en artikkel i det norske tidsskriftet Farmand med tittelen «Neo-Lliberalism and its Prospects». Artikkelen viser at begrepet ble brukt aktivt av nyliberalismens pionerer, at det allerede for 66 år siden hadde såpass mening at en kommende nobelprisvinner i økonomi var høyst fortrolig med begrepet, og at det ikke var et begrep som var ment å stigmatisere noen. Jeg synes det er fint å rette opp i de forannevnte misforståelsene en gang for alle; og det er ekstra interessant at man kan avfeie alle de vanlige påstandene om myte, stigmatisering og uklarhet gjennom én enkelt artikkel. I dag er det meningsløst å snakke om nyliberalismen og dens utsikter, slik Friedman gjorde rett etter verdenskrigen; i 2017 er det mer hensiktsmessig å se på nyliberalismen og dens historie.

I «Neo-Lliberalism and its Prospects» beskriver Friedman de rådende meningsstrømninger som «kollektivisme». Men han har en følelse om at noe er i emning og varsler et paradigmeskifte.

«Mens trenden i lovgivningen fortsatt heller klart i retning av kollektivisme, har jeg følelsen av at dette ikke lenger er tilfellet i den underliggende opinionen (...) Hvis disse vurderingene er korrekte, er vi i én av disse periodene hvor [historikeren] Dicey snakker om at folkeopinionen står overfor et betydelig veiskille, en periode hvor den underliggende opinionen er forvirret, uklar og kaotisk», skriver Friedman.

Han fortsetter slik:

«Idéer har liten sjanse til å lykkes hvis de kjemper mot strømmen; muligheten åpner seg når tidevannet ikke er så sterkt lenger, uten at det har begynt å trekke seg tilbake. Dette er, hvis jeg har rett, en slik mulighet».

Og etter hvert kommer bruken av begrepet nyliberalisme:

«En ny tro må unngå begge feil. Den må legge stor vekt på å begrense statens makt betydelig til å blande seg inn i individets aktiviteter; samtidig må den eksplisitt erkjenne at det er viktige oppgaver som må utøves av staten. Denne doktrinen kalles noen ganger ny-liberalisme og har vært under utvikling mer eller mindre på samme tid over store deler av verden, og i Amerika er denne troen spesielt assosiert med Henry Simons».

Her er det med andre ord mye å ta tak i for dem som hevder at nyliberalismen er en myte, at det er et uklart begrep og at det bare brukes som et stigmatiserende skjellsord. Merk for øvrig at Farmand-artikkelen av Friedman ikke kom i et vakuum. For fire år tidligere, i 1947, var Friedman med på å etablere Mont Pelerin Society; et tankefellesskap for å skipe morgendagens tankesett i kjølvannet av verdenskrigen (merk at Farmand-redaktør Trygve Jacob Broch Hoff var blant grunnleggerne av Mont Pelerin Society). Dessuten; er det ikke interessant at en nobelprisvinner i økonomi snakker så lett og naturlig om «tro» (eng. faith)? Økonomifaget omtales gjerne som en vitenskap, men her snakker én av verdens mest kjente økonomer om ren og skjær tro i en setting hvor det gjelder å vinne den kommende kampen om meningsdannelsen i etterkrigstiden. En del rynker på nesen når jeg har omtalt økonomifaget som religion, men ser vi ikke her - nok en gang - at en av økonomifagets mest innflytelsesrike bakmenn snakker som om han var i ferd med å lansere en ny religion?

Hovedpoenget mitt i denne andre artikkelen om nyliberalisme (den første artikkelen, «To nyliberale løgner», ble publisert i forrige uke) er å argumentere for at begrepet nyliberalisme kanskje best bør studeres fra en historikers tilbakeskuende perspektiv; nyliberalisme er noe som allerede har skjedd over flere tiår, dens intensjoner har vært diskutert, dens resultater er dokumentert og kan dermed studeres og analyseres.

Når jeg bruker begrepet nyliberalisme, er det enkelte som misliker det, jf, eksempelvis leserkommentarene i forrige ukes artikkel «To nyliberale løgner». Jeg bes blant annet om å definere begrepet slik at man kan oppsummere det hele i en setning eller to. Til det er å si at den enkle definisjonen dessverre uteblir hvis man ønsker innsikt i det moderne tankesettet og dets historie. Poenget mitt er at meningsstrømninger, det som kjennetegner folkeopinionen, ikke er så enkle å karakterisere gjennom en setning eller to. I nyliberalismens tilfelle er det meningsløst å knytte begrepet opp mot kun én person, som for eksempel Friedman. Uansett hvor mye Friedman og andre snakker om individualisme, er det et paradoksalt faktum at nyliberalistenes styrke skyldes deres kollektive innsats. Nyliberalismen kan med andre ikke forstås gjennom biografiformatet og fokus på individet; i stedet er det bedre å undersøke hvordan en større gruppe mennesker har virket kollektivt og samarbeidet, det vil si at prosopografiformatet er mer hensiktsmessig for å forstå nyliberalismen. Et slikt forsøk gjøres i boken «The Road from Mont Pelerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective» av bl.a. historikeren Philip Mirowski. Hele boken kan lastes ned gjennom denne lenken.

