Persepsjon og virkeligheten

Tidvis er det du leser om og virkeligheten to forskjellige ting. To eksempler fra i år minner oss om persepsjonens makt.

Det første eksemplet dreier seg om Labour-leder Jeremy Corburn, som ble forsøkt presset ut av partiet i kjølvannet av brexit. En rekke parlamentsmedlemmer trakk seg i tidligere i år i protest mot Corburn, og mange regnet nok med at han ville bli presset til å trekke seg. Men i forrige uke ble Corburn gjenvalgt som leder av Labour, blant mer enn en halv million Labour-medlemmer. Den omstridte lederen fikk 62 prosent av stemmene, mer enn han fikk året før. Også valgdeltakelsen i Labour var høyere i år enn i fjor.



 

Det andre eksemplet dreier seg om fienden i øst, Russland. Når man følger med i mediene, får man fort inntrykket av at russerne rasler med sablene på grensen til Norge. Det rapporteres blant annet om russiske krigsfly som provoserer. Men statistikk fra Forsvaret, gjengitt av NRK, forteller en mer nyansert historie.



Merk at tallene for 2016 er annualisert for å gjøre dem sammenliknbare med tidligere kalenderår (tall fra begynnelsen av august er dividert med 7/12). Jeg ser ingen stigende trend i disse tallene fra Forsvaret. Til sammenlikning var det 500-600 identifiseringer på midten av 1980-tallet.

Jeg synes disse to eksemplene er interessante fordi statistikken ikke støtter medienes rapportering:

(1) Jeremy Corburn er en populær mann blant det store flertallet i sitt eget parti, og ikke upopulær som mediene ga inntrykk av.

(2) Russiske krigsfly er skumle fordi de kan bære atomvåpen og utløse store ødeleggelser, men Forsvarets statistikk viser at trenden i antall identifiseringer av russiske krigsfly har vært på vei ned de siste ti årene, og ikke opp - som man kan få inntrykk av i mediene.

«Comment is free, but facts are sacred», sa C.P. Scott (1846-1932), redaktør i og eier av the Guardian. Er det mulig å over tid selge noe som er «free»?

Jeg tror det store skiftet i media, hvor det snart ikke finnes en publikasjon lenger som tjener penger, også må ses i sammenheng med skjev dekning av virkeligheten; folk er ikke dumme, og de vil ikke betale for noe som åpenbart gir et skjevt bilde av virkeligheten.

Også en annen forklaring er plausibel. Mediene ser seg kanskje tjent med å skrive for det etablerte fordi de ser at de nå er avhengige av det etablerte i form av støtte (annonser, skatt, intervjuobjekter, direkte pressestøtte osv.)?

Jeg har tidligere påpekt at sjeføkonomene har gitt opp å fungere som analytikere og i stedet gått over i rollen som sjefpolitikere. Påstanden provoserte naturligvis enkelte, men jeg tror mange unngikk å få med seg det som var poenget mitt (et poeng som kanskje ikke fremgikk krystallklart av artikkelen min). Poenget mitt er at det eksempelvis er helt umulig å være for brexit eller for Trumps handelspolitikk som skoleøkonom. Ifølge læreboken er frihandel en vinn-vinn-situasjon, og derfor var brexit galt og Trump står for en dårlig politikk. Mer er det egentlig ikke å si om den saken, for hvem vil vel opponere mot etablert, elementær økonomisk teori?

Vi liker å tro at vi i Vesten har et åpent sinn. Og mange ser på pressen som en garanti for at sannheten kommer frem og at meningsutvekslingen skjer fritt nok til å tukte gjengrodde holdninger og meninger. I realiteten er det vanskelig å tenke nytt hvis tankene skal være i henhold til akseptert økonomisk teori, en teori som stadig flere i Vesten føler ikke står på deres side. Og mediene går i flokk; selv om omtrent halvparten av de stemmeberettigede sier de kan tenke seg å stemme på Trump, er det ikke et eneste av de store mediehusene som støtter ham.

Når politikerne ønsker seg et nytt folk og mediene ønsker seg nye lesere, lyttere og seere, har vi kommet i en fascinerende situasjon. Er vi der i dag?

Matematikken i økonomifaget

Økonomi og finans har blitt et matematisk fag. Men spørsmålet er om akademikerne bruker matematikken på riktig måte.

Kritikken mot økonomifaget har vært et gjennomgangstema siden jeg startet denne bloggen for snart ti år siden.  I min første bloggartikkel fra oktober 2006 skrev jeg om «Myter og overtro i aksjemarkedet». Senere har økonomi- og finansfagets utilstrekkelighet vært en gjenganger i denne spalten.

