Ut av fengselet

Amerikanske myndigheter faser ut private, føderale fengsler. Dermed løslates også forbudte tanker.

Etter kommunismens fall har en uhindret versjon av kapitalismen fått regjere. Mens kapitalismen tidligere ble utfordret av konkurrerende tankesett - som åpenbart hadde liten suksess å vise til på egen kjøl - markerte begynnelsen av 1990-tallet et skifte i retning av et tankemessig monopol for den moderne versjonen av kapitalismen. Kommunismens og sosialismens viktigste funksjon kan i ettertid kanskje sies å ha vært at filosofiene og styresettene virket som korrigerende faktorer for kapitalismen? Når de korrigerende tankesettene døde ut på 1990-tallet, sto en form for uhindret kapitalisme igjen som det eneste alternativet.

I mange sirkler er det tabu å påpeke at kanskje ikke alt bør privatiseres. Å hevde at det finnes områder i samfunnet som bør forbli offentlige, har i økende grad blitt oppfattet som kjetteri. Det har virket som om det aller meste av samfunnets funksjoner har gått i retning av privatisering. Uten de helt store protestene.

Når det offentlige USA snur i synet på fengselspolitikken, og har bestemt seg for å fase ut private, føderale fengsler, er det verdt å reflektere over beveggrunnene. Ifølge en artikkel i The Economist beskrives de private fenglsene som «problematiske» av myndighetene. De hevdes å være dårligere enn offentlige fengsler; bl.a. mangler en del tjenester som har med tilbakeføring til det sivile samfunnet å gjøre, som eksempelvis utdanning og arbeidstrening. Trygghet og sikkerhet er heller ikke like godt ivaretatt i private fengsler, ifølge amerikanske myndigheter.

Det burde i utgangspunktet være mulig å avfeie disse manglene som utfordringer det burde være enkelt å gjøre noe med. Men kan det ikke like godt tenkes at amerikanske myndigheter har erfart at privatiseringsmotstandere har hatt litt rett - i alle fall når dert gjelder et område som har med det offentliges frihetsberøvelse å gjøre? Kan det tenkes at amerikanske myndigheter har lagt det dogmatiske til side og latt erfaringene tale for seg selv?

Tilhengerne av vår tids uhindrede form for kapitalisme har ikke hatt et helt godt 2016. Brexit viste oss at folkemening og eliten er på kollisjonskurs i saker som har med frihandel og globalisering å gjøre. Fremveksten av politikere som Donald Trump (som for øvrig er tilhenger av private fengsler) er kanskje en annen påminner om at vår tids politisk korrekte glansbilde falmer og kansje slår noen sprekker her og der? Slikt skremmer naturligvis dogmatikerne, som har vendt seg til de siste tiårenes tankemessige ensretting. Optimisten vil kanskje øyne muligheten for at uvante tanker slippes fri igjen?

Når amerikanske myndigheter setter en strek for private fengsler, slipper de også ut tanker som har vært forbudt de to, tre siste tiårene. Tanken om at kapitalismens funksjoner har begrensninger og at noen deler av samfunnet bør forbli på offentlig hånd.

Farvel til 17. mai

17. mai 1814 og 1905 er datoer som er i ferd med å gå i glemmeboken. Nasjonal selvråderett er avleggs.

For to og et halvt år siden skrev jeg en kommentar om 17. mai. Det fremgikk kanskje ikke så klart hvorfor artikkelen kom i stand den gang. Jeg har lenge hatt en følelse av at 17. mai og verdiene som feires på denne dagen etter hvert har blitt innholdsløse eller har gått i glemmeboken. I sommer har vi fått mange eksempler på at det nasjonale er passé ifølge dem som forvalter den politiske korrekte meningsdannelsen.

Først kom brexit. Tidsskriftet The Economist omtalte folkets vilje som anarki på forsiden av bladet. Det er sterk kost; folkemeningen, når den kommer til uttrykk gjennom en folkeavstemning, sammenliknes med anarki. Senere har samme tidsskrift omtalt folkemeningen som den alvorligste trusselen siden kommunismen. Og World Economic Forum reiser spørsmålet om ikke leserkommentarer på nettet er vår tids største trussel mot demokratiet.

Et annet og klarere eksempel på det antifolkelige sentimentet ble gitt av forbundspresidenten i Tyskland, Joachim Gauck. Han sa at «eliten er ikke problemet, nå er det befolkningen som er problemet».

