hits

Nyliberalismen og dens historie

Nyliberalisme er navnet p det begrepet som best beskriver den moderne tidsnden. Likevel er det mange som mener begrepet er uklart og en myte.

Til tross for nyliberalismens utbredelse er det ikke mange som er fortrolige med begrepet. Noen mener begrepet er en myte. Og s hevdes det at nyliberalisme bare brukes som et skjellsord av dem som sker stigmatisere en meningsmotstander. Vi skal se at den samfunnsinteresserte gjr klokt i bli mer fortrolig med begrepet, at det ikke er en myte og at begrepet slett ikke ble brukt av meningsmotstanderne i begrepets barndom.

I 1951 skrev Milton Friedman en artikkel i det norske tidsskriftet Farmand med tittelen Neo-Lliberalism and its Prospects. Artikkelen viser at begrepet ble brukt aktivt av nyliberalismens pionerer, at det allerede for 66 r siden hadde spass mening at en kommende nobelprisvinner i konomi var hyst fortrolig med begrepet, og at det ikke var et begrep som var ment stigmatisere noen. Jeg synes det er fint rette opp i de forannevnte misforstelsene en gang for alle; og det er ekstra interessant at man kan avfeie alle de vanlige pstandene om myte, stigmatisering og uklarhet gjennom n enkelt artikkel. I dag er det meningslst snakke om nyliberalismen og dens utsikter, slik Friedman gjorde rett etter verdenskrigen; i 2017 er det mer hensiktsmessig se p nyliberalismen og dens historie.

Neo-Lliberalism and its Prospects beskriver Friedman de rdende meningsstrmninger som kollektivisme. Men han har en flelse om at noe er i emning og varsler et paradigmeskifte.

Mens trenden i lovgivningen fortsatt heller klart i retning av kollektivisme, har jeg flelsen av at dette ikke lenger er tilfellet i den underliggende opinionen (...) Hvis disse vurderingene er korrekte, er vi i n av disse periodene hvor [historikeren] Dicey snakker om at folkeopinionen str overfor et betydelig veiskille, en periode hvor den underliggende opinionen er forvirret, uklar og kaotisk, skriver Friedman.

Han fortsetter slik:

Ider har liten sjanse til lykkes hvis de kjemper mot strmmen; muligheten pner seg nr tidevannet ikke er s sterkt lenger, uten at det har begynt trekke seg tilbake. Dette er, hvis jeg har rett, en slik mulighet.

Og etter hvert kommer bruken av begrepet nyliberalisme:

En ny tro m unng begge feil. Den m legge stor vekt p begrense statens makt betydelig til blande seg inn i individets aktiviteter; samtidig m den eksplisitt erkjenne at det er viktige oppgaver som m utves av staten. Denne doktrinen kalles noen ganger ny-liberalisme og har vrt under utvikling mer eller mindre p samme tid over store deler av verden, og i Amerika er denne troen spesielt assosiert med Henry Simons.

Her er det med andre ord mye ta tak i for dem som hevder at nyliberalismen er en myte, at det er et uklart begrep og at det bare brukes som et stigmatiserende skjellsord. Merk for vrig at Farmand-artikkelen av Friedman ikke kom i et vakuum. For fire r tidligere, i 1947, var Friedman med p etablere Mont Pelerin Society; et tankefellesskap for skipe morgendagens tankesett i kjlvannet av verdenskrigen (merk at Farmand-redaktr Trygve Jacob Broch Hoff var blant grunnleggerne av Mont Pelerin Society). Dessuten; er det ikke interessant at en nobelprisvinner i konomi snakker s lett og naturlig om tro (eng. faith)? konomifaget omtales gjerne som en vitenskap, men her snakker n av verdens mest kjente konomer om ren og skjr tro i en setting hvor det gjelder vinne den kommende kampen om meningsdannelsen i etterkrigstiden. En del rynker p nesen nr jeg har omtalt konomifaget som religion, men ser vi ikke her - nok en gang - at en av konomifagets mest innflytelsesrike bakmenn snakker som om han var i ferd med lansere en ny religion?

Hovedpoenget mitt i denne andre artikkelen om nyliberalisme (den frste artikkelen, To nyliberale lgner, ble publisert i forrige uke) er argumentere for at begrepet nyliberalisme kanskje best br studeres fra en historikers tilbakeskuende perspektiv; nyliberalisme er noe som allerede har skjedd over flere tir, dens intensjoner har vrt diskutert, dens resultater er dokumentert og kan dermed studeres og analyseres.

