Overflødige nasjoner

I en serie på fire artikler har jeg vært innom ulike former for empati før jeg så på utsiktene for nasjonalstaten. Dette er temaer som engasjerer, men bare når problemstillingen angår noe som er nært, kjært og håndgripelig.

Artikkelen min om nasjonalstaten fra forrige uke hadde 55.000 sidevisninger på tre dager. Det gjør artikkelen til den mest leste siden denne bloggen ble startet i 2006. Forrige ukes artikkel var egentlig den fjerde i rekken av artikler:

(1) http://riksen.blogg.no/1490558236_bryr_seg_ikke.html
(2) http://riksen.blogg.no/1491165080_de_bryr_seg.html
(3) http://riksen.blogg.no/1492982634_empatisk_sirkel.html
(4) http://riksen.blogg.no/1494796967_nasjonalstatens_fall.html

I den første artikkelen viste jeg at den moderne eliten og politikerstanden har en spesiell form for empati. De ser ned på store deler av befolkningen og kaller dem «foraktelige». Det er åpenbart at slike holdninger ikke skaper enhet og samhold innenfor nasjonens grenser, men svært få medier kritiserte eksempelvis Hillary Clinton for sin nedvurdering av store deler av den amerikanske befolkningen. Sånn sett har det oppstått et skille i den moderne nasjonen hvor noen står utenfor den empatiske sirkelen, mens andre står innenfor.

I den andre artikkelen viste jeg at eliten har empati likevel, men på en litt annen måte enn før. Dagens elite føler like sterkt for folk på den andre siden av jorden som sin egen nabo.

I den tredje artikkelen påpekte jeg at elitens empatisk sirkel har blitt utvidet i den grad at det ikke er meningsfylt å snakke om en empatisk sirkel i det hele tatt. At fravær av en empatisk sirkel minner om psykopatens mangelfullt utviklede sjelsevner, burde være tankevekkende, men jeg har ikke registrert at så mange bryr seg om dette poenget.

I den fjerde artikkelen brukte jeg en kronikk skrevet av nobelprisvinner Robert Shiller for å illustrere hva den moderne eliten snakker om. Shiller mener nasjonalstaten er en bærer av urettferdighet. Han varsler nasjonalstatens død etter at den neste rettferdighetsrevolusjonen har funnet sted. Også her brukte jeg Clinton som eksempel på en politiker som snakker varmt om global enhet, og ikke nasjonal enhet. Fordi jeg koplet Shillers artikkel med 17. mai, like før nasjonaldagen, var det mange lesere som engasjerte seg. Engasjementet er imidlertid litt trist på den måten at man må gjøre en sak så tydelig, nær og kjær for at man skal forstå hva dagens politiske trender går ut på; hvor var det samme engasjementet etter artikkel 1, 2 eller 3? Og dette var for øvrig ikke første, men tredje gang jeg skrev om 17. mai og verdiene som står i fare for å gå tapt hvis 17. mai reduseres til pølser og is.

Et trekk ved engasjementet etter den fjerde artikkelen er at sinnet går ut over sosialister, marxister og globalister. Det var kun én leser som brukte det begrepet som er mest relevant for å forstå det moderne samfunnet, nemlig nyliberalismen. Nyliberalismen er den enkeltfaktoren som i størst grad preger den moderne tankemåten. Vi liker å tro at man i middelalderen var dum som gjorde Gud så sentral i samfunnet. Men forskjellen fra 2017 og 1417 er at Gud har blitt avløst av noe annet. Det er bare det at man i samtiden ikke klarer å se hvilke tanker man har blitt slave av og hvilke skylapper man går med. Fordi så få vet hva nyliberalismen går ut på, er det lite sannsynlig at motstanden mot tankesettet vil ha noen kraft; det er umulig å ta opp kampen mot en usynlig fiende.

I 2016 fikk vi likevel to eksempler på valg hvor folk gjorde opprør mot ett eller annet. Både brexit og Trump var utfall som selv velmenende eksperter har vanskelig for å forstå. Jeg er imidlertid ikke så sikker på om det er så mange brexit- og Trump-velgere heller som klarer å sette fingeren på hva det var som ga disse to valgutfallene. Mange føler nok at det er noe der, men et velformulert manifest finnes ikke.

Verden er i endring og har vært det lenge. Den empatiske sirkelen innad i nasjonene brytes ned til fordel for en global tankegang. De som våger å kjempe for nasjonens interesser, stigmatiseres som nasjonalist. Nasjonene er overflødige. Eliten spår nasjonalstatens fall om noen tiår som følge av den neste rettferdighetsrevolusjonen. Til tross for at det er nyliberalismen som gjør endringene mulig, er det svært få som vet hva nyliberalisme er.

Nasjonalstatens fall

Det er snart 17. mai med feiring av Norge som nasjon. Men i bakgrunnen er det stadig flere som mener at nasjonalstatens fall ikke kan komme fort nok.

Det har i mange år allerede vært noe som ikke stemmer helt med feiringen av 17. mai. På den ene siden ifører folk seg nasjonaldrakter og snakker varmt om det nasjonale. På den andre siden jobbes det for nasjonalstatens fall.

Dette kan virke som en konspirasjonsidé, men tittelen til denne artikkelen er hentet fra Robert Shillers kronikk i DN fra den 9. oktober i fjor. Shiller snakker om at nasjonalstatens fall vil være den neste «rettferdighetsrevolusjonen». Han peker på avskaffelsen av slaveriet som et eksempel og borgerrettigheter for seksuelle minoriteter som et annet.

«Alle tidligere "rettferdighetsrevolusjoner" har hatt rot i forbedret kommunikasjon. Undertrykkelse får blomstre når de undertrykkede er langt unna og vi aldri møter dem», skriver den kjente professoren som fikk den såkalte nobelprisen i økonomi i 2013.

«Den neste revolusjonen kan ikke fjerne konsekvensene av å bli født på et visst sted, men den kan fjerne privilegiene nasjonal tilhørighet fører med seg. Fremveksten av innvandringsfiendtlige holdninger i dag ser ut til å peke motsatt vei, men følelsen av urett kommer til å vokse i takt med kommunikasjonen vi har med de undertrykkede. Til slutt kan det skape store omveltninger», fortsetter han.

