hits

Tar ikke voksne på alvor

Jeg leste med interesse et debattinnlegg i VG om barnefilmen «Brillebjørn på bondegården». Innlegget er skrevet av journalisten Fredrik Drevon under tittelen «Lucy og Brillebjørn tar ikke barn på alvor».

Før vi kommer til det som er sakens kjerne i denne kommentaren - som slett ikke er filmer for de minste - la oss gå til Drevons debattartikkel. Drevon skriver blant annet følgende:

«Finnes det en universell løsning på barns problemer?
(...)
Ja, det er bare å bruke fantasimagi, så ordner alt seg.
(...)
Brillebjørn er et snakkende kosedyr som bare Lucy kan høre.
(...)
Det Lucy egentlig trenger er ikke fantasimagien til en fiktiv venn, men oppmerksomhet og livsvisdom fra bestemor og bestefar. Fremfor å hjelpe Lucy til å sette ord på ting som er vanskelige, prøver Brillebjørn å fikse alt med fantasimagi. Ironisk nok går Brillebjørn tom for fantasimagi.
(...)
Hva skal foreldre svare når barn stiller spørsmål?
(...)
Gi barna mer sannhet og mindre fjas».

Hva har så dette med økonomi og økonomifaget å gjøre. En hel del, skal vi se.

Jeg tenker selvsagt på økonomifaget. La meg bruke Harvard-professor Gregory Mankiws bestselgende lærebok i økonomi, «Principles of Economics» - nå i sin 7. utgave, med stort sett positive leseranmeldelser - som et illustrerende eksempel. Mankiw er en innflytelsesrik økonom og har vært rådgiver for bl.a. George W. Bush og Mitt Romney. I den populære læreboken bruker Mankiw begrepet «magi» ved en rekke anledninger når han står fast i beskrivelsen av sammenhengene i økonomien, jf. følgende sitater:

  • «One of our goals in this book is to understand how this invisible hand works its magic».
  • «One reason we need government is that the invisible hand can work its magic only if the government enforces the rules and maintains the institutions that are key to a market economy».
  • «You understand the magic of markets and the dangers of tampering with them too much».
  • «Opening up trade fosters competition and gives the invisible hand a better chance to work its magic».

Merk at begrepet «invisible hand» ikke er Mankiws valg av ord; det stammer fra Adam Smith (1723-1790), en skotte som i dag regnes som grunnleggeren av økonomifaget. Økonomers valg av fantastiske begreper har med andre ord en lang historie.

Tilbake til filmen om Brillebjørn igjen (jeg anbefaler folk som ikke kjenner TV-serien og filmen å se denne traileren). Når hovedpersonen Lucy i filmen med Brillebjørn ikke får det til, kommer den rolige fortellerstemmen inn i bildet:

«Heldigvis har brillebjørn løsningen. Her trengs det fantasimagi!»

Er ikke sitatene ovenfor som en slags déjà vu? Les Drevons sitater ovenfor én gang til mens du har økonomipensum i bakhodet. Passer ikke sitatene godt til beskrivelsen av de svarene økonomifaget gir oss? Blir vi ikke alltid bedt om å lukke øynene og tro på at markedet vil løse problemene? I læreboken er verken marked eller frihandel definert; det er like løse begreper som fantasimagi! Når marked defineres i praksis, trenger man titusener av ord. Med andre ord: Ett ord i læreboken, som ikke defineres videre, blir i praksis til titusener av ord når marked innføres i det virkelige liv. «Lost in translation» er navnet på en annen film, og passer ikke den tittelen godt på utfordringen en leser av Mankiws lærebok i økonomi står overfor?

Jeg synes Drevons debattartikkel om Brillebjørn er bak mål. «Brillebjørn på bondegården» er en underholdningsfilm for de minste. Den skal behage og gi seeren en times virkelighetsflukt. Men når Drevons artikkel leses med andre briller - hvor vi ser for oss en omskrivning som blir til en kritikk av økonomifaget- får debattartikkelen en annen, utilsiktet kraft.

Den uforberedte leser synes kanskje at jeg drar det litt langt nå i å bruke en anmeldelse av Brillebjørn som inngang til å se på økonomifaget med andre briller. Men vi skal ikke lengre tilbake enn bare én uke for å finne en artikkel jeg skrev om at vi «nok en gang har sett et eksempel på at sunn fornuft blant folk flest er nærmere sannheten enn virkelighetsfjerne teorier». Jeg tok til orde for at for eksempel frihandel og frihandelsavtaler ikke er det samme; og fordi lærebøkenes enkle, banale beskrivelser av frihandel ikke likner på frihandel slik den formuleres i omfattende, «totalitære» avtaler som gripe langt inn i din og min hverdag, er det grunnleggende vitenskapsteori å være varsom med å sette likhetstegn mellom frihandel i teorien og frihandelsavtaler i praksis. I teorien snakkes det om «den usynlige hånd» og «magi», men i virkeligheten finnes ikke slikt; like lite som Brillebjørns fantasimagi.

Det mest overraskende for nye lesere er at en film for de minste barna er mest egnet til å kaste lys over økonomifaget. Men i Norden er vi godt kjent med at sannheten ofte ses best gjennom barneøyne, jf. barnet som påpekte at keiseren var naken, mens de voksne var blinde og stumme.

«Gi barna mer sannhet og mindre fjas», skriver journalist Drevon i sin kritikk av filmen om Brillebjørn. Hvorfor er det ingen voksne som sier det samme om økonomifaget?

Eksperter i frihandel

Ekspertene er for frihandel, men folk flest er skeptiske. Hvem har rett, ekspertene eller massene?

Blant økonomer dyrkes troen på markeder fordi markeder samler sammen all lokal informasjon gjennom én sentral fellesnevner, prisen. Denne troen på markedet oppsummeres gjerne i begrepet «massenes visdom», popularisert gjennom boken «The Wisdom of Crowds» (2004), et tema jeg selv omtalte som «Markedets trylleformel» i 2007.

