Déjà vu om igjen

Analytikerne ser bakover når de forsøker å se fremover. Derfor vil de aldri se vendepunkter i konjunkturene når de finner sted.

Til glede for nye og gamle lesere ønsker jeg å vise en klassiker av en figur. Første gang den ble vist, var i 2012, i en artikkel med tittelen Déjà vu.

Den gang skrev jeg blant annet følgende:

«Illustrasjonen har lært meg at det er lite hensiktsmessig å høre på konsensus og forvente å få et verdifullt innspill om veien videre; konsensus vil ikke gi deg mer informasjon enn den du allerede kunne ha lest deg frem til i kvartalsrapportene eller gjennom et par tastetrykk på Bloomberg og andre dataverktøy».

Det er over fire år siden jeg viste figuren den gang. Hvordan har den utviklet seg siden den gang?


I 2012 forklarte jeg figuren (klikk her for stor versjon av figuren), som nå er oppdatert ovenfor, slik:

«Den første grafen, se ovenfor, viser rapportert og estimert resultatvekst i amerikanske foretak, representert ved Standard & Poor's 500-indeksen. De to linjene viser til enhver tid hva veksten i S&P 500-selskapene var fra et kvartal i et år til samme kvartal neste år ([blå] linje) og hva alle analytikerne i USA tror at veksten i de samme selskapene vil bli i løpet av de neste 12 månedene ([grå] linje). Eureka-effekten er åpenbar; hvis veksten har vært x prosent i løpet av de siste 12 månedene, er det naturlig å anta at analytikerkonsensus vil spå en vekst de neste 12 månedene som ligger tett opp til x prosent. Jeg klarer ikke å se en veldig klar forskjell mellom de to linjene, så for min del er de to helt identiske».

Det har vært vanskelig å spå hva veksten ville bli underveis fra høsten 2012 av og frem til i dag, men én ting har vært enkelt å spå, nemlig aksjeanalytikernes atferd. Det synes nemlig å være en regel som tilsier at konsensus blant analytikerne alltid vil se bakover når de forsøker å se fremover.

Det åpenbare spørsmålet er hva man kan bruke denne innsikten til? For min del er figuren ovenfor en klassiker som fortjener en oppdatering dann og vann. Den som tar innsikten i figuren inn over seg, vil legge mindre vekt på estimater og prognoser fra analytikere og økonomer. Figuren forteller i klartekst at det er bedre å bevege seg i ulendt terreng uten å lytte til vekstinnspill fra de nevnte gruppene med finanseksperter; for analytikere og økonomer vil bomme spesielt mye når veksten vender opp eller ned. Erfaringsvis er det nettopp i disse periodene at de største markedsbevegelsene inntreffer.

En klassiker av en figur gir nøyaktig samme beskjed i 2017 som i 2012. Det er bedre å bevege seg i blinde enn å bruke tid på estimater og prognoser fra aksjeanalytikere og økonomer.

Lincolns proteksjonistiske USA

Jeg vet såpass at når vi kjøper varer fra utlandet, så får vi varene, mens utlandet får pengene. Når vi kjøper egenproduserte varer hjemme, får vi både varene og pengene.

Donald Trump har allerede trukket USA ut av handelsavtalen TPP. Til sterk kritikk fra økonomer. Ifølge ekspertene vil toll på varer virke som en beskatning - en ekstrakostnad - på amerikanske forbrukere; dette er fasitsvaret på grunnkurset i internasjonal økonomi. Dermed står USA overfor en tap-tap-situasjon - hvor både landets forbrukere og verden for øvrig - vil tape på en mer proteksjonistisk politikk.

Nå er det på tide å avsløre at det ikke er jeg som har formulert ingressen ovenfor. Originalen lyder slik:

«...I know this much. When we buy manufactured goods abroad we get the goods and the foreigner gets the money. When we buy the manufactured goods at home, we get both the goods and the money».

Sitatet stammer fra Abraham Lincoln (1809-1865), som var president omtrent på den tiden hvor grunnlaget for USAs senere suksess ble lagt. Om denne tiden skriver den kontroversielle økonomen Michael Hudson følgende:

«The contribution of the American School of Political Economy (1848 to 1914) to America's wildly successful industrial development has disappeared from today's history books. American protectionists and technology theorists of the day were concerned with securing an economic competitive advantage and conversely, with offsetting the soil depletion of 19th century America's plantation export agriculture. They also emphasized the positive effect of rising wage levels and living standards on the productivity that made the American economic takeoff possible. The American School's "Economy of High Wages" doctrine stands in contrast to the ideology of free traders everywhere who accept low wages and existing productivity as permanent and unchanging "givens," and who treat higher consumption, health and educational standards merely as deadweight costs. Free trade logic remains the buttress of today's financial austerity policies imposed on debtor economies by the United States, the World Bank, and the International Monetary Fund. By contrast, the lessons of the American School of Political Economy can provide a more realistic and positive role model for other countries to emulate - what the United States itself has done, not what its condescending "free-trade" diplomats are telling them to do. The lesson is to adopt the protectionist policies of the late 19th and early 20th centuries that made America an economic superpower».

Sitatet er hentet fra boken America's Protectionist Takeoff 1815-1914, som ble utgitt i 2010.

