hits

To nyliberale løgner

kommentarer 39 kommentarer

Makt og løgn går hånd i hånd. Her skal vi se på to sentrale løgner i det moderne tankesettet.

I en serie artikler tenkte jeg å ta for meg tankesettet nyliberalisme. I gjennomgangen av SSB-sirkuset (se artikkel her og her) slo det meg at en del lesere blir overrasket over at det finnes et begrep som nyliberalisme; de kjenner ikke begrepet fra før av, men finner at beskrivelser av begrepet likevel gjør dem i stand til å se litt klarere det som før var uklart. Jeg starter denne serien med et blikk på et par populære løgner fordi løgnen alltid står sentralt hos dem som søker makt.

Trenden i det moderne tankesettet har de siste tiårene gått i retning av nyliberalisme; det vil si at de underliggende meningsstrømmer i dag domineres av nyliberalisme. Her er to eksempler på dogmer i nyliberalismen:

  1. Staten er for stor, men den bare vokser og vokser på grunn av sosialisme.
  2. Markeder er effisiente, markeder virker, ingenting slår markedet.

Normalt har ikke stridstemaer i den ideologiske debatten en matematisk løsning, men aritmetikken gir oss heldigvis entydige løsninger i de to påstandene ovenfor.

  • Ad 1: Løsningen på «problemet» med en stor og voksende stat ble identifisert for omtrent 160 år siden av Adolph Wagner; erkjennelsen kalles Wagners lov. Kalle Moene beskrev poenget blant annet slik i artikkelen «Produktivitetens paradoks» for seks år siden: «Det private har et mye større innslag av vareproduksjon enn det offentlige. Mens privat vareproduksjon er å sammenligne med en vedvarende teknologisk revolusjon av mekanisering og robotisering, er offentlig tjenesteproduksjon mer å sammenligne med et stort symfoniorkester med dyktige utøvere av profesjoner som vanskelig kan mekaniseres (...) Staten må derfor forventes å vokse mer enn inntektsveksten i samfunnet, slik den tyske økonomen Adolph Wagner spådde for mer enn 150 år siden. Samlet sett ønsker vi mer av det som blir stadig mer kostbart». Moene påpeker at sammenhengen ble forklart mer formelt for snart 100 år siden av William Baumol. Moenes artikkel er leseverdig og bør leses flere ganger av dem som har vanskelig for å gi slipp på dogmet om at statens vokser på grunn av sosialisme. Husk at «stor stat» brukes av nyliberalister som bevis for at det er for lite nyliberalisme i det moderne samfunnet og at sosialismen er i ferd med å vinne; de bruker derfor en aritmetisk lov som bevis for at de er i ferd med å tape mot sosialistene, mens det i realiteten er motsatt.
  • Ad 2: Det faktum at ingen slår markedet, jf. dokumentasjon som viser at aktive forvaltere taper for indeks, brukes både implisitt og eksplisitt av blinde markedstilhengere. I mange tiår allerede har det som i dag kalles hypotesen om effisiente markeder stått sentralt i økonomers forståelse av sammenhenger i samfunnet. En vanlig tolkning av hypotesen er at ingen vil slå markedet over tid; markedet er derfor å anse som en informasjonsprosesser uten like som finner bedre løsninger enn noe menneske eller komité. Det finnes en mengde empiriske data som viser at aktive forvaltere som gruppe ikke slår markedet, og disse dataene brukes for å underbygge påstanden om at effisiensteoretikere som Eugene Fama - vinner av Nobels minnepris i økonomi i 2013 - har rett. I realiteten skyldes gruppen av aktive forvalteres manglende evne til å slå markedet ren aritmetikk. I 1991 skrev William F. Sharpe en artikkel hvor han forklarte det som er en selvsagthet; nemlig en avart av at alle ikke kan slå snittet. Poenget er at aktive forvaltere (under visse forutsetninger) i snitt vil oppnå indeksavkastningen før kostnader, det vil i praksis si at de vil slås av markedsindeksen med det som utgjør kostnadene forbundet med den aktive forvaltningen. Sharpe-artikkelen bør leses av alle som tror på effisiente markeder og bruker svake resultater i aktiv forvaltning som bevis for at markedet er effisient, og at markedet beviselig fungerer av den grunn. Igjen ser vi at et aritmetisk resultat brukes som bevis for en viktig påstand blant nyliberalister, nemlig påstanden om at ingenting kan måle seg med markedet.

Til tross for at de to dogmene ovenfor er populære og brukes av nyliberalister som argumenter for en markedsvennlig politikk, kan begge påstandene altså avfeies ved hjelp av enkel aritmetikk og logikk. Likevel fortsetter løgnene å leve.

Enhver ideologi baserer seg på en rollefordeling. George Orwell beskrev denne rollefordelingen på underholdende vis i Animal Farm. Sauene og hønene står sentralt i fortellingen om rollefordeling, hvor disse to gruppene gjentar de viktigste løgnene og overdøver dem som har innsigelser. Vi husker også den forfengelige hesten Mollie, som bryr seg mer om sløyfer enn noe annet. På toppen står selvsagt grisene som fordreier sannheten og lager nye sannheter på løpende bånd. Rollefordelingen i Animal Farm er grei å ha i bakhodet når vi senere skal se nærmere på det moderne tankesettet og dagens meningsstrømmer, nyliberalismen.

Det er naturlig at en serie med artikler om nyliberalismen starter med to populære løgner. Noen løgner er som kjent noble, mens andre er regelrett bedrag. I fortsettelsen blir det enda mer løgn og bedrag i forsøket på å skjønne den moderne meningsdannelsen litt klarere.

39 kommentarer

Voodoo-king

27.11.2017 kl.08:38

At staten er stor og noedvendigs maa bli stoerre som foelge av Wagners lov er bare sant innenfor en sosialistisk kontekst. Det er ikke Wagners lov som gjoer staten stor, staten er stor fordi utdanning, helse, pensjonssparing, arbeirsloeshetsforsikring og mye annet defineres som et offentlig ansvar og ikke et privat ansvar.

Om staten bare tok seg av forsvar, politi/rettsvesen, samt noedvending infrastruktur ville Wagners lov fortsatt vaere gyldig? (her tenker jeg foerst og fremst paa det aritmetiske poenget, og dermed ikke paa at folk naar de oppdager det vil bruke stemmeretten til aa faa andre til aa betale for egne oensker, noe som egentlig bare er et demoktratiproblem)

Foroevrig er jeg enig i at forskning som viser at gjennomsnittshoyden til en befolkning uten sko alltid vil vaere lavere enn gjenomsnittshoeden til en befolkning med sko ikke beviser mye.. men markedet trenger da heller ikke vaere fullstendig effisient for aa vaere langt bedre enn alternativet.

Trym Riksen

27.11.2017 kl.10:00

Til Voodoo-king: Store prosjekter (mega projects) er interessante fordi de innebærer koordinering av store, komplekse ressurser. Koordinering av omfattende og komplekse ressurser burde være et greit sted å starte hvis man ønsker å undersøke det privates og det offentliges effektivitet, ikke sant?

