hits

Tar ikke voksne på alvor

Jeg leste med interesse et debattinnlegg i VG om barnefilmen «Brillebjørn på bondegården». Innlegget er skrevet av journalisten Fredrik Drevon under tittelen «Lucy og Brillebjørn tar ikke barn på alvor».

Før vi kommer til det som er sakens kjerne i denne kommentaren - som slett ikke er filmer for de minste - la oss gå til Drevons debattartikkel. Drevon skriver blant annet følgende:

«Finnes det en universell løsning på barns problemer?
(...)
Ja, det er bare å bruke fantasimagi, så ordner alt seg.
(...)
Brillebjørn er et snakkende kosedyr som bare Lucy kan høre.
(...)
Det Lucy egentlig trenger er ikke fantasimagien til en fiktiv venn, men oppmerksomhet og livsvisdom fra bestemor og bestefar. Fremfor å hjelpe Lucy til å sette ord på ting som er vanskelige, prøver Brillebjørn å fikse alt med fantasimagi. Ironisk nok går Brillebjørn tom for fantasimagi.
(...)
Hva skal foreldre svare når barn stiller spørsmål?
(...)
Gi barna mer sannhet og mindre fjas».

Hva har så dette med økonomi og økonomifaget å gjøre. En hel del, skal vi se.

Jeg tenker selvsagt på økonomifaget. La meg bruke Harvard-professor Gregory Mankiws bestselgende lærebok i økonomi, «Principles of Economics» - nå i sin 7. utgave, med stort sett positive leseranmeldelser - som et illustrerende eksempel. Mankiw er en innflytelsesrik økonom og har vært rådgiver for bl.a. George W. Bush og Mitt Romney. I den populære læreboken bruker Mankiw begrepet «magi» ved en rekke anledninger når han står fast i beskrivelsen av sammenhengene i økonomien, jf. følgende sitater:

  • «One of our goals in this book is to understand how this invisible hand works its magic».
  • «One reason we need government is that the invisible hand can work its magic only if the government enforces the rules and maintains the institutions that are key to a market economy».
  • «You understand the magic of markets and the dangers of tampering with them too much».
  • «Opening up trade fosters competition and gives the invisible hand a better chance to work its magic».

Merk at begrepet «invisible hand» ikke er Mankiws valg av ord; det stammer fra Adam Smith (1723-1790), en skotte som i dag regnes som grunnleggeren av økonomifaget. Økonomers valg av fantastiske begreper har med andre ord en lang historie.

Tilbake til filmen om Brillebjørn igjen (jeg anbefaler folk som ikke kjenner TV-serien og filmen å se denne traileren). Når hovedpersonen Lucy i filmen med Brillebjørn ikke får det til, kommer den rolige fortellerstemmen inn i bildet:

«Heldigvis har brillebjørn løsningen. Her trengs det fantasimagi!»

Er ikke sitatene ovenfor som en slags déjà vu? Les Drevons sitater ovenfor én gang til mens du har økonomipensum i bakhodet. Passer ikke sitatene godt til beskrivelsen av de svarene økonomifaget gir oss? Blir vi ikke alltid bedt om å lukke øynene og tro på at markedet vil løse problemene? I læreboken er verken marked eller frihandel definert; det er like løse begreper som fantasimagi! Når marked defineres i praksis, trenger man titusener av ord. Med andre ord: Ett ord i læreboken, som ikke defineres videre, blir i praksis til titusener av ord når marked innføres i det virkelige liv. «Lost in translation» er navnet på en annen film, og passer ikke den tittelen godt på utfordringen en leser av Mankiws lærebok i økonomi står overfor?

Jeg synes Drevons debattartikkel om Brillebjørn er bak mål. «Brillebjørn på bondegården» er en underholdningsfilm for de minste. Den skal behage og gi seeren en times virkelighetsflukt. Men når Drevons artikkel leses med andre briller - hvor vi ser for oss en omskrivning som blir til en kritikk av økonomifaget- får debattartikkelen en annen, utilsiktet kraft.