Det EU, The Economist og World Economic Forum og deres like frykter, er at status quo endres. Status quo kalles ofte den «frie verden», hvor bl.a. frihandel står sterkt. Ifølge teorien står samfunnet overfor en vinn-vinn-situasjon med frihandel, men teorien har som kjent ikke hjulpet menn i USA som har hatt null i lønnsvekst de siste 45 årene - på samme tid hvor foretakenes profitt har fortsatt å vokse. EU, The Economist, World Economic Forum m.fl. hevder at de har teorien og logikken på sin side, men for tre år siden viste jeg til et større forskningsprosjekt i regi av Massachusetts Institute of Technology. MIT-prosjektet slo fast at økosystemet i amerikansk industri forvitrer. Forskerne påpekte også at Apple ikke ville bidra til forskningsprosjektet. Med andre ord ga MIT-forskerne støtte til manges skepsis mot frihandel når det ikke ligger en større nasjonal plan bak.

Den som ikke forblir dogmatisk og sover søtt i den verdensanskuelsen som har preget verden siden kommunismens fall for 25 år siden, vil fort se at folkemeningen kan være verdt å lytte til. Når det har gått 45 år uten lønnsvekst i USA - og forkjemperne for status quo hevder at det ville gått verre med en annen politikk - minner det om de gamle kommunistenes råd om å ikke se til Vesten fordi det for øvrig var så mye å sette pris på i øst. I dag har vi ikke lenger to konkurrerende systemer - kommunismen og kapitalismen. Derfor ender forsvaret av status quo gjerne opp med å baseres på det kontrafaktiske: Det hadde gått så mye verre med en annen politikk - men det er ingen som vet hvordan det hadde gått med en annen politikk.

Nasjonal selvråderett og folkemeningen fører til anarki; det er befolkningen som er problemet i 2016. Kanskje på tide å endelig begrave verdiene fra 17. mai og 1905?

Brexit og hovedstrømmen

Den britiske folkeavstemningen tok de fleste på senga. Mange sover ennå og vil aldri forstå det som skjedde.

Ifølge odds fra britiske bookmakere var det omtrent 75 prosent sannsynlighet for at britene fortsatt ville være i EU. Men denne gang ble man lurt av «massenes visdom», det vil si et prediksjonsmarkeds evne til å spå utfallet av noe. Dette er egentlig ikke bemerkelsesverdig; 75 prosent er ikke 100 prosent.

I kjølvannet av folkeavstemningen falt prisene på risikofylte aktiva, spesielt i Europa. Og analysene om konsekvensene av brexit begynner å komme i en stri strøm. Men analysene begynner i feil ende. Det mest interessante er å reise spørsmålet om hva som ledet til brexit, ikke hva en brexit vil føre til. Poenget er at det som førte til en brexit ikke må blandes sammen med følgene av brexit, slik hovedstrømmen vil gjøre. Med hovedstrømmen menes her meningsbærerne som er knyttet til eliten.

Det er stor avstand mellom hva som rører seg oppe i hodene til eliten, elitens håndlangere og folk flest. Hvis du spør folk i London eller på universitetene om brexit, vil du få til svar at «folk er dumme». Og så vil hovedstrømmen peke på Hitler og Den andre verdenskrig. I realiteten tilsier hovedstrømmens analyse at demokrati er en fin ting så lenge de er enige i utfallet av folkeavstemninger; når demokratiet gir utfall de er uenige i, flyter hovedstrømmens antidemokratiske og ofte antihumane holdninger opp til overflaten; da er demokratiet den raskeste veien til undergangen.

(Et godt eksempel på hovedstrømmens antidemokratiske understrømninger finner vi i VG, som siterer Washington Post. Her pekes det på at Google har analysert nettsøk like etter brexit. Ifølge Google søkte britene på ting som «hva er EU». VG sluker Washington Posts agn med søkke og snøre og konkluderer med at det er de dumme brexit-velgerne som sto for disse søkene. Men det er det naturligvis umulig å vite, så sant ikke Google vet hva folk stemte. Heldigvis ser VG-leserne dette poenget uten hjelp fra avisen, jf. leserkommentarene under artikkelen. At VG og andre medier mister inntekter og lesere, skyldes i stor grad ny teknologi - som Google - men tapet av lesere og inntekter skyldes også at mediekvaliteten er avtakende).

