Taperne vant

To faktorer forklarer Donald Trumps suksess i det amerikanske presidentvalget. Trump vant delstatene med lavere inntekter og dårligere arbeidsmarked.

Sjelden har det kommet mer tullprat fra eksperter og det etablerte enn før, under og etter den amerikanske valgkampen i 2016. Trumps suksess har blitt avfeid som et resultat av hat, rasisme og anti-feminisme. Også russisk innblanding brukes som forklaring på Trump-seieren. Slik tåkelegging skygger for realitetene. Og realitetene forteller en historie om et folk som føler at inntektene stagnerer samtidig som utsiktene på arbeidsmarkedet er dystre.

Salil Mehta, en statistiker som er tilknyttet blant annet Columbia University, var tidlig ute med å advare mot å avskrive Trump i kampen om presidentembetet. Når Mehta har latt datamaskinen lete etter faktorer som forklarer utfallet av presidentvalget på delstatsnivå, kom han frem til et par faktorer som er like enkle som de er logiske. To faktorer forklarer utfallet i samtlige delstater, slik:

  1. Trump vant delstater hvor bruttonasjonalprodukt pr. innbygger er under 50.000 dollar.
  2. Trump vant delstater hvor bedringen i arbeidsmarkedet er relativt svak i forhold til valget for fire år siden.

Når vi i tillegg vet at amerikanske menn har hatt uendret reallønnsvekst de siste 45 årene, har det bare vært et spørsmål om tid før den enkeltes dårlige økonomiske kår ble et tema i den amerikanske valgkampen.

Under valgkampen i 1992 gjorde Bill Clinton-leiren slagordet «it's the economy, stupid» udødelig. Interessant nok maktet ikke kona å gjøre det samme slagordet relevant i 2016. Kanskje det skyldes at Bill kunne fokusere på økonomien i gjennomsnitt, mens Hillary måtte ha fokusert på den økonomiske tilstanden for den enkelte. Mye tyder på at Hillary forakter dem som kunne ha stemt på henne (hun kalte dem «de foraktelige», «the deplorables»), og dermed var hun ikke i stand til å se den enkelte for det gjennomsnittet som har betalt valgkampen hennes. Det er vanskelig å forstå statistikk når du er betalt for å ikke forstå den. Det er mange tiår siden det har vært større forskjell mellom gjennomsnittet og medianen.

Selv om Hillary Clinton forakter den jevne amerikaner, er det vanskelig å se hvor mangelen på empati blant eksperter for øvrig kommer fra. For over tre år siden publiserte den franske økonomen Thomas Piketty bestselgerboken «Kapitalen i det 21. århundret». Boken fikk kritikk fra etablert hold, men det er Pikettys fortjeneste at en del endelig fikk øynene opp for statistikk som viste økende ulikhet i vestlige samfunn. Med andre ord har ekspertene hatt god tid til å justere analysene sine for det faktum at gjennomsnittet er lite relevant hvis medianen ikke holder tritt med snittet. På denne bloggen har den interesserte leser i flere år allerede kunnet lese om de økende forskjellene i bl.a. USA. Kanskje fokuset har virket overdrevent av og til, men den amerikanske valgkampen i 2016 er en påminner om at det tar tid å bearbeide fakta hvis fakta ikke stemmer overens med ens verdensanskuelse.

Hillary Clinton kalte de mange taperne i den amerikanske økonomien for «de foraktelige». At hun ikke ble valgt til president, skyldes verken hat, rasisme eller anti-feminisme blant velgerne; det er å stille virkeligheten på hodet. Hadde hun foraktet den jevne amerikaner mindre, og i stedet hatt øyne for den enkeltes svekkede økonomi, kunne valgresultatet blitt annerledes.

Velfungerende prosesser

Dyktige beslutningstakere terper på prosess når utfallet ikke blir som ønsket. Dårligere beslutningstakere har til sammenlikning liten respekt for prosesser, men bruker mer tid på å forsøke endre det historiske utfallet - slik vi for tiden ser i det amerikanske presidentvalget.

I mange sammenhenger har vi ingen kontroll over utfallet. Alle som har tapt penger i kapitalmarkedet er smertelig klar over dette. Derfor fortsetter markedsaktører med liten respekt for prosess å tape penger; til sammenlikning gjør de som innfører prosess der hvor det før var beslutning etter innfallsmetoden det normalt skarpere. Hvis vi holder innsidehandlerne utenfor, innser de klokeste at utfallet ikke kan påvirkes og at det derfor gjelder å ta kontroll over prosessen som styrker beslutningsprosessen. Det samme gjelder for øvrig i andre sammenhenger hvor prestasjoner måles; en sprinter har ikke kontroll over hvor fort konkurrentene løper, så han må ta grep om sine egne prosesser som er med på å bringe ham litt kjappere i mål.

Det vestlige demokratiet ble skapt av folk vi i ettertid skylder en hel del. Jeg overraskes fortsatt over hvor mye visdom som ligger i de gamle grunnlovene og det tankegodset som preget det moderne demokratiets barndom; klarhet i tanken er definitivt ikke bare et moderne fenomen og jeg lurer tidvis på om folk har sluttet å tenke fordi de har så mye støy å fylle tankene med.

I kjølvannet av det amerikanske valget slår det meg hvor grunn folks innsikt i demokratiet egentlig er. Jeg har flere ganger støtt på påstanden om at det er urettferdig at Donald Trump vant valget all den tid Hillary Clinton fikk flere stemmer enn Trump.

«Så du mener at folk i Oslo skulle bestemt alt i Norge», spør jeg forsiktig. Det er vanskelig å si hva den påfølgende stillheten skyldes; om det skyldes at det er første gang de møter en som ikke håner valgutfallet i USA, eller om de virkelig ser poenget med valgkretser og mandtafordelig på fylker i Norge - og i andre land som USA. Demokratiet i Norge ville opphørt å eksistere i dagens form uten den fylkesbaserte utjevningen. I USA ville det ikke vært noen union om unionsfedrene for et par hundre år siden - og ikke minst i kjølvannet av borgerkrigen - hadde insistert på at det bare var antall stemmer som skulle bestemme utfallet i de føderale valgene.