Er det ikke fascinerende at så å si samtlige av dagens økonomer er ubetinget for frihandel, mens USAs storhet ble bygd på en helt annen tankegang? Hvordan kan det ha seg at USA ble en økonomisk suksess hvis de allerede i barndommen praktiserte en politikk som dagens økonomer unisont er enige om er oppskriften på undergang? Hvis økonomene har rett i frihandelsteoriene sine, burde USA forblitt en tilbakestående nasjon på 1800-tallet. Da er det pussig at økonomer er så sikre på teorier som ikke har støtte i empirien. Det hører med til historien at USA begynte å forkynne samme frihandelsteori som Storbritannia hadde gjort tidligere i det USA overtok hegemoniet på 1900-tallet.

Donald Trump kritiseres for proteksjonisme og å ha trukket USA ut av frihandelsavtalen TPP. I realiteten gjeninnfører han landets opprinnelige handelspolitikk, som gjenspeiles i Lincoln-sitatet om å kjøpe varer produsert i hjemlandet.

Obama ga ny alle tiders høy

Har Donald Trump klart å øke folks interesse for politikk igjen? En liten anekdote indikerer det.

Forrige ukes bloggartikkel om Gallups «job approval ratings» for amerikanske presidenter satte ny leserrekord på denne bloggen; over to dager kom 40.000 lesere innom og artikkelen har blitt delt over 1000 ganger. At Nettavisen lenket til bloggartikkelen, forklarer en hel del av leserrekorden, men det er ikke første gang bloggen har fått slik hjelp.

Jeg har aldri skrevet bloggen med tanke på å maksimere antall lesere; det ville i så fall lagt bånd på stil og andre valg. Men jeg tolker den siste leserrekorden som et tegn på at tematikk knyttet til mainstream (f.eks. Obama og «fake change») og Trump («real change») fenger og at folk har et udekket behov for å lese noe annet enn de er vant til. At ikke flere medier ser denne markedsmuligheten, men fortsetter å skrive ting som åpenbart avkles av leserne, er fascinerende.

Noen mener imidlertid at jeg har misbrukt statistikken om presidenters gjennomsnittlige popularitet fordi Obama var mer populær da han gikk av. En leser skriver eksempelvis følgende:

«Obamas approval rating var 59 prosent da han gikk av. Så man kan trygt si at han var en populær president. Han hadde gode og økende approval ratings i sin andre periode. Man må si at Trym Riksens artikkel er meget dårlig og misvisende, på grensen til løgn».

En annen formulerer det slik:

«Er nok både enig og uenig med deg. Det er fascinerende med tall og det er mange måter å legge de frem på. Fordi både du og media har egentlig rett. Her er et utsnitt fram gallup-linken din: "His 32nd and final quarter job approval average of 55.7% was his third-highest as president". Så vi kan fastslå at han var meget populær på slutten. Ergo kan han ha gjort noe riktig over tid som da kom til syne. Samtidig er det kun Eisenhower og Kennedy som har hatt høyere minstescore enn Obama. Du har også rett i at han er bare på 12. plass i snitt, dog 4. plass om man kun regner de som har stått ut fullt i to perioder. Statistikk og tall bøyes gjerne til fordel for sitt behov».

Dette minner om aksjemarkedets apologeter, dvs. dem som jobber i meglerhus og har som jobb å selge sminkede bruder. De er velskolerte og bruker data og statistiske verktøy på snedig vis for å få to pluss to til å bli 17. Det er lett å nikke anerkjennende til standardfraser om at «statistikk og tall bøyes gjerne til fordel for sitt behov» (jf. leserkommentaren ovenfor), når den forbifarende tilskuer ikke ser så klart hvem som bruker speil og røyk for å skape illusjoner. La meg forklare.

I artikkelen om «upopulære Obama» har jeg benyttet samme teknikk som ved vurderingen av om aksjemarkedet er dyrt eller ei. Gallup har i flere tiår stilt amerikanere det samme spørsmålet om den sittende presidenten. Det betyr at samme innhold (dvs. tilfeldige amerikanere) og metode (dvs. spørsmål) er fulgt helt siden Den andre verdenskrig. Såpass god statistikk er en sjeldenhet og en gullgruve for dem som er vant til å jobbe med empiri. Merk for øvrig at meningsmålinger har en ekstra dimensjon som ikke alltid fremkommer i annen statistikk. Poenget mitt er at vi mennesker er dynamiske i den forstand at vi tilpasser oss endringer i verden. La meg komme med et eksempel for å illustrere: Selv om vi har en høyere levestandard i dag, er det ikke sikkert at en meningsmåling ville avdekket høyere lykke i dag enn 2000 år før Kristus. Å bare måle produksjon er med andre ord ikke alltid en indikasjon på om folk er fornøyde; derfor er det interessant å spørre folk rett ut om de er fornøyde eller ei. Når jeg måler stemningen i kapitalmarkedet, tar jeg hensyn til slikt. Derfor er jeg  i sentimentsammenheng skeptisk til markedsintern statistikk som voltilitetsindeksen VIX (VIX kalles ofte fryktindeksen, men folk glemmer at systembaserte endringer i markedets struktur kan gjøre dagens statistikk irrelevant i forhold til samme VIX-statistikk for mange år siden), pris og volum for å måle markedsstemningen; i stedet har jeg mer sans for regelrette meningsmålinger av typen «er du optimistiske eller pessimistisk til markedsutsiktene».