Nylig kom jeg over en artikkel skrevet av Marcos López de Prado, en akademiker og praktiker. Han sitter i redaksjonskomitéen i bl.a. Journal of Portfolio Management, et fagtidsskrift rettet mot praktikere. Av akademisk ballast har han to doktorgrader. I det daglige jobber han i et hedgefond.

Til tross for den åpenbare egeninteressen i å belyse forhold som får sin arbeidsgiver, det nevnte hedgefondet, i et godt lys, er det flere forhold i kritikken mot økonomifaget som jeg deler.

«Universitetsprogrammene er utformet av karriereakademikere med liten eller ingen erfaring fra virkeligheten (...) Dette leder til at studenter undervises for å lykkes i akademia, og ikke i det virkelige liv. Hvis finansinstituttene på universitetene bryr seg om studentene sine, må de slippe frem forskere som forstår hva som trengs for å lykkes i den virkelige verden», skriver de Prado i en nylig publisert fagartikkel.

hjemmesiden sin går de Prado enda klarere ut mot finans- og økonomifaget. Her skriver han at «masterstudenter fra eliteuniversitetene er dårlig forberedt for å bidra på en meningsfylt måte til investeringsbransjen (...) For å si det rett ut; studenter betaler hundretusener av dollar for å lære seg verktøy som ikke fungerer i praksis. Og enda verre; de vil kaste bort verdifulle år på å forsøke å få de feilslåtte modellene til å virke».

De Prado peker på at mange som virkelig lykkes i finans, har bakgrunn fra rene matematiske disipliner; de har aldri åpnet en lærebok i finans eller økonomi. I den tidligere nevnte fagartikkelen hevder han at «ideologer blir dårlige investorer».

Forrige uke hevdet jeg at sjeføkonomer har gitt opp å analysere økonomien. I stedet har de blitt sjefpolitikere som direkte og indirekte jobber for å få valgt sin favoritt som president i USA. Ikke alle økonomer liker påstanden min (de mener det er faglige grunner for å fremstille den ene kandidaten i et mer positivt lys), selv om det er helt åpenbart at økonomer fra eliteuniversitetene skyr den ene kandidaten, mens de samler seg rundt den andre, jf. eksempelvis denne artikkelen. For øvrig er det ingen grunn til å bli overrasket over at økonomer primært er ideologer.

«[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economist's positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views», sa Rose Friedman (1910-2009), kona til Milton Friedman, i sin tid.

Advarslene mot dagens finans- og økonomifag har vært der hele tiden. For 100 år siden påpekte grunnleggeren av National Bureau of Economic Research (NBER) at prisendringer i finansmarkedet ikke tilfredsstiller antakelsene som implisitt ligger i standard statistiske verktøy. Omtrent 50 år senere slo Granger og Newbold («Forecasting Economic Time Series») fast at man ikke kan bruke standard statistiske verktøy for å forstå sykliske skift i økonomien. Med andre ord har det lenge blitt advart mot metodebruken i både analysen av tidsserier i finans og av tidsserier i økonomi. Likevel er ingenting gjort.

Alle burde være i stand til å se hvor naken keiseren av økonomi- og finansfaget var da den såkalte Nobel-prisen i økonomi ble gitt til en psykolog, Daniel Kahneman, i 2002. Kahneman har uttalt at han aldri har lest en lærebok i økonomi. Mange ser ikke helt det ulogiske i denne tildelingen; det er som om Nobel-prisen i medisin skulle gå til en utøver av alternativ medisin.

De Prados kritikk av økonomi- og finansfaget kan være mer konkret enn den kritikken som Mitchell og Granger-Newbold anførte for 50-100 år siden; de Prado har nå regnekraft og empiri å lene seg på, noe tidligere økonomer ikke hadde i like stor grad. De Prado vil ikke ha bort matematikken i økonomifaget. Men han vil fa færre antakelser, som i realiteten koker ned til å være ideologi. I stedet snakker han om en matematikk som tar i bruk superdatamaskiner, både eksisterende og slike som kanskje kommer (kvantemekanikk). Han mener økonometriens lineære sammenhenger og modeller som hviler på teori hvis fundament er ideologi - hvis man lytter til Friedmans ord - kommer til kort mot selvlærende datamaskiner som går agnostisk til verks i møtet med de empiriske dataene.