Jeg har tidligere påpekt at Trump vant stater som utgjør nærmere 60 prosent av befolkningen i USA (han vant til sammenlikning 56 prosent av valgmennene). Hvis det er høyere valgdeltakelse i byene, gjenspeiler ikke antallet stemmer den politiske kuløren i hele landet. Ifølge en mer finkjemmet opptelling vant Trump valget i kommuner som utgjør nærmere 80 prosent av landarealet i USA; den amerikanske unionens økosystem er ikke blått (demokratisk) på kommunebasis, men rødt (republikansk). De eneste blå-blå statene (dvs. at valget ble vunnet på både stats- og likeveid kommuninivå) i USA er Vermont, Massachusetts og Connecticut; de øvrige er blå-røde og rød-røde. En slik opptelling illustrerer hvor splittet by og land er i USA. Havner du litt utenfor hovedveien - bokstavelig talt - treffer du flest Trump-tilhengere.

La oss si at en student i innføringskurset i statistikk hadde blitt stilt overfor følgende informasjon:

  1. I et valg fikk kandidat (a) 46,6 prosent av stemmene i landet, mens kandidat (b) fikk 48,0 prosent av stemmene (de øvrige stemmene gikk til uavhengige kandidater).
  2. Kandidat (a) vant valget i 31 av 52 tellende stater som utgjør 58 prosent av folketallet i landet med 300 millioner innbyggere.

Så blir studenten stilt overfor følgende drøftingsspørsmål:

  • Hvilken kandidat - (a) eller (b) - representerer den sanne folkeviljen (hvor «den sanne folkeviljen» er definert som hele befolkningens vilje og ikke bare den delen av befolkningen som deltok i valget)?

Strengt tatt er det ikke mulig å svare på spørsmålet hvis man antar ekstreme politiske avvik mellom dem som stemte og dem som ikke stemte. Men så lenge de fleste amerikanerne bor i de statene Trump vant, er det naturlig å anta at Trumps valgseier også gjenspeiler synet blant de fleste amerikanere, inkludert dem som ikke stemte. Resonnementet mitt er nøyaktig det samme prinsippet de fleste meningsmålinger baseres på; man lodder stemningen blant et lite antall representative personer for å forutsi hva en større populasjon mener (det var for øvrig nøyaktig dette CNN ikke gjorde da de loddet stemningen blant amerikanere som så de tre valgdebattene, noe jeg skrev om i denne bloggartikkelen). Årsaken til at folk ikke ser statistikken (dette er et godt eksempel, og der skriver forfatteren i VG at «amerikanere flest» var «oppgitt og sjokkert» over at Trump vant valget) i eksemplet fra den amerikanske valgkampen er fordi ens politiske holdning blender for klarsyn; man blander politikk og ønsketenkning med analyse samt projiserer eget syn over på dem man forsøker å analysere og forstå.

Grunnleggende innsikt i statistikk, statsvitenskap og historie gjør det normalt enkelt å kåre en vinner av et demokratisk valg som forløper uten dramatikk. Men i USA går kampen om valgseieren videre. I helgen slo Clinton seg sammen med en gruppe som ønsker en omtelling av stemmer i tre stater. Statistikeren Salil Mehta gir i kommentaren «Tapere som ikke vil tape» en eventuell omtelling liten sannsynlighet for å omstøte valgresultatet. Imidlertid er ikke sannsynligheten for omstøting av valgresultatet det sentrale. Poenget er at verdens ledende nasjon ikke klarer å holde seg til den masten som den demokratiske prosessen representerer; i stedet blir det ene valget etter det andre gjenstand for spekulasjoner og konspirasjoner. Hva sier det om den demokratiske institusjonens helse?

Før valgdagen hånet Clinton Trump for at han ikke svarte klart «ja» eller «nei» på spørsmålet om hvordan han ville forholde seg til valgresultatet; Trump ble med god grunn anklaget for å ikke ha respekt for den prosessen som et demokratisk valg er. Da valgresultatet forelå, gjør Clinton nøyaktig det hun anklaget Trump for bare noen uker tidligere; nemlig å ikke ha respekt for en demokratisk prosess som inntil denne helgen hadde forløpt uten dramatikk knyttet til selve valgdagen.

Et velfungerende demokrati kjennetegnes av velfungerende prosesser hvor utfallet respekteres. Det er bare bevis for omfattende valgjuks som kan rettferdiggjøre det å stille spørsmål til statistikken i valgresultatet slik det foreligger fra presidentvalget i USA i 2016. Det er så man fra observatørplass i Norge begynner å synes synd på den jevne amerikaner uansett utfall av kravet om omtelling.

Making in America

«Making America Great Again», sa Donald Trump og vant. Et slagord uten mening, sa taperne. Hvem har rett?

Donald Trumps slagord fra valgkampen har fått har medfart fra det etablerte. 370 økonomer - hvorav flere nobelprisvinnere i økonomi - undertegnet et opprop mot Trump. Men er Trump-slagordet så ille som mange eksperter vil ha det til?

For min del tenker jeg på et større forskningsprosjekt ved Massachusetts Institute of Technology når jeg hører slagordet fra den amerikanske valgkampen (hele rapporten fra forskningsprosjektet kan lastes ned her. Den anbefales til alle som er opptatt av industriell utvikling i Vesten). I 1980 gjennomførte MIT et forskningsprosjekt under navnet «Made in America». Over 30 år senere, i 2013, publiserte det anerkjente universitetet resultatene fra et nytt forskningsprosjekt; «Making in America». Hensikten med forskningsprosjektene var å forstå amerikansk industri, dens styrker og svakheter. Merk at dette er et tema jeg har tatt opp i denne bloggen ved flere tilfeller tidligere, som i artikkelen «Frihandelens velsignelse» for tre og et halvt år siden. Nå som Trump har satt temaet på dagsorden igjen - og fått kritikk fra det etablerte for slagordet sitt - er det betimelig å gå tilbake til MIT-prosjektet og hva forskningsprosjektet konkluderte med.