I likhet med Graham-Dodd mener jeg det er best å vurdere slik statistikk over noen tid for å fjerne støy; en presidentperiode er på fire til åtte år, hvilket minner om Graham-Dodds anbefaling om å bruke minst sju års inntjeningsstatistikk for å vurdere foretakets sanne inntjeningspotensial over hele konjunktursykluser. Robert Shiller bruker som kjent ti år i sin statistikk og i den såkalte Shiller-PE (som burde hett Graham-Dodd-PE for å være tro mot metodens opphav). Å vurdere en presidents popularitet rett etter og rett før han går av, er derfor av liten interesse; en dyktig festtaler kan tenkes å lure en del en liten periode når han kontrollerer folks oppmerksomhet, men i lengden klarer ingen å lure alle.

Interessant nok var det ingen av de kritiske bloggleserne som brukte den kanskje mest plausible forklaringen på Obamas relativt lave popularitetsskår. Trendveksten i den amerikanske økonomien har vært fallende i hele etterkrigstiden; da er det kanskje ikke så rart at også populariteten rammes for den hittil siste presidenten? Men en slik forklaring ville ødelagt Obama-administrasjonens story om at den amerikanske økonomien er stablet på bena igjen i løpet av de siste åtte årene, så man må alltids bestemme seg for hva valget av forklaringsfaktor betyr for de andre politiske argumentene man har.

Jeg tror en god finansanalytikers og journalists jobb er å holde opp et speil; et speil som viser om keiseren er naken eller påkledd. Hva angår Gallup-speilet, er Trumps popularitetsskår i dag (42) bare litt under Obamas snittskår de siste åtte årene (48); det er kanskje litt overraskende all den tid jeg aldri kan tenke meg at mediekjøret har vært så negativt mot en ny president noen gang tidligere.

Det har alltid fascinert meg hvorfor det skal være så vanskelig å lage slike speil. I tilfellet med aksjeanalytikerne har jeg i all tid konkludert med at blindheten skyldes incentiver. Analytikerne har incentiver til å være positive fordi det selger mer; ingen er i tvil om at det er lukrativt å vinne rådgivningsoppdrag for et meglerhus. Men i tilfellet med journalister vet jeg ikke helt; de burde ha incentiver til å ha mange fornøyde lesere som leser avisen fordi avisen gir dem innsikt. Nå er jeg litt usikker på om incentiver er god nok forklaring på fraværet av avslørende speil.

Jeg tror George Orwells «Animal farm» og «Nineteen eighty-four» gir bedre forklaringer på fraværet av avslørende speil. Og disse forklaringene er ikke betryggende i det hele tatt.

Upopulære Obama

Det viser seg at få amerikanske presidenter har vært mindre populære enn Barack Obama. Han havner på niendeplass over 12 presidenter siden Den andre verdenskrig.

I kjølvannet av presidentskiftet i USA er det på sin plass å gjøre opp status der hvor vi har god statistikk. En interessant tidsserie er den som viser amerikanske presidenters oppslutning blant amerikanerne. Ifølge Gallup hadde president Obama en oppslutning på 48 prosent i snitt i sine to perioder. Det er over Truman (45 prosent), Carter (46 prosent) og Ford (47 prosent), men langt under Kennedy (70 prosent), Eisenhower (65 prosent) og Bush den eldre (61 prosent). Obama slås for øvrig så vidt av Nixon (49 prosent).

Hvorfor tar jeg opp dette i en blogg som ofte handler om finans og økonomi? Jeg synes den løpende journalistiske dekningen av politikk og samfunn for tiden er uhyre interessant. Hvis du leser konvensjonelle media, får du inntrykk av at Obama var meget populær - men tallenes tale er klar; Obama havner i nederste kvartil på listen over presidenters popularitet. Hvorfor gis da inntrykk av at Obama var populær? Sant nok avsluttet Obama presidentperioden sin med en høyere popularitet enn de fleste andre presidenter. Også på begynnelsen av perioden var Obama populær. Kanskje det er første- og sisteinntrykket som gjelder mest for media?

I analysen av markeder og økonomi har jeg lært meg at det ikke nytter å bare bruke magefølelsen; man må ha noen objektive holdepunkter og bruke mye tid på å unngå å bli emosjonell. Det er ikke ønskelig å utvikle en spesiell smak eller preferanse, men alltid ha en klar formening om når potensialet er relativt godt i forhold til risikoen. På den måten ender man ofte opp med å være uenig med konsensus fordi konsensus har preferanser som implisitt går på tvers av målet om høyest mulig risikojustert avkastning.

En slik måte å se økonomi og markeder på gjør at man kanskje ser verden litt annerledes etter hvert? Jeg kan i alle fall ikke forestille meg at det har vært enklere enn i dag å finne åpenbare feil i den «storyen» som presenteres av konvensjonelle media. Eksemplet med Obama - som man får inntrykk av var en populær president, mens han i realiteten var blant de minst populære - er bare ett eksempel på at kart og terreng ikke stemmer; noen trikser med kartet.

Forrige uke hadde jeg «fake news» som tema. Poenget mitt var at de som konstruerte «fake news» som begrep, har gjort seg skyldige i en så ensidig rapportering at det kan virke som om «fake news» ble funnet opp for å lede oppmerksomheten bort fra sitt eget dårlige journalistiske håndverk. Midt under valgkampinnspurten i USA tok jeg for meg CNNs valgdebattmålinger som i realiteten bare målte andelen demokrater de hadde med i spørreundersøkelsen; de spurte klart flest demokrater om hvem som gjorde det best av Hillary og Trump i valgdebattene på TV.