Den uforberedte leser synes kanskje at jeg drar det litt langt nå i å bruke en anmeldelse av Brillebjørn som inngang til å se på økonomifaget med andre briller. Men vi skal ikke lengre tilbake enn bare én uke for å finne en artikkel jeg skrev om at vi «nok en gang har sett et eksempel på at sunn fornuft blant folk flest er nærmere sannheten enn virkelighetsfjerne teorier». Jeg tok til orde for at for eksempel frihandel og frihandelsavtaler ikke er det samme; og fordi lærebøkenes enkle, banale beskrivelser av frihandel ikke likner på frihandel slik den formuleres i omfattende, «totalitære» avtaler som gripe langt inn i din og min hverdag, er det grunnleggende vitenskapsteori å være varsom med å sette likhetstegn mellom frihandel i teorien og frihandelsavtaler i praksis. I teorien snakkes det om «den usynlige hånd» og «magi», men i virkeligheten finnes ikke slikt; like lite som Brillebjørns fantasimagi.

Det mest overraskende for nye lesere er at en film for de minste barna er mest egnet til å kaste lys over økonomifaget. Men i Norden er vi godt kjent med at sannheten ofte ses best gjennom barneøyne, jf. barnet som påpekte at keiseren var naken, mens de voksne var blinde og stumme.

«Gi barna mer sannhet og mindre fjas», skriver journalist Drevon i sin kritikk av filmen om Brillebjørn. Hvorfor er det ingen voksne som sier det samme om økonomifaget?

Eksperter i frihandel

Ekspertene er for frihandel, men folk flest er skeptiske. Hvem har rett, ekspertene eller massene?

Blant økonomer dyrkes troen på markeder fordi markeder samler sammen all lokal informasjon gjennom én sentral fellesnevner, prisen. Denne troen på markedet oppsummeres gjerne i begrepet «massenes visdom», popularisert gjennom boken «The Wisdom of Crowds» (2004), et tema jeg selv omtalte som «Markedets trylleformel» i 2007.

All erfaring tilsier at økonomene har liten tro på egne teorier; i alle fall hvis teoriene i praksis ikke gir de resultatene økonomene spådde. Her er et eksempel:

Sapienza og Zingales (2013) dokumenterte for noen år siden at det hersker en klar konsensus blant økonomer om frihandel; 35 av 37 økonomer i undersøkelsen mente at frihandel generelt er bra. To økonomer svarte at de var «usikre», mens ingen av de anerkjente økonomene var uenige i påstanden om frihandelens velsignelse. Da Sapienza og Zingales endret spørsmålet til å ikke gjelde frihandel generelt, men spesifikt NAFTA-avtalen, var økonomene like sikre på at frihandelsavtalen var til det beste for amerikanerne.

Mens fagøkonomer er begeistret for frihandel, finnes ikke samme begeistring blant folk flest. Der hvor nesten alle økonomer svarer at frihandel er bra, svarte bare halvparten av vanlige folk i undersøkelsen at frihandel og NAFTA er bra. Med andre ord er økonomene på kollisjonskurs med massene; massenes visdom gjelder tydeligvis ikke i spørsmål hvor økonomene har fasiten. Likevel bruker økonomene resultatene fra Sapienza og Zingales som bevis for at frihandel er bra; konsensus blant ekspertene defineres som sannhet.

Dani Rodrik reiser imidlertid et godt spørsmål i en fersk artikkel med tittelen «What do trade agreements really do?»; er økonomene blinde for at det kan være en forskjell mellom frihandel i teorien og frihandel i praksis? Merk at det i teorien, når alle forhold på forhånd er definert og innrammet, finnes fine bevis for at frihandel er bra. Britiske David Ricardo (1772-1823) viste allerede for 200 år siden at handel ga overskudd mellom nasjoner som eksempelvis byttet vin mot ull. Men virkeligheten kan være ganske annerledes enn teorien. Rodrik viser til at den amerikanske frihandelsavtalen med Israel fra 1985 inneholdt mindre enn 8000 ord. Tilsvarende avtale mellom USA og Singapore fra 2004 inneholder til sammenlikning rundt 70.000 ord; en tidobling i kompleksiteten på 20 år. Og da er vi ved kjernen av det som skjer i EU og når frihandelsavtaler som TTIP ser dagens lys; da er det den omfattende, detaljerte kompleksiteten som gjelder og ikke de banalt enkle frihandelsteoriene fra klasserommet på handelshøyskolene.