MIT-forskerne intervjuet 255 selskaper verden over, hvorav 178 i USA. Arbeidet er kort oppsummert i den nevnte rapporten om innovasjon og verdiskaping, samt i to fagbøker basert på forskningsarbeidet. Funnene og konklusjonene i arbeidet var såpass oppsiktsvekkende at jeg var sikker på at rapporten og de kommende bøkene ville tas inn i debatten om industriens fremtid i Vesten. Men jeg var for optimistisk; det var som om funnene fra MIT ikke nådde diskusjonen i hovedstrømmen blant økonomer og politikere.

I innledningen i rapporten skrev forskerne at det har vært relativt lite akademisk fokus på utsiktene for amerikansk industri, til tross for at svekkelsen av industrien i hjemlandet er et tema som mange vanlige folk bekymrer seg for. Konsensusoppfatningen blant fagøkonomene om de positive sidene ved handel og globalisering har vært så sterk at økonomer med et annet syn har kviet seg for å opponere mot de gamle handelsteoriene som ble utformet for 200 år siden - det vil si på en tid hvor verden og kapitalflyten var helt annerledes enn i dag; i en kunnskapsbasert verden er det ikke lenger bare geografi og klima som bestemmer komparative fortrinn, og kapitalen holder seg ikke «hjemme».

«På tvers av hele det industrielle landskapet er det nå gapende hull og brikker som mangler. Det er ikke bare det at fabrikker står tomme og faller fra hverandre; kritiske styrker og egenskaper ved den amerikanske industrien som tidligere hjalp til med å blåse liv i nye foretak, har forsvunnet. Økonomisk fremgang kan komme som et resultat av kreativ destruksjon, slik som Joseph Schumpeter hevdet. Vi trenger imidlertid å få brakt på det rene om de gjenværende ressursene i amerikansk industri er sterke nok til å skape og opprettholde fremtidig vekst», skrev MIT-forskerne i rapporten.

«De industriforetakene vi har besøkt, finner liten hjelp utover egne, interne ressurser når de forsøker å utvikle nye prosjekter. De er 'hjemme alene'», konkluderte MIT-forskerne. En rekke amerikanske foretak åpnet dørene sine for MIT-forskerne, men hos ett foretak møtte de bare stengte dører. Interessant nok gjorde forfatterne et poeng ut av dette da de skrev følgende:

«Because of Apple's spectacular success, we frequently refer to this model in our work. Apple did not agree to be interviewed for this project, and we have had no access to Apple other than to publicly-available information about the company».

Faste lesere av denne bloggen har etter hvert lært at ett av mine favorittsitater kommer fra Rose Friedman, kona til den mer kjente Milton (Rose var for øvrig en dyktig økonom selv):

«[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist's positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views.»

Det sitatet synes jeg oppsummerer kommentarene knyttet til den amerikanske valgkampen ganske godt. I stedet for å forsøke å forstå Trumps seier og hva mange folk assosierer med slagordet «making America great again», brukes all tid på å stigmatisere Trump-velgerne og latterliggjøre slagordet fra valgkampen. Slik jeg ser det, kunne man med fordel i stedet ha lest seg opp på MITs forskningsprosjekt fra 2013; da hadde man sett at det faglig sett er god grunn til å ønske seg et USA med en velfungerende industri igjen, i stedet for status quo som betyr en industri med store hull i det industrielle økosystemet.

Det er imidlertid ikke så vanskelig å se hvorfor økonomer flest og de 370 prominente økonomene ikke ønsker en debatt om Trump-slagordet og forskningsprosjektet ved MIT. Poenget er at Trump og MIT blåste liv i tanker som økonomene har forsøkt å slukke over flere tiår. Frihandel og globalisering som erstatning for nasjonalstatens interesser har lenge vært økonomers skjulte politiske agenda, en agenda som folk til slutt stemte mot under brexit og i den amerikanske valgkampen i 2016. I forsøket på å forstå brexit og Trump er nok dette en overforenkling, men jeg tror tankerekkene ovenfor kaster mer lys over virkeligheten enn teoriene om at brexit og Trump skyldes rasisme, anti-feminisme og andre stigmatiserende forklaringer.

«Made in America», sa MIT i 1980. Så sa MIT-forskerne «Making in America» i 2013, i en rapport hvor de påpekte av det industrielle landskapet i USA er fullt av gapende hull. Så kom Trump til slutt og sa «Making America Great Again», og vant presidentvalget i 2016.

Minner ikke det hele litt om det lille barnet som påpekte at keiseren var naken? Med Trump i rollen som det lille barnet og det etablerte ekspertveldet i rollen som keiseren?

Bom, bom og atter bom

Det har allerede vært et annus horribilis for økonomer, medier og den etablerte eliten. To skivebommer er imidlertid bare et symptom på noe mer alvorlig.

Verken brexit eller Donald Trump var ønsket av det etablerte ekspertveldet. Men folk ville det annerledes. 2016 har blitt et sanntidsstudium i propaganda og interessekamp.

Trumps seier i kampen om presidentembetet kom som en overraskelse på de aller fleste. Likevel burde det være mulig å se tegn til at dekningen av valgkampen var åpenbart skjev; ergo må sannsynligheten for Trump-seier ha vært høyere enn mediedekningen ga inntrykk av. For halvannen måned siden, i artikkelen «déjà vu», skrev jeg «[i]nteressant nok virker det som om folk i USA liker fyren mye, mye bedre enn ekspertene og kommentariatet gjør». I en annen bloggkommentar et par uker senere skrev jeg at «media har endelig meldt seg ut som formidlere av nøytrale fakta». Poenget mitt var et hvem som helst kunne ha reist kritiske spørsmål ved meningsmålinger hvor de aller fleste deltakerne viste seg å være demokrater; hvis du spør mest demokrater, er det åpenbart et spørreundersøkelsen vil gjenspeile Clinton-tilhengernes meninger. Så hvor vanskelig var det egentlig å se at sannsynligheten for en ny overraskelse à la brexit var høyere enn mange trodde?