At ensidig rapportering med et mål for øye som avviker fra mange av lesernes interesser skulle slå inn over de store mediene på en slik måte, er kanskje overraskende - men det er ikke noe nytt. Jeg har tidligere påpekt at finansbransjen og de børsnoterte foretakene i USA bedriver juks og fanteri på en nesten barnslig måte, jf. denne korte artikkelen og denne artikkelen med lenker til en lengre artikkelserie. I børs og finans og det som amerikanerne kaller «big corporate» er løgn regelen, mens det å snakke sant er unntaket. At løgnen sniker seg inn på stadig flere områder, burde derfor ikke overraske, eller?

I mediene kan jeg lese at George Orwells klassiker «1984» har blitt en bestselger igjen. Og mediene vet hvorfor: Det hele skyldes Trump. For meg er denne historien fascinerende fordi jeg har hatt for vane å gi nettopp denne boken til nye medarbeidere lenge før noen forbandt Trump med politikk. Å kople Orwells fortelling til Trump - som om Trump startet løgnen - er å snu det hele på hodet, eller? Trump har i verste fall videreført en dårlig tradisjon, men det vet vi ikke skikkelig før om en stund hvis vi bruker prinsippet om å vurdere en person ut fra hva han gjør (i sin første uke som president har han imidlertid innfridd en del valgløfter som tilsynelatende var populære blant velgerne, naturligvis til sterk kritikk i mediene).

Det kan for nyere lesere kanskje virke som om jeg er mot Obama og for Trump, men det er ikke poenget å bedrive banal politisk retorikk i denne kanalen. Poenget mitt er primært å illustrere hva som skjer hvis du bruker samme innfallsvinkel i vurderingen av medias politiske dekning som når man vurderer finansanalytikeres dekning av kapitalmarkedene. Det er uklokt å alltid være «bullish» eller «bearish» i dekningen av utsiktene for markeder og økonomien. En bedre innfallsvinkel er å etterleve John Maynard Keynes' (1883-1946) råd: «When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?».

I denne spalten har jeg i flere år allerede påpekt at den amerikanske drømmen er død og at husholdningenes inntekter har stagnert de siste 45 årene. Med andre ord: The facts changed! Den amerikanske drømmen døde et sted på veien. Slikt har ikke mediene vært så interessert i å dekke; i stedet har de pyntet på sannheten som om de var betalt av en corporate-avdeling for å pynte bruden. Ifølge en fagartikkel, som omtales av Forskning.no, har dødeligheten i mange tiår «sunket blant alle samfunnsgrupper i USA - men etter tusenårsskiftet må noe ha hendt med en stor gruppe hvite middelaldrende amerikanere. En halv million flere mennesker i alderen 45-54 år var døde enn det skulle ha vært. Antallet tilsvarte nesten alle døde i aids-epidemien i USA. Dette var hvite amerikanere midt i livet». Likevel kritiseres Trumps innsettelsestale av media for å ha vært for dyster i tonen. Som om det ikke var mer enn nok å grave i for å forstå hvorfor Trump ble valgt i stedet for å fordømme mange folks politiske valg og rosemale virkeligheten?

Det har lenge vært klart at ikke alt står så bra til i hele USA. En del amerikanere kjenner dette på kroppen, både fysisk og psykisk. Er det ikke naturlig å føle med dem? Medias dekning har imidlertid vært selektiv og rosemalende underveis - og Obama portretteres som en populær president - stikk i strid med lett tilgjengelig statistikk.

Hvis europeiske medier går i samme fotspor som de amerikanske, kan mediene også på våre breddegrader vise seg å bli håndlangere for mer ekstreme politiske personligheter. Men her hjemme har vi lite å frykte, for her kårer journalistene seg selv til verdensmestere.

Fake news

De tradisjonelle mediene har nettopp lagt bak seg det kanskje verste året noensinne. Og så innføres begrepet «fake news».

Mediebildet går gjennom store endringer. Annonsørene foretrekker Google og Facebook fremfor den gamle papiravisen og de glansede magasinene. Når inntektsbildet endres betydelig så kjapt, er det ikke til å undres over at mange medier føler virkeligheten som truende.

Som om det ikke var nok at den gamle inntektsmodellen angripes, har de konvensjonelle mediene også mistet grepet om nyhetsrapporteringen. Det gjøres redaksjonelle feil som går fra ledelsesnivå til den enkelte journalists penn. Carl Sagan (1934-1996) sa at «ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis». Så la meg følge opp påstanden med to observasjoner fra fjoråret:

  1. Brexit
  2. Trumps triumf

Det var ingen av de tradisjonelle mediene som spådde brexit. Men brexit ble ikke bare et uventet utfall av en demokratisk folkeavstemning; det var også et høyst uønsket utfall i de tradisjonelle mediene. Og det er uønsket som er nøkkelordet her, for det må være lov til å bomme fra tid til annen.

Jeg skrev om dette temaet noen dager etter den britiske avstemningen om forholdet til EU, se denne lenken. I kjølvannet av brexit spådde Goldman Sachs og andre banker resesjon i Storbritannia. Men resesjonsspådommene har siden blitt trukket tilbake fordi dommedagsprofetiene ikke tålte møtet med virkeligheten.