En del vil avfeie Shillers klare melding om at nasjonalstaten er et urettferdig mellomstadium mot en mer rettferdig fremtid som et utbrudd fra en enslig professor. Men er Shiller alene i å mene at nasjonalstaten er en dårlig løsning?

«My dream is a hemispheric common market, with open trade and open borders, some time in the future with energy that is as green and sustainable as we can get it, powering growth and opportunity for every person in the hemisphere», sa Hillary Clinton under den amerikanske valgkampen i fjor høst.

Og har ikke Clinton et poeng når hun trekker frem miljøet; hvordan er det mulig å løse overnasjonale problemer som det globale miljøet hvis hundrevis av land skal bli enige? Krever ikke løsninger på fremtidens globale problemer en enhet og dermed nasjonalstatenes fall?

Som økonom er det lett å se det ulogiske og ineffektive i nasjonalstatens eksistens. Forskjellige valutaer, lovsystemer, kulturer, smak og særpreg er en kostnad i regnskapet. Settes en strek over alt dette, øker produktiviteten samtidig som vi går en grønnere fremtid i møte på grunn av overnasjonale bestemmelser. Eller har økonomene problemer med å se helheten? Er deres utdannelse og trening egnet til å forstå dem som elsker nasjonalstaten? Hvor mange økonomer finnes det som så logikken i for eksempel brexit?

For halvannet år siden skrev jeg en artikkel med tittelen «Farvel til 17. mai». Har det blitt mer stuerent å snakke om nasjonalstatens fortreffelighet siden den gang? Eller venter vi alle på det uungåelige, at nasjonalstaten skal vike for et mer rettferdig og logisk system?

Nasjonalstaten står for fall, mener økonomiske eksperter og ledende politikere. Skal vi tro Robert Shiller, feirer vi ikke lenger 17. mai en gang i dette århundret.

Vår empatiske sirkel

Du bryr deg om dem som faller inn i din empatiske sirkel. Men din empatiske sirkel er kanskje ikke den samme i 2017 som i 1817?

I de to siste kommentarene har jeg fokusert på ledende politikeres og samfunnstoppers evne til å bry seg. I første artikkel, med tittelen «Bryr seg ikke», påpekte jeg at amerikanske politikere ikke bryr seg om forfallet i egen nasjon, mens de har overnasjonale drømmer. I den andre artikkelen, «De bryr seg», var poenget mitt at politikere og samfunnstopper bryr seg likevel; men de bryr seg like mye om dem på den andre siden av jorden som sin næreste nabo eller bror.

Psykologer bruker begrepet empati for å beskrive menneskers evne til å bry seg. Empati er medfødt og normale mennesker føler ubehag ved å se folk nær seg ha det vondt. Men i nyere tid har det skjedd noe med den empatiske sirkelen som tidligere omfattet bare slektninger og dem som sto en nærest:

«In his book The Expanding Circle, the philosopher Peter Singer has argued that over the course of history, people have enlarged the range of beings whose interests they value as they value their own. An interesting question is what inflated the empathy circle. And a good candidate is the expansion of literacy», skrev psykologen Steven Pinker i en artikkel i The Guardian i 2011. Og dette passer godt med løse observasjoner; f.eks. samler vi inn penger til trengende på den andre siden av jorden fordi vi kan lese i mediene at nøden er større der enn her. Det er imidlertid et par nye trekk ved den empatiske sirkel:

  1. Du hører stadig at folk sier de har mer til felles med likesinnede på den andre siden av jorden enn de har til felles med gamle skolekamerater. Høyere utdannelse, yrke og interesser kan gi opphav til slike omdefineringer av den tradisjonelle empatiske sirkelen, hevdes det. Bøker som «The world is flat», fremmer et slikt tankesett.
  2. Å uttrykke mer empati med dem man føler samhørighet med, vurderes stadig oftere som et uønsket avvik. Da Asle Toje brukte begrepet «etnisitet» for å markere standpunkt i spørsmålet om innvandring (her er lenke til hans offisielle og kontroversielle standpunkt), ble han møtt med fordømmelse av samfunnstopper som anklaget ham for å bl.a. rote med begreper. Det nye i 2017 i forhold til 1817 er at samfunnet legger et sterkt press på å behandle alle likt, uavhengig av etnisitet og andre begreper som ble brukt tidligere for å markere hvem som falt innenfor ens empatisk sirkel.

Et intervju fra 2014 i The Atlantic med hjerneforskeren James Fallon er urovekkende lesning når man har begrepet «den empatiske sirkel» i bakhodet. Psykiatriprofessor Fallon har diagnostisert seg selv som psykopat, bl.a. på grunnlag av hjerneavlesninger og analyser av egen atferd.

«I started with simple things of how I interact with my wife, my sister, and my mother. Even though they've always been close to me, I don't treat them all that well. I treat strangers pretty well - really well, and people tend to like me when they meet me - but I treat my family the same way, like they're just somebody at a bar. I treat them well, but I don't treat them in a special way. That's the big problem», sa Fallon i intervjuet. Poenget hans er at han behandler alle likt. På spørsmål om det er så galt, svarer han slik om forholdet til familien:

«Yes. They absolutely expect and demand more. It's a kind of cruelty, a kind of abuse, because you're not giving them that love. My wife to this day says it's hard to be with me at parties because I've got all these people around me, and I'll leave her or other people in the cold. She is not a selfish person, but I can see how it can really work on somebody. I gave a talk two years ago in India at the Mumbai LitFest on personality disorders and psychopathy, and we also had a historian from Oxford talk about violence against women in terms of the brain and social development. After it was over, a woman came up to me and asked if we could talk. She was a psychiatrist but also a science writer and said, "You said that you live in a flat emotional world - that is, that you treat everybody the same. That's Buddhist." I don't know anything about Buddhism but she continued on and said, "It's too bad that the people close to you are so disappointed in being close to you. Any learned Buddhist would think this was great." I don't know what to do with that», sa han.

Med andre ord: På den ene siden er han en klinisk psykopat, men på den andre siden forteller andre fagfolk ham at atferden er i tråd med buddhistisk lære.