At meningsmålingene bommet, kan åpenbart ha hatt noe med dårlige metoder å gjøre. Kanskje ingen tok seg bryet med å forbedre metodene så lenge undersøkelsene ga det svaret man ønsket? Imidlertid tror jeg meningsmålingene bommet også på grunn av en annen faktor, nemlig den tvangstrøyen som politisk korrekthet har blitt i moderne tid. Det er vel kjent i autoritære samfunn at folk har meninger privat som de ikke flagger offentlig. Det vil si at man forfalsker sine preferanser utad. Det er åpenbart at et slikt fenomen kan gi opphav til større sosiale omveltninger enn om ytringsfriheten også gjaldt dem man er uenig med. Min tolkning av det amerikanske presidentvalget er at vi har kommet såpass langt i gal retning at folk flest ikke våger å gi uttrykk for hva de mener; når representanten fra Gallup ringer, våger du ikke å fortelle at du vil stemme på Trump.

En del medier har påpekt at Clinton egentlig vant kampen om det amerikanske folkets stemmer. For det hersker ingen tvil om at Clinton fikk flere stemmer enn Trump. Men hvor relevant er dette poenget? Faktafinnere vil påpeke at dette har skjedd bare fire ganger tidligere. Sånn sett er vel Clinton den moralske vinner likevel?

Husk at dagens valgsystemer ble konstruert av tenkere som hadde vurdert slike forhold. Når Trump fikk 290 valgmenn, mens Clinton bare fikk 231, kan man stoppe opp litt og forsøke å forstå dette. Når jeg går gjennom valgresultatet stat for stat, finner jeg at de statene som Trump vant, har en befolkning på 185 millioner. Til sammenlikning har Clintons stater en befolkning på 136 millioner. Det gir prosentvise andeler på henholdsvis 58 og 42 prosent til Trump og Clinton. Når jeg teller opp statenes arealer, finner jeg samme mønster; Trumps stater utgjør 57 prosent av USAs samlede areal. Teller vi opp antallet kongressmenn det er i Trumps stater, finner vi at 57 prosent av kongressplassene tilhører Trump-statene. At Trump da får 56 prosent av valgmennene, er kanskje ikke så rart hvis man forsøker å forstå hvordan arkitektene bak et demokratisk system tenkte? For øvrig viser kartet over USA og velgeroppslutning at landet åpenbart er splittet, noe Clinton spilte på da hun kalte Trump-tilhengerne (jf. de røde statene i BBC-kartet over velgeroppslutning) for «de foraktelige» (egentlig «deplorables»).

En annen ting som slår meg - fra trygg observatørplass i Norge - er at vi nordmenn burde ha spesielt gode forutsetninger for å forstå Trump. Når norske medier har reist over til USA på jakt etter Trump-velgerne, har de - slik jeg oppfattet det - presentert Trump-velgerne som noen snålinger. Spørsmålet er hvorfor de norske mediene ikke tok turen til statene med flest norskamerikanere; det er jo rett som det er reportasjer derfra hvor det vises at butikkene har geitost i hyllene. En liten opptelling jeg foretok, viste at Trump-velgerne var i stort flertall i de fem statene med høyest andel amerikanere av norsk opprinnelse; i Nord-Dakota (33 prosent norskamerikanere), Minnesota (20 prosent), Sør-Dakota (17 prosent), Montana (12 prosent) og Wisconsin (10 prosent) gikk 56 prosent av stemmene til Trump og 38 prosent til Clinton. Snåle «deplorables»? Det er bare å se på norskamerikanere det.

At medier, økonomer og det etablerte ikke søker selvransakelse etter brexit og det amerikanske valget, er symptomatisk. Det indikerer at interessekampen som ble så synlig i 2016, sannsynligvis bare har så vidt startet. Tydeligvis tror mange fra det etablerte at den vil gå over bare man ignorerer den.

Slaver av antakelsene

Økonomer vil ha det til at de kan forutsi hvor økonomisk aktivitet vil finne sted og hvilke former denne aktiviteten vil anta. Kanskje de har et poeng, men ikke fordi de har rett.

For ikke så lenge siden kom jeg over Hotellings lov i en helt annen sammenheng. Harold Hotelling, en matematiker med interesse for økonomi, mente han kunne forutsi en del ting basert på tankesettet sitt.

Mange har kanskje hørt historien om iskremselgerne som over tid finner ut at de alle sammen må selge is fra midtpunktet på stranden. Når de søker inn mot midten, kommer de nærmest gjennomsnittskunden som foretrekker å gå kortest mulig til nærmeste iskremselger. Hvordan kunne Hotelling være sikker på at han hadde rett? Ved å utforme forutsetningene, kunne han også forutsi svaret.

Det bringer tankene over til den makten som økonomer har i dag. Hvor mange er det som ettergår økonomenes forutsetninger hver gang økonomene gir råd? Er det ikke rart at det er så lite fokus på forutsetningene hvis forutsetningene former svaret?

I en del tilfeller vil logikk à la den Hotelling sto for være artig som hjernegymnastikk og lek med tall. Men kan det ikke tenkes at en del av dagens samfunn har blitt sånn fordi samfunnet ble utformet i tråd med økonomenes råd, som igjen springer ut av forutsetningene de baserer modellene sine på? Med andre ord får økonomene rett i noen av sine spådommer om bl.a. næringsutvikling og industrialisering fordi folk følger rådene deres.