EU er en idé om å la handel være førende i samarbeid på tvers av landegrensene i Europa. Gitt Europas blodige historie er det åpenbart at denne idéen er appellerende. EU startet i det små som et samarbeid mellom en håndfull sentrale europeiske nasjoner. Men siden murene falt i Øst-Europa for snart 30 år siden, har EU vokst og blitt noe helt annet enn utgangspunktet. Det hele minner kanskje litt om sosialistiske revolusjoner og Orwells «Animal Farm». I utgangspunktet er vi alle for sosialisme, i alle fall i vår aller næreste krets. I familien praktiserer vi å yte etter evne og få etter behov; det er ingen som praktiserer markedspriser, handel og kreditt i en familie. Men erfaringsvis vet vi at sosialismen bryter sammen når sosalisme forsøkes praktisert mellom flere enn innad i en familie eller i ens næreste krets. Orwell hadde et skarpt øye for dette; han var selv en sosialist, men det var få som beskrev like godt som han hvordan også den sosialistiske keiseren var naken.

I dag har vi ingen orweller. Men det finnes likevel nakne keisere. Mens EU startet som en logisk og besnærende tanke som alle liker, får stadig flere øynene opp for det faktum at det begynner å bli avstand mellom det som sies, det som gjøres og det som kommer ut av EU-samarbeidet for folk flest. I noen grad var jo også EU i sin barndom et sosialistisk prosjekt; nære naboer ga litt og tok litt («gi etter evne, få etter behov») og så at det lønte seg, slik vi gjør i vårt nære nabolag når vi har dugnad. I dag har samarbeidet blitt så stort og uoversiktlig at nabolagsfølelsen er borte. Det er langt fra Lisboa til Bucuresti.

Poenget er at EU startet som et nært og håndgripelig prosjekt, mens det i dag føles fremmed for mange. Hvis et fremmedgjørende prosjekt ikke lenger gir økt velstand, hva skjer da?

I USA har menns inntekter stagnert siden 1970. Ulikhet er et økende globalt fenomen innad i nasjonalstatene. Foretakene har tatt de siste tiårenes produktivitetsgevinster i egen lomme uten å dele med folket. Og underveis har organisasjoner som EU snakket om at det gjelder å la det regne på presten, for da drypper det også på klokkeren. Denne teorien - som bare er en story uten empirisk belegg - kalles «trickle down»-teorien. Selv paven har påpekt dette, og omtalt det hele som «sakraliserte teorier». Hovedstrømmens story har med andre ord ingen empirisk forankring og nå ser stadig flere at det ikke drypper på klokkeren i det hele tatt (og de som ser spesielt nøye etter, innser at selv presten står i fare for å miste pengeregnet fordi kildene til økonomisk vekst på lengre sikt - demografi og produktivitet - er svekket). Merk at «hovedstrømmen» ikke er en formelt organisert monolitt, for av og til kommer fornuftige drypp fra uventet hold - som i dette tilfellet hvor Det internasjonale pengefondet IMF for første gang bruker begrepet «nyliberalisme» i en kritisk artikkel om konsekvensene av vår moderne samfunnsform.

Tony Blair er ifølge avisen The Telegraph (mer eller mindre) milliardær. Hvordan kan han ha blitt det? Er det trolig at den tidligere britiske statsministeren har en slik nese for forretninger at han lukter seg frem til gull der andre bare finner gråstein?

I USA har de sluttet med demokrati. I et land med over 300 millioner innbyggere velger de presidenter fra en liten sirkel og holder dermed makten innad i familien. Og når barna deres gifter seg, koster det millioner av dollar. Da er det kanskje ikke så rart at foreldrene selger seg til høystbydende, slik denne talelisten dokumenterer. Åpenbar korrupsjon er ikke lenger et hinder for å bli president i USA; det er et krav.

«We've become now an oligarchy instead of a democracy», sa Jimmy Carter for halvannet år siden. Det demonstrerer igjen at det fine med å bli gammel, er at man ikke lenger har så mye å tape.

Når offentlige verv blir springbrett til milliardformuer, mens folks inntekter stagnerer, trengs skylapper for å ikke se at man over tid legger grunnlaget for en motreaksjon. Eliten har i mange år gitt folket gjeld for å skape et inntrykk av velstand, det vil si at keiseren har klær på. Spørsmålet er når gjelden bli for stor og sentralbankenes spill for høyt.