Poenget mitt med denne omveien er å illustrere at det på den ene siden er ærbart å bry seg like mye om folk på den andre siden av kloden som folk i eget nabolag; skal vi tro Fallon, er det i tråd med buddhistiske dyder. Men på den andre siden er det noe som skurrer; for i dag kan det virke som om det er politikere og samfunnstopper som praktiserer denne formen for «buddhisme», mens folk flest i samme nasjon praktiserer andre dyder. Folk flest har en annen empatisk sirkel enn den eliten har. Og for øvrig er det berettiget å spørre seg om man kan bruke et begrep som den empatiske sirkel hvis den utvides til å omfatte alt. Faller ikke meningen med begrepet «empatisk sirkel» bort i det sirkelen blir global og universell og ikke lenger lokal og spesifikk?

Den empatiske sirkel har alltid vært et godt bilde for å illustrere hvem man føler et brorskap med. På 1900-tallet førte skolering og globale nyheter til at man utvidet sin empatiske sirkel. I moderne tid vil noen ha det til at ens empatiske sirkel må omfatte alt i den grad at sirkelen forsvinner og empatien med ens nærmeste deles likt med dem man ikke kjenner.

De bryr seg

En del bryr seg ikke om den armod som åpenbarer seg nærest. For de finner kompensasjon i den velstand som utvikler seg fjernest.

I forrige artikkel «Bryr seg ikke» argumenterte jeg for at både brexit og Trump skjedde fordi eliten ikke bryr seg om dem man deler nasjonal tilhørighet med. I stedet for å forsøke å forstå de demokratiske utfallene, brukes alle krefter på å fordømme demokratiet når det ikke gir det utfallet som den moderne eliten ønsket seg.

Jeg pekte på det faktum at Hillary Clinton omtalte store deler av USAs befolkning som «uhell», «the deplorables». Hun kastet selv lys over sitt eget, videre syn, slik:

«My dream is a hemispheric common market, with open trade and open borders, some time in the future with energy that is as green and sustainable as we can get it, powering growth and opportunity for every person in the hemisphere».

Mye tyder på at de fleste amerikanere ikke delte denne globalistiske drømmen.

Jeg tror svenske Hans Rösling (1948-2017) er egnet til å forklare hva som skjer i hodene på Clinton og andre, som ikke ser nøden hos sine nærmeste og babler i vei så folk flest ikke forstår hva de mener. Rösling er kjent for å sette sammen samfunnsdata på et fascinerende vis. Illustrasjonene hans viser at verden går bare én vei, og det er fremover. Sykdommer og fattigdom er utvilsomt et mindre problem på global basis i dag enn før, og Röslings nyskapende statistiske verktøy demonstrerte dette på overbevisende måte. Svenskens story falt i god jord hos alle dem som har et ukuelig optimistisk syn på verdens tilstand; han fortalte nettopp det mange ville høre, nemlig «don't worry, be happy».

Röslings dataorienterte historiefortelling var så overbevisende blant eliten at Foreign Policy kåret ham til én av planetens 100 ledende tenkere i 2009. I 2012 mente Time at han var én av verdens 100 mest innflytelsesrike personer. Mens prisene ble utdelt, hadde vi finanskrise og en utvikling med store flyktningstrømmer. Slike forhold ble ikke fanget opp av Röslings analyser. Hvorfor er så mange på flukt fra underutviklede deler av verden hvis den positive utviklingen i disse landene er så forrykende positiv? Hvordan kunne Rösling unngå å se den åpenbare misnøyen blant folk flest i Vesten når han var så flink med statistikk på global basis? Jeg tror svaret finnes implisitt i det moderne paradigmet.

Økonomifaget har hatt en eventyrlig utvikling hva angår innflytelse. Det er stor uenighet om økonomifagets meritter, men det hersker ingen tvil om at økonomer har en helt annen stilling i 2017 enn i 1817; økonomer har makt i dag på en helt annen mpte enn før. Ifølge den moderne økonomen vil globalisering gi et overskudd gjennom friere handel. Det økonomen ikke har brukt så mye tid på å forstå, er hva som skjer med overskuddsfordelingen i kjølvannet av globaliseringen i en verden hvor makten og ikke velviljen rår. Og det reises heller ikke spørsmål om overskuddet er reelt eller om det har andre forhold knyttet til seg som gjør overskudd om til underskudd. Diskusjonen om overskuddet fra globaliseringen kan skje på tre nivåer:

  1. Den nasjonale fordelingen av overskuddet.
  2. Den globale fordelingen av overskuddet.
  3. Er overskuddet reelt?

Ad 1: Når man gjør en endring i et lands struktur som skaper nasjonale vinnere og tapere, må man være ganske naiv for å tro at fordelingen av overskuddet vil skje uten at makt kommer inn i bildet. De som sitter med makten, sitter naturligvis igjen med overskuddet.

Ad 2: I den moderne verden er grensene flytende og det er ikke så lett å skille nasjon fra utland. Hvem eier i så fall overskuddet? Igjen vil makten sørge for at overskuddet havner på maktens hender.

Ad 3: At globalisering og friere handel alltid fører til et overskudd, er basert på en rekke antakelser. Hva skjer hvis globalisering og friere handel fører til et større tap enn gevinst? De siste tiårene har det vært vanskelig å reise dette spørsmålet, all den tid globalisering og friere handel har blitt politisk korrekthet.

De fleste som kan litt om økonomifaget er i praksis ikke så opptatt av det, men de kan nok til at de vet hvilke «sannheter» de skal forholde seg til. Og det er her Rösling kommer inn i bildet. For Rösling gir den samfunnsinteresserte god samvittighet. I Röslings verden går det bare én vei, og det er opp og frem. De statistiske illustrasjonene hans tegner et bilde av en verden med et stadig større velferdsoverskudd. Derfor kan man sove i ro uten å bry seg om punkt 1, 2 og 3 ovenfor. Når folk flest i Vesten (og hva med den underutviklede delen av verden som folk står i kø for å flykte fra?) opplevde at den offisielle storyen brister, kom Rösling med et sov-i-ro-budskap. Og budskapet ble naturligvis belønnet med utmerkelser, jf. Foreign Policys og Times lister over innflytelsesrike personer.