Hvis man likevel skal forsøke seg på en «enkel» definisjon av nyliberalisme, hvorfor ikke bruke Philip Mirowskis favorittdefinisjon (den er opprinnelig forfattet av William Davies): «Nyliberalisme er avhengigheten av en sterk stat for å diskreditere demokrati gjennom økonomifaget» (dette er en ganske fri oversettelse fra originalen som lyder slik: «the dependence upon the strong state to pursue the disenchantment of politics by economics»). Føler du deg ikke komfortabel med denne definisjonen, kan veien gå f.eks. gjennom sidene 434 til 440 i «The Road from Mont Pelerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective». Der lister Mirowski opp 11 punkter som kjennetegner nyliberalisme.

Selv føler jeg at nyliberalisme er såpass vanskelig å definere presist og universelt i den grad at man etter hvert heller vet hva det er når man støter på det, som i begrepet «jeg vet hva det er når jeg ser det». Ta for eksempel dette eksemplet, fra en film jeg nettopp så, nemlig «Justice League». Der er det en samtale mellom Batman og The Flash hvor The Flash sier han gjerne skulle ha brukt noen av triksene til Batman. «I så fall må jeg saksøke deg», svarer Batman, men legger til at han ikke vil gjøre det fordi de to har blitt venner. Hva er nyliberalistisk med denne samtalen? Vel, her må filmgjengeren på forhånd vite hva immaterielle eiendeler er, samt være i stand til å skjønne at verdien av slike eiendeler er potensielt stor (spesielt når motparten er en milliardær med implisitt rettslige privilegier); så store verdier at selv The Flash ikke kan løpe fra et søksmål som har med immaterielle eiendeler å gjøre. Jeg synes verken filmen eller vitsen er minneverdig, men jeg bet meg merke i at denne samtalen ikke kunne funnet sted i en film for bare noen tiår siden. I 1951, da Friedman skrev om utsiktene til nyliberalismen, ville ingen forstått vitsen. Men i 2017 skjønner alle hva immaterielle eiendeler er.

Faktum er at vi alle ser på oss selv som et pågående prosjekt med tilhørende kontanstrømmer knyttet til våre immaterielle eiendeler. Vi bruker Facebook, Twitter, Linkedin og mye annet for å pleie vårt eget prosjekt, hvis nåverdi det gjelder å beskytte og maksimere. I 2017 er vi ikke lenger mennesker i klassisk forstand; vi er i stedet individuelle prosjekter med en nåverdi som settes i markedet. Vår egeninteresse tilsier at vi ikke vil ha noe av at andre ødelegger vår egen merkevare, og det burde The Flash selvsagt forstå, og derfor ler vi enn så lenge av Batmans «jeg vil saksøke deg»-replikk. I mine øyne er slike øyeblikk gode indikasjoner på at det nyliberalistiske programmet har kommet så langt at det sniker seg inn i populærkulturen uten at vi merker det. Nesten som om nyliberalismen var plantet inn i våre hoder av en usynlig hånd.

Den første artikkelen i denne serien om nyliberalisme var om to løgner. Hvorfor startet jeg en artikkelserie om et utbredt tankesett med å dokumentere et par løgner? Jeg synes løgner er et riktig utgangspunkt for å starte en samtale om nyliberalisme. Årsaken er at løgnen står sentralt i begrepet og blant nyliberalistene. Husk at nyliberalister hevder begrepet er en myte, at det er uklart, at det bare brukes av dem som vil stigmatisere sine meningsmotstandere og så videre. Dette er, som jeg har vist i artikkel nummer to, nok en løgn. Philip Mirowski tar for seg problemstillingen i artikkelen «The Political Movement that Dared not Speak its own Name» (interesserte oppfordres til å også lese en politikkstudents omtale av denne Mirowski-artikkelen for litt ekstra farge). Løgnen står like sentralt i nyliberalismen som den trojanske hest i grekernes seier i Troja. Jeg kommer tilbake til dette viktige poenget i en senere artikkel.

Nyliberalismen som rådende meningsstrøm og program ble varslet i 1951 av Milton Friedman. Selv om nyliberalistene selv hevder at nyliberalisme er en myte og et stigmatiserende skjellsord uten mening, gir historien et helt annet bilde. Nå er det endelig på tide å vurdere nyliberalismen ut fra programmets resultater og ikke dens kommuniserte intensjoner.

