hits

Velfungerende prosesser

kommentarer

Dyktige beslutningstakere terper på prosess når utfallet ikke blir som ønsket. Dårligere beslutningstakere har til sammenlikning liten respekt for prosesser, men bruker mer tid på å forsøke endre det historiske utfallet - slik vi for tiden ser i det amerikanske presidentvalget.

I mange sammenhenger har vi ingen kontroll over utfallet. Alle som har tapt penger i kapitalmarkedet er smertelig klar over dette. Derfor fortsetter markedsaktører med liten respekt for prosess å tape penger; til sammenlikning gjør de som innfører prosess der hvor det før var beslutning etter innfallsmetoden det normalt skarpere. Hvis vi holder innsidehandlerne utenfor, innser de klokeste at utfallet ikke kan påvirkes og at det derfor gjelder å ta kontroll over prosessen som styrker beslutningsprosessen. Det samme gjelder for øvrig i andre sammenhenger hvor prestasjoner måles; en sprinter har ikke kontroll over hvor fort konkurrentene løper, så han må ta grep om sine egne prosesser som er med på å bringe ham litt kjappere i mål.

Det vestlige demokratiet ble skapt av folk vi i ettertid skylder en hel del. Jeg overraskes fortsatt over hvor mye visdom som ligger i de gamle grunnlovene og det tankegodset som preget det moderne demokratiets barndom; klarhet i tanken er definitivt ikke bare et moderne fenomen og jeg lurer tidvis på om folk har sluttet å tenke fordi de har så mye støy å fylle tankene med.

I kjølvannet av det amerikanske valget slår det meg hvor grunn folks innsikt i demokratiet egentlig er. Jeg har flere ganger støtt på påstanden om at det er urettferdig at Donald Trump vant valget all den tid Hillary Clinton fikk flere stemmer enn Trump.

«Så du mener at folk i Oslo skulle bestemt alt i Norge», spør jeg forsiktig. Det er vanskelig å si hva den påfølgende stillheten skyldes; om det skyldes at det er første gang de møter en som ikke håner valgutfallet i USA, eller om de virkelig ser poenget med valgkretser og mandtafordelig på fylker i Norge - og i andre land som USA. Demokratiet i Norge ville opphørt å eksistere i dagens form uten den fylkesbaserte utjevningen. I USA ville det ikke vært noen union om unionsfedrene for et par hundre år siden - og ikke minst i kjølvannet av borgerkrigen - hadde insistert på at det bare var antall stemmer som skulle bestemme utfallet i de føderale valgene.

Jeg har tidligere påpekt at Trump vant stater som utgjør nærmere 60 prosent av befolkningen i USA (han vant til sammenlikning 56 prosent av valgmennene). Hvis det er høyere valgdeltakelse i byene, gjenspeiler ikke antallet stemmer den politiske kuløren i hele landet. Ifølge en mer finkjemmet opptelling vant Trump valget i kommuner som utgjør nærmere 80 prosent av landarealet i USA; den amerikanske unionens økosystem er ikke blått (demokratisk) på kommunebasis, men rødt (republikansk). De eneste blå-blå statene (dvs. at valget ble vunnet på både stats- og likeveid kommuninivå) i USA er Vermont, Massachusetts og Connecticut; de øvrige er blå-røde og rød-røde. En slik opptelling illustrerer hvor splittet by og land er i USA. Havner du litt utenfor hovedveien - bokstavelig talt - treffer du flest Trump-tilhengere.

La oss si at en student i innføringskurset i statistikk hadde blitt stilt overfor følgende informasjon:

  1. I et valg fikk kandidat (a) 46,6 prosent av stemmene i landet, mens kandidat (b) fikk 48,0 prosent av stemmene (de øvrige stemmene gikk til uavhengige kandidater).
  2. Kandidat (a) vant valget i 31 av 52 tellende stater som utgjør 58 prosent av folketallet i landet med 300 millioner innbyggere.

Så blir studenten stilt overfor følgende drøftingsspørsmål:

  • Hvilken kandidat - (a) eller (b) - representerer den sanne folkeviljen (hvor «den sanne folkeviljen» er definert som hele befolkningens vilje og ikke bare den delen av befolkningen som deltok i valget)?

Strengt tatt er det ikke mulig å svare på spørsmålet hvis man antar ekstreme politiske avvik mellom dem som stemte og dem som ikke stemte. Men så lenge de fleste amerikanerne bor i de statene Trump vant, er det naturlig å anta at Trumps valgseier også gjenspeiler synet blant de fleste amerikanere, inkludert dem som ikke stemte. Resonnementet mitt er nøyaktig det samme prinsippet de fleste meningsmålinger baseres på; man lodder stemningen blant et lite antall representative personer for å forutsi hva en større populasjon mener (det var for øvrig nøyaktig dette CNN ikke gjorde da de loddet stemningen blant amerikanere som så de tre valgdebattene, noe jeg skrev om i denne bloggartikkelen). Årsaken til at folk ikke ser statistikken (dette er et godt eksempel, og der skriver forfatteren i VG at «amerikanere flest» var «oppgitt og sjokkert» over at Trump vant valget) i eksemplet fra den amerikanske valgkampen er fordi ens politiske holdning blender for klarsyn; man blander politikk og ønsketenkning med analyse samt projiserer eget syn over på dem man forsøker å analysere og forstå.

Grunnleggende innsikt i statistikk, statsvitenskap og historie gjør det normalt enkelt å kåre en vinner av et demokratisk valg som forløper uten dramatikk. Men i USA går kampen om valgseieren videre. I helgen slo Clinton seg sammen med en gruppe som ønsker en omtelling av stemmer i tre stater. Statistikeren Salil Mehta gir i kommentaren «Tapere som ikke vil tape» en eventuell omtelling liten sannsynlighet for å omstøte valgresultatet. Imidlertid er ikke sannsynligheten for omstøting av valgresultatet det sentrale. Poenget er at verdens ledende nasjon ikke klarer å holde seg til den masten som den demokratiske prosessen representerer; i stedet blir det ene valget etter det andre gjenstand for spekulasjoner og konspirasjoner. Hva sier det om den demokratiske institusjonens helse?

Før valgdagen hånet Clinton Trump for at han ikke svarte klart «ja» eller «nei» på spørsmålet om hvordan han ville forholde seg til valgresultatet; Trump ble med god grunn anklaget for å ikke ha respekt for den prosessen som et demokratisk valg er. Da valgresultatet forelå, gjør Clinton nøyaktig det hun anklaget Trump for bare noen uker tidligere; nemlig å ikke ha respekt for en demokratisk prosess som inntil denne helgen hadde forløpt uten dramatikk knyttet til selve valgdagen.

Et velfungerende demokrati kjennetegnes av velfungerende prosesser hvor utfallet respekteres. Det er bare bevis for omfattende valgjuks som kan rettferdiggjøre det å stille spørsmål til statistikken i valgresultatet slik det foreligger fra presidentvalget i USA i 2016. Det er så man fra observatørplass i Norge begynner å synes synd på den jevne amerikaner uansett utfall av kravet om omtelling.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar