hits

En oppsummering

Etter ni tidligere artikler om nyliberalismen er det på tide å oppsummere. Som vanlig avhenger konklusjonen av øynene som ser.

Dette er den tiende og siste artikkelen i en lengre serie om nyliberalismen. Her følger en oversikt over de ni tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge
  7. Hadde Friedman rett?
  8. Demokratisk underskudd
  9. Kjernen i samfunnet

I den første artikkelen tok jeg for meg to løgner som sirkulerer blant nyliberalister. Poenget var å få frem at nyliberalismen er basert på løgn utad; uten løgnen ville ikke tankesettet og politikken fått gjennomslag. Forestill deg at politikere for 50 år siden foreslo å avvikle nasjonalstaten, overføre demokratiske institusjoner til private, overnasjonale organisasjoner og åpne grensene for fri handel og innvandring. Dette hadde ikke vært et program for å vinne i demokratiske valg; derfor har løgnen og dobbelsannheter hele tiden vært viktige elementer for å implantere nyliberalismen som en trojansk hest i samfunnet.

I den andre artikkelen dokumenterte jeg at begrepet nyliberalismen har en lengre historie bak seg; det er ikke et stigmatiserende begrep som motstanderne av tankesettet har funnet opp, slik nyliberalistene hevder.

I den tredje artikkelen foreslo jeg at også nyliberalismen må måles ut fra resultater og ikke intensjoner. De siste tiårene den økonomiske ulikheten økt betydelig og i USA har folks inntekter reelt sett vært uforandret i omtrent 45 år.

I den fjerde artikkelen viste jeg til at Adam Smith Insitute endelig bruker «nyliberalisme» om sitt eget program. Dette er oppsiktsvekkende fordi så få nyliberalister har villet vedgå egen posisjon. Jeg siterte også Adam Smith Institute-lederen som en gang sa at «[v]i foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk».

I den femte artikkelen lenket jeg til en ny doktorgradsavhandling, skrevet av norske Ola Innset, om nyliberalismens barndom, fra 1920 til 1947. Innsets bidrag fungerer igjen som dokumentasjon på at nyliberalister lyver når de hevder at denne formen for liberalisme ikke skiller seg fra klassisk liberalisme, og at det ikke har noen hensikt å studere «nyliberalisme».

I den sjette artikkelen var turen kommet til Norge og hjemlige nyliberalister. Det kan være interessant å følge med i årene fremover om folk med tilknytning til Civita og Minerva er eksempelvis 17. mai-talere eller liknende; for da taler de med to tunger når de i realiteten er nært knyttet opp til en ideologi som vil avskaffe nasjonalstaten.

I den sjuende artikkelen viste jeg til at 40 prosent av dagens og tidligere studenter samt ansatte ved Universitetet i Oxford mener Milton Friedman hadde rett i at foretakets eneste sosiale ansvar er å øke profitten; andre hensyn enn å øke bunnlinjen er sosialisme.

I den åttende artikkelen om nyliberalister viste jeg til Friedmans og Friedrich von Hayeks demokratiske sinnelag. Friedman sa «[l]a os være helt klare; jeg tror ikke på demokrati i det hele tatt». Man må som samfunnsinteressert ta stilling til om denne arven fra Friedman er død når man observerer hvordan eksperter og media håndterte overraskende utfall i demokratiske valg nylig i blant annet Storbritannia og USA.

I den niende artikkelen forsøkte jeg å argumentere for at det er viktig for et tankesett å erobre kjernen i samfunnet. Når kjernen er erobret, er det umulig å få gjennomslag for endringer som er i konflikt med dogmene i kjernen.

Forskere som har forsøkt å jobbe med nyliberalisme fra et akademisk ståsted, blir latterliggjort i sirkler som står kjernen nærmest. Det nyliberalistiske tidsskriftet The Economist anmeldte i 2013 boken «Never let a serious crisis go to waste» av Philip Mirowski. Det eneste The Economist fokuserte på, var at boken var vanskelig å lese. «The world's worst sentence?», slo de nyliberalistiske journalistene fast i omtalen av boken. Å angripe form og ikke innhold er et gammelt knep.

Omfanget av akademisk arbeid om nyliberalismen har etter hvert blitt enormt. Ikke minst sto Universitetet i Oslo for et betydelig bidrag for ti år siden, da de ga ut boken Nyliberalisme og dens historie» i kjølvannet av et forskningsprosjekt som forente 27 professorer, førsteamanuenser, forskere og stipendiater. Derfor er det vanskeligere enn før å lukke øynene for fenomenet nyliberalisme.