Sendrektighet og andre synder brukes som argument for at private eksempelvis må overta offentlige prosjekter, spesielt på infrastruktursiden. Privates overtakelse av private prosjekter er big business; offentlig-privat-samarbeid likeså. Men hva sier tallene? Bent Flyvbjerg har studert en rekke store prosjekter i offentlig og privat regi. Les denne konklusjonen:

"Despite these reservations, one conclusion is clear from our analysis of
ownership and cost development for fixed links: In planning and decision making for this type of project, the conventional wisdom, which holds that public ownership is problematic whereas private ownership is a main source of efficiency in curbing cost escalation, is dubious. This, of course, does not rule out the possibility that other reasons may exist for preferring private over public ownership; for instance, that private
ownership may help protect the ordinary taxpayer from financial risk and may reduce the number of people exposed to such risk. But our study shows that the issue of ownership is more complex than usually assumed. We find that the problem in relation to cost escalation may not primarily be public versus private ownership".
Kilde: https://arxiv.org/ftp/arxiv/papers/1304/1304.4476.pdf

Jeg har ikke sett noe i Flyvbjerg nyere forskning som konkluderer annerledes; nemlig at "privat" eller "stat" er en for grov faktor for å bli klok på eksempelvis koordinering av ressurser i store prosjekter.

En ting til: Du skriver om en alternativ virkelighet hvor "staten bare tok seg av forsvar, politi/rettsvesen, samt noedvending infrastruktur". Finnes noen slik stat (i et vellykket format)? Problemet med de største nyliberalister er at de er like virkelighetsfjerne som gårsdagens kommunister.

Voodoo-king

27.11.2017 kl.10:02

Til Trym Riksen: Store prosjekter (mega projects) er interessante fordi de innebærer koordinasjon av store ressurser. Koordinering av store ressurser burde være et greit sted å starte hvis man ønsker å undersøke det privates og det offentliges effektivitet, ikke sant?

Vil tro at det aa sammenligne hvor god ressursutnyttelse internasjonale oljeselskap har i forhold til statens direkte engjasjement vil gi et brukbart svar paa det spoersmaalet.

Nyliberalisme som begrep er for meg lite retningsgivende, saa den vil jeg ikke forsvare. I en tidligere blogg paapekte du at et vesentlig element i nyliberalismen er motstand mot demokratisk kontroll over oekonomien, men hva menes med dette ? I kina er det lite demokratisk kontroll over oekonomien saa dette kan jo bety at nyliberalismen egentlig er kommunistisk.

Trym Riksen

27.11.2017 kl.11:56

Til Voodoo-king: Her kommer du med en anekdote som tilsvar på min dokumentasjon (Flyvbjerg). I tillegg bruker du en veldig dårlig anekdote. Den norske statens forvaltning av oljeressursene på havbunnen (ga bl.a. opphav til en egen offshoresektor) og finansielt (verdens billigste og beste forvaltning i megaklassen) har vært så god at den internasjonalt regnes som et eksempel til etterfølgelse. Riktignok bare en anekdote, men anekdoten din - som har med småtteri i det store og hele å gjøre - kan ikke tas alvorlig i en diskusjon om stat og privat.

Du skriver at nyliberalisme "som begrep er for meg lite retningsgivende". Det er derfor jeg skriver disse artiklene om nyliberalisme i et forsøk på å gjøre begrepet enklere å forholde seg til. Gi meg bare litt tid.

Så skriver du følgende: "I en tidligere blogg paapekte du at et vesentlig element i nyliberalismen er motstand mot demokratisk kontroll over oekonomien, men hva menes med dette ? I kina er det lite demokratisk kontroll over oekonomien saa dette kan jo bety at nyliberalismen egentlig er kommunistisk".

Her bruker du to begreper på én gang, og da blir det mange baller i luften. Mener du virkelig at Kina er kommunistisk? Eller har Kina bøyd og tøyd i kommunismen inntil den passer Kinas institusjoner? Hvis man åpner opp for en videre definisjon av kommunisme - slik du implisitt gjør - hva hindrer dem med makt i å kombinere "kommunisme" med elementer fra nyliberalismen? Jeg tror senere artikler vil kaste lys over denne tanken.

Knut Skaarberg

27.11.2017 kl.10:53

Takk for fin blogg, med mange interessante temaer og vinklinger.

I diskusjonen om nyliberalisme har jeg vanskelig for å finne noen omforent definisjon. De fleste kildene på nettet refererer til von Mises, Hayek og Friedman, mens Mont Pelerin nå blir kritisert for å ha gått for langt i sosialdemokratisk retning. At det finnes en rekke fremtredende personer som ser på seg selv som "free market" men prediker en sterk stat er hevet over enhver tvil - er det dette du sikter til?

Ellers synes jeg påstanden om at "staten vokser på grunn av sosialisme" bare delvis treffer. Er det ikke heller mangelen på knapphet og kreativ destruksjon (konkurser) som gjør at offentlig sektor legger beslag på så mye ressurser? ("doing more With more" - i stedet for "doing more With less")

Trym Riksen

27.11.2017 kl.12:03

Til Knut Skaarberg: I diskusjonen av begrepet nyliberalisme er det viktig å reflektere over begrepene biografi og prosopografi. Jeg kommer tilbake til disse begrepene i en senere artikkel, men kan ta dem kjapt her. Mises, Hayek og Friedman kan pakkes inn i en biografi som gir leseren god forståelse av disse menneskene, men mest i isolasjon fra omverdenen. En prosopografi søker i motsetning til biografien å utvide fokus til å gjelde alle (både Mises, Hayek, Friedman og titalls andre tankeledere). Nyliberalismen kan ikke forstås gjennom biografiens format; den passer inn i prosopografiformatet.

At offentlig sektor er stor, har mange årsaker og jeg har naturligvis ikke hele bildet. Wagner og Baumol var inne på noe vesentlig, nemlig at sykepleierenes produktivitet ikke holder tritt med eksempelvis transistorutviklingen (jf. Moores lov). Offentlig og privat er ofte misvisende som forklaringsfaktorer; god og dårlig ledelse samt institusjoner synes å være bedre forklaringsfaktorer.

27.11.2017 kl.12:06

Til tross for en haug med unødvendig bruk av store ord, er dette forenkling.

Jeg kan aldri ta seriøst folks påstander som avfeier ideologier og filosofier så lett som det...

"Likevel fortsetter løgnene å leve." Er det et perspektiv du skriver om, eller en løgn? Du kommer med et perspektiv selv, ikke den objektive sannhet - eller skal jeg si, fra her jeg sitter, fra mitt perspektiv, at du sitter å lyver?

Trym Riksen

27.11.2017 kl.12:28

Til Anonym: Store ord? Er det noe feil i aritmetikken til Wagner-Baumol og Sharpe? Er Wagner-Baumol og Sharpes aritmetikk irrelevant?

Dette er den første artikkelen i en serie artikler. Da kan du ikke forvente å få alt servert på et sølvfat i den første artikkelen.

For øvrig har jeg ikke lovet å komme med noen objektiv sannhet om alle spørsmål; men det er likevel mulig å avdekke løgner.