Hvorfor ta opp dette temaet enda en gang? Er det ikke uttømt? For det første vekker temaet fremdeles sterke følelser blant en del økonomer; kritikken mot økonomifaget er fortsatt en kamp mot det etablerte og salonfähige. I tillegg kommer at det nå er åtte år siden Lehman Brothers kollapset, en kollaps som i ettertid minner oss om finanskrisen og de tiltakene som eliteøkonomene initierte den gang. Det tankevekkende er at pengepolitikken er enda løsere i 2016 enn den var i 2008. Eliteøkonomene tok i bruk sterke medisiner den gang, og eneste forskjellen mellom 2008 og 2016 er at pasienten får sterkere doser medisin i dag enn den gang. Har medisinen fungert? Sånn sett er det ikke pussig at økonomer og finansinstitusjoner forsøker å påvirke valgkampen i USA. For mens den ene kandidaten lover status quo, er det mer usikkert hva den andre, mer uberegnelige kandidaten vil føre med seg av endringer. Tenk om lederen av verdens største økonomi skulle komme til samme konklusjon som de Prado, Granger-Newbold, Mithcell og mange andre? Mye står på spill når den ene presidentkandidaten har gått så hardt ut mot eliteøkonomiene i Federal Reserve.

Kritikken mot det moderne økonomi- og finansfaget har pågått i lang tid. Likevel skjer ingenting med økonomifaget. Kan det være at ingen reformasjon av økonomifaget kan skje fordi faget er en garanti for status quo i en verden som trenger omstilling?

Sjeføkonomer blir sjefpolitikere

Sjeføkonomene har bommet systematisk på veksten de siste 15 årene. Da er det kanskje ikke så rart at de endelig kaster analysene over bord og blir regelrette politikere.

Jeg har tidligere påpekt at sjeføkonomene i USA har hatt for høye vekstestimater i 85 prosent av tiden siden 2001 (jf. denne figuren). At sjeføkonomene har en spesielt skjev terning, som helst vil vise et positivt utfall, er kanskje noe man må regne med når folk har incentiver til å være positive.

Det siste året har vi imidlertid fått flere hint om at økonomene i de store finansinstitusjonene ikke bare driver med analyse; de inntar også klare politiske standpunkt og opptrer som brikker i spillet om meningsdannelsen i det moderne samfunnet.

Det første eksemplet på at sjeføkonomene er mest politikere for spesielle interesser, kom i kjølvannet av brexit. Jeg har tidligere skrevet om bl.a. The Economist, som karakteriserte folkeavstemningen som anarki. Utover slike karakteristikker kom sjeføkonomene med spådommer om resesjon i Storbritannia, «brecession», som følge av brexit. Nå skriver f.eks. Business Insider at sjeføkonomene må innrømme at de tok feil; resesjonsspådommene slo ikke til. Med andre ord har vi med økonomer å gjøre som stadig er for positive til veksten generelt, men når de konfronteres med en folkeavstemning hvis utfall de misliker, blir de plutselig mer pessimistiske enn de har vært på lang tid.

Dette er imidlertid mer subtile eksempler på at økonomer i ledende tidsskrifter og sjeføkonomer lar sine politiske holdninger komme foran analysejobben. Et klarere eksempel på at sjeføkonomer tar på seg politikerrollen, fikk vi nylig her hjemme, da Nordea gikk ut med støtte til Clinton og kritikk av Trump.

Ifølge Nordea vil en Trump-seier gi negative ringvirkninger ikke bare i USA, men i resten av verden, skriver E24. Hvis det bare hadde vært så enkelt at man kunne regne seg frem til hvilken politikk som ga best resultat, burde man kanskje overlatt hele styringen til sjeføkonomene?

Alle lengst går imidlertid Goldman Sachs, som i forrige uke forbød sine ansatte å donere penger til Trump. Samme forbud mot pengestøtte gjelder imidlertid ikke Clinton.

Det man tidligere hadde en vag fornemmelse av, har i løpet av kort tid blitt stadig synligere. Sjeføkonomer har for lengst sluttet å analysere økonomien. I stedet jobber de for politiske utfall som er i deres egen interesse.

Overraskende positivt

Rekken med negative makrooverraskelser i USA er over. Akkurat når folk har mistet troen på økonomien?

Etter seks kvartaler på rad med negative makrooverraskelser har tredje kvartal i år startet positivt. Hva betyr det?

En makrooverraskelse er definert som et avvik mellom det faktiske makrotallet og forventningen knyttet til det. Når det oppstår avvik mellom forventning og realitet, noteres en overraskelse som kan være enten positiv eller negativ. Hvis forventningene er uten farge, det vil si systematisk for høye eller for lave, vil man over tid forvente at det vil være like mange positive som negative makrooverraskelser.

Jeg har fulgt slike makrooverraskelser i over ti år med interesse. Litt har jeg lært på veien. Blant annet at makrooverraskelsene svinger. Og svingningene er ikke helt tilfeldige.



I figuren ovenfor (klikk her for en større versjon) ser du mønstret i makrooverraskelser i USA fra 2000 til i dag. Det er Bloomberg som er kilden. Bloomberg har ingen åpenbar agenda i analysen av makrotall så jeg tror denne tallserien er av tilfredsstillende kvalitet.

I snitt har linjeverdien (jf. hvit linje) vært null (-0,015) de siste 16 årene. Det gir inntrykk av at overraskelsene følger et tilfeldig mønster, slik man forventer gitt at makroestimatene er uten farge, eller bias som det ofte kalles. Men jeg har en annen hypotese som kan gi interessant innsikt. Poenget mitt er at forventningene blant makroøkonomer tilsvarer gårsdagens tilstand; de bruker gårsdagens vær for å spå været i morgen. Hvis en meteorolog hadde brukt samme metode, ville du sett at væroverraskelsene fulgte kalendermønstret. Og over tid ville væroverraskelsene summeres opp til omtrent null.

Hvis sjeføkonomene ganske enkelt bruker gårsdagens makrotall og vekst (vær) for å spå morgendagens makrotall og vekst (vær), vil makrooveraskelsene gi en verdifull indikasjon på vekstretningen i økonomien. De siste seks kvartalene har makrooverraskelsene vært mest negative. Og sommeren 2015 var de sjeldent negative. Det er ikke ofte (de siste 16 årene) man har opplevd en like lang og kraftig bølge med negative makrooverraskelser. Den lange perioden med negative makrooverraskelser er en indikasjon på at vi har lagt bak oss en periode med et negativt momentum i den økonomiske veksten i USA. Merk forløpet i den røde linjen, som er et glidende årssnitt av makrooverraskelsene; det har aldri vært lavere enn i 2016.

I sommer snudde makrooverraskelsene til det positive for første gang på halvannet år. Det kan bety at momentum i økonomien har snudd til det positive. Etter flere kvartaler på rad med mange og kraftige negative overraskelser er det en del som vil være skeptisk til et slikt skift.

Makrotallene i USA har så vidt begynt å overraske positivt igjen etter seks kvartaler med makroskuffelser. Det betyr at det er altfor sent å bli virkelig pessimistisk til de amerikanske vekstutsiktene.

Ut av fengselet

Amerikanske myndigheter faser ut private, føderale fengsler. Dermed løslates også forbudte tanker.

Etter kommunismens fall har en uhindret versjon av kapitalismen fått regjere. Mens kapitalismen tidligere ble utfordret av konkurrerende tankesett - som åpenbart hadde liten suksess å vise til på egen kjøl - markerte begynnelsen av 1990-tallet et skifte i retning av et tankemessig monopol for den moderne versjonen av kapitalismen. Kommunismens og sosialismens viktigste funksjon kan i ettertid kanskje sies å ha vært at filosofiene og styresettene virket som korrigerende faktorer for kapitalismen? Når de korrigerende tankesettene døde ut på 1990-tallet, sto en form for uhindret kapitalisme igjen som det eneste alternativet.

I mange sirkler er det tabu å påpeke at kanskje ikke alt bør privatiseres. Å hevde at det finnes områder i samfunnet som bør forbli offentlige, har i økende grad blitt oppfattet som kjetteri. Det har virket som om det aller meste av samfunnets funksjoner har gått i retning av privatisering. Uten de helt store protestene.

Når det offentlige USA snur i synet på fengselspolitikken, og har bestemt seg for å fase ut private, føderale fengsler, er det verdt å reflektere over beveggrunnene. Ifølge en artikkel i The Economist beskrives de private fenglsene som «problematiske» av myndighetene. De hevdes å være dårligere enn offentlige fengsler; bl.a. mangler en del tjenester som har med tilbakeføring til det sivile samfunnet å gjøre, som eksempelvis utdanning og arbeidstrening. Trygghet og sikkerhet er heller ikke like godt ivaretatt i private fengsler, ifølge amerikanske myndigheter.

Det burde i utgangspunktet være mulig å avfeie disse manglene som utfordringer det burde være enkelt å gjøre noe med. Men kan det ikke like godt tenkes at amerikanske myndigheter har erfart at privatiseringsmotstandere har hatt litt rett - i alle fall når dert gjelder et område som har med det offentliges frihetsberøvelse å gjøre? Kan det tenkes at amerikanske myndigheter har lagt det dogmatiske til side og latt erfaringene tale for seg selv?

Tilhengerne av vår tids uhindrede form for kapitalisme har ikke hatt et helt godt 2016. Brexit viste oss at folkemening og eliten er på kollisjonskurs i saker som har med frihandel og globalisering å gjøre. Fremveksten av politikere som Donald Trump (som for øvrig er tilhenger av private fengsler) er kanskje en annen påminner om at vår tids politisk korrekte glansbilde falmer og kansje slår noen sprekker her og der? Slikt skremmer naturligvis dogmatikerne, som har vendt seg til de siste tiårenes tankemessige ensretting. Optimisten vil kanskje øyne muligheten for at uvante tanker slippes fri igjen?