«Det vanlige synet tilsier at frihandelsavtaler bringer oss nærmere frihandel ved å redusere transaksjonskostnader som er forbundet med regulatoriske forskjeller eller eksplisitt proteksjonisme. Et alternativt perspektiv går ut på at frihandelsavtaler er resultatet av tilkarringsvirksomhet og egeninteressen til foretak med gode politiske kontakter - internasjonale banker, farmasiselskaper, multinasjonale foretak. Frihandelsavtalene kan føre til friere, gjensidig fordelaktig handel gjennom åpnere markedstilgang, men disse avtalene kan like gjerne føre til en omfordeling av fruktene under dekke av 'friere handel'», skriver Rodrik. Poenget hans er at djevelen er i detaljene. Du kan lese det som at smart lobbyisme, korrupsjon og bedrag i realiteten kan gi helt andre utfall av frihandel enn den som er beskrevet i lærebøkene. Økonomer flest, jf. Sapienza og Zingales, er helt blinde for dette alternative perspektivet; ignoranse er virkelig en deilig tilflukt.

Rodriks kanskje viktigste observasjon er at frihandel ikke er frihandel. Det vil si at du på den ene siden har de århundregamle teoriene fra Ricardo om handel og komparative fordeler, mens du på den andre siden har ekstremt detaljerte og inngripende frihandelsavtaler hvor djevelen er i detaljene. «Alle» økonomer er for frihandel, men ingen av dem kan definere hva frihandel er i praksis. Det samme gjelder institusjonen «markedet». Alle økonomer er for marked, men ingen av dem kan definere et. Når et marked skal defineres, må alt fra avtaleverk, flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker behandles i avtaleverket. Sånn sett har økonomer blitt eksperter i frihandel og marked uten at de klarer å definere noen av delene. Fordi makt ligger i definisjonene, brukes så mye tid på å definere frihandel og marked. I kampen om definisjonsmakten er det både vinnere og tapere.

Moderne frihandelsavtaler er noe helt annet enn frihandel slik vi kjenner den fra lærebøkene. Dette ser folk flest; massenes lokale visdom er igjen smartere enn ekspertenes sentrale kunnskap; paradoksalt nok helt i tråd med den mest fundamentale økonomisk teori om hvordan markedsmekanismen fungerer gjennom massenes visdom. I praksis har frihandelsavtaler drevet samfunnet i totalitær retning; hvor «totalitær» i dette tilfellet beskriver avtaler som frater lokale myndigheter, lokale demokratier, deg og meg retten til å bestemmer over egen situasjon. Folk flest opplever frihandelsavtaler som «totalitære» og uten åpenbare gevinster for dem selv. Dette ser ikke ekspertene som i sin isolerte verden behandler frihandel og frihandelsavtaler som om de var samme sak.

Eksperter i frihandel vil ha folk til å tro at gevinstene fra frihandelsavtalene er åpenbare og selvfølgelige. En kjent Harvard-økonom reiser nå spørsmålet om hele gevinsten fra frihandel i praksis har gått til selskaper med gode politiske kontakter. Sånn sett kan det virke som om vi nok en gang har sett et eksempel på at sunn fornuft blant folk flest er nærmere sannheten enn virkelighetsfjerne teorier.

Uten verdi

Selskaper som Google og Facebook er verdt flere tusen milliarder kroner. Men det skal bare et lite knips til før selskapene er verdiløse.

En del foretak i den nye økonomien har ingen fysiske produkter å selge. Det de selger, er deg og meg. All verdens informasjon om vår gjøren og laden samles inn, analyseres og selges for milliarder av kroner. 

Tilsynelatende er det ingenting galt i den virksomheten eksempelvis Google og Facebook bedriver. Skeptikere har imidlertid lenge påpekt at overvåkningen av oss er forbundet med problemstillinger knyttet til privatlivets fred. For det er ingen tvil om at en del selskaper vet mer om oss enn vi har oversikt over selv. 

Da selskapene i den nye økonomien startet opp for omtrent 20 år siden, var det mest optimisme knyttet til de nye foretakene. Dermed kunne selskapene selv styre som de ville uten innblanding fra myndigheter eller andre. At ingen skeptiske røster fikk komme til, skyldes sannsynligvis at vi lever i nyliberalismens tidsalder, et tema jeg tok opp tidligere i en serie artikler. Ifølge nyliberalistisk logikk kan ikke selskapene gjøre noe galt fordi konkurransen vil hindre overtramp.