All erfaring tilsier at økonomene har liten tro på egne teorier; i alle fall hvis teoriene i praksis ikke gir de resultatene økonomene spådde. Her er et eksempel:

Sapienza og Zingales (2013) dokumenterte for noen år siden at det hersker en klar konsensus blant økonomer om frihandel; 35 av 37 økonomer i undersøkelsen mente at frihandel generelt er bra. To økonomer svarte at de var «usikre», mens ingen av de anerkjente økonomene var uenige i påstanden om frihandelens velsignelse. Da Sapienza og Zingales endret spørsmålet til å ikke gjelde frihandel generelt, men spesifikt NAFTA-avtalen, var økonomene like sikre på at frihandelsavtalen var til det beste for amerikanerne.

Mens fagøkonomer er begeistret for frihandel, finnes ikke samme begeistring blant folk flest. Der hvor nesten alle økonomer svarer at frihandel er bra, svarte bare halvparten av vanlige folk i undersøkelsen at frihandel og NAFTA er bra. Med andre ord er økonomene på kollisjonskurs med massene; massenes visdom gjelder tydeligvis ikke i spørsmål hvor økonomene har fasiten. Likevel bruker økonomene resultatene fra Sapienza og Zingales som bevis for at frihandel er bra; konsensus blant ekspertene defineres som sannhet.

Dani Rodrik reiser imidlertid et godt spørsmål i en fersk artikkel med tittelen «What do trade agreements really do?»; er økonomene blinde for at det kan være en forskjell mellom frihandel i teorien og frihandel i praksis? Merk at det i teorien, når alle forhold på forhånd er definert og innrammet, finnes fine bevis for at frihandel er bra. Britiske David Ricardo (1772-1823) viste allerede for 200 år siden at handel ga overskudd mellom nasjoner som eksempelvis byttet vin mot ull. Men virkeligheten kan være ganske annerledes enn teorien. Rodrik viser til at den amerikanske frihandelsavtalen med Israel fra 1985 inneholdt mindre enn 8000 ord. Tilsvarende avtale mellom USA og Singapore fra 2004 inneholder til sammenlikning rundt 70.000 ord; en tidobling i kompleksiteten på 20 år. Og da er vi ved kjernen av det som skjer i EU og når frihandelsavtaler som TTIP ser dagens lys; da er det den omfattende, detaljerte kompleksiteten som gjelder og ikke de banalt enkle frihandelsteoriene fra klasserommet på handelshøyskolene.

«Det vanlige synet tilsier at frihandelsavtaler bringer oss nærmere frihandel ved å redusere transaksjonskostnader som er forbundet med regulatoriske forskjeller eller eksplisitt proteksjonisme. Et alternativt perspektiv går ut på at frihandelsavtaler er resultatet av tilkarringsvirksomhet og egeninteressen til foretak med gode politiske kontakter - internasjonale banker, farmasiselskaper, multinasjonale foretak. Frihandelsavtalene kan føre til friere, gjensidig fordelaktig handel gjennom åpnere markedstilgang, men disse avtalene kan like gjerne føre til en omfordeling av fruktene under dekke av 'friere handel'», skriver Rodrik. Poenget hans er at djevelen er i detaljene. Du kan lese det som at smart lobbyisme, korrupsjon og bedrag i realiteten kan gi helt andre utfall av frihandel enn den som er beskrevet i lærebøkene. Økonomer flest, jf. Sapienza og Zingales, er helt blinde for dette alternative perspektivet; ignoranse er virkelig en deilig tilflukt.

Rodriks kanskje viktigste observasjon er at frihandel ikke er frihandel. Det vil si at du på den ene siden har de århundregamle teoriene fra Ricardo om handel og komparative fordeler, mens du på den andre siden har ekstremt detaljerte og inngripende frihandelsavtaler hvor djevelen er i detaljene. «Alle» økonomer er for frihandel, men ingen av dem kan definere hva frihandel er i praksis. Det samme gjelder institusjonen «markedet». Alle økonomer er for marked, men ingen av dem kan definere et. Når et marked skal defineres, må alt fra avtaleverk, flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker behandles i avtaleverket. Sånn sett har økonomer blitt eksperter i frihandel og marked uten at de klarer å definere noen av delene. Fordi makt ligger i definisjonene, brukes så mye tid på å definere frihandel og marked. I kampen om definisjonsmakten er det både vinnere og tapere.

Moderne frihandelsavtaler er noe helt annet enn frihandel slik vi kjenner den fra lærebøkene. Dette ser folk flest; massenes lokale visdom er igjen smartere enn ekspertenes sentrale kunnskap; paradoksalt nok helt i tråd med den mest fundamentale økonomisk teori om hvordan markedsmekanismen fungerer gjennom massenes visdom. I praksis har frihandelsavtaler drevet samfunnet i totalitær retning; hvor «totalitær» i dette tilfellet beskriver avtaler som frater lokale myndigheter, lokale demokratier, deg og meg retten til å bestemmer over egen situasjon. Folk flest opplever frihandelsavtaler som «totalitære» og uten åpenbare gevinster for dem selv. Dette ser ikke ekspertene som i sin isolerte verden behandler frihandel og frihandelsavtaler som om de var samme sak.

Eksperter i frihandel vil ha folk til å tro at gevinstene fra frihandelsavtalene er åpenbare og selvfølgelige. En kjent Harvard-økonom reiser nå spørsmålet om hele gevinsten fra frihandel i praksis har gått til selskaper med gode politiske kontakter. Sånn sett kan det virke som om vi nok en gang har sett et eksempel på at sunn fornuft blant folk flest er nærmere sannheten enn virkelighetsfjerne teorier.

Uten verdi

Selskaper som Google og Facebook er verdt flere tusen milliarder kroner. Men det skal bare et lite knips til før selskapene er verdiløse.

En del foretak i den nye økonomien har ingen fysiske produkter å selge. Det de selger, er deg og meg. All verdens informasjon om vår gjøren og laden samles inn, analyseres og selges for milliarder av kroner. 

Tilsynelatende er det ingenting galt i den virksomheten eksempelvis Google og Facebook bedriver. Skeptikere har imidlertid lenge påpekt at overvåkningen av oss er forbundet med problemstillinger knyttet til privatlivets fred. For det er ingen tvil om at en del selskaper vet mer om oss enn vi har oversikt over selv. 