I forrige artikkel skrev jeg at brexit og Trump skjedde fordi så mange ikke brydde seg om sin svake bror. Men vi ser nå at de likevel bryr seg, men på en litt annen måte enn før. Når globalisering og friere handel fører til at ens bror mister jobb og fremtidsutsikter, veies dette opp i en globalisert verdensanskuelse av at ens fjerne slektning på den andre siden av jorden får jobb og fremtidsutsikter. Ens empatiske sirkel er utvidet i den grad at den har blitt altomfattende og dermed representerer hul empati. Man antar automatisk på teoretisk grunnlag at verdens samlede velferd øker når arbeidsplasser hjemme tapes til fordel for arbeidsplasser ute. Ser man et problem i dette regnestykket, er man nasjonalromantiker. Og i en globalistisk verdensorden er det vanskelig å komme på et verre skjellsord enn nasjonalromantiker.

Å bry seg betyr noe annet i 2017 enn i 1817. Mens man for 200 år siden brydde seg om sin bror, bryr man seg i dag om fjerne slektninger og overskudd uten hjemadresse.

Bryr seg ikke

Store demokratiske skjelv i 2016 blir fremstilt som om de kom ut av det blå. Det er et forsøk på å dekke over for virkeligheten.

I en serie artikler fremover vil jeg kommentere trekk ved det moderne samfunnet hvor økonomi, institusjoner, nasjonen og det globale er temaet. Først ute er observasjonen av at en del ikke bryr seg om den armod som åpenbarer seg nærest.

Brexit og Trump var store overraskelser, hevdes det. Alt tyder imidlertid på at det var begivenheter som bare lå og ventet på å komme til overflaten. La meg bruke filmen «Hell or high water» for å kommentere den påstanden.

«Hell or high water» er en kritikerrost film som ble nominert til blant annet fire Oscar-priser. Hos meg har den gått litt under radaren selv om den altså ble nominert til fire gjeve priser og fikk sjeldent høye 88 i skår hos Metascore (og 7,7 blant brukerne av nettsiden IMDB). Filmen handler om to brødre som tyr til Robin Hood-liknende taktikker for å unngå at banken overtar familiens eiendom. De moralske dilemmaene står i kø, men det er kuløren i og bakgrunnen for filmen som er mest interessant, slik jeg ser det. Filmen tar for seg forfallet i USA, hvor bankene er eneste organisme som trives i en jord som er i ferd med å gå sur. Folk kjører rundt i biler fra 1970- og 1980-tall, bor i nedkjørte boliger fra 1950- og 1960-tall, mens reklamen fra bankene forteller de fortapte at bak mer gjeld venter lyset. Det tegnes et bilde av USA som postkortene derfra ikke forteller oss om. Vi ser det amerikanske marerittet; drømmen er et for lengst lukket kapittel for mange av dem som fortsatt bor utenfor de aller største byene.

«Hell or high water» er ikke den første filmen fra USA som tegner et dystert, men reelt bilde av tilstanden blant folk flest utenfor hovedveien. Et annet eksempel er den lavmælte «Out of the furnace». Er det Christian Bales mest ukjente film de siste fem årene? Heller ikke her er det handlingen som sjokkerer mest; også i denne filmen er det kulissene av et nedkjørt USA uten fremtidshåp som skaper de sterkeste inntrykkene. Poenget mitt er at man ikke skal ha gjort annet enn å holde filmøynene litt åpne de siste fem til ti årene for å se kilden til de demokratiske omveltningene vi ble vitne til i 2016. Og her er vi ved hovedpoenget mitt: Hvordan kan det ha seg at godt betalte eksperter, professorer, analytikere, journalister og politikere ikke så og fortsatt ikke ser den virkeligheten som populærkulturen har portrettert i et tiår allerede? Er filmer som «Hell or high water» og «Out of the furnace» kunst på et så høyt nivå at de skjærer gjennom den ellers ugjennomtrengelige tåken og forteller oss det vi ellers ikke ville sett? Hadde Hillary Clinton vunnet valget i fjor hvis hun hadde sett og forstått «Hell or high water»? Var det mangel på korrekt informasjon, informasjon fortalt på riktig vis som sto mellom Clinton og valgseier?

Jeg har tenkt på avarter av dette spørsmålet lenge før det ble klart at Trump og Clinton var presidentkandidater. Grublingen går i grunnen 20 år tilbake i tid da jeg var i USA for første gang. Og senere reiser dit - ikke minst i kjølvannet av finanskrisen - har reist det ubehagelige spørsmålet flere ganger: Hva er det jeg ser som ikke ses av dem som burde sett? Svaret på spørsmålet er foruroligende: De bryr seg ikke.

Det var ikke meningen at Clintons bemerkning om «the deplorables» skulle bli kjent. Bemerkningen forteller oss i klartekst at det har vokst frem et dypt skille mellom folk i samme land. Et skille hvor de økonomiske vinnerne ikke bryr seg om de økonomiske taperne fra samme nasjon; i den grad at de ikke lenger omtaler taperne med respekt, men med hån. Og i 2016 var samfunnets vinnere så sikre på seier at de ikke lenger så noe poeng i å skjule sin forakt for de andre.

I neste artikkel skal vi se at de som ikke bryr seg om forfallet i egen bakgård, bryr seg likevel. Men ikke nødvendigvis om sin arbeidsløse bror.

Déjà vu om igjen

Analytikerne ser bakover når de forsøker å se fremover. Derfor vil de aldri se vendepunkter i konjunkturene når de finner sted.

Til glede for nye og gamle lesere ønsker jeg å vise en klassiker av en figur. Første gang den ble vist, var i 2012, i en artikkel med tittelen Déjà vu.

Den gang skrev jeg blant annet følgende:

«Illustrasjonen har lært meg at det er lite hensiktsmessig å høre på konsensus og forvente å få et verdifullt innspill om veien videre; konsensus vil ikke gi deg mer informasjon enn den du allerede kunne ha lest deg frem til i kvartalsrapportene eller gjennom et par tastetrykk på Bloomberg og andre dataverktøy».