Helt i det siste har debatten om informasjonsinnsamling kommet på dagsorden for alvor, 20 år etter at Google ble grunnlagt. Selskaper som Facebook lover bot og bedring, men advarer om at det vil ta tid å legge om kursen. Heldigvis finnes en langt enklere løsning på problemet knyttet til uønsket informasjonsinnhenting. 

Når du blir en del av Google eller Facebook, inngår du i dag en kontrakt hvor du gir selskapene en fullmakt til å hente inn informasjon om deg og din aktivitet. De færreste har innsikt i hva slags informasjon som hentes inn, hva den brukes til og hva konsekvensene kan være på lengre sikt. Sånn sett har selskapene en informasjonsfordel i forhold til deg og meg. 

Gjeldende forretningspraksis kan kalles «opt out», det vil si at du aktivt må gjøre endringer i profilen din for å unngå uønsket informasjonsinnsamling. Hvis myndighetene våre ville, kunne de imidlertid ha påbudt selskapene en «opt in»-regel, det vil si at alle brukerne aktivt måtte ha krysset av hvilken informasjon de ønsker å gi fra seg. Og når selskapene endrer forretningsvilkår, som de gjør jevnlig, må hele prosessen gjøres på ny. Ved å gjøre noe så enkelt som å pålegge selskaper «opt in» for alle brukere i stedet for «opt out», ville hele problemstillingen vært borte. Det samme hadde markedsverdien av Facebook og Google. Med et knips hadde verdien av selskapene vært null.

Verken Facebook eller Google er livsnødvendige tjenester. Vi hadde klart oss fint uten. Det finnes alternativer som ikke koster all verden. Og myndighetene kunne også stilt krav til selskapene om at det må gjøres enkelt å ta med seg hele epost- eller filmsamlingen sin til alternativene. 

Så hvorfor gjør ikke myndighetene noe? Årsaken er åpenbar. Selskapene i den nye økonomien driver ikke bare med innovasjon og utvikling. De bruker også mye tid, ressurser og penger på lobbyisme slik at politikere ikke står på din side, men på selskapets. Derfor skjer ingenting. Hvis myndighetene la vekt på din interesse, ville en rekke selskaper ha vært verdiløse, og det er nettopp det lobbyistene jobber for at ikke skal skje.

Tvilsom praksis i den nye økonomien står i fare for å gjøre uttrykket «privatlivets fred» om til noe som tilhører fortiden. Men borgernes interesser taper mot selskapenes interesser fordi myndighetene tar selskapenes parti mot deg og meg.

Fra energi til profitt

Coca Cola koker vann i England for å selge det i Norge. «Smartwater» kaller de den profitable idiotien.

I forrige uke skrev Ole Petter Baugerød Stokke en fin artikkel på Din Side om vannet som kokes i England for å fraktes til Norge. Det sier en del om hvor vant vi har blitt til idiotiske produkter når slikt passerer nesten uten at folk reagerer.

Sosialt bevisste investeringer - ofte kalt ESG for Environment, Social og Governance, eller SRI for Socially Responsive Investing - har blitt mote og en del av hovedstrømmen de to siste tiårene. Sosial bevissthet er et tema du ikke kommer utenom lenger som investor og samfunnsinteressert. Og det er fint, for på lang sikt blir sannsynligvis ikke avkastningen god hvis det går på bekostning av det sosiale og miljøet.

Men evnen til koherent tenkning på det sosiale området er ikke spesielt godt utbredt. På den ene siden fremstilles råvareprodusenter som verstinger på miljøområdet, mens selskaper lengre ut i verdikjeden ofte går fri. Coca Colas Smartwater kommer fra engelsk springvann som kokes og tilsettes mineraler som var der i utgangspunktet. Så fraktes dette vannet til Norge som har mer enn nok av gratis, rent vann. Hvorfor er det ingen ESG- og SRI-analytikere som stiller kritiske spørsmål til Coca Colas idiotiske produkt? Oljefondet er for øvrig 14. største aksjonær i Coca Cola og finansierer dermed import av kokt vann som transporteres fra England til Norge.