Nr jeg bruker begrepet nyliberalisme, er det enkelte som misliker det, jf, eksempelvis leserkommentarene i forrige ukes artikkel To nyliberale lgner. Jeg bes blant annet om definere begrepet slik at man kan oppsummere det hele i en setning eller to. Til det er si at den enkle definisjonen dessverre uteblir hvis man nsker innsikt i det moderne tankesettet og dets historie. Poenget mitt er at meningsstrmninger, det som kjennetegner folkeopinionen, ikke er s enkle karakterisere gjennom en setning eller to. I nyliberalismens tilfelle er det meningslst knytte begrepet opp mot kun n person, som for eksempel Friedman. Uansett hvor mye Friedman og andre snakker om individualisme, er det et paradoksalt faktum at nyliberalistenes styrke skyldes deres kollektive innsats. Nyliberalismen kan med andre ikke forsts gjennom biografiformatet og fokus p individet; i stedet er det bedre underske hvordan en strre gruppe mennesker har virket kollektivt og samarbeidet, det vil si at prosopografiformatet er mer hensiktsmessig for forst nyliberalismen. Et slikt forsk gjres i boken The Road from Mont Pelerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective av bl.a. historikeren Philip Mirowski. Hele boken kan lastes ned gjennom denne lenken.

Hvis man likevel skal forske seg p en enkel definisjon av nyliberalisme, hvorfor ikke bruke Philip Mirowskis favorittdefinisjon (den er opprinnelig forfattet av William Davies): Nyliberalisme er avhengigheten av en sterk stat for diskreditere demokrati gjennom konomifaget (dette er en ganske fri oversettelse fra originalen som lyder slik: the dependence upon the strong state to pursue the disenchantment of politics by economics). Fler du deg ikke komfortabel med denne definisjonen, kan veien g f.eks. gjennom sidene 434 til 440 i The Road from Mont Pelerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective. Der lister Mirowski opp 11 punkter som kjennetegner nyliberalisme.

Selv fler jeg at nyliberalisme er spass vanskelig definere presist og universelt i den grad at man etter hvert heller vet hva det er nr man stter p det, som i begrepet jeg vet hva det er nr jeg ser det. Ta for eksempel dette eksemplet, fra en film jeg nettopp s, nemlig Justice League. Der er det en samtale mellom Batman og The Flash hvor The Flash sier han gjerne skulle ha brukt noen av triksene til Batman. I s fall m jeg sakske deg, svarer Batman, men legger til at han ikke vil gjre det fordi de to har blitt venner. Hva er nyliberalistisk med denne samtalen? Vel, her m filmgjengeren p forhnd vite hva immaterielle eiendeler er, samt vre i stand til skjnne at verdien av slike eiendeler er potensielt stor (spesielt nr motparten er en milliardr med implisitt rettslige privilegier); s store verdier at selv The Flash ikke kan lpe fra et sksml som har med immaterielle eiendeler gjre. Jeg synes verken filmen eller vitsen er minneverdig, men jeg bet meg merke i at denne samtalen ikke kunne funnet sted i en film for bare noen tir siden. I 1951, da Friedman skrev om utsiktene til nyliberalismen, ville ingen forsttt vitsen. Men i 2017 skjnner alle hva immaterielle eiendeler er.

Faktum er at vi alle ser p oss selv som et pgende prosjekt med tilhrende kontanstrmmer knyttet til vre immaterielle eiendeler. Vi bruker Facebook, Twitter, Linkedin og mye annet for pleie vrt eget prosjekt, hvis nverdi det gjelder beskytte og maksimere. I 2017 er vi ikke lenger mennesker i klassisk forstand; vi er i stedet individuelle prosjekter med en nverdi som settes i markedet. Vr egeninteresse tilsier at vi ikke vil ha noe av at andre delegger vr egen merkevare, og det burde The Flash selvsagt forst, og derfor ler vi enn s lenge av Batmans jeg vil sakske deg-replikk. I mine yne er slike yeblikk gode indikasjoner p at det nyliberalistiske programmet har kommet s langt at det sniker seg inn i populrkulturen uten at vi merker det. Nesten som om nyliberalismen var plantet inn i vre hoder av en usynlig hnd.

Den frste artikkelen i denne serien om nyliberalisme var om to lgner. Hvorfor startet jeg en artikkelserie om et utbredt tankesett med dokumentere et par lgner? Jeg synes lgner er et riktig utgangspunkt for  starte en samtale om nyliberalisme. rsaken er at lgnen str sentralt i begrepet og blant nyliberalistene. Husk at nyliberalister hevder begrepet er en myte, at det er uklart, at det bare brukes av dem som vil stigmatisere sine meningsmotstandere og s videre. Dette er, som jeg har vist i artikkel nummer to, nok en lgn. Philip Mirowski tar for seg problemstillingen i artikkelen The Political Movement that Dared not Speak its own Name (interesserte oppfordres til  ogs lese en politikkstudents omtale av denne Mirowski-artikkelen for litt ekstra farge). Lgnen str like sentralt i nyliberalismen som den trojanske hest i grekernes seier i Troja. Jeg kommer tilbake til dette viktige poenget i en senere artikkel.