Når amerikanske myndigheter setter en strek for private fengsler, slipper de også ut tanker som har vært forbudt de to, tre siste tiårene. Tanken om at kapitalismens funksjoner har begrensninger og at noen deler av samfunnet bør forbli på offentlig hånd.

Farvel til 17. mai

17. mai 1814 og 1905 er datoer som er i ferd med å gå i glemmeboken. Nasjonal selvråderett er avleggs.

For to og et halvt år siden skrev jeg en kommentar om 17. mai. Det fremgikk kanskje ikke så klart hvorfor artikkelen kom i stand den gang. Jeg har lenge hatt en følelse av at 17. mai og verdiene som feires på denne dagen etter hvert har blitt innholdsløse eller har gått i glemmeboken. I sommer har vi fått mange eksempler på at det nasjonale er passé ifølge dem som forvalter den politiske korrekte meningsdannelsen.

Først kom brexit. Tidsskriftet The Economist omtalte folkets vilje som anarki på forsiden av bladet. Det er sterk kost; folkemeningen, når den kommer til uttrykk gjennom en folkeavstemning, sammenliknes med anarki. Senere har samme tidsskrift omtalt folkemeningen som den alvorligste trusselen siden kommunismen. Og World Economic Forum reiser spørsmålet om ikke leserkommentarer på nettet er vår tids største trussel mot demokratiet.

Et annet og klarere eksempel på det antifolkelige sentimentet ble gitt av forbundspresidenten i Tyskland, Joachim Gauck. Han sa at «eliten er ikke problemet, nå er det befolkningen som er problemet».

Det EU, The Economist og World Economic Forum og deres like frykter, er at status quo endres. Status quo kalles ofte den «frie verden», hvor bl.a. frihandel står sterkt. Ifølge teorien står samfunnet overfor en vinn-vinn-situasjon med frihandel, men teorien har som kjent ikke hjulpet menn i USA som har hatt null i lønnsvekst de siste 45 årene - på samme tid hvor foretakenes profitt har fortsatt å vokse. EU, The Economist, World Economic Forum m.fl. hevder at de har teorien og logikken på sin side, men for tre år siden viste jeg til et større forskningsprosjekt i regi av Massachusetts Institute of Technology. MIT-prosjektet slo fast at økosystemet i amerikansk industri forvitrer. Forskerne påpekte også at Apple ikke ville bidra til forskningsprosjektet. Med andre ord ga MIT-forskerne støtte til manges skepsis mot frihandel når det ikke ligger en større nasjonal plan bak.

Den som ikke forblir dogmatisk og sover søtt i den verdensanskuelsen som har preget verden siden kommunismens fall for 25 år siden, vil fort se at folkemeningen kan være verdt å lytte til. Når det har gått 45 år uten lønnsvekst i USA - og forkjemperne for status quo hevder at det ville gått verre med en annen politikk - minner det om de gamle kommunistenes råd om å ikke se til Vesten fordi det for øvrig var så mye å sette pris på i øst. I dag har vi ikke lenger to konkurrerende systemer - kommunismen og kapitalismen. Derfor ender forsvaret av status quo gjerne opp med å baseres på det kontrafaktiske: Det hadde gått så mye verre med en annen politikk - men det er ingen som vet hvordan det hadde gått med en annen politikk.

Nasjonal selvråderett og folkemeningen fører til anarki; det er befolkningen som er problemet i 2016. Kanskje på tide å endelig begrave verdiene fra 17. mai og 1905?

Brexit og hovedstrømmen

Den britiske folkeavstemningen tok de fleste på senga. Mange sover ennå og vil aldri forstå det som skjedde.

Ifølge odds fra britiske bookmakere var det omtrent 75 prosent sannsynlighet for at britene fortsatt ville være i EU. Men denne gang ble man lurt av «massenes visdom», det vil si et prediksjonsmarkeds evne til å spå utfallet av noe. Dette er egentlig ikke bemerkelsesverdig; 75 prosent er ikke 100 prosent.

I kjølvannet av folkeavstemningen falt prisene på risikofylte aktiva, spesielt i Europa. Og analysene om konsekvensene av brexit begynner å komme i en stri strøm. Men analysene begynner i feil ende. Det mest interessante er å reise spørsmålet om hva som ledet til brexit, ikke hva en brexit vil føre til. Poenget er at det som førte til en brexit ikke må blandes sammen med følgene av brexit, slik hovedstrømmen vil gjøre. Med hovedstrømmen menes her meningsbærerne som er knyttet til eliten.