ESG- og SRI- analytikere minner ofte om fylliken som lette etter nøkkelen sin under lyktestolpen fordi det er der det var lysest. Det er lett å gå til angrep på eksempelvis produsenter av råvarer og våpen fordi det er så åpenbart at slikt er skittent og farlig (men ingen kan gi et godt svar på spørsmålet om det ville være mulig å gå fra olje og kull i dag til sol og vind i morgen eller i løpet av ti eller femti år). Når fokuset er så sterkt på skitne råvarer, samt sol og vind - som utgjør mindre enn én prosent av verdens energibruk i dag - er det som om man i dette ensidige fokuset mister helhetsperspektivet. For det Coca Cola i realiteten gjør, er å bruke energi for å skape profitt ut av ingenting. De tar en gratis råvare, springvannet, tilsetter en hel del energi for å ende opp der de startet. Bak det hele står markedsførere som snakker om smart vann, mineraler, smak og andre avsporende ting. Faktum er at folk ikke kjenner forskjell på ulike typer flaskevann; i så fall ville markedsførerne brukt blindtester av vannet sitt i promoteringen av produktet, men slike blindtester er fraværende. Og etter at Coca Cola har sløst med energi for å gjøre om vann til vann, setter de i gang et logistikkapparat som igjen sluker energi. Noe av denne energien kommer fra kull, og i transporten går det med fossile drivstoff.

Coca Cola-eksemplet egner seg for å vise at energi alene kan skape profitt. Og fordi foretakets eneste sosiale ansvar ifølge Milton Friedman er å skape vekst i profitten, blir sløsing med energi en dyd og ikke en synd. Og denne sløsingen, en form for lukrativ arbitrasje, skjer uten at ESG- og SRI-analytikerne reagerer. Hvordan kan det ha seg?

I den moderne tenkning, som er utviklet av økonomer over flere tiår, er det ikke akseptert å vurdere produkter på moralsk eller skjønnsbasert grunnlag. Man antar at produkter uten eksistensberettigelse ikke vil overleve i konkurranseutsatte markeder; hvis markedet for drikkeprodukter finner at Coca Colas Smartwater ikke fortjener en plass i markedet, vil det ifølge doktrinen om velfungerende markeder sørge for å at det smarte vannet forsvinner fra markedet. Man vil ikke innta en aktiv, overordnet, sentral holdning for å vurdere hvilke produkter som er gode for samfunnet og hvilke som er dårlige. I stedet antar man at markedet og konkurransen vil ordne opp.

Ofte vil det ikke være like enkelt å vurdere om et produkt er idiotisk eller smart som i tilfellet med Coca Colas Smartwater. For hvor skal man sette grensen mellom det smarte og det idiotiske? Skal vi forby Farris eller Imsdal fordi produktene strengt tatt ikke er nødvendige i et land som renner over av rent vann?

Mange av de viktige spørsmålene for fremtiden er vanskelige å besvare. SRI- og ESG-analytikerne leter mest der hvor flomlyset skinner, men det er ikke gitt at de viktigste spørsmålene er der hvor lyset er. Av og til må man grave litt mer. Ingenting tyder for øvrig på at markedet er i stand til å skille mellom det idiotiske og det smarte så lenge idioti er en kilde til profitt. Oppi det hele mangler koherens og en rød tråd i forsøket på å besvare de vanskelige spørsmålene. Et mulig sted å starte kunne være ved å se mer gjennom energieffektivitetens briller; hvor energieffektivt er et selskap når det søker å dekke et behov i samfunnet? For det er vel her slaget står i fremtiden; hvor mye energi trenger vi for å dekke våre behov? Hvis energieffektivitet gir et interessant perspektiv, ser man lettere at Coca Colas Smartwater er lønnsom sløsing for selskapet og dyr sløsing for samfunnet.

Coca Cola koker springvann i England for eksport til Norge. Sunt bondevett tilsier at praksisen er idiotisk, men den moderne tenkning og vår tro på korrigerende markeder har i realiteten omgjort våre knappe energiressurser til en billig kilde for vekst i profitten.

Lukrativ nærkontakt

Å vite hva sentralbanken gjør og tenker, er av stor verdi. En forsker i USA kan ha avdekket lukrativ nærkontakt mellom Federal Reserve og private banker.