I samfunnets bakerste rekker har de begynt å erfare at det moderne samfunnet skaper tapere hvor det hele går på helsen løs.

«Approximately 245 000 deaths in the United States in 2000 were attributable to low education, 176 000 to racial segregation, 162 000 to low social support, 133 000 to individual-level poverty, 119 000 to income inequality, and 39 000 to area-level poverty», skriver Galea og medforfatterne i fagartikkelen «Estimated Deaths Attributable to Social Factors in the United States» i American Journal of Public Health fra august 2011. Og i Storbritannia strever åtte millioner med å få i seg nok mat.

«Hvorfor roper de på mat når de kan få gjeld?», spør lederne i EU. De har allerede satt renten under nullstreken og nesten hver femte foretaksobligasjonskrone i eurosonen har i dag negativ rente. Dessverre er ikke dette Orwell eller science fiction. Og derfor må man etter hvert regne med en motreaksjon som påpeker at keiseren er naken, at det er et for stort gap mellom det eliten snakker om og den hverdagen de selv opplever.

Det har liten hensikt å regne på hva brexit betyr i kroner og øre. Derimot er det mye viktigere å forstå hva det er som ga den reaksjonen som brexit er et symptom på. Dette har ikke hovedstrømmen interesse av å grave i. De ser ut til å bruke brexit, det vil si symptomet, som forklaring på de problemene Europa allerede er i.

Tidenes bløff

De lave rentene skyldes et spareoverskudd, ifølge sentralbankene. Og samtidig kjøper de verdipapirer i markedet for milliarder av kroner daglig.

Er keiseren naken eller har han klær på? Det var spørsmålet H. C. Andersen reiste i eventyret fra 1837. Den gang var det en liten guttunge som påpekte fakta. Og vi skal se at det i 2016 fortsatt er slik at voksne, intelligente mennesker ikke ser det åpenbare.

De lave rentene i Vesten forklares gjerne med at det er et overskudd av sparing. Det snakkes om «the global savings glut». Spareoverskuddet fører til en skjevhet i etterspørselen etter rentepapirer og dermed lavere renter, påstås det. Dette er en teori som er populær blant sentralbankene, deriblant i USA og i eurosonen.

Faktum er at borgerne i Vesten går en usikker fremtid i møte fordi pensjonskassene er underkapitalisert; de har satt av for lite penger underveis til å møte forventningene til utbetalinger i morgen. Verden vasser i gjeld og oppgjørets time utsettes stadig; det er åpenbart at gjelden ikke kan betales tilbake noen gang, men det gjelder å late som ingenting; «extend and pretend».

På samme tid som gjeldsberget er intakt og pensjonskassene i Vesten er grovt underkapitalisert, snakker sentralbanksjefene i bl.a. USA og eurosonen om et spareoverskudd. Nok en gang en variant av «hvorfor roper de på brød når det smaker bedre med brioche». Hvorfor er sentralbankene så virkelighetsfjerne? Skjønner de ingenting?

Joda, de skjønner godt hva som skjer. Det gjelder å fortsatt late som om kapitalmarkedene styres av «markedene», det vil si et stort antall aktører som følger sin egentinteresse i å sette korrekt pris på verdipapirene. I realiteten har sentralbankene gjort seg selv til den viktigste faktoren. De har kjøpt verdipapirer i markedet for titalls tusen milliarder kroner, og da er det bare naturlig at prisen øker på obligasjonene og at renten dermed faller. Neste gang Federal Reserve trykker på pengetrykkingsknappen, vil de sannsynligvis trylle frem et dollarbeløp som er minst like stort som hele det norske Oljefondet. Å snakke om «the global savings glut» som årsaken til lave renter, samtidig som man intervenerer med jernhånd for å øke prisen på finansielle aktiva, burde ses på som en fornærmelse mot vanlige folks intelligens. Men som i H. C. Andersens snart 200 år gamle eventyr er det de færreste som omtaler teorien om det såkalte spareoverskuddet som tidenes bløff.

Mens Vesten går en usikker fremtidig i møte som følge av for lav sparing og enorm gjeld, snakker sentralbankene om at det spares for mye. Det hele for å dekke over det faktum at sentralbankene egenhendig setter verdipapirprisene i 2016. Keiseren i 2016 er ikke bare naken, men han har frekkhetens nådegave.

