De bryr seg

En del bryr seg ikke om den armod som åpenbarer seg nærest. For de finner kompensasjon i den velstand som utvikler seg fjernest.

I forrige artikkel «Bryr seg ikke» argumenterte jeg for at både brexit og Trump skjedde fordi eliten ikke bryr seg om dem man deler nasjonal tilhørighet med. I stedet for å forsøke å forstå de demokratiske utfallene, brukes alle krefter på å fordømme demokratiet når det ikke gir det utfallet som den moderne eliten ønsket seg.

Jeg pekte på det faktum at Hillary Clinton omtalte store deler av USAs befolkning som «uhell», «the deplorables». Hun kastet selv lys over sitt eget, videre syn, slik:

«My dream is a hemispheric common market, with open trade and open borders, some time in the future with energy that is as green and sustainable as we can get it, powering growth and opportunity for every person in the hemisphere».

Mye tyder på at de fleste amerikanere ikke delte denne globalistiske drømmen.

Jeg tror svenske Hans Rösling (1948-2017) er egnet til å forklare hva som skjer i hodene på Clinton og andre, som ikke ser nøden hos sine nærmeste og babler i vei så folk flest ikke forstår hva de mener. Rösling er kjent for å sette sammen samfunnsdata på et fascinerende vis. Illustrasjonene hans viser at verden går bare én vei, og det er fremover. Sykdommer og fattigdom er utvilsomt et mindre problem på global basis i dag enn før, og Röslings nyskapende statistiske verktøy demonstrerte dette på overbevisende måte. Svenskens story falt i god jord hos alle dem som har et ukuelig optimistisk syn på verdens tilstand; han fortalte nettopp det mange ville høre, nemlig «don't worry, be happy».

Röslings dataorienterte historiefortelling var så overbevisende blant eliten at Foreign Policy kåret ham til én av planetens 100 ledende tenkere i 2009. I 2012 mente Time at han var én av verdens 100 mest innflytelsesrike personer. Mens prisene ble utdelt, hadde vi finanskrise og en utvikling med store flyktningstrømmer. Slike forhold ble ikke fanget opp av Röslings analyser. Hvorfor er så mange på flukt fra underutviklede deler av verden hvis den positive utviklingen i disse landene er så forrykende positiv? Hvordan kunne Rösling unngå å se den åpenbare misnøyen blant folk flest i Vesten når han var så flink med statistikk på global basis? Jeg tror svaret finnes implisitt i det moderne paradigmet.

Økonomifaget har hatt en eventyrlig utvikling hva angår innflytelse. Det er stor uenighet om økonomifagets meritter, men det hersker ingen tvil om at økonomer har en helt annen stilling i 2017 enn i 1817; økonomer har makt i dag på en helt annen mpte enn før. Ifølge den moderne økonomen vil globalisering gi et overskudd gjennom friere handel. Det økonomen ikke har brukt så mye tid på å forstå, er hva som skjer med overskuddsfordelingen i kjølvannet av globaliseringen i en verden hvor makten og ikke velviljen rår. Og det reises heller ikke spørsmål om overskuddet er reelt eller om det har andre forhold knyttet til seg som gjør overskudd om til underskudd. Diskusjonen om overskuddet fra globaliseringen kan skje på tre nivåer:

  1. Den nasjonale fordelingen av overskuddet.
  2. Den globale fordelingen av overskuddet.
  3. Er overskuddet reelt?

Ad 1: Når man gjør en endring i et lands struktur som skaper nasjonale vinnere og tapere, må man være ganske naiv for å tro at fordelingen av overskuddet vil skje uten at makt kommer inn i bildet. De som sitter med makten, sitter naturligvis igjen med overskuddet.

Ad 2: I den moderne verden er grensene flytende og det er ikke så lett å skille nasjon fra utland. Hvem eier i så fall overskuddet? Igjen vil makten sørge for at overskuddet havner på maktens hender.

Ad 3: At globalisering og friere handel alltid fører til et overskudd, er basert på en rekke antakelser. Hva skjer hvis globalisering og friere handel fører til et større tap enn gevinst? De siste tiårene har det vært vanskelig å reise dette spørsmålet, all den tid globalisering og friere handel har blitt politisk korrekthet.