Jeg har tidligere beskrevet hvordan aksjemarkedet har utviklet seg på de dagene hvor rentekomitéen i Federal Reserve har hatt møter. I artikkelen Komité for høye aktivapriser fra 2012 skrev jeg at «Fed har snakket opp aksjemarkedet hver gang de har hatt anledning til det de siste 25 årene og det positive kursutslaget har bidratt til at finansformuen (representert ved S&P 500-indeksen) har steget mye raskere enn den fundamentale verdiskapingen i selskapene», samt «at FOMC har blåst den faktiske S&P 500-indeksen 80 prosent høyere enn om markedet hadde vært overlatt til seg selv siden 1987».

Avslutningsvis skrev jeg den gang at mens «utfallet av den amerikanske sentralbankens eksperiment med pengepolitiske lettelser er uklart, forteller den nære historien oss at Fed har vært bedre til å pumpe opp finansielle verdier enn velstanden til den jevne amerikaner; dette kan på sikt bli et demokratisk forklaringsproblem all den tid én prosent av amerikanerne eier omtrent halvparten av verdiene i landet».

I en oppfølgerartikkel fra 2016 skrev jeg at «[t]endensen med kursoppgang på de dagene hvor FOMC møtes har bare blitt forsterket siden jeg skrev om det for første gang for tre-fire år siden».

Disse historiske fakta støttes etter hvert av historier om lekkasjer fra rentemøtene i verdens viktigste sentralbank. På slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet ble Wall Street Journal informert om rentebeslutningene før de var offisielle. I nyere tid har det vært slått opp at det private PR-byrået Medley Global Advisors sirkulerte FOMC-informasjon før den var offisiell. Og de tre forskerne Cieślak, Morse og Vissing-Jørgensen viste i 2016 at avkastningsmønstre i futuresmarkedet indikerte systematiske lekkasjer fra Federal Reserve.

Nå har en forsker ved Universitetet i Chicago brukt offisiell drosjestatistikk med mer enn 500 millioner datapunkter fra New York for å bevise utover rimelig tvil at det har vært kontakt mellom sentralbanken og private banker. Doktorgradsstudenten David Andrew Finer finner «statistisk høyst signifikant bevis for økning i antall møter sent om kvelden hos New York Fed og møter utenfor sentralbanken typisk rundt lunsjtider». Finer dokumenterer med andre ord at kursbevegelsene rundt FOMC-møtene, som stort sett har vært positive, kan ha kommet som følge av at noen har visst hva slags intensjoner den amerikanske sentralbanken har før andre markedsaktører visste om dette; å ha visshet om positive nyheter er naturligvis verdifullt i et marked hvor rådende finansteori skal ha folk til å tro at prisbevegelser er tilfeldige.

Samtidig som Fed har hatt kontakt med private banker hvor intensjon og budskap kan ha lekket, har den amerikanske sentralbanken gjort informasjonen til allmenheten stadig mindre tilgjengelig. I 2015 skrev jeg i artikkelen Uforståelig pengepolitikk at «[v]erdens ledende sentralbank, Federal Reserve, skjuler sine aktiviteter bak et språk som minner om den intelligente, profesjonelle løgnerens». En gjennomgang av offisielle pressemeldinger fra Fed viste at kompleksiteten i meldingene i form av ordvalg og tekstlengde har økt betydelig de siste tiårene.

Verdens sentralbanker har de siste tiårene kjempet for uavhengighet og den makten som følger med en slik fristilling fra tilsyn. Det var den svenske Riksbanken som på 1960-tallet tok initiativet til opprettelsen av en egen Nobel-pris for å øke økonomifagets prestisje på en tid da sentralbankenes makt var langt fra det den er i dag. I dag, etter et tiår med kvantitative lettelser og til slutt nullrenter er sentralbankenes makt større enn noensinne. Sentralbanksjefene har gått fra å være C- og B-kjendiser til å bli de reneste A-kjendiser.

Fakta i form av tiår med kursbevegelser, prismønstre i futuresmarkedet og lekkasjer til presse og PR-byråer indikerer i beste fall en lemfeldig omgang med informasjon i Federal Reserve. Nå kan en amerikansk doktorgradsstudent ha avslørt hittil ukjent, systematisk kontakt mellom sentralbanken og private banker. Det store spørsmålet er hvor lenge fakta kan avfeies uten at lekkasjene og FOMC-fenomenet etterforskes.