Om nyliberalisme er et fornuftig begrep, om ideologien har fått stort gjennomslag, om politikken har gitt resultater - alt dette er opp til den enkelte samfunnsinteresserte å vurdere. Artikkelserien får derfor fungere som en kilde til inspirasjon for å reflektere mer over ideologien; som vanlig vil noen hevde at glasset er halvfullt, mens andre mener det samme glasset er halvtomt. Hva sier mine øyne meg om nyliberalismen?

Nyliberalismen er i mine øyne den ideologien som i størst grad preger tankesettet i Vesten. Det er på høy tid å bli klar over fenomenet, lære seg å se hvordan nyliberalismen møter en i hverdagen og stille kritiske spørsmål til det nyliberalistiske programmets resultater i stedet for å blendes av dets utad kommuniserte intensjoner.

Kjernen i samfunnet

Kampen om kjernen i samfunnet er viktig. For den som kontrollerer kjernen, sitter med nøkkelen til endring og innflytelse.

Tenk deg at tenkesettet i samfunnet alltid vender tilbake til en kjerne for verifisering. Verifikasjonen består i å vurdere om innspillet er kompatibelt med kjernen. Da vil inkompatible innspill forkastes, mens bare kompatible innspill vil passere.

Dette er den niende artikkelen hvor jeg diskuterer sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge
  7. Hadde Friedman rett?
  8. Demokratisk underskudd

I det moderne samfunnet er det nyliberalismen som representerer kjernen. I tidligere tider var det kristendom eller andre tankesett som utgjorde denne kjernen. Jeg tenkte å bruke et velkjent eksempel for å illustrere hvordan den moderne kjernen fungerer for endring og innflytelse, nemlig frihandel og implisitt innvandring.

Da nyliberalismen overtok kjernen i det moderne samfunnet, hentet den støtte til frihandelsprogrammet sitt fra vidt forskjellige interessegrupper. Big business, det vil si de største aktørene i den globale økonomien, har alltid vært nært knyttet opp til nyliberalismen. Derfor har big business alltid vært en forkjemper for frihandel inkludert fri flyt av arbeidskraft for å redusere prisen på arbeid. Sosialistene samles til kamp gjennom «Internasjonalen». Her synger arbeiderbevegelsen om de slavebundne som «den menneskelige rase», med mål om å starte med blanke ark. De kristne, som tidligere dominerte kjernen, kaster seg på gjennom misjonsbefalingen om å gjøre alle folkeslag til disipler. Frihandel og implisitt innvandring har derfor vært et område hvor nyliberalistene, sosialistene og de kristne har stått side om side; tilsynelatende et umulig fellesskap av vidt forskjellige grupper. Når så mange interessegrupper i samfunnet har samme mål som kjernen, er det ikke til å forundres over at kraften i en bevegelse blir spesielt stor.

Hva skjer hvis kjernen har en annen agenda enn enkelte av interessegruppene rundt? De siste månedenes debatt om trakassering i arbeidslivet er interessant. Husk at nyliberalismen ønsker å organisere mest mulig for oss og at den ønsker å bringe transaksjoner, pris og marked inn i en stadig større del av livene våre. Sånn sett har nyliberalismen og folk som arbeider for likestilling og å få alle inn i økonomien tilsynelatende samme mål. Og når trakasserende oppførsel kan tenkes å redusere transaksjonsnivået i samfunnet ved å dytte grupper ut gjennom trakassering, må trakasseringen slås ned på; trakassering som reduserer økonomisk verdiskaping, er inkompatibel med den nyliberalistiske kjernen. Derfor sto nyliberalister og andre interessegrupper side om side i kampen mot trakassering av folk som ønsker å inngå i den økonomiske verdiskapingen.

Enkelte gjorde imidlertid den feil å trekke moral isolert sett inn i trakasseringsdebatten. Det ble pekt på umoralsk oppførsel som skjedde utenfor økonomien, i den private sfæren hvor det ikke skapes økonomiske verdier. Fordi nyliberalismen bare omfatter de delene av samfunnet som organiseres gjennom transaksjoner, pris og marked - som vi kaller verdiskaping i dag - ville ikke de som var moralsk forarget over trakasserende oppførsel få støtte fra den nyliberalistiske kjernen. Derfor kommer man ingen vei hvis man ønsker å slå ned på oppførsel som bare er umoralsk. Nyliberalismen har ingen plass til moral utover det normative i nyliberalismen som tilsier at nyliberalismen må få være kjernen og utgjøre spillereglene i organiseringen av det moderne samfunnet.