Voodoo-king

27.11.2017 kl.14:24

Etter aa ha skimmet neo liberalism paa Wikipedia ser det ut til at nyliberalismen ligger naermere klassisk liberalisme enn det inntrykket jeg har faat av ordet gjennom gjennom normal bruk, forskjellen er vistnok synet paa hvor sterk staten skal vaere samt at nyliberalismen er mer moderat i forhold til klassisk liberalisme eller laissez-faire capitalism men denne forskjellen skal ha blitt redusert fra ca 1980. Orginalt var den mer sett paa som en tredje vei.

En inkonsistens oppstaar..

Enten er nyliberalismen som den klassiske liberalismen, men da har nyliberalismen svaert liten oppsluttning, og innflytelsen er saa a si fravaerende

Eller saa er nyliberalismen mektig (noe du gjoer et poeng av ) men da er nyliberalismen bare en sosialistisk avart. dvs staten har ansvar for det meste, markedet i den grad det brukes er strengt kontrollert (kan passe paa skandinavia, tyskland etc).

Kan gaa med paa at nyliberalismen om den definers mer som klassisk liberalisme har mer inflytelse og utbredelse i USA men inkonsistensen vil fortsatt vaere der.

Trym Riksen

27.11.2017 kl.14:38

Til Voodoo-king: Du skriver "men da er nyliberalismen bare en sosialistisk avart. dvs staten har ansvar for det meste, markedet i den grad det brukes er strengt kontrollert (kan passe paa skandinavia, tyskland etc)".

Hva om du sløyfer "sosialistisk" med "fascistisk"? Poenget mitt er at "sosialistisk" ofte blir som skylapper, eventuelt en kurv man skal putte alt man ikke liker oppi (man må for øvrig passe på å ikke gjøre det samme med begrepet "nyliberalisme", dvs. kalle alt man ikke liker for nyliberalisme). Den mistanken jeg etter hvert vil vekke, er om det ikke finnes grums i nyliberalismen som helst må stå uuttalt.

Ellers: Klassisk liberalisme er ikke det samme som nyliberalisme. Den virkelig interesserte leser anbefales å lese Philip Mirowski (det finnes også noen foredrag av ham på Youtube); han skriver på en passe konspiratorisk og dermed underholdende (men tung) måte uten at det faglige kastes over bord.

Pelle

27.11.2017 kl.15:53

Vanskelig å ta dette seriøst så lenge begge "argumentene" baserer seg på hjemmesnekrede stråmenn.

- Vennligst gi en referanse til noen seriøse kilder som har hevdet at det er "sosialismen" som fører til økt byråkrati.

- Vennligst gi en referanse til noen seriøse kilder som hevder at markeder er fullstendig effisiente. Følg gjerne opp med et praktisk eksempel på et system som er mer effektivt enn marked.

Trym Riksen

27.11.2017 kl.16:41

Til Pelle: Her er en kilde som argumenterer for at høyere andel stat er bevis for at nyliberalisme er en myte som hindrer samfunnsanalysen:

https://colinrtalbot.wordpress.com/2016/08/31/the-myth-of-neoliberalism/

Forfatteren skriver blant annet følgende:

"So at the start of ?neoliberalism? ? usually marked by the elections of Margaret Thatcher (1979) and Ronald Reagan (1980) ? the state was more than four times the size it had been in 1870. Even in supposedly ?liberal market democracies? like the USA public spending was around a third of GDP".

Forfatteren er professor i politikk. Intellectual yet idiot, som Taleb ville sagt.

Når det gjelder påstanden om "fullstendig effisiente" markeder, så er det ingen som påstår at slike finnes; jeg påstår heller ikke at noen påstår det. Poenget mitt er at noens tro på markedet som en informasjonsprosessor som utkonkurrerer ethvert menneske eller komité er like underholdende og fascinerende som den er farlig fordummende.

Når det gjelder å følge "opp med et praktisk eksempel på et system som er mer effektivt enn marked", så kan denne nyanseringen av frihandelens historie kanskje være av interesse?

https://www.amazon.com/Americas-Protectionist-Takeoff-1815-1914-Michael/dp/3980846687

Boken handler om hvordan USA ble en industriell stormakt gjennom proteksjonistisk politikk i stedet for frihandelspolitikk, dvs. "markeder".

Du høres nesten ut som en ekspert i markeder. Men kan du ikke da gi oss definisjonen av et marked? Husk at i vitenskaper flest opererer man med ganske presise definisjoner som andre i faget støtter opp om. Så gi oss definisjonen av et marked siden markedet står så sentralt i din verdensanskuelse. Hvis definisjonen din av marked plutselig er fraværende eller flyktig når du begynner å tenke mer på den, hva sier det om din forståelse av "markedet"? Jeg tror du etter hvert (dette er den første artikkelen om nyliberalismen) vil se at "markedet" egner seg i større grad som en idéhistorisk størrelse og ikke er noe som kan defineres med vitenskapelig presisjon eller ses på som en kilde til "spontan orden".

Bjørn

27.11.2017 kl.17:40

Jeg synes ikke din analyse treffer 100%.

Først og fremst så er definisjonen av ny-liberalisme noe flytende. Det finnes definisjoner som går på alt fra New Public Management til "ren" markedsøkonomi/austrian school og uregulert kapitalisme.

At staten vokser er ikke nødvendigvis bra. Men at staten vokser, betyr heller ikke at det er sosialisme som er årsaken, men ofte kombinasjonen av statens egeninteresse for ekspansjon (de som jobber der er mennesker som stadig har ideer og ønsker å bevege seg videre i omfang) kombinert med at staten ikke har en direkte, ressursbestemt markedsmekanisme som styrer omfanget.

Det er også uten tvil utrolig mange som søker seg til statlige jobber fordi de ikke takler risiko og ønsker et "behagelig liv". I tillegg til det er den postmoderne staten stadig voksende fordi man utdanner store mengder mennesker som kun vil kunne jobbe i staten, og da ikke i verdiskapende roller.

Mange som jobber i staten er flinke, men det må fint gå an å skille mellom de som utfører produktivt arbeide, som like godt kunne skjedd privat (helse, utdanning, infrastruktur) osv. som har en reel verdi som støttefunksjon for det private næringslivet, og den stadig økende mengden sofister og byråkrater som ikke tilfører sammfunnet noen dokumenterbar verdi.

Staten's størrelse er således bestemt av politisk vilje til å la dette skje, ved stadig å la staten ta del i områder den ikke før har gjort, kombinert med at det ikke finnes økonomiske sperrer.

Staten opererer nesten alltid i en monopolsituasjon der mottaker av tjenestene ikke har hverken anledning til å kjøpe av andre eller mulighet for å nekte å betale for tjenester en ikke bruker. Enhver bransje uten konkurranse, med rett til å levere varer til de som ikke har bestilt men allikevel med loven i hånd kan kreve betaling, vil alltid vokse. På bekostning av generell velstand og innovasjon. I tillegg til dette, opererer staten i mange land innenfor områder som har nesten uendelig etterspørsel, langt utover det som er nødvendig (helse, sosiale tjenester, m.fl) og begrensningen vil kunne ligge i politikk og smertegrensen for skatter/inflasjon.