Da selskapene i den nye økonomien startet opp for omtrent 20 år siden, var det mest optimisme knyttet til de nye foretakene. Dermed kunne selskapene selv styre som de ville uten innblanding fra myndigheter eller andre. At ingen skeptiske røster fikk komme til, skyldes sannsynligvis at vi lever i nyliberalismens tidsalder, et tema jeg tok opp tidligere i en serie artikler. Ifølge nyliberalistisk logikk kan ikke selskapene gjøre noe galt fordi konkurransen vil hindre overtramp.

Helt i det siste har debatten om informasjonsinnsamling kommet på dagsorden for alvor, 20 år etter at Google ble grunnlagt. Selskaper som Facebook lover bot og bedring, men advarer om at det vil ta tid å legge om kursen. Heldigvis finnes en langt enklere løsning på problemet knyttet til uønsket informasjonsinnhenting. 

Når du blir en del av Google eller Facebook, inngår du i dag en kontrakt hvor du gir selskapene en fullmakt til å hente inn informasjon om deg og din aktivitet. De færreste har innsikt i hva slags informasjon som hentes inn, hva den brukes til og hva konsekvensene kan være på lengre sikt. Sånn sett har selskapene en informasjonsfordel i forhold til deg og meg. 

Gjeldende forretningspraksis kan kalles «opt out», det vil si at du aktivt må gjøre endringer i profilen din for å unngå uønsket informasjonsinnsamling. Hvis myndighetene våre ville, kunne de imidlertid ha påbudt selskapene en «opt in»-regel, det vil si at alle brukerne aktivt måtte ha krysset av hvilken informasjon de ønsker å gi fra seg. Og når selskapene endrer forretningsvilkår, som de gjør jevnlig, må hele prosessen gjøres på ny. Ved å gjøre noe så enkelt som å pålegge selskaper «opt in» for alle brukere i stedet for «opt out», ville hele problemstillingen vært borte. Det samme hadde markedsverdien av Facebook og Google. Med et knips hadde verdien av selskapene vært null.

Verken Facebook eller Google er livsnødvendige tjenester. Vi hadde klart oss fint uten. Det finnes alternativer som ikke koster all verden. Og myndighetene kunne også stilt krav til selskapene om at det må gjøres enkelt å ta med seg hele epost- eller filmsamlingen sin til alternativene. 

Så hvorfor gjør ikke myndighetene noe? Årsaken er åpenbar. Selskapene i den nye økonomien driver ikke bare med innovasjon og utvikling. De bruker også mye tid, ressurser og penger på lobbyisme slik at politikere ikke står på din side, men på selskapets. Derfor skjer ingenting. Hvis myndighetene la vekt på din interesse, ville en rekke selskaper ha vært verdiløse, og det er nettopp det lobbyistene jobber for at ikke skal skje.

Tvilsom praksis i den nye økonomien står i fare for å gjøre uttrykket «privatlivets fred» om til noe som tilhører fortiden. Men borgernes interesser taper mot selskapenes interesser fordi myndighetene tar selskapenes parti mot deg og meg.

Fra energi til profitt

Coca Cola koker vann i England for å selge det i Norge. «Smartwater» kaller de den profitable idiotien.

I forrige uke skrev Ole Petter Baugerød Stokke en fin artikkel på Din Side om vannet som kokes i England for å fraktes til Norge. Det sier en del om hvor vant vi har blitt til idiotiske produkter når slikt passerer nesten uten at folk reagerer.

Sosialt bevisste investeringer - ofte kalt ESG for Environment, Social og Governance, eller SRI for Socially Responsive Investing - har blitt mote og en del av hovedstrømmen de to siste tiårene. Sosial bevissthet er et tema du ikke kommer utenom lenger som investor og samfunnsinteressert. Og det er fint, for på lang sikt blir sannsynligvis ikke avkastningen god hvis det går på bekostning av det sosiale og miljøet.

Men evnen til koherent tenkning på det sosiale området er ikke spesielt godt utbredt. På den ene siden fremstilles råvareprodusenter som verstinger på miljøområdet, mens selskaper lengre ut i verdikjeden ofte går fri. Coca Colas Smartwater kommer fra engelsk springvann som kokes og tilsettes mineraler som var der i utgangspunktet. Så fraktes dette vannet til Norge som har mer enn nok av gratis, rent vann. Hvorfor er det ingen ESG- og SRI-analytikere som stiller kritiske spørsmål til Coca Colas idiotiske produkt? Oljefondet er for øvrig 14. største aksjonær i Coca Cola og finansierer dermed import av kokt vann som transporteres fra England til Norge.

ESG- og SRI- analytikere minner ofte om fylliken som lette etter nøkkelen sin under lyktestolpen fordi det er der det var lysest. Det er lett å gå til angrep på eksempelvis produsenter av råvarer og våpen fordi det er så åpenbart at slikt er skittent og farlig (men ingen kan gi et godt svar på spørsmålet om det ville være mulig å gå fra olje og kull i dag til sol og vind i morgen eller i løpet av ti eller femti år). Når fokuset er så sterkt på skitne råvarer, samt sol og vind - som utgjør mindre enn én prosent av verdens energibruk i dag - er det som om man i dette ensidige fokuset mister helhetsperspektivet. For det Coca Cola i realiteten gjør, er å bruke energi for å skape profitt ut av ingenting. De tar en gratis råvare, springvannet, tilsetter en hel del energi for å ende opp der de startet. Bak det hele står markedsførere som snakker om smart vann, mineraler, smak og andre avsporende ting. Faktum er at folk ikke kjenner forskjell på ulike typer flaskevann; i så fall ville markedsførerne brukt blindtester av vannet sitt i promoteringen av produktet, men slike blindtester er fraværende. Og etter at Coca Cola har sløst med energi for å gjøre om vann til vann, setter de i gang et logistikkapparat som igjen sluker energi. Noe av denne energien kommer fra kull, og i transporten går det med fossile drivstoff.