Nyliberalismen som rdende meningsstrm og program ble varslet i 1951 av Milton Friedman. Selv om nyliberalistene selv hevder at nyliberalisme er en myte og et stigmatiserende skjellsord uten mening, gir historien et helt annet bilde. N er det endelig p tide vurdere nyliberalismen ut fra programmets resultater og ikke dens kommuniserte intensjoner.

14 kommentarer

S din definisjon av nyliberalisme, gitt referansene og relativt selektivt utvalg av definisjoner, er fortsatt ikke utfyllende oppklart for annet en hva du legger i den, men det er en grei klargjring.

For som du skriver, er denne definisjonen noe som var et greit begrep etter de massive overgrepene kollektivistiske ideologier pfrte spesielt Europa, men ogs senere Kina og vedvarende i stblokken.

Det var vel ment som et begrep og en form for rennesanse for fri-markedsforkjempere som f.eks. Adam Smith. I moderne perspektiv blir det litt ullent, fordi vi har empiriske bevis p at plankonomi er like lite hensiktsmessig som flge en konoms teorier (og med det, innfre de facto plankonomi, selv om hensikten ikke er politisk detaljstyring).

Det er mange som n definerer begrepet nyliberalist (som jeg ogs heller litt mot), som noe som har utviklet seg langt fra det f.eks. Friedman og Hayek stod for. Hayek var vel primrt anti-stat, bde i omfang og styring. Erketypen p dem som n defineres som "neo liberals" i USA, er eksempelvis Hillary Clinton og ogs til en viss grad Obama. Den politikken hun og den delen av det politiske landskapet str for, er noe som har langt mer til felles med korporatisme/oligarki enn et fritt marked.

Mlet med denne retningen er ha sterk politisk kontroll p alt og alle, mens man bruker private selskaper i en utfrende rolle, og ptvinger dem begrensninger/krav, der man regulerer marked for oppn politiske mlsetninger. Dette er en modell som gjr at staten eser ut, fordi man m ha fler og fler personer i staten for regulere "markedet" etterhvert som kompleksiteten i samfunnet ker og man finner nye ting som "m" kontrolleres.

Det er mulig at det er nettopp dette som er poenget ditt og at du havner der etterhvert, men dersom du faktisk tok deg tid til forske forst kommentarene under forrige artikkel s hadde du sett at flere, meg selv inkudert, ikke anser "konomi" som noe annet enn religion. Et fritt marked er vel nettopp fravret av en konomisk religion.

Dersom konomer var profeter, ville de vrt styrtrike fordi de ville sltt markedet. Dersom markedet flger deres hypoteser, vil det alltid vre noen som er smartere og utnytter svakhetene i teorien, som beviser at markedet er en organisme som tilpasser seg (selv i Sovjet og Nord-Korea var/er det en markedsbasert svart konomi). tro at man kan styre markedet er som tro at man kan styre evolusjonen.

Ut av kuriositet, hvordan vil du definere forfattere som Rand, Mises, Rothbard m.fl? Er objektivisme, klassisk kapitalisme, minarkister, "ancap" ogs en del av de du definerer som nyliberale? Ingen av disse taler for en sterk stat/statlig styring/kontroll, heller det motsatte.

Til Bjrn: Du og andre ba om definisjoner av nyliberalisme; jeg kunne sagt p forhnd at nyliberalister ikke ville like disse definisjonene.

Som Friedman er inne p i sin artikkel om nyliberalisme, er det ikke meningen fjerne staten i den nye trosretningen. Implisitt ligger det i Friedmans artikkel et budskap om reformere staten.

Jeg er enig i at de frste nyliberalistene hadde grunn til vise avsky for utviklingen i "nazityskland" og stblokken. Men det var n alts ikke kollektivismen ute de skrev om, men kollektivismen hjemme. Lenge var det berettiget frykte en tilsvarende utvikling her hjemme selv om det m sies at de frreste (f.eks. nordmenn, som vi kjenner best) tok kommunistene alvorlig. Og etter hvert mistet kommunistene taket helt, mens nyliberalistene strammet sitt grep om samfunnet. Nyliberalistene la ikke om strategien eller tonet ned retorikken nr den rde faren var over; tvert om satte de inn et ekstra gir nr motstanden var borte. Snn sett vet jeg ikke hvor riktig det er si at det var nyliberalistenes frykt for kommunismens overgrep hjemme som drev og driver dem. De synes ha vrt drevet av sine egne forestillinger om det gode samfunn uavhengig av "den rde fare". I tillegg kommer at nyliberalistene underveis har vrt stttet av sterke interesser.