14 kommentarer

Bjørn

04.12.2017 kl.02:42

Så din definisjon av nyliberalisme, gitt referansene og relativt selektivt utvalg av definisjoner, er fortsatt ikke utfyllende oppklart for annet en hva du legger i den, men det er en grei klargjøring.

For som du skriver, er denne definisjonen noe som var et greit begrep etter de massive overgrepene kollektivistiske ideologier påførte spesielt Europa, men også senere Kina og vedvarende i østblokken.

Det var vel ment som et begrep og en form for rennesanse for fri-markedsforkjempere som f.eks. Adam Smith. I moderne perspektiv blir det litt ullent, fordi vi har empiriske bevis på at planøkonomi er like lite hensiktsmessig som å følge en økonoms teorier (og med det, innføre de facto planøkonomi, selv om hensikten ikke er politisk detaljstyring).

Det er mange som nå definerer begrepet nyliberalist (som jeg også heller litt mot), som noe som har utviklet seg langt fra det f.eks. Friedman og Hayek stod for. Hayek var vel primært anti-stat, både i omfang og styring. Erketypen på dem som nå defineres som "neo liberals" i USA, er eksempelvis Hillary Clinton og også til en viss grad Obama. Den politikken hun og den delen av det politiske landskapet står for, er noe som har langt mer til felles med korporatisme/oligarki enn et fritt marked.

Målet med denne retningen er å ha sterk politisk kontroll på alt og alle, mens man bruker private selskaper i en utførende rolle, og påtvinger dem begrensninger/krav, der man regulerer marked for å oppnå politiske målsetninger. Dette er en modell som gjør at staten eser ut, fordi man må ha fler og fler personer i staten for å regulere "markedet" etterhvert som kompleksiteten i samfunnet øker og man finner nye ting som "må" kontrolleres.

Det er mulig at det er nettopp dette som er poenget ditt og at du havner der etterhvert, men dersom du faktisk tok deg tid til å forsøke å forstå kommentarene under forrige artikkel så hadde du sett at flere, meg selv inkudert, ikke anser "økonomi" som noe annet enn religion. Et fritt marked er vel nettopp fraværet av en økonomisk religion.

Dersom økonomer var profeter, ville de vært styrtrike fordi de ville slått markedet. Dersom markedet følger deres hypoteser, vil det alltid være noen som er smartere og utnytter svakhetene i teorien, som beviser at markedet er en organisme som tilpasser seg (selv i Sovjet og Nord-Korea var/er det en markedsbasert svart økonomi). Å tro at man kan styre markedet er som å tro at man kan styre evolusjonen.

Ut av kuriositet, hvordan vil du definere forfattere som Rand, Mises, Rothbard m.fl? Er objektivisme, klassisk kapitalisme, minarkister, "ancap" også en del av de du definerer som nyliberale? Ingen av disse taler for en sterk stat/statlig styring/kontroll, heller det motsatte.

Trym Riksen

04.12.2017 kl.11:04

Til Bjørn: Du og andre ba om definisjoner av nyliberalisme; jeg kunne sagt på forhånd at nyliberalister ikke ville like disse definisjonene.

Som Friedman er inne på i sin artikkel om nyliberalisme, er det ikke meningen å fjerne staten i den nye trosretningen. Implisitt ligger det i Friedmans artikkel et budskap om å reformere staten.

Jeg er enig i at de første nyliberalistene hadde grunn til å vise avsky for utviklingen i "nazityskland" og østblokken. Men det var nå altså ikke kollektivismen ute de skrev om, men kollektivismen hjemme. Lenge var det berettiget å frykte en tilsvarende utvikling her hjemme selv om det må sies at de færreste (f.eks. nordmenn, som vi kjenner best) tok kommunistene alvorlig. Og etter hvert mistet kommunistene taket helt, mens nyliberalistene strammet sitt grep om samfunnet. Nyliberalistene la ikke om strategien eller tonet ned retorikken når den røde faren var over; tvert om satte de inn et ekstra gir når motstanden var borte. Sånn sett vet jeg ikke hvor riktig det er å si at det var nyliberalistenes frykt for kommunismens overgrep hjemme som drev og driver dem. De synes å ha vært drevet av sine egne forestillinger om det gode samfunn uavhengig av "den røde fare". I tillegg kommer at nyliberalistene underveis har vært støttet av sterke interesser.