Brenner lyset i begge ender

Rentene faller til nye bunnrekorder. Det utsetter de uunngåelige problemene.

Tyske renter danner referansen i Europa. På fredag falt renten på tyske statsobligasjoner med ti års løpetid til 0,009 prosent, jf. grafen nedenfor (klikk her for større bilde). Også tidligere har vi sett på ferden mot negative renter (som f.eks. her) og nok en gang er det grunn til å stoppe opp og reflektere over utviklingen.



At den nye rentebunnen kommer samtidig som aksjemarkedet er sterkt, er mest interessant for spesielt interesserte fra et kortsiktig ståsted; det normale er at lange statsrenter og aksjemarkedet går i takt, og det er denne sammenhengen som gjør at både lange renter og aksjeindeksene inngår i oppbyggingen av ledende indekser.

Fra et samfunnsperspektiv er de lave rentene interessante av andre grunner:

(1) For det første bidrar de lave rentene til at det er enklere å betjene nye lån og lån med flytende rente. Verden vasser i gjeld og uten lavere renter ville mange ha druknet allerede.

(2) For det andre bidrar lave renter isolert sett til at man aksepterer høyere verdsettelse av finansielle aktiva; når diskonteringsrenten blir null, blir verdsettelsen høy hvis man holder seg til lærebokens diskonteringsmodeller.

Merk at det å ta opp mer i lån enn man kan betale tilbake, kan sammenliknes med å spise av fremtiden. Å presse opp prisene på finansielle aktiva kan også sammenliknes med å spise av fremtiden; du øker p/e-multippelen uten at det økte pris-fortjenesteforholdet gjenspeiler bedre inntjening. Med andre ord spiser man for tiden av fremtiden fra to ender. Det føles godt på kort sikt, men er ikke en holdbar strategi i lengden.

Moderne pengepolitikk bare utsetter problemene. Ekstraordinære tiltak krever ekstraordinære beviser, men sentralbankene kan ikke bevise at pengepolitikken virker etter hensikten. Det er tvilsomt om bevisene vil komme, og i mellomtiden brenner lyset i begge ender.

Analytikerne: En klassiker

Denne gang ser vi på en klassiker til glede for både nye og gamle lesere. En klassiker som viser aksjeanalytikernes evne og vilje til å spå.

Mye av aksjeanalytikernes tid går med til å spå. De lager prognoser om alt mulig. Og helt sentralt i spådomsjobben står utfordringen med å spå neste års resultat.

 

Figuren ovenfor viser utfallet av flere års forsøk på å spå foretakenes resultater det neste året. Det er amerikanske data for Standard & Poor's 500-selskapene som inngår i figurmaterialet. Mens den blå linjen viser rapportert resultatvekst, viser den blå linjen forventet resultatvekst de neste tolv måneder. Vi trenger ingen statistiske verktøy for å slå fast at de to linjene i praksis er så å si helt like. Det betyr at hvis veksten har vært x prosent, så spår analytikerne x prosent vekst det neste året. De bruker alltid - nesten uten unntak - (gårs)dagens vær for å spå morgendagens vær. Mange har sett denne figuren tidligere, men det er ikke så mange som tar den til seg og endrer oppfatning og dermed atferd av den grunn.

Figuren ovenfor viser at aksjeanalytikerne som gruppe gjør en helt verdiløs jobb som prognosemakere. Jeg synes det er vanskelig å spå hva veksten vil bli om tolv måneder, men hvis jeg vet at hvis veksten har vært y prosent, vil jeg med en høy grad av sikkerhet få rett i at da vil analytikerne spå y prosent vekst for det påfølgende året.

Illustrasjonen er vist flere ganger tidligere på denne bloggen, men nå er den oppdatert med nye data. De nye dataene viser at hypotesen om at aksjeanalytikerne bedriver «nowcasting» og ikke «forecasting», holder vann.

Det er poengløst å spørre aksjeanalytikerne om veien videre. Men hvis du likevel spør, husk at de bare vil fortelle deg det du uansett kunne sett ut av bakspeilet.

Grenseløs optimisme

Marginene i amerikanske foretak er historisk høye. Likevel har analytikerne spådd resultatmarginer som ikke tålte møtet med virkeligheten.

