hits

Overflødige nasjoner

kommentarer 8 kommentarer

I en serie på fire artikler har jeg vært innom ulike former for empati før jeg så på utsiktene for nasjonalstaten. Dette er temaer som engasjerer, men bare når problemstillingen angår noe som er nært, kjært og håndgripelig.

Artikkelen min om nasjonalstaten fra forrige uke hadde 55.000 sidevisninger på tre dager. Det gjør artikkelen til den mest leste siden denne bloggen ble startet i 2006. Forrige ukes artikkel var egentlig den fjerde i rekken av artikler:

(1) http://riksen.blogg.no/1490558236_bryr_seg_ikke.html
(2) http://riksen.blogg.no/1491165080_de_bryr_seg.html
(3) http://riksen.blogg.no/1492982634_empatisk_sirkel.html
(4) http://riksen.blogg.no/1494796967_nasjonalstatens_fall.html

I den første artikkelen viste jeg at den moderne eliten og politikerstanden har en spesiell form for empati. De ser ned på store deler av befolkningen og kaller dem «foraktelige». Det er åpenbart at slike holdninger ikke skaper enhet og samhold innenfor nasjonens grenser, men svært få medier kritiserte eksempelvis Hillary Clinton for sin nedvurdering av store deler av den amerikanske befolkningen. Sånn sett har det oppstått et skille i den moderne nasjonen hvor noen står utenfor den empatiske sirkelen, mens andre står innenfor.

I den andre artikkelen viste jeg at eliten har empati likevel, men på en litt annen måte enn før. Dagens elite føler like sterkt for folk på den andre siden av jorden som sin egen nabo.

I den tredje artikkelen påpekte jeg at elitens empatisk sirkel har blitt utvidet i den grad at det ikke er meningsfylt å snakke om en empatisk sirkel i det hele tatt. At fravær av en empatisk sirkel minner om psykopatens mangelfullt utviklede sjelsevner, burde være tankevekkende, men jeg har ikke registrert at så mange bryr seg om dette poenget.

I den fjerde artikkelen brukte jeg en kronikk skrevet av nobelprisvinner Robert Shiller for å illustrere hva den moderne eliten snakker om. Shiller mener nasjonalstaten er en bærer av urettferdighet. Han varsler nasjonalstatens død etter at den neste rettferdighetsrevolusjonen har funnet sted. Også her brukte jeg Clinton som eksempel på en politiker som snakker varmt om global enhet, og ikke nasjonal enhet. Fordi jeg koplet Shillers artikkel med 17. mai, like før nasjonaldagen, var det mange lesere som engasjerte seg. Engasjementet er imidlertid litt trist på den måten at man må gjøre en sak så tydelig, nær og kjær for at man skal forstå hva dagens politiske trender går ut på; hvor var det samme engasjementet etter artikkel 1, 2 eller 3? Og dette var for øvrig ikke første, men tredje gang jeg skrev om 17. mai og verdiene som står i fare for å gå tapt hvis 17. mai reduseres til pølser og is.

Et trekk ved engasjementet etter den fjerde artikkelen er at sinnet går ut over sosialister, marxister og globalister. Det var kun én leser som brukte det begrepet som er mest relevant for å forstå det moderne samfunnet, nemlig nyliberalismen. Nyliberalismen er den enkeltfaktoren som i størst grad preger den moderne tankemåten. Vi liker å tro at man i middelalderen var dum som gjorde Gud så sentral i samfunnet. Men forskjellen fra 2017 og 1417 er at Gud har blitt avløst av noe annet. Det er bare det at man i samtiden ikke klarer å se hvilke tanker man har blitt slave av og hvilke skylapper man går med. Fordi så få vet hva nyliberalismen går ut på, er det lite sannsynlig at motstanden mot tankesettet vil ha noen kraft; det er umulig å ta opp kampen mot en usynlig fiende.

I 2016 fikk vi likevel to eksempler på valg hvor folk gjorde opprør mot ett eller annet. Både brexit og Trump var utfall som selv velmenende eksperter har vanskelig for å forstå. Jeg er imidlertid ikke så sikker på om det er så mange brexit- og Trump-velgere heller som klarer å sette fingeren på hva det var som ga disse to valgutfallene. Mange føler nok at det er noe der, men et velformulert manifest finnes ikke.

Verden er i endring og har vært det lenge. Den empatiske sirkelen innad i nasjonene brytes ned til fordel for en global tankegang. De som våger å kjempe for nasjonens interesser, stigmatiseres som nasjonalist. Nasjonene er overflødige. Eliten spår nasjonalstatens fall om noen tiår som følge av den neste rettferdighetsrevolusjonen. Til tross for at det er nyliberalismen som gjør endringene mulig, er det svært få som vet hva nyliberalisme er.