Siden Nobels minnepris i økonomi ble etablert av den svenske Riksbanken i 1968, har økonomenes innflytelse og sentralbankenes selvstendighet økt. Men er innflytelsen fortjent?

«[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist?s positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views», sa Rose Friedman - kona til den mer kjente Milton - i sin tid. Skal man tro Rose Friedman, er ikke økonomi så mye annet enn matematisk politikk - men politikken gjemmes bak et slør med antakelser.

Og det bringer oss til én av hovednyhetene fra uken som gikk, nemlig leserbrevet fra 370 økonomer - deriblant åtte vinnere av Riksbankens minnepris - som ble publisert i Wall Street Journal. De 370 «prominente» økonomene undertegnet et opprop mot Donald Trump, som står midt oppi sluttspurten av en valgkamp. Timingen av oppropet var neppe tilfeldig.

I valgkampen har Trump sagt at han er skeptisk til de lave rentene, og at de neppe er til det beste for nasjonen. Han har også sagt at han vil holde Federal Reserve under oppsyn, det vil si innskrenke sentralbankens selvstendighet. Han har også sagt mye annet, noe oppropet fra økonomene dokumenterer. For øvrig er Trump åpenbart ikke en person som imponeres så lett av eksperter.

Det er alltid farlig å begynne å diskutere politikk, for politikk har ingen fasitsvar - bare steile fronter og lange diskusjoner. Men har de 370 «prominente» økonomene virkelig et fasitsvar på Trumps politikk, eller må svares ses i lys av Rose Friedmans innsiktsfulle observasjon av anerkjente økonomer? Bedriver de 370 økonomene genuin folkeopplysning eller har de egentlig avslørt seg som politikere - i tråd med Rose Friedmans bemerkning? Tenk om vanlige politikere begynte å stille spørsmål ved økonomenes forutsetninger; da ville de samme økonomene ha måttet gi helt andre svar enn de hittil har gjort. Da er det bedre med politikere som er slaver av de skjulte antakelsene.

Når økonomer gir råd, er det lite fokus på antakelsene bak rådene. Hvis noen plutselig begynner å stille spørsmål ved antakelsene, vil vi få svaret på om økonomifaget egentlig er matematisk politikk eller en nøytral samfunnsvitenskap.

Gross defective product

I en kommentarartikkel fra Reuters argumenterer forfatteren for at bruttonasjonalproduktet er en misvisende tallstørrelse. Heldigvis trenger man ikke vente på løsningen av problemet; den finnes.

Fra tid til annen kommer artikler på trykk som etterlyser løsninger på problemer det allerede finnes løsninger for. Problemet er at løsningene holdes nede og ute av syne.

Paul Wallace, tidligere redaktør i The Economist, skrev for en ukes tid siden en artikkel med tittelen «The GDP is a grossly defective product. We need to kick it off its pedestal». Poenget hans er at alle følger med på et tall som ofte ikke gir mening. BNP-tallet blir tidvis revidert betydelig bakover i tid, det offentliggjøres bare hvert kvartal - og i en global verden er det ikke gitt at gårsdagens regnskapsmetoder gjenspeiler dagens virkelighet. Wallace har helt rett i beskrivelsene sine, men han er altså uvitende om at en løsning allerede foreligger.

Da NBER ble grunnlagt i 1920 var det et mål å skape system der hvor det ikke fantes orden i sysakene fra før av; for en økonomi som var på vei mot en lederrolle, var det et stort behov for bedre input til dem som skulle ta beslutninger på vegne av hele den sterkt voksende nasjonen. NBER skulle bli et av verktøyene for å forstå mer av sin egen økonomi. Ut av NBER-miljøet - godt hjulpet av depresjonen på 1930-tallet - kom det etter hvert verktøy som var egnet for å analysere den fortløpende økonomiske utviklingen med mer presisjon enn ved å se på det aggregerte BNP-tallet. I stedet for BNP (eller gross domestic product som amerikanerne sier) anbefalte NBER at man skulle se på et tverrsnitt av indikatorer som samles i en indeks. Indikatorene i indeksen representerer hver sin sektor av økonomien for å få breddeperspektivet. Disse indeksene kalles sammenfallende indekser (coincident index) og finnes i dag for over 20 nasjoner (ikke for Norge, som kanskje ikke kjenner til nybrottsarbeidet i NBER på 1920- og 1930-tallet). Fordi indeksene oppdateres månedlig og fanger opp informasjon fra hovedsektorene i økonomien, er de mer robuste enn BNP-dataserien. Ulempen med denne indeksen er at den ikke tallfestes i kroner og øre - slik BNP blir - men presenteres som en indeks uten relasjon til økonomiens størrelse. Sånn sett er en sammenfallende indeks en abstraksjon. Hvis du er interessert i om økonomien vokser mer enn før, eller om økonomien er i en resesjon eller ekspansjon, er det imidlertid mer hensiktsmessig å studere forløpet i en sammenfallende indeks enn BNP-tallet.

Sammenfallende indekser har eksistert i flere tiår; de ble formalisert allerede i 1937 av Wesley Clair Mitchell - grunnleggeren av NBER - og kollegaen Arthur Burns.

«During six weeks in late 1937, Wesley Mitchell, Arthur Burns, and their colleagues at the National Bureau of Economic Research developed a list of leading, coincident, and lagging indicators of economic activity in the United States as part of the NBER research program on business cycles. Since their development, these indicators, in particular the leading and coincident indexes constructed from these indicators, have played an important role in summarizing and forecasting the state of macro-economic activity», skriver Stock og Watson i NBERs Macroeconomic Annual fra 1989.

Med andre ord ligger alternativet til BNP der, i alle fall for analyseformål som har med konjunkturforløpet å gjøre. Det reiser et åpenbart spørsmål: Hvorfor visste ikke den tidligere The Economist-redaktøren dette? Han roper åpenbart på en løsning som allerede finnes.