Men det mest åpenbare eksemplet på medienes feilaktige rapportering kom under den amerikanske valgkampen. La meg trekke frem et par fascinerende sitater fra 2016.

«If you bother to read some of the serious analysis of Trump's support, you realize that it's a very fragile thing and highly unlikely to deliver what he needs in the crucial first phase of the primaries. By the time we get to March-April, it's all over. I'm really looking forward to it: Trump's humiliation. Bring it on», sa Harvard-professor Niall Ferguson i Davos i januar 2016. Fergusons skivebom kunne ha gitt ham taleforbud i mediene for all fremtid, men det er ikke slik det fungerer. Davos-sammenkomstene fortsetter som om ingenting har skjedd og Ferguson er fortsatt et populært intervjuobjekt i tradisjonelle medier.

Et enda mer facinerende sitat kommer fra Paul Krugman, vinneren av nobelprisen i økonomi i 2008. Dagen etter at Trump vant valget, skrev Krugman blant annet følgende i sin faste kommentarspalte i New York Times:

«It really does now look like President Donald J. Trump, and markets are plunging. When might we expect them to recover?

(...)

Still, I guess people want an answer: If the question is when markets will recover, a first-pass answer is never.

(...)

So we are very probably looking at a global recession, with no end in sight».

«Never» og «no end in sight». Sterke ord, ikke sant? Men fortsatt tas Krugman alvorlig og spalteplassen i NYT står ennå åpen for hans ivrige penn.

For øvrig trengs bare et enkelt nettsøk for å illustrere hvor ensidig medienes rapportering fra den amerikanske valgkampen var

Det fantes imidlertid nyhetskanaler og skribenter som heiet på både brexit og Trump. Men de tilhører ikke den konvensjonelle delen av mediebildet. Den 24. november slo Washington Post fast at slike medier i mange tilfeller må kategoriseres som «russisk propaganda». Her tas begrepet «fake news» i bruk og det vises til en liste med nettsteder som går Russlands ærend. Blant annet David Stockman og Paul Craig Roberts - begge kjent fra Reagans administrasjon - står oppført på listen over bloggere og skribenter som anklages for å jobbe for Russland; med andre ord anklages tidligere toppolitikere for landsforræderi. Også Ron Paul, en annen kjent amerikansk politiker, er med på listen. Wikileaks er ikke overraskende med på listen som er satt sammen av PropOrNot.

Jeg har verken kapasitet eller lyst til å gå alle de anklagde nettstedene i sømmene, men merker meg at de som står bak listen, er anonyme. Sånn sett virker det merkelig at Washington Post ga spalteplass til en anonym aktør som samtidig har et budskap som Washingtons Post har en egeninteresse i å få publisert. Det hører med til historien at Washington Post etter noen dager føyde til en kommentar («Editor's note») hvor de poengterer at de ikke kan gå god for PropOrNots liste over nettsteder som arbeider for russiske interesser. Sånn sett fungerer dette som nok et eksempel på spørsmålet om hva «fake news» egentlig er; er det tradisjonelle mediers økende innslag av dårlig journalistikk eller er det den sterkt voksende underskogen av uavhengige, myndighetskritiske nettsteder?

Jeg husker godt fra noen år tilbake at fremveksten av alternative medier og nettsteder ble beskrevet som en positiv ting. Men det var før brexit og Trump, det vil si før demokratiske prosesser gikk på tvers av det etablertes interesser. Nå har «fake news» blitt et så stort problem at myndighetene i Tyskland vil bøtelegge for å distribuere slike nyheter. Heldigvis er Facebook et velegnet instrument for slik overstyring av meningsdannelsen, noe de skal ha demonstrert i Kina. Det betyr kanskje at vi snart har kommet problemet med «fake news» til livs?

De tradisjonelle mediene har nettopp lagt bak seg et «annus horrobilis». Dermed innføres begrepet «fake news». I Tyskland har de allerede lagt planer for å få bukt med slike nyheter.

Overraskende positivt II

Det kommer mye positivt fra USA for tiden. Makrooverraskelsene fra amerikansk økonomi er de største på fem år.

For snart et halvt år siden skrev jeg at «[r]ekken med negative makrooverraskelser i USA er over» og stilte spørsmålet om skiftet kom «[a]kkurat når folk har mistet troen på økonomien?» Utviklingen den siste tiden gjør det relevant å ta opp tråden fra september igjen.

Den amerikanske økonomien hadde i fjor høst lagt bak seg mange kvartaler på rad med skuffende svake makrotall. Forventningene blant sjeføkonomene hadde i lang tid ligget for høyt til at virkeligheten klarte å innfri. En oppdatering av artikkelen fra september viser oss at makrotallene i USA har beveget seg i enda klarere positiv retning.