Det er over fire år siden jeg viste figuren den gang. Hvordan har den utviklet seg siden den gang?


I 2012 forklarte jeg figuren (klikk her for stor versjon av figuren), som nå er oppdatert ovenfor, slik:

«Den første grafen, se ovenfor, viser rapportert og estimert resultatvekst i amerikanske foretak, representert ved Standard & Poor's 500-indeksen. De to linjene viser til enhver tid hva veksten i S&P 500-selskapene var fra et kvartal i et år til samme kvartal neste år ([blå] linje) og hva alle analytikerne i USA tror at veksten i de samme selskapene vil bli i løpet av de neste 12 månedene ([grå] linje). Eureka-effekten er åpenbar; hvis veksten har vært x prosent i løpet av de siste 12 månedene, er det naturlig å anta at analytikerkonsensus vil spå en vekst de neste 12 månedene som ligger tett opp til x prosent. Jeg klarer ikke å se en veldig klar forskjell mellom de to linjene, så for min del er de to helt identiske».

Det har vært vanskelig å spå hva veksten ville bli underveis fra høsten 2012 av og frem til i dag, men én ting har vært enkelt å spå, nemlig aksjeanalytikernes atferd. Det synes nemlig å være en regel som tilsier at konsensus blant analytikerne alltid vil se bakover når de forsøker å se fremover.

Det åpenbare spørsmålet er hva man kan bruke denne innsikten til? For min del er figuren ovenfor en klassiker som fortjener en oppdatering dann og vann. Den som tar innsikten i figuren inn over seg, vil legge mindre vekt på estimater og prognoser fra analytikere og økonomer. Figuren forteller i klartekst at det er bedre å bevege seg i ulendt terreng uten å lytte til vekstinnspill fra de nevnte gruppene med finanseksperter; for analytikere og økonomer vil bomme spesielt mye når veksten vender opp eller ned. Erfaringsvis er det nettopp i disse periodene at de største markedsbevegelsene inntreffer.

En klassiker av en figur gir nøyaktig samme beskjed i 2017 som i 2012. Det er bedre å bevege seg i blinde enn å bruke tid på estimater og prognoser fra aksjeanalytikere og økonomer.

Lincolns proteksjonistiske USA

Jeg vet såpass at når vi kjøper varer fra utlandet, så får vi varene, mens utlandet får pengene. Når vi kjøper egenproduserte varer hjemme, får vi både varene og pengene.

Donald Trump har allerede trukket USA ut av handelsavtalen TPP. Til sterk kritikk fra økonomer. Ifølge ekspertene vil toll på varer virke som en beskatning - en ekstrakostnad - på amerikanske forbrukere; dette er fasitsvaret på grunnkurset i internasjonal økonomi. Dermed står USA overfor en tap-tap-situasjon - hvor både landets forbrukere og verden for øvrig - vil tape på en mer proteksjonistisk politikk.

Nå er det på tide å avsløre at det ikke er jeg som har formulert ingressen ovenfor. Originalen lyder slik:

«...I know this much. When we buy manufactured goods abroad we get the goods and the foreigner gets the money. When we buy the manufactured goods at home, we get both the goods and the money».

Sitatet stammer fra Abraham Lincoln (1809-1865), som var president omtrent på den tiden hvor grunnlaget for USAs senere suksess ble lagt. Om denne tiden skriver den kontroversielle økonomen Michael Hudson følgende:

«The contribution of the American School of Political Economy (1848 to 1914) to America's wildly successful industrial development has disappeared from today's history books. American protectionists and technology theorists of the day were concerned with securing an economic competitive advantage and conversely, with offsetting the soil depletion of 19th century America's plantation export agriculture. They also emphasized the positive effect of rising wage levels and living standards on the productivity that made the American economic takeoff possible. The American School's "Economy of High Wages" doctrine stands in contrast to the ideology of free traders everywhere who accept low wages and existing productivity as permanent and unchanging "givens," and who treat higher consumption, health and educational standards merely as deadweight costs. Free trade logic remains the buttress of today's financial austerity policies imposed on debtor economies by the United States, the World Bank, and the International Monetary Fund. By contrast, the lessons of the American School of Political Economy can provide a more realistic and positive role model for other countries to emulate - what the United States itself has done, not what its condescending "free-trade" diplomats are telling them to do. The lesson is to adopt the protectionist policies of the late 19th and early 20th centuries that made America an economic superpower».

Sitatet er hentet fra boken America's Protectionist Takeoff 1815-1914, som ble utgitt i 2010.

Er det ikke fascinerende at så å si samtlige av dagens økonomer er ubetinget for frihandel, mens USAs storhet ble bygd på en helt annen tankegang? Hvordan kan det ha seg at USA ble en økonomisk suksess hvis de allerede i barndommen praktiserte en politikk som dagens økonomer unisont er enige om er oppskriften på undergang? Hvis økonomene har rett i frihandelsteoriene sine, burde USA forblitt en tilbakestående nasjon på 1800-tallet. Da er det pussig at økonomer er så sikre på teorier som ikke har støtte i empirien. Det hører med til historien at USA begynte å forkynne samme frihandelsteori som Storbritannia hadde gjort tidligere i det USA overtok hegemoniet på 1900-tallet.

Donald Trump kritiseres for proteksjonisme og å ha trukket USA ut av frihandelsavtalen TPP. I realiteten gjeninnfører han landets opprinnelige handelspolitikk, som gjenspeiles i Lincoln-sitatet om å kjøpe varer produsert i hjemlandet.

Obama ga ny alle tiders høy

Har Donald Trump klart å øke folks interesse for politikk igjen? En liten anekdote indikerer det.

Forrige ukes bloggartikkel om Gallups «job approval ratings» for amerikanske presidenter satte ny leserrekord på denne bloggen; over to dager kom 40.000 lesere innom og artikkelen har blitt delt over 1000 ganger. At Nettavisen lenket til bloggartikkelen, forklarer en hel del av leserrekorden, men det er ikke første gang bloggen har fått slik hjelp.