Coca Cola-eksemplet egner seg for å vise at energi alene kan skape profitt. Og fordi foretakets eneste sosiale ansvar ifølge Milton Friedman er å skape vekst i profitten, blir sløsing med energi en dyd og ikke en synd. Og denne sløsingen, en form for lukrativ arbitrasje, skjer uten at ESG- og SRI-analytikerne reagerer. Hvordan kan det ha seg?

I den moderne tenkning, som er utviklet av økonomer over flere tiår, er det ikke akseptert å vurdere produkter på moralsk eller skjønnsbasert grunnlag. Man antar at produkter uten eksistensberettigelse ikke vil overleve i konkurranseutsatte markeder; hvis markedet for drikkeprodukter finner at Coca Colas Smartwater ikke fortjener en plass i markedet, vil det ifølge doktrinen om velfungerende markeder sørge for å at det smarte vannet forsvinner fra markedet. Man vil ikke innta en aktiv, overordnet, sentral holdning for å vurdere hvilke produkter som er gode for samfunnet og hvilke som er dårlige. I stedet antar man at markedet og konkurransen vil ordne opp.

Ofte vil det ikke være like enkelt å vurdere om et produkt er idiotisk eller smart som i tilfellet med Coca Colas Smartwater. For hvor skal man sette grensen mellom det smarte og det idiotiske? Skal vi forby Farris eller Imsdal fordi produktene strengt tatt ikke er nødvendige i et land som renner over av rent vann?

Mange av de viktige spørsmålene for fremtiden er vanskelige å besvare. SRI- og ESG-analytikerne leter mest der hvor flomlyset skinner, men det er ikke gitt at de viktigste spørsmålene er der hvor lyset er. Av og til må man grave litt mer. Ingenting tyder for øvrig på at markedet er i stand til å skille mellom det idiotiske og det smarte så lenge idioti er en kilde til profitt. Oppi det hele mangler koherens og en rød tråd i forsøket på å besvare de vanskelige spørsmålene. Et mulig sted å starte kunne være ved å se mer gjennom energieffektivitetens briller; hvor energieffektivt er et selskap når det søker å dekke et behov i samfunnet? For det er vel her slaget står i fremtiden; hvor mye energi trenger vi for å dekke våre behov? Hvis energieffektivitet gir et interessant perspektiv, ser man lettere at Coca Colas Smartwater er lønnsom sløsing for selskapet og dyr sløsing for samfunnet.

Coca Cola koker springvann i England for eksport til Norge. Sunt bondevett tilsier at praksisen er idiotisk, men den moderne tenkning og vår tro på korrigerende markeder har i realiteten omgjort våre knappe energiressurser til en billig kilde for vekst i profitten.

Lukrativ nærkontakt

Å vite hva sentralbanken gjør og tenker, er av stor verdi. En forsker i USA kan ha avdekket lukrativ nærkontakt mellom Federal Reserve og private banker.

Jeg har tidligere beskrevet hvordan aksjemarkedet har utviklet seg på de dagene hvor rentekomitéen i Federal Reserve har hatt møter. I artikkelen Komité for høye aktivapriser fra 2012 skrev jeg at «Fed har snakket opp aksjemarkedet hver gang de har hatt anledning til det de siste 25 årene og det positive kursutslaget har bidratt til at finansformuen (representert ved S&P 500-indeksen) har steget mye raskere enn den fundamentale verdiskapingen i selskapene», samt «at FOMC har blåst den faktiske S&P 500-indeksen 80 prosent høyere enn om markedet hadde vært overlatt til seg selv siden 1987».

Avslutningsvis skrev jeg den gang at mens «utfallet av den amerikanske sentralbankens eksperiment med pengepolitiske lettelser er uklart, forteller den nære historien oss at Fed har vært bedre til å pumpe opp finansielle verdier enn velstanden til den jevne amerikaner; dette kan på sikt bli et demokratisk forklaringsproblem all den tid én prosent av amerikanerne eier omtrent halvparten av verdiene i landet».

I en oppfølgerartikkel fra 2016 skrev jeg at «[t]endensen med kursoppgang på de dagene hvor FOMC møtes har bare blitt forsterket siden jeg skrev om det for første gang for tre-fire år siden».

Disse historiske fakta støttes etter hvert av historier om lekkasjer fra rentemøtene i verdens viktigste sentralbank. På slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet ble Wall Street Journal informert om rentebeslutningene før de var offisielle. I nyere tid har det vært slått opp at det private PR-byrået Medley Global Advisors sirkulerte FOMC-informasjon før den var offisiell. Og de tre forskerne Cieślak, Morse og Vissing-Jørgensen viste i 2016 at avkastningsmønstre i futuresmarkedet indikerte systematiske lekkasjer fra Federal Reserve.

Nå har en forsker ved Universitetet i Chicago brukt offisiell drosjestatistikk med mer enn 500 millioner datapunkter fra New York for å bevise utover rimelig tvil at det har vært kontakt mellom sentralbanken og private banker. Doktorgradsstudenten David Andrew Finer finner «statistisk høyst signifikant bevis for økning i antall møter sent om kvelden hos New York Fed og møter utenfor sentralbanken typisk rundt lunsjtider». Finer dokumenterer med andre ord at kursbevegelsene rundt FOMC-møtene, som stort sett har vært positive, kan ha kommet som følge av at noen har visst hva slags intensjoner den amerikanske sentralbanken har før andre markedsaktører visste om dette; å ha visshet om positive nyheter er naturligvis verdifullt i et marked hvor rådende finansteori skal ha folk til å tro at prisbevegelser er tilfeldige.

Samtidig som Fed har hatt kontakt med private banker hvor intensjon og budskap kan ha lekket, har den amerikanske sentralbanken gjort informasjonen til allmenheten stadig mindre tilgjengelig. I 2015 skrev jeg i artikkelen Uforståelig pengepolitikk at «[v]erdens ledende sentralbank, Federal Reserve, skjuler sine aktiviteter bak et språk som minner om den intelligente, profesjonelle løgnerens». En gjennomgang av offisielle pressemeldinger fra Fed viste at kompleksiteten i meldingene i form av ordvalg og tekstlengde har økt betydelig de siste tiårene.