Figuren ovenfor viser mønstret i makrooverraskelser de siste fem årene (klikk her for stor versjon av figuren). En makrooverraskelse er definert som et avvik mellom det faktiske makrotallet og forventningen knyttet til det. Når det oppstår avvik mellom forventning og realitet, noteres en overraskelse som kan være enten positiv eller negativ. Hvis forventningene er uten farge, det vil si systematisk for høye eller for lave, vil man over tid forvente at det vil være like mange positive som negative makrooverraskelser. Figuren er et løpende, glidende snitt av makrooverraskelsene de siste seks månedene, hvor de nærmeste observasjonene teller mer enn de fjerneste. Det er Bloomberg som er kilden. Bloomberg har ingen åpenbar agenda i analysen av makrotall så jeg tror denne tallserien er av tilfredsstillende kvalitet. Jeg har fulgt slike makrooverraskelser i over ti år med interesse. Litt har jeg lært på veien. Blant annet at makrooverraskelsene svinger. Og svingningene er ikke helt tilfeldige. I september skrev jeg at «det er altfor sent å bli virkelig pessimistisk til de amerikanske vekstutsiktene».

Nå som makrooverraskelsene er på sitt høyeste siden 2012, er det interessant å notere seg at ledende indekser fra USA har snudd på et vis som etterlater liten tvil om at det sykliske konjunkturskiftet i den amerikanske økonomien er reell. Og det klare skiftet kan ikke tilskrives en «Trump-effekt» all den tid omslaget begynte lenge før valgresultatet forelå.

De positive makrooverraskelsene fra USA er de sterkeste på fem år. Omslaget i makrooverraskelser støttes av ledende indekser for den amerikanske økonomien som har gitt et entydig signal om et positivt syklisk konjunkturskift.

Making America Young Again

USAs infrastruktur har aldri vært eldre. Enorme investeringer står for døren hvis foreldelsen skal reverseres.

Alle som har vært i USA, har lagt merke til hvor gammeldags infrastrukturen i landet er. Det er som å komme til et museum. I alle fall når man benytter seg av offentlige tilbud.


Figuren ovenfor viser gjennomsnittlig alder på ulike former for infrastruktur i USA. Den amerikanske drømmen er for lengst død, noe jeg påpekte for over fire år siden, og figuren illustrerer at offentlig infrastruktur snart ligger på sotteseng. Forsvarets infrastruktur nærmer seg 50 år i snitt, mens offentlig infrastruktur for øvrig - som kraftforsyning, skoler, sykehus og veier - er 34 år gammel i snitt. Ellers viser figuren at privat infrastruktur har holdt seg yngre, men også her gjør samme trend seg gjeldende.

Ifølge American Society of Civil Engineers (ASCE) trenger USA 3600 milliarder dollar i investeringer innen 2020 for å vedlikeholde dagens infrastruktur. En foryngelseskur vil koste mye mer. Kanskje estimatene er overdrevne gitt kilden, ASCE, som har en egeninteresse i å bygge nytt. Uansett forteller figuren ovenfor oss at Donald Trumps løfter om å gjøre «America Great Again» vil gi historisk store investeringer i amerikansk økonomi hvis gjenoppbyggingen starter med å forynge infrastrukturen. Kritikerne er imidlertid skeptiske til Trumps evne til å få investeringsorienterte budsjetter gjennom kongressen, men de samme kritikerne trodde heller ikke at han ville komme gjennom republikanernes nominasjonkamp.

En foryngelse av amerikansk infrastruktur krever historisk store investeringer etter tiår med vanskjøtsel og forfall. En slik foryngelseskur virker helt usannsynlig gitt moderne politikeres manglende visjoner. De neste fire årene vil vise om Trump klarer å overraske nok en gang hvis han makter å gjøre USA yngre.

Trumpeklapp i markedet

Tiden etter presidentvalget i USA har gitt aksjemarkedet et unormalt kraftig løft. Stikk i strid med spådommene.

I mange sammenhenger brukes aksjemarkedet som dommer over utviklingen i økonomi og samfunn; stigende aksjemarkeder er positivt for samfunnet, mens fallende aksjemarkeder er negativt, hevdes det. Basert på denne enkle logikken er det interessant å se på utviklingen i amerikanske aksjer i kjølvannet av Donald Trumps overraskende valgtriumf.



I figuren ovenfor ses på utviklingen i amerikanske aksjer i de tre første ukene etter presidentvalget. Det har erfaringsvis vært omtrent hipp som happ om aksjer har steget i perioden rett etter presidentvalget. 2016 markerer imidlertid et brudd med normalen. Oppgangen i aksjemarkedet etter valget den 8. november har vært unormalt sterk; det er kun valget av Roosevelt, Hoover og Clinton som ble forbundet med en klart sterkere aksjeoppgang enn den man for tiden er vitne til.

Jeg er den første til å innrømme at tre ukers utvikling i aksjemarkedet kan være støy og at det ennå er for tidlig å trekke en konklusjon. Oppgangen i aksjemarkedet kommer imidlertid på toppen av det faktum at Trump sannsynligvis ble valgt fordi så mange amerikanere synes den økonomiske utviklingen har vært svak de siste årene, et poeng som ble tatt opp i forrige ukes bloggkommentar.

Mange avfeier Trumps valgseier på kategorisk vis. De kalde fakta tilsier imidlertid at han ble valgt fordi mange amerikanere føler den økonomiske utviklingen har vært svak. Og nå støtter aksjemarkedet dem som tror Trump vil bringe med seg sterkere økonomisk vekst. Stikk i strid med den virkelighetsbeskrivelsen hovedstrømmen i media og ekspertene formidler.

Taperne vant

To faktorer forklarer Donald Trumps suksess i det amerikanske presidentvalget. Trump vant delstatene med lavere inntekter og dårligere arbeidsmarked.