Jeg tror svaret er komplekst, men min tolkning av historiens gang er at det kan ha med ego og makt å gjøre. Mitchell var den kanskje mest kjente av økonomene i USA på begynnelsen av 1920-tallet. Husk at dette var før økonomene ble A-kjendiser; det fantes ennå ingen nobelpris og slikt som kastet glans over hardtarbeidende økonomer den gang. Selv om få forsto økonomien bedre enn Mitchell, vokste det snart opp en ny generasjon med økonomer. Og jeg tror vi med dagens innsikt med rette kan si at de nye økonomene var ivrige etter å erstatte erfaring med modeller og skjønn med matematikk. Det er ingenting galt med modeller og matematikk, men det kan kanskje bli for mye av en god ting?

I kampen om makten i økonomifaget måtte Mithcell-Burns enkle, men robuste verktøy vike plassen for økonometriens klarhet. Klarhet er imidlertid ikke det samme som presisjon, noe BNP-debatten minner oss om. BNP kan uttrykkes i kroner og øre, men hva hjelper det hvis tallet må revideres flere ganger - og kanskje mange år tilbake i tid?

De nobelprisvinnende økonomenes modeller og klarhet kan ses i sammenheng med både det uføret verdensøkonomien er i (med enorm gjeldsbelastning og pengepolitiske eksperimenter uten historisk sidestykke) og det faktum at økonomene ikke har klart å få med seg at trendveksten har falt klart de siste 15 årene (jf. figuren i denne artikkelen som jeg skrev for to uker siden). Mens Mitchell sto for ydmykhet når han ble stilt overfor en kompleks økonomi, har de yngre arvtakerne hans fylt tomrommet etter ham og hans nærmeste medarbeidere med hovmod (et poeng jeg tok opp for to år siden i denne artikkelen). Robusthet måtte vike for presisjon, men presisjonen og overdreven tro på modeller kan ha ført til dagens fragile tilstand.

Merk at dette er min tolkning av historien. Til sammenlikning kjenner ikke den tidligere The Economist-redaktøren til denne versjonen av historien; han identifiserer et problem andre så for snart 100 år siden og han etterlyser løsninger som ble presentert for 80 år siden.

Definisjonen av kvasivitenskap er når man går i ring fra generasjon til generasjon. En tidligere redaktør i The Economist anbefaler mindre fokus på BNP som analyseverktøy, et problem det ble lagd en løsning for i 1937.

Valg, media og statistikk

Valget i USA slår såpeoperaene i underholdningspoeng. Og media har endelig meldt seg ut som formidlere av nøytrale fakta.

En undersøkelse i regi av The Center for Public Integrity viser at 96 prosent av amerikanske journalisters pengedonasjoner går til Hillary Clinton. Begge deler er kanskje overraskende; både at amerikanske journalister gir penger til politikere og at skjevheten er så sterk.

Så vidt meg bekjent står alle de store mediehusene på den ene kandidatens side. Og slik har det for så vidt alltid vært; media har alltid vært partipolitiske, men det nye er den åpenbare skjevheten.

I løpet av den siste måneden har det vært tre presidentdebatter. Rett etter debattslutt har CNN publisert en etterdebattmåling for å kåre vinner og taper av debatten. Disse gallupene fikk status som «sannhet» i det forstand at målingene ble sitert av mange andre medier.



Figuren ovenfor viser andelen demokrater som deltok i målingen, samt andelen gallupdeltakere som kåret Clinton som vinner. I denne oppstillingen er velgere som klassifiserer seg selv som uavhengige, holdt utenfor. Her er lenke til dataene bak tabellen. I hver etterdebattmåling deltok i overkant av 500 personer.

Når vi dykker ned under overflaten og graver litt - men ikke mye - i tallene, finner vi at andelen demokrater i gallupen forklarer andelen som mente at Clinton vant presidentdebattene. 57 prosent av deltakerne i de tre gallupene oppga at de er demokrater, og 58 prosent mente at Clinton vant debattene. Data fra hver enkelt etterdebattmåling er oppgitt i tabellen. Med andre ord kan det se ut til at man bare har fått bekreftet at partipolitisk tilhørighet forklarer gallupdeltakernes syn på presidentdebattene. Verken så mye mer eller mindre.

Det kan tenkes at det ligger mye sofistikert statistikk bak måten CNN har kommet frem til sitt valgpanel på, og at denne oppstillingen ikke yter CNN-gallupen rettferdighet. Men burde ikke CNN ha vært kloke nok til å ikke spørre mest demokrater i etterdebattmålingene  - gitt den øvrige, dokumenterte skjevheten i mediene hvis de var interessert i at ingen vil reise spørsmål ved integriteten deres?

Jeg har ikke sett at andre medier har gjort en tilsvarende øvelse som i tabellen ovenfor. Det er i seg selv pussig. Dette er observasjoner som er gjort fra sidelinjen, men som ikke var så vanskelig å få øye på hvis man bare var litt mer interessert i mediedekningen enn mannen i gata.

Dette er normalt en blogg om finans og økonomi, så du lurer kanskje på hva relevansen av denne gjennomgangen er? Vel, jeg tror at den som er spesielt interessert i økonomi og finans gjør klokt i å utvikle et filter for å ikke sluke informasjon helt ukritisk; verken fra selskaper, analytikere eller økonomer i privat og offentlig forvaltning. Det kan se ut som om informasjonen i mediene har vært spesielt skjev i 2016, jf. den overrraskende folkeavstemningen om brexit. Kanskje det vil bli jevnere på valgdagen enn bl.a. CNNs målinger antyder?

Amerikanske medier har aldri vært skjevere i dekningen av en presidentvalgkamp. Selv enkel statistikk fra tre debattgalluper reiser spørsmål ved ledende mediehus' integritet.

Hodet i sanden

Makroøkonomene har vært systematisk overoptimistiske de siste 15 årene. Intet tyder på at økonomene stikker hodet opp av sanden med det første eller at økonomien kommer tilbake til gammel form igjen.