Verdens sentralbanker har de siste tiårene kjempet for uavhengighet og den makten som følger med en slik fristilling fra tilsyn. Det var den svenske Riksbanken som på 1960-tallet tok initiativet til opprettelsen av en egen Nobel-pris for å øke økonomifagets prestisje på en tid da sentralbankenes makt var langt fra det den er i dag. I dag, etter et tiår med kvantitative lettelser og til slutt nullrenter er sentralbankenes makt større enn noensinne. Sentralbanksjefene har gått fra å være C- og B-kjendiser til å bli de reneste A-kjendiser.

Fakta i form av tiår med kursbevegelser, prismønstre i futuresmarkedet og lekkasjer til presse og PR-byråer indikerer i beste fall en lemfeldig omgang med informasjon i Federal Reserve. Nå kan en amerikansk doktorgradsstudent ha avslørt hittil ukjent, systematisk kontakt mellom sentralbanken og private banker. Det store spørsmålet er hvor lenge fakta kan avfeies uten at lekkasjene og FOMC-fenomenet etterforskes.

Nyliberalisme og utdanning

Norske nyliberalister foreslår å fjerne gratis utdanning i Norge. Utdanning som koster, er mer rettferdig mener de.

«Gratis høyere utdannelse er urettferdig og kan bidra til å forsterke økonomiske forskjeller», skriver den norske nyliberalistiske tankesmien Civita i DN og på sin hjemmeside. Galskap, ikke sant? Men likefullt en form for retorikk som er ment å gradvis venne deg til politiske skift.

Jeg lovet i forrige kommentar «En oppsummering» at det ville bli den siste artikkelen i serien på ti kommentarer om nyliberalismen som den moderne tids viktigste begrep. Når jeg likevel bryter løftet ved første anledning, er det fordi det ville være rart å ikke kommentere et offentlig forslag over flere sider i DN som så åpenbart strider mot sunn fornuft i Norge. Civitas forslag egner seg godt for å illustrere nyliberalismen i det moderne Norge.

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk», har lederen av Adam Smith Institute uttalt tidligere. Adam Smith Institute er en britisk tenketank, en av verdens mest innflytelsesrike og knyttet opp mot Civita gjennom Atlas Network. Og akkurat slik må man tolke utspillet fra Civita. For på samme måten som en frosk hopper ut når den slippes rett oppi den kokende gryta, vil frosken kokes levende hvis oppvarmingen skjer langsomt.

Nordmenn flest har ingen problemer med å ta stilling til om høyere utdanning bør være gratis eller koste; detter er ikke rakettforskning, men sunt bondevett. Og selv om universitetene og høyskolene i Norge ikke har skolepenger, er det ikke gratis å studere. Folk flytter gjerne hjemmefra og inn til byen, og da påtar man seg gjeld for å bo og spise. I liberale europeiske land som Sveits og Luxembourg - ofte anført som forbilder av både liberalister og nyliberalister - er det heller ingen skolepenger. Samtidig diskuterer amerikanerne for tiden hvor uheldig det er at studentgjelden har tredoblet seg bare siden 2006. Og i årtusener har folk skjønt at gjeld har uheldige bivirkninger (jf. den gammeltestamentlige tradisjonen med jubelår). Da kan man spørre seg: Hvorfor foreslår nyliberalistene å avvikle det gamle prinsippet om gratis utdanning?

Jeg tror det er enklere å forstå Civita hvis man ser på tankesmien som en form for religiøs bevegelse. Her trår jeg opp gamle stier; for jeg er langt fra den første som sammenlikner økonomer med religiøse, jf. professor Robert H. Nelsons bok «Economics As Religion». Og hvis man ser Civita-forslaget gjennom en historikers eller en teologs briller, blir det enklere å innse at man ikke må se på argumentene - som nyliberalistene finner på for å få terrenget til å passe med kartet - men heller gå til kjernen av dogmer i religionen. Da innser vi at Civita primært er som en brukselger av gamle idéer for å få til politisk endring.

Det bærende prinsippet i nyliberalismen er prissignalet som bærer av informasjon for optimale tilpasninger i samfunnet. Gamle nyliberalister som Friedrich von Hayek er kanskje mest kjent i dag for å ha sammenliknet markedet med en gigantisk kjempecomputer med evner som langt overgår alle menneskers til å lede samfunnet ut av suboptimale og inn i optimale løsninger. Hayeks tanker om supercomputeren markedet må ha hørt ut som galskap en gang i tiden, men i dag er stort sett alle enige i at markedet er best for å styre samfunnet i riktig retning.

Problemet med gratis utdanning - fra et dogmatisk, religiøst ståsted - er at det ikke er noen pris. Og uten pris får man ikke et marked, og uten et marked får man ikke optimale tilpasninger - og da blir det sosialisme og urettferdighet. Ingen kan bevise at det er slik; økonomer og nyliberalister holder seg naturligvis unna teorier som kan falsifiseres. Og for å få gjennomslag for teorier som ikke kan falsifiseres, har økonomene for lengst kuppet Nobel-navnet og opprettet en egen økonomipris for å stjele den prestisjen som følger med de opprinnelige nobelprisene.

Civitas utspill må derfor ses på som et forsøk på å endre en del av samfunnet som ennå ikke er fullstendig underlagt prissystemet. Så kan man lure på hva som blir det neste. Kanskje det vil bli avgift for å bruke skog og mark? Meg bekjent er folk med god økonomi overrepresentert blant flittige brukere av Marka bl.a. i Oslo. Og hvis vi tenker litt ekstra dypt, slår det deg ikke at lufta fortsatt er gratis?

Mange sliter med å forstå nyliberalismen, hva den går ut på og hvordan den påvirker oss i hverdagen. Civitas forslag om å avskaffe prinsippet om gratis utdanning i Norge fungerer fint som en døråpner for dem som ønsker å forstå et viktig begrep som nyliberalismen litt bedre.

En oppsummering

Etter ni tidligere artikler om nyliberalismen er det på tide å oppsummere. Som vanlig avhenger konklusjonen av øynene som ser.