Sjelden har det kommet mer tullprat fra eksperter og det etablerte enn før, under og etter den amerikanske valgkampen i 2016. Trumps suksess har blitt avfeid som et resultat av hat, rasisme og anti-feminisme. Også russisk innblanding brukes som forklaring på Trump-seieren. Slik tåkelegging skygger for realitetene. Og realitetene forteller en historie om et folk som føler at inntektene stagnerer samtidig som utsiktene på arbeidsmarkedet er dystre.

Salil Mehta, en statistiker som er tilknyttet blant annet Columbia University, var tidlig ute med å advare mot å avskrive Trump i kampen om presidentembetet. Når Mehta har latt datamaskinen lete etter faktorer som forklarer utfallet av presidentvalget på delstatsnivå, kom han frem til et par faktorer som er like enkle som de er logiske. To faktorer forklarer utfallet i samtlige delstater, slik:

  1. Trump vant delstater hvor bruttonasjonalprodukt pr. innbygger er under 50.000 dollar.
  2. Trump vant delstater hvor bedringen i arbeidsmarkedet er relativt svak i forhold til valget for fire år siden.

Når vi i tillegg vet at amerikanske menn har hatt uendret reallønnsvekst de siste 45 årene, har det bare vært et spørsmål om tid før den enkeltes dårlige økonomiske kår ble et tema i den amerikanske valgkampen.

Under valgkampen i 1992 gjorde Bill Clinton-leiren slagordet «it's the economy, stupid» udødelig. Interessant nok maktet ikke kona å gjøre det samme slagordet relevant i 2016. Kanskje det skyldes at Bill kunne fokusere på økonomien i gjennomsnitt, mens Hillary måtte ha fokusert på den økonomiske tilstanden for den enkelte. Mye tyder på at Hillary forakter dem som kunne ha stemt på henne (hun kalte dem «de foraktelige», «the deplorables»), og dermed var hun ikke i stand til å se den enkelte for det gjennomsnittet som har betalt valgkampen hennes. Det er vanskelig å forstå statistikk når du er betalt for å ikke forstå den. Det er mange tiår siden det har vært større forskjell mellom gjennomsnittet og medianen.

Selv om Hillary Clinton forakter den jevne amerikaner, er det vanskelig å se hvor mangelen på empati blant eksperter for øvrig kommer fra. For over tre år siden publiserte den franske økonomen Thomas Piketty bestselgerboken «Kapitalen i det 21. århundret». Boken fikk kritikk fra etablert hold, men det er Pikettys fortjeneste at en del endelig fikk øynene opp for statistikk som viste økende ulikhet i vestlige samfunn. Med andre ord har ekspertene hatt god tid til å justere analysene sine for det faktum at gjennomsnittet er lite relevant hvis medianen ikke holder tritt med snittet. På denne bloggen har den interesserte leser i flere år allerede kunnet lese om de økende forskjellene i bl.a. USA. Kanskje fokuset har virket overdrevent av og til, men den amerikanske valgkampen i 2016 er en påminner om at det tar tid å bearbeide fakta hvis fakta ikke stemmer overens med ens verdensanskuelse.

Hillary Clinton kalte de mange taperne i den amerikanske økonomien for «de foraktelige». At hun ikke ble valgt til president, skyldes verken hat, rasisme eller anti-feminisme blant velgerne; det er å stille virkeligheten på hodet. Hadde hun foraktet den jevne amerikaner mindre, og i stedet hatt øyne for den enkeltes svekkede økonomi, kunne valgresultatet blitt annerledes.

Velfungerende prosesser

Dyktige beslutningstakere terper på prosess når utfallet ikke blir som ønsket. Dårligere beslutningstakere har til sammenlikning liten respekt for prosesser, men bruker mer tid på å forsøke endre det historiske utfallet - slik vi for tiden ser i det amerikanske presidentvalget.

I mange sammenhenger har vi ingen kontroll over utfallet. Alle som har tapt penger i kapitalmarkedet er smertelig klar over dette. Derfor fortsetter markedsaktører med liten respekt for prosess å tape penger; til sammenlikning gjør de som innfører prosess der hvor det før var beslutning etter innfallsmetoden det normalt skarpere. Hvis vi holder innsidehandlerne utenfor, innser de klokeste at utfallet ikke kan påvirkes og at det derfor gjelder å ta kontroll over prosessen som styrker beslutningsprosessen. Det samme gjelder for øvrig i andre sammenhenger hvor prestasjoner måles; en sprinter har ikke kontroll over hvor fort konkurrentene løper, så han må ta grep om sine egne prosesser som er med på å bringe ham litt kjappere i mål.

Det vestlige demokratiet ble skapt av folk vi i ettertid skylder en hel del. Jeg overraskes fortsatt over hvor mye visdom som ligger i de gamle grunnlovene og det tankegodset som preget det moderne demokratiets barndom; klarhet i tanken er definitivt ikke bare et moderne fenomen og jeg lurer tidvis på om folk har sluttet å tenke fordi de har så mye støy å fylle tankene med.

I kjølvannet av det amerikanske valget slår det meg hvor grunn folks innsikt i demokratiet egentlig er. Jeg har flere ganger støtt på påstanden om at det er urettferdig at Donald Trump vant valget all den tid Hillary Clinton fikk flere stemmer enn Trump.