De fleste som kan litt om økonomifaget er i praksis ikke så opptatt av det, men de kan nok til at de vet hvilke «sannheter» de skal forholde seg til. Og det er her Rösling kommer inn i bildet. For Rösling gir den samfunnsinteresserte god samvittighet. I Röslings verden går det bare én vei, og det er opp og frem. De statistiske illustrasjonene hans tegner et bilde av en verden med et stadig større velferdsoverskudd. Derfor kan man sove i ro uten å bry seg om punkt 1, 2 og 3 ovenfor. Når folk flest i Vesten (og hva med den underutviklede delen av verden som folk står i kø for å flykte fra?) opplevde at den offisielle storyen brister, kom Rösling med et sov-i-ro-budskap. Og budskapet ble naturligvis belønnet med utmerkelser, jf. Foreign Policys og Times lister over innflytelsesrike personer.

I forrige artikkel skrev jeg at brexit og Trump skjedde fordi så mange ikke brydde seg om sin svake bror. Men vi ser nå at de likevel bryr seg, men på en litt annen måte enn før. Når globalisering og friere handel fører til at ens bror mister jobb og fremtidsutsikter, veies dette opp i en globalisert verdensanskuelse av at ens fjerne slektning på den andre siden av jorden får jobb og fremtidsutsikter. Ens empatiske sirkel er utvidet i den grad at den har blitt altomfattende og dermed representerer hul empati. Man antar automatisk på teoretisk grunnlag at verdens samlede velferd øker når arbeidsplasser hjemme tapes til fordel for arbeidsplasser ute. Ser man et problem i dette regnestykket, er man nasjonalromantiker. Og i en globalistisk verdensorden er det vanskelig å komme på et verre skjellsord enn nasjonalromantiker.

Å bry seg betyr noe annet i 2017 enn i 1817. Mens man for 200 år siden brydde seg om sin bror, bryr man seg i dag om fjerne slektninger og overskudd uten hjemadresse.

5 kommentarer

Thorvald Grindstad

03.04.2017 kl.23:22

Økt overskudd i en bedrift basert på outsourcing til utlandet, er en måte å flytte penger fra lønnsmottakere til bedriftseiere. Dette ser fint ut i økonomiske analyser. Men fra et nasjonalt perspektiv kan dette føre til økt arbeidsledighet og utgifter for staten.

Jeg har også lagt merke til at de fleste argumenterer for at overskudd til de rikeste gir økt investering. Men er det ikke kjøpekraften til folk flest som gjør det lønnsomt å investere i nye bedrifter ?

Knut Skaarberg

07.04.2017 kl.12:56

Jeg synes dette var et tankevekkende og veldig godt innlegg.

Spørsmål om rettferdig fordeling er alltid komplekse, særlig når det går på tvers av landegrenser og kulturer. Om gevinstene ved globalisering er reelle er også et komplisert spørsmål.

Det er liten tvil om at gevinstene for mange av bedriftene som velger å sette ut enkelte funksjoner er reelle. Særlig gjelder det funksjoner som ikke er del av kjernevirksomheten, som ofte gir stordriftsfordeler og fordeler ved økt spesialisering.

Men andre faktorer kan også spille en stor rolle, bl.a. offentlige avgifter og myndighetskrav knyttet til de ansatte. Selve lønnen utgjør bare en del av regnestykket, i tillegg kommer skatter og avgifter, lovfestede rettigheter, compliance- og rapporteringskrav, risiko ved feilansettelser, osv. Spørsmålet blir da om en del land i vesten har gjort sine arbeidstakere en bjørnetjeneste ved å påføre bedriftene så høye tilleggskostnader at det blir mye mer lønnsomt å gi en kinesisk arbeider den samme lønnen.

Og så kommer selvfølgelig kostnadsnivå og levekostnader inn i bildet. Et høyt avgiftsnivå gjør at Nordmenn trenger høyere lønn for å ha den samme levestandarden som mange andre. På toppen av dette kommer et klima som stiller større krav til boliger og andre bygg.

Hans Roslings analyser tar høyde for noen slike faktorer, men på langt nær alle. Og ikke alle er like enkle å tallfeste uten at det gjøres en rekke forutsetninger og subjektive vurderinger, heller. Dessverre er det ikke så mange gode analyser av dette, men jeg synes din blogg tar opp spørsmålene på en god måte.