Du skriver at "Hayek var vel primrt anti-stat, bde i omfang og styring". Dette er igjen en dobbelsannhet som nyliberalister tror p. Her er fra et intervju i Chile med Hayek p side 446 i boken "The Road from Mont Pelerin", som er vist til i artikkelen:

Lucia Santa-Cruz: ?There is reference in your work to the apparent
paradox of dictatorships that may be more liberal than a totalitarian
democracy. But it is also true that dictatorships have other characteristics
which contradict freedom, even if it is understood negatively as
you do.?
Hayek: ?Evidently dictatorships pose grave dangers. But a dictatorship
may limit itself (se puede autolimitar), and if self-limited it may be
more liberal in its policies than a democratic assembly that knows of
no limitations. I must admit that it is not very probable that this may
happen, but even so, in a given moment, it may be the only hope.
Not a sure hope because it may always depend on the good will of an
individual and one can trust in very few individuals. But if it is the
only opportunity in a given moment, it may be the best solution in
spite of all. But only if the dictatorial government visibly leads to a
limited democracy.?

Og Mirowski skriver deretter:

In the same interview, Hayek is reported to have said: ?Democracy has a task
which I call ?hygienic,? for it assures that political processes are conducted in a
sanitary fashion. It is not an end in itself. It is a rule of procedure whose aim is
to promote freedom. But in no way can it be seen in the same rank as freedom.
Freedom requires democracy, but I would prefer temporarily to sacrifice, I repeat
temporarily, democracy, before having to do without freedom, even if
temporarily.??El Mercurio (unattributed translation) Sunday, April 19, 1981

Var han virkelig for en liten stat? Tydeligvis ikke i spesielle situasjoner.

Jeg anbefaler deg lese den oppgitte litteraturen i artikkelen. Det vil kanskje f deg til stille sprsml litt annerledes. Ikke minst gjelder det forst biografi vs prosopografi: du vil da se at det blir helt feil henge seg opp i n forfatter eller konom for forst nyliberalismen.

Til Trym: Jeg vet ikke hvorfor nyliberalister, for de som definerer seg som det og dersom beskrivelsen din av det de str for er korrekt skulle nekte for det? Det vil vre mange som kan st inne for din tolkning, privatisering men sterk statlig kontroll for oppn politiske ml.

Jeg klarer ikke helt identifisere meg med din definisjon av nyliberalist, selv om du ser ut til mene at jeg eventuelt skulle vre en. Jeg foretrekker forvrig diskutere sak, fremfor bssetting.

Jeg er riktig nok skeptisk til at stat i seg selv er noe som magisk lser problemer andre ogs kunne lst, men det er ikke ndvendigvis fordi det er et poeng i seg selv privatisere, s lenge man har konkurranse og ikke monopol. Det har mer med maktforholdene i samfunnet gjre, der det er bra spre makt mest mulig utover, slik at man minsker sjansen for statlige maktmisbruk/overreach inn i privatsfren.

Slik jeg ser det, s er man ikke ndvendigvis "nyliberalist" dersom man er for en liten stat og et relativt fritt marked. Libertarianere, men ogs klassisk liberale deler jo den oppfatningen, uten at noen av de vil definere seg som "nyliberale". Den store forskjellen mellom main stream "nyliberale" og libertarianere er jo ofte det autoritre aspektet, selv om dette ligger lenger bak i budskapet (eksempelvis FrP, som snakker fritt marked, men alikevel ligger til venstre for AP i flere saker nr det kommer til kontroll).

Igjen spr jeg, er alle som er for et fritt marked, men samtlig liten stat nyliberale? S lenge de faktisk rlig og oppriktig er for en liten stat og er villige til ta konsekvensene av det?

Jeg leste forvrig det du refererte til. Jeg synes, tatt i betraktning av alt det f.eks. Hayek har skrevet, noen f punkter ikke ndvendigvis ugyldiggjr alt det han skrev. Ingen er perfekte, heldigvis. Greit f med seg perspektiver.

Artikkelen du refererer til, leste jeg og ogs. Synes ikke det kom frem som noe annet enn meningsytringer og tolkninger, og hadde lite saklige motargumenter. Gr for eksempel kritikken ut p at staten br vre stor og vre nringsdrivende, eller gr den ut p at staten br vre liten, men "nyliberale" vil det motsatte?