Jeg ser for meg at gjennomslag, makt og innflytelse i samfunnet skjer på samme vis som når man stikker en nøkkel inn i låsen. Når nøkkelen er slipt på riktig vis og dytter på de riktige stedene inni nøkkelsystemet, har man mulighet til å låse opp eller igjen, det vil si initiere endring og utøve makt. Nyliberalismen utgjør alltid den siste stiften i låsesylinderen, og er ikke nøkkelen slipt riktig, får man ikke gjort noe som helst. Fordi moral ikke finnes i nyliberalismen, er det bortkastet å bruke tid på moral i arbeidet med å få gjennomslag og endring i det moderne samfunnet; «nøkkelen» til endring må dytte på andre strenger, som for eksempel at verdiskaping går tapt på grunn av en viss atferd. På tolkiensk vis kan man si at nyliberalismen også er den ene «ringen» som kontrollerer de andre «ringene» gjennom siling av kompatible og inkompatible innspill. Sånn sett er det viktig å skjønne hva den nyliberalistiske kjernen består i, for ellers forstår man ikke når stjernene stiller seg på rekke i det moderne samfunnet. Og som du nå ser, bugner språket vårt over av talemåter og bilder som er ment å fange opp poenget mitt.

Endring i det moderne samfunnet kommer bare i stand hvis den er kompatibel med den nyliberalistiske kjernen. Forslag som øker den økonomiske verdiskapingen får derfor gjennomslag, mens innspill som utelukkende er basert på moral opplever rejeksjon og avstøtning.

Demokratisk underskudd

Nyliberalismen søker primært økonomisk overskudd selv om det innebærer et demokratisk underskudd.

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk», har Adam Smith Institutes leder, Madsen Pirie, uttalt ifølge The Guardian. Det er fint å ha denne uttalelsen i bakhodet når vi reflekterer over utviklingen i vestlige demokratier de siste tiårene.

Dette er den åttende artikkelen hvor jeg diskuterer sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge
  7. Hadde Friedman rett?

Hvis jeg sier at nyliberalister setter profitt høyere enn demokrati, tror jeg en del vil riste på hodet. Vet jeg ikke at demokratiet er en hjørnestein i vestlige samfunn, noe vi ikke tukler med? Så la oss se på et par uttalelser fra to av de meste kjente figurene i nyliberalismen.

«I moderne tider har det selvsagt vært mange tilfeller der autoritære regimer har sikret den personlige friheten bedre enn demokratier», skrev Friedrich August von Hayek i et leserbrev i The Times i 1978. Hele leserinnlegget kan lastes ned fra denne lenken. Her omtales eksempelvis både Salazars og Pinochets regimer i positive ordelag.

Mer bombastiske uttalelser om demokrati finner vi imidlertid hos Friedman:

«La oss være helt klare; jeg tror ikke på demokrati i det hele tatt. Du tror heller ikke på demokrati. Ingen tror på demokrati. Du vil ha problemer med å finne noen som sier at [de tror på demokrati] hvis demokrati er forstått som flertallsstyre. Du vil ikke finne noen som mener at 55 prosent av befolkningen får bestemme at 45 prosent av befolkningen skal skytes. Det er sånn demokrati fungerer. Det jeg tror på, er ikke demokrati, men individuell frihet i et samfunn hvor individer samarbeider med hverandre. Et samfunn hvor det ikke finnes tvang eller vold. Nå skal det sies at demokrati i betydningen flertallsvalg er effektivt for å nå enighet om enkelte ting. Om ting som ikke er så viktige».

Sitatet er hentet fra filmen «The Corporation» og er gjengitt i blant annet fagboken «The Road from Mont Pelerin» (se s. 445).

Ha uttalelsene fra Hayek og Friedman i bakhodet når du tenker over utfallet av diverse demokratiske valg de siste årene. Er det ikke påfallende hvor kjapt media og eksperter omtaler demokratiske valgutfall de ikke liker som populisme? Hillary Clinton ble nesten valgt til president i USA selv om hun omtalte en stor del av befolkningen i landet som foraktelige (eg. «deplorable»). Ha samtidig i bakhodet forrige ukes artikkel, hvor Friedman slo fast at «foretakets sosiale ansvar er å øke fortjenesten». Slike uttalelser om demokrati og sosialt ansvar er noe man ikke overraskes over hvis de kommer i en studiesirkel på universitetet, men i dag er Hayek og Friedman rykket langt utenfor kollokviene og inn i hverdagen vår. Og igjen er det ingen grunn til å bli overrasket, jf. uttalelsen fra Adam Smith Institute:

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk».