At analytikerne er en optimistisk gjeng, er etter hvert godt kjent. Analytikerne analyserer ikke; de jobber som selgere av en vare det gjelder å pakke inn i penest mulig papir. Støvsugerselgeren er en nøktern pessimist i forhold. Ta en titt på figurene nedenfor.

Marginene i amerikanske foretak er historisk høye, og i S&P 500-utvalget av foretak er marginene enda høyere enn i den amerikanske foretakssektoren for øvrig.


Figuren ovenfor viser at marginene har blitt gradvis høyere siden 1980- og 1990-tallet. Marginene var historisk høye rett før resesjonene i 2001 og 2008, men de gamle rekordene ble nylig slått. Og analytikerne spår rekordtangering innen årets utløp.

Et alternativt perspektiv på det hele er å sammenlikne faktiske resultatmarginer siste 12 måneder med analytikernes marginprognose for de neste 12 måneder. Det er gjort i figuren nedenfor.



Figuren forteller oss at analytikernes marginprognose bare følger løpende, rapporterte resultatmarginer. Men jevnt over ligger analytikernes marginprognose hele tiden én til halvannen prosent over den sist rapporterte resultatmarginen.

En mer optimistisk selger enn aksjeanalytikeren skal man lete lenge etter. En gjennomgang av de siste 16 årenes resultat- og omsetningsprognoser viser at selv rekordhøye marginer i S&P 500 ikke har tålt møtet med analytikernes overoptimistiske marginprognoser.

Endeløst tullball

En ny kvartalssesong ligger bak oss. Enda en gang minnes vi om det formålsløse i kvartalsrapporteringen.

Tre av fire kvartalsrapporter i S&P 500-selskapene var bedre enn ventet på forhånd. Fra 1992 til i dag har det bare skjedd to ganger (i 1992) at det var et flertall negative resultatoverraskelser blant de amerikanske selskapene i S&P 500-indeksene.

Man kan med andre ord få inntrykk av at analytikerne er for pessimistiske i resultatestimatene sine, men det stemmer ikke. Parallelt med den klare overvekten av positive resultatoverraskelser er det et nesten like klart mønster når det gjelder overoptimisme blant analytikerne. Fra 1985 til i dag har analytikernes resultatestimater for det neste året ikke tålt møtet med virkeligheten i nesten 80 prosent av tiden. Det skjer altså to ting på én gang:

  1. Når selskapene legger frem kvartalstall, har estimatene alltid blitt nedjustert til et nivå som garanterer en klar overvekt av positive resultatoverraskelser (basert på data siden 1992)
  2. Når analytikernes resultater 12 måneder frem i tid sammenliknes med de faktiske resultatene 12 måneder senere, viser det seg at analytikernes estimater var for høye i nær 80 prosent av tilfellene (basert på data siden 1984).

Merk at statistikken i punkt to er basert på såkalte «operating earnings», det vil si resultattall hvor man holder «uforutsette» og «uvanlige» forhold utenfor. Faktiske resultattall ligger uten unntak under disse «operating earnings» med mer enn ti prosent (basert på data siden 1984).

Man må være særskilt naiv for å tro at disse mønstrene skyldes tilfeldigheter. Kvartalssesongen er et spill som er av liten verdi hvis man fokuserer på de tallene som selskapene og analytikerne vil at man skal fokusere på.

«Wall Street analysts often play their part in this charade, too, parroting the phony, compensation-ignoring 'earnings' figures fed them by managements. Maybe the offending analysts don't know any better. Or maybe they fear losing 'access' to management. Or maybe they are cynical, telling themselves that since everyone else is playing the game, why shouldn't they go along with it. Whatever their reasoning, these analysts are guilty of propagating misleading numbers that can deceive investors», sa Warren Buffett tidligere i år, ifølge Reuters.

Dette er for øvrig et tema jeg belyste i mer detalj for halvannet år siden, jf. denne lenken til den oppsummerende artikkelen fra 2014.

På samme måten som man alltid kan regne med at våren bringer med seg lysere tider - og at mørket senker seg om høsten - kan man regne med at analytikerne hopper akkurat slik de har blitt lært opp til. Det hele er et sirkus som bare kan behage folk med en gullfisks hukommelse.

Helomvending i sentimentet

I januar og februar rådde pessimismen. De siste tre månedene har vi gått fra ekstrem pessimisme til ekstrem optimisme.