Jeg har aldri skrevet bloggen med tanke på å maksimere antall lesere; det ville i så fall lagt bånd på stil og andre valg. Men jeg tolker den siste leserrekorden som et tegn på at tematikk knyttet til mainstream (f.eks. Obama og «fake change») og Trump («real change») fenger og at folk har et udekket behov for å lese noe annet enn de er vant til. At ikke flere medier ser denne markedsmuligheten, men fortsetter å skrive ting som åpenbart avkles av leserne, er fascinerende.

Noen mener imidlertid at jeg har misbrukt statistikken om presidenters gjennomsnittlige popularitet fordi Obama var mer populær da han gikk av. En leser skriver eksempelvis følgende:

«Obamas approval rating var 59 prosent da han gikk av. Så man kan trygt si at han var en populær president. Han hadde gode og økende approval ratings i sin andre periode. Man må si at Trym Riksens artikkel er meget dårlig og misvisende, på grensen til løgn».

En annen formulerer det slik:

«Er nok både enig og uenig med deg. Det er fascinerende med tall og det er mange måter å legge de frem på. Fordi både du og media har egentlig rett. Her er et utsnitt fram gallup-linken din: "His 32nd and final quarter job approval average of 55.7% was his third-highest as president". Så vi kan fastslå at han var meget populær på slutten. Ergo kan han ha gjort noe riktig over tid som da kom til syne. Samtidig er det kun Eisenhower og Kennedy som har hatt høyere minstescore enn Obama. Du har også rett i at han er bare på 12. plass i snitt, dog 4. plass om man kun regner de som har stått ut fullt i to perioder. Statistikk og tall bøyes gjerne til fordel for sitt behov».

Dette minner om aksjemarkedets apologeter, dvs. dem som jobber i meglerhus og har som jobb å selge sminkede bruder. De er velskolerte og bruker data og statistiske verktøy på snedig vis for å få to pluss to til å bli 17. Det er lett å nikke anerkjennende til standardfraser om at «statistikk og tall bøyes gjerne til fordel for sitt behov» (jf. leserkommentaren ovenfor), når den forbifarende tilskuer ikke ser så klart hvem som bruker speil og røyk for å skape illusjoner. La meg forklare.

I artikkelen om «upopulære Obama» har jeg benyttet samme teknikk som ved vurderingen av om aksjemarkedet er dyrt eller ei. Gallup har i flere tiår stilt amerikanere det samme spørsmålet om den sittende presidenten. Det betyr at samme innhold (dvs. tilfeldige amerikanere) og metode (dvs. spørsmål) er fulgt helt siden Den andre verdenskrig. Såpass god statistikk er en sjeldenhet og en gullgruve for dem som er vant til å jobbe med empiri. Merk for øvrig at meningsmålinger har en ekstra dimensjon som ikke alltid fremkommer i annen statistikk. Poenget mitt er at vi mennesker er dynamiske i den forstand at vi tilpasser oss endringer i verden. La meg komme med et eksempel for å illustrere: Selv om vi har en høyere levestandard i dag, er det ikke sikkert at en meningsmåling ville avdekket høyere lykke i dag enn 2000 år før Kristus. Å bare måle produksjon er med andre ord ikke alltid en indikasjon på om folk er fornøyde; derfor er det interessant å spørre folk rett ut om de er fornøyde eller ei. Når jeg måler stemningen i kapitalmarkedet, tar jeg hensyn til slikt. Derfor er jeg  i sentimentsammenheng skeptisk til markedsintern statistikk som voltilitetsindeksen VIX (VIX kalles ofte fryktindeksen, men folk glemmer at systembaserte endringer i markedets struktur kan gjøre dagens statistikk irrelevant i forhold til samme VIX-statistikk for mange år siden), pris og volum for å måle markedsstemningen; i stedet har jeg mer sans for regelrette meningsmålinger av typen «er du optimistiske eller pessimistisk til markedsutsiktene».

I likhet med Graham-Dodd mener jeg det er best å vurdere slik statistikk over noen tid for å fjerne støy; en presidentperiode er på fire til åtte år, hvilket minner om Graham-Dodds anbefaling om å bruke minst sju års inntjeningsstatistikk for å vurdere foretakets sanne inntjeningspotensial over hele konjunktursykluser. Robert Shiller bruker som kjent ti år i sin statistikk og i den såkalte Shiller-PE (som burde hett Graham-Dodd-PE for å være tro mot metodens opphav). Å vurdere en presidents popularitet rett etter og rett før han går av, er derfor av liten interesse; en dyktig festtaler kan tenkes å lure en del en liten periode når han kontrollerer folks oppmerksomhet, men i lengden klarer ingen å lure alle.

Interessant nok var det ingen av de kritiske bloggleserne som brukte den kanskje mest plausible forklaringen på Obamas relativt lave popularitetsskår. Trendveksten i den amerikanske økonomien har vært fallende i hele etterkrigstiden; da er det kanskje ikke så rart at også populariteten rammes for den hittil siste presidenten? Men en slik forklaring ville ødelagt Obama-administrasjonens story om at den amerikanske økonomien er stablet på bena igjen i løpet av de siste åtte årene, så man må alltids bestemme seg for hva valget av forklaringsfaktor betyr for de andre politiske argumentene man har.

Jeg tror en god finansanalytikers og journalists jobb er å holde opp et speil; et speil som viser om keiseren er naken eller påkledd. Hva angår Gallup-speilet, er Trumps popularitetsskår i dag (42) bare litt under Obamas snittskår de siste åtte årene (48); det er kanskje litt overraskende all den tid jeg aldri kan tenke meg at mediekjøret har vært så negativt mot en ny president noen gang tidligere.

Det har alltid fascinert meg hvorfor det skal være så vanskelig å lage slike speil. I tilfellet med aksjeanalytikerne har jeg i all tid konkludert med at blindheten skyldes incentiver. Analytikerne har incentiver til å være positive fordi det selger mer; ingen er i tvil om at det er lukrativt å vinne rådgivningsoppdrag for et meglerhus. Men i tilfellet med journalister vet jeg ikke helt; de burde ha incentiver til å ha mange fornøyde lesere som leser avisen fordi avisen gir dem innsikt. Nå er jeg litt usikker på om incentiver er god nok forklaring på fraværet av avslørende speil.