Dette er den tiende og siste artikkelen i en lengre serie om nyliberalismen. Her følger en oversikt over de ni tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge
  7. Hadde Friedman rett?
  8. Demokratisk underskudd
  9. Kjernen i samfunnet

I den første artikkelen tok jeg for meg to løgner som sirkulerer blant nyliberalister. Poenget var å få frem at nyliberalismen er basert på løgn utad; uten løgnen ville ikke tankesettet og politikken fått gjennomslag. Forestill deg at politikere for 50 år siden foreslo å avvikle nasjonalstaten, overføre demokratiske institusjoner til private, overnasjonale organisasjoner og åpne grensene for fri handel og innvandring. Dette hadde ikke vært et program for å vinne i demokratiske valg; derfor har løgnen og dobbelsannheter hele tiden vært viktige elementer for å implantere nyliberalismen som en trojansk hest i samfunnet.

I den andre artikkelen dokumenterte jeg at begrepet nyliberalismen har en lengre historie bak seg; det er ikke et stigmatiserende begrep som motstanderne av tankesettet har funnet opp, slik nyliberalistene hevder.

I den tredje artikkelen foreslo jeg at også nyliberalismen må måles ut fra resultater og ikke intensjoner. De siste tiårene den økonomiske ulikheten økt betydelig og i USA har folks inntekter reelt sett vært uforandret i omtrent 45 år.

I den fjerde artikkelen viste jeg til at Adam Smith Insitute endelig bruker «nyliberalisme» om sitt eget program. Dette er oppsiktsvekkende fordi så få nyliberalister har villet vedgå egen posisjon. Jeg siterte også Adam Smith Institute-lederen som en gang sa at «[v]i foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk».

I den femte artikkelen lenket jeg til en ny doktorgradsavhandling, skrevet av norske Ola Innset, om nyliberalismens barndom, fra 1920 til 1947. Innsets bidrag fungerer igjen som dokumentasjon på at nyliberalister lyver når de hevder at denne formen for liberalisme ikke skiller seg fra klassisk liberalisme, og at det ikke har noen hensikt å studere «nyliberalisme».

I den sjette artikkelen var turen kommet til Norge og hjemlige nyliberalister. Det kan være interessant å følge med i årene fremover om folk med tilknytning til Civita og Minerva er eksempelvis 17. mai-talere eller liknende; for da taler de med to tunger når de i realiteten er nært knyttet opp til en ideologi som vil avskaffe nasjonalstaten.

I den sjuende artikkelen viste jeg til at 40 prosent av dagens og tidligere studenter samt ansatte ved Universitetet i Oxford mener Milton Friedman hadde rett i at foretakets eneste sosiale ansvar er å øke profitten; andre hensyn enn å øke bunnlinjen er sosialisme.

I den åttende artikkelen om nyliberalister viste jeg til Friedmans og Friedrich von Hayeks demokratiske sinnelag. Friedman sa «[l]a os være helt klare; jeg tror ikke på demokrati i det hele tatt». Man må som samfunnsinteressert ta stilling til om denne arven fra Friedman er død når man observerer hvordan eksperter og media håndterte overraskende utfall i demokratiske valg nylig i blant annet Storbritannia og USA.

I den niende artikkelen forsøkte jeg å argumentere for at det er viktig for et tankesett å erobre kjernen i samfunnet. Når kjernen er erobret, er det umulig å få gjennomslag for endringer som er i konflikt med dogmene i kjernen.

Forskere som har forsøkt å jobbe med nyliberalisme fra et akademisk ståsted, blir latterliggjort i sirkler som står kjernen nærmest. Det nyliberalistiske tidsskriftet The Economist anmeldte i 2013 boken «Never let a serious crisis go to waste» av Philip Mirowski. Det eneste The Economist fokuserte på, var at boken var vanskelig å lese. «The world's worst sentence?», slo de nyliberalistiske journalistene fast i omtalen av boken. Å angripe form og ikke innhold er et gammelt knep.

Omfanget av akademisk arbeid om nyliberalismen har etter hvert blitt enormt. Ikke minst sto Universitetet i Oslo for et betydelig bidrag for ti år siden, da de ga ut boken Nyliberalisme og dens historie» i kjølvannet av et forskningsprosjekt som forente 27 professorer, førsteamanuenser, forskere og stipendiater. Derfor er det vanskeligere enn før å lukke øynene for fenomenet nyliberalisme.

Om nyliberalisme er et fornuftig begrep, om ideologien har fått stort gjennomslag, om politikken har gitt resultater - alt dette er opp til den enkelte samfunnsinteresserte å vurdere. Artikkelserien får derfor fungere som en kilde til inspirasjon for å reflektere mer over ideologien; som vanlig vil noen hevde at glasset er halvfullt, mens andre mener det samme glasset er halvtomt. Hva sier mine øyne meg om nyliberalismen?

Nyliberalismen er i mine øyne den ideologien som i størst grad preger tankesettet i Vesten. Det er på høy tid å bli klar over fenomenet, lære seg å se hvordan nyliberalismen møter en i hverdagen og stille kritiske spørsmål til det nyliberalistiske programmets resultater i stedet for å blendes av dets utad kommuniserte intensjoner.

Kjernen i samfunnet

Kampen om kjernen i samfunnet er viktig. For den som kontrollerer kjernen, sitter med nøkkelen til endring og innflytelse.

Tenk deg at tenkesettet i samfunnet alltid vender tilbake til en kjerne for verifisering. Verifikasjonen består i å vurdere om innspillet er kompatibelt med kjernen. Da vil inkompatible innspill forkastes, mens bare kompatible innspill vil passere.

Dette er den niende artikkelen hvor jeg diskuterer sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge
  7. Hadde Friedman rett?
  8. Demokratisk underskudd

I det moderne samfunnet er det nyliberalismen som representerer kjernen. I tidligere tider var det kristendom eller andre tankesett som utgjorde denne kjernen. Jeg tenkte å bruke et velkjent eksempel for å illustrere hvordan den moderne kjernen fungerer for endring og innflytelse, nemlig frihandel og implisitt innvandring.

