hits

Bryr seg ikke

kommentarer 5 kommentarer

Store demokratiske skjelv i 2016 blir fremstilt som om de kom ut av det blå. Det er et forsøk på å dekke over for virkeligheten.

I en serie artikler fremover vil jeg kommentere trekk ved det moderne samfunnet hvor økonomi, institusjoner, nasjonen og det globale er temaet. Først ute er observasjonen av at en del ikke bryr seg om den armod som åpenbarer seg nærest.

Brexit og Trump var store overraskelser, hevdes det. Alt tyder imidlertid på at det var begivenheter som bare lå og ventet på å komme til overflaten. La meg bruke filmen «Hell or high water» for å kommentere den påstanden.

«Hell or high water» er en kritikerrost film som ble nominert til blant annet fire Oscar-priser. Hos meg har den gått litt under radaren selv om den altså ble nominert til fire gjeve priser og fikk sjeldent høye 88 i skår hos Metascore (og 7,7 blant brukerne av nettsiden IMDB). Filmen handler om to brødre som tyr til Robin Hood-liknende taktikker for å unngå at banken overtar familiens eiendom. De moralske dilemmaene står i kø, men det er kuløren i og bakgrunnen for filmen som er mest interessant, slik jeg ser det. Filmen tar for seg forfallet i USA, hvor bankene er eneste organisme som trives i en jord som er i ferd med å gå sur. Folk kjører rundt i biler fra 1970- og 1980-tall, bor i nedkjørte boliger fra 1950- og 1960-tall, mens reklamen fra bankene forteller de fortapte at bak mer gjeld venter lyset. Det tegnes et bilde av USA som postkortene derfra ikke forteller oss om. Vi ser det amerikanske marerittet; drømmen er et for lengst lukket kapittel for mange av dem som fortsatt bor utenfor de aller største byene.

«Hell or high water» er ikke den første filmen fra USA som tegner et dystert, men reelt bilde av tilstanden blant folk flest utenfor hovedveien. Et annet eksempel er den lavmælte «Out of the furnace». Er det Christian Bales mest ukjente film de siste fem årene? Heller ikke her er det handlingen som sjokkerer mest; også i denne filmen er det kulissene av et nedkjørt USA uten fremtidshåp som skaper de sterkeste inntrykkene. Poenget mitt er at man ikke skal ha gjort annet enn å holde filmøynene litt åpne de siste fem til ti årene for å se kilden til de demokratiske omveltningene vi ble vitne til i 2016. Og her er vi ved hovedpoenget mitt: Hvordan kan det ha seg at godt betalte eksperter, professorer, analytikere, journalister og politikere ikke så og fortsatt ikke ser den virkeligheten som populærkulturen har portrettert i et tiår allerede? Er filmer som «Hell or high water» og «Out of the furnace» kunst på et så høyt nivå at de skjærer gjennom den ellers ugjennomtrengelige tåken og forteller oss det vi ellers ikke ville sett? Hadde Hillary Clinton vunnet valget i fjor hvis hun hadde sett og forstått «Hell or high water»? Var det mangel på korrekt informasjon, informasjon fortalt på riktig vis som sto mellom Clinton og valgseier?

Jeg har tenkt på avarter av dette spørsmålet lenge før det ble klart at Trump og Clinton var presidentkandidater. Grublingen går i grunnen 20 år tilbake i tid da jeg var i USA for første gang. Og senere reiser dit - ikke minst i kjølvannet av finanskrisen - har reist det ubehagelige spørsmålet flere ganger: Hva er det jeg ser som ikke ses av dem som burde sett? Svaret på spørsmålet er foruroligende: De bryr seg ikke.

Det var ikke meningen at Clintons bemerkning om «the deplorables» skulle bli kjent. Bemerkningen forteller oss i klartekst at det har vokst frem et dypt skille mellom folk i samme land. Et skille hvor de økonomiske vinnerne ikke bryr seg om de økonomiske taperne fra samme nasjon; i den grad at de ikke lenger omtaler taperne med respekt, men med hån. Og i 2016 var samfunnets vinnere så sikre på seier at de ikke lenger så noe poeng i å skjule sin forakt for de andre.

I neste artikkel skal vi se at de som ikke bryr seg om forfallet i egen bakgård, bryr seg likevel. Men ikke nødvendigvis om sin arbeidsløse bror.

5 kommentarer

JJ

27.03.2017 kl.11:24

Bra innlegg. Det er en spesiell intellektuell øvelse å faktisk forstå de som er verre stilt enn seg selv. Det virker som at politikere og andre i beskyttede posisjoner ikke klarer dette.

Trym Riksen

27.03.2017 kl.11:32

Til JJ: Jeg er usikker på om det virkelig " er en spesiell intellektuell øvelse å faktisk forstå de som er verre stilt enn seg selv".

Er ikke den nevnte reaksjonen emosjonelt styrt?

Med andre ord er det kanskje motsatt, dvs. at man trenger en helt spesiell intellektuell trening for å ikke forstå dem av sine nærmeste som er verre stilt enn seg selv. Med andre ord: Man trenger en spesiell intellektuell trening for å undertrykke empati med sine nærmeste.

JJ

27.03.2017 kl.12:26

Du har nok rett, men det er noe med samfunnsklimaet og hierarkiet i dag som polerer/blaserer vekk medfølelsen.

Jeg tror det var Sean Spicer som refererte til at de hadde reist rundt i USA og snakket med folk som sa; "I try my best but i can`t get nowhere".

Når han sa det så hørtes det ihvertfall ut som de forstår problemet.

Det er på en måte bare maktstrukterene igjen i de vestlige økonomiene, resten er utarmet.

Magnar

26.04.2017 kl.13:42

Det er så mange som er etterpåkloke i denne sammenhengen (Trump og Brexit). Det er lett å finne en sammenheng etter du har sett utfallet. Jeg antar at de som leser denne bloggen er som deg, velutdannede, reflekterte og antageligvis tjener de da mer enn gjennomsnittet. Vi bosetter oss i fine nabolag og lever i vår boble av velstand. Vi har ikke tid til å gå rundt og tenke på hvordan andre har det. Dette er ikke unikt for Norge, slik er det overalt. Brasils hovedstad er konstruert på en måte slik at de velstående ikke trenger å se hvordan de fattige lever, fordi de lever i satelittbyer utenfor byen og tar undergrunnen inn til byen for å vaske kontorer og feie gatene? Så slutt å si at du så det komme, for det er ikke sant.

Trym Riksen

26.04.2017 kl.13:58

Magnar: Jeg har ikke sagt at jeg så det komme. Tvert om har jeg i mange år påpekt at det aller meste er usikkert i den grad at usikkerhet bør være en sentral del i ens livsfilosofi.

Men det jeg har skrevet om i flere år, er fakta som økende ulikhet, at den amerikanske drømmen er død og så videre.

Jeg skrev også i forkant av valget i USA at de fleste undervurderte Trumps sjanser.

Når endringen skjer (brexit, Trump), forsøker en del å late som om kilden, opphavet til brexit og Trump er ikke-eksisterende og at disse to hendelsene skyldes "white trash", "deplorables" og liknende. Jeg forsøker å forstå og skrive om hvorfor vi fikk disse utfallene.

Skriv en ny kommentar