8 kommentarer

Hugo Munthe-Kaas

22.05.2017 kl.08:42

At noen fortsatt ikke forstår hvorfor vi fikk brexit og for mange innen "eliten" en uønsket president i USA, handler kanskje om at "arkitektene" ikke forstår virkningen av sin egen politikk? Vi har hatt en industriell revlusjon. Denne kom ikke av seg selv, den kostet, og den var ingen global forestilling. Det var Europa og USA som stod for den og nedla arbeidet. Vi har idag en rekke politikere som ikke forstår noen ganske enkle naturlover, nemlig at fruktene av hardt arbeid ikke nødvendigvis skal deles med de som ikke har bidratt. Ei heller må det antas at at det ikke er uten grunn at en rekke politikere idag av folket anses som snyltere og parasitter på hardt arbidende menneskers rygg, blant annet grunnet deres dekadente skjermede levesett(på bekostning av skattebetlarene som bygde landet) samt deres iver på å dele med fremmedkulturelle befolkningsgrupper som ikke har bidratt til "fruktkurven"! En kan late så mye en vil at menneskers rettferdighetssans ikke spiller noen rolle i de flestes liv. Dog er dette skivebom, da det ganske enkelt er nedfelt i menneskets natur. Så hvis man ikke forstår virkningene av egen politikk, så bør en heller fraholde seg fra å utøve den. Oppgjøret kommer til å bli stygt, det har bare såvidt begynt. Dagens EU har 29 millioner arbeidsledige. Det er en fornærmelse mot de flestes intelligens å hevde at dette løses med å importere milioner av analfabeter samt å dele den opparbeidede "fruktkurv" med resten av verden samtidig som man sitter i en priviligert posisjon og beriker seg på ferden mot undergangen! Derfor fikk vi reaksjonene i England og USA!

Pelle

22.05.2017 kl.10:05

Ekte empati forutsetter kjennskap. Jo mindre du kjenner en person, desto mer må du lese inn deg selv i den andre. Er for eksempel ukjente mennesker rammet av jordskjelv i et fremmed land, må du leve deg selv inn i situasjonen og fullstendig overføre dine egne tanker og reaksjoner på mennesker du forestiller deg. Er det derimot ditt eget barn som er rammet av noe, vil du umiddelbart gjenkjenne de faktiske følelser og reaksjoner barnet har, fordi du kjenner det så godt.

Hva betyr så dette? Mennesker som har mer "empati" med fremmede, helt ukjente mennesker, enn med sine egne naboer som de kjenner, viser tvert imot mangel på ekte empati. "Empati" med fremmede er et rent fantasiprodukt. Ekte empati kan du bare ha med mennesker som du har hatt anledning til å lære å kjenne.

Politikere som blør i hjertene over mennesker i andre land, men ignorerer lidelsen hos sine egne, er av farligste sort. De bryr seg bare om mennesker som er like seg selv, det vil si fremmede som de enda ikke kjenner, fordi hos dem kan de fullstendig overføre sitt eget speilbilde som de kan synes synd på.

magnus

22.05.2017 kl.12:38

Jeg har tidligere trukket fram Ulrik Beck's tanker om det moderne og globale i ett forsøk på å forklare utviklingen i det vestlige arbeidsmarkedet. Beck's analyse av et arbeidsmarked som trekkes fra det organiserte til det uorganiserte (og dårligere betingelser) tror jeg er ganske essensielt for å forstå sammenbruddet i vestlig body politics (tolket av mange som populisme). Sosiologer som Guy Standing og økonomer som Piketty og Stiglitz har på mange måter kopiert Becks analyser (lansert for ca. 20+ år siden).

En annen side ved Becks analyse er at han også lanserte en ny klasse på toppen- Columbus klassen. Det var de rikeste med et globalt verdensbilde. De kan i en global kapitalistisk tidsalder reise hvor de vil, bo i flere land, og plassere pengene hvor spm helst.

Vårt samfunn preges av begge disse to retningene samtidig. For de få av oss i Norge som eier litt aksjer, så skal du ikke eie så mye før det som skjer i USA og Kina bli mer interessant enn det som foregår i Norge. Bloomberg blir plutselig mer interessant enn norske nyhetssendinger. Financial Times mer interessant enn DN etc.

Samtidig ser vi et arbeidsmarket hvor informalismen klatrer oppover kompetanseskalaen. Norge er mindre berørt av dette enn USA, Storbritannia og EU-landene hittil, men det er ingen garanti for at det skal forbli sånn.

Dette skismaet er kanskje med på å forklare nye holdninger og ny politisk atferd?

Trym Riksen

22.05.2017 kl.13:14

Til magnus: Vedr. din bemerkning om at folk som eier litt aksjer begynner å interessere seg mer for det globale. Det tror jeg er riktig. Imidlertid er det et faktum at mange (de fleste?) som eier litt aksjer, har mer i gjeld. Det vil si at en kunstig følelse av å være aksjonær og kapitalist skygger for at man egentlig har blitt en gjeldsslave med en mer global orientering.

Det hele viser kanskje hvor kraftfullt det kan være å la folk eie litt aksjer - mens man samtidig opprettholder de lenkene som gjeld er.