Til Bjrn: Du skriver bl.a. flgende: "Slik jeg ser det, s er man ikke ndvendigvis "nyliberalist" dersom man er for en liten stat og et relativt fritt marked".

Har du ikke ftt med deg enn at nyliberalister ikke ndvendigvis er for en liten stat? La meg skrive det med STORE bokstaver:

NYLIBERALISTER ER IKKE MOT STATEN, MEN DE NSKER FORME DEN I SITT EGET BILDE.

Det andre punktet i de grunnleggende prinsippene fra Mont Pelerin Society-etableringen ld slik:

"The redefinition of the state?s functions so as to distinguish more clearly between the totalitarian and the liberal order".

Apropos statens strrelse: Hvorfor er det slik at nyliberalister gjerne kritiserer Big Government, mens de er blinde for Big Corporate? La meg derfor komme med en presisering av nyliberalismedefinisjonen:

Hvis man kritiserer Big Corporate like ofte og med like stor iver som Big Government, er man neppe en nyliberalist.

I tillegg kommer at intellektuelle nyliberalister snart ble (og blir?) slukt av pengeinteressene som nsket fremme det nyliberale programmet. Derfor kan man ikke basere forstelsen av nyliberalismen utelukkende p grunnlag av det de intellektuelle skrev lsrevet p et tidspunkt fra det de etter hvert ble tvunget til si og skrive. Flgende er fra side 165 i "The Road from Mont Pelerin":

"Hayek eventually accepted the Volker-funded position in the Committee of Social Thought in 1950. Even though he had not received a position in the Economics Department, he nonetheless was paraded as a figurehead of the New Chicago to business magnates, invited to Hutchins?s house to dine and deipnosophize with them. The neoliberal project was being advertised as philosophizing in full swing at Chicago, and, at least initially, Hayek was its public face. Later, in August, Hayek remarked to his private secretary Charlotte Cubitt that he was forced from now on ?to do everything for money? (quoted in Hoover 2003, 195). In retrospect, what else could he have expected?"

Og en ting til: Ja, det er forskjeller innad blant nyliberalister og naturligvis mellom nyliberalister og klassiske og andre typer liberalister.

Om definisjoner

Limer inn noe jeg skrev for en stund siden: " En definisjon hadde vrt bra forholde seg til. Man kunne av og til nske seg bruke begreper med samme presisjon som tall. Men jeg tror ikke alltid vi er ? eller kan vre ? der. Hva med definere religion, enn Gud? Eller ?bare? konomi? for den saks skyld? En av landets fremste samfunnskonomer har definert konomifaget/samfunnskonomien som studiet av hvordan det konomiske liv i samfunnet fungerer. Er det ikke riktig da? Problemet er bare at definisjonen blir s generell at den er i nrheten av bli en tautologi. Jeg skal ikke oppholde meg ved definisjoner av konomi, men hvis jeg ikke husker feil skal Keynes ha uttalt at det mest interessante er diskusjonen som leder opp til en definisjon. P veien fr vi sagt en hel del.

Om vi mangler en entydig definisjon av nyliberalisme tror jeg likevel ikke vi skal fle oss fortapt. En del av det menneskelige prosjekt, livsprosjektet, kan faktisk vre vokse i selve forstelsen av enkelte begreper. (Om ?nyliberalisme? hrer til denne eksklusive gruppen vil jeg dog ikke forsvare! Eksempler tatt ut av hodet i farten og for alt det er verdt, kan vre livet, dden, kjrlighet, sannhet, frihet, Gud. Skal vi likevel tenke mindre eksistensielt og mer politisk og/eller konomisk m vi jo hekte p flere, som stat, samfunn, sivilisasjon, produksjon. Rettferdighet, eller ?justice? p engelsk, hrer ogs til ?de store?, bare synd at ?rettferdighet? ikke p langt nr er et like bra ord som ?justice? og fort fr en litt annen konnotasjon og vinkling. Kanskje burde vi bruke ?rett? mer. "

Liberalisme- til alle tider- m fylle begrepene frihet og rettigheter med innhold, som sttte for vektleggingen ev individets rettigheter vis-a-vis en stat bl.a.

Definisjonen av frihet har pgtt en stund- og gjr det fortsatt! Med andre ord er det ikke umiddelbart gjort spikre den nyliberale varianten heller (hm, m si jeg har mine synspunkter her).

Jeg sttter den historiske tilnrmingen din, selv om denne ikke er den eneste som hjelper oss sette ting i (sitt rette) perspektiv.

Ellers Riksen, synes jeg av og til du gjr en heltemodig innsats!

Et korrektiv til nyliberalismen- det m vre samfunnsbehov nr. 1.