Du skriver at "Hayek var vel primært anti-stat, både i omfang og styring". Dette er igjen en dobbelsannhet som nyliberalister tror på. Her er fra et intervju i Chile med Hayek på side 446 i boken "The Road from Mont Pelerin", som er vist til i artikkelen:

Lucia Santa-Cruz: ?There is reference in your work to the apparent
paradox of dictatorships that may be more liberal than a totalitarian
democracy. But it is also true that dictatorships have other characteristics
which contradict freedom, even if it is understood negatively as
you do.?
Hayek: ?Evidently dictatorships pose grave dangers. But a dictatorship
may limit itself (se puede autolimitar), and if self-limited it may be
more liberal in its policies than a democratic assembly that knows of
no limitations. I must admit that it is not very probable that this may
happen, but even so, in a given moment, it may be the only hope.
Not a sure hope because it may always depend on the good will of an
individual and one can trust in very few individuals. But if it is the
only opportunity in a given moment, it may be the best solution in
spite of all. But only if the dictatorial government visibly leads to a
limited democracy.?

Og Mirowski skriver deretter:

In the same interview, Hayek is reported to have said: ?Democracy has a task
which I call ?hygienic,? for it assures that political processes are conducted in a
sanitary fashion. It is not an end in itself. It is a rule of procedure whose aim is
to promote freedom. But in no way can it be seen in the same rank as freedom.
Freedom requires democracy, but I would prefer temporarily to sacrifice, I repeat
temporarily, democracy, before having to do without freedom, even if
temporarily.??El Mercurio (unattributed translation) Sunday, April 19, 1981

Var han virkelig for en liten stat? Tydeligvis ikke i spesielle situasjoner.

Jeg anbefaler deg å lese den oppgitte litteraturen i artikkelen. Det vil kanskje få deg til å stille spørsmål litt annerledes. Ikke minst gjelder det å forstå biografi vs prosopografi: du vil da se at det blir helt feil å henge seg opp i én forfatter eller økonom for å forstå nyliberalismen.

Bjørn

04.12.2017 kl.13:12

Til Trym: Jeg vet ikke hvorfor nyliberalister, for de som definerer seg som det og dersom beskrivelsen din av det de står for er korrekt skulle nekte for det? Det vil være mange som kan stå inne for din tolkning, privatisering men sterk statlig kontroll for å oppnå politiske mål.

Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med din definisjon av nyliberalist, selv om du ser ut til å mene at jeg eventuelt skulle være en. Jeg foretrekker forøvrig å diskutere sak, fremfor båssetting.

Jeg er riktig nok skeptisk til at stat i seg selv er noe som magisk løser problemer andre også kunne løst, men det er ikke nødvendigvis fordi det er et poeng i seg selv å privatisere, så lenge man har konkurranse og ikke monopol. Det har mer med maktforholdene i samfunnet å gjøre, der det er bra å spre makt mest mulig utover, slik at man minsker sjansen for statlige maktmisbruk/overreach inn i privatsfæren.

Slik jeg ser det, så er man ikke nødvendigvis "nyliberalist" dersom man er for en liten stat og et relativt fritt marked. Libertarianere, men også klassisk liberale deler jo den oppfatningen, uten at noen av de vil definere seg som "nyliberale". Den store forskjellen mellom main stream "nyliberale" og libertarianere er jo ofte det autoritære aspektet, selv om dette ligger lenger bak i budskapet (eksempelvis FrP, som snakker fritt marked, men alikevel ligger til venstre for AP i flere saker når det kommer til kontroll).

Igjen spør jeg, er alle som er for et fritt marked, men samtlig liten stat nyliberale? Så lenge de faktisk ærlig og oppriktig er for en liten stat og er villige til å ta konsekvensene av det?

Jeg leste forøvrig det du refererte til. Jeg synes, tatt i betraktning av alt det f.eks. Hayek har skrevet, noen få punkter ikke nødvendigvis ugyldiggjør alt det han skrev. Ingen er perfekte, heldigvis. Greit å få med seg perspektiver.

Artikkelen du refererer til, leste jeg og også. Synes ikke det kom frem som noe annet enn meningsytringer og tolkninger, og hadde lite saklige motargumenter. Går for eksempel kritikken ut på at staten bør være stor og være næringsdrivende, eller går den ut på at staten bør være liten, men "nyliberale" vil det motsatte?

Trym Riksen

04.12.2017 kl.14:50

Til Bjørn: Du skriver bl.a. følgende: "Slik jeg ser det, så er man ikke nødvendigvis "nyliberalist" dersom man er for en liten stat og et relativt fritt marked".

Har du ikke fått med deg ennå at nyliberalister ikke nødvendigvis er for en liten stat? La meg skrive det med STORE bokstaver:

NYLIBERALISTER ER IKKE MOT STATEN, MEN DE ØNSKER Å FORME DEN I SITT EGET BILDE.