Demokratiet har i mange årtier allerede vært under angrep fra nyliberalistene. Når demokratiske prosesser står i veien for økt profitt i det moderne samfunnet, taper demokratiet.

Hadde Friedman rett?

Milton Friedman sa at «foretakets sosiale ansvar er å øke fortjenesten». 47 år etterpå er nyliberalismen godt etablert og nesten halvparten av deltakerne på en Oxford-konferanse sier seg enig med Friedman.

Gjennom seks artikler har jeg diskutert sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge

Denne gang tenkte jeg å ta en tur til Oxford for å se om nyliberalismen lever i beste velgående eller om tankesettet begynner å falme. Vi skal se at nyliberalismens for lengst avdøde fedre fortsatt preger det tankegodset som kommende og nåværende økonomer bærer på.

I oktober samlet universitetet i Oxford nåværende og tidligere studenter samt fagansatte til en debatt om profitt og formål. Spørsmålet som ble stilt, var om Friedman hadde rett. Friedman er som kjent én av nyliberalismens mest fremtredende skikkelser, noe jeg var innom i artikkel 2 om nyliberalismen og dens historie.

Friedman-spørsmålet som ble diskutert i Oxford, har sin bakgrunn i en artikkel den innflytelsesrike økonomen skrev i 1970, seks år før den svenske Riksbanken utnevnte Friedman til talsmann for det moderne økonomifaget gjennom tildelingen av den nyopprettede økonomiprisen til Nobels minne. Tittelen på Friedman-artikkelen var «The Social Responsibility of Business is to Increase its Profits». Her skrev Friedman blant annet at foretaksledere som snakket om sosialt ansvar, er «hodeløse marionetter for de intellektuelle kreftene som de siste tiårene har underminert grunnlaget for et fritt samfunn». Om «sosial bevissthet» skrev han videre at dette er i praksis som å «forkynne ren og skjær sosialisme». I stedet oppfordret Friedman foretaksledere til å bygge opp en «hyklersk fasade», hvor de gir inntrykk av å være sosialt bevisste for å bedre imaget - slik at denne fasaden blir et verktøy for å tjene mer penger.

For dem som er så gammeldags at de synes dette høres utrolig ut, passer det å minne om hva lederen av Adam Smith Institute - en av verdens ledende tenketanker - uttalte (jeg var innom Adam Smith Institute i artikkel 4 om nyliberalister som kommer ut av skapet):

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk».

Kjente ledelsesprofessorer som Michael Porter kastet seg i sin tid over Friedmans skriverier som gefundenes Fressen:

«Hvis målet ditt er noe annet enn lønnsomhet - hvis det er å bli stor, vokse fort eller å bli en teknologileder - så vil du støte på problemer», var Porters omskriving av Friedmans tanker. Enhver som har gått på en handelshøyskole de siste tiårene har støtt på liknende tenkning; den som tenker annerledes, stryker til eksamen fordi det gjelder å resitere pensumets normative innhold og ikke diskutere det.

Det hører med til historien at den nevnte Porter tilsynelatende har endret syn på Friedman etter finanskrisen. I en artikkel i Harvard Business Review i 2011 med tittelen «Creating Shared Valued», åpenbarer det seg en nyorientering:

«Foretakenes formål må omdefineres som det å skape felles verdier [eng.: creating shared value], ikke bare profitt alene [?] All profitt er ikke lik. Dette er en idé som har blitt tapt i det smale, kortsiktige fokus i kapitalmarkedene og i mye ledelsesfilosofi. Profitt som involverer et sosialt formål, representerer en høyere form for kapitalisme», skriver den «nye» Porter.

Selv om Porter viser nye takter, tenker mange av de nye og gamle Oxford-studentene som Friedman. På spørsmålet om Friedman hadde rett, svarte 102 «ja» og 168 «nei». Med andre ord tenker nesten 40 prosent av deltakerne på Oxford-konferansen på samme måte som Friedman.