Det er stor avstand mellom hva som rører seg oppe i hodene til eliten, elitens håndlangere og folk flest. Hvis du spør folk i London eller på universitetene om brexit, vil du få til svar at «folk er dumme». Og så vil hovedstrømmen peke på Hitler og Den andre verdenskrig. I realiteten tilsier hovedstrømmens analyse at demokrati er en fin ting så lenge de er enige i utfallet av folkeavstemninger; når demokratiet gir utfall de er uenige i, flyter hovedstrømmens antidemokratiske og ofte antihumane holdninger opp til overflaten; da er demokratiet den raskeste veien til undergangen.

(Et godt eksempel på hovedstrømmens antidemokratiske understrømninger finner vi i VG, som siterer Washington Post. Her pekes det på at Google har analysert nettsøk like etter brexit. Ifølge Google søkte britene på ting som «hva er EU». VG sluker Washington Posts agn med søkke og snøre og konkluderer med at det er de dumme brexit-velgerne som sto for disse søkene. Men det er det naturligvis umulig å vite, så sant ikke Google vet hva folk stemte. Heldigvis ser VG-leserne dette poenget uten hjelp fra avisen, jf. leserkommentarene under artikkelen. At VG og andre medier mister inntekter og lesere, skyldes i stor grad ny teknologi - som Google - men tapet av lesere og inntekter skyldes også at mediekvaliteten er avtakende).

EU er en idé om å la handel være førende i samarbeid på tvers av landegrensene i Europa. Gitt Europas blodige historie er det åpenbart at denne idéen er appellerende. EU startet i det små som et samarbeid mellom en håndfull sentrale europeiske nasjoner. Men siden murene falt i Øst-Europa for snart 30 år siden, har EU vokst og blitt noe helt annet enn utgangspunktet. Det hele minner kanskje litt om sosialistiske revolusjoner og Orwells «Animal Farm». I utgangspunktet er vi alle for sosialisme, i alle fall i vår aller næreste krets. I familien praktiserer vi å yte etter evne og få etter behov; det er ingen som praktiserer markedspriser, handel og kreditt i en familie. Men erfaringsvis vet vi at sosialismen bryter sammen når sosalisme forsøkes praktisert mellom flere enn innad i en familie eller i ens næreste krets. Orwell hadde et skarpt øye for dette; han var selv en sosialist, men det var få som beskrev like godt som han hvordan også den sosialistiske keiseren var naken.

I dag har vi ingen orweller. Men det finnes likevel nakne keisere. Mens EU startet som en logisk og besnærende tanke som alle liker, får stadig flere øynene opp for det faktum at det begynner å bli avstand mellom det som sies, det som gjøres og det som kommer ut av EU-samarbeidet for folk flest. I noen grad var jo også EU i sin barndom et sosialistisk prosjekt; nære naboer ga litt og tok litt («gi etter evne, få etter behov») og så at det lønte seg, slik vi gjør i vårt nære nabolag når vi har dugnad. I dag har samarbeidet blitt så stort og uoversiktlig at nabolagsfølelsen er borte. Det er langt fra Lisboa til Bucuresti.

Poenget er at EU startet som et nært og håndgripelig prosjekt, mens det i dag føles fremmed for mange. Hvis et fremmedgjørende prosjekt ikke lenger gir økt velstand, hva skjer da?

I USA har menns inntekter stagnert siden 1970. Ulikhet er et økende globalt fenomen innad i nasjonalstatene. Foretakene har tatt de siste tiårenes produktivitetsgevinster i egen lomme uten å dele med folket. Og underveis har organisasjoner som EU snakket om at det gjelder å la det regne på presten, for da drypper det også på klokkeren. Denne teorien - som bare er en story uten empirisk belegg - kalles «trickle down»-teorien. Selv paven har påpekt dette, og omtalt det hele som «sakraliserte teorier». Hovedstrømmens story har med andre ord ingen empirisk forankring og nå ser stadig flere at det ikke drypper på klokkeren i det hele tatt (og de som ser spesielt nøye etter, innser at selv presten står i fare for å miste pengeregnet fordi kildene til økonomisk vekst på lengre sikt - demografi og produktivitet - er svekket). Merk at «hovedstrømmen» ikke er en formelt organisert monolitt, for av og til kommer fornuftige drypp fra uventet hold - som i dette tilfellet hvor Det internasjonale pengefondet IMF for første gang bruker begrepet «nyliberalisme» i en kritisk artikkel om konsekvensene av vår moderne samfunnsform.

Tony Blair er ifølge avisen The Telegraph (mer eller mindre) milliardær. Hvordan kan han ha blitt det? Er det trolig at den tidligere britiske statsministeren har en slik nese for forretninger at han lukter seg frem til gull der andre bare finner gråstein?