Jeg tror George Orwells «Animal farm» og «Nineteen eighty-four» gir bedre forklaringer på fraværet av avslørende speil. Og disse forklaringene er ikke betryggende i det hele tatt.

Upopulære Obama

Det viser seg at få amerikanske presidenter har vært mindre populære enn Barack Obama. Han havner på niendeplass over 12 presidenter siden Den andre verdenskrig.

I kjølvannet av presidentskiftet i USA er det på sin plass å gjøre opp status der hvor vi har god statistikk. En interessant tidsserie er den som viser amerikanske presidenters oppslutning blant amerikanerne. Ifølge Gallup hadde president Obama en oppslutning på 48 prosent i snitt i sine to perioder. Det er over Truman (45 prosent), Carter (46 prosent) og Ford (47 prosent), men langt under Kennedy (70 prosent), Eisenhower (65 prosent) og Bush den eldre (61 prosent). Obama slås for øvrig så vidt av Nixon (49 prosent).

Hvorfor tar jeg opp dette i en blogg som ofte handler om finans og økonomi? Jeg synes den løpende journalistiske dekningen av politikk og samfunn for tiden er uhyre interessant. Hvis du leser konvensjonelle media, får du inntrykk av at Obama var meget populær - men tallenes tale er klar; Obama havner i nederste kvartil på listen over presidenters popularitet. Hvorfor gis da inntrykk av at Obama var populær? Sant nok avsluttet Obama presidentperioden sin med en høyere popularitet enn de fleste andre presidenter. Også på begynnelsen av perioden var Obama populær. Kanskje det er første- og sisteinntrykket som gjelder mest for media?

I analysen av markeder og økonomi har jeg lært meg at det ikke nytter å bare bruke magefølelsen; man må ha noen objektive holdepunkter og bruke mye tid på å unngå å bli emosjonell. Det er ikke ønskelig å utvikle en spesiell smak eller preferanse, men alltid ha en klar formening om når potensialet er relativt godt i forhold til risikoen. På den måten ender man ofte opp med å være uenig med konsensus fordi konsensus har preferanser som implisitt går på tvers av målet om høyest mulig risikojustert avkastning.

En slik måte å se økonomi og markeder på gjør at man kanskje ser verden litt annerledes etter hvert? Jeg kan i alle fall ikke forestille meg at det har vært enklere enn i dag å finne åpenbare feil i den «storyen» som presenteres av konvensjonelle media. Eksemplet med Obama - som man får inntrykk av var en populær president, mens han i realiteten var blant de minst populære - er bare ett eksempel på at kart og terreng ikke stemmer; noen trikser med kartet.

Forrige uke hadde jeg «fake news» som tema. Poenget mitt var at de som konstruerte «fake news» som begrep, har gjort seg skyldige i en så ensidig rapportering at det kan virke som om «fake news» ble funnet opp for å lede oppmerksomheten bort fra sitt eget dårlige journalistiske håndverk. Midt under valgkampinnspurten i USA tok jeg for meg CNNs valgdebattmålinger som i realiteten bare målte andelen demokrater de hadde med i spørreundersøkelsen; de spurte klart flest demokrater om hvem som gjorde det best av Hillary og Trump i valgdebattene på TV.

At ensidig rapportering med et mål for øye som avviker fra mange av lesernes interesser skulle slå inn over de store mediene på en slik måte, er kanskje overraskende - men det er ikke noe nytt. Jeg har tidligere påpekt at finansbransjen og de børsnoterte foretakene i USA bedriver juks og fanteri på en nesten barnslig måte, jf. denne korte artikkelen og denne artikkelen med lenker til en lengre artikkelserie. I børs og finans og det som amerikanerne kaller «big corporate» er løgn regelen, mens det å snakke sant er unntaket. At løgnen sniker seg inn på stadig flere områder, burde derfor ikke overraske, eller?

I mediene kan jeg lese at George Orwells klassiker «1984» har blitt en bestselger igjen. Og mediene vet hvorfor: Det hele skyldes Trump. For meg er denne historien fascinerende fordi jeg har hatt for vane å gi nettopp denne boken til nye medarbeidere lenge før noen forbandt Trump med politikk. Å kople Orwells fortelling til Trump - som om Trump startet løgnen - er å snu det hele på hodet, eller? Trump har i verste fall videreført en dårlig tradisjon, men det vet vi ikke skikkelig før om en stund hvis vi bruker prinsippet om å vurdere en person ut fra hva han gjør (i sin første uke som president har han imidlertid innfridd en del valgløfter som tilsynelatende var populære blant velgerne, naturligvis til sterk kritikk i mediene).

Det kan for nyere lesere kanskje virke som om jeg er mot Obama og for Trump, men det er ikke poenget å bedrive banal politisk retorikk i denne kanalen. Poenget mitt er primært å illustrere hva som skjer hvis du bruker samme innfallsvinkel i vurderingen av medias politiske dekning som når man vurderer finansanalytikeres dekning av kapitalmarkedene. Det er uklokt å alltid være «bullish» eller «bearish» i dekningen av utsiktene for markeder og økonomien. En bedre innfallsvinkel er å etterleve John Maynard Keynes' (1883-1946) råd: «When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?».

I denne spalten har jeg i flere år allerede påpekt at den amerikanske drømmen er død og at husholdningenes inntekter har stagnert de siste 45 årene. Med andre ord: The facts changed! Den amerikanske drømmen døde et sted på veien. Slikt har ikke mediene vært så interessert i å dekke; i stedet har de pyntet på sannheten som om de var betalt av en corporate-avdeling for å pynte bruden. Ifølge en fagartikkel, som omtales av Forskning.no, har dødeligheten i mange tiår «sunket blant alle samfunnsgrupper i USA - men etter tusenårsskiftet må noe ha hendt med en stor gruppe hvite middelaldrende amerikanere. En halv million flere mennesker i alderen 45-54 år var døde enn det skulle ha vært. Antallet tilsvarte nesten alle døde i aids-epidemien i USA. Dette var hvite amerikanere midt i livet». Likevel kritiseres Trumps innsettelsestale av media for å ha vært for dyster i tonen. Som om det ikke var mer enn nok å grave i for å forstå hvorfor Trump ble valgt i stedet for å fordømme mange folks politiske valg og rosemale virkeligheten?