Når over 60% av de stemmeberettigede er indirekte eller direkte avhengig av staten, er det åpenbart at hverken politikere eller velgere vil sette bremsene på før det påvirker deres egen lommebok eller evne til å oppnå makt. Dvs. vi lever i en verden der vi uungåelig går mot en større og større stat, inntil den minskende private sektoren til slutt ikke lenger klarer eller ønsker å finansiere offentlig sektor lenger. Dette har med folks rasjonelle egeninteresser å gjøre, men uheldigvis har ikke flertallet av befolkningen evne eller vilje til å tenke langsiktig og alt for mange tror at staten skaper verdier.

Staten skaper ALDRI verdier, selv om den har en god del ansatte i støttefunksjoner som gjør verdiskaperne mer effektive. Inntil kostnaden overstiger nytteverdien. Det staten gjør er å redistribuere verdier til dem det er politisk opportunt å redistribuere til, samt seg selv (dvs. statsansatte, politikere og selskaper via lobbyvirksomhet)

Vi har vel ingen kjente tilfeller der en stadig økende stat fører til høyere velstand, utover nødvendige funksjoner - heller det motsatte. På den ekstreme siden har vi 1900-tallets ismer, sist manifistert via en fullstendig kollaps i Venezuela.

Staten bør ikke være et mål i seg selv, men et verktøy vi kan bruke der vi ikke finner bedre og mer effektive måter å løse noe på. Dette er ren logikk og artimetikk og ikke nødvendigvis ny-liberalisme. At kalkulatoren peker på at noe kan gjøres billigere utenfor staten, er ikke nødvendigvis negativt.

Ingen av tingene du skriver gjør Hayek sin analyse i "The Road To Serfdom" mindre relevant, selv om det virker som om du personlig har større tro på statens oppriktige evne til å begrense seg selv til hva som er positivt totalt sett.

Vil forøvrig anbefale "A Macat Analysis of Friedrich Hayek's The Road to Serfdom".

Trym Riksen

27.11.2017 kl.18:07

Til Bjørn: Jeg skriver disse artiklene for å provosere frem refleksjoner som skyldes myter, overtro, løgn og bedrag. De burde være midt i blinken for deg. La meg utdype.

Du skriver at "Staten skaper ALDRI verdier". Det er en kategorisk påstand som det er lett å bevise er basert på en misforståelse; noen har fortalt deg løgner som du har slukt rått, og som du nå gjentar i kommentarfeltet på bloggen.

La meg forklare hvorfor du har misforstått: Tenk på alle de selskaper, funksjoner og eiendeler som har blitt privatisert. Når noe var på statens hånd, skjer det i din verden ingen verdiskapning. Men når det samme selskapet/prosessen/eiendelen har gått over til privat hånd, da skapes verdier, eller? Med andre ord er det hånden som eier som avgjør om det skapes verdier, eller? Du ser altså ut til å mene følgende:

Selskap A i statlig hånd = null verdiskapning (og null verdi)
Selskap A i privat hånd = positiv verdiskapning (og positiv verdi)

Ser du nå det ulogiske i tankesettet ditt?

De neste artiklene er ment å provosere til refleksjon. Håper du følger med!

:)

Lars Sletten

27.11.2017 kl.17:59

En alternativ presse som tar over for dagens fake news,ville nok fått NWO frem i lyset, og bak lås og slå der de hører hjemme.

27.11.2017 kl.18:47

Trym: Jeg er ikke uening i påstanden din, men du misforstod meg muligens litt med vilje.

Staten i seg selv skaper ikke verdier. Det at det er en "stat" gjør det ikke mer verdiskapende i seg selv. Mulig jeg ikke formulerte meg helt klart, fordi hva som er åpenbart for meg selv ikke nødvendigvis er det for andre.

Dersom staten deltar i markedet og selger produkter og tjenester(Statoil, Telenor osv.) så skaper den verdier. Dersom den ikke skaper noe, men tar av verdiskapningen til andre for å finansiere seg selv gjør det den ikke.

Dersom du skal argumentere for at staten skal være verdiskapende i form av å være stat, må det jo være i kraft av noe unikt bare den kan klare. Det viktigste en stat kan gjøre er å sørge for sikkerhet, forutsigbarhet og produktivitet til flest mulig. Dernest er det jo nesten uvesentlig hvor folk jobber, så lenge det er mest verdi skapt per arbeid utført.

Jeg synes ikke du på noen klar måte klarer å få frem noe budskap om hva som gjør selskapsformen "stat" mer effektivt en et ASA.

Om vi skal se rent filosofisk på det, så er jo ikke staten noe annet enn et hvilket som helst annet selskap, men gjerne et selskap som har monopol på gitte marked. Jeg håper vi ikke er grunnleggende ueninge i om monopol er gunstig eller ikke.

Forskjellen er i teorien at generalforsamlingen er "folket" vs. en gruppe av investorer. I praksis er det staten i seg selv, som ender med å være statens generalforsamling, fordi de fleste velgerne ikke tar jobben sin som investor særlig seriøst, eller de gis ingen reell mulighet (byråkrati, indirekte demokrati, lobbing osv).

Poenget mitt var at "stat" i seg selv ikke er noe unikt, og faren med det er at det blir bukken som passer havresekken i alt for stor grad, og da vil insiderne sørge for seg og sitt.

I et privat selskap er det jobben en investor har, men det forventes at de gjør den jobben, og om de ikke gjør den så har de seg selv å takke om det går dårlig.

Det er ingen bærekraftige private selskaper som noen sinne ville gitt bort 50-60% av stemmene på generalforsamlingen til de som stemmer for (lånefinansiert) utbytte som er større en avkastningen. Like lite som om 40% av aksjonærene ville gått med på årlige tilskudd til aksjekapitalen, uten at de andre 60% gikk ned i aksjeandel. Da ville de bli saksøkt. Aksjonærer har langt større beskyttelse mot andres usolidariske oppførsel enn det velgerne har.

Finner det interessant at du ikke svarte på noe annet enn det ene, isolerte sitatet du tolket annerledes enn meg selv :)

Trym Riksen

27.11.2017 kl.21:44

Til Anonym: I hele den lange kommentaren din var det ett ord som var uthevet, og det var i setningen "Staten skaper ALDRI verdier". Når den kommer etter en artikkel om nyliberalisme, så trodde jeg ikke det var mulig å misforstå den setningen. Jeg antok at resten av innlegget ditt var skrevet med samme innsiktsnivå, så da konsentrerte jeg meg kun om den tilsynelatende viktigste setningen i kommentaren din.

Det du synes å sette spørsmålstegn ved, er "stat" som eier- og styringsform. Men da er vi inne på en helt annen arena, hvor litteraturen er rik også innenfor privat eierskap isolert sett. Bare ta en titt på disse kildene:

(1) Thorstein Veblens 1923-bok om "Absentee ownership and business enterprise in recent times".
(2) Berle og Means' 1932-bok om "The moderne corporation and private property".
(3) Michael Jensens 1989-artikkel om "Eclipse of the public corporation".

Med andre ord er debatten om eierskap og styringsform rikere enn privat vs. stat. En debatt om optimalt eierskap og styring er derfor rikere enn nyliberalister vil ha det til; all den tid nyliberalisme gjerne koker ned til "market good, government bad!".