Det andre punktet i de grunnleggende prinsippene fra Mont Pelerin Society-etableringen lød slik:

"The redefinition of the state?s functions so as to distinguish more clearly between the totalitarian and the liberal order".

Apropos statens størrelse: Hvorfor er det slik at nyliberalister gjerne kritiserer Big Government, mens de er blinde for Big Corporate? La meg derfor komme med en presisering av nyliberalismedefinisjonen:

Hvis man kritiserer Big Corporate like ofte og med like stor iver som Big Government, er man neppe en nyliberalist.

I tillegg kommer at intellektuelle nyliberalister snart ble (og blir?) slukt av pengeinteressene som ønsket å fremme det nyliberale programmet. Derfor kan man ikke basere forståelsen av nyliberalismen utelukkende på grunnlag av det de intellektuelle skrev løsrevet på et tidspunkt fra det de etter hvert ble tvunget til å si og skrive. Følgende er fra side 165 i "The Road from Mont Pelerin":

"Hayek eventually accepted the Volker-funded position in the Committee of Social Thought in 1950. Even though he had not received a position in the Economics Department, he nonetheless was paraded as a figurehead of the New Chicago to business magnates, invited to Hutchins?s house to dine and deipnosophize with them. The neoliberal project was being advertised as philosophizing in full swing at Chicago, and, at least initially, Hayek was its public face. Later, in August, Hayek remarked to his private secretary Charlotte Cubitt that he was forced from now on ?to do everything for money? (quoted in Hoover 2003, 195). In retrospect, what else could he have expected?"

Og en ting til: Ja, det er forskjeller innad blant nyliberalister og naturligvis mellom nyliberalister og klassiske og andre typer liberalister.

04.12.2017 kl.13:33

Om definisjoner

Limer inn noe jeg skrev for en stund siden: " En definisjon hadde vært bra å forholde seg til. Man kunne av og til ønske seg å bruke begreper med samme presisjon som tall. Men jeg tror ikke alltid vi er ? eller kan være ? der. Hva med å definere religion, enn Gud? Eller ?bare? økonomi? for den saks skyld? En av landets fremste samfunnsøkonomer har definert økonomifaget/samfunnsøkonomien som studiet av hvordan det økonomiske liv i samfunnet fungerer. Er det ikke riktig da? Problemet er bare at definisjonen blir så generell at den er i nærheten av å bli en tautologi. Jeg skal ikke oppholde meg ved definisjoner av økonomi, men hvis jeg ikke husker feil skal Keynes ha uttalt at det mest interessante er diskusjonen som leder opp til en definisjon. På veien får vi sagt en hel del.

Om vi mangler en entydig definisjon av nyliberalisme tror jeg likevel ikke vi skal føle oss fortapt. En del av det menneskelige prosjekt, livsprosjektet, kan faktisk være å vokse i selve forståelsen av enkelte begreper. (Om ?nyliberalisme? hører til denne eksklusive gruppen vil jeg dog ikke forsvare! Eksempler tatt ut av hodet i farten og for alt det er verdt, kan være livet, døden, kjærlighet, sannhet, frihet, Gud. Skal vi likevel tenke mindre eksistensielt og mer politisk og/eller økonomisk må vi jo hekte på flere, som stat, samfunn, sivilisasjon, produksjon. Rettferdighet, eller ?justice? på engelsk, hører også til ?de store?, bare synd at ?rettferdighet? ikke på langt nær er et like bra ord som ?justice? og fort får en litt annen konnotasjon og vinkling. Kanskje burde vi bruke ?rett? mer. "

Liberalisme- til alle tider- må fylle begrepene frihet og rettigheter med innhold, som støtte for vektleggingen ev individets rettigheter vis-a-vis en stat bl.a.

Definisjonen av frihet har pågått en stund- og gjør det fortsatt! Med andre ord er det ikke umiddelbart gjort å spikre den nyliberale varianten heller (hm, må si jeg har mine synspunkter her).

Jeg støtter den historiske tilnærmingen din, selv om denne ikke er den eneste som hjelper oss å sette ting i (sitt rette) perspektiv.

Ellers Riksen, synes jeg av og til du gjør en heltemodig innsats!

Et korrektiv til nyliberalismen- det må være samfunnsbehov nr. 1.

Voodoo-king

04.12.2017 kl.17:12

Til Bjoern
Definisjonen paa frihet er veldig enkel: Fravaer av tvang.
Definisjonen paa rettferdighet er ogsaa veldig enkel: Aa faa det en fortjener, dvs hoeste det man saar.
Konservative/kapitalister vil si seg enig.
Kommunister vil si seg uenig og sause likhet inn i rettferdighetsbegrepet og muligheter inn i frihetsbegrepet.
Da gjenstaar det:
Hvordan vil nyliberalister definere frihet og rettferdighet?
..
Aktuelt aa putte inn i miksen naa:
Republikanerne oensker aa fjerne mandatet om at alle maa kjoepe helseforsikring som demokratene innfoerte.
Rist tre ganger..
Dette er pro frihet, anti big business..
Kan vi da konkludere med at venstresiden i USA er nyliberalistiske mens de konservative ikke er det?
Det er lett aa kritisere forenkling, men om ting kompliseres for mye fjernes accountability.