Det har lenge vært klart at ikke alt står så bra til i hele USA. En del amerikanere kjenner dette på kroppen, både fysisk og psykisk. Er det ikke naturlig å føle med dem? Medias dekning har imidlertid vært selektiv og rosemalende underveis - og Obama portretteres som en populær president - stikk i strid med lett tilgjengelig statistikk.

Hvis europeiske medier går i samme fotspor som de amerikanske, kan mediene også på våre breddegrader vise seg å bli håndlangere for mer ekstreme politiske personligheter. Men her hjemme har vi lite å frykte, for her kårer journalistene seg selv til verdensmestere.

Fake news

De tradisjonelle mediene har nettopp lagt bak seg det kanskje verste året noensinne. Og så innføres begrepet «fake news».

Mediebildet går gjennom store endringer. Annonsørene foretrekker Google og Facebook fremfor den gamle papiravisen og de glansede magasinene. Når inntektsbildet endres betydelig så kjapt, er det ikke til å undres over at mange medier føler virkeligheten som truende.

Som om det ikke var nok at den gamle inntektsmodellen angripes, har de konvensjonelle mediene også mistet grepet om nyhetsrapporteringen. Det gjøres redaksjonelle feil som går fra ledelsesnivå til den enkelte journalists penn. Carl Sagan (1934-1996) sa at «ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis». Så la meg følge opp påstanden med to observasjoner fra fjoråret:

  1. Brexit
  2. Trumps triumf

Det var ingen av de tradisjonelle mediene som spådde brexit. Men brexit ble ikke bare et uventet utfall av en demokratisk folkeavstemning; det var også et høyst uønsket utfall i de tradisjonelle mediene. Og det er uønsket som er nøkkelordet her, for det må være lov til å bomme fra tid til annen.

Jeg skrev om dette temaet noen dager etter den britiske avstemningen om forholdet til EU, se denne lenken. I kjølvannet av brexit spådde Goldman Sachs og andre banker resesjon i Storbritannia. Men resesjonsspådommene har siden blitt trukket tilbake fordi dommedagsprofetiene ikke tålte møtet med virkeligheten.

Men det mest åpenbare eksemplet på medienes feilaktige rapportering kom under den amerikanske valgkampen. La meg trekke frem et par fascinerende sitater fra 2016.

«If you bother to read some of the serious analysis of Trump's support, you realize that it's a very fragile thing and highly unlikely to deliver what he needs in the crucial first phase of the primaries. By the time we get to March-April, it's all over. I'm really looking forward to it: Trump's humiliation. Bring it on», sa Harvard-professor Niall Ferguson i Davos i januar 2016. Fergusons skivebom kunne ha gitt ham taleforbud i mediene for all fremtid, men det er ikke slik det fungerer. Davos-sammenkomstene fortsetter som om ingenting har skjedd og Ferguson er fortsatt et populært intervjuobjekt i tradisjonelle medier.

Et enda mer facinerende sitat kommer fra Paul Krugman, vinneren av nobelprisen i økonomi i 2008. Dagen etter at Trump vant valget, skrev Krugman blant annet følgende i sin faste kommentarspalte i New York Times:

«It really does now look like President Donald J. Trump, and markets are plunging. When might we expect them to recover?

(...)

Still, I guess people want an answer: If the question is when markets will recover, a first-pass answer is never.

(...)

So we are very probably looking at a global recession, with no end in sight».

«Never» og «no end in sight». Sterke ord, ikke sant? Men fortsatt tas Krugman alvorlig og spalteplassen i NYT står ennå åpen for hans ivrige penn.

For øvrig trengs bare et enkelt nettsøk for å illustrere hvor ensidig medienes rapportering fra den amerikanske valgkampen var

Det fantes imidlertid nyhetskanaler og skribenter som heiet på både brexit og Trump. Men de tilhører ikke den konvensjonelle delen av mediebildet. Den 24. november slo Washington Post fast at slike medier i mange tilfeller må kategoriseres som «russisk propaganda». Her tas begrepet «fake news» i bruk og det vises til en liste med nettsteder som går Russlands ærend. Blant annet David Stockman og Paul Craig Roberts - begge kjent fra Reagans administrasjon - står oppført på listen over bloggere og skribenter som anklages for å jobbe for Russland; med andre ord anklages tidligere toppolitikere for landsforræderi. Også Ron Paul, en annen kjent amerikansk politiker, er med på listen. Wikileaks er ikke overraskende med på listen som er satt sammen av PropOrNot.

Jeg har verken kapasitet eller lyst til å gå alle de anklagde nettstedene i sømmene, men merker meg at de som står bak listen, er anonyme. Sånn sett virker det merkelig at Washington Post ga spalteplass til en anonym aktør som samtidig har et budskap som Washingtons Post har en egeninteresse i å få publisert. Det hører med til historien at Washington Post etter noen dager føyde til en kommentar («Editor's note») hvor de poengterer at de ikke kan gå god for PropOrNots liste over nettsteder som arbeider for russiske interesser. Sånn sett fungerer dette som nok et eksempel på spørsmålet om hva «fake news» egentlig er; er det tradisjonelle mediers økende innslag av dårlig journalistikk eller er det den sterkt voksende underskogen av uavhengige, myndighetskritiske nettsteder?

Jeg husker godt fra noen år tilbake at fremveksten av alternative medier og nettsteder ble beskrevet som en positiv ting. Men det var før brexit og Trump, det vil si før demokratiske prosesser gikk på tvers av det etablertes interesser. Nå har «fake news» blitt et så stort problem at myndighetene i Tyskland vil bøtelegge for å distribuere slike nyheter. Heldigvis er Facebook et velegnet instrument for slik overstyring av meningsdannelsen, noe de skal ha demonstrert i Kina. Det betyr kanskje at vi snart har kommet problemet med «fake news» til livs?

De tradisjonelle mediene har nettopp lagt bak seg et «annus horrobilis». Dermed innføres begrepet «fake news». I Tyskland har de allerede lagt planer for å få bukt med slike nyheter.

hits