Til Bjoern
Definisjonen paa frihet er veldig enkel: Fravaer av tvang.
Definisjonen paa rettferdighet er ogsaa veldig enkel: Aa faa det en fortjener, dvs hoeste det man saar.
Konservative/kapitalister vil si seg enig.
Kommunister vil si seg uenig og sause likhet inn i rettferdighetsbegrepet og muligheter inn i frihetsbegrepet.
Da gjenstaar det:
Hvordan vil nyliberalister definere frihet og rettferdighet?
..
Aktuelt aa putte inn i miksen naa:
Republikanerne oensker aa fjerne mandatet om at alle maa kjoepe helseforsikring som demokratene innfoerte.
Rist tre ganger..
Dette er pro frihet, anti big business..
Kan vi da konkludere med at venstresiden i USA er nyliberalistiske mens de konservative ikke er det?
Det er lett aa kritisere forenkling, men om ting kompliseres for mye fjernes accountability.

Til Trym: Da er vi jo egentlig helt enige, dersom du faktisk definerer nyliberalisme p den mten, som jeg allerede nevnte ser ut til vre main stream tolkningen av ordet. Dvs. som jeg allerede skrev, at nyliberalister er korporatister, som kun outsourcer statens (overdimensjonerte) oppgaver, istedet for holde hendene av fatet.

Det er penbart problematisk med alle organisasjoner som blir for store, fordi de begynner leve sitt eget liv og skape sine egne interne kosystemer som ikke lenger tjener dem som er p utsiden p samme mte.

Ser man p organisasjoner isolert sett, er det vel i stor grad ledelsen, ressursutnyttelse og de ansatte som faktisk bestemmer produktiviteten. Om det er velgerne eller aksjonrer som utgjr generalforsamlingen, har i realiteten lite si med en gang organisasjonen nr kritisk masse.

Uenigheten vr er vel mest p om de klassiske nyliberalistene ly med vilje, og om det er riktig putte Hayek i den bsen. Det blir litt som si at Ayn Rand var en lgner fordi hun brukte det offentlige helsevesenet for kreftbehandling, etter ha betalt skatt i revis.

The Road To Serfdom er en interessant bok p mange mter, uansett om liv og lre hos personen som skrev den ikke ndvendigvis er i samsvar (som for de fleste som skriver om ideelle prinsipper i en ideell verden).

Forvrig er min mening om dette at vi er der vi er, og vi kan ikke endre historien. Dvs. det er ikke noe enormt poeng privatisere fungerende organisasjoner dersom det ikke er klare interessekonflikter, eller muliggjr forbedringer. I det minste s lenge vi tillater konkurranse og at vi innrmmer at statlige bedrifter og deres ansatte ikke br ha noe spesielt vern av ideologiske rsaker, dersom de ikke leverer.

Voodoo-king: N var det vel ikke begrepet frihet vi diskuterte her, men det er indirekte relatert.

Definisjonen av frihet for individualister er jo som du skriver fravr av tvang, mens det for mange av den nye venstresiden ser ut til implisere fravr av ansvar (retten til et behagelig liv), uansett hvem som betaler for det.

Det er vel ikke helt riktig at demokratene kun er nyliberlister. Clinton-flyen i partiet passer helt klart definisjonen (som jeg nevnte allerede), men det finnes ogs en progressiv del. Likes er RINO-delen av republikanerne i samme bt som Clinton, mens man har de mere klassisk konservative/tea-party delene som vil ha bort stat, ikke omdefinere den.

"Individual mandate" og Obamacare er jo erkeeksempel p nyliberalisme (p grensen til fascisme), der staten forsker ta ren for levere noe de tvinger forbrukere til kjpe av private aktrer, til vanvittig overpris.

Alt er bedre enn Obamacare. Single payer, offentlig helsevesen eller fravr av offentlig inngripen i det hele tatt (IMO, selvflgelig).

Til voodoo king

jeg har vanligvis sans for en viss enkelhet, men jeg er ikke s heldig at jeg lever i en s enkel verden.

kanskje det er det som er kunsten gitt, bare jeg som ikke har skjnt det.. (neida, mente ikke vre sarkastisk).

Hei igjen alle,selv tror jeg nyliberalisme forklares best gjennom dens operasjonalisering: handlingsregler, NAIRU, fiscal austerity, inflation measuring etc. Uansett, du sa i forrige uke Trym (som svar p mitt sprsml) at Trumps seier var et resultat av mislykket nyliberalisme. Jeg er tilbyelig til vre enig i denne pstanden. Men s til sprsmlet: tror du (Trym) i forlengelsen av dette at nyliberalismen ogs forklarer mye av den svake gjnopphentingen etter finanskrisen, slik som for eksempel Skidelsky og Krugman hevder

Til Magnus: Du har kanskje rett i at nyliberalisme har vrt flinkt til "operasjonalisering"; men gode tommelfingerregler er ikke noe som nyliberalistene kan sies ha funnet opp. Tommelfingerregler er gode ha i mange sammenhenger. Jeg tror imidlertid det er riktig si at nyliberalistene har vrt flinke til forenkle slik at programmet deres kan settes i verk av "second hand dealers in ideas" og fotsoldatene i foretak og byrkrati.