Bjørn

04.12.2017 kl.19:10

Til Trym: Da er vi jo egentlig helt enige, dersom du faktisk definerer nyliberalisme på den måten, som jeg allerede nevnte ser ut til å være main stream tolkningen av ordet. Dvs. som jeg allerede skrev, at nyliberalister er korporatister, som kun outsourcer statens (overdimensjonerte) oppgaver, istedet for å holde hendene av fatet.

Det er åpenbart problematisk med alle organisasjoner som blir for store, fordi de begynner å leve sitt eget liv og skape sine egne interne økosystemer som ikke lenger tjener dem som er på utsiden på samme måte.

Ser man på organisasjoner isolert sett, er det vel i stor grad ledelsen, ressursutnyttelse og de ansatte som faktisk bestemmer produktiviteten. Om det er velgerne eller aksjonærer som utgjør generalforsamlingen, har i realiteten lite å si med en gang organisasjonen når kritisk masse.

Uenigheten vår er vel mest på om de klassiske nyliberalistene løy med vilje, og om det er riktig å putte Hayek i den båsen. Det blir litt som å si at Ayn Rand var en løgner fordi hun brukte det offentlige helsevesenet for kreftbehandling, etter å ha betalt skatt i årevis.

The Road To Serfdom er en interessant bok på mange måter, uansett om liv og lære hos personen som skrev den ikke nødvendigvis er i samsvar (som for de fleste som skriver om ideelle prinsipper i en ideell verden).

Forøvrig er min mening om dette at vi er der vi er, og vi kan ikke endre historien. Dvs. det er ikke noe enormt poeng å privatisere fungerende organisasjoner dersom det ikke er klare interessekonflikter, eller muliggjør forbedringer. I det minste så lenge vi tillater konkurranse og at vi innrømmer at statlige bedrifter og deres ansatte ikke bør ha noe spesielt vern av ideologiske årsaker, dersom de ikke leverer.

Bjørn

04.12.2017 kl.19:33

Voodoo-king: Nå var det vel ikke begrepet frihet vi diskuterte her, men det er indirekte relatert.

Definisjonen av frihet for individualister er jo som du skriver fravær av tvang, mens det for mange av den nye venstresiden ser ut til å implisere fravær av ansvar (retten til et behagelig liv), uansett hvem som betaler for det.

Det er vel ikke helt riktig at demokratene kun er nyliberlister. Clinton-fløyen i partiet passer helt klart definisjonen (som jeg nevnte allerede), men det finnes også en progressiv del. Likeså er RINO-delen av republikanerne i samme båt som Clinton, mens man har de mere klassisk konservative/tea-party delene som vil ha bort stat, ikke omdefinere den.

"Individual mandate" og Obamacare er jo erkeeksempel på nyliberalisme (på grensen til fascisme), der staten forsøker å ta æren for å levere noe de tvinger forbrukere til å kjøpe av private aktører, til vanvittig overpris.

Alt er bedre enn Obamacare. Single payer, offentlig helsevesen eller fravær av offentlig inngripen i det hele tatt (IMO, selvfølgelig).

04.12.2017 kl.19:59

Til voodoo king

jeg har vanligvis sans for en viss enkelhet, men jeg er ikke så heldig at jeg lever i en så enkel verden.

kanskje det er det som er kunsten gitt, bare jeg som ikke har skjønt det.. (neida, mente ikke å være sarkastisk).

Magnus

04.12.2017 kl.22:35

Hei igjen alle,selv tror jeg nyliberalisme forklares best gjennom dens operasjonalisering: handlingsregler, NAIRU, fiscal austerity, inflation measuring etc. Uansett, du sa i forrige uke Trym (som svar på mitt spørsmål) at Trumps seier var et resultat av mislykket nyliberalisme. Jeg er tilbøyelig til å være enig i denne påstanden. Men så til spørsmålet: tror du (Trym) i forlengelsen av dette at nyliberalismen også forklarer mye av den svake gjnopphentingen etter finanskrisen, slik som for eksempel Skidelsky og Krugman hevder

Trym Riksen

05.12.2017 kl.16:30

Til Magnus: Du har kanskje rett i at nyliberalisme har vært flinkt til "operasjonalisering"; men gode tommelfingerregler er ikke noe som nyliberalistene kan sies å ha funnet opp. Tommelfingerregler er gode å ha i mange sammenhenger. Jeg tror imidlertid det er riktig å si at nyliberalistene har vært flinke til å forenkle slik at programmet deres kan settes i verk av "second hand dealers in ideas" og fotsoldatene i foretak og byråkrati.