Fra 2001 til i dag har makroøkonomenes vekstestimater ligget for høyt i 85 prosent av kvartalene, jf. figuren nedenfor.


Ifølge spørreundersøkelsen Survey of Professional Forecasters har kvartalsestimatene fra amerikanske makroøkonomer skuffet i forhold til virkeligheten i 84,5 prosent av kvartalene siden 2001. Dette kan ikke avfeies som uflaks, og makroøkonomene fortjener ingen honnør for å ha forsøkt å treffe med estimater på noe som er vanskelig å spå. Poenget er skjevheten i anslagene; hvis du kaster kron-og-mynt 60 ganger og får kron over 50 ganger, er det åpenbart noe galt med mynten. Makroøkonomene har hele tiden spådd et oppsving som ikke har kommet. Modellene deres er gale og ingenting tyder på at de beskjemmes av å bomme så skjevt; det er komfortabelt å sitte i samme båt som alle andre.

Men det finnes unntak. Noen makromiljøer er ikke helt som de andre. Economic Cycle Research (ECRI) er et eksempel på et avvikende miljø. ECRI bommer rett som det er de også, men ikke så skjevt som konvensjonelle økonomiske miljøer. I en nylig publisert fagartikkel heller ECRI kaldt vann i blodet på de øvrige, optimistiske økonomene som har hodet i sanden.

I avsnittet «Simple Math» peker ECRI på det faktum at veksten i økonomien kan oppsummeres som summen av produktivitetsvekst pluss vekst i arbeidsstyrken.



I figuren ovenfor illustreres veksten i produktivitet og i arbeidsstyrken. ECRIs poeng er at produktivitetsveksten har giret ned et par hakk. Samtidig er veksten i arbeidsstyrken lettere å forutsi; og heller ikke her er veksten stor i forhold til historikken. Legger du sammen to og to, får du fire; ECRI kommer til knappe én, all den tid veksten i både produktivitet og arbeidsstyrke har vært på omtrent en halv prosent hver de siste årene.

Mens veksten i arbeidsstyrken er lettere å forutsi og er en forholdsvis lite kontroversiell størrelse, stiller det seg annerledes med produktiviteten. Ifølge Stanley Fischer «er produktiviteten ekstremt vanskelig å forutsi». ECRI er enig i den påstanden. Men andre miljøer, fra Federal Reserve til det partipolitisk uavhengige U.S. Congressional Budget Office, anslår at produktivitetsveksten vil svinge opp til gamle nivåer igjen.

«For vår del mener vi den enkleste metoden er den beste, nemlig å anta at produktivitetsveksten de neste fem årene vil bli samme som i de fem foregående årene», skriver ECRI.



Når det gjelder kilden til den svake produktivitetsveksten, viser ECRI til fall i kapitalintensiteten i amerikansk økonomi, jf. figuren ovenfor. Figuren viser bidrag til produktivitetsvekst fra tre faktorer; multifaktorproduktivitet, kapitalintensitet og arbeidsmarkedet. Figuren gjør det blant annet klart at kapitalintensiteten har falt de siste årene. I samme periode, hvor kapitalintensiteten har falt, har sentralbankene ført en ekstremt ekspansiv pengepolitikk. For øvrig har også multifaktorproduktivitet falt.

Fallet i vekstpotensial og den stadig lavere veksten i USA er en utvikling som har pågått over lang tid. Med andre ord er den nevnte utviklingen strukturell. Sentralbanken i USA synes imidlertid å være av den oppfatning at det hele er syklisk og at pengepolitikken er et egnet verktøy for å komme tilbake til gammel form igjen. Dette er en god illustrasjon av hvor farlig det er å gi én faggruppe for stor makt i samfunnet, spesielt når denne faggruppens analyser bommer skjevt bl.a. fordi økonomene blander det strukturelle med det sykliske.

«Det er kun politiske tiltak som rettes mot utfordringer knyttet til demografi og produktivitet som har en mulighet til å lykkes», konkluderer ECRI. Med andre ord er det dømt til å mislykkes å forsøke å løse slike problemer med pengepolitikk.

Déjà vu?

Ekspertene tok feil i forkant av brexit. Nå står valget i USA for døren. Har ekspertene lært av sine feil?

Brexit kom ut av intet for ekspertene. Utfallet av folkeavstemningen i Storbritannia var like feil og beklagelig som den var uventet, ifølge ekspertene.

Mange lever nok i den tro at ekspertene er en gruppe mennesker som forsøker å forstå verden. Gjør de feil, vil de kalibrere seg inn og treffe nærmere målet neste gang, tror folk. Troen er nok mer basert på en romantisk forestilling av ekspertene enn av en nøktern vurdering av dem.

Den amerikanske valgkampen går for tiden på høyt turtall. I forrige uke var det TV-debatt mellom de to kandidatene; Hillary Clinton og Donald Trump. I etterkant av debatten var medias og ekspertenes konklusjon enstemmig: Clinton vant. Trump tapte. Noen mente sågar at Trump satte seg selv sjakk matt.

Bare kort tid etter at lysene i debattstudio var slukket, kom CNN med en gallup som slo fast at Clinton vant mot Trump med 62 mot 27 prosent av stemmene i rundspørringen. Med andre ord en overlegen seier til Clinton, hvis man hører på ekspertene, lytter til kommentariatet og CNN.

CNN-gallupen ble sitert i mange medier. Men når jeg slår opp beskrivelsen av metoden bak rundspørringen finner jeg ut bl.a. følgende:

  • 521 personer deltok i gallupen.
  • Av disse sa 26 prosent av deltakerne at de er republikanere, mens 41 prosent av deltakerne sa at de er demokrater.

Det høres ikke ut som et representativt utvalg, men med litt matematikk anslo CNN feilmarginen i gallupen til 4,5 prosentpoeng.

