hits

Bom, bom og atter bom

kommentarer 4 kommentarer

Det har allerede vært et annus horribilis for økonomer, medier og den etablerte eliten. To skivebommer er imidlertid bare et symptom på noe mer alvorlig.

Verken brexit eller Donald Trump var ønsket av det etablerte ekspertveldet. Men folk ville det annerledes. 2016 har blitt et sanntidsstudium i propaganda og interessekamp.

Trumps seier i kampen om presidentembetet kom som en overraskelse på de aller fleste. Likevel burde det være mulig å se tegn til at dekningen av valgkampen var åpenbart skjev; ergo må sannsynligheten for Trump-seier ha vært høyere enn mediedekningen ga inntrykk av. For halvannen måned siden, i artikkelen «déjà vu», skrev jeg «[i]nteressant nok virker det som om folk i USA liker fyren mye, mye bedre enn ekspertene og kommentariatet gjør». I en annen bloggkommentar et par uker senere skrev jeg at «media har endelig meldt seg ut som formidlere av nøytrale fakta». Poenget mitt var et hvem som helst kunne ha reist kritiske spørsmål ved meningsmålinger hvor de aller fleste deltakerne viste seg å være demokrater; hvis du spør mest demokrater, er det åpenbart et spørreundersøkelsen vil gjenspeile Clinton-tilhengernes meninger. Så hvor vanskelig var det egentlig å se at sannsynligheten for en ny overraskelse à la brexit var høyere enn mange trodde?

At meningsmålingene bommet, kan åpenbart ha hatt noe med dårlige metoder å gjøre. Kanskje ingen tok seg bryet med å forbedre metodene så lenge undersøkelsene ga det svaret man ønsket? Imidlertid tror jeg meningsmålingene bommet også på grunn av en annen faktor, nemlig den tvangstrøyen som politisk korrekthet har blitt i moderne tid. Det er vel kjent i autoritære samfunn at folk har meninger privat som de ikke flagger offentlig. Det vil si at man forfalsker sine preferanser utad. Det er åpenbart at et slikt fenomen kan gi opphav til større sosiale omveltninger enn om ytringsfriheten også gjaldt dem man er uenig med. Min tolkning av det amerikanske presidentvalget er at vi har kommet såpass langt i gal retning at folk flest ikke våger å gi uttrykk for hva de mener; når representanten fra Gallup ringer, våger du ikke å fortelle at du vil stemme på Trump.

En del medier har påpekt at Clinton egentlig vant kampen om det amerikanske folkets stemmer. For det hersker ingen tvil om at Clinton fikk flere stemmer enn Trump. Men hvor relevant er dette poenget? Faktafinnere vil påpeke at dette har skjedd bare fire ganger tidligere. Sånn sett er vel Clinton den moralske vinner likevel?

Husk at dagens valgsystemer ble konstruert av tenkere som hadde vurdert slike forhold. Når Trump fikk 290 valgmenn, mens Clinton bare fikk 231, kan man stoppe opp litt og forsøke å forstå dette. Når jeg går gjennom valgresultatet stat for stat, finner jeg at de statene som Trump vant, har en befolkning på 185 millioner. Til sammenlikning har Clintons stater en befolkning på 136 millioner. Det gir prosentvise andeler på henholdsvis 58 og 42 prosent til Trump og Clinton. Når jeg teller opp statenes arealer, finner jeg samme mønster; Trumps stater utgjør 57 prosent av USAs samlede areal. Teller vi opp antallet kongressmenn det er i Trumps stater, finner vi at 57 prosent av kongressplassene tilhører Trump-statene. At Trump da får 56 prosent av valgmennene, er kanskje ikke så rart hvis man forsøker å forstå hvordan arkitektene bak et demokratisk system tenkte? For øvrig viser kartet over USA og velgeroppslutning at landet åpenbart er splittet, noe Clinton spilte på da hun kalte Trump-tilhengerne (jf. de røde statene i BBC-kartet over velgeroppslutning) for «de foraktelige» (egentlig «deplorables»).

En annen ting som slår meg - fra trygg observatørplass i Norge - er at vi nordmenn burde ha spesielt gode forutsetninger for å forstå Trump. Når norske medier har reist over til USA på jakt etter Trump-velgerne, har de - slik jeg oppfattet det - presentert Trump-velgerne som noen snålinger. Spørsmålet er hvorfor de norske mediene ikke tok turen til statene med flest norskamerikanere; det er jo rett som det er reportasjer derfra hvor det vises at butikkene har geitost i hyllene. En liten opptelling jeg foretok, viste at Trump-velgerne var i stort flertall i de fem statene med høyest andel amerikanere av norsk opprinnelse; i Nord-Dakota (33 prosent norskamerikanere), Minnesota (20 prosent), Sør-Dakota (17 prosent), Montana (12 prosent) og Wisconsin (10 prosent) gikk 56 prosent av stemmene til Trump og 38 prosent til Clinton. Snåle «deplorables»? Det er bare å se på norskamerikanere det.

At medier, økonomer og det etablerte ikke søker selvransakelse etter brexit og det amerikanske valget, er symptomatisk. Det indikerer at interessekampen som ble så synlig i 2016, sannsynligvis bare har så vidt startet. Tydeligvis tror mange fra det etablerte at den vil gå over bare man ignorerer den.

4 kommentarer

Dag

14.11.2016 kl.08:48

Meget god kommentar.

Media er vel blitt et speilbilde av google.

Med google (og andre søkemotorer forøvrig) så er det slik at de husker dine preferanser.