Vet ikke helt om du likte dette svaret, men jeg er ikke så sikker på om din utdyping gjør poenget ditt så mye klarere heller all den tid eierskap og styringsform krever et nyansert syn på temaet.

Pelle

27.11.2017 kl.19:10

Du fortsetter jo bare din agressive og dypt usaklige argumentasjon. Du kaller folk med andre meninger idioter og utøver pinlig dårlig hersketeknikk ved å spydig kalle meg en "ekspert på markeder" fulgt av påstander om hvor dum jeg kommer til å føle meg når jeg bare har hørt dine fantastiske tanker.

Jeg ba om en kilde på noen (nyliberale) som har påstått at grunnen til en voksende stat er "sosialisme". Du kommer med et essay som sier at det er liten eller ingen motsetning mellom voksende stat og nyliberalisme. Jeg venter fortsatt på hvem denne stråmannen din er.

.

"Neoliberalism is a convenient myth invented by opponents of any type of pro-market reform or political position that recognizes markets may ? in the right circumstances ? be a good thing. Everyone from moderate social democrats to the most lurid free-marketeers gets lumped together under a convenient ?neoliberal? label. I suppose it saves the bother of actually thinking, but otherwise it is not helpful."

Dette sitatet fra Talbot er vel greit å ta med seg

Trym Riksen

27.11.2017 kl.22:12

Til Pelle: Huff, hvor skal jeg begynne.

Du ba om en kilde på noen som stiller seg bak følgende setning fra artikkelen min:
=> Staten er for stor, men den bare vokser og vokser på grunn av sosialisme.

Så viste jeg til en kilde, en professor i politikk, som skriver blant annet følgende:

"Now it is true some of these things began to happen, but on a far smaller scale than a real ?neoliberal? agenda would suggest. In most OECD countries public spending at most stabilized and in some cases continued to grow as a proportion of GDP from 1980 onwards. The OECD itself says that public spending averaged 40.5% of GDP in 1986. A decade of ?neoliberalism? later and it was 42.1% of GDP. By 2005 it was 40.1%".

Jeg synes det lukter av en nyliberalist som bruker statens høye, men utflatende offentlige budsjett som bevis på at den nyliberale agenda ikke har fått gjennomslag de siste tiårene. Jeg kalte dette logikken til en "intellectual yet idiot". Det var tilfeldigvis nettopp denne professorale tullballartikkelen som ga meg idéen til denne artikkelen om to nyliberale løgner. Jeg burde kanskje brukt en bedre kilde for å få frem poenget mitt selv om jeg selv synes poenget er klokkeklart.

La oss gå til en bedre kilde, nærmere sentrum av det nyliberale tankekollektivet, til Milton Friedman. I artikkelen "We have socialism, QED" fra 1989 (det var på den tiden østblokken falt og nyliberalistenes selvtillit steg mange hakk). Her skriver Friedman blant annet følgende:

"What is socialism? In its purest form, socialism is government ownership and control of the means of production. Ownership of anything implies the right to the income produced by that thing. All means of production in the United States ? people, land, machines, buildings, etc. ? produce our national income. Spending by government currently amounts to about 45 percent of national income. By that test, government owns 45 percent of the means of production that produce the national income. The U.S. is now 45 percent socialist".

Med andre ord: Ifølge Friedmans logikk er samfunnet x prosent sosialisme, og når statens andel øker med y pga. Wagner-Baumols produktivitetsaritmetikk, har samfunnet blitt x+y prosent sosialisme.

Du må våkne opp fra den komfortable søvnen du befinner deg i. Friedman har sågar slått fast følgende om sosialisme:

"The businessmen believe that they are defending free en­terprise when they declaim that business is not concerned "merely" with profit but also with promoting desirable "social" ends; that business has a "social conscience" and takes seriously its responsibilities for providing em­ployment, eliminating discrimination, avoid­ing pollution and whatever else may be the catchwords of the contemporary crop of re­formers. In fact they are?or would be if they or anyone else took them seriously?preach­ing pure and unadulterated socialism. Busi­nessmen who talk this way are unwitting pup­pets of the intellectual forces that have been undermining the basis of a free society these past decades".

Det å i det hele tatt ta sosiale hensyn er "pure and ubadultured socialism", ifølge Friedman. Med andre ord henger begrepet "sosialisme" løst hos nyliberalister og det brukes om enhver form for statlig andel av statsbudsjettet.

Ok, da har du bakgrunnen for setningen min i artikkelen ("Staten er for stor, men den bare vokser og vokser på grunn av sosialisme"). Jeg synes den står seg godt når man ser hvordan nyliberalister analyserer verdiskaping i samfunnet og måten de bruker sosialismebegrepet på.

Så til sist tilbake til Intellectual Yet Idiot professor Talbot som hevder at nyliberalisme er en myte. Jeg kommer tilbake til den påstanden i neste artikkel. Heng med!

Kilder:

http://www.nytimes.com/2008/10/19/opinion/19opclassic.html

https://www.colorado.edu/studentgroups/libertarians/issues/friedman-soc-resp-business.html

Tom

27.11.2017 kl.20:40

Glimrende artikler!

Liker også dine svar i kommentarfeltet.

Trym Riksen

27.11.2017 kl.22:22

Til Tom: Takk for hyggelig tilbakemelding. Fantomet sa som kjent at man skal være hard mot de harde i tilbakemeldingene. Så tilbakemeldingene bærer kanskje litt preg av fantometfilosofi ;)

te

27.11.2017 kl.22:45

Leve fantomet!

*

Så noen spørsmål til markedsliberalistene:

- Hva er et samfunn?

- Hvorfor finnes samfunn?

- Er samfunn og stat det samme?

- Hva er verdiskapning?

- Hva er ikke verdiskapning?

- Eksiterer næringslivet (og markedet) på grunn av samfunnet, eller eksisterer samfunnet på grunn av næringslvet?

Magnus

27.11.2017 kl.23:28

Riksen - du har utviklet deg til å bli en full-stack utvikler på kommentarfeltet. De gamle og grå har vanskelig for å følge med.

Jeg prøver etter beste evne å følge tankerekken din her. Riktignok har jeg litt problemer med å følge dine synspunkter om Trump og Brexit, opprøret mot elitene og nyliberalismen. På meg virker det som du ser en sammenheng her. Tolker jeg deg riktig hvis du mener så (i en abstrakt forstand selvsagt)?

Ellers så skriver du mye om holdningene til de som har det ideologiske hegemoniet i den globale økonomien (og det er forsåvidt interessant nok), men du unnlater å nevne at dette hegemoniet (i følge Marx) må hvile på visse materielle og strukturelle forhold om det skal ha betydning. Kanskje du kan gjøre deg selv en tjeneste ved å trekke linjene (demonstrere sammenhengene) mellom idehegemonistene, og det nye oligarkiet som har oppstått i kjølvannet av den digitale økonomiens gjennombrudd med "winner takes all" effekter omkring rent-extracting platformer. Da vil kanskje dine synspunkter få sterkere brodd. Om jeg leser dette innlegget isolert kan det fremstå som et av mange angrep på EMH, og jeg tror ditt anliggende er litt bredere enn det.

Trym Riksen

28.11.2017 kl.11:33

Til Magnus: Takk for tilbakemeldingen. Interessant det du sier om å følge tankerekken min. For er det egentlig målet at leseren skal få i klartekst det jeg måtte mene? Er Reader's Digest målet? Eller kan jeg ha andre mål, f.eks. å sette i gang, provosere frem en tankeprosess hos leseren basert på nysgjerrighet?

Jeg skriver disse bloggkommentarene så å si uten tanke på at det skal passe inn i noen ramme utover den jeg lager selv. Det gir en del frihet til å utvikle og kommunisere en tankerekke som jeg vil.

Mine synspunkter på Trump og brexit er at de begge er uttrykk for folkets vilje gjennom demokratiske valg. Jeg har stor respekt for den institusjonen vi kaller demokrati. Det jeg reagerer på i så måte, er elitens latterliggjøring av Trump og brexit, og dermed demokratiet som institusjon. Jeg ser på både brexit og Trump som resultater av mange års mislykket politikk. I stedet for å rette på politikken sin forsøker etablerte politikere å rette på velgerne. Og de har media med seg i oppdragelsen av velgerne og latterliggjøringen av folkemeningen. Hva har så dette med nyliberalisme å gjøre? Jo, jeg tror nyliberalisme er en sentral ingrediens i de siste tiårenes mislykkede politikk. Selv IMF har begynt å reflektere over dette (Neoliberalism: Oversold? 2016).

Når det gjelder de to løgnene jeg tok for meg i denne artikkelen, så er de bare to små drypp oppi en stor suppe. At jeg tar for meg løgnen om at "ingen slår markedet", har ikke så mye med at jeg isolert sett vil EMH (hypotesen om effisiente markeder) til livs (i en del tilfeller kan fortellingen om effisiente markeder ha sin misjon ved å gjøre folk ydmyke i forhold til spekulasjoner i verdipapirmarkedet). EMH er bare en bitte liten, men ikke uviktig, del i det puslespillet som utgjør tankesettet nyliberalisme.

Ok, vet ikke om du ble så mye klokere av dette. Setter uansett pris på din tilstedeværelse på bloggen over mange år! Selv om det ikke skal være et mål å komme til enighet i ett og alt.

Bjørn

27.11.2017 kl.23:52

Trym: Det er ingen tvil om at eierskap og eierformer og alt det andre du nevner kan det skrives 10 binds bøker om, men uten at du er villig til å definere kriteriene for det du skriver, slik jeg etterspør så blir det jo bare "word salad".

Hva er din definisjon av ny-liberalisme? Er det alle som ønsker å privatisere deler av statlig virksomhet? Er det de som argumenterer prinsipielt for hva staten skal bedrive eller ikke? Var f.eks. Tony Blair en ny-liberalist med hans både privatisering og NPM? Er det alle som ikke ser helt poenget med statlig eierskap, når private kan levere en like bra tjeneste?

Mange mener at både Tatcher, Bush, Clinton m.fl. var ny-liberalister, men feller for dem alle var jo at staten vokste også under dem, akkurat som den gjør under Høyre og FrP. Viser ikke det at staten lever sitt eget liv, på tvers av politiske festtaler?

Jeg siterer gladelig Confucis (eller noen mener Sokrates): The beginning of wisdom is to call things by their proper name.

Mener du at alle som ønsker å privatisere eller la være å nasjonalisere om du vil, basert på rasjonelle og saklig grunnlag er ny-liberale?

Mener du at noen som har et prinsipielt syn på at staten ikke bør konkurrere med næringslivet (dvs. egne skattebetalerne) om å levere en tjeneste, er ny-liberale? Er fjerning av Telenor's monopol ny-liberalt?

Det mangler kontekst. Du kritiserer ny-liberale som gruppe som "religiøse" uten å komme med eksempler.

Bjørn

28.11.2017 kl.00:37

Te: Dette er vel ganske enkle ting å svare på, uansett hvor man står politisk.

Hva er et samfunn. La oss se. Det kommer an på hvem du spør men generelt så er det en gruppe mennesker som lever i en symbiose, der folk er avhgenige av hverandre, som sammen skaper en slags kultur og marked der man bytter kunnskap, tjenester og varer til alles beste.

Samfunn finnes åpenbart fordi mennesker biologisk sett ser ut til å være tilpasset en form for stammesamfunn. Man kan også argumentere for det rasjonelle og vilje-baserte elementet, at det åpenbart er til felles beste å kunne utnytte menneskelige ressurser og produksjon til gjensidig nytte.

Den moderdne, gigantiske staten er et relativt nytt konsept i verdenshistorien. Samfunn og stat er ikke det samme, men i et samfunn som har en stat er de åpenbart gjensidig avhengige av hverandre. Jeg vil si at dette har vært argumentert opp og ned siden opplysningstiden, men jeg heller til Locke mer enn Hegel i filosofisk sammenheng. Det vil si at "staten" er en av flere mulige måter å organisere felles gjøremål i et samfunn. Grovt sett, enten er staten opprettet ved makt og ingen borger står over staten og de tilhører dermed denne (Hegel), mens det er åpenbart at samfunn eksisterte før noen kom opp med konseptet om den moderne stat. Locke, Spinoza m.fl. argumenterte at staten kun var et verktøy for borgerne, og kunne fjernes i det øyeblikket den ikke lenger tjente disse. E.g. "No taxation without representation", "The wise man lives under the regime of reason".

Verdiskapning ligger i ordet. Man skaper en verdi av noe, utover det den opprinelig var. En bonde gjør om jorda til korn, mølleren maler korn og bakeren lager brød. En lege skaper verdier ved å behandle en syk person som ellers ikke ville være i stand til å jobbe, så sant ikke prisen på behandligen overstiger verditapet det forhindrer (heri ligger også en indirekte effekt, fordi mennesker ofte har familie som også jobber etc).

Det som ikke er verdiskapning er vel åpenbart. Alle former for parasitt-virksomhet der man gjør seg selv uunværlig ved hjelp av lover, makt, sofisme, og får betalt for det uten å tilføre noen verdi (eksempler: korrupsjon, kriminalitet, økonomisk motivert lobbyvirksomhet og unødvendig byråkrati). De som ikke bidrar på noen måte som gjør totalen av samfunnet mer produktivt, er åpenbart ikke netto verdiskapere, selv om det de gjør kan ha verdi isolert sett.

Definert på en annen måte. "Makers and takers". Bruker du mer enn du gir tilbake eller produserer, er det negativ verdiskapning. Se også Pareto-prinspippet.

Roger

28.11.2017 kl.08:50

Interessant artikkel.

Jeg ser frem til resten av serien.

Ærlig talt ser jeg frem til kommentarene som kommer for jeg ser allerede hvem som reagerer på dette. Kommentarene som har kommet til nå har for meg virket til å være særdeles "innholdsløse" og mer kverulerende om definisjoner enn hva du egentlig skrev. Men forventet du egentlig noe annet når du begynte å skrive om noe som handlet om en gren av liberalismen.