«Så du mener at folk i Oslo skulle bestemt alt i Norge», spør jeg forsiktig. Det er vanskelig å si hva den påfølgende stillheten skyldes; om det skyldes at det er første gang de møter en som ikke håner valgutfallet i USA, eller om de virkelig ser poenget med valgkretser og mandtafordelig på fylker i Norge - og i andre land som USA. Demokratiet i Norge ville opphørt å eksistere i dagens form uten den fylkesbaserte utjevningen. I USA ville det ikke vært noen union om unionsfedrene for et par hundre år siden - og ikke minst i kjølvannet av borgerkrigen - hadde insistert på at det bare var antall stemmer som skulle bestemme utfallet i de føderale valgene.

Jeg har tidligere påpekt at Trump vant stater som utgjør nærmere 60 prosent av befolkningen i USA (han vant til sammenlikning 56 prosent av valgmennene). Hvis det er høyere valgdeltakelse i byene, gjenspeiler ikke antallet stemmer den politiske kuløren i hele landet. Ifølge en mer finkjemmet opptelling vant Trump valget i kommuner som utgjør nærmere 80 prosent av landarealet i USA; den amerikanske unionens økosystem er ikke blått (demokratisk) på kommunebasis, men rødt (republikansk). De eneste blå-blå statene (dvs. at valget ble vunnet på både stats- og likeveid kommuninivå) i USA er Vermont, Massachusetts og Connecticut; de øvrige er blå-røde og rød-røde. En slik opptelling illustrerer hvor splittet by og land er i USA. Havner du litt utenfor hovedveien - bokstavelig talt - treffer du flest Trump-tilhengere.

La oss si at en student i innføringskurset i statistikk hadde blitt stilt overfor følgende informasjon:

  1. I et valg fikk kandidat (a) 46,6 prosent av stemmene i landet, mens kandidat (b) fikk 48,0 prosent av stemmene (de øvrige stemmene gikk til uavhengige kandidater).
  2. Kandidat (a) vant valget i 31 av 52 tellende stater som utgjør 58 prosent av folketallet i landet med 300 millioner innbyggere.

Så blir studenten stilt overfor følgende drøftingsspørsmål:

  • Hvilken kandidat - (a) eller (b) - representerer den sanne folkeviljen (hvor «den sanne folkeviljen» er definert som hele befolkningens vilje og ikke bare den delen av befolkningen som deltok i valget)?

Strengt tatt er det ikke mulig å svare på spørsmålet hvis man antar ekstreme politiske avvik mellom dem som stemte og dem som ikke stemte. Men så lenge de fleste amerikanerne bor i de statene Trump vant, er det naturlig å anta at Trumps valgseier også gjenspeiler synet blant de fleste amerikanere, inkludert dem som ikke stemte. Resonnementet mitt er nøyaktig det samme prinsippet de fleste meningsmålinger baseres på; man lodder stemningen blant et lite antall representative personer for å forutsi hva en større populasjon mener (det var for øvrig nøyaktig dette CNN ikke gjorde da de loddet stemningen blant amerikanere som så de tre valgdebattene, noe jeg skrev om i denne bloggartikkelen). Årsaken til at folk ikke ser statistikken (dette er et godt eksempel, og der skriver forfatteren i VG at «amerikanere flest» var «oppgitt og sjokkert» over at Trump vant valget) i eksemplet fra den amerikanske valgkampen er fordi ens politiske holdning blender for klarsyn; man blander politikk og ønsketenkning med analyse samt projiserer eget syn over på dem man forsøker å analysere og forstå.

Grunnleggende innsikt i statistikk, statsvitenskap og historie gjør det normalt enkelt å kåre en vinner av et demokratisk valg som forløper uten dramatikk. Men i USA går kampen om valgseieren videre. I helgen slo Clinton seg sammen med en gruppe som ønsker en omtelling av stemmer i tre stater. Statistikeren Salil Mehta gir i kommentaren «Tapere som ikke vil tape» en eventuell omtelling liten sannsynlighet for å omstøte valgresultatet. Imidlertid er ikke sannsynligheten for omstøting av valgresultatet det sentrale. Poenget er at verdens ledende nasjon ikke klarer å holde seg til den masten som den demokratiske prosessen representerer; i stedet blir det ene valget etter det andre gjenstand for spekulasjoner og konspirasjoner. Hva sier det om den demokratiske institusjonens helse?

Før valgdagen hånet Clinton Trump for at han ikke svarte klart «ja» eller «nei» på spørsmålet om hvordan han ville forholde seg til valgresultatet; Trump ble med god grunn anklaget for å ikke ha respekt for den prosessen som et demokratisk valg er. Da valgresultatet forelå, gjør Clinton nøyaktig det hun anklaget Trump for bare noen uker tidligere; nemlig å ikke ha respekt for en demokratisk prosess som inntil denne helgen hadde forløpt uten dramatikk knyttet til selve valgdagen.

Et velfungerende demokrati kjennetegnes av velfungerende prosesser hvor utfallet respekteres. Det er bare bevis for omfattende valgjuks som kan rettferdiggjøre det å stille spørsmål til statistikken i valgresultatet slik det foreligger fra presidentvalget i USA i 2016. Det er så man fra observatørplass i Norge begynner å synes synd på den jevne amerikaner uansett utfall av kravet om omtelling.

hits