;-)

henrik

22.05.2017 kl.12:48

Mye rart i kommentarfeltet. Merker bare at jeg er livredd utsagn som "Deutchland uber alles" og "Make USA great again". Dog forskjellige tidsepoker men mange likheter. En påpeker at dersom man har empati for fremmende mennesker så er det ikke ekte empati. Vi hadde vel en viss terrorist som i 2011 drepte 80 forsvarløse mennesker og påførte stor lidelse for deres familier resten av livet. Det kom imidlertid frem at vedkommende hadde stor empati for dyr og gråt sine arme tårer når en fugl døde. Mulig at det er ekte empati. Jeg foretrekker å ha empati og bruke min empati litt utenfor min navlestreng. Jeg var dessverre utsatt for tsunamien i 2004. Fikk enorm empati for alle de i Asia som mistet sine kjære, sitt levebrød, hus og hjem. Mens empatien her til lands lå på alle de i vesten som måtte bryte av ferien sin og reise hjem. Så hva er ekte empati. Jeg mistet min far tidlig, min søster for noen år siden, min unge bror for 2 år siden. Jeg har både nær og fjern empati, og betrakter denne kloden som en felles plass for alle mennesker og dyr og kan dele og ikke minst sette seg inn i lidelser og vise empati til mennesker generelt med og uten nationalstater. .

Strike

22.05.2017 kl.12:53

Til Hugo Munthe-Kaas:

Fantastisk innlegg som beskriver dagens regime til punkt og prikke!

23.05.2017 kl.09:37

Først, gratulerer med rekorden. Det er jo forsåvidt godt å vite at ikke bare rosabloggere og cupcakes samler interesse.

For min del, og kort oppsummert, er nyliberalisme -ismen til det uforpliktede intellekt. Et intellekt anført av enkel kalkyle, og ikke - la meg være retorisk- rasjonalitet. Her må man da naturligvis kjempe om definisjonsmakten.

Det 'nye' i sammenhengen er nok snarere et spørsmål om omfang og utbredelse tror jeg, enn om kvalitativt innhold. (Og liberal? Flere gjør krav på å være liberale, for 'det høres jo fint ut'.)

Slik sett er nok fienden den samme som i 1417! For et oppgjør med nyliberalismen er nok også et oppgjør med materialisme. TIl forskjell fra i 1417 er det i våre dager 'rasjonelt' å falle for enhver fristelse. I likehet med 1417 etterstrebes idealene med samme fanatisme.

Usynlig?

Mm, ok- vet en materialist at han er det? Eller mangler nettopp speilet? Men i dette venn- fiende bildet, som kanskje ikke bare er heldig, spørs det om det ikke er 'venn' som er mest usynlig! Immaterielle verdier er ikke synlige i det hele tatt. Men deres tilstedeværelse, eller fravær merkes, særlig i det lange løp.

Ideologienes tilbaketog og fremveksten av en tekno- økonomisk administrasjon Har nok nok også vært et uttrykk for tiltagende materialisme, anført altså av den euforiske syntese av teknisk og økonomisk - høh 'rasjonalitet'. Det er mulig 'rettferdighetsrevolusjonen' - hvis den finnes-, skal forestille en slags moralsk oppvåkning. Da er det jo bekvemt at den begynner på den andre siden av kloden.

Men, Riksen, den globale tanke er ikke nødvendigvis nyliberalismens medløper. Den kan være det.

Til slutt, i kjølvannet av ovenstående - verden har prøvd og prøver litt av hvert - vi har Nord Korea som sikkert er et herlig sted å bo, Sør Sudan, springer ikke skoene av meg for å komme meg dit, vi har mye rart i Sør Amerika, det gamle Sovjet.. i det hele tatt litt forskjellig. Takke meg da til nyliberalisme. Vel, det blir en annen diskusjon. Man må videre. Med Brexit og Trump sier folk at 'vi tror ikke på dere lenger'. Og det har de jo rett i. Fra Roma- traktat til markedsfundamentalisme, det var ikke den vendingen man burde hatt.

Kan noen ta frem kompasset?

Pelle

24.05.2017 kl.19:13

henrik: Empati er evnen til å forstå hva som skjer på innsiden av andre. En forutsetning er da naturligvis at du kjenner den andre. Det er umulig å ha empati med en totalt fremmed. Det du føler når du hører fremmede har blitt utsatt for noe, er dine egne følelser som du får ved å sette deg i deres situasjon. Det er ikke empati, for empati er å se den andres *faktiske* følelser.

Tenk deg din beste venn. Han forstår deg. Ikke fordi han føler det samme som deg, men fordi han ser noe av det du opplever på innsiden. En totalt fremmed kan også se din eventuelle smerte, men ikke med den samme dybde. Det er derfor vi setter pris på venner og nærstående.

Å utvide "den empatiske sirkel" utover venner og kjente, er simpelthen ikke mulig. Ikke uten å først utvide bekjentskapskretsen.

Mennesker med mangelfulle evner til empati har en tendens til å hope seg opp blant politikere og ledere. Uten denne evnen ser du ikke lidelsene hos dine egne. Du tenker de har det omtrent på samme måte som deg selv, for dere står i en lignende situasjon. Uten empati kjenner du bare dine egne følelser, ikke andres.

Skriv en ny kommentar