Steffan Kvilhaug Kinn

13.04.2017 kl.09:41

Det er jo en grunn til at de fleste i "eliten" er globalister. Dem som velger nasjonalisme, drite i bærekraftige tiltak som skal redde verden fra å bli tømt for ressurser, de er ikke akkurat høyt utdannet og vil ikke utdanne seg eller høre på folk som har utdannet.

Det blir observert i andre dyresamfunn at menn ofte blir valgt som ledere når det er få ressurser. Og dette gjelder i høyeste grad mennesker også.

Det er rart at folk heller vil velge en mann som leder for å yppe til krig, enn å velge ei dame som vil sikre fremtidige generasjoner uten å drepe folk.

Men det er ikke politikerne sin skyld, det er de uutdannede folka som velger disse krigsivrige representantene som er problemet. Det er det det må gjøres noe med.

Hugo Munthe-Kaas

13.04.2017 kl.10:01

"Demokrati så lenge det går vår vei"! Jeg har lenge hevdet at globalistene og dens kanonføde inkludert MSM i realiteten har antidemokratiske holdninger. Det nye begrepet "global solidaritet" som har til hensikt å gi folk flest dårlig samvittighet er konstruert ene å alene for å fremme utviklingen til noen få velholdne familier i global sammenheng. På finurlig vis har de greid å overbevise nær sagt halve vesten(kanonføden) til å agere som arbeidsredskap for deres agenda, mer rikdom og makt til få hender. For meg er det ubegripelig at så mange, som tidligere stod på barrikadene for arbeidernes kår og rettferdig samfunnsutvikling, idag mer enn villig stiller opp, og i noen tilfeller bruker vold,for å gjennomføre/forsvare den nevnte overklasse`s agenda. At det politiske skiftet i både USA, UK og flere Europeiske land ikke framprovoserer refleksjoner over årsak, underbygger min påstand om antidemokrati. Jeg fikk mine første mistanker om en antidemokratisk holdning fra både EU og mange Norske politikere da EU landet Østerrike ble boikottet av et samlet EU, etter at partiet FPØ med et valgresultat på 27% ble lovlig valgt inn i regjering. Mange Norske politikere, og MSM spesielt, støttet boikotten av Østerrike etter valget, ikke minst VG betraktet boikotten i etterkant som "meget vellykket"! Begrepet "Demokrati er OK så lenge det går vår vei" burde gi noen og enhver som er interessert i å bevare samfunnfreden grunn til ettertanke!

13.04.2017 kl.12:06

PÅ LIVET LØS

Det er bra du skriver om ting som ikke bare strengt tatt sees som økonomiske. Jeg vet ikke hva historiens dom over økonomifaget blir, men jeg tror ikke den blir knusende. Imidlertid tror jeg følgende: Man ser i hvilken grad helheten/ perspektivet ofres - egentlig perspektiv i det hele tatt- for gevinster ved spesialisering. Dyrkjøpt vil jeg påstå, særlig i samfunnsøkonomisk øyemed. Man vil se 'misbruket' av økonomisk teori, det vil si feil vekting, eller forbytting, av det instrumentelle og det konseptuelle. Og så vil man ikke minst se konsekvensene bedre av den faglige vitenskapeliggjøring, det vil også si verdiutrenskningen. Hvis samfunnet 'dehumaniseres' vil økonomi måtte ta sin del av skylden.

For 'overlevelse' som tankesett og overlevelse i praksis er ikke noe videre vakkert syn. Jeg tror vi rører ved sakens kjerne her: å være eller ikke være akkompagnerer å bry seg eller ikke bry seg.

Vi har en representasjonskrise, som bl.a Brexit og Trump er uttrykk for. Nå er jeg ikke helt uenig med dem som måtte mene at demokratiet møter seg selv i døren. Jeg vet ikke hvilke eller hvor store omveltninger som skal til for at en mentalitetsendring skal finne sted, en endring som kan bidra til at samfunnet 'gjenvinner balansen'. (Vi er ikke i nærheten spør du meg,og slik sett hører jeg ikke til optimistene). Hvilke omveltninger er for store?

Skriv en ny kommentar

hits