Når jeg diskuterer nyliberalisme med folk, kan man få inntrykk av at moderne liberalister har kommet over Friedman - og at dette tankegodset endelig er forlatt til fordel for et tankegods som har mer med gammeldags moralfilosofi og eldre nyliberalisme å gjøre slik den ble formulert i Østerrike for 100 år siden av folk som Mises og Hayek. Men her ser vi nok et eksempel på at nesten annenhver økonom ser sosialisme der andre ser sosialt ansvar, og at mange økonomer mener sosialt bevisste ledere undergraver et fritt samfunn. Alt ut fra antakelsen om at foretaket kan ha kun ett formål, nemlig økt profitt.

Nye og gamle økonomer ved universitetet i Oxford minnet oss nylig om at Friedman lever i beste velgående. Nesten halvparten av deltakerne på en Oxford-konferanse mener én av de mest markante grunnleggerne av nyliberalismen hadde rett i at foretaket eneste sosiale ansvar er å øke fortjenesten.

Nyliberalister i Norge

Nyliberalistene er mange og godt organisert. Også i Norge.

Gjennom fem artikler har jeg diskutert sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen

Lesere som har fulgt med hele veien, har sett at nyliberalismen har en lang historie. For over 70 år siden brukte nyliberalister begrepet om seg selv, men så kom en lang periode hvor nyliberalister begynte å hevde at begrepet er et skjellsord oppfunnet av ideologiske motstandere. Men for et års tid siden kom én av verdens viktigste tenketanker ut av skapet som nyliberalister. Sånn sett er ringen sluttet.

Men jeg tror en del lesere fortsatt sliter med å se relevansen av det jeg skriver. For hva har dette med norske forhold å gjøre? Det viser seg at det er enkelt å identifisere nyliberalister, også i Norge, hvis vi skal tro akademikere på området. Dieter Plehwe skriver følgende i boken «The Road from Mont Pelerin» fra 2009 (se s. 4 i introduksjonskapitlet):

«Vi betrakter enhver person eller gruppe som har hatt en eller annen form for tilknytning til Mont Pelerin Society (MPS) siden 1947 å falle innenfor den sfæren som utgjør det nyliberale tankekollektivet. Derfor vil vi bruke MPS-nettverket av organiserte nyliberale intellektuelle (bare litt over 1000 medlemmer så langt) og et nært tilknyttet nettverk av nyliberale tilhengere samlet i tenketanker under paraplyen Atlas Economic Research Foundation som en syretest for å identifisere relevante personer og deres tilknytning til andre organisasjoner og institusjoner.»

I fagartikkelen «The Political Movement that Dared not Speak its own Name» fra 2014 skriver Philip Mirowski bl.a. følgende:

«Så hvordan skal man finne ut om en person er en nyliberalist? Hvis vedkommende var aktiv på 1950- og 1960-tallet, må man sjekke medlemslisten i Mont Pelerin Society som en kjapp syretest. MPS er en hemmelig organisasjon og gir selvsagt ikke ut medlemslisten uten videre til offentligheten; men de holder oversikten internt og historikere har i det siste begynt å samle sammen informasjon om listene. Men selv disse listene er ikke alltid til å stole på etter som vi nærmer oss nåtiden. MPS har mistet litt av sine intellektuelle ambisjoner og medlemsmassen er vannet ut av milliardærer og politikere som søker selvhevdelse og en bekreftelse på det som i deres egne øyne er en upåklagelig politisk smak. Det neste man kan gjøre, er å sjekke massen av nyliberale tenketanker på Atlas' nettside...»

I doktoravhandlingen «Reinventing Liberalism» fra 2017 skriver Ola Innset bl.a. følgende:

«Et bredt utvalg forskere med ulike meninger om emnet er enig i at The Mont Pelerin Society har vært sentral i nyliberalismen. Så tidlig som i 1945 overbeviste Friedrich Hayek investoren Anthony Fisher om å etablere en tenketank for å dermed påvirke samfunnet mer enn gjennom politikken, og i 1949 beskrev Hayek målet sitt om å påvirke intellektuelle og folkemeningen i artikkelen "The Intellectuals and Socialism". I 1981 etablerte Fisher en organisasjon som heter ATLAS Network, og i dag er det en paraplyorganisasjon for intet mindre enn 467 tenketanker og organisasjoner i 96 land verden over, nært knyttet til Mont Pelerin Society og Hayeks visjoner».

Bortsett fra det faktum at Trygve J. B. Hoff (1895-1982) var med på å grunnlegge Mont Pelerin Society, er det få nordmenn som har vært tilknyttet MPS. Én av de få norske medlemmene er 92-årige Thor Bang, en tidligere bankdirektør, sakfører, sekretær i Norges Rederforbund og finanspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe.