Jeg tror ikke man skal bruke nyliberalismen til å forklare den "svake gjenopphentingen etter finanskrisen" fordi nyliberalismens påvirkning streker seg over lengre tid enn som så. Det er dessverre gjort for lite forskning på demografiens (dvs. stadig færre nyfødte pr. hode) betydning for utviklingen i ofte fulgte nøkkeltall som BNP, personlige inntekter osv. Jeg har imidlertid en mistanke om at hvis man kontrollerer for demografi, så vil man uansett sitte igjen med et inntrykk av at noe viktig skjedde i Vesten rundt 1970. Dette var akkurat på det tidspunktet sentralbankene begynte å kjempe fysisk for økt uavhengighet (gjennom bl.a. opprettelsen av Riksbankens pris), antallet MBA-utdannede skjøt i været fra omtrent denne tiden, og allerede i 1971 fikk vi Nixon-sjokket. Jeg tror man kan slå fast følgende:

1) Fra omtrent 1970 av begynte nyliberalistene å få overtaket i debatten om samfunnsutviklingen.
2) Fra omtrent 1970 av begynte produktiviteten i Vesten å falle og ulikhetene i vestlige samfunn økte.

Punkt (1) og (2) er fakta i mine øyne. Jeg diskuterer gjerne om disse to punktene holder vann, men jeg føler meg ganske sikker på at bevisbyrden går i favør av at (1) og (2) er fakta og ikke fake facts. Så kommer det interessante spørsmålet: Er det noen sammenheng mellom (1) og (2)? Jeg tror det er en sammenheng og at man i stedet for å lukke øynene burde begynne å diskutere hvor stor sammenhengen er; med andre ord er grad av sammenheng mer interessant å diskutere enn om det er en sammenheng.

Dessverre er jeg usikker på hvor godt skodd de tilsynelatende best skodde for en slik debatt er til å ta debatten. På meg virker det som om "Intellectual Yet Idiots" er i flertall, dvs. de som ikke ser skogen for bare trær og ikke klarer å se ringvirkninger fordi de er lært opp til å bare se på én årsak-virkning-sammenheng i stedet for å holde mange baller i luften.

PS: Jeg skjønner ikke hvorfor du siterer Krugman. Finnes et bedre eksempel på IYI enn han?

05.12.2017 kl.11:36

Økonomisering

Vi kan jo begynne med liberalisme. Liberalismen hevder tradisjonelt individets frihet og rettigheter, og liberalisme til alle tider må fylle ?frihet? og ?rett? med innhold. Siden tidene skifter og personene- definisjonsbærerne- med, finner vi likheter men antakelig ikke for mange identiske tanker. Liberalismen må samtidig gjøre rede for statens rolle, funksjon og omfang. Og nyliberalismen? Må gjøre det samme. Burde gjøre det samme.

Men er det egentlig det som har skjedd, at nyliberalismen springer bevisst ut fra en ideologisk politisk tanke, eller er nyliberalismens måte og mønster et mønster samfunnet har sklidd mer eller mindre ubevisst inn i, og som vi etterpå forsøker å sette navn på og ender med nyliberalisme. Jeg heller til det siste. Eller sagt på en annen måte, med de politiske ideologiers tilbaketrekning (ikke nødvendigvis bare negativt det) måtte vakuumet fylles, og det ble fylt av noe som fremstår som fornuftig, nemlig nytte.( Hvis det da ikke var nytte som fortrengte ideologiene, den diskusjonen får ligge.) For nyliberalismen er økonomifagets forlengede arm og låner identitet og føringer fra denne.

Om samfunnsvitenskapen er verdinøytral er en hel diskusjon for seg. Mange vil påstå at det er vanskelig å kvitte seg med all verdiladethet og at rester vil bli værende. Men med økonomifagets inntogsmarsj i samfunnslivet får vi det som ligner en vitenskapeliggjøring av samfunnet. Det innebærer nødvendigvis og per definisjon en verdimessig uthuling. Selv det politiske liv taper i ideologi og i en viss forstand verdi. isteden får vi økonomifagets forståelse av fornuft, fremdrift og fremgang. Med andre ord, nyliberalismen fyller begrepene frihet og rett med økonomifagets tankegods, som her til fulle skal få demonstrere sin tilkortkommenhet. Men, det må sies til økonomifagets forsvar, har det noensinne vært tenkt dimensjonert for en ?isme? Tror ikke det. Det vil derfor være mer presist å si at det er nyliberalismen som demonstrerer sin utilstrekkelighet, eller vi vår bruk av økonomifagets innsikter. For om ?rett? blir til nytte, og friheten ligger i det spillerommet budsjettet gir, så har vi sannsynligvis å gjøre med den tynneste utgaven av liberalisme noensinne. Økonomi er ingen ?isme. Økonomisme er det ingenting som heter, og det bør heller ikke være det.