Samtidig begynte det å danne seg en konsensus i rundspørringer på medienes egne hjemmesider. Her deltok det millioner av nettbrukere. Disse millionene av nettbrukere utgjør nok ikke et representativt utvalg, men smak litt på tallene: 521 deltakere i CNNs gallup og millioner av deltakere i nettgallupene.



Tendensen i nettgallupene var klar umiddelbart etter debatten og her er en oppstilling basert på rundspørringer i tre store og to mindre amerikanske nettaviser. Mønstret er at alle gallupene på nett heller i favør av Trump, og dermed i Clintons disfavør. Nettundersøkelsene går altså helt på tvers av ekspertenes dom. Interessant nok har ikke disse nettgallupene blitt en sak, så vidt jeg vet. Mediene ignorerer sine egne nettgalluper. Kanskje de mistenker at russiske nettroll og roboter står bak den klare tendensen?

Poenget mitt er ikke å argumentere for at den ene kandidaten er bedre enn den andre eller at den ene parten vant TV-debatten med klar margin. Poenget mitt er at mediene bommet i dekningen av brexit, og at de åpenbart tar risikoen på å bomme igjen hvis de med sin dekning klarer å påvirke valget i den retningen de ønsker.

Hva tror jeg selv om utfallet av valgkampen i USA og valget i november? Vel, sittende presidentparti vinner som regel når det ikke er resesjon, derav uttrykket «it's the economy, stupid!». Aksjemarkedet ser greit ut og har unngått en stor korreksjon i år; også det peker i retning av at sittende presidentparti beholder presidentembetet. Økonomien og markedet taler for Clinton. Men statistikk er ingen garanti og noen ganger inntreffer utfall med tilsynelatende lav sannsynlighet.

Hvis Donald Trump vinner, vil det være en enda større overraskelse enn brexit. Interessant nok virker det som om folk i USA liker fyren mye, mye bedre enn ekspertene og kommentariatet gjør.

Persepsjon og virkeligheten

Tidvis er det du leser om og virkeligheten to forskjellige ting. To eksempler fra i år minner oss om persepsjonens makt.

Det første eksemplet dreier seg om Labour-leder Jeremy Corbyn, som ble forsøkt presset ut av partiet i kjølvannet av brexit. En rekke parlamentsmedlemmer trakk seg i tidligere i år i protest mot Corbyn, og mange regnet nok med at han ville bli presset til å trekke seg. Men i forrige uke ble Corbyn gjenvalgt som leder av Labour, blant mer enn en halv million Labour-medlemmer. Den omstridte lederen fikk 62 prosent av stemmene, mer enn han fikk året før. Også valgdeltakelsen i Labour var høyere i år enn i fjor.



 

Det andre eksemplet dreier seg om fienden i øst, Russland. Når man følger med i mediene, får man fort inntrykket av at russerne rasler med sablene på grensen til Norge. Det rapporteres blant annet om russiske krigsfly som provoserer. Men statistikk fra Forsvaret, gjengitt av NRK, forteller en mer nyansert historie.



Merk at tallene for 2016 er annualisert for å gjøre dem sammenliknbare med tidligere kalenderår (tall fra begynnelsen av august er dividert med 7/12). Jeg ser ingen stigende trend i disse tallene fra Forsvaret. Til sammenlikning var det 500-600 identifiseringer på midten av 1980-tallet.

Jeg synes disse to eksemplene er interessante fordi statistikken ikke støtter medienes rapportering:

(1) Jeremy Corbyn er en populær mann blant det store flertallet i sitt eget parti, og ikke upopulær som mediene ga inntrykk av.

(2) Russiske krigsfly er skumle fordi de kan bære atomvåpen og utløse store ødeleggelser, men Forsvarets statistikk viser at trenden i antall identifiseringer av russiske krigsfly har vært på vei ned de siste ti årene, og ikke opp - som man kan få inntrykk av i mediene.

«Comment is free, but facts are sacred», sa C.P. Scott (1846-1932), redaktør i og eier av the Guardian. Er det mulig å over tid selge noe som er «free»?

Jeg tror det store skiftet i media, hvor det snart ikke finnes en publikasjon lenger som tjener penger, også må ses i sammenheng med skjev dekning av virkeligheten; folk er ikke dumme, og de vil ikke betale for noe som åpenbart gir et skjevt bilde av virkeligheten.

Også en annen forklaring er plausibel. Mediene ser seg kanskje tjent med å skrive for det etablerte fordi de ser at de nå er avhengige av det etablerte i form av støtte (annonser, skatt, intervjuobjekter, direkte pressestøtte osv.)?

Jeg har tidligere påpekt at sjeføkonomene har gitt opp å fungere som analytikere og i stedet gått over i rollen som sjefpolitikere. Påstanden provoserte naturligvis enkelte, men jeg tror mange unngikk å få med seg det som var poenget mitt (et poeng som kanskje ikke fremgikk krystallklart av artikkelen min). Poenget mitt er at det eksempelvis er helt umulig å være for brexit eller for Trumps handelspolitikk som skoleøkonom. Ifølge læreboken er frihandel en vinn-vinn-situasjon, og derfor var brexit galt og Trump står for en dårlig politikk. Mer er det egentlig ikke å si om den saken, for hvem vil vel opponere mot etablert, elementær økonomisk teori?

Vi liker å tro at vi i Vesten har et åpent sinn. Og mange ser på pressen som en garanti for at sannheten kommer frem og at meningsutvekslingen skjer fritt nok til å tukte gjengrodde holdninger og meninger. I realiteten er det vanskelig å tenke nytt hvis tankene skal være i henhold til akseptert økonomisk teori, en teori som stadig flere i Vesten føler ikke står på deres side. Og mediene går i flokk; selv om omtrent halvparten av de stemmeberettigede sier de kan tenke seg å stemme på Trump, er det ikke et eneste av de store mediehusene som støtter ham.

Når politikerne ønsker seg et nytt folk og mediene ønsker seg nye lesere, lyttere og seere, har vi kommet i en fascinerende situasjon. Er vi der i dag?

hits