En nyere liste over medlemmer i Mont Pelerin Society viser for øvrig et yngre tilskudd på medlemslisten. Lars Nordbakken, økonom i Civita og sentralstyremedlem i Venstre, står på MPS-medlemslisten fra 2013.

Men skal man finne et større antall nyliberalister i det moderne samfunnet, må man lete andre steder - og da er det åpenbart Atlas Network som er det naturlige stedet å søke.

På Atlas' nettside er det en fin oversikt over «partnere» verden over. Her står Civita oppført som én av partnerne i Europa. Sånn sett passer norske Civita fint inn i akademikernes definisjon av moderne nyilberalister. Men så viser det seg, i et ferskt intervju fra desember i fjor, at Civita bagatelliserer forholdet til Atlas.

«Jeg ser at Atlas lister oss opp som «partner, men den oversikten må nok sees mest som en oversikt over liberale/frimarkedtankesmier i verden. Vi står på e-post-listen dere og får vite om deres aktiviteter og prisutdelinger, men er ikke «partner» i den norske betydningen av ordet,» sier fagsjef Marius Doksheim i Civita til Morgenbladet. Eksempler på dokumentert samarbeid de siste årene er at Civita deltok i Atlas Networks kåring av tiårets viktigste liberale bøker samt distribuerer Atlas' underskriftskampanje for frihandel.

Når man ser på bakgrunnen til Civita, finner man at Liberalt forskningsinstitutt er nest største aksjonær. Libertas, Liberalt forskningsinstitutts forløper, ga i sin tid økonomisk støtte til tidsskriftet Farmand, hvor det tidligere nevnte Mont Pelerin Society-medlemmet Trygve J. B. Hoff var bærende redaktør. Med andre ord har det vært norske nyliberalister sentralt plassert i det som etter hvert har blitt til Civita.

Måten Civita fungerer på, er fascinerende. De har en egen skole, Civita-skolen, og et akademi, Civita-akademiet - i tillegg til en rekke andre arrangementer. Akademiet er for personer mellom 20 og 35 år med interesse for politikk og politisk filosofi. En av de tidligere deltakerne, som jobber i utenrikstjenesten, sier de lærte mye interessant om ulike «-ismer», deriblant liberalismen - men ikke nyliberalismen.

Kanskje er det for konspiratorisk å nevne Civita, Atlas og nyliberalisme i samme åndedrag? Ola Innset, forfatteren av den ferske doktorgradsavhandlingen jeg viste til i forrige artikkel, har gjort seg opp noen tanker etter at han i en diskusjon med redaktøren i Minerva - et tidsskrift med nær tilknytning til Civita (de deler lokaler og har samme hovedaksjonær) - nevnte både Atlas og nyliberalismen i en debatt. Han beskriver opplevelsen slik:

«Det stemmer at jeg under debatten snakket en del om tenketanknettverket Atlas Network, som er satt sammen av 450 tenketanker i nærmere hundre land, blant annet Civita (...) Da er det relevant å se på det svært omfattende tenketank-nettverkets rolle i å påvirke beslutningstakere, opinionen, og i dette tilfellet også økonomifaget. Prosessene det her er snakk om er uryddige og kompliserte, men dersom man avviser dette nettverkets rolle som en spinnvill konspirasjonsteori og «helt ute» vil jeg hevde at man også mister muligheten til å forstå et viktig aspekt ved vår samtidshistorie. Civita og Minerva nekter jo ikke for at de finnes eller at de forsøker å påvirke samfunnet. Blir det kun en konspirasjonsteori dersom man hevder at de noen ganger lykkes? (...) Kanskje har jeg nå fått oppleve tenketankenes arbeid på nært hold, når mitt relativt sobre historiske arbeid om nyliberalismens historie er blitt grovt fordreid og latterliggjort av en tungt næringslivsfinansiert publikasjon. En ubehagelig, men lærerik opplevelse».

Jakten på nyliberalister er enkel ifølge akademikerne. De anbefaler å bruke Atlas Networks partnerliste for å identifisere nyliberalister i det moderne samfunnet. Men da Civita i desember ble konfrontert med sin tilknytning til Atlas, bagatelliserte Civita det hele. Jakten på nyliberalister gjøres ikke enkel når tilhengerne av ideologien hevder nyliberalisme ikke finnes - og at deres dokumenterte tilknytning til en åpenbart nyliberalistisk paraplyorganisasjon nærmest er basert på en misforståelse.