Jeg tror ikke man skal bruke nyliberalismen til forklare den "svake gjenopphentingen etter finanskrisen" fordi nyliberalismens pvirkning streker seg over lengre tid enn som s. Det er dessverre gjort for lite forskning p demografiens (dvs. stadig frre nyfdte pr. hode) betydning for utviklingen i ofte fulgte nkkeltall som BNP, personlige inntekter osv. Jeg har imidlertid en mistanke om at hvis man kontrollerer for demografi, s vil man uansett sitte igjen med et inntrykk av at noe viktig skjedde i Vesten rundt 1970. Dette var akkurat p det tidspunktet sentralbankene begynte kjempe fysisk for kt uavhengighet (gjennom bl.a. opprettelsen av Riksbankens pris), antallet MBA-utdannede skjt i vret fra omtrent denne tiden, og allerede i 1971 fikk vi Nixon-sjokket. Jeg tror man kan sl fast flgende:

1) Fra omtrent 1970 av begynte nyliberalistene f overtaket i debatten om samfunnsutviklingen.
2) Fra omtrent 1970 av begynte produktiviteten i Vesten falle og ulikhetene i vestlige samfunn kte.

Punkt (1) og (2) er fakta i mine yne. Jeg diskuterer gjerne om disse to punktene holder vann, men jeg fler meg ganske sikker p at bevisbyrden gr i favr av at (1) og (2) er fakta og ikke fake facts. S kommer det interessante sprsmlet: Er det noen sammenheng mellom (1) og (2)? Jeg tror det er en sammenheng og at man i stedet for lukke ynene burde begynne diskutere hvor stor sammenhengen er; med andre ord er grad av sammenheng mer interessant diskutere enn om det er en sammenheng.

Dessverre er jeg usikker p hvor godt skodd de tilsynelatende best skodde for en slik debatt er til ta debatten. P meg virker det som om "Intellectual Yet Idiots" er i flertall, dvs. de som ikke ser skogen for bare trr og ikke klarer se ringvirkninger fordi de er lrt opp til bare se p n rsak-virkning-sammenheng i stedet for holde mange baller i luften.

PS: Jeg skjnner ikke hvorfor du siterer Krugman. Finnes et bedre eksempel p IYI enn han?

konomisering

Vi kan jo begynne med liberalisme. Liberalismen hevder tradisjonelt individets frihet og rettigheter, og liberalisme til alle tider m fylle ?frihet? og ?rett? med innhold. Siden tidene skifter og personene- definisjonsbrerne- med, finner vi likheter men antakelig ikke for mange identiske tanker. Liberalismen m samtidig gjre rede for statens rolle, funksjon og omfang. Og nyliberalismen? M gjre det samme. Burde gjre det samme.

Men er det egentlig det som har skjedd, at nyliberalismen springer bevisst ut fra en ideologisk politisk tanke, eller er nyliberalismens mte og mnster et mnster samfunnet har sklidd mer eller mindre ubevisst inn i, og som vi etterp forsker sette navn p og ender med nyliberalisme. Jeg heller til det siste. Eller sagt p en annen mte, med de politiske ideologiers tilbaketrekning (ikke ndvendigvis bare negativt det) mtte vakuumet fylles, og det ble fylt av noe som fremstr som fornuftig, nemlig nytte.( Hvis det da ikke var nytte som fortrengte ideologiene, den diskusjonen fr ligge.) For nyliberalismen er konomifagets forlengede arm og lner identitet og fringer fra denne.

Om samfunnsvitenskapen er verdinytral er en hel diskusjon for seg. Mange vil pst at det er vanskelig kvitte seg med all verdiladethet og at rester vil bli vrende. Men med konomifagets inntogsmarsj i samfunnslivet fr vi det som ligner en vitenskapeliggjring av samfunnet. Det innebrer ndvendigvis og per definisjon en verdimessig uthuling. Selv det politiske liv taper i ideologi og i en viss forstand verdi. isteden fr vi konomifagets forstelse av fornuft, fremdrift og fremgang. Med andre ord, nyliberalismen fyller begrepene frihet og rett med konomifagets tankegods, som her til fulle skal f demonstrere sin tilkortkommenhet. Men, det m sies til konomifagets forsvar, har det noensinne vrt tenkt dimensjonert for en ?isme? Tror ikke det. Det vil derfor vre mer presist si at det er nyliberalismen som demonstrerer sin utilstrekkelighet, eller vi vr bruk av konomifagets innsikter. For om ?rett? blir til nytte, og friheten ligger i det spillerommet budsjettet gir, s har vi sannsynligvis gjre med den tynneste utgaven av liberalisme noensinne. konomi er ingen ?isme. konomisme er det ingenting som heter, og det br heller ikke vre det.