I USA har de sluttet med demokrati. I et land med over 300 millioner innbyggere velger de presidenter fra en liten sirkel og holder dermed makten innad i familien. Og når barna deres gifter seg, koster det millioner av dollar. Da er det kanskje ikke så rart at foreldrene selger seg til høystbydende, slik denne talelisten dokumenterer. Åpenbar korrupsjon er ikke lenger et hinder for å bli president i USA; det er et krav.

«We've become now an oligarchy instead of a democracy», sa Jimmy Carter for halvannet år siden. Det demonstrerer igjen at det fine med å bli gammel, er at man ikke lenger har så mye å tape.

Når offentlige verv blir springbrett til milliardformuer, mens folks inntekter stagnerer, trengs skylapper for å ikke se at man over tid legger grunnlaget for en motreaksjon. Eliten har i mange år gitt folket gjeld for å skape et inntrykk av velstand, det vil si at keiseren har klær på. Spørsmålet er når gjelden bli for stor og sentralbankenes spill for høyt.

I samfunnets bakerste rekker har de begynt å erfare at det moderne samfunnet skaper tapere hvor det hele går på helsen løs.

«Approximately 245 000 deaths in the United States in 2000 were attributable to low education, 176 000 to racial segregation, 162 000 to low social support, 133 000 to individual-level poverty, 119 000 to income inequality, and 39 000 to area-level poverty», skriver Galea og medforfatterne i fagartikkelen «Estimated Deaths Attributable to Social Factors in the United States» i American Journal of Public Health fra august 2011. Og i Storbritannia strever åtte millioner med å få i seg nok mat.

«Hvorfor roper de på mat når de kan få gjeld?», spør lederne i EU. De har allerede satt renten under nullstreken og nesten hver femte foretaksobligasjonskrone i eurosonen har i dag negativ rente. Dessverre er ikke dette Orwell eller science fiction. Og derfor må man etter hvert regne med en motreaksjon som påpeker at keiseren er naken, at det er et for stort gap mellom det eliten snakker om og den hverdagen de selv opplever.

Det har liten hensikt å regne på hva brexit betyr i kroner og øre. Derimot er det mye viktigere å forstå hva det er som ga den reaksjonen som brexit er et symptom på. Dette har ikke hovedstrømmen interesse av å grave i. De ser ut til å bruke brexit, det vil si symptomet, som forklaring på de problemene Europa allerede er i.

Tidenes bløff

De lave rentene skyldes et spareoverskudd, ifølge sentralbankene. Og samtidig kjøper de verdipapirer i markedet for milliarder av kroner daglig.

Er keiseren naken eller har han klær på? Det var spørsmålet H. C. Andersen reiste i eventyret fra 1837. Den gang var det en liten guttunge som påpekte fakta. Og vi skal se at det i 2016 fortsatt er slik at voksne, intelligente mennesker ikke ser det åpenbare.

De lave rentene i Vesten forklares gjerne med at det er et overskudd av sparing. Det snakkes om «the global savings glut». Spareoverskuddet fører til en skjevhet i etterspørselen etter rentepapirer og dermed lavere renter, påstås det. Dette er en teori som er populær blant sentralbankene, deriblant i USA og i eurosonen.

Faktum er at borgerne i Vesten går en usikker fremtid i møte fordi pensjonskassene er underkapitalisert; de har satt av for lite penger underveis til å møte forventningene til utbetalinger i morgen. Verden vasser i gjeld og oppgjørets time utsettes stadig; det er åpenbart at gjelden ikke kan betales tilbake noen gang, men det gjelder å late som ingenting; «extend and pretend».

På samme tid som gjeldsberget er intakt og pensjonskassene i Vesten er grovt underkapitalisert, snakker sentralbanksjefene i bl.a. USA og eurosonen om et spareoverskudd. Nok en gang en variant av «hvorfor roper de på brød når det smaker bedre med brioche». Hvorfor er sentralbankene så virkelighetsfjerne? Skjønner de ingenting?

Joda, de skjønner godt hva som skjer. Det gjelder å fortsatt late som om kapitalmarkedene styres av «markedene», det vil si et stort antall aktører som følger sin egentinteresse i å sette korrekt pris på verdipapirene. I realiteten har sentralbankene gjort seg selv til den viktigste faktoren. De har kjøpt verdipapirer i markedet for titalls tusen milliarder kroner, og da er det bare naturlig at prisen øker på obligasjonene og at renten dermed faller. Neste gang Federal Reserve trykker på pengetrykkingsknappen, vil de sannsynligvis trylle frem et dollarbeløp som er minst like stort som hele det norske Oljefondet. Å snakke om «the global savings glut» som årsaken til lave renter, samtidig som man intervenerer med jernhånd for å øke prisen på finansielle aktiva, burde ses på som en fornærmelse mot vanlige folks intelligens. Men som i H. C. Andersens snart 200 år gamle eventyr er det de færreste som omtaler teorien om det såkalte spareoverskuddet som tidenes bløff.