Trym Riksen

05.12.2017 kl.16:12

Til Anonym: Du skriver "Men er det egentlig det som har skjedd, at nyliberalismen springer bevisst ut fra en ideologisk politisk tanke, eller er nyliberalismens måte og mønster et mønster samfunnet har sklidd mer eller mindre ubevisst inn i, og som vi etterpå forsøker å sette navn på og ender med nyliberalisme. Jeg heller til det siste".

Jeg tror du har litt rett, men samtidig tar du veldig feil. Heller ikke jeg tror det finnes en overordnet masterplan (NWO eller noe slikt som Dan Brown skriver om), men jeg tror det finnes krefter som vet å utnytte tidevannet (dvs. strømmer som allerede er der og som følger "naturlovene" i et samfunn). Med andre ord tror jeg det er noen som er flinkere til å bygge kanaler, murer, tårn og andre ting som påvirker de småbitene som til sammen utgjør samfunnet.

Tankegangen din blir fort til en forenklet biodarwinisme hvor vi er med i en film hvor rollebesetning, handlingsforløp mv. er kaotisk og utenfor vår kontroll. Dette minner litt om nyliberalismen i seg selv, som vil ha oss til å tro at individet ikke er i stand til å forstå noe som helst; det er det kun markedet, verdens mektigste informasjonsprosessor, som gjør.

Poenget mitt med å vise til bl.a. Philip Mirowski er å demonstrere at det de siste 10-20 årene har vokst frem en faglitteratur som ikke lenger behandler begrepet nyliberalisme overflatisk. Frem til 10-20 år siden ble nok nyliberalisme som begrep brukt tilfeldig og uten presisjon selv blant historikere og andre fagpersoner med samfunn som fokusområde. Etter hvert har vi imidlertid sett at nyliberalisme er et begrep som fortjener en mer systematisk tilnærming. Mitt lille bidrag er å vise til en 67 år gammel artikkel av Milton Friedman hvor begrepet ny-liberalisme ble brukt med hensikt fordi forfatteren la noe substansielt i begrepet. Vi vil gjøre en stor feil hvis vi avfeier nyliberalisme som et upresist begrep som "kanskje-kanskje ikke beskriver ett eller annet i det moderne samfunnet".

Den som interesserer seg for nyliberalismen vil etter hvert finne at den kan knyttes til en del positivt, men at det også finnes elementer - og kanskje en kjerne - som ikke tåler dagslys. Heri ligger - i mitt hode - spesielt nyliberalistenes fravær av interesse for demokrati og forakt for vanlige mennesker. Hvis vi etter hvert begynner å se klare tegn til at det nyliberalistiske programmet (merk at Friedman brukte begrepet "program" når han bl.a. skriver "The detailed program designed to implement this vision cannot be described in full here") får gjennomslag på måter som samsvarer med en kritikken som tidligere ble anført mot programmet, begynner det å bli interessant.

Jeg deler ikke ditt tankesett som synes å gå ut på at det er lite fruktbart å forsøke å forstå historien.

06.12.2017 kl.08:49

Ok, det litt kjedelige med å skrive er hvis man ikke er tydelig nok, og blir feiltolket. Det er ? naturligvis vil jeg si- fruktbart å forsøke å forstå historien.

Poenget er å beskrive en tendens, nyliberalismen, og ikke samfunnet totalt sett (de samfunn jeg regner med vi snakker om, sånn omtrent) innenfor hvilke rammer denne tendensen spiller seg ut. Samfunnet består av mer enn darwinistisk preget nyliberalisme (foreløpig), og er ikke helt, skal vi si, gudløst (ennå).

Men at nyliberalismen ikke er fremmed for å dyrke blod-darwinisme (dette tåler ikke dagslys som jeg ser det), vil jeg nok påstå, og jeg tror videre det er et poeng å være oppmerksom på hvilken tendens som dyrkes, for slik ender det. Hvis motkreftene ikke er sterke nok. Er de det?

.." men at det også finnes elementer - og kanskje en kjerne - som ikke tåler dagslys. Heri ligger - i mitt hode - spesielt nyliberalistenes fravær av interesse for demokrati og forakt for vanlige mennesker."

Dette er galt nok, men i verste fall er jeg redd du må skru til litt mer.

Skriv en ny kommentar