Da nyliberalismen overtok kjernen i det moderne samfunnet, hentet den støtte til frihandelsprogrammet sitt fra vidt forskjellige interessegrupper. Big business, det vil si de største aktørene i den globale økonomien, har alltid vært nært knyttet opp til nyliberalismen. Derfor har big business alltid vært en forkjemper for frihandel inkludert fri flyt av arbeidskraft for å redusere prisen på arbeid. Sosialistene samles til kamp gjennom «Internasjonalen». Her synger arbeiderbevegelsen om de slavebundne som «den menneskelige rase», med mål om å starte med blanke ark. De kristne, som tidligere dominerte kjernen, kaster seg på gjennom misjonsbefalingen om å gjøre alle folkeslag til disipler. Frihandel og implisitt innvandring har derfor vært et område hvor nyliberalistene, sosialistene og de kristne har stått side om side; tilsynelatende et umulig fellesskap av vidt forskjellige grupper. Når så mange interessegrupper i samfunnet har samme mål som kjernen, er det ikke til å forundres over at kraften i en bevegelse blir spesielt stor.

Hva skjer hvis kjernen har en annen agenda enn enkelte av interessegruppene rundt? De siste månedenes debatt om trakassering i arbeidslivet er interessant. Husk at nyliberalismen ønsker å organisere mest mulig for oss og at den ønsker å bringe transaksjoner, pris og marked inn i en stadig større del av livene våre. Sånn sett har nyliberalismen og folk som arbeider for likestilling og å få alle inn i økonomien tilsynelatende samme mål. Og når trakasserende oppførsel kan tenkes å redusere transaksjonsnivået i samfunnet ved å dytte grupper ut gjennom trakassering, må trakasseringen slås ned på; trakassering som reduserer økonomisk verdiskaping, er inkompatibel med den nyliberalistiske kjernen. Derfor sto nyliberalister og andre interessegrupper side om side i kampen mot trakassering av folk som ønsker å inngå i den økonomiske verdiskapingen.

Enkelte gjorde imidlertid den feil å trekke moral isolert sett inn i trakasseringsdebatten. Det ble pekt på umoralsk oppførsel som skjedde utenfor økonomien, i den private sfæren hvor det ikke skapes økonomiske verdier. Fordi nyliberalismen bare omfatter de delene av samfunnet som organiseres gjennom transaksjoner, pris og marked - som vi kaller verdiskaping i dag - ville ikke de som var moralsk forarget over trakasserende oppførsel få støtte fra den nyliberalistiske kjernen. Derfor kommer man ingen vei hvis man ønsker å slå ned på oppførsel som bare er umoralsk. Nyliberalismen har ingen plass til moral utover det normative i nyliberalismen som tilsier at nyliberalismen må få være kjernen og utgjøre spillereglene i organiseringen av det moderne samfunnet.

Jeg ser for meg at gjennomslag, makt og innflytelse i samfunnet skjer på samme vis som når man stikker en nøkkel inn i låsen. Når nøkkelen er slipt på riktig vis og dytter på de riktige stedene inni nøkkelsystemet, har man mulighet til å låse opp eller igjen, det vil si initiere endring og utøve makt. Nyliberalismen utgjør alltid den siste stiften i låsesylinderen, og er ikke nøkkelen slipt riktig, får man ikke gjort noe som helst. Fordi moral ikke finnes i nyliberalismen, er det bortkastet å bruke tid på moral i arbeidet med å få gjennomslag og endring i det moderne samfunnet; «nøkkelen» til endring må dytte på andre strenger, som for eksempel at verdiskaping går tapt på grunn av en viss atferd. På tolkiensk vis kan man si at nyliberalismen også er den ene «ringen» som kontrollerer de andre «ringene» gjennom siling av kompatible og inkompatible innspill. Sånn sett er det viktig å skjønne hva den nyliberalistiske kjernen består i, for ellers forstår man ikke når stjernene stiller seg på rekke i det moderne samfunnet. Og som du nå ser, bugner språket vårt over av talemåter og bilder som er ment å fange opp poenget mitt.

Endring i det moderne samfunnet kommer bare i stand hvis den er kompatibel med den nyliberalistiske kjernen. Forslag som øker den økonomiske verdiskapingen får derfor gjennomslag, mens innspill som utelukkende er basert på moral opplever rejeksjon og avstøtning.

Demokratisk underskudd

Nyliberalismen søker primært økonomisk overskudd selv om det innebærer et demokratisk underskudd.

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk», har Adam Smith Institutes leder, Madsen Pirie, uttalt ifølge The Guardian. Det er fint å ha denne uttalelsen i bakhodet når vi reflekterer over utviklingen i vestlige demokratier de siste tiårene.

Dette er den åttende artikkelen hvor jeg diskuterer sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge
  7. Hadde Friedman rett?

Hvis jeg sier at nyliberalister setter profitt høyere enn demokrati, tror jeg en del vil riste på hodet. Vet jeg ikke at demokratiet er en hjørnestein i vestlige samfunn, noe vi ikke tukler med? Så la oss se på et par uttalelser fra to av de meste kjente figurene i nyliberalismen.

«I moderne tider har det selvsagt vært mange tilfeller der autoritære regimer har sikret den personlige friheten bedre enn demokratier», skrev Friedrich August von Hayek i et leserbrev i The Times i 1978. Hele leserinnlegget kan lastes ned fra denne lenken. Her omtales eksempelvis både Salazars og Pinochets regimer i positive ordelag.

Mer bombastiske uttalelser om demokrati finner vi imidlertid hos Friedman:

«La oss være helt klare; jeg tror ikke på demokrati i det hele tatt. Du tror heller ikke på demokrati. Ingen tror på demokrati. Du vil ha problemer med å finne noen som sier at [de tror på demokrati] hvis demokrati er forstått som flertallsstyre. Du vil ikke finne noen som mener at 55 prosent av befolkningen får bestemme at 45 prosent av befolkningen skal skytes. Det er sånn demokrati fungerer. Det jeg tror på, er ikke demokrati, men individuell frihet i et samfunn hvor individer samarbeider med hverandre. Et samfunn hvor det ikke finnes tvang eller vold. Nå skal det sies at demokrati i betydningen flertallsvalg er effektivt for å nå enighet om enkelte ting. Om ting som ikke er så viktige».

Sitatet er hentet fra filmen «The Corporation» og er gjengitt i blant annet fagboken «The Road from Mont Pelerin» (se s. 445).