Dermed blir KRITISKE søk desto vanskeligere.

Sagt på en annen måte så får man de svar som ligger i nærheten av sine preferanser, ikke nødvendigvis sannheten.

En Professor ved Universitetet som underviste i statistikk og sannsynlighetslære hadde en veldig grei betraktning rundt dette med statistikk.

Man har løgn, forbannet løgn og så har man statistikk.

Og det kjente begrepet innen datateknologi gir også god klangbunn i denne sammenheng.

Bullshit in = bullshit out

Slår man disse sammen så skal man ikke være rakettforsker for å finne ut at resultatet lett kan bli feil.

De aller fleste som har litt kjenskap til det politiske USA vet at kystområdene (øst og vest) stort sett er blå (Demokratisk), mens sentrale deler er røde (Republikanere).

Dersom man da legger opp sitt statistiske utvalg rundt I-95 langs østkysten av USA så må man ikke være forbauset om man får et svar som tilsier at Demokratene vinner, uansett hvor stor man gjør det statistiske utvalget så vil svaret stort sett bli det samme, for man har ikke et REPRESENTATIVT UTVALG.

Enda verre blir det når det mistenkes at flere av respondentene bevisst svarer feil fordi det ikke er POLITISK KORREKT å svare det man virkelig tenker. Og da er vi kommet farlig nærme samfunnsystemer hvor fri tenkning er isolerende for det enkelte individ, eller faktisk er direkte farlig.

I USA har det vært meldt om flere tilfeller av vold mot personer man "mistenker" å ha stemt på Trump.

Det vakte også stor oppstandelse når Trump tvilte på om han ville akseptere et valg nederlag. I etterkant av valget så har det vel vært Demokratiske velgere som har vist størst problemer med å akseptere et valg som ikke gikk deres vei.

Som det skrives:

"Det indikerer at interessekampen som ble så synlig i 2016, sannsynligvis bare har så vidt startet. Tydeligvis tror mange fra det etablerte at den vil gå over bare man ignorerer den."

Personlig tror jeg at både valgene i Belgia, Nederland, Østerrike og Frankrike som står for døren de neste 6 månedene kan gi et solid ballespark til etablisementet.

Spesielt dersom etablisementet ikke tar inn over seg at valgdeltakerne består ikke bare av den indre "rettenkende krets", men av folket som helhet.

Og etablisementet er i sterk utakt med folket over den hele vestlige verden.

Unntaket er kanskje Sveits, hvor de har det nærmeste man kan kalle et demokrati.

Stig

14.11.2016 kl.14:32

Det er dessverre helt korrekt - den politiske korrektheten er blitt en kvelende tvangstrøye hvor folk ikke våger å si sin ærlige mening.

De få som våger henges ut i media og spesielt på sosiale media som utskudd. Slik var det i gamle DDR og i Sovjet - og slik er det blitt i dagens Norge. Det er til og med blitt slik som i DDR - det finnes angivere som varsler familie, venner, naboer og arbeidsgiver dersom noen har ukorrekte meninger. Dette er et autoritært system - ikke noe annet.

Media og den selvutnevnte eliten med monopol på rette tro og sanne lære har skylden - ikke de som lar være å si sin mening.

magnus

14.11.2016 kl.23:36

I ditt tidligere blog-innlegg om dette forholdet, sa jeg følg FAcebook og Google. For godt over halvparten av amerikanere (nordmenn også sannsynligvis) er Facebook og Google den primære nyhektskilden. For 15 % av amerikanerne er dette den eneste nyhetskilden. Skewness på disse platformene bidrar til å flytte velgere.

Ellers er jeg ikke enig med deg at ikke finnes selvransakelse i amerikansk media. Synes ikke de har diskutert annet jeg. Viktig å huske på at også Nate Silver bommet denne gangen. Har ikke du vært med å hylle han tidligere (eller var det bare meg).

Trym Riksen

17.11.2016 kl.21:44

Til magnus: Med selvransakelse mener jeg å gjøre alvor av det man tenker. I så fall burde man kvittet seg med en del av kommentariet. Sånn sett er fotballen ærligere; der havner de som ikke har ballfølelse på benken og i overgangsmarkedet. Hvor mange slike skift har vi sett i media? Der har vi ikke en gang sett det Milton Friedman ville kalt en "hypocriticial window-dressing".

Nate Silver så heller ikke at Trump ville ta de republikanske velgerne med storm i kampen mot de andre republikanske kandidatene. Både brexit og Trump kan være en indikasjon på at vi i Vesten har kommet dit hen at vi ikke våger å fortelle andre enn oss selv hva vi mener. Noe av det samme har vi kanskje sett her hjemme, for mange år siden, da FrP var på vei opp? Jeg har en stund hatt følelsen av at gapet mellom hva folk mener og det som kommer frem i media er økende. Dette er for øvrig et tema jeg var innom for snart ti år siden:

http://riksen.blogg.no/1372511057_lsningen_p_frpkoden.html

Jeg har lenge vært fascinert over hvor lite media, analytikere og eksperter er interessert i å forstå det som skjer. I stedet forsøker de å forme verden i sitt bilde. Av og til feiler en slik modus operandi på spektakulært vis.

Til sist spurte du om jeg ikke hadde vært med på å hylle Nate Silver i fivethirtyeight.com tidligere. Jeg forsøker å være bevisst på å ikke hylle enkeltpersoner. Men det kan kanskje virke som at jeg idoliserer hvis jeg skriver positivt om metoden eller tankesettet deres.

Skriv en ny kommentar