Trym Riksen

28.11.2017 kl.11:47

Til Roger: Ofte blir diskusjoner på nettet redusert til semantikk. Jeg tror det kan ha noe med den moderne utdannelsen å gjøre; vi læres opp på skolen til å fokusere på detaljene og ikke helhetsbildet.

For øvrig var de kritiske kommentarene omtrent som ventet, og det er på sett og vis litt provoserende når man har en iboende tro på menneskets kreativitet, evne til selvstendig tenkning og fri vilje; det er mye morsommere når folk kommer med innspill som de har tenkt gjennom selv enn at de inntar de rollene som er besatt av høns og sauer i Animal Farm.

Knut Skaarberg

28.11.2017 kl.08:58

Det er mulig vi leser Friedman sitatene forskjellig her; han sier ikke noe om årsaken til at statens andel av økonomien øker, men argumenterer for at en blandingsøkonomi kan ses på som en viss prosent sosialisme. Dette går mer på begrepsdannelse enn årsakssammenhenger.

Men at begrepet sosialisme henger løst hos en del toneangivende økonomer synes jeg du har dokumentert godt.

Trym Riksen

28.11.2017 kl.11:44

Til Knut Skaarberg: Jeg leser sikkert Friedman-sitatene som djevelen leser Bibelen. Men det kan vel ikke herske noen tvil om at Friedman foraktet sosialisme når han beskrev det vi i dag kaller "bærekraft", "socially responsible investing" osv. for "pure unadulturated socialism"?

Jeg er for øvrig enig i at han ikke sier noe her, i de to lenkene jeg oppga, om årsaken til statens andel av økonomien, bortsett fra at han mener statens andel er for stor. Det var derfor han kjempet mot det han omtalte (ikke i lenkene jeg oppga, men andre steder) som "kollektivisme"; sånn sett kan vi argumentere for at Friedman så på kollektivisme som årsak til statens for store rolle i samfunnet.

Eivind Iversen

28.11.2017 kl.09:28

"en del lesere blir overrasket over at det finnes et begrep som nyliberalisme"

Mitt inntrykk her heller at dette begrepet brukes ofte, men at ingen forteller hva de mener med det.

Typisk ser jeg det brukes om de som kjemper for å innføre mest mulig EU-regler. Men, det å innføre mest mulig sentralstyrte regler er ikke akkurat liberalt, på noen måte. Så den eneste følelsen jeg sikker igjen med da er at de som snakker om "nyliberalisme" prøver å finne på et innholdsløst nytale-ord (ref Orwell).

Trym Riksen

28.11.2017 kl.11:37

Til Eivind Iversen: Du skriver: "Mitt inntrykk her heller at dette begrepet brukes ofte, men at ingen forteller hva de mener med det."

Det kommer mer om begrepet nyliberalisme i senere artikler.

Når det er sagt, så snakker jo folk i det moderne samfunnet om markedet hele tiden, men har du noen gang sett en definisjon av markedet? Hvordan kan det ha seg at folk snakker så mye om noe som ikke er krystallklart definert? Hvordan kan noe som er så diffust definert som markedet ha blitt til en hjørnestein i det moderne samfunnet?

Ser du poenget mitt?

Av en eller annen grunn (som jeg kommer inn på senere) anklager nyliberalister brukerne av begrepet nyliberalisme for å bruke et ord uten en klar definisjon. Dette er en vanlig forsvarsmekanisme blant nyliberalister. Men begrepet nyliberalisme var ikke alltid noe fremmed og uutalt for nyliberalistene. Mer om det også om ikke så lenge.

Bjørn

28.11.2017 kl.12:20

Til Trym: Du besvarer ikke spørsmålene, men kommer med påstander om de som stiller dem og årsaksforklarer spørsmålene med "forsvarsmekanismer".

Jeg er tilhenger av et fritt marked, men at staten vokser av andre årsaker enn politisk ståsted er velkjent. Det har bl.a. med at folks egeninteresse alltid trumfer politisk ståsted i en befolkningsgruppe, fordi det ene er følelsesrelatert i større grad enn faktiske fysiske behov. Det er omtrent ingen som bryr seg om ideelle verdier dersom ikke grunnbehovene i Maslows er dekket.

Det er vel noe av det du også forsøker å formidle, men skaper en form for stråmenn der alle som er for et friere marked nødvendigvis har ideologisk-religiøse motiver (les: irrasjonelle), og skylder på sosialisme.

Det er svært få som er så virkelighetsfjerne at de tror på sosialisme og et egalitært samfunn der vi kan skape verdier, uten også å ha f.eks. "division of labour" (eller spesialisering, om du vil) og motivasjonsfaktorer for å yte noe ekstra.

Sosial- og markedsøkonomi har alltid vært en slags religion, på like linje med alle mulige ismer, inkludert statisme. Ingen av disse modellene klarer å forutse menneskers behov, endringer i teknologi og kultur osv. Jeg kan ikke se at dette er noe spesielt for "ny-liberalister" (som du nekter å definere).

Grunnlagget for artikkelen din er interresant nok, men det blir litt som Platos dialoger, hvor han konstruerte en motstander og argumenterte mot denne, for å få frem et poeng. At noen du putter i boksen "ny-liberal" bruker sosialisme som årsaksforklaring, betyr ikke at alle gjør det.

Din definisjon blir litt som "alt-right" som "alle vet" er ille, men ikke helt hvorfor eller hva de egentlig står for.

Hvorfor vinkle det på en slik måte, når det faktum at staten vokser uansett idelogi er et interessant fenomen i seg selv (derav relevante problemstillinger som "deep state" med engeinteresser, habilitetskonflikt med velgere osv).

Jeg ser forøvrig frem til å lese oppfølgeren og din definisjon av "ny-liberalister". Jeg håper dog at du klarer å få frem poengene dine uten å ty til stråmenn eller båssetting.

te

28.11.2017 kl.18:04

"Jeg tror det kan ha noe med den moderne utdannelsen å gjøre; vi læres opp på skolen til å fokusere på detaljene og ikke helhetsbildet."

Trym, dette er noe av det liker med skrivingen din. Du prøver å se helt andre veier enn "normalen" for å finne et svar.

Jeg jobbet som lærer i vgs. under innføringen av Reform 94. Da dukket "mål" opp som noe sentralt. Det endte opp med at undervisningen ble delt opp i mange delmål, og man la opp til at målene skulle nås i en "blokk" med undervisning.

Resultatet ble en veldig fokusert undervisning mot dette målet. Når målet ble ansett for nådd, hadde man en vurdering, typisk en prøve eller innlevering. Dette ble til en karakter. Så var det på'n igjen med neste mål. Resultatet ble at elevene ble vurdert ut i fra mange relativt enkle mål, uten at de ble testet for forståelse av den store sammenhengen. Siden hvert mål var relativt enkelt i den store sammenhengen, fikk man også mange gode del-karakterer som til slutt ble en god standpunktkarakter. Uten særlig reell forståelse...

Dette passer rett inn i den ideen mange har, om at det som ikke kan telles, det finnes ikke. Skolen teller som gale, men de teller ikke det som virkelig har betydning.

Vi ser også nå at folk med tilsynelatende god utdanning er mer opptatt av å snakke seg ut av et problem, enn av å løse det. Er det fordi de mangler den forståelsen som ligger i det å finne en løsning?

Resultatet begynner å bli synlig. Lite kunnskap om større sammenhenger, hang til å tro på enkle løsninger, og ingen kunnskap om fortiden, selv ikke den nære. Da er det lett å bli manipulert.

Trym Riksen

28.11.2017 kl.19:23

Til te: Merk deg at hele forskerverdenen har valgt å dele opp faglige bidrag i bittesmå stykker gjennom artikkelformatet. Å skrive bøker, hvor man kan fullføre et resonnement fra A til Å gir ingen anerkjennelse. Forskning i artikkelformatet passer nok bedre i de harde vitenskapene enn i de mykere, som samfunn og økonomi. SSB ønsket som kjent å gå den veien; det vil si et SSB som ikke forstår - enda verre; misforstår - de tallene de er satt til å forvalte.

Merk at artikkelformatet passer som hånd i hanske for nyliberalisten; forskning i standardformat som gis skår avhengig av en publikasjons betydning (og denne betydningen settes gjerne som følge av en algoritme).

te

28.11.2017 kl.22:11

Ja, jeg har nok fått med meg at lange tanker ikke er så populært for tiden. Lange tanker kan føre til ubehagelige situasjoner hvor man finner ut at det man først tenkte, ikke er så smart likevel. Da er det mye mer behagelig å bruke tiden på samle "likes".

Det er også verdt å merke seg at de som er unge nå, har svært kort "attention span". Det er skummelt med tanke på at de heller ikke har særlig god forståelse for de lange linjene.

Presentasjon av kompliserte emner på en komprimert måte er en effektiv måte å manipulere dem på.

Den generelle delen av lærepalnene som ble innført i 1994 er vel fortsatt gjeldenede, selv om endringer er på gang. Den har "ingen" hørt om etter 2000 i alle fall. Den er ment å bygge opp under kritisk tenking og refleksjon, men det krasjer med kravet om at elevene skal ha et bestemt antall timer i fagene. Nåde den skolen som ikke kan legge frem bevis på at elevene har fått minst det antall timer i et gitt fag som står spesifisert i læreplanene.

Skolene har gjenatte ganger gått på UDIR for å få et svar på hvordan de skal forholde seg til generell del når de ikke får tidsressurser til å jobbe med den. UDIR kommer kun opp med noe om gode prosesser og samrbeid osv.

Dette er renspikket sabotasje av opplæringen, men det er vel krefter i det systemet som ikke ønsker at ungdommen skal få evnen til å tenke kritisk. Det er kun forbeholdt festtalene.

Når det gjelder SSB er det et eksempel på hva som kan skje når et organ begynner å leve sitt eget liv, og at "eier" ikke er bevisst, eller kanskje heller bevisst ubevisst om tingenes tilstand.

Hva er hensikten med SSB?

Er det å bedrive forskning som gir status i den store verden, eller det å fremskaffe informasjon som gjør at landet kan drives på en fornuftig måte?

Willy Sægrov

03.12.2017 kl.09:12

Hei

Er fan av bloggen, befriende med en reflekterende politisk ukorrekt stemme :)

Tanker:

Det du nevner rundt ledelse som en oversett faktor er veldig interessant. Om en privat aktør løser et offentlig oppdrag vellykket kontra en offentlig aktør, kan avgjøres av ledelse som faktor fremfor ideologiske grunner(markedets uovertruffenhet). Der har vi i offentlig sektor helt klart et uforløst potensiale som vi kan ta ut på flere områder ved strammere rammer fremover. Er likevel redd at organiseringen av offentlige aktør sin konkurransekraft vil være vel som avgjørende, det kan en vel kategorisere under ledelse også men velger å trekke det frem som eget punkt:

Fagforening, trygghet fremfor resultat.

Hvert enkelt menneske sitt initiativ; I Sovjet ble det klaget på lav produktivitet i snitt grunnet at lønna kom uanhengig av resultat. Om vi overfører det til Norge der jobb i stat/kommune er relativt trygge jobber og krav til resultat kommer i andre rekke. Kan ikke tryggheten i offentlig sektor sikret av sterke nasjonale fagforeninger bli den største hindring for prestasjoner eller endring?

Konkurranseevne.

Kommuner og stat er vevd sammen til en større organisering riktignok med noe handlefrihet men under strenge sentraliserte rammer. Et eksempel som er innteressant gjelder utfordringer tidligere med for få barnehageplasser, en benyttet initiativ og incentiv(profitt) til private aktører og fikk løst mangelen relativt raskt. Hvorfor klarer ikke det offentlige å på kort varsel organisere bhg utbygging og drifting etter behovet. Jobber en ut fra feil mål, eller muligens har ikke det konsekvens for ledere som ikke gjør jobben sin (ref avsnitt over trygge jobber). Det sies (burde hatt referanse) at så snart en organisasjon blir stor nok, faller innovasjonsevnen (Nokia, Microsoft og i skrivende stund Apple), vil en ikke måtte organisere statlige etater og kommunene på en helt ny måte for å gjøre dem istand til å løyse samfunnsoppdrag konkurransemessig like bra som private aktører.. Slik at det først da står og faller på ledelse ?

Mvh Willy

Trym Riksen

03.12.2017 kl.15:19

Til Willy Sægrov: Hei og takk for god kommentar.

Ledelse er et interessant tema. En del hevder at motivasjon kommer fra både indre og ytre faktorer. Et prissystem er selvsagt godt for å utløse ytre motivasjon; men i det offentlige må man kanskje spille vel så mye på indre motivasjon? Å jobbe for det felles beste kan kanskje bli en motivasjon i seg selv?

Fagforeninger kan tenkes å bli det kompetente arbeidets verste fiende. Ser vi ikke tendenser til det i Europa? Men i Norden har vi kanskje vært flinkere til å integrere fagforeninger slik at de ikke jobber mot sunn fornuft, men med?

I Norge brukes ofte Vinmonopolet som et eksempel på et selskap - en monopolist - som klarte å heve seg fra det grå til å bli en kompetent, populær offentlig enhet. Også Flytoget er et eksempel på at NSB kan levere hvis forutsetningene er til stede; tenk deg hvordan Flytoget hadde blitt brukt som eksempel på det privates triumf hvis tjenesten ble privatisert fra dag én for snart 20 år siden.

Eksemplene er ment å illustrere at det ikke finnes en naturlov som tilsier at privat alltid er best, mens offentlig alltid er dårligst. Det er mer komplisert. Sånn sett bør ledere i det offentlige slutte å klage og i stedet bruket huet, være kreative og levere. Enig?

Willy Sægrov

04.12.2017 kl.18:19

Hei

Veldig enig i at Vinmonopolet og flytoget viser hvordan en kan lykkes med god ledelse selv uten privatisering.

Temaet du belyser mener jeg er veldig relevant når det kommer til ledelse i det offentlige. For stort fokus på myten om at offentlig sektor er «spesiell» og ikke kan sammenlignes med privat sektor, må avlives. En kan fint bruke hue å jobbe frem en tydeligere ledelseskultur der resultatoppnåelse er fokus

Mvh Willy

Skriv en ny kommentar