Til Anonym: Du skriver "Men er det egentlig det som har skjedd, at nyliberalismen springer bevisst ut fra en ideologisk politisk tanke, eller er nyliberalismens mte og mnster et mnster samfunnet har sklidd mer eller mindre ubevisst inn i, og som vi etterp forsker sette navn p og ender med nyliberalisme. Jeg heller til det siste".

Jeg tror du har litt rett, men samtidig tar du veldig feil. Heller ikke jeg tror det finnes en overordnet masterplan (NWO eller noe slikt som Dan Brown skriver om), men jeg tror det finnes krefter som vet utnytte tidevannet (dvs. strmmer som allerede er der og som flger "naturlovene" i et samfunn). Med andre ord tror jeg det er noen som er flinkere til bygge kanaler, murer, trn og andre ting som pvirker de smbitene som til sammen utgjr samfunnet.

Tankegangen din blir fort til en forenklet biodarwinisme hvor vi er med i en film hvor rollebesetning, handlingsforlp mv. er kaotisk og utenfor vr kontroll. Dette minner litt om nyliberalismen i seg selv, som vil ha oss til tro at individet ikke er i stand til forst noe som helst; det er det kun markedet, verdens mektigste informasjonsprosessor, som gjr.

Poenget mitt med vise til bl.a. Philip Mirowski er demonstrere at det de siste 10-20 rene har vokst frem en faglitteratur som ikke lenger behandler begrepet nyliberalisme overflatisk. Frem til 10-20 r siden ble nok nyliberalisme som begrep brukt tilfeldig og uten presisjon selv blant historikere og andre fagpersoner med samfunn som fokusomrde. Etter hvert har vi imidlertid sett at nyliberalisme er et begrep som fortjener en mer systematisk tilnrming. Mitt lille bidrag er vise til en 67 r gammel artikkel av Milton Friedman hvor begrepet ny-liberalisme ble brukt med hensikt fordi forfatteren la noe substansielt i begrepet. Vi vil gjre en stor feil hvis vi avfeier nyliberalisme som et upresist begrep som "kanskje-kanskje ikke beskriver ett eller annet i det moderne samfunnet".

Den som interesserer seg for nyliberalismen vil etter hvert finne at den kan knyttes til en del positivt, men at det ogs finnes elementer - og kanskje en kjerne - som ikke tler dagslys. Heri ligger - i mitt hode - spesielt nyliberalistenes fravr av interesse for demokrati og forakt for vanlige mennesker. Hvis vi etter hvert begynner se klare tegn til at det nyliberalistiske programmet (merk at Friedman brukte begrepet "program" nr han bl.a. skriver "The detailed program designed to implement this vision cannot be described in full here") fr gjennomslag p mter som samsvarer med en kritikken som tidligere ble anfrt mot programmet, begynner det bli interessant.

Jeg deler ikke ditt tankesett som synes g ut p at det er lite fruktbart forske forst historien.

Ok, det litt kjedelige med skrive er hvis man ikke er tydelig nok, og blir feiltolket. Det er ? naturligvis vil jeg si- fruktbart forske forst historien.

Poenget er beskrive en tendens, nyliberalismen, og ikke samfunnet totalt sett (de samfunn jeg regner med vi snakker om, snn omtrent) innenfor hvilke rammer denne tendensen spiller seg ut. Samfunnet bestr av mer enn darwinistisk preget nyliberalisme (forelpig), og er ikke helt, skal vi si, gudlst (enn).

Men at nyliberalismen ikke er fremmed for dyrke blod-darwinisme (dette tler ikke dagslys som jeg ser det), vil jeg nok pst, og jeg tror videre det er et poeng vre oppmerksom p hvilken tendens som dyrkes, for slik ender det. Hvis motkreftene ikke er sterke nok. Er de det?

.." men at det ogs finnes elementer - og kanskje en kjerne - som ikke tler dagslys. Heri ligger - i mitt hode - spesielt nyliberalistenes fravr av interesse for demokrati og forakt for vanlige mennesker."

Dette er galt nok, men i verste fall er jeg redd du m skru til litt mer.

Skriv en ny kommentar