Det er ikke lett å bli helt klok på markedsbevegelsene. Spesielt ikke hvis man bare har tatt tradisjonelle kurs i økonomi og finans. For hvis man ser på konjunkturene, er det ingen grunn til at risikoviljen skal komme tilbake. Men markedsprisene er ikke bare styrt av det som ofte kalles fundamentale faktorer. De gamle økonomene så det klarere enn folk ofte gjør i dag:

«The foundation of political economy and in general of every social science is evidently psychology», sa Vilfredo Pareto (1848-1923) i sin tid.

Den mest åpenbare markedsdriveren som har endret seg fra januar til i dag, er psykologien - eller sentimentet som det kalles blant tekniske analytikere.


Figuren ovenfor illustrerer utviklingen i sentimentet de siste ti årene. Når den blå linjen er over null, er folk i markedet mer optimistiske enn normalt, og når den blå linjen er under null, er folk mer pessimistiske enn normalt.

Det første som slår en, er at sentimentet ofte går fra det ene ytterpunktet til det neste på bare noen uker eller måneder. Hva ville vi kalt en person med et slikt følelsesliv? Det som er verdt å få med seg, er at dette er gjennomsnittet av en rekke sentimentmålinger. Med andre ord kan vi slå fast at sentimentet preges av flokkmønstret; folk blir optimister og pessimister på samme tid. Dette hadde ikke gjort noe hvis ikke sentimentet og markedsavkastningen var nært sammenknyttet. Fra 1997 til i dag - som er den perioden vi har slike sentimentdata for - har den annualiserte realavkastningen i aksjer i snitt vært to prosent når sentimentet var positivt. Når sentimentet var negativt - det vil si at folk var pessimister i større eller mindre grad - var avkastningen mye bedre; ni prosent i snitt på annualisert basis. Med andre ord er det et gap på sju prosent som er emosjonelt forklart.

Jeg tror det er vanskelig å skjønne kortere bevegelser i markedet uten å ha et begrep om psykologien. Fra januar til i dag har ikke konjunkturutsiktene endret seg til det bedre. Markedsbevegelsene så langt i 2016 forstås best ut fra den emosjonelle synsvinkelen.

Shareholder Value i 2016

De børsnoterte selskapene i USA bruker mer på utbytte og tilbakekjøp av aksjer enn de tjener. Og alt skjer i aksjonærenes interesse.

Tallbaserte analyser viser at aksjer i de selskapene som betaler utbytte, gir en høyere avkastning enn de som ikke gir utbytte. Og de aksjene hvor utbytte økes, gir aller høyest avkastning. Samtidig har tilbakekjøp av aksjer noe av den samme virkningen som utbytte; i stedet for å gi aksjonærene kontanter (som de kan finne på å bruke på alle slags mulig ting), brukes de samme kontantene på å redusere antall utestående aksjer. Dermed kan man øke nøkkeltall som inntjening pr. aksje. Sånn sett kan man med statistikken i hånden argumentere for at man skaper mest verdier ved å tappe foretaket for kapital.

For tiden betaler de amerikanske foretakene mer direkte gjennom utbytte og indirekte gjennom tilbakekjøp av aksjer til aksjonærene enn de tjener, jf. figuren ovenfor (klikk på denne lenken for større utgave av figuren). Hva så, spør du kanskje? De siste 20 årene har det bare skjedd én gang tidligere at selskapene i USA betaler mer ut enn de får inn; det var under Den store resesjonen. I dag er det sannsynligvis ingen resesjon i USA. Likevel strømmer mer penger ut enn inn. Det er åpenbart at dette ikke kan pågå så lenge. I så fall må foretakene øke gjelden, og gjeldsøkninger har normalt hatt sine logiske begrensninger. Og alderen på anleggsmidler i USA er allerede høy i et historisk perspektiv, jf. kommentaren «Aldrende økonomi» som jeg skrev for snart halvannet år siden. Det reiser spørsmålet om foretakene har forberedt seg mer på kortsiktige kursgevinster i aksjemarkedet enn på å legge grunnlaget for langsiktig vekst gjennom møysommelige tiltak og investeringer i produktivitetsforbedrende tiltak.

Det går mest penger ut fra amerikanske foretak, samtidig som aksjekursene sørger for at det går mest penger inn i ledelsens og aksjonærenes kortsiktige lommer.

hits