Mens Vesten går en usikker fremtidig i møte som følge av for lav sparing og enorm gjeld, snakker sentralbankene om at det spares for mye. Det hele for å dekke over det faktum at sentralbankene egenhendig setter verdipapirprisene i 2016. Keiseren i 2016 er ikke bare naken, men han har frekkhetens nådegave.

Brenner lyset i begge ender

Rentene faller til nye bunnrekorder. Det utsetter de uunngåelige problemene.

Tyske renter danner referansen i Europa. På fredag falt renten på tyske statsobligasjoner med ti års løpetid til 0,009 prosent, jf. grafen nedenfor (klikk her for større bilde). Også tidligere har vi sett på ferden mot negative renter (som f.eks. her) og nok en gang er det grunn til å stoppe opp og reflektere over utviklingen.



At den nye rentebunnen kommer samtidig som aksjemarkedet er sterkt, er mest interessant for spesielt interesserte fra et kortsiktig ståsted; det normale er at lange statsrenter og aksjemarkedet går i takt, og det er denne sammenhengen som gjør at både lange renter og aksjeindeksene inngår i oppbyggingen av ledende indekser.

Fra et samfunnsperspektiv er de lave rentene interessante av andre grunner:

(1) For det første bidrar de lave rentene til at det er enklere å betjene nye lån og lån med flytende rente. Verden vasser i gjeld og uten lavere renter ville mange ha druknet allerede.

(2) For det andre bidrar lave renter isolert sett til at man aksepterer høyere verdsettelse av finansielle aktiva; når diskonteringsrenten blir null, blir verdsettelsen høy hvis man holder seg til lærebokens diskonteringsmodeller.

Merk at det å ta opp mer i lån enn man kan betale tilbake, kan sammenliknes med å spise av fremtiden. Å presse opp prisene på finansielle aktiva kan også sammenliknes med å spise av fremtiden; du øker p/e-multippelen uten at det økte pris-fortjenesteforholdet gjenspeiler bedre inntjening. Med andre ord spiser man for tiden av fremtiden fra to ender. Det føles godt på kort sikt, men er ikke en holdbar strategi i lengden.

Moderne pengepolitikk bare utsetter problemene. Ekstraordinære tiltak krever ekstraordinære beviser, men sentralbankene kan ikke bevise at pengepolitikken virker etter hensikten. Det er tvilsomt om bevisene vil komme, og i mellomtiden brenner lyset i begge ender.

Analytikerne: En klassiker

Denne gang ser vi på en klassiker til glede for både nye og gamle lesere. En klassiker som viser aksjeanalytikernes evne og vilje til å spå.

Mye av aksjeanalytikernes tid går med til å spå. De lager prognoser om alt mulig. Og helt sentralt i spådomsjobben står utfordringen med å spå neste års resultat.

 

Figuren ovenfor viser utfallet av flere års forsøk på å spå foretakenes resultater det neste året. Det er amerikanske data for Standard & Poor's 500-selskapene som inngår i figurmaterialet. Mens den blå linjen viser rapportert resultatvekst, viser den blå linjen forventet resultatvekst de neste tolv måneder. Vi trenger ingen statistiske verktøy for å slå fast at de to linjene i praksis er så å si helt like. Det betyr at hvis veksten har vært x prosent, så spår analytikerne x prosent vekst det neste året. De bruker alltid - nesten uten unntak - (gårs)dagens vær for å spå morgendagens vær. Mange har sett denne figuren tidligere, men det er ikke så mange som tar den til seg og endrer oppfatning og dermed atferd av den grunn.

Figuren ovenfor viser at aksjeanalytikerne som gruppe gjør en helt verdiløs jobb som prognosemakere. Jeg synes det er vanskelig å spå hva veksten vil bli om tolv måneder, men hvis jeg vet at hvis veksten har vært y prosent, vil jeg med en høy grad av sikkerhet få rett i at da vil analytikerne spå y prosent vekst for det påfølgende året.

Illustrasjonen er vist flere ganger tidligere på denne bloggen, men nå er den oppdatert med nye data. De nye dataene viser at hypotesen om at aksjeanalytikerne bedriver «nowcasting» og ikke «forecasting», holder vann.

Det er poengløst å spørre aksjeanalytikerne om veien videre. Men hvis du likevel spør, husk at de bare vil fortelle deg det du uansett kunne sett ut av bakspeilet.

hits