Ha uttalelsene fra Hayek og Friedman i bakhodet når du tenker over utfallet av diverse demokratiske valg de siste årene. Er det ikke påfallende hvor kjapt media og eksperter omtaler demokratiske valgutfall de ikke liker som populisme? Hillary Clinton ble nesten valgt til president i USA selv om hun omtalte en stor del av befolkningen i landet som foraktelige (eg. «deplorable»). Ha samtidig i bakhodet forrige ukes artikkel, hvor Friedman slo fast at «foretakets sosiale ansvar er å øke fortjenesten». Slike uttalelser om demokrati og sosialt ansvar er noe man ikke overraskes over hvis de kommer i en studiesirkel på universitetet, men i dag er Hayek og Friedman rykket langt utenfor kollokviene og inn i hverdagen vår. Og igjen er det ingen grunn til å bli overrasket, jf. uttalelsen fra Adam Smith Institute:

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk».

Demokratiet har i mange årtier allerede vært under angrep fra nyliberalistene. Når demokratiske prosesser står i veien for økt profitt i det moderne samfunnet, taper demokratiet.

Hadde Friedman rett?

Milton Friedman sa at «foretakets sosiale ansvar er å øke fortjenesten». 47 år etterpå er nyliberalismen godt etablert og nesten halvparten av deltakerne på en Oxford-konferanse sier seg enig med Friedman.

Gjennom seks artikler har jeg diskutert sider ved nyliberalismen. Her følger en oversikt over de tidligere artiklene i serien om vår tids mest utbredte tankesett:

  1. To nyliberale løgner
  2. Nyliberalismen og dens historie
  3. Nyliberalismens intensjoner og resultater
  4. Nyliberalister ut av skapet
  5. En julegave om nyliberalismen
  6. Nyliberalister i Norge

Denne gang tenkte jeg å ta en tur til Oxford for å se om nyliberalismen lever i beste velgående eller om tankesettet begynner å falme. Vi skal se at nyliberalismens for lengst avdøde fedre fortsatt preger det tankegodset som kommende og nåværende økonomer bærer på.

I oktober samlet universitetet i Oxford nåværende og tidligere studenter samt fagansatte til en debatt om profitt og formål. Spørsmålet som ble stilt, var om Friedman hadde rett. Friedman er som kjent én av nyliberalismens mest fremtredende skikkelser, noe jeg var innom i artikkel 2 om nyliberalismen og dens historie.

Friedman-spørsmålet som ble diskutert i Oxford, har sin bakgrunn i en artikkel den innflytelsesrike økonomen skrev i 1970, seks år før den svenske Riksbanken utnevnte Friedman til talsmann for det moderne økonomifaget gjennom tildelingen av den nyopprettede økonomiprisen til Nobels minne. Tittelen på Friedman-artikkelen var «The Social Responsibility of Business is to Increase its Profits». Her skrev Friedman blant annet at foretaksledere som snakket om sosialt ansvar, er «hodeløse marionetter for de intellektuelle kreftene som de siste tiårene har underminert grunnlaget for et fritt samfunn». Om «sosial bevissthet» skrev han videre at dette er i praksis som å «forkynne ren og skjær sosialisme». I stedet oppfordret Friedman foretaksledere til å bygge opp en «hyklersk fasade», hvor de gir inntrykk av å være sosialt bevisste for å bedre imaget - slik at denne fasaden blir et verktøy for å tjene mer penger.

For dem som er så gammeldags at de synes dette høres utrolig ut, passer det å minne om hva lederen av Adam Smith Institute - en av verdens ledende tenketanker - uttalte (jeg var innom Adam Smith Institute i artikkel 4 om nyliberalister som kommer ut av skapet):

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk».

Kjente ledelsesprofessorer som Michael Porter kastet seg i sin tid over Friedmans skriverier som gefundenes Fressen:

«Hvis målet ditt er noe annet enn lønnsomhet - hvis det er å bli stor, vokse fort eller å bli en teknologileder - så vil du støte på problemer», var Porters omskriving av Friedmans tanker. Enhver som har gått på en handelshøyskole de siste tiårene har støtt på liknende tenkning; den som tenker annerledes, stryker til eksamen fordi det gjelder å resitere pensumets normative innhold og ikke diskutere det.

Det hører med til historien at den nevnte Porter tilsynelatende har endret syn på Friedman etter finanskrisen. I en artikkel i Harvard Business Review i 2011 med tittelen «Creating Shared Valued», åpenbarer det seg en nyorientering:

«Foretakenes formål må omdefineres som det å skape felles verdier [eng.: creating shared value], ikke bare profitt alene [?] All profitt er ikke lik. Dette er en idé som har blitt tapt i det smale, kortsiktige fokus i kapitalmarkedene og i mye ledelsesfilosofi. Profitt som involverer et sosialt formål, representerer en høyere form for kapitalisme», skriver den «nye» Porter.

Selv om Porter viser nye takter, tenker mange av de nye og gamle Oxford-studentene som Friedman. På spørsmålet om Friedman hadde rett, svarte 102 «ja» og 168 «nei». Med andre ord tenker nesten 40 prosent av deltakerne på Oxford-konferansen på samme måte som Friedman.

Når jeg diskuterer nyliberalisme med folk, kan man få inntrykk av at moderne liberalister har kommet over Friedman - og at dette tankegodset endelig er forlatt til fordel for et tankegods som har mer med gammeldags moralfilosofi og eldre nyliberalisme å gjøre slik den ble formulert i Østerrike for 100 år siden av folk som Mises og Hayek. Men her ser vi nok et eksempel på at nesten annenhver økonom ser sosialisme der andre ser sosialt ansvar, og at mange økonomer mener sosialt bevisste ledere undergraver et fritt samfunn. Alt ut fra antakelsen om at foretaket kan ha kun ett formål, nemlig økt profitt.

Nye og gamle økonomer ved universitetet i Oxford minnet oss nylig om at Friedman lever i beste velgående. Nesten halvparten av deltakerne på en Oxford-konferanse mener én av de mest markante grunnleggerne av nyliberalismen hadde rett i at foretaket eneste sosiale ansvar er å øke fortjenesten.